Vi må snakke om kokken….

I dag vil jeg vie et helt innlegg til kokken.  Jeg synes han fortjener det. Framsnakking, er det ikke det det heter?  Eller om kokken…., jeg vet ikke mer om kokken enn det han velger å dele på bloggen sin.  En voksen mann. Har arbeidet en mannsalder som kokk finner jeg ut i om-delen på bloggen hans.  Ellers er det ikke så mye jeg vet om selve kokken.  Han deler ikke så mye privat.

Grunnen til at jeg synes at han fortjener et eget innlegg er selvsagt det han skriver om på bloggen sin, eller skrev om for noen dager siden..

https://kokkengeir.blogg.no/lerstang-kyllingfilet-med-wokgronnsaker-og-ramsloksmor.html

I går prøvde jeg ut denne oppskriften.  Og, det ble utrolig godt. Det var så godt at jeg virkelig var overrasket over at det var meg og ikke Gamle Gubben Grå som hadde laget middagen.

Jeg fulgte ikke oppskriften til punkt og prikke. Jeg brukte vanlig flaksalt, og ikke afrikansk  snøflaksalt fra Krydra.no. Jeg brukte også chili flaks av den typen vi allerede hadde i krydderhylla. Appelsinskall flak krydder fant vi ikke på Meny, så det ble droppet. Ramsløksmøret ble og kjøpt ferdig. Men ellers fulgte jeg oppskriften etter beste evne.

Så hvis du vil ha en god kyllingmiddag, prøv denne!! Det er garantert ikke siste gangen den blir lagd her I huset.

Hvilken kokk jeg snakker om? Kokken Geir selvsagt!

Status-diagnoser, korona og vaniljekrem…..

God morgen!  I dag er det Himmelsprett, mange av dere har fri.  Dere klarer et litt langt innlegg håper jeg, for i dag ha jeg mye på hjertet etter å ha væt en runde innom bunnbloggerne.  Blir det for langt for deg, ta en pause. Del det opp – elle bare les så langt du gidder.

Det første temaet vi skal ta for oss er korona, og hvordan vi som samfunn har taklet denne pandemien.
Utgangspunktet for mine betraktninger er Norgeogverdnsnytt sitt innlegg.  Saken er kort fortalt: En person som i juni i fjor gikk på jobb på en førskole i byen Skövde i Västra Götalands län i Sverige med mistenkt koronasmitte, er tiltalt. Vedkommende hadde  testet seg for covid-19, men gikk tilbake på jobb før prøveresultatet var kommet.  Personen ble først politianmeldt, og er nå tiltalt for å ha utsatt andre for fare. Strafferammen er to års fengsel.

Jeg har googlet en del. Jeg finne nyhetssaken omtalt i en del medier, men i grunn ikke noe mer utfyllende enn i de korte setningene over.   Jeg skulle gjerne hatt et par opplysninger til før jeg konkluderer med om den tiltalte er en egoistisk hønsehjene, eller en pliktoppfyllende ansatt.

Det står at arbeidstakeren gikk på jobb med mistenkt koronasmitte.
Hva bygget den mistanken på?
Hadde arbeidstakeren symptomer? Eller er mistanken kun basert på at vedkommende var testet for Covid-19?
Hvorfor ble arbeidstakeren testet?
Hadde vedkommende symptomer, syke husstandsmedlemmer, eller sittet på samme buss som en som hadde testet positivt?

Misforstå meg rett.
Vedkommende har helt klart brutt smittevernreglene.  Vedkommende skulle holdt seg i ventekarantene til negativt prøvesvar forelå. Det er vi enige om.
Men før jeg er villig til å bure vedkommende inne i to år, hadde det vært kjekt å vite litt mer om bakgrunnen…

Lady August, har fått første dose med vaksine.   Hun overlevde stikket, selv om hun gruet seg.
Jeg sitter og humrer  over Lady August sin humoristiske penn.  Det er en stund siden jeg ha vært innom bloggen hennes. Hvorfor det egentlig?  Hun skriver jo lekende lett og humoristisk.
Ta vaksinen folkens, enten dere tror eller ikke.  Det er veien tilbake til et åpent samfunn slik vi alle ønsker oss.

Jeg ler og over hennes beskrivelse av hvordan hun tester ut ideen at bjørkepollenallergi kan kureres ved at man omfavner en bjørk og gir den en god klem.  Vel, det funka ikke for Lady August.

Jeg har tro på at nærhet til naturen er helsefremmende, men det er sjelden jeg går rundt å klemmer træ.  Jeg husker at jeg kvista ei tørrgran med bare nevene en gang jeg hadde kjærlighetssorg som 17 åring,  men ellers er det sjelden jeg har sånn nærkontakt med trær.
Jeg leser noen artikler om å klemme trær.  Det er visst en greie. Jeg finner ikke ut hvilket tre jeg skal klemme for å få ankelbrudd til å gro fortere. Er det noen som vet?

Hegeslillerom tar opp en problemstilling det er verdt å reflektere litt over.

Har glutenfritt blitt en så moderne greie at den Cøliaki diagnosa forsvinner litt ?

Vet du Hege, på det spørsmålet har jeg lyst til å svare et rungende JA!!!

Jeg er så lei alle med påstått glutenintoleranse og andre kostholdsfanatikere som forpester et hver måltid.

Først må jeg presisere at jeg har stor forståelse for alle med diagnostiserte sykdommer som cøliaki, diabetes og lignende som må holde seg til bestemte dietter eller unngå en del matvarer.
Det er alle dere med selvdiagnostiserte intoleranser jeg henvender meg til når jeg sier dere ødelegger mangt et måltid.  Og ja, jeg vet at jeg provoserer nå.  Men det å samles rundt et måltid byr på en del utfordringer når hver eneste deltaker forventer at det er tatt hensyn til akkurat dens fikse ide når det kommer til kosthold.

