Bare en liten påminnelse til noen herrer fra Senterpartiet som var på guttetur i 2016. Det nærmer seg midnatt. Vis dere som virkelige menn. Du som var så flink til å knotte på telefonen den kvelden på guttetur. Send en melding, eller enda bedre, bruk telefonen på gamle-måten, og ring partilederen og tilstå at det var deg. Ta den telefonen og bevis at du er en mann, og ikke bare en umoden guttunge.
Jeg blåser i grunn i hvem du er. Men så lenge du ikke er mann nok til å ta den telefonen, så er det ni andre menn som må leve med mistanken mot seg. De som var sammen med deg på hytteturen fortjener at du oppfører deg som en mann.
Etter tre måneders sykemelding var jeg i går tilbake på arbeid i hvitt. Det føltes godt.
Selv om passordet var utløpt, tastene ikke satt helt i fingrene, og fjernstyringa av detektor og rør ikke lystret – og jeg hadde glemt knepene, var det godt å være tilbake.
Jeg som har følt meg utbrent av kravstore pasienter, fant igjen gleden ved å gi trygg og god helsehjelp til pasienter som trenger det. Jeg fant igjen noe av det som lokket meg inn i yrket for 30 år siden; det meningsfulle og givende ved å gjøre en forskjell. Bidra til at mennesker får svar på sine helseproblemer.
Jeg var sliten når dagen var over. Det er bra jeg skal begynne litt sakte og pent.
Men det var utrolig godt å være tilbake.
Noen ganger lurer jeg litt på hva slags mennesker vi har valgt til å styre landet vårt. Helt greit at de er folkelige, og ikke så ulike deg og meg. Men noen ganger synes jeg de fremstår litt vel folkelige.
Ta Ole Borten Moe for eksempel. Senterpartiets nestleder. Oljeinvestor og stortingsrepresentant. Barnebarnet til tidligere statsminister Per Borten. Det burde jo være en aktverdig borger. I følge hansegen fb oppdatering så hadde en ung slektning av han, en 17 åring, sex i en kornåker på hans bryllupsfest. “Mange var til stede og fikk det med seg” skriver stortingsmannen på sin fb profil.
Jaha. Jeg er ei landsens jente. Jeg har vært på en del bryllup. Det har vært hvite duker, pene klær, taler, en og annen onkel som får en pjolter eller to for mye under vesten, ei tante som kommer med en litt unødig kommentar – litt for høyt. ei brud som kommanderte brudgommen “På plass!!”, (stakkaren skjønte litt for seint hvem som kom til å være sjefen i det ekteskapet.) Men jeg kan altså ikke huske å ha fått med meg at folk har sex i en kornåker, eller noen andre steder under en bryllupsfest.
17 åringen har forklart hva som skjedde. ” Vi hadde begge drukket, gikk en tur og havnet i en kornåker hvor vi hadde sex- frivillig” No big deal. Jeg skjønner at slikt kan skje når en 17 åring får litt i hodet og dama er villig. 17 åringen er den jeg faktisk forstår aller best i denne historien. Og sånn rent juridisk har 17 åringer rett til å ha frivillig sex. Så la nå 17 åringen få fred.
Men stortingsmann Borten; synes du det er ok at 17 åringer blir skjenket alkohol i din bryllupsfest? Han var gammel nok til å ha sex, men han var ikke gammel nok til å drikke alkohol.
“Villige Vera”, kvinnen som hadde frivillig sex med 17 åringen i kornåkeren mens bryllupsgjestene sto og så på, var og stortingsrepresentant. Trine Skei Grande var da medlem av stortingets Familie- og kulturkomite, er utdannet adjunkt med eller uten opprykk. – Og hadde altså ingen betenkeligheter med å ha sex med en beruset 17 åring, en ung fyr som var 20 år yngre enn henne, i en kornåker på en bryllupsfest til en stortingsrepresentantkollega.
Noen roller vi tar på oss i samfunnet er av en slik karakter at vi ikke bare kan legge de av oss når vi har fri.
Som ung student i hovedstaden var jeg og speiderleder. En fin, varm vårdag satt jeg på “Dasslokket” og nøt en utepils sammen med andre studenter. Vi hadde en diskusjon om noe, og jeg var engasjert og med – og kanskje litt høyrøstet, da jeg merket at noen iakttok meg. Der, utenfor uterestauranten sto en liten, litt forskremt Ulvunge med store øyne. Det var vondt. Ingen av oss rundt bordet var fulle. Men denne gutten forbandt mye vondt med alkohol og fulle ølglass. Det gjorde noe med han å se speiderlederen sin i en slik setting. For selv om jeg verken hadde speiderskjorte eller speidertørkle på, selv om det var mange dager til neste speidermøte, så var jeg speiderlederen hans – hver gang han så meg, uavhengig av tid og sted. Speiderledere bør ikke sitte skrålende på Karl Johan med et ølglass i hånda.
