Ryggen verket, kroppen var sliten, og det var første solskinnsdag på lenge. Det var mye som fristet mer denne pinseaften enn å sette seg på bussen og dra til Hovedstaden.  

Da jeg hoppa av bussen på Bussterminalen, og sjekka mobilen for å finne ut hvor langt unna bestemmelsesstedet jeg befant meg, for å vurdere om jeg skulle gå eller ta drosje. oppdaget jeg at enda en hadde meldt avbud. Nå var vi bare tre igjen.  Jeg ble lettere irritert, fant meg ei drosje og kom raskt til rett adresse. Alt for raskt. Det var fremdeles over en halv time til vi skulle møtes.

Restauranten var liten, mørk og uanselig. Ingen uteservering.   Jeg tittet forsiktig in. Typisk brun kafe. Få gjester. En barnefamilie, noen eldre ektepar og noen enslige eldre med rulator var spredd utover lokalet. Selvsagt ingen kjente ansikter. Jeg skrådde over gaten til Kaffebrenneriet på andre siden av gata og tok en kaffe latte ved et fortausbord mens jeg holdt øye med inngangen på restaurant Schrøder. Ingen kom eller gikk. Ingen kjente, og ingen andre heller.

Da halvtimen var gått, og Kaffebrenneriet stengte, gikk jeg tilbake over gata og nølende inn i restauranten.   var dette virkelig riktig sted?

Koselig sted, rent og pent. Det var ikke det, men jeg hadde trodd at han som hadde valgt stedet hadde valgt noe  litt mer moderne og fancy …eller kanskje mer stilig og klassisk. Jeg fant meg et bord. Bestilte en øl, og fikk menyen. Her var sunn tradisjonskost. Flesk og duppe, Stekt makrell, stekt fiskepudding, skinkestek. ….  Det var ikke det jeg hadde forventet. 
Jeg satt lenge alene og nippet til halvliteren, og studerte de andre gjestene. Mest eldre folk, og da mener jeg godt eldre enn meg med mine snart 50 år.   Folk snakket lavt ved bordene. Ingen støy. Ingen utagerende fulle folk. I grunn et perfekt sted for samtale rundt bordet. Hyggelig atmosfære, litt sånn tidløs eller tidsreise tilbake i tid. Passet i grunn bra det og.   Men hvor ble det av han som hadde bestemt stedet?

Endelig dukket han opp, Hvit skjorte, lite hår og en høyrøyst flott mann slik jeg husket han. Praten gikk lett fra første minutt, og etter en drøy time og to halvlitere kom også tredje mann. 

Vi skravlet så vi nesten ikke husket å bestille mat. Vi lo og mimret, men hadde og dype temaer.  25 år var som viket vekk, men 25 år og alt vi hadde opplevd var der som et bakteppe. Gjenforeningsfesten var kanskje ikke så stor og med så mange som vi hadde håpet da planlegginga begynte. Men vi  hadde 25% oppmøte, og det er jo ok.  Samtalene ble kanskje nærere og bedre fordi vi bare var tre. Tre som hadde gått ganske så forskjellige veier etter at vi hadde gått ut fra høgskolen. Tre som lever ganske så forskjellige liv i dag. Men tre som fremdeles hadde tonen fra den gang da, og tre som koste seg i hverandres selskap.

Restauranten stengte klokka 23.00. Vi hadde lenge vært de siste gjestene. Tror alle tre var fornøyd med kvelden.

Hele veien hjem satt jeg bare å kjente på den gode følelsen i kroppen. Kjente på hvor godt denne kvelden hadde gjort meg. Lenge siden jeg hadde ledd så godt, kost meg så og følt meg så avslappet. De tre årene på høgskolen var noen av de beste årene i livet mitt. De vennene jeg fikk der, er folk som vil bety utrolig mye for meg bestandig.  Dere to jeg traff i går er medisin for sjelen. Håper vi snart ses igjen.

Jeg kjenner helsesektoren godt etter å ha arbeidet der i 25 år.  Jeg vet og litt om tankegangen til de som styrer og bestemmer i helsesektoren. Kunnskap som jeg har fått gjennom flere år i sykehusstyrer, som tillitsvalgt og som helsepolitiker.

