I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.
Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.
Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.
Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.
KJØR meg til garnbutikken!!! skriver Strikkekjerring i innlegget sitt. Denne kjerringa her ville nok aldri føle et så desperat behov for garn og pinner, likevel har jeg full forståelse for hvordan hun hadde det. Jeg antar det var omtrent like ille som jeg hadde det en gang høsten 2016.
Skoleåret 2016-2017 gikk Yngste Sønn på folkehøgskole i Møre og Romsdal. Det var en topptur-linje, og da han hadde vært hjemme på høstferie valgte Gamle Gubben Grå og jeg å kjøre han tilbake til skolen. Han skulle ha med tre par ski, og masse annet vinterutstyr og -klær. Vi hadde ordnet oss noen dager fri, og tok samtidig en liten roadtrip på de kanter av landet.
Vi hadde en natt i Molde, og en natt i Ålesund og satte så kursen mot Åndalsnes og videre hjemover. Vestlandet viste seg fra sin beste side denne dagen. Blå himmel, strålende sol og snø på toppen av fjellene. Jeg kan love dere at kameraet på mobilen gikk varmt. Det var jo så utrolig vakkert. Norge på sitt beste.
Gamle Gubben Grå kjørte og jeg satt bare og nøt ferden. Vi skravlet og lo og hadde det virkelig trivelig. På vei over Tresfjordbrua, en 1 290 meter lang veibro over Tresfjorden mellom Remmem og Vikebukt, så jeg det perfekte motiv for nok et bilde. Dere vet fjord, fjell og sol. Jeg rullet ned vinduet for å ta best mulig bilde mens vi var i fart. Det var som sagt Gamle Gubben Grå som kjørte.
Rekkverket på brua ble litt i veien på bildet så jeg løftet mobiltelefonen så høyt jeg kunne over biltaket for å få et så bra bilde som mulig. Og mistet mobilen ut av bilvinduet og ned på veibanen. STOPP!!! ropte jeg så høyt at Gamle Gubben Grå nesten tråkket bremsepedalen gjennom gulvet, satte raskt på nødblinken og så rart på meg. Jeg forklarte at jeg hadde mistet mobilen min ut av vinduet fart, og så så jeg på han med mitt mest bedårende blikk og spurte; Kan ikke du gå og hente den? Jeg har verdens snilleste mann, for det var nemlig det han gjorde. Lot bilen stå der ytterst på kanten av veibanen med nødblinken på, tok på seg refleksvest og bega seg til fots de meterne tilbake mot der mobilen min lå. Med bankende hjerte ventet jeg i bilen. Ville mobilen ha klart seg, eller var den blitt ødelagt? Spent stilte jeg det spørsmålet til Gamle Gubben Grå da han etter noen få minutter som føltes som år kom tilbake – med telefon,
Klarte den fallet fra bilen? spurte jeg med skjelvende stemme. Muligens var det håpefulle svaret fra Gamle Gubben Grå, før han la til Men den tålte garantert ikke hjulene fra den semitraileren som kjørte over den. Han nikket mot en trailer som nå var kommet over brua og forsvant videre.
Kan dere tenke dere følelsen? Sitte der omgitt av vakker Vestlandsnatur på alle kanter, og så ikke ha mulighet til å ta bilder av den? En lang kjøretur foran meg hjem til Hønefoss og ingen mobil å korte ned tiden med. I tillegg til at samtlige bilder jeg hadde tatt på turen muligens var borte for alltid. Ja, og alt det andre man er avhengig av en mobil til og dom er lagret på en slik enhet.
Vi må stoppe på nærmeste tettsted å kjøpe ny mobil, skrek jeg med skingrende stemme. Det viste seg å ikke være fult så lett. Vet dere at i det Herrens år 2016 var det ikke mulig å få kjøpt en skarve mobiltelefon på Åndalsnes? Vi måtte helt til Dombås før vi fant en slik butikk. Jeg stormet inn på Elkjøp Dombås under ti minutter før stengetid og fikk endelig ordnet meg ny mobil. Det er 146 km fra den brua og opp til Dombås. Estimert 2 timers kjøretid, pluss at vi kastet bort tid på Åndalsnes med å lete etter et sted hvor de solgte mobiltelefoner. Jeg vil anta at jeg var uten telefon i rundt tre timer! Grusomt! Det verste var nesten alle de flotte foto-motivene som dukket opp og som jeg ikke fikk foreviget. Når vi kjørte fra Dombås og nedover Gudbrandsdalen var det jo mørkt og lite å fotografere. (Pluss at jeg fikk streng beskjed om ikke å åpne vindu og holde telefonen inne i bilen.)
