Vær snill mor deg selv dag….

Da vekkerklokka startet sitt sedvanlige bråk klokka 05.30 i dag morges var jeg trøtt som ei strømpe, og hadde lyst til å bare bli liggende.  Jeg sto førstopp etter at jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg skulle få sløve en time eller tre på sofaen bare jeg fikk kjørt Yngste Sønn på jobben. 
Men man blir ikke uthvilt av å sløve på sofaen. Man blir i grunn bare …. trøtt og misfornøyd fordi man ikke får noe ut av dagen. Så mens jeg kjørte tur retur Tyristrand, bestemte jeg meg for i stedet å ha en “hver snill mot deg selv dag”.

Stoppet på Kiwi på vei hjem.  Måtte selvsagt surfe en tut innom fb før jeg kunne entre butikken. 
I går hadde jeg luftet interessen for ett kulltreff, eller en gjenforeningsfest for de som gikk på samme Radiografhøgskole som meg.  Interessen var ganske stor, og jeg og “Brodern” hadde i grunn blitt enige om dag mens vi knotta i går kveld. Så på parkeringsplassen på Kiwi, opprettet jeg et arrangement og inviterte rundt ett par hundre mennesker til treff en fredag i september. Treff med den gode gamle gjengen fra studietida er alltid hyggelig. Så dette arrangementet kommer jeg til å se frem til og glede meg til.  Feel-good følelsen begynte å bre seg og smilet var på plass i ansiktet da jeg entra Kiwi.  

Etter frokost og avisen tok jeg med meg Charlie og dro på langtur.  5 km i 25 steikende varmegrader var kanskje litt i meste laget for en stor kjerring og en liten hund, men du så godt det er å bare labbe sånn rundt..
Tørste og varme ankom vi heimen for avkjøling og drikke i skyggen på trammen.  Kurvstolene på trammen er virkelig mitt yndlingsoppholdssted i varmen.

Mens Gamle Gubben grå fremdeles satt nedsunket i kurvstolen lettere sløvet av solvarmen etter å ha klippet plenen, fant jeg frem pensel, rørepinne og malingsboksen.  Denne boksen med Bengalakk har stått ett år og ventet på meg.  Den opprinnelige ideen har jeg lagt på hylla, men jeg har fått en ny fantastisk ide, og i dag ville jeg sette den ut i live.
Forsiktig åpnet jeg lokket. Fargen var så fantastisk fin, enda finere enn jeg husket, at jeg måtte løpe inn etter telefonen å ta bilde av malingsboksen.  
Boblende av glede rørte jeg rundt i den fine malingen, tok med meg boksen ut på trammen og satte i gang med å male innsiden av inngangsdøra med sjokkrosa Bengalakk. 
Jeg skal hilse og si Gubben sperra øya opp der han satt og halvsov i kurvstolen. 

Ingen ting er så kjedelig som å se på maling tørke.  
Så jeg dro en tur til Hønebyen. Jeg sa til Gubben at jeg skulle kjøpe gave til konfirmasjonen vi skal i til helga.   
Men jeg fant ikke noe som passet i gave til en 15 år gammel nevø verken på Lindex, Zizzi eller skobutikken. …  og dumpet ned på senterets konditori med en kaffe latte og en stor iskrem. 

Etter få minutter dukket Datteren opp fra intet, og selv om hun hadde dårlig tid tok hun seg tid til en liten prat med sin gamle mor. 
Datteren satt ved bordet fremdeles da jeg begynte å klø meg febrilsk i øynene.  
Hva skimtet ikke mine ærlige blå?  Kom ikke “Verdens Beste Pensjonist” lys levende gående der.?   
Min gode gamle kollega og vaktpartner kom smilende bort til bordet.  Dama jeg før så nesten hver eneste dag, vi var vel nærmest arbeids-narkomane begge to og tilbragte utrolig mange timer på jobb, men som jeg ikke hadde sett siden lenge før jul kom smilende bort til bordet. Datteren så sitt snitt ti å fordufte så fort hun hadde fått avlevert noen høflighetsfraser, og jeg og Pensjonist fikk oss en god prat.

Hjem til ferdig middag.  Gamle Gubben Grå er flink slik. Dessert hadde han og tryllet frem. Deilig iskald jordbærsuppe var nydelig i varmen på terrassen.  
Det var en deilig varm sommerkveld, og vi ble bare sittende der i kurvstolene på trammen Gubben og jeg til sola gikk ned og Herre-avdelingen begynte på radioen inne på kjøkkenet.

