Mølen

Har du vært på Mølen ved Nevlunghavn? Det anbefales. Det er en endemorene fra slutten av siste istid. En endemorene er en avsetning som er avsatt foran en isbre. Finere masser og mindre stein er blitt vasket ut og har etterlatt den karakteristiske ryggen av stor rullestein. Steinene er av bergarter fra store deler av Østlandet og viser at isen har flytt i hovedretning nord-sør.

Kulturlandskapet på Mølen, med sine i alt 230 gravrøyser, er et av de mest storslagne i Norge. Her begravdes høvdinger og tjenere under små og store steinrøyser. Den imponerende samlingen av gravrøyser gjør oldtidslandskapet på Mølen til et nasjonalklenodium har jeg lest på wikipedia.
Å ta turen en isende kald mars-dag i lett tåke ga en mystisk, nesten nifs følelse. Det var nesten så jeg forventet å se en av de begravde høvdingene eller kanskje mest en av tjenerne skulle dukke opp fra tåka.

Det ga en egen stemning å gå her ute i det golde landskapet. Men fy, så kaldt! Kan ikke si jeg fikk vårfølelsen. Vinden kom inn fra havet med en kald sno. Det gjorde nok at turen vår ble litt kortere enn den hadde vært med litt annen temperatur, for dette var et interessant sted jeg gjerne ville ha gått en lengre tur i.
Kanskje hadde det da dukket opp en høvding fra jernalderen eller der omkring?

En så godt at det var værhardt. Ingen av buskene var rette, men var blitt formet av hvordan vinden hadde virket på dem. Det var med på å understreke den mytiske, nesten nifse stemningen. Hit kommer jeg gjerne tilbake for å leke meg med å ta bilder.

Vi fant noen stier som var bedre å gå på enn rullesteinene. Hundene likte godt å gå på bar mark og brukte snutene ivrig.  

Vi hørte havet mer enn vi så det, men det er der ett eller annet sted ute i tåka.

Gamle kjente traff vi og på.
Eller “kjente” og “kjente”.   Denne kjenningen kom vel hit et par tusen år før oss, og forlot hjemlige trakter lenge før jeg ble født.

I juni 2008 åpnet Nordens første UNESCO Europeiske Geopark på Mølen.
Mølen og Raet ellers inneholder bergarter av mange ulike geologiske alder og opphav som breen fraktet hit fra mange steder Sør-Norge. Blant rulle steinene på Mølen kan du finne minst 100 ulike bergartstyper. Mange av dem kjenner vi igjen, og da vet vi hvor breen plukket dem opp. Og denne steinen kan altså ha blitt plukket opp på Ringerike her vi bor.

Blant steinene i geoparken fant jeg også en annen kjenning jeg måtte ha bilde av. Nemlig Alunskifer.
For de som ikke kan så mye om geologi kan jeg fortelle at Alunskiferen kan skape bygningstekniske og geotekniske problemer på tre måter: Den kan svelle og medføre bygningsskader; den kan gi opphav til surt vann som angriper betong og stålkonstruksjoner; og den kan avgi radongass som kan være kreftfremkallende.

Når alunskifer kommer i kontakt med luft settes det i gang kjemiske prosesser som får skiferen til å svelle. Alunskifer byr derfor på store geotekniske utfordringer ved bygge- og anleggsarbeider. Hvis ikke alunskifer i grunnen forsegles med feks asfalt, kan betongfundamenter sprenges og setninger oppstå.

Da jernbanen fra Jaren til Røykenvik ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble det brukt alunskifer som fyllmasse på deler av strekningen. Strekningen var snøfri om vinteren i mange år fremover, fordi fyllmassen utviklet varme.
Under byggingen av T-banen gjennom Oslo sentrum ble det sprengt ut mye alunskifer som ble brukt som fyllmasser under den nye hovedveien forbi Frognerstranda. Det varte ikke lenge før veibanen begynte å bukle på seg, fordi alunskiferen forvitret under asfalten.