Slik er det med stortingsrepresentanter også.
Så om det er på fritiden eller i offentlig sammenheng vil de i mine øyne alltid være nettopp stortingsrepresentanter, også når de skjenker mindreårige fulle på alkohol eller har sex i en kornåker. Det bør våre stortingsrepresentanter være seg bevisst.
Så satt vi der da, på en krakk utenfor Mix i Hønengata. To digre dundrer på over hundre og snakket om helse. Venninna mi hadde vært inne og staket blodårer i hjertet for et par dager siden, Diabetes har hun hatt i over40 år. Jeg hadde fått greie på at jeg hadde Diabetes 2 for et par dager siden. Hjertefeil er jeg født med for over 50 år siden.
“Når jeg nå gjør det slutt med min mangeårige følgesvenn Coca Cola, kommer jeg nok til å øke kaffeinntaket” sier jeg. “Brit uten koffein er ingen tjent med.” “Det går greit” svarer min kloke venninne. “Kaffe er blodsukkersenkende. Det er bra for diabetes. Kaffe og kanel”: Jeg smiler. “Da kommer det til å bli rene medisinen å gå på møter i Rødt, for der serveres det kaffe med kanel”. I etterkant har jeg lest at hvitløk og rødvin også er bra for diabetes (rødvin i moderate doser). Det snakkes om Middelhavsmat. Det kan jeg fint leve med.
Så var det vekta da. Både hjerter og blodsukker hadde hatt godt av at vi gikk ned noen kilo. Og at vi kom i litt bedre form. Men trening var i grunnen noe vi sluttet med en gang på 80 tallet da vi hadde vår siste gymtime. Og gymtimene er ikke noe vi husker tilbake på med glede noen av oss. Sønnen til venninna har snakket hardt til henne. Vil ha henne til å jogge eller løpe opp seksrudbakka 5 dager i uka. Han er nok redd, den voksne gutten. Redd for at Mamma ikke passer godt nok på helsa si. Vi vet begge at et slikt treningsregime ville ingen av oss klare å gjennomføre. Men hun liker i likhet med meg å gå.
“Da har jeg en utfordring til deg” sier jeg. “Innen bursdagen min skal du og jeg ha vært på toppen av Ringerudkollen” Hun ser tvilende på meg. “Topptur? Oppoverbakker?” Jeg smiler og nikker. “Ja. Topptur til en helt fantastisk utsikt.” og fortsetter mens hun er for vantro til å protestere ” Det er ca 1,5 km å gå hver vei. . 3 km totalt. Turen er ikke for tung, men tung nok til at den gir en flott mestringsfølelse for slike som oss. ” Hun tenker litt. Ser fremdeles tvilende ut, så jeg fortsetter. “Jeg har hatt med Kristin dit. Vi tok klatreløypa. Du og jeg skal gå rundt – altså den enkleste veien” Hun kapitulerer. Når Kristin kan, kan hun.
“Men ikke noe tidtaking.” Jeg forsikrer at hvor lang tid vi må bruke er uvesentlig. Vi setter av dagen. “Og jeg må ha med mat” Jeg nikker. Selvsagt skal vi ha med mat og drikke. “Det er bord og krakker på toppen hvor vi kan sitte og spise, hvile og nyte utsikten – lenge.” sier jeg. “Så vi slipper å slite oss opp fra bakkenivå hvis vi skulle stivne litt.” I mitt stille sinn tenker jeg at det er en krakk nesten halvveis også – og at det nok blir første stopp. Men opp skal vi.
Hun blir ivrig. Dette er et mål. Det ligger 4 måneder frem Hun har mulighet til å trene seg litt opp. Dette skal vi klare.
Vi har lenge snakket om å ta en tur til Nansenparken på Fornebu. Men det skulle være en perfekt dag for en slik vårtur. I går var dagen mente Gamle Gubben Grå. Jeg var i grunn ikke så lysten. Jeg var trøtt og sliten, og hadde mest lyst til å ligge under pelspleddet på sofaen. Men det var jo så fint vær. Jeg burde komme meg ut. Egentlig blir man bare enda mer trøtt og lei av å ligge på sofaen. Men det er noe med denne dørstokkmila…
Jeg lot meg overtale, Og angret ikke.