Når Herrene er ferdige med sine plater og sin lune prat på radioen kryper jeg til køys.
Det ble en “vær snill mot Brit dag”  En dag jeg kan leve på lenge.. 

 

Lønnsforhandlingene er så smått i gang-

I år er forhandlingsutvalget til NRF litt amputert. 

En har slutta
En er blitt leder  og er jo utelukket fra å være med på vårens vakreste eventyr.
En er dratt til Irak i 3 måneder for å krige for fred eller mot terror eller hva det nå er norske styrker driver med nede i der.
Ei, Marianne, kjemper i disse dager sin egen kamp. For andre gang i sitt 35 årige liv kjemper hun kampen mot kreft . Når jeg sammenligner hennes kamp mot vår lønnskamp, føles lønnsoppgjøret som en egoistisk kamp for egne goder.

Marianne er ivrig med å kommenterer våre innspill i forhandlingsdebatten. Hun har glede av å være med fra sidelinja, og heier på oss. Nye, flinke folk har kommet til.  Godt med nytt blod og friske tanker. Dette skal nok gå bra.

Litt før klokka 01 i går natt sendte Marianne meg en melding fra sykehotellet på Radiumen, Hun går til behandling tre dager i uka, tar 15 tabletter til frokost og litt færre til kvelds og har akkurat sluppet ut av 5 uker på isolat.
Hun, har mer enn nok annet å tenke på enn egoistisk lønnskamp
Hva betyr penger hvis du ikke har helse?
Hva betyr ett lønnsoppgjør når du kanskje er redd for at du skal dø?
Hun sender meg en melding klokka 01 om natta med en innstendig bønn; «Brit jeg vil veldig gjerne at dere som en siste  joker på slutten. Før de skal ta avgjørelse på forhandlingene ber forhandlingsgjengen lese det innlegget mitt du delte.  Jeg synes det setter ting i perspektiv, og viser hvorfor vi setter kravene så høyt. Vil du/ dere gjøre det for meg?»

Hvordan kan jeg eller noen andre i vårt forhandlingsutvalg nekte Marianne, vår kollega som tillitsvalgt og radiograf dette ønsket.?

Jeg ønsker at ikke bare arbeidsgivers forhandlingsutvalg men flest mulig andre skal lese Mariannes Blogginnlegg. Det finner du her:

 

http://marribergan.blogg.no/1521151520_hvem_styrer_den_som_styrer_den_som_styrer.html

Marianne er utrolig flink til å skrive.  Og i dette innlegget fra mars i år peker hun på noe vesentlig;  Selv om vi på gulvet, vi som arbeider med direkte pasientbehandling, alltid får høre at det ikke er penger til økt grunnbemanning, selv om v får beskjed om at vi bare må jobbe litt smartere, løpe litt fortere, så finnes det penger til så mange lag med ledere at den øverste lederen må tjene 600.000 mer enn statsministeren.

Det er selvsagt ikke sant at det ikke finnes penger i norsk sykehussektor til nok personell, eller gode nok lønninger til at kompetansen ikke søker seg vekk.  Det har aldri blitt brukt så mange penger på norsk helsevesen som i dag.  Foretaket jeg arbeider i gikk vel med rundt 150.000.000 kroner i overskudd i fjor, og har budsjettert med et like stort om ikke større overskudd i år.
Det virker for mange helt bak mål at sykehus skal gå med mange millioner i overskudd.  For en helt vanlig borger med sunt bondevett skal sykehus behandle pasienter, ikke tjene penger.  Men vi må gå med overskudd for å få penger til å investere i nye maskiner, nye senger og nye sykehusbygg har jeg fått forklart.  Overskuddet som skapes kan ikke brukes til drift – kun til investeringer. Det er og en opplest sannhet at penger fra investeringsbudsjett ikke kan brukes til drift.  Men penger fra drift, overskuddet, kan brukes til investeringer.  Jeg skjønner at det er slik, men du må nok være blåruss for å forstå hvorfor…

Årets lønnsforhandlinger er så smått i gang.  Vi leverer første krav i dag.  Vi er ikke kravstore. Ingen av oss trodde vi kom til å bli rike da vi valgte radiografyrket. Vi ønsker bare den samme lønnsutvikling som andre sammenlignbare grupper. 
Er det for mye å be om?

 

 

 

Geranium, min nye favoritt

Allerede rett etter påske tok jeg geraniumene mine frem fra vinterdvalen, klipte de ordentlig ned og begynte å vanne de.  Grønne skudd hadde alt begynt å komme, og der de sto plassert lyst og åpent på bordet i det sydvendte karnappvinduet ble det raskt flere.