Den rådende tankegangen for svært mange innen offentlig forvaltning er den såkalte “New Public Management”:  En tankegang hentet fra Australia, om at det offentlige skal styres etter de samme prinsippene som private produksjonsbedrifter.  Ideen ble omfavnet varmt av teoretikere både  Blå-blå regjeringer og i rødgrønne regjeringer.  Sosialøkonomer og andre økonomer uten bakgrunn fra sektoren tror de har funnet løsningen på hvordan kan få det offentlige til å være mer effektivt. I utgangspunktet kanskje en god ide, men etter hvert har det blitt videreutviklet til kun å være en teori om hvordan vi kan drive det offentlige, deriblant helsesektoren mer kostnadseffektivt. Kvalitet er underordnet.

Derfor måles våre sykehus på liggetid, hvor lenge pasientene blir liggende på sykehus ved forskjellige behandlinger – ikke hvor friske de blir av de forskjellige behandlingene. På røntgen måles vi på ventetid på de forskjellige undersøkelsene, altså i virkeligheten på hvor mange vi klarer å få presset gjennom en CT eller MR maskin i løpet av en dag, ikke i hvilken grad vi tar en hensiktsmessig undersøkelse eller hvor god omsorg vi yter pasienten i løpet av undersøkelsen. Radiologene måles i svartid. Hvor raskt de klarer å stille diagnose, ikke hvor vidt de stiller riktig diagnose.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Er dette en utvikling vi er tjent med?  Er dette riktig bruk av ressursene i våre sykehus? Er det viktigere å holde produksjonen oppe, enn å se på kvaliteten på det vi produserer? Hva er det forresten vi produserer? Er det helse – eller en hel haug med nødvendige og mindre nødvendige  røntgenbilder?

Tar vi New Public Management og produksjonstanken videre til kommunehelsetjenesten, blir det virkelig nifst.
For ønsker vi oss virkelig  sykehjem med høyest mulig produksjon og færrest mulig liggedøgn? Flest mulig eldre gjennom et sykehjemsforløp i løpet av et år? 
Er den mest kostnadseffektive eldreomsorgen den beste eldreomsorgen? Og hvis du svarer ja – den beste for hvem?

Effektivisering av det offentlige er jeg ikke i mot. Kostnadskontroll er og av det gode. Men det gjelder å bruke effektivisering og kostnadskontroll på en slik måte t vi får mest mulig omsorg, best mulig behandling og mest mulig helse for ressursene.

Selv om den dårlige samvittigheten gnagde litt i går for at jeg ikke stilte opp når arbeidsgiver hadde behov, så hadde jeg en helt OK fridag. 

Fikk gutta på jobb og skole.. Handlet mat., og tok en tur innom Plantasjen for å kjøpe mere mahognyfarget bark og utstyr til kjøkkenhageprosjektet.  Det blir så bra.
Fikk unna litt gulvvask og annet husarbeid. Trengtes sårt.
Datteren kom og jobbet med prosjektet sitt. Alltid gøy å ha besøk av Datteren. Alltid gøy å se den kreative jenta i aktivitet. Utrolig stolt av den flotte jenta mi. Dette kommer til å gå bra.

Ny tur på Plantasjen. Blakka meg på planter, stauder, busker og frø.  Så får vi bruke dagen i dag med bøyd rygg og jord under negla og få alt plassert i jorda. Gleder meg. På vei hjem fra Plantasjen så jeg at en kollega hadde delt at MUA Bandkonsert begynte om en time på Byscenen.  Flott. Det var den konserten sønnen min hverken husket tid eller sted for.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kjørte hjem. Dressa opp Gamle gubben Grå og vi rakk Byscenen i god tid for konserten. Alltid gøy å høre MUA:  Ungdommene slutter aldri å imponere meg. Spesielt gøy og se Yngste Sønn spille trompet.  Flink du er. Stolt av deg.

Hjem. Eldste Sønn drev med middagslaging. Datteren og prosjektet hennes begynte å bli ferdig. Vi spiste deilig suppe med hvitløksbrød. Flinke store gutten hadde laget en deilig grønnsakssuppe, selvsagt fra bunnen av. Ikke noe halvfabrikata her i gården.

Så avsluttet jeg dagen med å kjøre Datteren hjem rett før midnatt. En deilig fridag sammen med den flotte familien min. 

Da jeg gikk hjem fra nattevakt tidlig mandag morgen hadde jeg arbeidet 52 timer den siste uka. Nå ventet 4 døgn med fri. Det skulle bli godt. 

