Første roadtrip i 2025 skriver Kreta Halvorsen om på sin blogg. Et lavt sukk unnslipper meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og ser på mørket utenfor drømmehuset. Første roadtrip i 2025 for denne kjerringa var å vase rundt boligfeltet her i en halvmeter med snø sammen med hundene.
Roadtrip. Det hadde vært noe. Bare satt seg i bilen og dratt av sted. Kjørt på impuls dit vi finner det for godt, til høyre i første veikryss, til venstre i det neste. Reise av gårde, Gamle Gubben Grå og jeg, og la utfordringer, bekymringer og forpliktelser ligge igjen hjemme. Lage seg et friminutt, en pause, fra alle tankene som kverner litt mye for tiden. Bare dra av sted, leve i nuet. Reise fra alle bekymringer, ansvar og tunge tanker.
Hva hindrer oss egentlig fra å gjøre det? Bilen står der ute. Vi har både nøkkelen og førerkort. Jeg sukker igjen. Det er litt annerledes å ta en roadtrip på Kreta og på Ringerike i januar. Underkjølt regn, for eksempel. Gjør noe med kjøregleden. Dessuten har Gamle Gubben Grå time på sykehuset i morgen. Vi kan ikke bare stikke av gårde.
Roadtripen til Kreta Halvorsen var en dagstur, minner jeg meg selv om. Men det hjelper lite. Jeg har ikke lyst til å dra på roadtrip på glatte vinterveier, uavhengig av hvem av oss som sitter bak rattet. Det regner utenfor Drømmehuset. Nei min roadtrip blir nok å labbe rundt på veiene i boligfeltet her med et par hunder. Lite med greske tavernaer her, det kan jeg forsikre dere om.
Svært så svart kjerringa ser på det i dag, tenker du kanskje. Ja, litt tungt var det å starte dagen med å lese om roadtrip på Kreta mens kuldegrader og regn regjerer utenfor Drømmehuset. Helsvart er tilværelsen dog ikke. Jeg har så vidt begynt å planlegge en aldri så liten utflukt nå på lørdag, litt avhengig av vær og føreforhold. Neste lørdag blir det Oslo-tur sammen med Gamle Gubben Grå, så det finnes noen lyspunkt der ute å se frem til. Det er absolutt ikke synd på Kjerringa.
KJØR meg til garnbutikken!!! skriver Strikkekjerring i innlegget sitt. Denne kjerringa her ville nok aldri føle et så desperat behov for garn og pinner, likevel har jeg full forståelse for hvordan hun hadde det. Jeg antar det var omtrent like ille som jeg hadde det en gang høsten 2016.
Skoleåret 2016-2017 gikk Yngste Sønn på folkehøgskole i Møre og Romsdal. Det var en topptur-linje, og da han hadde vært hjemme på høstferie valgte Gamle Gubben Grå og jeg å kjøre han tilbake til skolen. Han skulle ha med tre par ski, og masse annet vinterutstyr og -klær. Vi hadde ordnet oss noen dager fri, og tok samtidig en liten roadtrip på de kanter av landet.
Vi hadde en natt i Molde, og en natt i Ålesund og satte så kursen mot Åndalsnes og videre hjemover. Vestlandet viste seg fra sin beste side denne dagen. Blå himmel, strålende sol og snø på toppen av fjellene. Jeg kan love dere at kameraet på mobilen gikk varmt. Det var jo så utrolig vakkert. Norge på sitt beste.
Gamle Gubben Grå kjørte og jeg satt bare og nøt ferden. Vi skravlet og lo og hadde det virkelig trivelig. På vei over Tresfjordbrua, en 1 290 meter lang veibro over Tresfjorden mellom Remmem og Vikebukt, så jeg det perfekte motiv for nok et bilde. Dere vet fjord, fjell og sol. Jeg rullet ned vinduet for å ta best mulig bilde mens vi var i fart. Det var som sagt Gamle Gubben Grå som kjørte.
