Alle helgensaften

Ja, jeg har vært ute og gått i kveld. Nei, jeg har ikke banket på dørene i nabolaget og skreket “Knask eller knep?”. Jeg har gått tur med hundene.

Jeg så to gresskar-lykter. De var i keramikk. Jeg skulle ha hult ut et gresskar, har selvdyrkede. Men jeg har vært borte i hele dag. Rakk det ikke før den første gjengen med skjeletter og andre nifse vesener banket på døren. De fikk hvit sjokolade og takket høflig.

Den neste gjengen kom noen minutter senere. Ei nifs lita jente truet meg med at jeg skulle få ordentlig blod hvis jeg valgte knep. Det og hagen full av skjelett. Jeg overveide behovet for blodoverføring et par minutter. Skjeletter har jeg alltid vært fascinert av. Jeg er radiograf. Det fristet å få hagen full av skjeletter… Men jeg valgte knask og ble enda litt mer sjokolade fattigere.

Da jeg var ute med hundene hørte jeg glade barnestemmer litt høye på sukker og spenning. Jeg liker Halloween.  Til neste år må hodeskallelysestakene frem igjen.

Strikkepinner…..

Strikkepinner! Overskriften på Kokkejævel lyste i mot meg da jeg skrudde på PCn i dag, og jeg kjente en stor knute i magen.  Strikkepinner, og tankene går raskt tilbake til kvinner i en ikke alt for fjern fortid.
Så tenker jeg at i år gikk kvinner i tog på kvinnedagen og hevdet vi er på vei tilbake til strikkepinnenes tidsalder bare fordi loven om fosterreduksjon ble innskjerpet.  Strikkepinnenes tidsalder fordi kvinner, og menn, ikke får lov til å designe livet sitt til minste detalj.  Hvor historieløs går det an å bli?

Ja, jeg vet jeg provoserer nå.
Ja, jeg vet at jeg er rød og radikal. Medlem av det partiet som sikkert har flest medlemmer i Kvinnefronten.  Mange der vil sikkert se rødt hvis de leser dette innlegget.  Jeg er sikkert programfesta til å være for alle former for abort, kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og alt det der.  Men jeg støtter den ørlille innskjerpingen i abortloven når det gjelder retten til fosterreduksjon.  For meg handler det å drive med politikk om å kjempe de svakes sak.  Kjempe for de som ikke klarer, eller kan ta kampen selv.  Og den svakeste part  her er ikke nødvendigvis kvinnen.

Jeg er ikke motstander av abort.
Jeg lever godt med den abortloven vi har i dag.  Jeg ønsker meg absolutt ikke tilbake til strikkepinnenes tidsalder. De som kjempet frem abortloven tok en viktig kamp.  En kamp for at kvinnene skulle bli herrer, eller kvinner, i eget liv.  Strikkepinnenes tidsalder.  Jeg vil absolutt ikke tilbake dit! Men jeg vil heller ikke være en del av en tidsalder hvor vi designer våre liv ned til minste detalj.  Bryllupet skal stå i  juni, første barn skal komme i april året etter, en gutt. Så skal jenta komme to år etter det, i mai. Og hvis alt ikke går etter planen? Ja da rydder vi opp slik at planen blir fulgt til minste detalj.  Kvinnens rett….

Men livet er ikke sånn. Livet kan ikke planlegges ned til minste detalj.  Livet skjer.
Jo fortere vi lærer oss å innse det, jo bedre står vi rustet den dagen livet legger sine snubletråder.

Det er ikke lenger skam å “havne i ulykka”, bli gravid før man har vandret opp kirkegangen som hvit brud.. Det er mer regelen.  Bryllup og barnedåp, eller egenproduserte brudepiker er ikke noe folk hever øyenbrynene over.  Det er bare ekstra romantisk. Selv jeg, abortmotstanderen, stilte med egenprodusert brudepike da jeg entra byfogdkontoret i sjokkrosa brudekjole.  Det finnes andre måter å sjokkere Svigermor…

Det er ikke lenger verdens undergang om det skulle dukke opp et lite barn, selv om ingen andre enn mammaen helt vet hvem eller hvor barnefaren er. Vi har heldigvis kommet lengre enn i strikkepinnenes tidsalder.