Det ble en utrolig fin vår-tur. Bare plener, sildrende bekker og blått hav. Deilig sol og god temperatur.. Virkelig en flott dag.
Da vi dro hjemover begynte trafikken å tette seg til. Strekningen Sandvika -Hønefoss en fredag ettermiddag kan være en utfordring, og ikke minst denne helgen som vel er Skarverennshelga. Mange som skal til fjells, og både Valdres og Hallingdal ligger slik til at Hønefoss er et punkt på veien. Vi valgte å stoppe i Sandvika, gikk en liten rusletur, fant oss en fortauskafe og nøt en kaffekopp i sola.
Hadde så vidt satt oss i bilen og startet å kjøre, da det tikket inn en melding fra ei venninne. Hun skulle et ærend til byen, og lurte på om vi kunne møtes. Det måtte vi jo prøve og få til. :Vi beregnet en drøy time på veien Sandvika – Hønefoss, tok noen omveier på mindre trafikkerte veier og rakk også en tur innom Kiwi før vi møtte venninna på avtalt sted.
Ble en par timers skravlestund med venninna og etter hvert mann hennes før vi dro hjem for å lage middag.
Hjemme ventet Yngste Sønn, og da han hørte at vi hadde tenkt å ha taco til middag, tilbød han seg å hjelpe til med å kutte opp grønnsakene. Han snakket med Eldste Sønn på telefonen, og fortalte at vi skulle ha taco. Eldste sønn syntes det hørtes godt ut, han skulle bare ha en bolle nudler til middag han, stakkar.
Morshjertet smeltet selvsagt. Så Eldste Sønn ble bedt hjem på taco, og vips så var begge guttene hjemme. Vi spiste og koste oss og skravla gikk greit rundt bordet.
Etter middag ble vi sittende å spille musikk mimre og skravle til klokka nærmet seg midnatt – og Gamle Gubben Grå kjørte Eldste Sønn hjem. En tvers igjennom fin dag.
Donald har alltid vært en handlingens mann. Han gjennomfører. Han er tøff. I sine egne øyne en mann, en virkelig manne-mann. I natt lekte han seg med bomber og granater – eller hva det nå var han Emanuel og Theresa lot regne over Damaskus.
I sin TV -tale til det amerikanske folk, og verden for øvrig kaller han Syrias leder Assan for et monster.
Nå synes jeg ikke det er veldig mandig, heller litt barnslig, og kalle et annet menneske, et annets lands statsleder, for et monster. En gentleman ville aldri gjøre noe slikt. Nå er kanskje ikke Donald akkurat en gentleman, men burde han ikke forsøke å opptre som det?
Assan er ikke helt god. Han gasser sin egen befolkning. Lar uskyldige små barn lide, pines i hjel. Han er langt i fra noen gentleman. Han er hard. Han er tøff. Han gjennomfører, en handlingens mann. I sine øyne en mann. En virkelig manne-mann.
Assans handlinger krever en reaksjon fra verdenssamfunnet. Han må få tilbakemeldinger på at dette er ikke greit. Det er så langt fra greit som det går an. Fordømmelse. Sanksjoner. OK. Men er løsningen bomber og granater, som jo rammer sivilbefolkningen hardere enn det rammer Assan. Og han har jo med all tydelighet vist at han ikke bryr seg så veldig mye om folket sitt. Vi snakker ikke om en demokratisk valgt president, Han arvet presidentembetet etter sin far i 2000.
Jada, jeg vet de angrep bare militære mål, eller kjemiske mål het det vel denne gangen. Men var det noen som trodde Assan var på disse kjemiske målene? Arbeider han laboratoriene og på lagrene? Neppe.
Og blir han noe mer samarbeidsvillig av å bli kalt et monster?
Snart våkner Vladimir og ser at Donald, Emanuel og Theresa har vært slemme mot kamerat Assan. Vladimir er en handlingens mann. Han gjennomfører. Han er tøff. I sine egne øyne en mann. En ordentlig manne-mann. Og han vil svært gjerne være enda litt mer manne-mann enn Donald. Det blir spennende å se hva han finner på..