En ting er når vi er på kurs og konferanser og servitørene kommer med sine post-it-lapper og klistrer på oss.  Mørkegrønn lapp til vegetarianeren, lysegrønn til veganeren . gul lapp til de laktoseintolerante,  rosa lapp til diabetikerne og lyseblå til de med cøliaki eller glutenintoleranse oransje for de med nøtteallergi og så videre til hele bordet ser ut som den reneste paletten
Når servitøren da kommer med  din forrett i tråd med de intoleranser du selv har hevdet du har, og du sitter der med  frise-salat, blåmuggost  og valnøtter og ser at jeg koser meg med serano-skinke  og melon, ja da er du ikke vegetarianer lenger.  For spekeskinke, det kan du spise…. Eller jordbær med iskrem frister den laktoseintolerante over evne når vi kommer til desserten, selv om kjøkkenet har lagd seg flid med å lage en tropisk fruktsalat til deg, uten nøtter på grunn av nøtte-allergi, uten sitrus fordi du og har sitrusallergi En sitrusallergi du ser ut til å ha glemt når du bøtter innpå din tredje Gin- Fizz i baren senere på kvelden samtidig som du bestiller en bolle til med peanøtter.

Et år jeg hadde bedt til nyttårsfest sendte en av gjestene meg i forkant en lang liste over ting hun ikke tålte.  Hun hadde væt hos en eller annen kostholdsekspert. Lista var lang, og inneholdt mye.  Noen av tingene mistenkte jeg venninna for mer å høre hjemme under kategorien “liker ikke”  enn under “tåler ikke”.  Men jeg tok vertinneoppgaven på alvor, og klarte å skru sammen en meny som ikke inneholdt noe av det hun ikke tålte eller ikke likte.  Jeg synes jo det er greit at alle rundt bordet kan spise den samme maten.
Noe av det hun ikke tålte var fett og melkeprodukter.  Vi droppa fløte i sausen.  Droppet waldorfsalat til kalkunbrystet, en grønn salat fikk gjøre susen – uten tomat. Det kunne visst gi gallestein.
Våre nyttårsfester på den tiden endte ut på dagen første nyttårsdag. Eller, rettere sagt, gjestene pleide å overnatte da vi bodde i ødemarken i Huset i skogen.
Da vi satt samlet rundt frokostbordet dagen etter forsynte gjesten med mat-lista, med angst for fett og melkeprodukter seg rikelig av majones, remulade, rekesalat, og meierismør.  Agurkskivene, paprikaen  og de magre påleggslagene jeg hadde kjøpt inn på grunn av denne mat-lista sto urørt.  I det minste urørt av hun som koste seg med alt det fete hun klarte å finne.

Barndomsvenninna mi har hatt Diabetes type 1 siden vi var barn.  Mamma bakte bløtkake med “diabetiker-sukker” i barnebursdagene mine, nettopp fordi hun skulle kunne spise den samme kaka som alle de andre barna. Vi stekte vafler uten sukker når venner av foreldrene mine med diabetes kom på besøk, og hadde eget multesyltetøy syltet med det samme sukkeret til disse gjestene.
Jeg har venner som kan dø av anafylaktisk sjokk hvis de får i seg nøtter.  Jeg har venner med cøliaki som virkelig blir syke, ikke bare litt oppblåste hvis de får i seg gluten.  Alle disse skal en selvsagt ivareta når man lager og serverr mat.

Jeg tar og hensyn til at muslimske og jødiske venner og familiemedlemmer ikke spiser svinekjøtt, og  at det og har dukket opp en og annen vegetarianer og veganer i venne- og familiekretsen. (selv om det noen ganger en noe de “vokser” av seg.)

Men  min erfaring er at det ikke er de med reelle intoleranser eller religiøse og ideologiske overbevisninger som lager det største dramaet rundt matbordet.  Det er alle de med de fikse ideene som de forventer alle skal hensyn ta.

Så ja, Hege.  Glutenfritt har dessverre blitt en sånn motegreie.  Det ødelegger for forståelsen for at slike som din sønn har en kronisk sykdom han må leve med resten av livet.  Det ødelegger for forståelsen for at det “ikke er så farlig med en hvetebolle” eller litt gluten i pizzabunnen.

Mens vi liksom er inne på temaet mat og kosthold hopper vi raskt til neste bunnblogger.
Det er Wanaabebakeblogger.  Jeg har aldri vært innom denne bloggen før, men liker umiddelbart navnet.  Wannabe liksom.

Hun gir oss oppskrift på vaniljekrem laget på eggeplommer.  Jeg tror det er den oppskriften omtrent som vi  i min barndom kalte eggekrem, og som Mamma brukte som den gule tuppen i hjemmebakte wienerbrød.  Mulig jeg ta feil, men jeg tror ikke det.

Den siste bunnbloggeren i dag er Kokkengeir.  Han og hans kyllingrett har jeg skrevet om før.  I går lagde jeg den til middag.  Det var utrolig godt, og det kommer et innlegg om den retten senere i dag.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Det blir kyllingretten til Geir som blir et eget innlegg.

 

 

 

23 dager…..

I 23 dager har jeg stort sett tilbrakt dagene liggende på sofaen med benet høyt. Og selv om jeg kan ha det mer ned nå uten at det blir hevelse, har jeg fremdeles ikke lov til annet enn touchbelastning. Det vil si, støtte benet i bakken uten å ha tyngde på det. Det gjør livet langt mer tungvint og slitsomt.

En annen ting som jeg ikke har skrevet så mye om er at det gjør vondt når man skrur skruer i knokler eller banker nagler inn i margen av knoklene, liksom forsterker de med titan innenfra.

Under operasjonen er man jo bedøvd, i narkose eller på annen måte smertefri, men smertene er ikke over når du forlater operasjonsbordet. De fortsetter i dager og uker etterpå.

På sykehuset svelget jeg de pillene sykepleierne kom med uten å stille så mange spørsmål.  Jeg slumra meg gjennom mye av de to døgnene.

På vei hjem var Gamle  Gubben Grå innom apoteket og hentet ut de medikamentene legene hadde foreskrevet. Tre typer smertestillende var blitt skrevet ut. Jeg syntes det virket litt mye.

Jeg liker ikke å ta smertestillende uten at jeg virkelig trenger det. Smerter er ikke en sykdom. Smerter er et symptom.  Og selv om jeg visste hva symptomet kom av, operasjonen i ankelen og bruddskaden, er det jo greit å ikke dope seg helt ned.  Endringer i smertenivå kan jo og gi en pekepinn på om noe er galt, eller om tilhelingen langsomt går i riktig retning.