Er man av forskjellige grunner ikke klar for foreldrerollen, så behøver man ikke ty til strikkepinner eller bortgjemte legekontor.  Man kan få ordnet det gjennom det offentlige helsevesenet uten behov for å føle seg stigmatisert eller føle skam.

Ønsker man å beholde har vi velferdsordninger og et støtteapparat som står klart for å gi oppfølging når det trengs. Dette er velferdssamfunnet som jeg er så glad i og stolt av på sitt beste.

Ønsker man av hele sitt hjerte et barn, men livets snubletråder gjør at det ikke ble slik – akkurat nå, ja da står det også et profesjonelt hjelpeapparat klar til å ta vare på kvinnen. Det er godt!

Det som ikke er så bra er at Kokkejævel skriver at mannen finnes det ingenting for. Det gjør meg trist når han opplever det som om han er den irriterende tredjeparten ingen vet helt hva de skal gjøre med. Er vi ikke kommet lenger i 2019? Hvor er det blitt av likestillingen?

Vi har mistet to barn, Gamle Gubben Grå og jeg. Det var ikke bare jeg som mistet barn. Det var ikke bare mine barn som døde. Det var våre barn. Vi sørget ulikt, men vi sørget begge.  Mange menn mener at deres rolle er å være den trygge klippen for kvinnen i sitt liv. Det er bra, det er flott, men glem ikke deg selv og din egen sorg.  Vær sammen i sorgen. Gi trøst og ta i mot trøst. Dette er noe dere skal komme gjennom – sammen.

I dag er det Allehelgensdag. Jeg skal innom tre kirkegårder å tenne lys på tre graver. Minnes mennesker jeg har mistet. Etterpå, når mørket har lagt seg håper jeg at mange av nabolagets spøkelser ringer på døra mi. Godteribollen står klar.

 

 

 

 

 

 

Kjerringa prøver seg som “kunstner”…

Som de som leser bloggen min jevnlig kanskje husker fant jeg en skatt på finn.no for et par uker siden. En kasse full av blader fra 1950-tallet.  Jeg har kost meg med å bla gjennom mange av bladene. Klippet ut nostalgiske annonser og annet som er gøy å ta vare på. Er langt fra ferdig. Har vel mellom 20 og 30 igjen.  Som dere skjønner, var det en stor skatt. Bladene i seg selv lukter litt kjeller. Liggende i en kasse gleder de ingen, eller svært få.
Muligmange vil mene at det er helligbrøde å klippe i disse bladene. At de har verdi som hele.  Mulig det, noen blir spart. Har plukket ut et påskenummer som skal få være med på hytta. Påske, hytte og gamle ukeblader, det hører liksom sammen.

I dag satt jeg meg ned med utklippene. Jeg lagde 8 kort som ble lagt i kort- esken.  Så har jeg kort til fødselsdager og andre merkedager.
Så tok jeg for meg ett lerret, og mase annonser.  Limte tett i tett. Hadde i tankene at det var farsdag til neste helg.  Så det var annonser som snakket til det maskuline som ble limt fast på lerretet. , Barberkrem, Tempo moped, barberblad, hår-krem og selvsagt sigaretter.  Ikke for å skryte, men jeg ble ganske fornøyd med resultatet.

Når bildet var ferdig, tok jeg et bilde av det og la det ut på en salgsside på fb.  Jeg ar haugevis av annonser, mange gode ideer. Ville sjekke markedet.  Og gjerne tjene noen kroner.
Første “kunstverk ble solgt i løpet av ett par timer.  Gikk til en fyr på jobben.

Han skulle ha det i garasjen.  Først ble jeg litt snurt.  Kunsten min i garasjen!!  Jeg så for meg garasjen vår. Et sted hvor vi har stuet bort alt annet enn bilene. De står ute. Garasjer for meg er steder man gjemmer det man egentlig burde ha kasta.  (Eller rettere sagt, stedet Gamle Gubben Grå gjemmer vekk ting jeg egentlig har kasta….)
Men så kom jeg på at denne kollegaen er utrolig glad i bilen sin, og at garasjen hans har innrammede bilder av tidligere biler(?) og andre Volvoer på veggene.  At dette er en slik fyr som drar på ferie til Volvofabrikken.  Og som aldri drar noe sted med bil uten å ha med seg poleringsutstyr og lakk-rens.
Så så lenge han punger ut med litt hard valuta er det greit at kunstverket mitt blir plassert i garasjen.