Rekkverket på brua ble litt i veien på bildet så jeg løftet mobiltelefonen så høyt jeg kunne over biltaket for å få et så bra bilde som mulig. Og mistet mobilen ut av bilvinduet og ned på veibanen. STOPP!!! ropte jeg så høyt at Gamle Gubben Grå nesten tråkket bremsepedalen gjennom gulvet, satte raskt på nødblinken og så rart på meg. Jeg forklarte at jeg hadde mistet mobilen min ut av vinduet fart, og så så jeg på han med mitt mest bedårende blikk og spurte; Kan ikke du gå og hente den? Jeg har verdens snilleste mann, for det var nemlig det han gjorde. Lot bilen stå der ytterst på kanten av veibanen med nødblinken på, tok på seg refleksvest og bega seg til fots de meterne tilbake mot der mobilen min lå. Med bankende hjerte ventet jeg i bilen. Ville mobilen ha klart seg, eller var den blitt ødelagt? Spent stilte jeg det spørsmålet til Gamle Gubben Grå da han etter noen få minutter som føltes som år kom tilbake – med telefon,
Klarte den fallet fra bilen? spurte jeg med skjelvende stemme. Muligens var det håpefulle svaret fra Gamle Gubben Grå, før han la til Men den tålte garantert ikke hjulene fra den semitraileren som kjørte over den. Han nikket mot en trailer som nå var kommet over brua og forsvant videre.
Kan dere tenke dere følelsen? Sitte der omgitt av vakker Vestlandsnatur på alle kanter, og så ikke ha mulighet til å ta bilder av den? En lang kjøretur foran meg hjem til Hønefoss og ingen mobil å korte ned tiden med. I tillegg til at samtlige bilder jeg hadde tatt på turen muligens var borte for alltid. Ja, og alt det andre man er avhengig av en mobil til og dom er lagret på en slik enhet.
Vi må stoppe på nærmeste tettsted å kjøpe ny mobil, skrek jeg med skingrende stemme. Det viste seg å ikke være fult så lett. Vet dere at i det Herrens år 2016 var det ikke mulig å få kjøpt en skarve mobiltelefon på Åndalsnes? Vi måtte helt til Dombås før vi fant en slik butikk. Jeg stormet inn på Elkjøp Dombås under ti minutter før stengetid og fikk endelig ordnet meg ny mobil. Det er 146 km fra den brua og opp til Dombås. Estimert 2 timers kjøretid, pluss at vi kastet bort tid på Åndalsnes med å lete etter et sted hvor de solgte mobiltelefoner. Jeg vil anta at jeg var uten telefon i rundt tre timer! Grusomt! Det verste var nesten alle de flotte foto-motivene som dukket opp og som jeg ikke fikk foreviget. Når vi kjørte fra Dombås og nedover Gudbrandsdalen var det jo mørkt og lite å fotografere. (Pluss at jeg fikk streng beskjed om ikke å åpne vindu og holde telefonen inne i bilen.)
Mobilen jeg kjøpte på Dombås tjente meg vel, og ble ikke ødelagt før på en annen Vestlandstur i 2020, men det er en annen historie.
(Sukk!) Jeg klarte selvsagt ikke å komme meg gjennom en hel uke uten at jeg må sitte her og reflektere over en ukemeny. (sukk). Klok av skade tar jeg for meg den første retten i denne menyen. Det kan jo hende det er dette innlegget jeg kommer til å sitte og reflektere over hele resten av helga. Så i dag skal jeg altså sitte å reflektere over mumiepølser. Altså pølser surret inn i deig laget uten karbohydrater. (Sukk.) Her gjelder det helt klart å tenke utenfor deig-klumpen.
Hvis dere studerer bildet over så drar dere kanskje kjensel på Gamle Gubben Grå. Det er han med den røde capsen, og han poserer ganske riktig foran Sfinxen på Giza i Egypt. Bildet er tatt på ferien vi hadde der i 2009. Fortsatt er det litt sånn “klyp meg i armen” å tenke på at Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Egypt, sett pyramidene, Sfinxen, kongenes dal og ikke minst alle templene langs Nilen fra Aswan til Luxor. Det var en fantastisk tur!