Statens strålevern har vedtatt nye forskrifter som innebærer at alunskifer med et for høyt strålingsnivå skal behandles som farlig avfall. Dette betyr i praksis at slik masse må behandles som spesialavfall og leveres til bestemte deponi.

Hvordan jeg vet dette? Vel, det dukket opp litt Alunskifer ved bygging av en idrettshall her i kommunen. Det fordyret prosjektet med noen millioner…..
Antakelig er det og Alunskifer der man har tenkt å rive og bygge nytt sykehjem.

 

Flere som ønsker samarbeid?

Om ti dager setter Gamle Gubben Grå og Kjerringa kursen sørover for å lete etter våren. Vi har noen avtaler i Vestfold, vi har hørt det er mer vår der.

Vi har som sagt noen planer men er åpne for flere forslag til hva vi bør få med oss.
Så har du et sted i Vestfold du mener vi helt klart må besøke for å finne vårstemningen kom med forslag.

Driver du en liten bedrift du tenker det kunne være morsomt om Kjerringa og Gamle Gubben Grå stikker innom og gir hederlig omtale er vi åpne for samarbeid.
Selv om jeg som regel ligger et sted mellom nummer 10 og 15 på bloggtopplista føler jeg meg absolutt ikke som noen “toppblogger”, og er helt fri for primadonna nykker.  Så å ta kontakt kommer ikke til å koste skjorta.
Det er utrolig hvor positivt denne Kjerringa kan ordlegge seg etter for eksempel en kopp kaffe-latte. Gamle Gubben Grå er svak for karbonadesmørebrød og Napoleonskaker. (Bare nevner det.)

Vi er ute etter de gode opplevelsene som kan gi gode blogginnlegg.
Et forfattermøte med en lokal forfatter mot en signert utgave av boka.  Besøk i et lokalt galleri eller hos en lokal brukskunstner… En ildsjel som bare vil vise oss hva vedkommende brenner for eller et sted vi bare må få med oss. Ja det er nesten bare fantasien som setter sine begrensninger. Din fantasi.

Skulle noen som driver en overnattingsbedrift ønske å gi oss tak over hode for en natt er vi ikke fremmede for det heller. Litt omtale av en bortglemt perle sånn helt på starten av vår- og sommersesongen er aldri dumt.
Det er gjerne de små, litt ukjente stedene som gir de mest spennende blogginnleggene. De som lokker lesere som kanskje og vil ta turen. Miniferier er inn i bloggmiljø.

Så holder du til i Vestfold og ønsker besøk av Gamle Gubben Grå og Kjerringa nøl ikke med å ta kontakt på [email protected], eller legg igjen en beskjed i kommentarfeltet så tar jeg kontakt.

 

 

 

Ferieplaner….

Vinteren går mot slutten. Når jeg titter ut av vinduet og ser på all snøen som omkranser Drømmehuset skriver jeg det kanskje mest for å overbevise meg selv.
Eller et blikk ut kjøkkenvinduet viser meg at snøen har forsvunnet fra gårdsplassen. Den er erstattet av ren is, nærmest en perfekt skøytebane. Usikker på om det gjør meg lysere til sinns. Vel, piggsko bare en skal ut med søpla begynner å bli en vane.

For et par år siden dro Gamle Gubben Grå og Kjerringa for å finne våren en dag når jeg syntes vinteren dro ut og våren lot vente på seg. Jeg har begynt å tenke på at det snart er på tide med en lignende utflukt.
En mini-ferie for å kjenne bar mark under støvlene, la piggskoa hvile og se på landskap som ikke er dekket i hvitt.
Man kan kalle det mini-ferie selv om det bare blir en dagstur.

Vi drar ikke av gårde i dag. Jeg har et møte i ettermiddag.
Jeg tror ikke det blir denne uka heller. Vi er fremdeles i planleggingsstadiet. Selv om denne kjerringa er rimelig impulsiv er det er par ting jeg vil ha på plass. Været er ett av dem. Så yr.no er et viktig planleggingsverktøy.  Skal jeg finne våren har jeg ikke lyst til å havne i en snøstorm.