Er det flere som har en garasjevegg eller vaskeromsvegg som kunne trenge litt kjerringkunst er det bare å skrike ut. Gi meg i så fal gjerne et tips om tema.

Dagene fortsetter å komme…..

Egentlig skulle jeg ønske at det ikke var Kokkejævel som lå øverst på bloggtopplista i dag.  ikke fordi han ikke fortjener det, men fordi da hadde jeg “sluppet” å ta utgangspunkt i hans innlegg når jeg skulle komme med mine kjerringtanker.  Det vekker til live minner som har fått ligge i ro en stund.

Selv om verden er lagt i ruiner, selv om man nok en gang er slått i bakken av sorg, så kommer det en ny dag.  Det kommer alltid en ny dag.
Kokkejævel er en mann, og drar seg opp, skriver sitt blogginnlegg og kommer seg på jobb. Nekter at livet skal stoppe opp enda en gang.
Jeg blir bekymret.  Du burde tatt deg en dag fri, Kokkejævel. Tatt deg en dag til å bare være.  Komme deg opp av senga, ja!  Men behøvde du å kreke deg på jobb?
Det er greit å være mann, men må du være Supermann?
Gi deg lov til å være sentimental, gi deg rom for å kjenne på følelsene. Ikke grave deg ned i sorgen, ikke la mørket få overtaket, men stoppe opp bare en dag og bare være.

Hverdagene kommer. Livet går videre.
Da vi mistet Anders var livet så grusomt at vi i vår familie hadde bisettelse for Anders på en torsdag, og barnedåp for Yngste Niese på søndag, tre dager senere. Jeg var fadder….
Ja, jeg var i kirken, ja jeg var på middagen etterpå. Som du skjønner er jeg beintøff.
Men mens de andre tok bilder utenfor kirken, sto jeg i en annen del av kirkegården og gråt på skulderen til ei i menigheten som jeg kjenner godt.  Selv de tøffeste har lov til å være svake.

Tankene mine går også til Kjærest.  Du må ha det helt jævlig.  Ta vare på deg selv. Glem studier og praksis. Ikke prøv  å være like tøff som kokken din.  Og ta vare på kokken, han trenger det.

Det var ingen feilvurdering å fortelle datteren om de to blå strekene.  Hun fikk ta del i gleden, nå tar hun del i sorgen.  Unger tåler å få være en del av livet.  Vi voksne vil så gjerne skåne dem for alt som er vondt, men ingen kan gå gjennom livet uten sorger eller motgang.  Unger har godt av å lære at livet ikke bare er solskinnsdager.
Da Tiril døde i krybbedød var Datter 2 år og 10 måneder.  Vi ordnet med barnevakt til henne under bisettelsen.  Vi mente så små barn ikke hadde noe i en bisettelse å gjøre.  At vi og resten av familien hadde nok med sorgen. et barn krever oppmerksomhet.   Et halvt år senere sto en trassig tre åring med tårefylte øyne foran meg på stuegulvet og spurte: “Hvorfor fikk jeg ikke være med i begravelsen til Tiril?”  Det hadde vært et dødsfall i omgangskretsen, og samtalen hadde dreid seg om død og begravelser..
Selv små barn forstår mer enn vi tror, og det å bli holdt utenfor kan være det som føles verst.

Alt kommer til å bli bra igjen, Kokkejævel.   Livet kommer til å gå videre.  Livet går alltid videre.  Ta vare på de du er glad i.  Sett av tid til å være sammen med de som betyr noe for deg.  Sett av tid til hverandre og til kjærligheten.  Alt kommer til å bli bra igjen,

 

Den som satser på kjærligheten har ikke tapt….