Så siden jeg både har vært i Kongenes dal og på det egyptiske museum i Kairo så tenkte jeg dette innlegget skulle handle om mumier. Dessverre kan jeg ikke ledsage innlegget med en mengde flotte bilder fra turen. Jeg klarte å reise til Egypt med nytt digitalkamera kjøpt inn for turen, men lot av en eller annen grunn laderen bli igjen hjemme. Så jeg tok bare bilder til batteriet var flatt, sånn litt halvveis på dag to. (Mobilen min hadde ikke kamera på den tiden.) Så i stedet for å mimre en fantastisk tur, så tenkte jeg å skrive om mumier. Da først og fremst kunstige mumier, slike de har en mengde av i Egypt.
Mumie er betegnelsen på et lik som på grunn av naturlig eller kunstig bevaring har unngått forråtnelse, slik at hud, hår, muskulatur og annet vev er bevart. Naturlige mumier er lik som tilfeldigvis har havnet i et bevarende miljø kort etter dødsøyeblikket, og dermed unngått forråtnelse. Eksempler på slike miljøer er isbreer eller andre steder med permafrost, samt kjølige og syreholdige innsjøer og myrer. Slike mumier kan være flere tusen år gamle. Mange av oss husker sikkert Ötzi som ble funnet i Ötztaleralpene mellom Østerrike og Italia i 1991.
Kunstige mumier er lik som har blitt balsamert, det vil si behandlet med kjemikalier i den hensikt å bevare kroppen best mulig. Det er slike mumiene jeg har tenkt å skrive om Slike mumier er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk ved overgangen fra det tredje til det andre årtusen fvt.
Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette innlegget rett etter turen vår til Egypt, for da var jeg virkelig god på temaet. Hadde lest meg litt opp på forhånd, og i tillegg hadde vi en fantastisk kunnskapsrik norsktalende egyptisk guide.
Felles for de egyptiske teknikkene var dehydrering, det vil si tørking av kroppen. De indre organene, hvor forråtnelsesprosessen først gjør seg gjeldende, ble gjerne fjernet fra bukhulen. Deretter ble kroppen lagt i natron, naturlige saltavleiringer som egypterne hadde rikelig tilgang til fra inntørkede innsjøer i ørkenen vest for Nilens delta. Fornemme mumier ble behandlet med oljer og harpikser, før kroppen ble omhyggelig surret inn i flere lag med linbandasjer, og til slutt lagt i en eller flere kister og sarkofager.
Egypterne mumifiserte sine døde av religiøse årsaker, da man trodde bevaring av kroppen var en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv blant guder og forfedre. Forfedre ble gjerne guder etter sin død.
De egyptiske mumiene fikk ofte flotte ansiktsmasker. Jo fornemmere du var, jo finere maske antar jeg. Mange kjenner til masken til Tutankhamon. Den gjorde inntrykk da vi så den på Det egyptiske museum i Kairo.
Vi var og i gravene i Kongenes dal. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var nede i gravkammeret til Tutankhamon, det går på rundgang hvilke gravkammer turistene kommer ned i. Og da vi var der var ikke Tutankhamons grav av de som var åpne for publikum. Vi var nede i et annet gravkammer. Akkurat nå husker jeg ikke hvilken farao det var. Det er tross alt 15 år siden. Dessuten ble jeg rett og slett dårlig nede i det gravkammeret, eller på vei ned i det for å være nøyaktig. Det var en trapp delt i to med rekkverk. De som skulle ned og se gravkammeret holdt til høyre, og de som var på opp på andre siden. Vi gikk i kø, tett i tett. Det var rundt 30 grader ute, sikkert mer inne i graven på grunn av folkemengden, og dårlig ventilert. Tung, litt rå “kjellerluft” Jeg kjente jeg ble uvel, skikkelig klam og kvalm. Så da det var en åpning i rekkverket så jeg kunne smyge meg inn i køa for oppadgående gjorde jeg det. Hadde liksom ikke vært så gøy å stupe på hodet ned på de foran meg hvis jeg besvimte. Da jeg kom opp av gravkammeret og ut i frisk luft kom guiden vår løpende mot meg. Jeg så visst helt kokt ut. Jeg fant fort vannflaska og kom meg i skyggen, og ble raskt bedre. Så jeg har aldri sett selve gravkammeret.