Første døgnet ble stort sett tilbrakt i horisontal stilling . Det var litt søvn som måtte tas igjen.  Ut på ettermiddagen kom det en SMS fra et medlem som måtte besvares . og etter noen SMS rem og tilbake fant jeg ut at det var like greit å slå på tråden og snakke sammen. Ofte mer konstruktivt, og langt mindre forstyrrende enn å ha en SMS veksling frem og tilbake resten av kvelden.  Familien himla demonstrativt med øya.  Sa ikke du at du skulle ha fri?

Tirsdag hadde jeg fri hele dagen.  Jeg måtte bare en liten tur til Drammen for et møte.  Arbeidsgiver hadde fått lov til å se i kalenderen min, og finne et ledig tidspunkt som passet alle parter.  Selvsagt var det lett å velge en dag som lå blank og åpen. En fridag.  Så da ble det opp i otta, og ut av døra før klokka var 7.  Var ferdig i Drammen klokka 12.00, og da nærmet det seg ettermiddag før jeg var hjemme igjen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dag sto jeg opp klokka 07. Måtte jo få tenåring sønnene av gårde til skole og jobb.  Klokka  08.15 fikk jeg SMS fra arbeidsgiver. “Hei. Har du mulighet til å arbeide midtvakt i dag? Du kan eventuelt komme litt ut på formiddagen”.  Jeg vurderte det ett par sekunder før jeg med verdens dårligste samvittighet sendte SMS tilbake: “Det går dessverre ikke” 

Resten av formiddagen gikk jeg og hadde dårlig samvittighet for å ha sagt nei til å jobbe ekstra.  For jeg hadde jo hatt tid. Det var ikke noe jeg MÅTTE gjøre. Datteren skulle komme en tur for å låne skriveren, men det kunne hun jo selv om ikke jeg ar hjemme..  Jeg hadde ingen avtaler. Ingen planer. Jeg hadde bare så lyst på en fridag. En dag uten stress. Få gjort litt husarbeid, arbeidet litt i hagen. Kanskje kost meg i sola på terrassen med en tekopp.

Det hadde vært så utrolig deilig å ha en hel dag uten å tenke jobb.

Så selv om den dårlige samvittigheten gnagde. Selv om jeg tenkte på kollegaer som måtte jobbe på sine fridager, eller kanskje jobbe dobbelt eller lange vakter, så klarte jeg denne dagen å tenke mest på meg selv.  Sorry, folkens.  Jeg orka ikke ofre fridagen.

I morgen har jeg fri. Telefonen er tom for strøm og kommer ikke til å bli skrudd på før langt ut på morgendagen. Jeg ønsker meg en varm forsommerdag med sol fra blå himmel. Men mest av alt ønsker jeg meg en fridag uten telefoner, SMS eller annen jobbrelatert kontakt. –

Jeg har en ringperm hvor jeg samler alle gode ideer jeg har lyst til å prøve ut i hus og hage.  Mange gode ideer, men dessverre alt for sjeldent at jeg får tid til å gjennomføre noen av dem.   Så jeg har gledet meg lenge til disse tre fridagene og håpet at jeg skulle få realisert ett eller annet prosjekt. 
Første fridag startet som så alt for mange ganger før, med at jeg måtte dra på ett eller annet møte. Så og i dag. Opp før normale folk får skoa på, og ut av huset før klokka 7.U menneskelig. Spesielt fordi jeg hadde nattevaktshelg i helga og derfor ikke er menneske på en god del dager. Men et medlem skulle i et møte som raskt kunne utvikle seg til “den vanskelige samtalen” (i hvertfall hvis ikke jeg var der og holdt arbeidsgiver så vel som arbeidstaker i øra..)
Vel, møtet gikk greit, og etter litt lunsj og en tur innom Freteks, satte jeg kursen hjemover.
Etter en tur innom Kiwi, var jeg hjemme litt før klokka 15.00. Jeg tok en tur med hunden og så kunne jeg endelig sette i gang med noe fornuftig.