Da jeg leste Kokkejævel sitt innlegg i går ettermiddag ble jeg satt helt ut.  Jeg var bare en snartur innom fb, skulle dele en liten morsomhet. Snakket på innpust og utpust med Gamle Gubben Grå om noe som irriterte meg på jobb. Engasjert og levende slik jeg ofte er når jeg er sliten. Så så jeg at ei venninne av meg hadde delt et innlegg fra Kokkejævel – og selvsagt måtte jeg inn og lese.  Da ble kjerringa stille.

Jeg postet ikke noen morsomhet på fb i går.
Plutselig gikk alle mine tanker til et ukjent par i fra Alta. Livet kan noen ganger være nådeløst og brutalt. Det er ikke rettferdig at skjebnen skal spenne bein på noen som så vidt har kommet seg opp i stående etter siste gang de ble slått i bakken. Kokkejævel og Kjærest, dere skal vite at jeg føler virkelig med dere.

For innlegget til Kokkejævel er hjerterått. Det forteller om to venninner som drar glade avsted på kombinert jentetur til storbyen og tidlig ultralyd.  Forteller om en mann som må forlate arbeidsplassen i all hast, kaste seg i bilen og kjøre over fjellet under elendige kjøreforhold for å være hos hun han elsker. Forteller om et ørlite hjerte som har sluttet å slå. Om en fremtidsdrøm som falt i grus.

Det første jeg vil si er at ørsmå barn som dør før de møter livet, er også barn. Barn det er lov å sørge over, fordi de bar i seg drømmen om alt som skulle bli. Gi dere lov og tid til å sørge.

Jeg vet ikke hvordan dere har det, men jeg vet noe om å miste barn både før og etter fødsel. Vi mistet Anders i svangerskapet. Det var plutselig et lite hjerte som hadde sluttet å slå…. Vi var kommet lenger, nærmere fødsel enn dere. Men drømmene og sorgen er den samme…

Jeg har en grå glassfugl fra Randsfjord glass stående i vinduet i spisestuen. Jeg fikk den av en kollega like etter at vi hadde mistet Anders. Like etter at vår verden hadde falt i grus for andre gang.  Med fuglen var det et kort. I kortet sto det at verden i blant var urettferdig, at noen mennesker møter mer motgang, opplever flere sorger enn andre. Men kortskriveren hevdet og at ingen får mer motgang enn de klarer å bære.  Så skrev kortskriveren noe om at jeg skulle ta meg tid til å sørge, men at jeg etterhvert måtte tørke tårene og komme meg på beina igjen. Livet hadde mer i vente.

Hadde det vært noen andre enn akkurat denne kollegaen som hadde sendt glassfuglen og skrevet kortet hadde jeg revet kortet i fillebiter og knust glassfuglen. “Ikke mer motgang enn en klarer å bære” lett å si for alle som lever sine sorgløse liv. Jeg hadde mistet et barn for andre gang…   To ganger fulgt mine døde barn til graven..  “Ikke mer motgang enn en klarer å bære!”

Men akkurat denne kollegaen hadde møtt motgang, fått bena revet under seg i endeløs sorg ikke bare en gang, men gang på gang. Hun hadde mistet to ektemenn i tragiske ulykker. Mistet et barn i selvmord. Og hatt mange mange i sin nærmeste familie med alvorlig sykdom noen ganger med døden til følge. Når hun sier at man ikke får mer motgang enn en klarer å bære, ja da må det være noe i det. Så jeg tok glassfuglen og kortet som en motivasjon og stablet meg sakte på bena igjen. Klarte kollegaen min å gå videre, ja da skulle jeg klare det og.

I går tok jeg kontakt med kollegaen min, som nå er en gammel kvinne. Jeg spurte om hun var enig med meg i at glassfuglen skulle få fly videre. Hun var enig.  Så nå skal glassfuglen pakkes varsomt inn og så skal den få fly nordover. Fly til et par i Alta.  Dere har hverandre. Dere har kjærligheten. Det vil ætter komme solskinnsdager.

Ingen gå8r mer motgang enn en klarer å bære….

 

Sneak peak på det ikke helt nyoppussede badet mitt…..

Man må lære av de beste.  Isabell Raad har atter inntatt førsteplassen på bloggtopplista, og jeg er skjøvet ned på en 46. plass. Isabell gir oss en sneak peak, første titt, på det nyoppussede badet i den leiligheten hun kjøpte for en evighet siden, men ennå ikke har flyttet inn i.  Så da gir jeg dere en liten titt inn på det ikke helt nyoppussede badet vårt.