Mobilen jeg kjøpte på Dombås tjente meg vel, og ble ikke ødelagt før på en annen Vestlandstur i 2020, men det er en annen historie.
(Sukk!) Jeg klarte selvsagt ikke å komme meg gjennom en hel uke uten at jeg må sitte her og reflektere over en ukemeny. (sukk). Klok av skade tar jeg for meg den første retten i denne menyen. Det kan jo hende det er dette innlegget jeg kommer til å sitte og reflektere over hele resten av helga. Så i dag skal jeg altså sitte å reflektere over mumiepølser. Altså pølser surret inn i deig laget uten karbohydrater. (Sukk.) Her gjelder det helt klart å tenke utenfor deig-klumpen.
Hvis dere studerer bildet over så drar dere kanskje kjensel på Gamle Gubben Grå. Det er han med den røde capsen, og han poserer ganske riktig foran Sfinxen på Giza i Egypt. Bildet er tatt på ferien vi hadde der i 2009. Fortsatt er det litt sånn “klyp meg i armen” å tenke på at Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Egypt, sett pyramidene, Sfinxen, kongenes dal og ikke minst alle templene langs Nilen fra Aswan til Luxor. Det var en fantastisk tur!
Så siden jeg både har vært i Kongenes dal og på det egyptiske museum i Kairo så tenkte jeg dette innlegget skulle handle om mumier. Dessverre kan jeg ikke ledsage innlegget med en mengde flotte bilder fra turen. Jeg klarte å reise til Egypt med nytt digitalkamera kjøpt inn for turen, men lot av en eller annen grunn laderen bli igjen hjemme. Så jeg tok bare bilder til batteriet var flatt, sånn litt halvveis på dag to. (Mobilen min hadde ikke kamera på den tiden.) Så i stedet for å mimre en fantastisk tur, så tenkte jeg å skrive om mumier. Da først og fremst kunstige mumier, slike de har en mengde av i Egypt.
Mumie er betegnelsen på et lik som på grunn av naturlig eller kunstig bevaring har unngått forråtnelse, slik at hud, hår, muskulatur og annet vev er bevart. Naturlige mumier er lik som tilfeldigvis har havnet i et bevarende miljø kort etter dødsøyeblikket, og dermed unngått forråtnelse. Eksempler på slike miljøer er isbreer eller andre steder med permafrost, samt kjølige og syreholdige innsjøer og myrer. Slike mumier kan være flere tusen år gamle. Mange av oss husker sikkert Ötzi som ble funnet i Ötztaleralpene mellom Østerrike og Italia i 1991.
Kunstige mumier er lik som har blitt balsamert, det vil si behandlet med kjemikalier i den hensikt å bevare kroppen best mulig. Det er slike mumiene jeg har tenkt å skrive om Slike mumier er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk ved overgangen fra det tredje til det andre årtusen fvt.
Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette innlegget rett etter turen vår til Egypt, for da var jeg virkelig god på temaet. Hadde lest meg litt opp på forhånd, og i tillegg hadde vi en fantastisk kunnskapsrik norsktalende egyptisk guide.
Felles for de egyptiske teknikkene var dehydrering, det vil si tørking av kroppen. De indre organene, hvor forråtnelsesprosessen først gjør seg gjeldende, ble gjerne fjernet fra bukhulen. Deretter ble kroppen lagt i natron, naturlige saltavleiringer som egypterne hadde rikelig tilgang til fra inntørkede innsjøer i ørkenen vest for Nilens delta. Fornemme mumier ble behandlet med oljer og harpikser, før kroppen ble omhyggelig surret inn i flere lag med linbandasjer, og til slutt lagt i en eller flere kister og sarkofager.
Egypterne mumifiserte sine døde av religiøse årsaker, da man trodde bevaring av kroppen var en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv blant guder og forfedre. Forfedre ble gjerne guder etter sin død.
De egyptiske mumiene fikk ofte flotte ansiktsmasker. Jo fornemmere du var, jo finere maske antar jeg. Mange kjenner til masken til Tutankhamon. Den gjorde inntrykk da vi så den på Det egyptiske museum i Kairo.