Jeg spadde vekk all torva rundt drivbenkene i kjøkkenhagen, kjøpte markduk og dekorflis og fikk  ryddet opp i kjøkkenhageområdet. Vil forhåpentligvis bidra til mindre luking, Samtidig som det blir penere, sånn rent visuelt.  Hadde ikke nok dekorbark, så jeg må en tur tilbake til Plantasjen i morgen.  Men så langt er jeg fornøyd.  Sliten og med en rygg som skriker tok jeg kvelden rett før klokka 22.00. Fornøyd over hva jeg fikk ut av første fridag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Rett ved fossen som har gitt Hønefoss navn.ligger en grå og trist parkeringsplass på elvebredden.
Grunneieren ønsker å videreutvikle konseptet.  Han investerer i et vaskeanlegg for biler.   
Neste prosjekt vor grunneieren er å få på plass en ubetjent bensinstasjon. Det må opp til politisk behandling i Hovedutvalget. Det blir vedtatt at den gule søylen på bensinstasjonens skilt  vil bli visuell støy. Stolpen må være grå. Grå som parkeringsplassen, grå som  vaskehallen, grå som rådhuset, grå som samfunnshuset……..grå som Hønefoss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er mye fokus på 24 timers menneske i arbeidslivet for tiden.  Når flinke piker møter veggen er det ikke sikkert at det er jobben som sliter dem ut, men alt det andre i livet som de ønsker / skal/ må gjøre.  Enkelte på arbeidsgiversiden, og noen ganger med rette, hevder at ved å bli bevisst over hva i livet som tapper en for energi – og så ta nødvendige grep, så ville sykefraværet  gå ned, færre flinke piker møte veggen, og arbeidstakerne ha enda mere krefter de kunne yte på jobben. Men er det alltid så enkelt?

I dag, unnskyld – i natt, jobbet jeg nattevakt..  Jeg var sånn passe sliten etter nattevakta.  Merket et bevegelsene gikk litt tregere, hjernen arbeidet litt tyngre, da jeg måtte bort i mottakelsen sånn ti minutter før dagvakta kom. Men jobben klarte jeg, og jeg var langt fra utslitt da jeg dro hjem.

Hjemme ventet en ellevill hund som ville på tur, så jeg koblet på hundebåndet og tok meg en times gåtur med hunden.  Etter den turen, var jeg enda mer sliten – og trøtt. Selvsagt burde noen andre luftet hunden i og med at jeg har vært på jobb.  Men Gamle Gubben Grå er på jobb. Dro hjemmefra før 07.00 i dag, og tennåringssønnene dro på jobb klokka 09.00.  Å tro at to tenåringer rekker å gjøre seg klare til klokka 09.00 og i tillegg gå en times tur med en hund først, vet svært lite om hvordan tenåringer fungerer. Gamle Gubben Grå fungerer omtrent som en tenåring om morgenen.. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter å ha luftet hunden svingte jeg innom matbutikken for å gjøre helgehandelen. Det meste var handlet på fredag, men litt grønnsaker, jordbær etc ønsker jeg å ha så ferskt som mulig, og ønsker å kjøpe det og brødvarer på lørdag.  Var ikke mindre sliten av å handle etter nattevakt og en times gå-tur med hunden.
Arbeidsgiver kan sikkert mene at hvis jeg ikke var så “kresen” i matveien. hadde jeg ikke blitt så sliten i dag.  Mulig det. Men god mat er en del av livet. Det er billigere og langt bedre å lage maten fra bunnen av med gode råvarer enn halvfabrikata.  Noen gleder skal en unne seg i livet.

På butikken traff jeg en tidligere kollega jeg ikke har snakket med på flere år. I mange år vekket hun meg på nattevaktene med slamring med vasetralla da hun kom for å vaske avdelingen. Hun ga meg vær og føreforhold når jeg på den tiden skulle ut å kjøre mange mil for å komme hjem, og hun var en  del av min hverdag, og det var kos å se henne igjen. Selvsagt måtte vi skravle litt, og etter det var det bare å få med seg de siste tingene på lista å komme seg hjem. Det som ikke sto på lista – ble glemt. Hodet klarte ikke tenke på melk og brød og hva det nå måtte være vi kunne trenge som ikke sto på lista.

Endelig hjem. Mat og så sofaen og pelspleddet.  Ingen hjemme. Hunden snorket i hjørnet, radioen lavt på i bakgrunn. Perfekt sovesituasjon. Kniper øynene igjen. Det viktige er ikke å sove, men å slappe av. Ikke stresse med å sovne. Bare hvile – og kanskje kommer søvnen…men den uteblir som så mange ganger før.  Blir liggende i halvdøs å rotere på sofaen, meditere. hvile.  Hører i det fjerne Gamle Gubben Grå komme hjem fra jobb. Klokka er nok rundt 15.30.  Han lister seg stille omkring. Jeg ligger rolig under pleddet. Småsover noen minutter. En kald hundesnute. Gubben og hunden har vært ute på tur. Fortsatt hviler jeg livløs under pleddet. #Hvor mye er klokka?” “Snart 17.00” ligger rolig videre.

