Telefonterroristen slår til igjenn – og Mindfulness ….

Torsdag og fredag var jeg på Høstkonferanse.  Arbeidstakerorganisasjonen jeg er tillitsvalgt i har en årlig høstkonferanse, og disse to dagene i godt selskap er noe jeg ser frem til. Den første dagen gikk fort. Det var kos å seihjenn hyggelige mennesker, det var interesante forelesninger og god stemning. Den siste forelesningen var om Mindfulness. Det å lære seg og la bekymringene fare, minska stress og senke skuldrene. Dette foredraget falt i smak hos meg, og mange av de andre konferansedeltakerne.  Etter middag, og det obligariske besøket i baren med mange intresante, faglige og ikke fullt så faglige diskusjoner var det tid for å krype til køys.  En kjapp titt på telefonen som selvsagt fremdeles sto på lydløs etter forelesningene i dag bragte livet utenfor tilbake.

Det var flere ubesvarte anrop både fra hustelefonen hjemme, fra mobilen til Gamle Gubben Grå og flere fra mine foreldres hustelefon.  Mamma hadde og lagt igjen beskjed på svareren.  “Hei. Ring meg.”  Når jeg endelig har vett på å løsrive meg fra diskusjonene i baren er det sen kveld. Klokka var straka 01.00.  Helt klart ikke et tidspunkt jeg ringer mmine foreldre.  Heller ikke hjem er det vits i å ringe.  Ingen ville våkne av telefonen, bortsett fra kjøteren.  Jeg prøvde mobilen til Gubben, velvitende om at den er skrudd av og langt unna han når han går til sengs. Selvsagt ingen svar-

Da var det bare å slå seg til ro i at noen andre måtte ha løst de kriser som skulle løses, og at jeg fikk finne ut hva det var i morgen. Mindfullness. 

Teori og praksis er to forskjellige ting. For nå ble jeg liggende og tenke. Katstrofetenking.  Har det skjedd noe galt med Pappa. Han er over 80. Sprek, men…  Mamma var jo på svareren, så det kan ikke være noe galt med henne, (hun er den minst spreke av dem.) Kanskje det har skjedd noe med Kai, kjørt ut, kollidert etc,  eller ungene, har det skjedd noe med ungene?  Slik gikk natta. Jeg fantaserte frem de forferdeligste scenarier, og så på klokka hver halvtime. Kneet verket etter at jeg hadde fullført en dags konferanse uten krykker.  Det ble en lang natt.

Var oppe rundt 07.00, og før jeg gikk til frokost klokka 08.00 hadde jeg ringt foreldrene mine. Ikke noe svar. Hotellfrokost, men bekymringene kvernet fortsatt i hodet mitt, og jeg var stup trøtt.  Først rett før forelesningene startet klokka 09.00 fikk jeg tak i modern. Hva står på? 

Jo, de gamle sliterne hadde bestemt seg for at potetene skulle tas opp i dag, fredag og ikke i morgen lørdag som tidligere avtalt. Det kunne jo komme snø::::  Det var bare det at hverken Gubben eller guttene mine hadde virket like entusiastiske over den ideen som de gamle. (Forståelig nok. De må på skole og jobb.) Yngste mann og Gubben kommer utover når yngstemann er ferdig på skolen, så må du hente eldstemann når han er ferdig på jobb og kjøre han rett ut i potetåkeren. ….

 

Gresskarpynt..

Vi har ikke store kjøkkenhagen, bare noen plantekasser, men i år har det blitt litt avling. 8 liter poteter, noen squash, krydder hele sommeren som gressløk, persille, timian, rosmarin og store mengder peppermynte, …og i år en god del gresskar. 

Det største skal nok bli lykt på Halloween, men noen må jo brukes i andre stilleben.  Noen kvister Erica og gressjar gir en fin kontrast, og vakker høststemning ved inngangsdøra nå som blomstene begynner å synge på siste verset.

Hva gjør man ikke for sine barn…..