Siden våren virkelig lot vente på seg i år, sto de lenge inne og ble bare større og større.  
Fra 1. mai ble de forsiktig båret ut på terrassen i de varmeste timene midt på dagen, og båret inn i god tid før nattefrosten satte inn.  

Forrige helg ble de plantet om i enda større potter, og de fikk sine faste plasser ute.  En på et bord på trammen for å ønske gjester velkommen og glede oss når vi slapper av i kurvstolene på trammen.

En har fått plass i ei rosa vaskebalje på sidebordet på terrassen.  De blomstrer og er skikkelig store, og jeg som ikke har grønne fingre, og som har klart å tørke i hjel en kaktus, er utrolig stolt.  
Forrige søndag var jeg en tur innom hagesenteret, skulle ha noen flere blomster og noen planter til kjøkkenhagen.  Da så jeg at de hadde store geranium også på hagesenteret.  Store, fine geranium. Ikke riktig så store som mine riktignok, men nesten.  Prisen gjorde meg lettere sjokkert. Tenk.  Så store, fine planter har jeg klart å få til å overleve gjennom vinteren – og drevet frem i god vekst – uten å glemme å vanne de eller glemme de ute en frostrik natt.  

Jeg dro hjem fra hagesenteret med flere geranium, ikke store, dyre, men de små normale til60 kr planta.  til neste år håper jeg å ha enda flere store geranium.  Dette er gøy.

 

Charlie

For tre uker siden ble Charlie en del av vår familie. En liten stor tøffing av en Chihuahua på 3,5 kg.
Vår store, gamle hund Toby overser han tilsynelatende, men er vi ute å tur har han et våkent øye på hvor “småen” er hen. Charlie derimot prøver å tøffe seg på unghunders vis, samtidig ser han beundrende på Toby når han vasser sikker ut i bekker og tjern og gjør andre tøffe handlinger en liten fyr bare kan drømme om.  
Charlie er tøff, og vil så gjerne være stor og fryktinngytende.  Det er ikke så lett når man er under halvparten så stor som nabo-katta.  .

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle ende opp med en “veske-hund”. 
For ei som har hatt hund for å komme seg ut i skog og mark, har ikke disse yndige små mote-hundene vært helt det jeg regner som bikkje. Jeg har nok som en del andre hatt noen fordommer mot Chihuahuaene.  
Men etter å ha lest litt om rasen, kom jeg til t det kunne være rasen for oss.  
Jeg vil gjerne ha en tur-venn med på turene mine. En som liker seg ute, og klarer å rusle rundt sammen med meg i timevis de gangene jeg gjør det. Men samtidig må vi ha en rase som ikke trenger de lange turene de dagene energien og tidsskjemaet ikke tilsier at det blir langtur.  En som da er fornøyd med småturene i nærområdet.  

En hund som koser seg ute i hagen, og ikke gneldrer hver gang noen går forbi.  
Der jobber vi litt.  Han blir fort revet med når Toby prøver å fange motorsykler eller gneldrer som besatt hver gang “rødreven” (Hunden til naboen)  går forbi.  Nå går ikke “Rødreven” akkurat stille og rolig forbi hagegjerdet vårt på sine lufteturer, så det er vanskelig å distrahere hundene våre når han kommer gående.  

Charlie har tatt oss alle med storm,  Jeg tror han fremdeles synes det er litt skummelt å gå i skogen, men det kommer seg.  Vi har heller ikke testet ut hvordan han takler en skikkelig regnværsdag -og det skal bli spennende å se hvordan han er på vinteren.  Vinterdekken og regnfrakk vurderes.  Men vi ser det an.  Korte turer går nok greit, bare han får hvilt og tørket seg i gode varme omgivelser når han kommer inn. Så da blir det vel bare å la han grave seg ned i teppehaugen i buret eller på et fang.

Charlie er en ordentlig kosegutt som elsker å kose seg på et fang eller på en sofa tett, tett inntil oss.  Han lager huler i fleecepleddet inne i buret og er et ordentlig murmeldyr når vi har noen late dager.

Charlie er rene Kinder-egget. Du vet, tre ting på en gang. I han har vi fått hund, for han er en hund med alle hunders kjennetegn.  En valp, for han er så liten og søt som en valp og det vil han alltid være, og en katt.  En skikkelig kosekatt som elsker å ligge på fanget.