Vi var og i gravene i Kongenes dal. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var nede i gravkammeret til Tutankhamon, det går på rundgang hvilke gravkammer turistene kommer ned i. Og da vi var der var ikke Tutankhamons grav av de som var åpne for publikum. Vi var nede i et annet gravkammer. Akkurat nå husker jeg ikke hvilken farao det var. Det er tross alt 15 år siden. Dessuten ble jeg rett og slett dårlig nede i det gravkammeret, eller på vei ned i det for å være nøyaktig. Det var en trapp delt i to med rekkverk. De som skulle ned og se gravkammeret holdt til høyre, og de som var på opp på andre siden. Vi gikk i kø, tett i tett. Det var rundt 30 grader ute, sikkert mer inne i graven på grunn av folkemengden, og dårlig ventilert. Tung, litt rå “kjellerluft” Jeg kjente jeg ble uvel, skikkelig klam og kvalm. Så da det var en åpning i rekkverket så jeg kunne smyge meg inn i køa for oppadgående gjorde jeg det. Hadde liksom ikke vært så gøy å stupe på hodet ned på de foran meg hvis jeg besvimte. Da jeg kom opp av gravkammeret og ut i frisk luft kom guiden vår løpende mot meg. Jeg så visst helt kokt ut. Jeg fant fort vannflaska og kom meg i skyggen, og ble raskt bedre. Så jeg har aldri sett selve gravkammeret.
Reisen til Egypt var en drømmereise jeg anbefaler for alle som har råd og mulighet. Jeg trodde på forhånd at det var pyramidene som skulle gjøre mest inntrykk, og syntes det var litt dumt at vi skulle besøke de allerede dagen etter at vi kom til Egypt. Det var en 10 dagers tur, og så skulle vi liksom ta høydepunktet først. Pyramidene var flotte, og det var som jeg skrev litt sånn klyp meg i armen, er det faktisk jeg som står her. Men kvelden etter tok vi nattoget (turist-tog) fra Kairo til Aswan. og det var da eventyret virkelig startet,
Vi var på Philaetempelet i Aswan, og jeg ble helt betatt. Det var så fantastisk spennende og imponerende, (og du hvor jeg savnet kameraet.) Jeg snakket så engasjert med guiden at han uttalte at Hvis du er så henrykt over dette tempelet, da har du masse å glede deg til på resten av turen. Dette er det minst imponerende av de templene vi skal besøke. Det hadde han rett i.
Fra Aswan tok vi cruiseskip nedover Nilen med flere stopp ved templer som bare ble finere og finere før vi etter noen dager endte i Luxor og var i Kongenes dal og Luxortempelet. Flere i reisefølget vårt fikk metta si på tempel. Jeg husker en av de sa da vi kom inn i bussen etter noen timer ved tempelet i Luxor, at flere templer nå og jeg blir en Gud. Jeg syntes vi hadde vært alt for kort i tempelet og kunne gjerne ha tatt mange flere templer….
Dette ble muligens et litt rotete innlegg. Blanding av fakta om mumier og mimring over en fantastisk ferie. Men en ting handlet det definitivt ikke om, og det var pølser…..
Høsten er kommet og trekkfuglene drar sydover, både de med vinger og de med to bein. Svigermor dro for fjorten dager siden, og nå ser jeg på blogg at andre trekkfugler også setter seg på flyet.
I dag er en fin klar høstdag. Det er litt skarpt i lufta nå tidlig på morgenen, jeg har alt vært en tur ute med hundene og kjent det. Det har vært kuldegrader i natt og det var hvitt rim på bilene i dag morges, men dette kommer til å bli en flott høstdag. Lengselen etter sol og varme er ikke til stede på slike dager.
Men jeg vet de kommer. Dagene med is og glatte veier. Dagene hvor jeg må ha piggskoa på bare jeg skal ut med søpla. Dager ed regn og sno, og ikke minst dagene hvor snøen laver ned og du nesten mister trua på at det skal bli vår en gang. Da hender det nok både titt og ofte at denne kjerringa savner sol og varme.
Kunne jeg tenke meg å bli en trekkfugl? Altså få meg et lite sted i varmere strøk. Bytte bort hytta med utedoen langt ned i lia med en liten lettstelt leilighet ett eller annet sted i Sør-Europa?