Pakningsvedlegg ble lest nøye. Jeg fikk et smertestillende medikament som skulle gi meg jevn smertelindring, et depotmedikament som skulle tas hver 12. time. Så skulle jeg ta et annet medikament tre ganger i døgnet, og putte på med Paracet 1g hele 4 ganger i døgnet.

Vel, denne cocktailen klarte helt klart å holde meg smertelindret på en ok måte. Men jeg ble jo ikke uventet ganske så trøtt og sløv. Og det å sløves ned er noe jeg ikke setter stor pris på. En ting er at kroppen min ikke virker som den skal, hjernen fungerer ikke som den skal i neddopet tilstand. Og jeg er avhengig av å tenke, reflektere undre meg. For meg er det en viktig del av det å leve.

Ute av sykehuset forsøkte jeg å leve som før, til tross for rullestol, gips, smertestillende og brudd. Jeg dro på jobbintervju og i møter om lønnsoppgjøret. Men det kostet. Det kostet utrolig mye energi. Og mye smerter. Man møter ikke opp til lønnsforhandlinger og i jobbintervju med neddopet hjerne.

Etter en uke ringte jeg Fastlegen. Dette gikk ikke. Jeg trengte sykemelding også i de 30 siste prosentene av stillingen min. Ikke minst for å kunne holde meg i ro med god samvittighet. Den 30% som tillitsvalgt har det med å ta relativt mye tid.

Fastlegen, som i utgangspunktet er en lege som er restriktiv med å skrive ut smertestillende lurer på om jeg har igjen tilstrekkelig med smertestillende, og vi går samnen gjennom hva jeg har fått skrevet ut fra sykehuset.

Han forteller at det depotmedikamentet er et opiat sammenlignet med heroin. Jeg blir straks i tvil om det er noe jeg virkelig trenger. Vi blir enige om at jeg kan forsøke hvordan det går om jeg bare tar det på natta for å sikre at jeg får sove og hvile.  Og se om jeg klarer meg på dagen uten. Det har gått greit.

Vi gjorde og litt mer endring på medisineringen. Ble enige om hva jeg maks kunne ta i løpet av  et døgn, og at jeg tok smertestillende når jeg hadde sterke smerter i stedet for til gitte klokkeslett.

Jeg sier ikke at jeg ikke har smerter. Jeg sier at det er levelig. At smertene ikke tapper meg for for mye energi. Jeg er nede på et lavt antall tabletter i løpet av døgnet, langt lavere enn maxdosa.  Og jeg har sluttet med depotmedikamentet.   I går var jeg kanskje litt vel aktiv. Trengte litt mer smertelindring på kvelden i går enn vanlig. Men fremdeles på et nivå som ligger godt under maxdosa.

Jeg sier ikke at min måte å takle smerte på er de  riktige. Vi mennesker er forskjellige. Det som er riktignok en er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Jeg vet og at jeg har relativ høy smerteterskel. Jeg sier bare at min hverdag er bedre når jeg ikke sløver ned hodet. Det holder at beina ikke virker. Og da har smertestillende også bedre virkning de gangene jeg virkelig trenger det.

 

 

Løsningsorientert Gamle Gubben Grå…

Gamle Gubben Grå har alltid vært løsningsorientert, det skal han ha.  I tillegg er han egentlig født mange år for seint. For i hodet til Gamle Gubben Grå er verden fremdeles slik den var på 1950-tallet, altså tiåret før han ble født.

Med det mener jeg at husarbeid er noe han godt kan hjelpe til med, men som helt klart er kjerringas ansvar.

I 93, da jeg var gravid med barn nummer to fikk jeg for første gang virkelig problemer med ryggen. Delvis sykemeldt i siste halvdel av svangerskapet fikk jeg beskjed om  at det var en del ting jeg burde la være å drive med, som for eksempel gulvvask.

Jeg har aldri vært spesielt glad i gulvvask, men jeg la ansiktet i triste folder da jeg fortalte Gamle Gubben Grå at jeg de neste månedene desverre ikke kunne vaske gulv. Ryggen hadde ikke godt av å bøye seg så mye.

Neste dag kom Gamle Gubben Grå hjem med en mopp med teleskopskaft! Nå kunne jeg vaske gulv uten å bøye ryggen! Lykkelig dumpet ham ned i sofaen foran TVn.  Problem løst!

Mulig Gamle Gubben Grå begynner å bli litt glemsk. Kanskje han ikke husker moppen fra 1993. For den var ikke mye i bruk! Mulig jeg slo litt vilt rundt meg med den ved et par anledninger, eller klasket en våt mopp i hodet på en viss gubbe. Men stort sett var den moppen kun gjenstand for en god del krangler.

17. mai 1996 er et annet eksempel.

Jeg hadde falt ned fra en fortauskant på Jevnaker dagen i forveien etter et desperat forsøk på å få tak i røde nikkersstrømper i størrelse 1 år. Ankelen var ikke brukket den gangen, men jeg hadde en skikkelig forstuing.

Var da den 17. behørig utstyrt med krykker og støttebandasje, og klar for feiring av nasjonaldagen. Gamle Gubben Grå sitter i bilen og venter. Han har gjort det man kan forvente av en mann og småbarnsfar på en slik dag. Vasket bilen dagen før, hengt ut verandaflagget og kledd på seg dressen. Datter har blitt sendt ut og er på plass i bilen mens barnebunad fremdeles er ren og pen. Så kommer kjerringa  uten bunad, den var allerede da for liten, men i kjole og frakk. Hinkende på ett bein mens hun balanserer med seg krykker, håndveske, stellebag og ett stykk 10 måneder gammel sønn. Og mens kjerringa står der nedlesset på ett bein og forsøker å få låst inngangsdøra, gjør Gamle Gubben Grå det en hver mann fra 50-tallet ville ha gjort. Han tar frem kameraet for å forevige kjerringa akkurat i det øyeblikket.

Heller ikke den episoden har gubben tatt nevneverdig læring av, selv om den har blitt nevnt under en del saftige krangler i årenes løp.

Jeg har de siste ukene irritert meg over hoppende hybelkaniner og gulv som trenger vask. Og selv om noen av hybelkaninene enten har endt sitt liv i støvsugeren eller har gjemt seg under sofaen, har vaskebøtta og gulvfilla hatt ferie de ukene jeg har hatt gips. Ja, jeg har nevnt problemstillingen og kommet ned hint om løsning. Sånn mann – vann – Ajax- skurefille – langkost, uten effekt.