Planlegging er og gøy, bare det ikke blir for fastlåst. Ha mulighetene for å være impulsiv. Gripe de mulighetene som byr seg. Det er slik jeg liker det.
Så litt planlegging denne uka. Og så realisere ideen. Ikke en eller annen gang langt der fremme. Men overkommelig snart. Slik at en kan begynne å glede seg.

Så følg med her på bloggen. Plutselig er Gamle Gubben Grå og Kjerringa ute på nye eventyr.

 

 

 

Ut i det blå…

På torsdag var jeg, hundene og Lille Bille ute på en liten tur ut i det blå.  Jeg elsker sånne kjøreturer litt på måfå.  Etter en stund kom vi til Bøverbru.  der gjorde vi ett av våre stopp. Parkerte på en stor parkeringsplass og ga oss til å rusle rundt litt på måfå.

Etter bare rundt 100 meter kom vi over dette skiltet, og da var liksom målet for lufteturen her på Bøverbru satt.   Vi fulgte en grasgrodd kjerrevei innover til vi kom til en liten lysning.

Der lå en restaurert kalkovn.  I våres Gikk Gamle Gubben Grå og jeg tur på Brønnøya.  Da fant vi og en gammel, restaurert kalkovn og leste oss litt opp på temaet.  Det å snuble over en ny kalkovn nå var gøy.  Denne kalkovnen er mindre og nyere enn den på Brønnøya.  Denne kalkovnen her i skogen på Bøverbru var også i drift mye lenger enn den på Brønnøya,  . 

Staselig bygning!  Og, den har blitt restaurert på en fin måte.  Det er og flere sittebenker rundt kalkovnen med fine krakker, så en god ide for en liten tur for folk som er på disse kanter.    

På lappen på døra kan du lese om bygningen.  Den ble bygd i 1933 av Johannes Gråstein med sønner og var i drift frem til 1962.  Smiler litt for meg selv over at han som bygde denne fine gråsteinsbygningen faktisk het Gråstein… Det ble fremstilt 10 tonn kalk i døgnet.   Imponerende og en spennende industrihistorie.

Jeg forlot kalkovnen mens jeg funderte litt.  Jeg er oppvokst på en kalksteinsrygg, rundt meg i min barndomsdal var det mange kalksteinsrygger.  Rart at det ikke var noen kalkovner der. Hvorfor utnyttet ikke mine driftige sambygdinger i tidligere tider denne ressursen? Vi hadde jo selvsagt “Kalkverket” en støvete industri..    Men vent,  Kalkverket.  Der produserte de jo kalk,,,  Gjør det fremdeles tror jeg.  Og de gamle kalte kalkverket for “kalkomen”  Eller kanskje de sa Kalkovnen?  Dette må jeg spørre Høvdingen om ved leilighet.

Byens nye Gledeshus

Først må jeg forsikre leserne mine om at dette innlegget ikke er produktreklame, eller at jeg på noen som helst måte er sponset av de to firmaene jeg skriver om – ja bare slik at den problemstillingen er ryddet av veien.

Hønefoss sin nye storstue åpnet for en måned tid siden, og på søndag syntes Gamle Gubben Grå og jeg at det var på tide og ta stedet i litt nærmere øyesyn.  Vi har jo vandret forbi på Gladtvedt brygge i byggeperioden og sett det spennende bygget reise seg.  Men vi har ikke vært der siden siste hånd ble lagt på verket og stedet åpnet.   Men på søndag var det tid for lunsj.