Reisen til Egypt var en drømmereise jeg anbefaler for alle som har råd og mulighet. Jeg trodde på forhånd at det var pyramidene som skulle gjøre mest inntrykk, og syntes det var litt dumt at vi skulle besøke de allerede dagen etter at vi kom til Egypt. Det var en 10 dagers tur, og så skulle vi liksom ta høydepunktet først. Pyramidene var flotte, og det var som jeg skrev litt sånn klyp meg i armen, er det faktisk jeg som står her. Men kvelden etter tok vi nattoget (turist-tog) fra Kairo til Aswan. og det var da eventyret virkelig startet,
Vi var på Philaetempelet i Aswan, og jeg ble helt betatt. Det var så fantastisk spennende og imponerende, (og du hvor jeg savnet kameraet.) Jeg snakket så engasjert med guiden at han uttalte at Hvis du er så henrykt over dette tempelet, da har du masse å glede deg til på resten av turen. Dette er det minst imponerende av de templene vi skal besøke. Det hadde han rett i.
Fra Aswan tok vi cruiseskip nedover Nilen med flere stopp ved templer som bare ble finere og finere før vi etter noen dager endte i Luxor og var i Kongenes dal og Luxortempelet. Flere i reisefølget vårt fikk metta si på tempel. Jeg husker en av de sa da vi kom inn i bussen etter noen timer ved tempelet i Luxor, at flere templer nå og jeg blir en Gud. Jeg syntes vi hadde vært alt for kort i tempelet og kunne gjerne ha tatt mange flere templer….
Dette ble muligens et litt rotete innlegg. Blanding av fakta om mumier og mimring over en fantastisk ferie. Men en ting handlet det definitivt ikke om, og det var pølser…..
Høsten er kommet og trekkfuglene drar sydover, både de med vinger og de med to bein. Svigermor dro for fjorten dager siden, og nå ser jeg på blogg at andre trekkfugler også setter seg på flyet.
I dag er en fin klar høstdag. Det er litt skarpt i lufta nå tidlig på morgenen, jeg har alt vært en tur ute med hundene og kjent det. Det har vært kuldegrader i natt og det var hvitt rim på bilene i dag morges, men dette kommer til å bli en flott høstdag. Lengselen etter sol og varme er ikke til stede på slike dager.
Men jeg vet de kommer. Dagene med is og glatte veier. Dagene hvor jeg må ha piggskoa på bare jeg skal ut med søpla. Dager ed regn og sno, og ikke minst dagene hvor snøen laver ned og du nesten mister trua på at det skal bli vår en gang. Da hender det nok både titt og ofte at denne kjerringa savner sol og varme.
Kunne jeg tenke meg å bli en trekkfugl? Altså få meg et lite sted i varmere strøk. Bytte bort hytta med utedoen langt ned i lia med en liten lettstelt leilighet ett eller annet sted i Sør-Europa?
Jeg tror faktisk ikke det. Det å dra på ferie å være borte i to uker, kanskje tre. Helt klart, ikke noe problem. Det å få meg en bobil å loffe rundt i Europa i en måned eller to en høst eller vinter, heller ikke noe problem. Men det å reise sydover og være der i månedsvis hvert eneste år. Nei, jeg tror ikke det er meg.
Jeg er ikke glad i vinteren. Det er som om kulda kryper inn i alle ledd i denne begredelige kjerringkroppen. Bilder av glatte veier, som det over her, får det til å gyse langt nedover ryggen, og jeg tar en ekstra stor slurk av tekoppen. Men å bli borte i månedsvis fra alle kjente og kjære, fjerne meg fra det som liksom er livet mitt og skape meg en ny hverdag på et helt nytt sted i et fremmed land, nei det frister ikke. Det hjelper ikke om jeg ville ha Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg ville savne alle de andre, alt det andre.
Hva skulle jeg fylle dagene med? Sikkert noe av det samme som her. Husarbeid, kaffe-latte, blogge og gå turer. Slikt kunne jeg gjøre der og, og uten å være engstelig for å knekke lårhalsen bare jeg skulle hente avisen.