Her om dagen kom Gamle Gubben Grå lykkelig hjem med sin løsning på problemet. En sånn Kärcher vaskemaskin! Nå kunne kjerringa vaske gulv selv om hun sitter i rullestol!

Og når jeg da tar denne eliktrifiserte vaskefilla i bruk, ja hva gjør Gubben? Jo helt uoppfordret tar han frem mobilen og stolt foreviger han øyeblikket! Han er en mann som alltid tenker på hva som er best for sin kjære hustru…..

Rettskrivning og å sette seg mål….

Hvis noen skulle ha sett noe til våren, fortell den at den er sterkt savnet på mine kanter.  Til tross for gårsdagens clickbite er jeg på plass nummer 18 i dag. Bedre blir det nok ikke i dag, for jeg kan ikke helt se at bunnbloggerne leverer de heller.

Ta Rachel på plass nummer 100 for eksempel. Innlegget er fra 27.11.20, eller egentlig er vel det meste av det skrevet 26.11. Det er postet rett over midnatt.  Innlegget handler om det nye huset hun flyttet inn i i 2014. Jeg har skrevet om dette før.

En plass opp finner vi Adalsjenta.  Også hennes innlegg fra 23.3 har jeg kommentert flere ganger før.  Jeg vet ikke hva dom er kjedeligst å kommentere bloggere som ikke blogger, eller bloggere som blogger om at de går den samme turen hver dag….

På plass 98 har vi kokkengeir. Det er den samme kyllingretten som jeg kommenterte i går. Den høres like god ut i dag, og i dag har vi tid til å lage middag. I går ble det pizza fra Peppes. Jeg tror det blir kylling ala kokkengeir i dag. Om det blir ramsløksmør får vi se. Camilla har funnet ramdløk på matbutikken. Unni har gitt meg en link til et kart. Hvis det stemmer kan jeg kommandere Gamle Gubben Grå ut for å plukke ramsløk.

“Kjære  vil du gå ut å plukke Ramsløk til meg?”

Skal jeg trille deg ut i skauen???”

“Nei, DU skal plukke Ramsløk. Du kan få med kart”

Endelig på plass nummer 95 er det et blogginnlegg jeg ikke har kommentert før! En blogger fra mitt eget nærmiljø, selveste Geriatriks.  Og flaks for meg handler det ikke om ishockey. Jeg er om mulig enda mindre opptatt av ishockey enn av fotball.

En gang, lenge før Gamle Gubben Grå kom inn i livet mitt var jeg sammen med en fyr som likte ishockey- og fotball og veldig mye annen sport på TV.  Et år så jeg samtlige kamper i ishockey-VM.  Mens en av de siste kampene rullet over skjermen spurte jeg om hvorfor det plutselig var 3 omganger i kampen….. Skåret ikke så mange poeng på den….

Men dette skulle ikke handle om ishockey. Det skal handle om rettskriving.

Jeg føler på litt angst nå, for skal jeg uttale meg om rettskriving bør jeg vel beherske det selv? Jeg vet at innleggene mine er langt fra feilfrie når det kommer til det punktet.

Geriatriks mener at hvis man for eksempel skal gi ut bok må en kunne forvente at man behersker da og når. Du vet den gang da og hver gang når, som vi lærte på barneskolen… Barnelærdom.

Han liker heller ikke at folk skriver at  “Det var gått” når de skriver for eksempel om middagen sin. Jeg er enig. Det skjærer meg i hjernen, og gjør nok at jeg ikke alltid fortsetter lesingen av teksten.

Det handler om slike ting som og/å, da/når, vært/hvert, for/får, etc. Jeg ser ofte både blogginnlegg og ikke minst kommentarer som hadde gjort seg  med en ekstra gjennomlesning eller tre. Noen ganger er de tekstene mine.  Kanskje er det på din plass at flere av oss skjerper oss.

Det siste blogginnlegget jeg skal kommentere i dag er Monairens. Hun har en utfordring til seg selv i mai. Hun skal gå 50 km i løpet av måneden. Kanskje ikke den største utfordringen. Men for Monairens og for meg er det en utfordring som er mulig å nå. Man må være litt flinkere til å hå tur, men  målet er mulig å nå.

Jeg skulle gjerne deltatt på utfordringen, men ikke på ett bein. Derfor heier jeg på Monairens. Jeg skriver oppmuntrende kommentarer og regner ut hvor langt hun må gå i snitt hver dag resten av måneden. Håper det virker motiverende. For mine beregninger viser at det er fult mulig for Monairens å nå målet sitt. Dette kommer du til å nå med glans!!

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Det blir kylling til middag, og Gamle Gubben Grå må ut og lete etter ramsløk. Enten i skogen eller på Meny.

 

 

Grevinneheng og kyllingfileter….

Når man sysselsetter seg med disse bunnbloggerne er det så mangt man må skrive om.  I går var det øl, i dag er det grevinneheng.  Ingen kan si annet enn at det er relativt varierende temaer som blir tatt opp her på bloggen.

Men la oss starte i bunnen.  La oss starte med Elineredderverdenlitt på plass nummer 100.
Elle dropp det. Her er det lite nytt. Dette har jeg kommentert før.

Så da hopper vi videre til Katieshjerte på plass 99.
Katie har noen nydelige flasker med lysslynger i.  Eller Det er jo vanlige vinflasker og juiceflasker. Men med lyslenker opp i blir de så fine.. Sånne vil jeg også ha – hvis det skulle dukke opp noe sommer da.  Ha mine tvil. Det minner mer om oktober enn mai utenfor vinduene.

Martineraune på plass 98 har vært på TV2.
Også det er gammelt nytt.  Har skrevet om det og før – jeg altså.  Martine har ikke skrevet noe siden hun var på TV2.

Så har vi endelig kommet til grevinnehengene og plass nummer 97.

Heidi Rosander bak bloggen En størrelse for stor er i likhet med meg nettopp det. En størrelse for stor.  Eller jeg er både to og tre størrelser for stor.
Heidi Rosander irriterer seg over at hun ikke får treningstopper med lange nok ermer,
Det problemet har ikke jeg. Eller, problemet mitt er vel at jeg ikke har kunnskap om å uttale meg om hvordan en perfekt teningstopp for meg skal være. Jeg trener jo aldri.

