Vi gjør det billig!

På Hønefoss har vi et hus som kalles “Villaen”. Som navnet tilsier var det en gang en villa, men det er ikke noe flott og prangende igjen med bygget. Mangel på vedlikehold har gjort at husrt som nok en gang var både fin og staselig har forfalt.

Skøyenvillaen, son jeg har hørt den er kalt ligger svært sentralt i byen.

Dette er en jugendbygning med svært høy arkitektonisk kvalitet.»

Vel, snart er denne bygningen som det neste av jugendbyen Hønefoss historie. Trist, men sant.

I dag er det ikke selve bygningen men innholdet jeg vil dvele ved.  I dag huser Villaen et lavterskeltilbud for kommunens rusmisbrukere. Her kan de få en matbit, de kan få noen å snakke med. De kan få hjelp til søknader og til å ta telefoner og de kan få vasket klær hvis behovet skulle bære akutt.  Vi I Hovedutvalget for helse  omsorg og velferd har vært der på omvisning og fått informasjon flere ganger. Jeg vet at det er et sted som fungerer godt, og med dedikerte ansatte.  Jeg har ikke hørt noen som hevder noe annet.

Men langvarig forsømmelse av vedlikeholdet av den kommunalt eide Villaen har satt sine spor. Det er på tide å finne et nytt sted hvor man kan ha dette tilbudet.

Og når kommuneadministrasjonen først begynner å tenke i de baner er ikke veien lang til å tenke konkurranseutsetting.  Og nettopp konkurranseutsetting av tilbudet i Villaen er den politiske saken som starter sin vandring i Hovedutvalget for Helse omsorg og velferd til tirsdagen. Det betyr at jeg har fem og en halv dag på å bygge opp argumentrekka for hvorfor jeg mener at dette tilbudet ikke bør konkurranseutsettes.

Husker dere da man drev og konkurranseutseutsatte eldreomsorgen og man foraktelig snakket om å “sette bestemor ut på anbud”?  Er det noe bedre å sette denne gruppen ut på anbud?  Jeg mener helt klart nei.

Rusmisbrukere av den typen som er på Villaen er de mest slitne av rusmisbrukerne.  De har ofte ikke familie og nettverk som kan tale deres sak slik bestemor og brukere av tilbud innen eldreomsorgen ofte har. Skal vi virkelig gi ansvaret for tilbudet til denne gruppa til den aktøren som vinner konkurransen om å levere dette tilbudet til lavest mulig pris?  For meg er en slik tankegang hårreisende.

 

Vi blir i Buskerud

Da er kommunestyremøte unnagjort. Til tross for at vi bare hadde to saker til behandling tok det rundt tre timer.

Først måtte jo “Nye veier” snakke om FRE16.
For de som ikke vet hva FRE16 er så er det “Fellesprosjektet Ringeriksbanen nye E16.”  Altså det at man planlegger å bygge ny E16, Europaveien mellom Oslo og Hønefoss.  Den som har litt vel mye trafikk i helgene når folk fra Oslo og Akershus skal til og fra hyttene sine i Valdres og Hallingdal. Det var nok ikke tilfeldig at den orienteringen kom akkurat i dag. De som er for Akershus mener jo at dette prosjektet aldri vil bli realisert hvis vi blir en del av Buskerud.  Nå et Ringeriksbanen, eller Bergensbanens forkortelse som det egentlig er blitt planlagt siden starten av 1900-tallet…

Vel etter orienteringen var vi klar for første sak. Ringerike er blitt spurt av Indi om vi kan bosette 135 flyktninger i år I stedet for bare 25 som vi i utgangspunktet har blitt spurt om og sagt ja til. Bakgrunnen er jo flyktningstrømmen fra Ukraina. Det sa et enstemmig kommunestyre ja til.

Så etter en liten pause kunne vi ta fatt på debatten Akershus kontra Buskerud. Den var lang, og vi var mange taletrengte. Frp, Høyre, Venstre, Mdg og KrF var for Akershus. AP, SP, SV, Rødt og de to uavhengige var for Buskerud.