Jeg tror faktisk ikke det. Det å dra på ferie å være borte i to uker, kanskje tre. Helt klart, ikke noe problem. Det å få meg en bobil å loffe rundt i Europa i en måned eller to en høst eller vinter, heller ikke noe problem. Men det å reise sydover og være der i månedsvis hvert eneste år. Nei, jeg tror ikke det er meg.
Jeg er ikke glad i vinteren. Det er som om kulda kryper inn i alle ledd i denne begredelige kjerringkroppen. Bilder av glatte veier, som det over her, får det til å gyse langt nedover ryggen, og jeg tar en ekstra stor slurk av tekoppen. Men å bli borte i månedsvis fra alle kjente og kjære, fjerne meg fra det som liksom er livet mitt og skape meg en ny hverdag på et helt nytt sted i et fremmed land, nei det frister ikke. Det hjelper ikke om jeg ville ha Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg ville savne alle de andre, alt det andre.
Hva skulle jeg fylle dagene med? Sikkert noe av det samme som her. Husarbeid, kaffe-latte, blogge og gå turer. Slikt kunne jeg gjøre der og, og uten å være engstelig for å knekke lårhalsen bare jeg skulle hente avisen.
Svigermor har vært trekkfugl i over ti år. Først sammen med Svigerfar, og etter at hun ble alene har hun fortsatt å dra til boligen i Spania hver høst og vinter. Hun har større nettverk der enn her, og er kjempe-sosial der nede med aktiviteter nesten hver dag. Jeg ser at det å være trekkfugl gjør henne godt. Hun har og laget seg en aktiv hverdag i Spania.
Kreta Halvorsen er også ultra-sosiale når de er på Kreta. Det er masse turer ut på kroer og restauranter. Fester og drinker flere dager i uka.
Man blir selvsagt kjent med nye folk når en bor fast på et sted over tid. Jeg forstår det. Man bygger seg nye nettverk. Enten man møtes på kroa eller man går i kor eller er med i gå-gruppe. Sikkert spennende nok, men jeg har mitt nettverk. Jeg har venner, familie og liksom livet mitt her. Jeg føler at det å begynne på nytt med å skape et nettverk bare blir et slit. Og jeg er liksom ferdig med den tiden hvor det virker fristende å henge på kroer kveld etter kveld.
Jeg vet at Gamle Gubben Grå hadde pakket kofferten umiddelbart hvis jeg foreslo at vi tilbragte vinteren for eksempel i Sør-Frankrike. Han kunne helt klart ha holdt ut i et hus eller leilighet der i uker og måneder hvert år. Litt størrelse på boligen og en stabel gode bøker så ville han være fornøyd. Gå turer i nærområdet, ta noen litt lengre utflukter og ha et rolig og fredelig liv. Det ville passe han utmerket. Jeg tror jeg fort ville kjede meg og bli rastløs, lengte hjem etter en tre ukers tid.
Folk er forskjellige. Det som passer den ene passer ikke alle andre.
Noen ganger kan jeg være litt nerdete. Jeg vet. Så når jeg skrev innlegget Bare noen tanker…sjekka jeg opp samtlige statsråd vi hadde hatt i Norge siden 1814 for å se om noen var født på Ringerike. (Noe skal en jo drive med en søndagskveld.) Da kom jeg over litt interessant historie. Det har ikke noe med Ringerike å gjøre, men med jernbane. Historien om Nidareidulykken.
18. september 1921 var Dovrebanen hatt sin høytidelige åpning med pomp og prakt. Som seg hør og bør var mye fint folk og prominente gjester samlet i Trondheim i den anledning. Når kvelden gled mot natt skulle mange av de prominente gjester reise tilbake til hovedstaden med et ekstratog. Dette toget besto av to lokomotiv, én godsvogn, seks sovevogner og en konduktørvogn bakerst. Blant passasjerene var statsminister Otto Blehr, utenriksminister og Johan Ludwig Mowinckel.
Klokka 23.57 natt til 19. september kommer dagtoget fra Støren inn ot Trondheim. Det passerte Marienborg kryssingsspor, som ligger i nærheten av der Marienborg stasjon like ved St. Olav sykehus ligger i dag, uten å stoppe. Og kolliderer så med det store ekstratoget med prominente gjester som var på vei sørover ved Nidareid ved Ila, lengst vest i dagens Trondheim.
Seks personer omkom i ulykken. Telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye, arkitekt Erik Glosimodt som var Dovrebanen egen arkitekt, overingeniør for Dovrebanen Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges geografiske oppmåling, oberst Nils Johannes Sejersted, kaptein Thoralf Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder. 12 ble skadet.