Jeg skjønner dog mye av tankegangen bak Heidis frustrasjon.  En god treningstopp eller T-skjorte må være lang nok.  Gå godt ned under rompa så ikke magen tyter ut når vi strekker armene over hodet.  Jeg eier ikke T-skjorter eller andre topper som ikke har den egenskapen. Magen bar er muligens pent på noen unge slanke mennesker med flat mage og piercing.  Men i mine øyne er det svært få av de – og enda færre i aldersguppen30+.

Ermene er jeg nok ikke like opptatt av som Heidi. Sitter nå i en kjole med singlet ermer, og har ikke noe imot å ha på meg en slik kjole når jeg senere i dag skal på et par politiske møter og en tur til legen.  Har merkelig nok ingen komplekser for armene mine.  Og joda, grevinnehengene er på plass i rikelig mon.

Når jeg er såpass stor og overhode ikke ha komplekser for grevinnehengene mine betyr ikke det at jeg ikke forstår at Heidi savner T-skjorter med lengre ermer.  Vi folk er forskjellige, og har hengt oss opp i forskjellige ting.  Og hvis det å skjule mesteparten av overarmene er det som gjør at Heidi er komfortabel med å dra på trening, ja så er det viktig for henne.

Jeg trener aldri.  Jeg har aldri satt mine bein på noe treningssenter. Men jeg regner med at når folk er på treningssenter så skvulper det i mageflesk, grevinneheng, lårfett og litt dissete leggmuskulatur hos flere.
Det kan da umulig være slik at treningssentra er forbeholdt de som har så atletiske kropper at de i grunnen ikke trenger å være der..
Det kan ikke være slik at mennesker som Heidi, eller meg skal føle at vi gjør noe galt hvis vi beveger våre dissete kropper inn på et senter for å trene. Det er jo vi som virkelig trenger den treningen!

Samtidig vet jeg at jo.  Det er akkurat slik det er. Og skal jeg være ærlig, er det kanskje en av grunnene til at jeg aldri, aldri  aldri beveger meg inn på et slikt sted.

Man snakker ofte om elefanten i rommet. Og hadde jeg entret salen på Sats, Elixia eller hva de nå heter alle disse flotte sentrene så ville jeg fort bli den elefanten.

Folk ville glodd, kanskje bare fnisete tenåringer ville glodd åpenlyst, men også en del av de med atletiske kropper og stramt treningstøy ville kastet stjålne blikk mot meg der jeg trente i ei diger T-skjorte og ei diger joggebukse fra Spar Kjøp – herreavdelingen.

Og mens de lekende lett spinner avgårde på spinningsyklene uten at foundation eller annen sminke blir synlig blank, ville ansiktet mitt fort inta en farge i tråd med min politiske oppfatning og svetten ville sile fra ansiktet mens T-skjorta klistret seg gjennomvåt til kroppen. Underholdningsverdien ville vært stor fordi som synes slikt er gøy.

Så ja, jeg forstår Heidis  behov for ei T-skjorte som er lang nok til ikke å vise magemusklene, og ermer som skjuler grevinnehengene.  Det burde ikke ha vært umulig å finne.

La oss avslutningsvis snakke om noe jeg føler jeg har mer kompetanse på enn trening. La oss snakke om mat.

Kokken Geir på plass 96 lager en deilig kyllingrett med ramsløksmør. Det ser utrolig godt ut. Jeg sskulle gjerne gått ut i skogen og lett etter ramsløk. Er sikkert snart tiden for det.

Men det blir ikke kylling i dag tror jeg. En lang dag venter. Første politiske møte startet klokka 9. Før det måtte jeg få vasket håret. Selv slike hverdagslige ting tar tid, og må planlegges. Er ferdig på rådhuset klokka 12. Klokka 12.50 har jeg tid på sykehuset for fjerning av sting,  kontroll av sår og bytte av gips. Klokka 14 har jeg time hos øyelege nede i sentrum.  Det burde gå. Håper jeg. (Klokka er nå 13.30 og jeg sitter og venter på at gipsen skal tørke før  jeg kan transporteres ut i bilen til Gamle Gubben Grå  ) Etter øyelegen bærer det tilbake til rådhuset. Nytt politisk møte klokka 16. Hjemme igjen en gang mellom 18 og 19. Da tror jeg egentlig jeg ikke skal gjøre så mye mer i dag.

Hva jeg tar med meg fra bunnbloggerne i dag? De flaskene til Katie har jeg lyst på. Jeg har og lyst på å prøve den kyllingretten en dag.

 

 

De rike har sine utfordringer

Kom over en liten notis i går som fikk i gang litt tankevirksomhet.  Det er virkelig forskjell på folk her i landet. Hør bare;

Kredittsjef Knut Øvreeide i DNB Luxembourg ar uttalt seg til Dagens Næringsliv om utfordringer i markedet for ferieboliger i Spania og Frankrike.  Jeg skal komme tilbake med selve uttalelsen, men først vil jeg reflektere litt over det faktum at DNB har en filial i Luxembourg.  Hvorfor har de det? Hva skal det være godt for? Jeg leser for tiden boka “Pengeland” av Oliver Bullock, kanskje gjør det meg ekstra kritisk til bankvesenet i blant annet Luxembourg .

DNB gruppens historie strekker seg tilbake til 1822 med etablering av Christiania Sparebsnk.  DNB er Norges største finanskonsern og ble etablert i 2003 etter en fusjon mellom DnB (Den norske bank) og Gjensidige Nor. Den største aksjonæren er Den norske stat med 34%  .

Hvorfor denne statseide banken har valgt å etablere seg i Luxembourg vet jeg ikke helt, men fra boka jeg leser vet jeg at dette er et land hvor det er greit å plassere penger man ikke vil at skal forsvinne i skatter til staten, skilsmisseoppgjør, eller av andre gode, lovlige og mindre lovlige grunner enn angst for at de skal forsvinne. Jeg vet ikke helt om jeg liker at staten eier en bank i Luxembourg. Jeg er usikker på om det i grunn er noe vi som stat skal investere i.