Da vi flyttet inn i drømmehuset for 12 år siden fant vi ut dag 3  etter overtakelsen at vi MÅTTE pusse opp badet.  Det var ikke med i planen, men omfattende vannskader som viste seg bak våtromstapeten da vi rev den viste med all tydelighet at det var helt nødvendig.  De første tre månedene vi bodde her hadde vi ikke bad, bare gjestetoalett og vaskerom.  Vi dusjet på skole, jobb og hos venner og familie – og i gamlehuset.  For en familie på fem var det litt av en logistikk.  Oppussing av bad er dyrt. Huslånet måtte økes. Drømmen om nytt kjøkken ble satt på vent.

Jeg titta heller ikke inn på badet i løpet av de tre månedene håndverkerne holdt på. (selv om det kunne gå lang tid mellom hver gang vi så en håndverker).  Vi valgte det firmaet som sa de kunne starte først, og de startet til avtalt tid.  Vi burde lett etter de som kunne ferdigstille badet først.  Det gjorde vi tydeligvis ikke.
Da siste håndverker hadde forlatt heimen, gikk jeg inn på badet alene og lukket døra bak meg.  Tok det nye badet mitt i nærmere øyensyn. Badet var bra.  Det føltes utrolig bra å endelig ha fått et bad. Men det var langt fra perfekt. Lister som spriket og andre små-feil.  Men vi har et bad.  Småting kan rettes.

Isabell Raads er en drøm i hvitt marmor og med gull-vask og kobberdusj.  Virkelig glamorøst, og passer til dama.
Badet vårt er litt mer vanlig. Våtromsplater, steamdusj med fossefalldusj.  Luksus nok for meg.

Hvis du lurer på hva som står inne i stemdusjen, så er det teppet og putene fra terrassen som står der for å renne av seg og tørke litt opp før de blir båret opp på loftet.
Hvis du lurer på hvorfor vi har to søppelbøtter, spør Gamle Gubben Grå. Jeg har ikke giddet ta den krangelen. Den svarte søppelbøtta dukket opp en dag i slutten av forrige uke. Mulig den andre var full? (Vel innen neste helg er det atter bare en søppelbøtte på det badet….

Søndagsmiddag…

Etter søndagstur er det på tide med søndagsmiddag.  Og i dag var det min tur til å stå for den oppgaven.   Søndagsmiddag skal være hjemmelaget, sesongbetont og litt annerledes enn hverdagsmiddagen.  Lillesøster har alt delt bilde av noe “Dratt svin” med gresskar eller noe slikt i ei langpanne Halloveen-ribbe?

Men jeg er sliten etter gåturen, og har ikke lyst til å stå for lenge på kjøkkenet.  Heldigvis har jeg tenkt ut hva jeg skal servere, og det blir ikke de kjøttpølsene Gamle Gubben Grå kjøpte i går.

Jeg starter med å lage vanbakkelsrøre, eller deig.  Oppskrifta fant jeg i ett av de gamle ukebladene jeg henta forrige søndag.  Da vi bodde i rekkehuset, lagde jeg ofte vannbakkels. Det er jo i grunn enkelt og lage.  Men så flyttet vi til huset i skogen, jeg fikk lang reisevei og hadde nesten aldri tid til noe. slikt føles det i etterkant.  Tror det var på den tiden vi bodde i huset i skogen at jeg begynte å bli litt for sliten.  Tror egentlig jeg har drevet meg selv litt hardt siden da. Det er over 20 år siden vi flyttet dit.

Men nå var det søndagsmiddag. det skulle handle om.
Mens vannbakkelsene stekte, laget jeg østekrem av noen rester reven ost og smør.
Og så satte jeg i gang med å lage suppe.  Jeg kokte opp vann og buljong og putta opp i testene av gresskaret jeg bakte for noen uker siden og som jeg frøys ned.  Når de bakte gresskarbitene tinte og ble kokt, ga jeg suppa en liten omgang med stavmikseren – og vola gresskarsuppe.