Utslitt og sur i går. Mer grinete og amper i dag. Men fremdeles ikke noe særlig å ha i hus. for selvsagt går det ut over Gamle Gubben Grå når jeg er i dårlig humør eller dårlig form – eller begge deler på en gang.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Mitt elendige humør og glødende raseri fikk i det minste Gamle Gubben Grå til å bestille time til bilen min på verksted. Dessverre blir ikke det før til uka. Men nå er i det minste den saken avklart..
Sinnet må ha vært rødglødende, for Gubben begynte også med siste innspurt på oppussingen av gjestetoalettet som vi har drevet med siden 2014. (Dessverre er ikke det en humoristisk overdrivelse…)
Jeg tok med meg Kjøteren og for på dør. Det var godt med en tur ut i det fine været..
Etterpå dro jeg til legen.
Kjente frustrasjonen kom tilbake da jeg først kom inn 20 minutter etter at jeg hadde time. Jeg er ikke noe særlig god på venting. Samtidig var jeg utrolig spent på de blodprøvesvarene. Det har ligget der og murret siden bioingeniøren stakk meg i armen og tappet ut et reagensglass med blod en fredag før påske. I dag skulle jeg få dommen.
Endelig var det min tur.
Blodprøvene var heldigvis langt bedre enn jeg fryktet. Til å være ei diger dundre på over hundre som hat passert 50 med god margin må jeg si meg rimelig fornøyd. Mine verste antagelser slo ikke til, og selv om jeg må spise noen piller i tiden fremover, så føler jeg en enorm lettelse.
Jeg har endelig fått et svar. Selv om det kanskje ikke er hele svaret, så er det en start på veien tilbake
Det var en flott vårdag der ute i går. En slik dag som burde brukes til å gå tur med Kjøter og Gubbe og kjenne vårsola varme.
Jeg lå inne på sofaen under pelspleddet med verdens dårligste samvittighet og var sur og gretten helt uten energi. Det ble vel litt mye i forrigeuke da. Tre turer til Drammen, engasjerende og interessante dager. Lunsj med verdens beste Aina på lørdag. Utrolig hyggelig. Jeg savner virkelig å ha Aina i dagliglivet mitt. Dumt at dama har flytt fra Hønebyen og slutta på jobben. Kontordag på mandag, med etterfølgende gåtur med Gubben og Kjøteren.
En stund tenkte jeg at nå begynner energien å komme tilbake: Nå går alt riktig vei. Snart kan jeg begynne å jobbe litt i hvitt igjen.
I går kom smellen. Optimistisk blid, energisk kvinne med tro på fremtiden ble nok en gang forvandlet til gretten, humørsyk utslitt gammel kjerring under pleddet på sofaen.
“Det er deilig her ute” lokket Gamle Gubben Grå der han satt ute i godstolen på terrassen med bok og snadde. “Over 10 grader og sol” Mulig det tenkte jeg der jeg lå på sofaen og knapt orket å bla i et interiørblad. Vanligvis er det jeg som forsøker å lokke Gubben ut på terrassen. Det måtte være fint der ute, siden han hadde kommet seg ut dit helt på egenhånd.
Sjefen sendte SMS. Trengte underskriften min på en sykeoppfølgingsplan.
Det burde være en tynn plan, tenkte jeg. For siden hun beordret meg ut i sykemelding for over to måneder siden, har ikke hu gjort stort for å få meg tilbake på jobb. Hva ei utslitt, sur, gammel kjerring som bare orker å ligge under et pledd skulle kunne bidra med på jobben, vet jeg ikke. Jeg vil bare ha livet mitt tilbake OK?
Når jeg skrudde på PCn i dag tikket mail etter mal inn.
Godkjenning av referat fra Hovedutvalgsmøtet i Går…… HOVEDUTVALGSMØTET I GÅR???? Det hadde jeg helt glemt.
Man glemmer ikke et møte i Hovedutvalget hvis man ønsker å fremstå som engasjert opposisjonspolitiker. Og så kostnadseffektivt som helse- og omsorgssektoren i denne kommunen blir drevet, så trener det hovedutvalget i høyeste grad en engasjert, oppegående opposisjonspolitiker som husker møtene.
Man glemmer ikke et møte i Hovedutvalget eller andre politiske utvalg. Man melder forfall slik at vara blir kalt inn.
Jeg begynner å bli redd, når jeg ikke engang klarer å huske mitt politiske engasjement, ja da er det noe alvorlig galt.