Tenk deg oppstandelsen og skandalen! Offisiell åpning av jernbanestrekningen, og så kommer toget med både statsminister og utenriksminister i en ulykke hvor seks av de prominente gjestene og samfunnstoppene på den tiden dør.
En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken. Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner. Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.
De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på kr. 3000,- Noe som vil tilsvare 75.762,- kr i dag.
Den beste isen spør Margrethe hvilken is er det? Jeg er ikke i tvil. Den beste isen finnes ikke mer. Det var Boblevaffel-isen på Kirkens Bymisjon i Hønefoss. De lager den dessverre ikke lenger. Men du verden for en iskrem!
Jeg bestilte det samme på Hadeland Glassverk en gang samme sommer (2021) Sjelden har jeg blitt så skuffet. Jeg var jo vant til den på bildet over
På Hadeland måtte jeg langt ned i kremmerhuset før jeg fant iskrem, strø eller godteri. Vet ikke om Hadeland Glassverk fremdeles selger Boblevaffel-is. Det har liksom ikke fristet til gjentakelse.
Hvis noen vet et sted de selger ordentlig Boblevaffel-is gi meg gjerne beskjed i kommentarfeltet.
Det nærmer seg sommer og sommerferie. Mange sitter i disse dager og legger planer for ferien. I de planene er det mange som ser på bankkontoen og sukker. Det er fremdeles dyrtid. De ferieturene man har drømt om siden lenge før Covid må nok vente noen år til. Det blir nok hjemmeferie, eller noe annet kjedelig tenker man kanskje og sukker en gang til. Men hjemmefere eller ferie på budsjett behøver ikke å være kjedelig. Man kan lage seg mange gode minner og få feriefølelsen uten å ta opp forbrukslån eller tømme sparekontoen. I dette innlegget vil jeg komme med tips på ferieaktiviteter som ikke koster skjorta.
Bildet over er tatt fra en gapahuk til fiskeforeningen her i området. De fleste av oss bor ikke langt unna vann enten det er elver, fjorder, tjern, eller havet. Hvorfor ikke dra på fisketur? Eller bare finn deg en plass nær vann for et bad eller bare litt meditasjon?
Eller hva med å finne seg en topp? Dette bildet er tatt fra Ringerudkollen, en topp på Vikerfjell i mitt nærområde. Utsikten her er fantastisk, men det er ikke noe krevende topp å bestige. Slike topper finnes det mange av i vårt langstrakte land. Sikkert en ikke alt for langt unna deg.
Utforsk et sted du aldri har vært. Du kommer langt på en time eller to enten du bruker egen bil eller offentlig transport. Ta det gjerne som en dagstur. Da er det bare å komme seg ut døra uten alt for mye planlegging og pakking. Langt rimeligere blir det og når man dropper overnatting. Bildet over er fra Stavern. Vi var der på en dagstur for å lete etter våren tidlig i mars. En dags pause fra vinter og snø gjorde utrolig godt den gangen. Miniferie, det er ikke så mye som skal til bestandig.
Vil du overnatte finnes det mange spennende steder å søke opp. Det er kanskje de små stedene som ikke er en del av de store kjedene som kan gi deg de flotte og overraskende opplevelser.
Ta deg en tur i vakkert kulturlandskap. De fleste av oss trenger heller ikke dra langt for å finne grønne enger og tepper av markblomster. Gå deg en tur på bortgjemte grusveier, eller hva med å ta sykkelen fatt? Piknik i det grønne? Finnes da ikke mer sommer enn det!
En god bok, et glass med noe godt i og en sommerkveld på terrassen på hytta eller hjemme. Behøver jeg si mer?
For noen år siden var det et voldsomt engasjement rundt ei hengebru her på Ringerike. Jeg kastet meg inn i saken, er jo som kjent lett å engasjere. Det førte til at jeg ble litt opphengt på hengebruer en stund og oppsøkte flere hengebruer i området her. Det var faktisk langt flere enn jeg hadde trodd. Slike litt fikse ideer kan gi mange fine opplevelser og turer. Hengebrua under er i nærheten av Sysle i Modum kommune.
På slike turer kan man plutselig komme over de mest idylliske steder. Motiver til å dele på sosiale medier finnes uten å reise til eksotiske steder. Bare det å gå på fotojakt er jo en opplevelse i seg selv.