Partiene som var for Akershus snakket foraktelig om historie og følelser. Og minnet oss om at alle pengene og all makt i tidligere Buskerud var blitt konsentrert rundt Drammen. Flere av de var opptatt av året 1679 og de snakket om Kongen i København og noe om en prest…

I mitt innlegg tok jeg utgangspunkt i regionstrategien for de tre gamle fylkene.  At den i disse dager er til behandling i Viken fylkesting. At debatten der mer går mellom de gamle fylkene enn mellom politiske skillelinjer.  At Østfold og Buskerud gjerne vil utsette debatten til de nye fylkene er etablert, mens flere av Akershus kommunene vil ha vedtak  om regionstrategien nå. I Akershus har man hatt en regionstrategi som bygger opp under knutepunkt-strategien. Altså at man skal bygge store boligkomplekser, og kontorbygg rundt trafikknutepunkt om togstasjoner. Jo høyere og tettere, jo bedre. At det er denne form for vekst man ønsker, og som man ser på som bærekraftig.
Ikke alle kommunene i Akershus er enig i denne strategien.  De kommunene som ikke er slike knutepunkt mener at en sli strategi bremser vest og utvikling i deres kommune.

I Ringerike har vi en lignende debatt.  De partiene som er for Akershus er og de som er for en slik tankegang om høye hus og fortetting i byen.
Vi i Rødt, og mange med oss mener at en slik utvikling ikke nødvendigvis er til innbyggernes beste, eller i tråd med det innbyggerne ønsker.  Vi ser derimot at en slik utvikling i stor grad ivaretar utbyggernes interesser, som jo får større fortjeneste jo høyere og tettere de får lov å bygge.
Det evige spørsmålet. Hvem er vi politikere vagt for å ta vare på interessene til Innbyggerne eller utbyggerne?

Det er og bitt sagt i debatten at Oslo er vår by og ikke Drammen.
Det synes jeg er en rar uttalelse. For det er vel Hønefoss som  er vår by? Det er vel den som vi skal arbeide for å få til vekst og utvikling i?  Det er vel den som vi skal arbeide for å utvikle, selv om vi er uenige i hva som er riktig utvikling?

Ja, Buskerud har vært mye Drammen-dominert. Men er det ikke litt vår skyld? Vi som er politikere? Til å komme oss i posisjon i fylkestinget i Buskerud til å påvirke?
Og ville vi bli så mye bedre i varetatt i Akershus? Hvis kjøttvekta rår, så er det mange kommuner i Akershus med langt flere innbyggere enn Ringerike.

Vel, debatten gikk friskt. Voteringen gikk som forventet. Alle stemte i tråd med det standpunktet deres parti flagget.
Og vi forblir i Buskerud!!!

 

 

Tur og politikk

I dag har jeg gått en fire kilometer lang tur med Charlie Chihuahua. Det er endelig bart i skogen og mulig å vandre i der uten piggstøvler.

Deilig!

Det har vært kaldt i natt, og jorden er frossen. Det gir fine turforhold. Ingen søle jeg kunne skli i.

Man får luftet hodet litt, noe som var godt etter en uke hvor jeg har vært inne med korona. Deilig med frisk kald luft i lungene.

Jeg har følt ganske mye uro I forkant av ettermiddagens kommunestyremøte. Vi skal avgjøre om vi skal søke om å bli med i Akershus eller bli i Buskerud når Viken nå snart blir oppløst.  For meg føles det så utrolig feil å bli en del av Akershus.

Jeg tror vi da fort ville bli en forstad til Oslo mer enn en selvstendig by. Se hvilken utvikling man har hatt for eksempel på Lillestrøm og Lørenskog. Den knutepunkt-tenkningen som er grunnlaget for den negative utviklingen av Lørenskog og Lillestrøm som rene bomaskiner for folk som pendler in til Oslo er ikke en utvikling jeg ønsker for vår kommune.