Jeg blir ikke noe mer beroliget når jeg leser at DNB Luxembourg i kjølvannet av saken med Panama Papers ble dømt til å betale en bot på rundt tre millioner kroner for å ha hjulpet sine kunder med å etablere rundt 40 selskaper på skatteparafiset Seychellene. Disse var organisert på en måte som er typisk for postboksselskaper.  Sånne selskaper som Oliver Bullock skriver om i sin bok.

Senest for en uke siden var DNB i medienes,søkelys for hvordan den etterlever hvitvaskingsloven. Den har fått, og akseptert en bot på 400 millioner norske kroner Banken har iverksatt tiltak for å forbedre etterlevelsen, men tilsynet i 2020 avdekket at banken fortsatt hadde vesentlige mangler som innebærer betydelig risiko for at det ikke avdekkes hvitvasking eller terrorfinansiering, skriver Finanstilsynet. Man aksepterer vel ikke en bot på 400.000.000 kroner uten at man samtidig erkjenner at her har man gjort noe galt?

Så tilbake til kredittsjefen i DNB Luxembourg og uttalelsen hans som i utgangspunktet provoserte meg til å skrive denne teksten.  Han som var bekymret over markedet for ferieboliger I Spania og Frankrike. Vet dere hva bekymringen var?

Jo at salget gikk litt trått når kundene måtte stille med privatfly for å reise å se på eiendommene de vurderer å kjøpe. Det er jo litt begrenset med flyavganger under en pandemi med stengte grenser.

Vel, vi har alle våre bekymringer. Noen bekymrer seg over for dyre kostnader til privatfly, andre bekymrer seg over at en statseid bank ikke tar problemet med økonomisk hvitvasking på alvor. Eller enda verre, ser det som god økonomi å se gjennom fingrene på litt hvitvasking selv om det påfører dem utgifter i størrelsesorden en halv milliard.

Og noen hevder fremdeles at vi lever i et land med små forskjeller! På tide å våkne…

Øl, fotball – og noen visne blomster

Øl og fotball.  Dette burde bli et innlegg som også appellerer til mine mannlige lesere.  Samtidig kan jeg være ærlig nok til å innrømme at akkurat øl og fotball er to temaer jeg ikke er så veldig god på, men det behøver ikke skremme vekk lesere. Noen av mine bede innlegg, som det om huskors blir til når jeg skriver om noe jeg må lese meg litt opp på.

Vi starter med øl.
Neida, slapp av.  Jeg har ikke kastet meg på flaska.  Jeg starter så visst ikke mandagen med en øl til frokost, jeg sitter her med tekoppen og kneippbrød-skiva med kaviar. Mandagen starter like grått som regnet utenfor vinduet tilsier.
Lassel er en blogger som anmelder øl, og han har i dette innlegget anmeldt ølet  Joda, Neipa fra Ægir bryggeri.

Jeg har ikke smakt det ølet.  Så mine skriverier blir litt mer sånne betraktninger rundt temaet.  Men følg med, her tror jeg flere kan ha noe å lære.

Jeg liker navnet. Joda, Neipa,  At det kalles Neipa, kommer av at ølet er av typen New English ipa eller en New English Indian Pale Ale om du vil.  Datteren er bartender, har vært barsjef på en skikkelig øl-bar. Gamle Gubben Grå er og veldig opptatt av øl, og har mye kompetanse om faget.  Brygger litt selv innimellom.
Jeg burde selvsagt vite hva en New England Indian Pale ale er.  Men sannheten er at jeg ikke vet forskjellen på en pale ale og en indian pale ale.

Jeg forsøker å trekke Gamle Gubben Grå inn i skriveriene mine.  Det resulterer i dagens første raseriutbrudd fra min side. (lunta er litt kot etter tre uker med beinet i gips). For Gamle Gubben Grå var opptatt med å lese Rødt sitt leserinnlegg i lokalavisa, og hadde ikke hjernen innstilt på øl en mandag morgen klokka 8.

Siden verden er snudd litt på hodet – Gamle Gubben Grå er opptatt av Rødt sin politikk og jeg er opptatt av øl får jeg  lese meg litt opp.
Pale ale er et overgjæret gyllent øl med middels maltsødme, lav til middels fruktighet og middels bitterhet.
Navnet overgjæret kommer av at gjærsoppen flyter opp, og ligger på toppen av brygget i prosessen. Da det produseres mye varme under gjæringen, var det tidligere kun mulig å lage overgjæret øl. Overgjæret øl er raskt drikkeferdig, og skal behandles som ferskvare, men overgjæret øl vil som regel utvikle seg positivt ved lagring.

India pale ale (IPA) er en variant av pale ale som kjennetegnes ved høyere alkoholprosent og utstrakt bruk av humle, som gir ølet en bitrere smak.

En New England ipa (NEIPA) skiller seg fra andre ipaer, da den er ufiltrert og har ekstremt lav bitterhet i forhold til sine nære slektninger.  Ølet ser ut som appelsinjuice og lukter og smaker som fersk fruktsalat.  

Lassel skriver på sin blogg at Joda, Neipa har en tropisk aroma med aprikos, mango, papaya og mandarin og touch av bitterhet i avslutningen.
Smaken karakteriserer Lassel slik:

Søtlige toner av tropisk og noe sitrus. Igjen er det aprikos, papaya og mango som leder an og mandarin føler på, men skulle gjerne sett at smakene var litt mer fremtredende her når det er 7% alkohol.

Ja, det høres jo unektelig ut som den reneste fruktsalat.  Jeg blir i grunn litt nysgjerrig på det ølet.

Jeg føler at jeg blir litt nysgjerrig på å lære litt mer om bryggeriet Ægir og.  Og når jeg klikker meg inn på hjemmesiden deres for å lese om Ægir er jeg solgt.  Dett er et firma som kan markedsføring og kultur.  Her er kortversjonen av bryggeriets historie.

Historia om Ægir startet egentlig allerede på 1980-talet – og på den andre sida av Atlanteren – da gymnasiast Evan Lewis begynte med hjemmebrygging. Han hadde åpenbart talent, det sies at selv rektoren på gymnaset stadig fikk noen flasker av brygget til Evan smuglet inn bakdøra. 
Noen år senere møtte Evan sognejenta Aud Melås, og søt musikk oppstod. I 2004 fikk Aud og Evan tilbud om å kjøpe serveringsstedet Furukroa i Flåm, og Evan gjorde sogning av seg. 
I 2007 etablerte de to Ægir Bryggeri som fikk sitt navn etter havherskeren Ægir fra norrøn mytologi – i følge allfader Odin den beste øl-bryggeren i verden.