Takk for at akkurat vi fikk lov til å overta Charlie

I dag fungerer jeg på ren vilje…

Jeg er utrolig sliten nå.  Lang dag på onsdag og 17. mai feiring i går.  Lønnsforhandlinger og familieselskapeligheter.  
Da klokka ringte ble jeg bare rolig liggende. 
Gamle Gubben Grå røska bort i meg litt seinere, Brit du må stå opp. Så jeg prøvde så godt jeg kunne, men det tok 25 minutter å komme seg ut av senga og 20 minutter på badet.

Men jeg skal på jobb.
Skal jobbe i hvitt. Det jeg er sykmeldt fra, men så gjerne vil tilbake til..
Hele kroppen verker, hodet er tungt. Men om få minutter kommer jeg til å gå ut døra og på jobb.

Sist jeg skulle arbeide i hvitt streiket ryggen, og jeg måtte ringe og melde meg syk. Men i dag skal jeg gjennomføre.  
Jeg biter tenna sammen og går på. Man kommer langt med ren vilje når kroppen egentlig ikke orker.

17. Mai er jeg utrolig gld i…..

Hipp hipp HURRA!!!.

Ungene er store. Ingen bunader eller korpsuniformer som må fikses og ordnes. Vi kan bare nyte dagen. 
Gamle Gubben grå og jeg dro til byen for å se på barnetoget. Vi rusla til vår faste plass ved Fengselet.
Og der var gjengen samla – den samme gjengen som så mange andre år..  Tjukke slekta og litt mer utvanna slektninger i alle aldre. Kos.  

Barnetoget kom og gikk. Søsteren og Niese spiller i skolekorpset.  Ungdomskorpset har de samme medlemmene som da jeg var ung.  Steinerskolen har de voksene med de rareste klærne. Alt er som det skal være.  
Vi sier hade til de andre, noen ser vi seinere i dag.
Går litt i byen og hilser på kjente. Tar en kaffekopp.

Hjem mens sykkelløp og annet tull fyller byens gater.  
Tar med Yngste Sønn og to biler og drar ned igjen til sentrum til russetoget. 
Finner vår faste plass utenfor Filadelfia.  Snart kommer Venninna mi.  Hun er Russemamma i år. Vi var russ sammen for noen få år siden – sånn ca 33.

Russetoget er over. Noen gode poeng, noen virkelig gode poeng og noen mindre gode poeng.  Jeg har sett det  dårligere, og det var selvsagt bedre i 1985 da jeg var russ, eller var det egentlig det?
Venninna går for å finne sin russe-datter. 
Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn drar for å plukke opp Eldste Sønn.   
Jeg drar for å plukke opp Datteren som snart er ferdig på jobb.  

Kjører Datteren hjem til seg, så hun får tatt på seg bunaden og hente kaka hun bakte da hun kom fra jobb i natt.
Så drar vi til sykehjemmet og henter Mamma.  Mamma har bursdag på selveste 17. mai, og tradisjon tro skal hele familien møtes til pølser og kaker.  

Vi reiser ut til Pappa hvor hele slekta venter.  Alle Mamma og Pappas barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn. Totalt er vi 18 stykker som feirer nasjonaldag og bursdag på terrassen med pølser, og litt senere kaker inne i stua.
Trivelig lag, Mamma strålte over å være sammen med oss alle på en gang.  
Alle hjalp til, og ettermiddagen gikk på skinner. Ikke minst takket være alle de flotte unge voksne vi har i slekta.  Kakebordet var i hovedsak deres fortjeneste.  

Mamma holder ut lenge, og kjøres tilbake til sykehjemmet først når kvelden siger på.  Huset blir ryddet, oppvasken tatt og pappas kjøleskap fylles opp av rester av mat og kaker.  
En 17. mai full av tradisjoner slik det skal være.

Vondt i viljen, eller tomt batteri?

Sist jeg var hos legen fikk jeg inntrykk av at legen som jeg er så fornøyd med, var mer opptatt av “viljen” min enn av evnen min til å arbeide.  Jeg kan forstå han.
 Jeg vil jo så gjerne ha energi, jeg vil så gjerne orke så mye.  Jeg ønsker å få tilbake det hektisk, pulserende levende livet mitt som jeg elsket. 
Jeg er et engasjert menneske.  Jeg synes. Jeg høres.
Så rundt 1. mai var jeg litt mye i lokalavisa.  Tror det var minst 4 oppslag om en sak jeg frontet om at vi ansatte nå skal betale for å få parkere på jobben.  Men det var journalisten og ikke jeg som gjorde den jobben.  Jeg postet ett bilde på min egen fb profil med en litt god kommentar.  Det var gjort på tre minutter i bilen før jeg kjørte hjem fra jobb. Så tok lokalavisa kontakt, vi er venner på fb, journalisten og jeg,, og så knottet jeg noen svar på mobilen til jorunalisten. Stilte til en kvarters intervju og fotografering sammen med to andre ett par dager senere. Det var det hele. Ikke mye jobb, men maks uttelling.  