Svigermor har vært trekkfugl i over ti år. Først sammen med Svigerfar, og etter at hun ble alene har hun fortsatt å dra til boligen i Spania hver høst og vinter. Hun har større nettverk der enn her, og er kjempe-sosial der nede med aktiviteter nesten hver dag. Jeg ser at det å være trekkfugl gjør henne godt. Hun har og laget seg en aktiv hverdag i Spania.
Kreta Halvorsen er også ultra-sosiale når de er på Kreta. Det er masse turer ut på kroer og restauranter. Fester og drinker flere dager i uka.
Man blir selvsagt kjent med nye folk når en bor fast på et sted over tid. Jeg forstår det. Man bygger seg nye nettverk. Enten man møtes på kroa eller man går i kor eller er med i gå-gruppe. Sikkert spennende nok, men jeg har mitt nettverk. Jeg har venner, familie og liksom livet mitt her. Jeg føler at det å begynne på nytt med å skape et nettverk bare blir et slit. Og jeg er liksom ferdig med den tiden hvor det virker fristende å henge på kroer kveld etter kveld.
Jeg vet at Gamle Gubben Grå hadde pakket kofferten umiddelbart hvis jeg foreslo at vi tilbragte vinteren for eksempel i Sør-Frankrike. Han kunne helt klart ha holdt ut i et hus eller leilighet der i uker og måneder hvert år. Litt størrelse på boligen og en stabel gode bøker så ville han være fornøyd. Gå turer i nærområdet, ta noen litt lengre utflukter og ha et rolig og fredelig liv. Det ville passe han utmerket. Jeg tror jeg fort ville kjede meg og bli rastløs, lengte hjem etter en tre ukers tid.
Folk er forskjellige. Det som passer den ene passer ikke alle andre.
Å reise på bobiltur nedover Europa har lenge vært en drøm for meg. Gamle Gubben Grå som stødig sjåfør og jeg som kartleser ute på nye eventyr. Det blir det ikke noe av i år heller. Ikke fordi Gamle Gubben Grå er syk, det hadde ikke blitt noe av om han hadde vært frisk som en fisk heller. Ikke har vi bobil, og å leie koster gjerne en del. Drømmer er likevel greit å ha, og hus på hjul er en av mine drømmer. Kanskje, kanskje blir de virkelighet en dag.
Tove skriver i sitt siste innlegg om forberedelsene de gjør før de triller av sted i retning Spania, og jeg leser og noterer ett sted i hjernen. Les og lær. Sånt finner jeg interessant.
Det er mye sette seg inn i og sjekke som jeg ikke hadde peiling på. Som at store bobiler må ha egen merking for blindsoner i Frankrike, og oblater for å kjøre i Tyskland og Frankrike, og sikkert i andre land de kanskje ikke skal gjennom denne gangen. Og hvilke bombrikker en bør ha er også kjekk kunnskap.
At det er kjekt å ha alarm for gasslekasje, brann og folk som lusker utenfor bile kan jeg forstå. I det minste brann og gass. Det med mennesker nær bilen kan vel fort gi noen falske alarmer. Man står jo ofte relativt tett på bobilplasser og vanlige campingplasser så det kan vel fort bli noen falske alarmer tenker jeg. Naboen som skal ut og tisse i mørke, og dermed ljomer alarmen.
Europeisk Helsetrygdkort er et must ved reiser i Europa. Gjennom mine mange år på røntgen vet jeg at prisen fort blir stor for en uheldig turist hvis det ikke er med.
Vasking og impregnering av telt høres kjekt ut. Men vasken burde vel strengt tatt vært gjort rett etter ferien i fjor, eller er det jeg som er helt på bærtur? Egen vannslange hadde jeg nok ikke tenkt på, men det høres kjekt ut. Da vet man både at slangen er der, er ren og hel.
Det der med luftteltet skjønte jeg ingenting av.
Jeg hadde nok ikke dratt med meg så mye mat nedover Europa. Ikke det at vi nødvendigvis hadde spist på restaurant hver dag, men litt av turen er jo å svinge innom lokale butikker å kjøpe lokal mat. Gå i en matbutikk og se hva du finner. Eller enda bedre, handle på et marked! Jeg er ikke en sånn turist som tar med meg brunost og knekkebrød på ferie for å være sikker på å få “skikkelig mat”. Mat er kultur, og det er kulturen jeg drar for å oppleve. Ikke tror jeg det er spesielt billigere å kjøpe maten i Norge heller..