Slik går jeg og tenker der i skogen.

Argumenter som at det er Oslo som er vår by, ikke Drammen føler jeg er irrelevante. Oslo har ingen planer om å bli en del av Akershus, og min by er verken Drammen eller Oslo. Min by er Hønefoss!

Jeg er klar over at det går en vei fra Hønefoss til Bærum, ig at dette er en del av pendlerveien for mange. At mange av oss reiser til Sandvika for å shoppe. Ja langt flere en  til Drammen.  Men hva har vi felles med de andre Akershus kommunene som Enebakk og Nesodden?  Da tror jeg vi har et større samarbeid med Modum og Flå.

Da jeg kommer tilbake til bilen blir jeg roligere. Arbeiderpartiet har sendt et forslag til nytt vedtak sammen ned SP  SV, og Rødt.  Et forslag på at det ikke skal arbeides videre med søknad til Akershus.

Dette er nye takter fra Arbeiderpartiet. Sentrale politikere i Ringerike Arbeiderparti har før snakket varmt om Akershus. Ikke  minst vår ordfører. Hva har fått de til å snu? Og kommer de ved å stå ved dette forslaget helt til møtet i ettermiddag og voteringen skal være? Det ville i såfall ikke være første gangen den gjengen snur i en viktig sak. I saken om å tøye å strekke byplan så den passet utbyggerne sine ønsker tror jeg de snudde fire eller fem ganger.

Det blir et spennende møte.

Å ikke gi opp….

Det ble et stykke ut på dagen før det kom noe innlegg fra meg i dag. Det kommer av at jeg har forberedt meg til kommunestyremøte pluss gått en 4 km tur med Charlie Chihuahua.  Men nå er jeg altså endelig klar over å kaste meg over toppbloggerne.  Vri og vrenge på alt de skriver slik at den ene etter den andre gir seg med å blogge og jeg blir alene igjen på blogg.no.  Hvordan skal jeg ellers nå toppen?

Det kommer selvsagt aldri til å skje.
Vivian  gjør det ganske tydelig klart i sitt siste innlegg at hun ikke har planer om å gi opp. Monica virker heller ikke som typen som gir seg med det første, og Vibbedille er som vanlig ustoppelig full av kreative ideer. Sånn kunne jeg fortsatt.  Men det er Vivian og hennes tanker rundt det å ikke gi seg som vekker tanker og refleksjoner hos meg i dag.

Vi forstår alle at hvis Vivian hadde gitt opp da hun fikk ALS-diagnosen, ja da hadde hun ikke rast rundt i stolen sin i dag. Hun tok raskt en beslutning om ikke å gi opp, om å gjøre det beste ut av den tiden hun hadde.

Vi kan lære mye av Vivian. Livet byr på små og store utfordringer for oss alle.  Noen ganger kan utfordringene virke uoverkommelige. Noen ganger trenger vi en pause. Ta en hvil før vi fortsetter livet.
Noen ganger må vi kanskje finne en annen vei mot målet enn den vi først hadde staket ut. Velge en vei som ikke er så bratt og vanskelig. Ikke ta den bratteste løypa mot toppen.
Noen ganger kan man og velge et annet mål enn det målet man først hadde.
Å velge på nytt er ikke å gi opp.

Den som gir opp har tapt het det i mitt barndomshjem.  Så jeg er oppdratt til ikke å gi opp.  Det er jeg glad for.  Det å ikke gi seg med den minste motstand har gjort meg til en voksen person som tåler litt motgang.
Som ikke faller helt sammen hvis verden skulle gå meg litt i mot.

 

 

 

 

 

Jeg rømte tilbake til bilen..

Det er over en uke siden jeg testet positivt på korona. Jeg er i fin form, men har fremdeles denne stygge hosten.  I dag skulle jeg en tur på Rusta. Trengte ei ny matte til å ha under matskålene til Charlie Chihuahua. Den gamle, ei dørmatte, er umulig å holde ren.