OK jeg deltok i 1. mai toget, og hilste på legen da jeg gikk tilbake til bilen. Men da var jeg så trøtt og sliten at jeg egentlig funderte på hvem som kunne kjøre meg de få meterne tilbake til bilen.
OK jeg jobber nå 50 % Virker positiv, og sier det går bra. Så når jeg sier det går bra å arbeide 50% , når legen ser meg ruslende (nærmest slepende) i byen 1. mai, kanskje så meg i toget. ser bildet mitt i avisen flere dager på rad (lokalavisa har gamle bilder av meg i arkivet og kan variere) og ser at jeg ser relativt fresh og kjekk foran han på kontoret, Ja da forstår jeg at han undrer seg på om jeg ikke har overskudd til å arbeide litt mer. Han hører jo at jeg selv sier at ting går bra.

Men jeg har hele livet mitt fokusert på det som er bra.  Glasset mitt er alltid halvfullt, ikke halvtomt.  Jeg ønsker ikke grave meg ned i det som er negativt, fordi det gjør noe med psyken min.  Jeg har nok av triste og negative ting som kan virkelig få meg i kjelleren hvis jeg lar de ta overhånd.  Derfor prøver jeg å virke positiv til krampa tar meg.  
Det er min strategi for å komme gjennom dagene. 

Så er det bare Gamle Gubben Grå som ser meg når jeg ligger under pleddet på sofaen tom helt tom. 
Som på tirsdag. 
Jeg burde gjort noe helt annet.
Jeg burde forberedt møtet på onsdag, regne ut overheng og glidning og første krav til lønnsforhandlingene.  Men det var plent umulig.  Ikke fordi jeg hadde vondt i viljen, ikke fordi jeg ikke hadde lyst, jeg elsker det. Det gir meg nesten en rusfølelse å drive med forhandlinger, men jeg hadde overhode ikke energi. 
Ikke før jeg hadde ligget rett ut under pelspleddet på sofaen nesten hele dagen. Sola skinte ute, og det var nærmere 30 grader – en flott dag.  Men bare det å sitte i stolen på trammen gjorde vondt.  Så jeg måtte med tungt hjerte innse at det var helt tomt, 0 energi og flate ut på sofaen i flere timer. .
Så bøyde jeg meg over tall og tastatur klokka 19.00 og regnet til langt over midnatt, fordi det bare måtte være gjort før det grydde av dag.

I går var det opp i otta. 
Første sms fra arbeidsgiver tikket inn klokka 05.43.  Kunne vi få til en samtale i løpet av dagen? Det fant vi tid til.
Ut døra 06.30.Svimmel og uvell, men må jo levere.  Er i  Drammen i god tid før møtet 09, fikk unna samtale som avtalt så forberedelse til forhandlinger.  Her alle tallene skulle være klare.  Men hadde oppdaget en feil i tallene ved gjennomgang på morgenen, mer regning må til. Engasjerte og ivrige forbereder vi lønnsforhandlingene. Vårens vakreste eventyr, som i år er omdøpt til årets thriller. 

Handle inn til 17. mai.  En tur innom Mamma på sykehjemmet.
Endelig hjemme 13 timer etter at jeg forlot heimen.  Nok en gang nesten tom for energi.  Alt jeg orker er kurvstolen og et glass vin – og Gamle Gubben Grå.  som tålmodig lytter.