Takk for mange gode råd og tips Tove. Jeg tar de med meg og håper jeg en gang får bruk for de og får oppfylt drømmen. Kanskje allerede neste høst.
Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv. En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov…. Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.
Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.
Eller kanskje det er omvendt. At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der. Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.
Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.
En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss, men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar Sørensen.
Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.
Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger. Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri. De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet. Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.
Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger. Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.
Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien. Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.
Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.
Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.
Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag. Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.
Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.
Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake. Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.
Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå. En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.
Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)
Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.
I dag er denne kjerringa langt lystigere. Jeg slipper å sitte og reflektere over mat men kan heller konsentrere meg om den vennskapelige kappestriden med den o så store toppbloggeren om hvem som når toppen først. Selv om dette innlegget skal handle om fjell så er det ikke en kappestrid om hvem som kommer først opp til en fjelltopp jeg har i tankene. Jeg tror ingen for alvor ser for seg denne kjerringa sprinte oppover en fjelltopp i håp om å komme først. Nei det er selvsagt bloggtoppen det er snakk om. Både jeg og Allan sikter mot stjernene og drømmer om at en gang er det vi som står der øverst – og jeg skal bli den første av oss som oppnår det.
Allan anbefaler Målselv fjellandsby for sine lesere. Et skikkelig fasjonabelt sted der der kryr av rikfolk og kakser og direktører og næringslivstopper i følge han. Jeg tenkte å anbefale området rundt hytta vår. Dere vet den med utedoen langt nede i lia. Høres kanskje ikke så fasjonabelt ut, men hytteområdet hvor hytta ligger kalles faktisk “Lille Bærum”, og det er nok av rikfolk og kakser som ferdes i området skal man dømme etter standarden på en del av hyttepalassene.
Søndre Fjellstølen er en sæterstøl og hytteidyll sør i Valdres, drøye to timer fra Oslo i Sør-Aurdal kommune i Innlandet fylke. Om vinteren er det et fantastisk løypenett av preparerte skiløyper og Skavadalen skisenter er bare en kort biltur unna. Både kafeen, butikken og hotellet som var her oppe på starten av 90-tallet er riktignok nedlagt, men det er nok av liv. Gamle hytter blir pusset opp, og nye skyter i været både her og der. I tillegg til en god del mindre hytter fra 1960-tallet, slik som hytta vår. Her er det plass til alle.
Selv om det er kjempefint på Søndre Fjellstølen om vinteren for de som liker snø, er stedet også veldig fint om sommeren. Jeg liker det vel best da, når jeg ikke må ha med fult ekspedisjonsutstyr for en tur på do. Man kan nyte stillheten, for selv om det er mye folk i fjellet er tomtene store og vi bor ikke oppe på hverandre. (I det minste ikke vi som har de store tomtene fra den gang da). Eller man kan ta små turer i nærområdet. Reinli Stavkirke i bygda på vei opp til hytta er verdt et besøk. Det samme er Bautahaugen samlinger nede i Begnadalen og Bagn Bygdesamling.
Litt sånne kultur-gåturer kan du ta ved å gå Fønhusstigen ved Kverrvilljuvet eller ta turen opp til Bagnsbergatn som er et nasjonalt krigsminne.
Liker du fart og spenning tilbys det både brettpadling og rafting i Begna og juvvandring i Hølerajuvet.
Jeg foretrekker lettere turer som en tur til makalausfjellet eller jettegrytene ved Kvitingen. Eller egentlig å rusle rundt i det flotte området rundt hytta uten at jeg alltid vet hva stien jeg vandrer på kalles eller hva som venter rundt neste sving.
Plukke sopp og bær er også noe jeg gjerne gjør når jeg er på hytta om sommeren og på høsten. Multe, blåbær og tyttebær finnes få meter fra hytteveggen. Jeg drar vel egentlig ikke på hytta for å oppleve mest mulig. Mer for å slappe av og lade batterier. Må man gjøre noe hele tiden?
Det flotte med å være i fjellet er jo bare å være der. Nyte dagene, roen og naturen.