Jeg smører frokostbrødskiva med raske, sinte bevegelser. Brødskiva smuldrer seg opp og smøret blir klint utover skjærefjøla. Tårene brenner bak øyelokka. Store jenter gråter ikke. Tårer er tegn på svakhet. Jeg gråter ikke – ikke ne gang alene på mitt eget kjøkken klokka 06.35 om morgenen. Hva det salte som renner nedover kinnet er vet jeg ikke. Store, tøffe jenter gråter ikke.
Ute på gårdsplassen står bilen nedfrosset på tredje uka og venter på at noen skal få taua den til verksted – igjen.
Jeg kyler smørkniven veggimellom. ( i retning oppvaskkummen) og forbanner alt og alle, og aller mest Gamle Gubben Grå. Kan han ikke bare ordne opp. Ordne ALT slik at jeg får livet mitt tilbake og alt blir som før.
I dag skal jeg til legen og få svar på alle prøvene jeg tok før påske.
Håper de kan gi meg et svar på hvorfor jeg ikke har energi lenger. Hvorfor jeg ikke orker det aktive, pulserende livet som gjorde at døgnet sjelden hadde nok timer og jeg sovnet før hodet traff puta om kvelden. Så kan Steffen-Lege trylle litt. Gi meg en pille eller to og så SIMSALABIM kan livet mitt bli som før.
I går. 9.april vaiet hakekorsflagget og nazistiske bannere på Vestre Gravlund og Besserud i Oslo, Kirkeveien i Asker og Arkivet i Kristiansand. Det var og klistret opp plakater og klistremerker med hakekors og annen nazi-propaganda rundt om kring i enkelte andrebyer og tettsteder.
Det er selvsagt provoserende. Og jeg er ikke i tvil om at de som har hengt opp nazisymbolene i løpet av nattens mulm og mørke ønsket å provosere. Men mest av alt synes jeg det er trist. Trist at voksne mennesker ikke har mer respekt for de fra den generasjonen som opplevde krigen .
Vestre Gravlund! Hvem f… sprer politisk propaganda på en kirkegård?
“Guttestreker” sier noen og tar en ekstra kopp kaffe mens de leser Aftenposten. Men i følge Fædrelandsvennen var de som ble tatt mens de dekorerte Kristiansand med søpla si mellom 30 og 40 år. De fleste andre av oss har blitt voksne lenge før vi blir 40.
Jeg vet at mange mener vi ikke skal gi de publisitet. Jo mer oppmerksomhet de fikk i går, jo større har feiringen vært i natt. Vel, nå blir det ikke å regne som et stort medieoppslag at jeg skriver om det på bloggen min. Mine blogginnlegg regnes som en suksess hvis de får mer enn 10 lesere.
Forskere som forsker på ekstremisme tror at det er rundt 40 personer som tilhører miljøet rund Nordisk Motstandsbevegelse i Norge.. En marginal gruppe. Ikke stort å bry seg om.
Når jeg ikke tier dem i hjel, er det fordi jeg er redd for at hvis ingen tar til motmæle. Ingen sier fra om at dette ikke er greit. Ingen stiller spørsmål verken med ideologi eller virkemidler, så kan de 40 tiltrekke seg flere Mennesker som kanskje hadde tenkt seg om både en og to ganger hvis de fikk servert noen motargumenter.
Og jeg må reagere. Jeg må si fra at dette er ikke greit. De som sprer søpla, som pynter seg med nazisymboler, de trenger å få høre gang på gang at dette ikke er greit. Klistremerker med nazisymbol eller naziretorikk hører hjemme i søppeldunken, ikke klistret på søppeldunken. Det skal ikke vaie hakekors flagg fra tidligere nazi-hovedkvarter og minne våre eldre på tidligere traumer. Folk skal kunne gå rolig rundt på en kirkegård uten å bli provosert.
Å tie i hjel alt man ikke liker mener jeg blir som å feie hybelkaninene under fillerya. Plutselig har hybelkaninene blitt til en stor lodden bamse, som skygger så du ikke ser flatskjermen fra stress-lessen. Bedre å feie dritten ut med en gang.
Egentlig skulle jeg vært i Drammen i ettermiddag. Skulle vært med på noen møter. Men så ble møtet avlyst på grunn av sykdom. Så i stedet for møter utover ettermiddagen i Drammen ble det tur med Gamle Gubben Grå og Kjøteren langs en flomstor Sogna på Veme.
Det kommer nok til å bli noen bilder av ville elver, bekker og fosser utover våren når all snøen smelter. Jeg liker å ta bilder av vann, enten det er i form av bekker, elver, fjorder og hav.