Hjemmelaget gresskarsuppe med ferske vannbakkels fylte med ostekrem.  Det synes jeg er skikkelig søndagsmiddag siste søndag i oktober.

Søndagstur til Ultvedttjern

På Facebook i dag var det ei fra min barndomsdal som hadde delt en filmsnutt som viste en tur til Ultvedttjern. Det vekte gode barndomsminner til live. Vi pleide å gå furer til Ultvedttjern når jeg var barn. Vi gikk dit når vi lette etter Mofiffel (En blomst som vokser få steder, men den vokser på de kalkrike åsene i min barndomsdal)
Jeg tror og jeg har gått på skøyter der med noen av naboungene den gang da.

Jeg har lenge tenkt på å ta med meg Gamle Gubben Grå og gå til Ultvedttjern for å vise han en av mine barndomsminner. Videoen på nettet og det flotte høstværet ute gjorde det lett å bestemme seg for at dette skulle bli dagens turmål.

Vi kjørte ut til Åsa-porten og parkerte på andre siden av tunellen, slik de hadde gjort på videoen.
Vi kunne jo ha kjørt til Høvdingen, og parkert der.  Men siden jeg visste at han ikke var hjemme, og at han sikkert ville lure hvis han kom hjem og fant bilen mi  og ikke meg, droppet vi det.   Kanskje litt dumt.  For da hadde jeg gått på kjente stier, selv om det er over 40 år siden jeg gikk akkurat denne turen sist.

Hadde vi kjørt til Høvdingen hadde vi ikke bomma på veien allerede da vi gikk ut av bilen.  Men jeg tenkte ikke over stien som tok av oppover åsen, men valgte kjerreveien rett frem.  Det var litt dumt.  For den gikk bare frem til åkeren.

Så vi ble gående i åkerkanten hans Anders oppover.  Det er sikkert OK det er for lengst treska.  Et rådyr fløy lekende lett over åkeren på andre siden.  Heldigvis enset ikke hundene det.  Kjøteren er for gammel, og Charlie Chihuahua var opptatt av litt intensiv snusing på en grasdott.

Etter å ha fulgt åkerkanten en stund kom vi inn på blåmerka, og det ble til tross for en del leire litt lettere å gå.

Vi fulgte blåmerka  der den snodde seg langs åkerkanten, etter hvert mellom to åkerlapper og gjennom et skogholt.  Hundene løp fornøyde uten bånd og været var helt utrolig flott.  Det er ikke mange slike søndager så seint i oktober.  Etter hvert kom blåmerka ned på Nordbyveien, og jeg kjente meg igjen.  Ganske godt gjort i grunn. Jeg har ikke vært her siden vi flyttet fra huset og til gården.  Det gjorde vi sommeren jeg fylte 13.  Det  var 40 år siden i sommer.

Vi fortsatte oppover Nordbyveien.  Nå gjaldt det å huske hvor vi skulle ta av fra veien for å finne stien frem til tjernet. Jeg var ganske sikker på at vi skulle ta av rett før “Det gule huset”   Så når det dukket opp en sti noen meter før vi kom til huset tok vi noe nølende den.  Jeg er sikker på at den så anderledes ut da jeg var barn, var mer en kjærrevei, gikk mer på skrå…

Men etter noen meter kjente jeg meg igjenn. Både fra barndommen,  men også fra videosnutten.  Vi var utentvil på rett vei.  Med raske skritt fortsatte vi, og snart kunne vi skimte tjernet mellom trærne.

Tjernet lå der slik det alltid har ligget. Stille og blankt.
Men du hvor folksomt det var der.  Vi ble nådd igjen av folk og det kom folk som hadde snudd.  Er det så mange folk på Ultvedttjern støtt, eller var det flere enn oss dom hadde latt seg lokke av filmen?  jeg husker Ultvedttjern som et lite, bortgjemt tjern kun folk i nærområdet visste om og besøkte.
Kansnkke ting har endret seg.  Det er en fin tur.
vi tok en liten hvil, men snudde ganske raskt.

Det er jo selve turen som er målet.   Og for en fantastisk turdag.  Naturen  var badet i sol, og viste seg i alle sine flotte høstfarger.
Vi valgte blåmerket sti nå som vi hadde funnet den   Bedre det enn å gå i åkerkanten.