Om man velger å dele bilder, spare de i egen minnebank eller kun feste de på netthinna uten noe kamera får bli den enkeltes valg. Vi er forskjellige der. Poenget mitt er at de gode opplevelsene behøver ikke være å reise langt eller koste mange penger. Selv utedoen langt nede i lia kan oppleves som den reneste idyll. Lag deg noen flotte ferieplaner.
Har du vært på Mølen ved Nevlunghavn? Det anbefales. Det er en endemorene fra slutten av siste istid. En endemorene er en avsetning som er avsatt foran en isbre. Finere masser og mindre stein er blitt vasket ut og har etterlatt den karakteristiske ryggen av stor rullestein. Steinene er av bergarter fra store deler av Østlandet og viser at isen har flytt i hovedretning nord-sør.
Kulturlandskapet på Mølen, med sine i alt 230 gravrøyser, er et av de mest storslagne i Norge. Her begravdes høvdinger og tjenere under små og store steinrøyser. Den imponerende samlingen av gravrøyser gjør oldtidslandskapet på Mølen til et nasjonalklenodium har jeg lest på wikipedia. Å ta turen en isende kald mars-dag i lett tåke ga en mystisk, nesten nifs følelse. Det var nesten så jeg forventet å se en av de begravde høvdingene eller kanskje mest en av tjenerne skulle dukke opp fra tåka.
Det ga en egen stemning å gå her ute i det golde landskapet. Men fy, så kaldt! Kan ikke si jeg fikk vårfølelsen. Vinden kom inn fra havet med en kald sno. Det gjorde nok at turen vår ble litt kortere enn den hadde vært med litt annen temperatur, for dette var et interessant sted jeg gjerne ville ha gått en lengre tur i. Kanskje hadde det da dukket opp en høvding fra jernalderen eller der omkring?
En så godt at det var værhardt. Ingen av buskene var rette, men var blitt formet av hvordan vinden hadde virket på dem. Det var med på å understreke den mytiske, nesten nifse stemningen. Hit kommer jeg gjerne tilbake for å leke meg med å ta bilder.
Vi fant noen stier som var bedre å gå på enn rullesteinene. Hundene likte godt å gå på bar mark og brukte snutene ivrig.
Vi hørte havet mer enn vi så det, men det er der ett eller annet sted ute i tåka.
Gamle kjente traff vi og på. Eller “kjente” og “kjente”. Denne kjenningen kom vel hit et par tusen år før oss, og forlot hjemlige trakter lenge før jeg ble født.
I juni 2008 åpnet Nordens første UNESCO Europeiske Geopark på Mølen. Mølen og Raet ellers inneholder bergarter av mange ulike geologiske alder og opphav som breen fraktet hit fra mange steder Sør-Norge. Blant rulle steinene på Mølen kan du finne minst 100 ulike bergartstyper. Mange av dem kjenner vi igjen, og da vet vi hvor breen plukket dem opp. Og denne steinen kan altså ha blitt plukket opp på Ringerike her vi bor.
Blant steinene i geoparken fant jeg også en annen kjenning jeg måtte ha bilde av. Nemlig Alunskifer. For de som ikke kan så mye om geologi kan jeg fortelle at Alunskiferen kan skape bygningstekniske og geotekniske problemer på tre måter: Den kan svelle og medføre bygningsskader; den kan gi opphav til surt vann som angriper betong og stålkonstruksjoner; og den kan avgi radongass som kan være kreftfremkallende.
Når alunskifer kommer i kontakt med luft settes det i gang kjemiske prosesser som får skiferen til å svelle. Alunskifer byr derfor på store geotekniske utfordringer ved bygge- og anleggsarbeider. Hvis ikke alunskifer i grunnen forsegles med feks asfalt, kan betongfundamenter sprenges og setninger oppstå.
Da jernbanen fra Jaren til Røykenvik ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble det brukt alunskifer som fyllmasse på deler av strekningen. Strekningen var snøfri om vinteren i mange år fremover, fordi fyllmassen utviklet varme. Under byggingen av T-banen gjennom Oslo sentrum ble det sprengt ut mye alunskifer som ble brukt som fyllmasser under den nye hovedveien forbi Frognerstranda. Det varte ikke lenge før veibanen begynte å bukle på seg, fordi alunskiferen forvitret under asfalten.