Ja. Jeg gir alt når jeg er med. Er engasjert, bruker hodet, tenker fungerer.  
Forstår at mange kan ha problemer med at jeg er utbrent. Forstår om lege og NAV stiller spørsmål.  
Men når det er tomt, er det helt tomt.  Da orker jeg ingenting.  Da må jeg ha en dag eller to til å samle energi for så å gå ut i verden og delta100% på det jeg orker.  
Det å ikke gi 100 % på det jeg prioriterer er ingen løsning.  Det  å levere halvgodt arbeid er utilfredsstillende.  Det ville slite meg ut, gnage meg i fillebiter.   Så la meg være engasjert i 110% i det jeg går inn i.  Og la meg ha mulighet en liten periode nå til å ta det litt med ro, ha mulighet til å hente meg inn igjen mellom slagene. 
Å kjøre i 110 % hele tiden er ingen løsning.  Da blir jeg bare helt utslitt. Da kommer jeg til å kollapse igjen, veldig snart.  
Da kommer jeg igjen til å bli liggende på sofaen under pleddet og fokusere på alt som er vondt, alt som er vanskelig, glasset kommer ikke til å være halvfullt, eller halvtomt men helt tomt. 
Jeg har vært der , lengst nede i kjelleren ett par ganger, det er et forferdelig sted å være.  Jeg ser svart på alt, tårene renner og livet er bare trist.  Det å krabbe seg opp der nede fra har jeg gjort flere ganger i mitt liv.  Det er hardt, og det blir hardere for hver gang.
Er det ikke bedre å ha en 100% Brit halve tiden?  
La meg sakte, sakte men sikkert samle krefter så kommer jeg nok mer og mer tilbake.

Stua vår…

Stua vår er holdt i fargene hvitt og gull. Veggene har en  offwhite tapet med gullmønster.  Det er offwhite høy brystningspanel på to av veggene.Mellom iapet og brystning har vi en list som er malt gullfarget. Vi har en hvitmalt gammel spisestueskjenk som har utskjæringer som er malt i gull.  Hvite skinnsofaer og hvitt salongbord. 

I karnappvinduet (sossevorta fra 80 tallet ) står ett rundt gammelt spisebord, to spisestuestoler og “tante-sofaen”.  “Tante-sofaen” er det eneste møbelet i stua som ikke er hvitt.  “Tante-sofaen”  har en litt morsom historie.  Den hørte i sin tid til ett sett i grønn plysj som antakelig mine oldeforeldre anskaffet seg en gang på begynnelsen av 1900 tallet. De hadde 9 barn. 4 av dem, tre døtre og en sønn bodde i barndomshjemmet hele livet.  Disse fire var tanter og onkel til min mor, og derved mine grandtanter (og grandonkel) De eide møblementet i grønn plysj da jeg var barn. 
Men en gang midt på 70 tallet ville de modernisere litt, og fikk trukket om plysjsofaen i oransje ullstoff.  Oransje var jo utrolig moderne på den tiden.  Hvorfor de ikke fikk stoppet om stolene også vet jeg ikke, men de forble i grønn plysj.  
Når siste tante døde en gang på 90 tallet arvet Mamma møblementet, og plysjstolene og sofaen i oransje ullstoff ble satt tørt i et uthus hjemme hos mine foreldre.
Plysjstolene havnet en eller annen gang hos min søster, flotte gamle stilmøbler med sjel, men sofaen i oransje ullstoff forble i uteboden .  
Så kjøpte vi Drømmehuset i 2007.   Noen ukeretter at vi hadde overtatt og så vidt begynte å komme i orden hadde jeg fødselsdag..  Jeg fylte 41 år, og hadde ingen planer om noen som helst markering.  Jeg tilbragte kvelden alene hjemme, hvor de andre var husker jeg ikke.  Da ringte Mamma og sa at hun og Pappa ville komme en tur og besøke meg på bursdagen min. De bor 10 km vei herfra  ,så det er jo bare en hyggelig kveldstur.  Jeg fortet meg å slenge sammen ei eplekake, rydde litt og tørke over gulva da telefonen ringte på ny.  Det var Mamma, nok en gang.  Hun hørtes litt nervøs ut.  Hun ville bare advare meg, for Pappa hadde fått den gode ideen at jeg skulle få sofaen i oransje ullstoff i bursdagsgave, og nå drev han og fikk den opp i pickupen..
Det er kanskje en av de merkeligste gaver jeg har fått. Skal man bli glad? Skal man bli sint?  Vel, jeg tok i mot…
Først hadde jeg tenkt å ha den på loftstua.  Men så ble den satt  spisestua til noen orket åbære den opp den svingete loftstrappa.  Og der sto den lenge, for den er så god å sitte i.  Ogden passet inn og ga rommet sjel.  
De siste årene har den holdt til i stua, etter at jeg fikk ny spisestue., og jeg elsker den fine gamle “tante-sofaen” med sin sjel og sin historie.  

I høyere side av bildet over ser dere et bord vi kaller “anretningsbordet”. (Det bordet med lysene på).
Det er egentlig et toalettbord, eller det bordet Gamle Gubben Grå sin oldefar pleide å ta barberingen og morgenvasken ved.  Vi fikk bordet av “tante Astrid” “Tante Astrid” var kusina til Svigerfar, men familien til Gubben kalte henne bare tante Astrid.  