Telefonen ringer. Mamma. “Vekket jeg deg?” “Ja” stille i den andre enden. “Unnskyld. var bare litt skravlesyk”: skravler litt med min gamle mor.  Våkner av dvalen under samtalen. Guttene kommer hjem. På tide å våkne litt til live igjen. Klokka nærmer seg 17.30.

Drar på butikken og kjøper de tingene jeg glemte i sted. Bortom en bekjent med noe jeg skulle ha levert. Kommer nesten hjem før telefonen ringer. Datteren. Hun har arbeidet litt lenge. Rakk ikke post i butikk i senteret, og noen søknader må være poststemplet i dag. Jeg snur bilen. Henter Datteren som går i regneværet. Kjører henne til en annen butikk med post i butikk. Søknadene får sine stempel. Kjører henne hjem så hun rekker å ordne et par ting før hun skal på sin neste jobb. Flinke jenta mi.

Hjem. Eldste Sønn lager middag. Jeg sløver litt foran PCn  Føler meg sliten. Snart venter neste nattevakt. 

Kanskje hadde jeg fungert bedre når jeg arbeider nattevakter hvis jeg ikke hadde hatt hund, kresne matvaner, ikke brukt unødig tid på gamle kollegaer, klart å sove på komando og kvittet meg med Gamle Gubben Grå, gamle foreldre Tennåringssønnene og Datteren.  Men hva hadde vært igjen av livet da?

Så nærmer denne første mai dagen seg sin slutt. Jeg sitter og hører på gamle arbeidersanger, gamle protestsanger og koser meg med litt  rødt i glasset.  

Det diskuteres om  1. Mai har utspilt sin rolle. Det sies at det ikke går folk i 1, Mai tog lenger.  Kanskje har man rett.

I dag gikk jeg i 1. Mai tog for tredje gang i mitt snart 50 år gamle liv. Noen lang tradisjon med markering av dagen har jeg ikke. Men for meg betyr dagen mer og mer.  Jeg tenker på de som har gått foran oss og kjempet frem de godene og de rettighetene som vi alle tar for gitt i dag.    Samtidig er det fremdeles mange saker som er verdt å kjempe for, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Endringene i arbeidsmiljøloven, søndagsåpne butikker og dårlig eldreomsorg – for bare å nevne noe.  Jeg liker følelsen jeg får av å være i et fellesskap med andre engasjerte mennesker som brenner for noen av de samme sakene som meg. 

I dag gikk jeg og holdt en parole som sa  “LØFTEBRUDD Å LEGGE NED VEGÅRD SKOLE NÅ”  Parolen var et forslag fra Rødt -eller Solidaritetslistas representant i 1. mai komiteen og hadde skapt en viss diskusjon. Parolen er en protest på den skolenedleggelsen Samarbeidskameratene med Arbeiderpartiet i spissen vedtok på mars møtet i kommunestyresalen. Stikk i strid med sitt eget vedtak fra april i fjor – hvor det samme kommunestyret vedtok at Vegård skulle bestå til ny skole Hønefoss syd står ferdig. Den skolen har man ikke en gang startet bygginga av…
Vel nok om skolesaken. Jeg blir så følelsesmessig engasjert når det gjelder min gamle barneskole.  Det har jeg fått beskjed om fra kommunestyrets talerstol at ikke er bra…
Bak parolen gikk mine to søstre og en gjeng med folk fra min barndoms bygd.  Svært få av dem hadde noen gang gått i et 1, mai tog.    Det ga meg en god følelse å gå gjennom byens gater sammen med så engasjerte mennesker. Som selv om kampen er tapt, skolen vedtatt nedlagt allerede fra 1. august i år, så møter de opp på denne internasjonale kampdagen for nok en gang å vise de som bestemmer i kommunen hva de mener.   jeg følte meg beæret som fikk bære parolen for dem.

Så min erfaring fra i dag; folk slutter ikke å gå i tog. De begynner å gjøre det.
Føler du deg nok tråkka på.  Føler du deg overkjørt av de som bestemmer, ja da reiser folk seg og sier i fra.  Det var en god opplevelse.