Statens strålevern har vedtatt nye forskrifter som innebærer at alunskifer med et for høyt strålingsnivå skal behandles som farlig avfall. Dette betyr i praksis at slik masse må behandles som spesialavfall og leveres til bestemte deponi.
Hvordan jeg vet dette? Vel, det dukket opp litt Alunskifer ved bygging av en idrettshall her i kommunen. Det fordyret prosjektet med noen millioner….. Antakelig er det og Alunskifer der man har tenkt å rive og bygge nytt sykehjem.
Om ti dager setter Gamle Gubben Grå og Kjerringa kursen sørover for å lete etter våren. Vi har noen avtaler i Vestfold, vi har hørt det er mer vår der.
Vi har som sagt noen planer men er åpne for flere forslag til hva vi bør få med oss. Så har du et sted i Vestfold du mener vi helt klart må besøke for å finne vårstemningen kom med forslag.
Driver du en liten bedrift du tenker det kunne være morsomt om Kjerringa og Gamle Gubben Grå stikker innom og gir hederlig omtale er vi åpne for samarbeid. Selv om jeg som regel ligger et sted mellom nummer 10 og 15 på bloggtopplista føler jeg meg absolutt ikke som noen “toppblogger”, og er helt fri for primadonna nykker. Så å ta kontakt kommer ikke til å koste skjorta. Det er utrolig hvor positivt denne Kjerringa kan ordlegge seg etter for eksempel en kopp kaffe-latte. Gamle Gubben Grå er svak for karbonadesmørebrød og Napoleonskaker. (Bare nevner det.)
Vi er ute etter de gode opplevelsene som kan gi gode blogginnlegg. Et forfattermøte med en lokal forfatter mot en signert utgave av boka. Besøk i et lokalt galleri eller hos en lokal brukskunstner… En ildsjel som bare vil vise oss hva vedkommende brenner for eller et sted vi bare må få med oss. Ja det er nesten bare fantasien som setter sine begrensninger. Din fantasi.
Skulle noen som driver en overnattingsbedrift ønske å gi oss tak over hode for en natt er vi ikke fremmede for det heller. Litt omtale av en bortglemt perle sånn helt på starten av vår- og sommersesongen er aldri dumt. Det er gjerne de små, litt ukjente stedene som gir de mest spennende blogginnleggene. De som lokker lesere som kanskje og vil ta turen. Miniferier er inn i bloggmiljø.
Så holder du til i Vestfold og ønsker besøk av Gamle Gubben Grå og Kjerringa nøl ikke med å ta kontakt på [email protected], eller legg igjen en beskjed i kommentarfeltet så tar jeg kontakt.
Vinteren går mot slutten. Når jeg titter ut av vinduet og ser på all snøen som omkranser Drømmehuset skriver jeg det kanskje mest for å overbevise meg selv. Eller et blikk ut kjøkkenvinduet viser meg at snøen har forsvunnet fra gårdsplassen. Den er erstattet av ren is, nærmest en perfekt skøytebane. Usikker på om det gjør meg lysere til sinns. Vel, piggsko bare en skal ut med søpla begynner å bli en vane.
For et par år siden dro Gamle Gubben Grå og Kjerringa for å finne våren en dag når jeg syntes vinteren dro ut og våren lot vente på seg. Jeg har begynt å tenke på at det snart er på tide med en lignende utflukt. En mini-ferie for å kjenne bar mark under støvlene, la piggskoa hvile og se på landskap som ikke er dekket i hvitt. Man kan kalle det mini-ferie selv om det bare blir en dagstur.
Vi drar ikke av gårde i dag. Jeg har et møte i ettermiddag. Jeg tror ikke det blir denne uka heller. Vi er fremdeles i planleggingsstadiet. Selv om denne kjerringa er rimelig impulsiv er det er par ting jeg vil ha på plass. Været er ett av dem. Så yr.no er et viktig planleggingsverktøy. Skal jeg finne våren har jeg ikke lyst til å havne i en snøstorm.
Planlegging er og gøy, bare det ikke blir for fastlåst. Ha mulighetene for å være impulsiv. Gripe de mulighetene som byr seg. Det er slik jeg liker det. Så litt planlegging denne uka. Og så realisere ideen. Ikke en eller annen gang langt der fremme. Men overkommelig snart. Slik at en kan begynne å glede seg.
Så følg med her på bloggen. Plutselig er Gamle Gubben Grå og Kjerringa ute på nye eventyr.