Fikk ikke mindre lyst på å prøve ut ølet etter besøk på hjemmesiden til bryggeriet.

Vel etter en øl går vi videre til Katieshjerte.
Hun ser på serien “Younger” Ukjent for meg.  Jeg har enda mindre greie på serier enn jeg har på øl.
Men med litt lesing finner jeg ut at det er en komiserie om en fraskilt kvinne i 40 års alderen som tar identiteten til en yngre kvinne for å få en stilling – og så livet til denne frustrertfraskilte fruen. Frister ikke meg til å skru på skjermen.

Vi hopper raskt videre til fotball.  Heller ikke et tema jeg er spesielt opptatt av.

Froden på 98. plass er Brann supporter, og tar fo seg kampen mellom Brann og Viking som var i går. Viking vant 3-1 over Brann. Det har Froden stor forståelse for.  Han mener at Brann har et dårlig lag i år, og spår nedrykk.
Jeg er ikke så opptatt av Brann eller Viking. Og Hønefoss Ballklubb, HBK, har rykket ned for mange år siden…

Friluftsheidi er på plass nummer 97.  Det er i grunn rart. For hun er en utrolig klok kvinne med tankevekkende innlegg.  Hun hadde fortjent en plasslangt høyere opp på lista.

I innlegget skriver hun om visne blomster, blomster som henger litt med hodet der i vasen på bordet.  Om hvordan vi tar de ut av buketten. dytter de litt lenge ned i vasen så de når ned til vannetog stikker de inn i midten av buketten slik at de får støtte av de andre blomstene. Støtte av fellesskapet.
Hun skriver om at innimellom er vi alle den blomsten som tenger litt ekstra næring, litt ekstra støtte.  Vakkert og klokt.

Leneetarnes har det samme innlegget om restituering som jeg skrev om i innlegget Bondetupper, interiør og egentid  Tankene er like kloke i dag. Vi trenger alle litt tid til å hente oss inn, eller litt støtte og ekstra næring.

Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg tror jeg må sende Gamle Gubben Grå på poltur.  Jeg har lyst på å smake på den “fruktsalaten”
Kanskje bør jeg heller ikke vær så frustrert over at jeg for tiden er en av de blomstene i buketten som trenger litt ekstra støtte fra resten av buketten. At jeg tenger noen til å trille rullestolen og hjelpe meg med alt jeg ikke klarer selv.  Jeg ville jo gjort det samme for dem.

 

Kjerringa må stille opp som fotomodell

I går måtte jeg som noen av dere fikk med dere i innlegget Jeg har meg selv å takke… en tur til Drammen for å bli fotografert. Vi skulle ta bilder av oss fem toppkandidatene til Rødt sin stortingsliste i Buskerud. Bilder som skal pryde (?) valgkampmateriell som flyets og valgkampbrosjyrer og brukes på sosiale medier. Dere kan tro jeg gledet meg….

Og nei, det er ikke meg på bildet. Det er førstekandidaten vår, Linn Elise.  Et mye enklere fotoobjekt enn denne kjerringa. Det så ut som om hun trivdes foran kameraet. Det gjør ikke denne kjerringa.  Jeg virkelig HATER å bli tatt bilder av på den måten.

Når jeg danser rundt på plena her hjemme mens Gamle Gubben Grå tar bilder av meg med mobilen går det greit, men finn frem et kamera og sett noen andre enn Gubbrn bak kameraet, og en trestamme ser mer naturlig og avslappet ut enn meg.

Når jeg har tatt slike bilder før har jeg stort sett brukt min egen fotograf. En som kjenner meg godt, som jeg trives sammen med. Likevel er det litt av en jobb. Første gangen tok han over 200 bilder av meg. Han turte å vise meg 12 av dem.

Nå har jeg blitt 10 år eldre siden den gang. Jeg er usikker på om man kan si at jeg eldes med stil. Jeg har ikke fått tatt en skikkelig dusj på neste  tre uker. Gips, kun lov til touchbelastning og et steamdusjkabinett med badekar høy kant har satt noen begrensninger for det. Siden jeg er fra forrige århundre overlever jeg godt med klut og servant. Men akkurat i går kunne jeg ha tenkt meg en skikkelig lang dusj under fossefall-dusjen. Hverdagsluksus man kanskje ikke riktig verdsetter sånn til vanlig.

I tillegg måtte jeg ankomme i rullestol og avfotograferes enten sittende i rullestolen eller stående på ett bein. Vel, det valget ga seg lett. Ville neppe bli mindre anspent på ett bein.

Har jeg fortalt at jeg ikke har møtt verken fotografen eller de andre toppksnfidstebe før? At de er mange tiår yngre enn meg? Ja, at jeg glatt kunne vært moren til de fleste av de? Følte meg liksom ikke yngre av å ankomme i rullestol. Snakk om gamlemor på tur.

Pandemi eller ikke pandemi. Drammen og Strømsø torg er liksom ikke et folketomt sted en lørdag formiddag i mai. Ikke det helt ideelle sted for portrettfotografering spør du meg. Litt bortgjemt i et kjellerloksle hadde passet meg bedre, selv om det kanskje ikke hadde gitt det optimale fotolyset.

For de som ikke er klar over det kjenner jeg svært mange i Drammen. Er liksom profilert tillitsvalgt også på sykehuset i denne byen. Merkelig nok dukket det ikke opp noen kjente mens jeg satt i rullestolen i ei sidegate til torget med et helt kamerateam rundt meg. Var liksom bare det som manglet.

Vel etter å ha tatt noen bilder ved torget dro vi videre til parken rundt Drammen museum for å ta noen bilder i litt mere grønne omgivelser. Vi er jo et parti for de utenfor byene og.

Det som hadde sett ut til å bli en solrik dag begynte å bli en ganske så kjølig og overskygget dag. Og mens de andre gikk seg varme, og sleit og dyttet på denne tykke, gamle kjerringa måtte jeg finne meg i å bli dyttet rundt av ukjente mennesker jeg så vidt hadde møtt. Dere kan tro jeg var lite fornøyd med det. Sitte der som en hjelpeløs potetsekk å la meg passiv trilles rundt.