Klokkeradioen stemmer i en sang. Det er ikke grisen som står og hyler, men det er i hvertfall en alt for frisk Odd Nordstoga som ubønhørlig drar meg ut fra drømmeland.  Ute er det svarte natta, og displayet på den forhatte klokkeradioen blinker 04.30.  Altså mer natt enn dag, og alle frnuftige mennesker gjør som G>amle Gubben Grå og krøller seg godt sammen under dundyna.  Jeg sukker og setter benene på gulvet. Opp og stå..

En drø halvtime senere lister jeg meg ut utgangsdøra så stille som det lar seg gjøre med krykker, et speilrefleks kamera rundt halsen og lommene full av lommebok, regninger, kamera bilnøkler og mobiltelefon.  Ute er det fortsatt natt og mørkt. Jeg hopper meg bort til bilen, kaster krykkene i baksetet, plasserer alt det andre i setet ved siden av meg og vrir om nøkkelen.  Ser på frontruta. I IS???!!!

 

Ut igjenn.  Så etter noen raske minutter med isskrapa er jeg på vei. Gjennom en nattstille b, noen få bilister og enda færre syklister er ute disse stille morgentimene.  Når stemmen på radioen sier at klokka er 05.30 har jeg bare et par kvartal igjenn.  Jeg når parkeringa utenfor leiligheten til datteren ett minutt eller to for sent. Sender henne en SMS; og etter ett minutt eller to er solstråla mi i setet ved siden av meg.  Så går ferden ve tyve minuttene videre til hennes arbeidsplass. Der avleverer jeg datteren som er full av takksigelser over en Mamma som kjører henne på jobb når første buss blir for sent for frokostvakta på hotellet.

I går postet mange av mine venner flotte bilder av soloppgangen på FB: Jeg hadde tenkt å bruke hjemuren etter å ha kjørt datteren til å ta flotte bilder av soloppgangen, men jeg er alt for TIDLIG ute.  Det err fremdeles  mørkt… Jeg kunne jjo finne meg et flott utsiktspunkt og vente den halvtimen det sikkert tar til sola kommer over åsen i øst, men nei, jeg må hjem. Nye oppdrag venter.

Er hjemme litt over 06.00, og nå er det de to tennåringsguttene som må mases opp.  Det går som det pleier. Eldste mann rekker bussen med god margin

 

Yngste mann må kjøres etter.  Han har som alltid privatsjåfør…..

 

 

 

Så er det en kjapp tur innom RIMI før jeg reiser hjem.  Nå er det Gamle Gubben Grå som skal vekkes og mases på.  Han skal ut på gården og hjelpe min gamle far, og den mannen setter punktlighet høyt…  Når også Gubben er ute av huset kan jeg endelig over fire timer etter at jeg sto opp, nyte en deilig frokost (som jeg selvsagt lager selv…) 

 

Et helt spessielt barn..

Leste en artikkeli dagomen morog hennes barn med en spessiell ogalvorlig funksjonshemning. Artikkelen er fokusert på fremskrittene ogalt datteren klarer,og ikke på alle utfordringene som har vært på veien.  Moren forteller  omsorgen over at ingen gratulerte dem da de fikk et alvorlig handikappetbarn,at det ble fokkusert på sorgen de måtte føleover barnet de ikke fikk ogsom de haddeforventet å få,i stedet for gleden de følte for å ha fått nok et barn. Jeg blir trist, men desverre ikke overrasket når jeg leser slike artikler.

Da jeg var 27 år, en gang i forrige århundre, ventet vi vårt andre barn. Vi gledet oss og var spennt på å få møte det nye familiemedlemmet. Noen dager før jul ble en nydelig jente født. Mørkt hår,men ikke så mye som storesøster – lykkestroll hadde hatt. Fem fingre på hver hånd, fem tær på hver fot. En fantastisk velskapt lita jente.

4 uker senerefant Gamle Gubben Grå henne død i sengen da han sto oppom morgnen og skulle hente babyen inn til meg for amming og kos.  Krybbedød var dødsårsaken.