Allan er ute og deler reisetips igjen. I forrige uke var det Nord-Norge han ville lokke oss til, i dag er det Rhodos. Si meg tror fyren folk ikke har noe annet å bruke ferien sin på enn å farte omkring? Tre uker med reising fra sør til nord i Europa, pakke kofferter og bobiler, pakke opp, vaske klær for å stappe i nye kofferter og bager for så å stresse videre. Skynde seg så de rekker mest mulig før ferien er over, få med seg alle flotte steder, alle severdigheter og glem nå ikke midnattssola eller ruinene på Rhodos. Klemme alt inn i noen hektiske ferieuker – og komme tilbake på jobb mer utslitt enn en var da ferien begynte.
Da jeg var i jobb fikk jeg mer og mer sans for hjemmeferie. Stå opp første feriedag å vite at det lå tre helt blanke uker foran meg. Ikke en avtale. Ikke et klokkeslett å forholde seg til. Bare 23 lange dager jeg kunne fylle med hva jeg ville. Så hvis du vil komme tilbake fra ferie med minnebrikka full og fullada og uthvilt, gjør som kjerringa som opp til to ganger har vært nummer tre på bloggtoppen – bli hjemme.
For øyeblikket er det godt over 20 grader ute her på Hønefoss. Klokka har så vidt passert 07.00. Det er mer enn varmt nok for meg. På Rhodos, skal det bli nærmere 40 grader i løpet av dagen. Jeg reiser ikke 4.000 km for å tilbringe tiden på et middelmådig hotellrom for å overleve uten å få heteslag. Bading og smøring med solkrem kan jeg gjøre her hjemme, eller badingen må jeg jo dra til vann for å oppleve. Men jeg har både skogstjern, elva og fjorden i nærheten. Å få til et avkjølende bad er helt klart innen rekkevidde uten å fly 4.000 km.
Selvsagt er det godt med en hotellovernatting i ny og ne. Men finnes det egentlig noe bedre enn å synke ned i egen seng etter en lang og innholdsrik dag? Ja for hjemmeferie betyr ikke at du skal ha en kjedelig ferie. Du skal fylle den med akkurat det du vil, men slippe flyplass-stress, endeløse bilkøer og fulle turister i naboleilihgeten som ødelegger kveldskosen med å synge svenske slagere.
Hjemmeferie betyr ikke tørt kneippbrød med kaviar og Grandiosa til middag. Det er lov å gå på restaurant i egen by, og du kan unne deg mye godt for det du sparer inn på ikke å kjøpe dyre flybilletter og en uke eller to for familien på et syden-hotell.
Shopping-muligheter har de fleste av oss når vi ønsker det. Mulig handler vi ikke festlige stråhatter og glorete hawai-skjorter i like stor grad hjemme som det vi fort gjør i syden, men muligheten for å gjøre kjøp du senere angrer er også klart til stede også på hjemlige trakter.
OK jeg skal gå med på at det ikke er de helt store surfemulighetene i nærheten. Jeg sier ikke at det er umulig. Jeg har sett folk surfe på Steinsfjorden så vel som på Damtjern. Jeg tror og det ligger et surfebrett bortgjemt under verandaen til hytta til Svigermor. Men folkens, er det noen som for alvor tror at denne kjerringa har planer om å entre et surfebrett i løpet av ferien?
Det er nok heller ingen “kule beach-barer” i mils omkrets. Usikker på om jeg savner det. Jeg har en flaske cava i kjøleskapet jeg kan nyte på egen terrasse i ro og fred uten halvfulle turister med skingrende latter og ustø gange.
Ikke det at jeg med hjemmeferie mener at du kun skal oppholde deg hjemme i eget hus og hage. Noen utflukter synes jeg hører med. Utforske steder du ikke har vært før. Man behøver ikke alltid reise så langt for å oppleve noe nytt. Norge byr på mange ukjente perler.
Ønsker du å gå på fottur er det langt mer behagelig i lavere temperaturer enn 30 grader pluss. Og er det et land som er skapt for fotturer så må det være Norge. Ikke bare de spektakulære fotturene som Besseggen og Prekestolen. Men alle de fotturene vi alle kan ta i vårt eget nærområde. Du finner sikkert en kjerrevei eller sti du ikke har utforsket før. Turforslag i hundretall finner du og på ut.no.