Litt engstelig var jeg og. For selv om de var hjelpsomme nok, disse kandidatene, hadde de ikke den store erfaringen som rullestol-trillere. Det ble noen bråstopp. Og de fleste av de kjentes godt i beinet.

Vel oppe i parken var det ny runde med portrettbilder, denne gang og med litt innspilling av video. Ja dere leste riktig. Video! Dere forstår sikkert at jeg ikke ble noe mer positiv av det. Dere vet, meg og vlogging….

Mens jeg ventet på tur til å bli videostjerne sank rullestolen umerkelig godt ned i den bløte leirgrunnen i parken. Jepp, leire og meg er liksom en greie. Det er jo på grunn av  litt leire jeg sitter hjelpeløs i en rullestol med beinet i gips. Vel de fikk meg løs, og sparket litt løv over de dype gropene i plena. Dette fikser parkvesenet greit.

Lurer foresten på om jeg ble observert av noen kjente mens jeg satt der i rullestolen og prøvde å snakke avslappet inn i kameraet. Det var en bil som kjørte forbi som kjørte veldig  veldig sakte, nærmest stoppet opp. Vel, jeg får vel høre det hvis det var kjentfolk.

Så gikk vi videre. Vi skulle ha “aktivitetsbilder”. Altså ta bilder mens vi var aktivitet, for eksempel med å legge valgkampbrosjyrer i postkasser. For å ta disse bildene måtte vi halvveis opp til Konnerud. Eller i det minste en relativt lang trilletur fra Strømsø og museet.

Vi røde og radikale er ikke slik vi en gang var. Vi har jo droppa væpna revolusjon og et par andre ting de siste åra. Så når vi nå skulle fotografere at vi la valgkampbrosjyrer i postkasse var det ikke bare å kaste seg over første og beste postkasse. Nei vi gikk til postkassa til en partikammerat, og ringte og spurte om lov til å bruke postkassa til bildene..

Tilbake på Strømsø skulle vi ta gruppebilde med forskriftsmessig avstand og munnbind. Det lå et vinmonopol utsalg i umiddelbar nærhet. En fyr kom stresset bort og lurte på om det var kø mens han så nesten desperat ut. Mannen kunne fort beroliges. Dette var så langt fra noen polkø.

Etter en siste bolk med enda en videoinnspilling var vi endelig fornøyde og fotografen hadde litt av en redigeringsjobb foran seg. Jeg kunne finne Gamle Gubben Grå og bilen å få igjen varmen.

Det ble lunsj, burger, søtpotetfries og aioli. Nydelig! Og vet dere hva det beste var? Jo servitøren hadde ikke fått med seg at vi skulle ha en porsjon med søtpotetfries og en med vanlig pomefritte. Da Gamle Gubben Grå gjorde servitøren oppmerksom på det var denne så løsningsorientert at han etter kun ett kort sekunds betenkningstid sa at, da kommer jeg straks med en pommes-frittes, og så får dere bare litt mye søtpotetfries.  Jec elsker søtpotetfries og ble lykkelig over å få dobbel porsjon. Sånt må man kunne unne seg etter hard jobbing som fotomodell.

Bildene sier dere, modellbildene av meg! Ja, jeg skal dele når de blir ferdige til det.  Dere får smøre dere med tålmodighet en stund til.

 

NM i gåstrikk

Har dere det også slik noen ganger at når dere blar gjennom innboksen på mailen så sveipes noenganger noe litt for raskt ned i søppelboksen? Sånn har jeg det noen ganger.

For en del dager siden, tror det var mens jeg fremdeles lå på sykehuset etter ankelbruddet, fikk jeg en mail om NM i gåstrikk.  Jeg slettet den før jeg leste den skikkelig. Skjønte det var noe idrettsrelatert, og idrett er ikke liksom min greie. Så for meg noe med treningsstrikker og tenkte ikke mer på saken.

Nå vet jeg hva NM i gåstrikk er, og angrer på at jeg slettet mailen. Siden jeg har hatt litt god tid i det siste har jeg og slettet alle søppelmapper.  Men nå har jeg hørt om NM i gåstrikk på radioen, lest om det i lokalavisa og søkt litt på nett. NM i gåstrikk er et arrangement for meg – ja hadde det ikke vært for denne ankelen.

NM i gåstrikk går ut på at man legger opp 15 masker på  et par strikkepinner, og så skal man den 15. Juni gå 500 meter på 10 minutter mens man strikker riller, frem og tilbake. Vinneren er den som strikker lengst på turen!

Arrangementet foregår mange steder i landet. I Hønefoss går ruta fra Helges Hageland til Gummikrysset og tilbake. Man kårer en lokalvinner, og resultatlistene fra alle arrangementene samles inn slik at man også kan kåre en Norgesmester.

Et litt sprøtt konsept. Og slike sprø konsept har jeg sansen for.

NM i Gåstrikk arrangeres årlig i forbindelse med World Wide International Knit In Public Day – KIP.
KIP arrangeres andre lørdag i juni hvert år.

I fjor – 2020 – var det 15 år siden den første KIP dagen, den gangen med 25 arrangement.
På 15 år har arrangementet spred seg til 57 land, og KIP er nå verdens største strikkearrangement.

KIP dagen startet som en måte for strikkere å komme sammen og glede seg over hverandres selskap, og for å vise at alle slags folk strikker. Dette er virkelig en dag for å komme seg ut av godstolen, ta med strikketøyet og vis seg frem!

KIP dagen handler om å vise at strikking kan være en hyggelig sosial aktivitet som samler folk uavhengig av alder, nivå og bakgrunn.

I 2019 var det 440 arrangement i 33 land, i 2020 ble det dessverre ikke så mange pga koronasmittefaren.
MEN – i Norge satte vi rekord med nesten 20 arrangement – og 10 NM runder NM i Gåstrikk med mer enn 100 deltagere tilsammen.

Søk arrangementet opp på nett, eller deres egen fb side å se om det kanskje arrangeres i nærheten av deg og. Jeg vet jo at det finnes relativt mange strikkere blant mine lesere. Tror dette kunne være av interesse for langt fler enn meg.