Et drøyt år senere ventet vi på nytt en baby.  Svangerskapet var preget av spenning og redsel. Vi var så redde for å oppleve det værste foreldre kan oppleve en gang til.  Men en vakker julidag ble det født en stor fin gutt.  Gleden var stor. 

Ettersom de første årene gikkfant man ut at Lillebror, som etterhvert ble storebror, ikke utviklet seg like raskt som alle andre barn.  Det ble en lang runddans med utredninger.  Først i skolealder fikk vi svaret. Sønn vår var høytfungerende autist. Han har Asperger syndrom.  .

Da denne gutten var 7 fikk vi vårt femte barn, en liten velskapt og helt fantastisk gutt som desverre var død ved føddselen. Plutselig fosterdød var diagnosen. For andre gang hadde vi mistet et barn

Mange syns det ertrist at storebror ikke utvikler seg etter skjemaet og har hatt andre utfordringer i oppveksten.  En gang under utredningsfasen snakket en barnepsykolog til meg om sorgen over å få et barn som er anderledes  Jeg svarte psykologen at jeg har fått to barn som er døde, snakk ikke til meg om sorg.  Storebror er en fantastisk gutt somhar sine utfordringer, og møter verden på sin måte, men vi er alle forskjellige og ingen går gjennom livet uten å møte motgang.  Nei, jeg har aldri ønsket han anderledes..

 

Hvordan klarer du å få vann til å muggne?

Spørsmålet kom fra min yngste tennåringssønn der han sto ved haugen av oppvask som hadde hopet seg opp på oppvasbenken.  Han stirret grøssende og med forakt ned i en ildfast form med lasagnerester, vann – og tydeligvis mugg.  jeg kjente skammen bre seg et par sekunder før sinnet og blodtrykket begynnte å stige.  Hvordan klarte JEG og få vann til å muggne. JEG???  

Vi er en familie på fire som bor her i huset for tiden.  Gamle Gubben Grå, to tennåringssønner og jeg. Da vi alle har jobb eller skole, og alle lever et hektisk liv, forlanger jeg at husarbeidet er noe vi deler på, alle fire.  Det fungerer greit.  Gamle Gubben Grå er god på alt som durer. Vaskemaskin, oppvaskmaskin og til nød støvsuger – etter litt mas. Men alt som handler om manuell vasking, enten det er av gulv, vegger, tak eller kjøleskap, så er han allergisk.  Eldste tennåringssønn er flink til å lufte hund, lage mat og til all slags sjauing. Ut med søppla etc.  Jeg gjør det meste av det de to forgående ikke gjør + selvsagt min del av oppvask, klesvask og matlaging. (Så lenge jeg går på krykkerlufter jeg ikke Kjøteren)  Yngste tennåringssønn gjør ingenting – til tross for skjenne prekner, sinne og gjentatte oppfordringer med eller uten trusler.

Den siste uka hadde han hatt ansvaret for oppvasken, noe som hadde resultert i dette berget av oppvask – og altså vann som muggner.  Noe han helt klart mentes skyldtes mine dårlige husmoregenskaper.  Jeg må også påpeke at han selvsagt ikke stod ved oppvaskbenken fordi han hadde tenkt å gjøre noe for å minke berget av skittne tallerkner, men fordi han kom ned fra rommet eller opp fra TV Stua med et nytt lass oppvask.

Nei, i dette mannsdominerte hjemmet er nok usarbeid noe de mener er mitt ansvar.

 

Livet leker igjen – nesten.

Alt går rette veien med benbruddet, og nå har jeg så vidt begynt å jobbe litt igjenn.  Og det er utrolig godt.  Tanken er at jeg skal arbeide 20%, og at den tiden skal jeg bruke på tillitsvalgtsjobben.  Men den jobben har jo vist seg mange ganger ikke så lett å begrense. Og selv om jeg sender vikarer og varaer på en del er det en del ting jeg ønsker å delta på selv. Så denne uka ble det vel sånn ca 50% stilling.  Men det gjør ingenting. Jeg elsker jobben min, og det er deilig å være tilbke.