 

Vi har en hvit elementpeis som jeg gjerne skulle ha byttet bort med en god gammel kakkelovn – men de er ikke så lette å få tak i til en pris en radiograf rett før lønnsforhandlingene kan ha råd til.  Så elementpeisen får duge så lenge. I jula er peisen overstrødd av nissesamlingen min, .  Veggen vedsiden av peisen er tapetsert med glassfiberstrie som jeg har malt med en maling som gir den et visst gullskimmer i riktig lys.   

Vi har en filosofi i innredningen vår, og det er at vi i stor grad bruker loppefunn og funn fra Fretex og den flotte designbutikken Finn.no. Men det skal ikke se ut som ting bare er kastet sammen,  Det oppnår vi med å ha en plan på fargevalg og stil og holde oss stramt til den ideen.Det gjør hjemmet vårt veldig personlig og fullt av gode minner.
Kanskje viser jeg frem andre rom i senere blogginnlegg. 

 

 

 

1. Mai…

OK: Jeg har fått med meg at dagene har gått, og at 1.Mai 2018 er historie. for svært mange er 1.mai bare en helt alminnelig fridag lik mange andre i mai.  For meg er 1, Mai blitt en dag hvor jeg overhode ikke har tid til å arbeide i hagen.  (I år var været så begredelig at ingen andre på mine kanter av landet drev i hagen heller.)  

Klokka 9 var jeg i Nordre Park for å høre talen ved bautaen.  Jeg holdt den talen for noen år siden, 2014 tror jeg, og siden da har jeg forsøkt å få den med meg.  I år var det Ordføreren som skulle tale.  Det så jeg frem til.
Møtte flere av de andre fra Rødt, og selv om vi vanligvis ikke er så formelle, tar man hverandre pent og gratulerer med dagen på 1, mai. Såpass har jeg lært meg.  Det regnet lett, korpset kom marsjerende med regnfrakkene på.  Den samme gamle folkemengden. Hilste på ett par tre andre kjente og gratulerte med dagen.  Flaggbærerne kom og de andre fra LØ huset hvor de har hatt frokost den siste timen.  Men hvor var ordføreren?  Jeg så han ikke.  Derimot så jeg neste valgs ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet, arvtakeren med ett håndskrevet ark som langsomt ble mer og mer uleselig i det våte været.   Ordførerkandidaten var sand-in for en syk ordfører. Må innrømme at jeg ble skuffet, både av stand-innen og talen.  
Håper for hennes del at hun måtte steppe inn på svært kort varsel, for mer uforberedt tale er det lenge siden jeg har hørt…

En kjapp tur hjemom, og litt mer frokost og en varm kopp te så dro Gamle Gubben Grå og jeg til Sokna på 1. Mai gudstjeneste i Lunner kirke.  Her var det også annonsert at Ordføreren skulle tale, men han var selvsagt fremdeles syk.  Og her dukket ikke Ordførerkandidaten opp som stand-in. 
Men det var en fin gudstjeneste.  Ringerike Mannskor sang, Sogneprest Amble sørget for en passe uhøytidelig tone.
Prost Saxegaard holdt en kjempefin 1.Mai preken om Frihet, Likhet og Brorskap, solidaritet, kirkeasylanter og det å tørke støv av idealene sine.  Det blir kanskje litt feil å si det, men Saxegaards preken var en langt bedre 1. Mai tale enn den som Ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet fremførte ved bautaen.
Det var første gangen jeg var i Lunner kirke, og for en flott og staselig kirke med en mengde malerier.  
Dette var også ett 1. Mai arrangement Gamle Gubben Grå som jo er oppvokst på Oslo Vest i selveste Ullevål Hagenisseby kan delta på.  Med fortida godt forankra i Unge Høyere er det ikke greit å bli gift med en blodrød sosialist.