Jeg fant matta raskt, men man må jo kikke litt når man er på Rusta ikke sant? Det er jo så mye som er  “kjekt å ha”. Vel, jeg kom meg gjennom uten å kjøpe mer enn litt påskegost til å ha med på hytta i tillegg til matta.

Det var når jeg ble stående I kassakø at jeg kjente at ei hostekule var under oppbygging. Og selv om korona-frykten i samfunnet ikke er hva den en gang var, får man fremdeles sure blikk fra noen hvis en hoster.

Jeg forsøkte selvsagt etter beste evne å undertrykke trangen til å hoste, noe som selvsagt resulterte i at trangen bare ble sterkere.  Innen det var min tur i kassa hadde jeg kommet med tre små host, og enkelte rundt meg begynte å sende meg et og annet engstelig blikk. Jeg tror ikke de hadde blitt beroliget om jeg med et avvæpnende smil hadde sagt “Slapp av det er bare korona ” 

Et par tre host er ikke noe for ei ordentlig hostekule.  Jeg pleier jo og hoste til jeg ligger tvekrokete og føler det som om lungene vrenger seg. Og det var nettopp en slik hostekule som var under oppseiling.  Det kom et par tre host til mens jeg betalte og svarte nei, jeg er ikke medlem, ja jeg trenger pose, nei jeg trenger ikke kvittering mellom hestene.  Det ble vanskeligere og vanskeligere å ikke hoste.

Endelig var varene i posen, og jeg nesten ( bare nesten) løp til bilen. Låste opp, slengte posen i baksetet og satte meg inn bak rattet.  Endelig, nesten liggende over rattet kunne jeg hoste ordentlig! Produktiv hoste, er det ikke det det heter?

Det gikk litt bedre i matbutikken. Jeg klarte å la være å hoste til jeg var i bilen igjen. Tanken jeg hadde om et aldri så lite kafe-besøk med dertil hørende kaffe-latte slo jeg fra meg. Best å komme seg hjem

Langt ned på lista….

En endeløs rekke av blogginnlegg måtte jeg lese meg gjennom før jeg kom til ett jeg mener hadde nok innhold til litt refleksjon.

Jeg må faktisk helt ned til Gry Henriksen på en 14. plass før det kommer noe med substans.  Hun skriver om hacking av PC. Og jeg kjenner det går litt kaldt ned over ryggen min.  Jeg tror, eller vet, at jeg muligens er litt sløv på datasikkerhet. Hvem kan være interessert i hva ei halvgammel kjerring med kommunistiske sympatier måtte ha på dataen sin? Ja, jeg vet det er dumt å tenke slik.

 For de som utsettes for et hacker-angrep, er følgen ‘i beste fall’ offentliggjøring med ditto ydmykelser av privat materiale, mens det i verste fall innebærer å bli ranet til skinnet. 

Offentliggjøring av privat materiale er vel ikke det jeg frykter mest. Har ikke så mye av verken bilder eller tekst som ikke tåler dagens lys.  Men det å bli ranet til skinnet… Det at noen skal komme seg inn i nettbanken, og hente ut det lille som er der. Ja, det er jo ganske skremmende.  Det samme er id-tyveri. At noen plutselig har klart å forta en haug med kjøp eller lån i mitt navn.
Plutselig innser jeg at det og kan være ganske skremmende om noen “tok over” identiteten min på nett og produserte innlegg eller kommentarer i mitt navn.  Til og med noen “likes” i mitt navn på feil poster kunne gi meg ubehageligheter. Hvis jeg plutselig ble fan av Sylvi Listhaug for eksempel.
Hvis du tenker godt over det, så sier jo likes og kommentarer ganske mye om hvem du er og hva du står for. For en “politisk karriere” kan slikt ha noe å si.