Merket i veiskille var det og.  Veien tilbake til bilen burde vært plankekjøring.
Men et sted vi syntes blåmerka gikk litt høyt opp over åskammen,, tok vi stien nedover mot åkerkanten igjen.  Det var litt dumt, for stien, som nok var mer ett dyretråkk snodde seg etter hvert opp over åssiden igjen, og her var det ulendt.  Etter litt rådslaging, eller lettere tilløp til krangling hvor Gamle Gubben Grå ville klatre oppover et dyretråkk til toppen av åsen mens jeg ville vase gjennom en kvisthaug for så å ta meg ned en bratt skråning mot åkerkanten vant Gamle Gubben Grå.
Jeg var ikke blid der jeg nærmest måtte klatre på alle fire oppover dyretråkket, Og nå var det Charlie Chihuahua og jeg som gikk forrest.  Gamle Gubben Grå gikk bak og måtte løfte en utslitt Kjøter opp de bratteste kneikene.  Jeg var sliten, og ei sliten kjerring er ikke blid!

Men da vi kom opp på toppen var Gamle Gubben Grå tilgitt.  Her kom vi inn på blåmerka igjen. Nå var det ren plankekjøring tilbake til bilen.  Lett skråning nedover – og rene motorveien.   Det passet nok Kjøteren og Kjerringa godt.  Vet ikke helt hvem av oss to som var mest slitne.

Da vi kom til bilen viste skrittelleren at vi hadde gått over 7  kilometer.  Vi hadde brukt over to timer på turen , så både hunder og folk var godt fornøyd med en skikkelig søndagstur.

Så gjenstår det å se hvor stiv jeg er i morgen.  den klatreøkta var ikke helt bra for slitne knær.

Kokkejævel skuffer….

Kokkejævel innehar fremdeles topplasseringen på bloggtopplista, men jeg må bare innrømme at jeg er skuffet.  For klokka nærmer seg 8, og fremdeles har ikke Kokkejævel publisert dagens første innlegg.  Og jeg må sitte her å skrive om fenalår. Og ikke hvilket som helst fenalår, men et ovnsbakt fenalår…
Jeg har spist frokost. Tatt en ekstra tekopp. Ventet. Alt for at det kanskje, kanskje skulle dukke opp et aldri så lite innlegg fra Kokkejævel.  Han pleier da å stå opp om morgenen, Hva er det han driver og sløver med tidlig en søndag morgen? Nei, vent. Fyren er nyforlova.  Ikke svar….

Vel, tilbake til fenalåret.
For meg er fenalår spekemat.  Noe man spiser i løvtynne skiver sammen med eggerøre, potetsalat, flatbrød, grønn salat og gjerne flere typer speka kjøtt.  Man putter det ikke i steikeovnen og baker det.  Et lammelår ja. Vi hadde lammestek til middag i går. Lammelår stekes i ovn og fyller hele huset med himmelske dufter.  Men låret blir ikke “fena” før det har ligget i salt og tørket en god stund, og her snakker vi om måneder.

Vi hadde ikke sauer på gården da jeg var liten,  De kom først etter at jeg hadde flyttet hjemmefra.  Men vi hadde griser, og vi laget  vår egen spekeskinke.  Spekeskinke og fenalår blir på samme måten. Vi tørrsalta skinkene  Det vil si at vi gned de in med salt og pakket de ned i en “stette”.  Stette er en diger tre butt. Vi kunne ha flere .skinker oppe i stetta samtidig, men det måtte være  gode lag med salt mellom skinkene slik at de ikke kom i kontakt med hverandre.  Salt var grovt havsalt som vi kjøpte i 25 kilos sekker.  Gikk sikkert med ett par sekker eller mer i stetta.
Når skinka hadde ligget i salt i en halv uke pr kilo kjøtt  eller til all kjøttsaft er trukket ut av kjøttet.
Så skal skinka, eller fenalåret henge til modning i en tre måneders tid til det blir ferdig tørket.
Sånn lages tradisjonell, god spekemat.  Det går fremdeles an å finne. Gjerne hos småskalaprodusenter.