Jeg virkelig anbefaler hjemmeferie. Fyll dagene med gode opplevelser, god mat og det du føler for å drikke. Se på hjemmeferie som et hav av muligheter, ikke som en kjip ferieform. Jeg er overbevist om at du kan få en vel så bra ferie hjemme som å stresse av sted for å oppleve mest mulg på noen få ferieuker. Jeg tror og du vil føle at ferien varer lenger og at du kommer mer uthvilt tilbake. GOD FERIE!:
Det nærmer seg sommer og sommerferie. Mange sitter i disse dager og legger planer for ferien. I de planene er det mange som ser på bankkontoen og sukker. Det er fremdeles dyrtid. De ferieturene man har drømt om siden lenge før Covid må nok vente noen år til. Det blir nok hjemmeferie, eller noe annet kjedelig tenker man kanskje og sukker en gang til. Men hjemmefere eller ferie på budsjett behøver ikke å være kjedelig. Man kan lage seg mange gode minner og få feriefølelsen uten å ta opp forbrukslån eller tømme sparekontoen. I dette innlegget vil jeg komme med tips på ferieaktiviteter som ikke koster skjorta.
Bildet over er tatt fra en gapahuk til fiskeforeningen her i området. De fleste av oss bor ikke langt unna vann enten det er elver, fjorder, tjern, eller havet. Hvorfor ikke dra på fisketur? Eller bare finn deg en plass nær vann for et bad eller bare litt meditasjon?
Eller hva med å finne seg en topp? Dette bildet er tatt fra Ringerudkollen, en topp på Vikerfjell i mitt nærområde. Utsikten her er fantastisk, men det er ikke noe krevende topp å bestige. Slike topper finnes det mange av i vårt langstrakte land. Sikkert en ikke alt for langt unna deg.
Utforsk et sted du aldri har vært. Du kommer langt på en time eller to enten du bruker egen bil eller offentlig transport. Ta det gjerne som en dagstur. Da er det bare å komme seg ut døra uten alt for mye planlegging og pakking. Langt rimeligere blir det og når man dropper overnatting. Bildet over er fra Stavern. Vi var der på en dagstur for å lete etter våren tidlig i mars. En dags pause fra vinter og snø gjorde utrolig godt den gangen. Miniferie, det er ikke så mye som skal til bestandig.
Vil du overnatte finnes det mange spennende steder å søke opp. Det er kanskje de små stedene som ikke er en del av de store kjedene som kan gi deg de flotte og overraskende opplevelser.
Ta deg en tur i vakkert kulturlandskap. De fleste av oss trenger heller ikke dra langt for å finne grønne enger og tepper av markblomster. Gå deg en tur på bortgjemte grusveier, eller hva med å ta sykkelen fatt? Piknik i det grønne? Finnes da ikke mer sommer enn det!
En god bok, et glass med noe godt i og en sommerkveld på terrassen på hytta eller hjemme. Behøver jeg si mer?
For noen år siden var det et voldsomt engasjement rundt ei hengebru her på Ringerike. Jeg kastet meg inn i saken, er jo som kjent lett å engasjere. Det førte til at jeg ble litt opphengt på hengebruer en stund og oppsøkte flere hengebruer i området her. Det var faktisk langt flere enn jeg hadde trodd. Slike litt fikse ideer kan gi mange fine opplevelser og turer. Hengebrua under er i nærheten av Sysle i Modum kommune.
På slike turer kan man plutselig komme over de mest idylliske steder. Motiver til å dele på sosiale medier finnes uten å reise til eksotiske steder. Bare det å gå på fotojakt er jo en opplevelse i seg selv.
Om man velger å dele bilder, spare de i egen minnebank eller kun feste de på netthinna uten noe kamera får bli den enkeltes valg. Vi er forskjellige der. Poenget mitt er at de gode opplevelsene behøver ikke være å reise langt eller koste mange penger. Selv utedoen langt nede i lia kan oppleves som den reneste idyll. Lag deg noen flotte ferieplaner.