Hva som virkelig er skremmende, er at dette er så utbredt at vi ALLE utsettes for slike angrep med jevne mellomrom

Slik fortsetter Gry. Og jeg blir om mulig enda mer kald nedover ryggraden.  Alle??? Det betyr jo meg og?  Har jeg allerede blitt hacket?  Jeg må innrømme at jeg nesten har lyst til å ringe “min data-ekspert” bare for at han skal komme og holde meg i hånda og komme med noen beroligende ord mens han saumfarer hele PCn min for kjeltringer og folk med dårlige hensikter.

Eller kanskje jeg ikke trenger å ringe data-eksperten. Kanskje jeg kan være min egen ekspert ved hjelp av hjelp og veiledning fra Gry?

Når en vet hva en skal se etter, er det faktisk svært så lett å oppdage, og derav få stanset angrepet pronto.

Litt nølende klikker jeg meg inn på hennes 12 tegn på at en er blitt hacket.

.Kreditering: Science Photo Library

 

Jeg leser alle de 12 tegnene Gry lister opp.  Flere av de ville jeg reagert på.  Men jeg blir sittende og fundere hva jg skulle gjøre hvis jeg oppdaget at PCn var hacket.
Hvis jeg for eksempel oppdaget at pila, pekeren jobbet på egen hånd. Klikket seg inn på nettbanken min når jeg satt og blogget for eksempel, og begynte å overføre penger ut fra min konto? Hva konkret skulle jeg gjøre? Ringt politiet, eller banken?
Og hvis det ikke var så tydelige grep.
Bare at passord ikke virker, at PC jobber tregt. At ukjente Ikon dukker opp eller at du blir sendt til sider uten at du helt forstår hvorfor eller hvordan.
Hva konkret skal en gjøre?

Jeg føler at Gry gir meg muligheten til å se at kjeltringene er på ferde, men ikke gi meg verktøy til å stoppe de.
Det blir som å sitte kneblet og bundet og se at noen plyndrer huset ditt uten at du er i stand til å gjøre noen verdens ting med det.

Så Gry her er en utfordring til deg.
Kom med et oppfølgende innlegg hvor du forteller meg hva jeg skal gjøre.
For vi litt vimsete kjerringer som ikke er så stø på PC og slikt kan ikke ringe lensmann hver gang vi har problemer med passord, vi synes PCn går litt tregt eller plutselig har klikka inn på Kokkejævel uten å ha ment det.

Kjerringa går nye veier…

For en tid tilbake kom jeg over følgende annonsetekst: Er du mellom 40 og 60 år, og ufrivillig har fratrådt jobben etter 1. desember 2021? Da kan du få dette nettkurset gratis!

Det var noe ved den innledningen jeg syntes snakket direkte til meg.

Et arbeidsforhold tar slutt av mange årsaker, men felles for alle som slutter i en jobb er at veien videre må stakes ut på nytt. En aktiv tilnærming og støtte på veien, øker sjansen for å få ny jobb, og reduserer tiden uten jobb.

For å lykkes best mulig i den omstillingsprosessen det er å søke ny jobb handler det om å bli bevisst på hvilke ressurser en besitter, hva en er god på og ikke minst hva en motiveres av og får energi av, for så å stake ut en ny kurs. Dette, sammen med konkret arbeid med CV, søknad, utvikling av personlig merkevare mm., får du gjennom karriereomstillingsprogrammet ‘Ny kurs’.

Jeg hadde aldri svidd av halve sparekontoen på et slikt kurs, men siden jeg kunne få det gratis var interessen vakt.  Hva kunne jeg tape på å prøve? Jeg leste videre.  Kurset er utarbeider av ei med iver 20 års erfaring innen HR, coaching og veiledning. Kurset tilbys gratis fordi denne dama skal  gjennomføre en studie i tilknytning til en bacheloroppgave i psykologi. Formålet med studien er å undersøke om bruk av en spesifikk coaching modalitet påvirker opplevelsen av selvfølelse, livskvalitet og stressnivå for personer i karriereromstilling.