Etter å ha parkert Gamle Gubben Grå hjemme, og gått en tur med hundene var det på tide for meg å dra av gårde for å delta i årets 1. Mai tog.  
Kunne godt ha tenkt meg å gå under en fane mot 0 % arbeidskontrakter eller med en plakat hvor det sto Nei til at ansatte skal måtte betale for å parkere på ansatteparkeringa på jobben. Men siden det ikke var noen slike bannere eller plakater å gå under, så jeg valgte å gå bak Rødts gamle gode banner “NEI TIL NEDLEGGELSE AV FLERE SYKEHJEMSPLASSER” 
Jeg spøkte med lederen av Rødt / Solidaritetslista og sa at vi måtte lage et nytt banner.  “JA TILOPPRETTELSE AV SYKEHJEMSPLASSER”  for kommunen har snart lagt ned samtlige. Her i kommunen satser vi på hjemmetjeneste og omsorgsboliger med mer eller mindre bemanning.    Jeg kunne sagt MYE om det temaet, men det må nok bli et eget blogginnlegg. 
Vel, jeg slapp i det minste å bære plakaten med “NEI TIL HØYHUS”.  Jeg er i mot skyskrapere og høyhus i Hønefoss. (Høyhus er definert som bygninger over 14 etasjer) men den plakaten tiltrekker seg både hånlige kommentarer og litt mye humor.  Byutvikling er et hett tema.  
I år var også Høyrefolka representert i 1. Mai toget.  De gikk under parolene for å få byggestart på Ringeriksbanen i 2021 og ikke i 2022 som Regjeringa Solberg nå har gjort om vedtaket til.  De var mange, godt organisert av “Banevokterne”   
Ordførerkandidaten har begynt valgkampen, registrerte jeg, hun gikk sammen med Banevokterne og co.

Toget stopper på Søndre torg hvor det tradisjon tro er appeller og tale.  
Ei fra AUF holdt en ganske fin ungdomsappell.  Hun sparket litt til høyresida og hadde flere gode poeng. 
Ei ung kurdisk jente holdt den internasjonale appellen.  Hun var og flink.  
Hovedtaleren var Ståle Dokken fra LO.  Han husker jeg venninna mi fra gymnastida snakka mye om i ungdomstida.  Hun var aktiv AUFer på den tida.  Og jammen dukka hu opp for å høre talen. 
Det er litt rart. Nå er rollene snudd.  Hun var den rødeste av oss, og den som var mest opptatt av politikk.  Nå  er det omvendt.

Jeg hadde tenkt å tatt med meg Gamle Gubben Grå ned på baren der Datteren jobber på kvelden.  Banevokterne skulle ha debatt om byutvikling og Ordførerkandidaten og Varaordføreren som er fra Høyere skulle debattere.  Det hadde vært en koselig avslutning på en aktiv .dag.  Men jeg orket ikke.  Jeg var så sliten da jeg tusla fra torget til bilen at det gjorde vondt. Ja så tuslete var jeg at fastlegen min som kom syklende forbi stoppet opp, klappet meg på skulderen og ba meg dra hjem å få igjen varmen.  

Så da ble det middag og rødvin hjemme, og en tidlig kveld.

 

Trøtt som ei strømpe…

I

I går var jeg irritabel og glefset til alle her hjemme.  I dag, er jeg som så mange ganger før dette året, totalt utslitt. Vil helst bare sove.  

Jeg våknet tidlig etter en merkelig drøm.  Sto opp og tisset. Klokka var syv, og jeg var lys våken og vurderte å kle på meg og starte dagen.  Men klokka var knapt 7. Det var søndag…. Jeg krøp ned i senga igjen, og lå der og dorrma. Tenkte jeg skulle stå opp klokka 8.  Men litt før 8 ble øyelokka tunge og jeg gled inn i drømmeland igjen.  Våkna ikke før klokka var over 10.

Frokost.
Sola skinte, og i hagen er det mer enn nok å ta fatt på. Smittet av Gamle Gubben grås arbeids-iver gikk jeg ut for å rake plen. Men det ble plenraking med mange lange pauser i kurvstolen på trammen med Mikrohunden sovende på fanget.  Hele formiddagen gikk nesten med før plena var raket. 
Rakk å bake ferdig surdeigsbrødet som jeg hadde brukt halve uka på å lage surdeigen til, sette på en oppvaskmaskin og ta en dusj før alt som het arbeidslyst og overskudd hadde forlatt kroppen.  

Etter litt smak på ferskt brød og en torskemiddag var jeg for trøtt og for sliten til å sitte i kurvstolen på trammen med ei bok.  Jeg prøvde, men det varplent umulig.  Sp selv om sola skinte og temperaturen minnet om sommer, tok jeg med meg pleddet mitt og la meg på sofaen og sov.  
Tre timers komatøs søvn før jeg tvang meg opp.  

Nå, en time senere, er det på tide å krype til køys.  Det føles godt,  men samtidig utrolig irriterende.  Jeg skulle så gjerne hatt mitt gamle energi nivå tilbake.