Som Kokkejævel sier. De fleste fenalårene (og spekeskinkene) du får kjøpt i dag er bare sprøyta fulle av saltvann, og ikke fremstilt slik det skal gjøres for å få fantastisk god spekemat.  Pris og kvalitet.  Du får det du betaler for.

Hvor var jeg? Jo ovnsbakt fenalår.  Jeg så oppskriften på bloggen til Kokkejævel i går, og jeg og Gamle Gubben Grå diskuterte den da. Så jeg trenger ikke vente til han er våken før jeg kommenterer en oppskrift. Han har stått opp forresten, fått i seg den første kaffekoppen.
Men tilbake til fenalåret, som  Kokkejævel altså vil bake i ovn. Han har sånn bilde for bilde serie så man får med seg hele prosessen.  Og han mener et fenalår – og ikke et lammelår. Altså ferdig speket, saltet og tørket.   Det skal vannes ut i flere døgn,  Så skal det dampes i steikeovnen halvannen time, Før det krydresmed alle de urtene jeg forbinder med sauekjøtt, salt, pepper, rosmarin og timian før det steikes i ovnen og sikkert skaper like mange gode dufter som lammesteika vår gjorde i går – minst. Husk å la kjøttet få hvile ettersteiking, selv om sulten river og duftene får tenna til å løpe i vann.  La fenalåret få et par minutter i steikeovnen igjen rett før servering.

Som sagt. Vi gikk gjennom oppskrifta i går.  Vi var mette og fornøyde.  Vi hadde akkurat spist nydelig lammesteik med poteter fra egen åker og grønnsaker.  Sausen var himmelsk, slik bare Gamle Gubben Grå kan trylle frem.  Yngste Sønn hadde spandert en flaske rødvin han hadde fått fra en fyr i Ådalen. Det var en utrolig god Manara Valpolicella Classico Superiore Ripasso Le Morete, og ikke den litt sure Canepaen jeg har i en pappkartong på kjøkkenbenken. (Overraskende at slik god rødvin kan komme fra Ådalen. et dalstrøk her på Ringerike som nok mer forbindes med hjemmeproduksjon av alkohol  av litt sterkere grad… )

Vi var samstemte etter en kritisk gjennomgang av oppskriften.  Dette hørtes bare himmelsk godt ut.  Dette må prøves!!
Så selv om Kokkejævel skuffer når det gjelder å tå opp om morgenen, skuffer han ikke når det kommer til matoppskrifter.  Vi har allerede prøvd ut Reinsdyrpitaen hans og Reinsdyrpizaaen og de har virkelig svart til forventningene.  Reinsdyrpitaen var bare……
Ovnsbakt fenalår blir neste familiemiddag  Da ber vi de ungene som ikke bor her og. Gled dere.

Kjerringa er på facebook…

Etter utallige oppfordringer eller et salig mas har jeg nå oppretta egen facebookside for bloggen.  Høres sikkert teit ut for mange at jeg liksom skal være så stor på det at jeg har behov for to fb sider.   Jeg ser den – og har lenge holdt igjen.  Men jeg ser at jeg når et større publikum på denne måten – og skal jeg nå helt til topps må det markedsføring til.
Jeg kunne selvsagt delt alle blogginnleggene mine på min vanlige fb side. Jeg, Brit har jo en side. Men så tenkte jeg at det ble litt dumt å bombardere venner, familie, kollegaer  halve Rødt, ,politiske motstandere, velgere, ledelsen i Vestre Viken  ja alle “vennene” jeg har der med et par  tre blogginnlegg i døgnet.  Folk kunne fort bli litt lei denne kjerringa….  (Og da jeg delte litt av min sarkastiske humor der en dag i valgkampen, fant jeg ut hvor mange som har dårlig humor.  Skulle tro at halve Kvinneguiden var på “vennelista”….  Så derfor altså, denne fb sida fior Kjerringtanker.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke vil se mine virkelige venner også på vennelista på Kjerringtanker.  Dere er hjertelig velkomne.
Så søk opp Kjerringtanker på fb.  Der kommer jeg til å dele alle innleggene mine, og kanskje litt mer. J