Jeg tenkte at dette kunne jeg muligens ha nytte av å delta på, og meldte meg som forsøkskanin. Den som intet våger intet vinner.  Og så er jeg en sånn sunn skeptisk forslkskanin som ikke lar meg lede til noe jeg ikke ser nytte av.

Etter å ha meldt min interesse og svart på et spørreskjema ble jeg plassert i den gruppa av kaniner som skulle få coachingsamtale i forkant og etterkant av det ti timers nettkurset. Jeg var førnøyd med det. Coaching er bra.Denne coachingen skulle foregå etter såkalt RIM måten. Det vil si:

RIM (Regenerating Images in Memory) er en samtaleteknikk som legger til rette for å kommunisere med det ubevisste, intuitive sinn, med mål om frigjøring fra negative tanker, følelser og minner, så hver og en kan leve sitt liv på beste mulige måte. 

RIM prosessen er en skånsom og trygg, dyp og effektiv prosess, som navigerer mellom kropp og sinn, hode og hjerte, for økt vitalitet, glede og suksess. Hver og ens ekstraordinære indre prosesser frigjøres.

Kanskje litt i meste laget alternativt for meg.  Jeg er vel både litt vel skeptisk og litt vel praktisk anlagt til å ta helt av, men nok en gang. Det skulle være gratis – og jeg så ikke noe direkte farlig ved å delta. NOK en gang. Den som intet våger, intet vinner.

I dag var dagen kommet for den første coachingsamtalen. Den foregikk pr. telefon og tok halvannen times tid.  Jeg må innrømme at jeg var litt spent.

Vel, samtalen foregikk som en “reise” antakelig i underbevisstheten min. Den startet i en gråstein i høyre legg og endte i en gammel italiensk landsby. (Ikke spør hvordan, eller hva som egentlig skjedde). Ideen er at underbevisstheten min nå skal bearbeide de tankeprosessene denne samtalen satte i gang uten at jeg skal analysere det så mye.

Det med å ikke analysere for mye er ikke lett for meg  Det skjer automatisk. Jeg tror det er snakk om bevisstgjøring. Om det kommer noe ur av det. Fremdeles usikker, men noen skade kan det umulig gjøre

Jeg kjenner i det minste at det surrer litt tanker i hodet mitt, og jeg følte behov for å gjøre praktiske ting som skuring og vasking etterpå. Svampene til Vibbedille fikk kjørt seg litt i etterkant.

 

 

Pakke til meg!???

Da jeg luftet Charlie Chihuahua den vanlige  kjedelige runden her oppe stakk jeg nesa ned i postkassa for å se om det var noe post. Jeg venter på den sitronskrubben, Ida Wulff narret meg til å bestille. Den som skal få steikeovnen min til å skinne.

Det var pakke til meg.  Men det var ikke fra denne nettbutikken. Det var fra Vibbedille.

Et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde skrevet noe galt i innlegget Skrift på sten….. som jeg skrev tidligere i ddag. Der tok jeg jo for meg et innlegg  Vibbedille hadde skrevet og kommenterte det i kjent stil.  Jeg er vant med at slike innlegg, samme hvor uskyldige de er ment, kan føre til sterke reaksjoner fra toppbloggerne. Konvolutt i posten etter et slikt innlegg… Kan jo være alt fra brevbombe til hvitt pulver..

Brevet ble åpnet med engstelige, skjelvende fingre.  Et øyeblikk lurte jeg på om jeg burde ta på meg hansker og munnbind. Vi har jo fremdeles slikt liggende i et hvert hjem nå for tiden. Jeg er akkurat ferdig med Korona, har liksom ikke så lyst på miltbrann. Det er vel det man kan få av slike brev med hvitt pulver?  Men selv med ekspresspost er det vel umulig å få brevbomber og hvitt pulver fra Stavanger til Hønefoss i  løpet av et par timer?

Vel, innholdet var hvitt. Men ikke akkurat i pulverform.

Det har seg slik at som en kommentar til innlegget Vårrengjøring….. skrev Vibbedille at i stedet for å kjøpe de overprisa vaskemidlene Ida Wulff reklamerer for burde jeg heller kjøpe svamper fra Kina.  Disse svampene skulle være fantastiske til bad og dusj. Riktignok ubrukelige til å skrubbe steikeovnen med, som jo er den jeg vil ha ren. Men Vibbedille hadde så tro på at jeg ville bli like henrykt over disse svampene som henne, og tilbød meg å sende meg noen så jeg fikk prøve de. Så jeg sa ja, og nå har jeg ingen grunn til å ikke kaste meg over vårrengjøringen selv om sitronskrubben lar vente på seg.

 

Skrift på sten…..

Jeg ble skikkelig glad da jeg klikka meg inn på bloggtoppen i dag. Vibbedille troner helt på topp, og det tror jeg er for aller første gang.  Du får unnskylde meg, Vibbedille, hvis jeg tar feil. Den førsteplassen er så velfortjent! Er det noen som sprer glede her på blogg så er det Vibbedille med hennes kreative og fargerike innlegg.

I det siste innlegget gir hun oss først et lite glimt av russedressen hun driver og dekorerer.  Russedressen er til datteren til Vivian og vi er mange som er spent på hvordan den blir,  Men du må skynde på Vibbedille.  Jeg har hørt at politiet tror det blir tidenes lengste russefeiring.  To år med pandemi og begrensninger på ungdomstida er over og eksamen er avlyst. Politiet her frykter russetid fra påske til St. Hans. Det er bare to uker til påske – og det hadde vært kjekt om hun som skal bo i dressen de ukene fikk dressen til moroa begynner.

Så var det disse tusjene Vibbedille skriver om da.
Jeg blir på ny sittende å drømme slik jeg gjorde sist hun viste frem den steinen med den syngende fuglen. Jeg hadde tenkt å skrive om diss tusjene da, men så kom det en ostesaus og ødela for det.

Jeg er ingen tegner.
Jeg husker da jeg i 6. klasse fikk i oppgave å tegne Jean d’Arc. Jeg kastet meg over oppgaven.  I hodet mitt så jeg Jean d’Arc stolt og flott ridende til hest og i en skinnende rustning.  Det var bare ikke helt enkelt å få dette bildet ed på papiret.  Verken menneske i rustning, rytter eller hest er direkte lett å få til.
Jeg konkluderte at dette ikke var helt lett, og tittet bort på kateteret for å se om jeg muligens kunne få noen tips fra denne vikarlæreren vi hadde.  Streber som jeg var mesteparten av skoletiden satt jeg selvsagt forrest ved kateteret.
Læreren satt med lukkede øyne, foldete hender, haka ned på brystet og jeg hørte fra min plass helt der fremme lave snorkelyder.
Selv om mange så på meg som et strebete skolelys er det en annen egenskap som og har vært relativt fremtredende hos meg hele livet. Det er sansen for hva som er riktig. Og for meg ble det helt feil at denne vikaren skulle sitte i klasserommet å sove når han ble betalt for å undervise.
Så jeg kremtet og sa med høy stemme; “Sørensen, du må våkne!”  Hele klassen – og læreren – våknet til live. En litt trøtt lærer spratt opp mens latteren runget mot han.
Og lærer Sørensen tok en grusom hevn.
Han tok opp tegningen min av Jean d’Arc, holdt den opp så alle kunne se og sa “Her ser dere Ridder Skrapjern i en punktert badering.” Latteren ble ikke noe mindre, og jeg ble ikke noe mer glad i å tegne…

Men non slike tusjer, noen runde steiner….. Folk som kommer her kommer ikke til å studere steiner i blomsterbed eller på terrasse og tram så nøye… Jeg har ingen planer om å tegne verken Jean d’Arc, rustninger eller hester. Mer biller, marihøner eller blomster…

En liten ting til slutt.
De uglene Vibbedille. De er så “last year” eller ikke last year men enda eldre enn det. De uglene lagde jeg allerede i 2020.