Mens Gamle Gubben Grå testet hamburger, pomefritte og Coca Cola,  lot jeg meg friste av blåskjell, pomfritte og eplejuice fra Røyse.  Blåskjell er for meg den ultimate sommermat, så hva passer bedre på en uterestaurant med utsikt over elva?
Vi ventet litt lenge på maten.  Men vi var ikke alene der, så kjøkkenet arbeidet sikkert så fort de klarte.  Det var fint å sitte i sola og se utover elva og på alle som kom gående for å få med seg Rockefroskene, en barneforestilling som spilles på brygga rett ved siden av Gledeshuset.  
Det var en stor porsjon blåskjell, nydelig aioli og helt perfekte pomfrittes. Skal man være litt kritisk, så var blåskjellene dampet kanskje noen minutter for mye.  Innmaten, skjellmuskulaturen eller hva det kalles, i noen av skjellene var litt vel kokte.  Alle blåskjellene hadde heller ikke åpnet seg, og disse burde vel strengt tatt plukket ut på kjøkkenet. Men den rause porsjonen, den flotte beliggenheten og det fantastiske været veide opp for det.  Alt annet ved måltidet var jo og nærmest perfekt.  
Gamle Gubben  Grå hadde ingenting å utsette på burgeren, og her snakker vi om en kokk med mange prs restauranterfaring som pleier å ha noe å kommentere på de fleste måltider.
 

Det var lunsj, så vi droppet desserten. Men en kaffe-latte måtte jeg unne meg.  Flott å nyte der i sol-veggen.Jeg kjenner på meg at dette nok ikke er siste gangen vi besøker Gledeshuset, for finere uteservering her i byen finnes ikke.

Siden vi var på “Norsida”, stakk vi innom Kooperativen for en kald øl.  Det er vel ingen steder i Hønefoss de har et større utvalg av øl – også mange spennende slag med alkoholfritt øl for meg som jo hadde tenkt å ha med meg bilen hjem

 

Fine dager i Praha

Har hatt noen flotte dager i Praha på tarifkonferanse med gode tillitsvalgtskollegaer.  Nå er vi klare for årets vakreste eventyr, lønnsoppgjøret. 
Praha viste seg kaldere enn jeg håpet, og det var til og med snø på bortgjemte plasser, i parker og på markene rundt byen. Og jeg som hadde gledet meg til vår

Vi bodde på Hotell Grandior Prague.  Det var et fint konferansehotell med spa avdeling og reklame for øl-spa i heisen. Hotellet lå greit til plassert sentralt med kort vei til gamlebyen kjøpesenter og Karlsbroen.  

Jeg skal ikke kjede dere med referat fra det faglige. Vi hadde forelesninger fra 9 om morgenen til 17 om ettermiddagen, men vi fikk jo sett litt av Praha for det, En smakebit som gjør at jeg har lyst til å besøke byen ved en senere anledning. 

Den første kvelden spiste vi på U Modre Kachnicky.  Det var en uformell og koselig restaurant i gamlebyen.  Kelneren insisterte på at vi startet måltidet med et lite glass urtebrennevin.  Så da gjorde vi jo selvsagt det.  Urtebrennevinet smakte jul.  Det var krydret med krydder som nellik, og allehånde.  I grunn godt, menet halvt shotte-glass er mer enn nok for meg. 
Vi ble servert vilt pate med brandy- og tranebærsaus til forrett. Masse pate, g den var ganske fet. Godt vi hadde fått urtebrennevinet.  Bordet var pyntet med norske flagg, og pianisten klimpret på noe som kunne minne om Grieg.
Neste rett var en tradisjonell, bohemsk potetsuppe med sopp.  Godt det og, men fet kraft i suppa, så det begynte å bli et mektig måltid.  Pianisten hadde bladd om i noteheftet sitt med norske melodier, og spilte nå “Jeg er så glad hver julekveld” mens han sang stotrende teksten fra noteheftet. Stemningen var god, som alltid når gode tillitsvalgtskollegaer møttes. men

vi var enige om at pianisten umulig kunne vite hva han sang – i og med at han satt der borte i kroken sin og sang julesanger i mars, noen få dager før Palmesøndag.
Etter potetsuppa til bohemene, fikk vi stekt and med rødkål, nøttestuffing og potetkaker. Julefølelsen var til å ta å føle på. Rødkål, julesang og urtebrennevin som smakte pepperkakedeig. Godt var det, men selv jeg som er flink til å spise, begynte nå å bli virkelig mett. 
Hele måltidet ble avsluttet med eplekake med punchsaus og nøtter.  Etter det var det bare for meg å nærmest rulle tilbake til hotellet mens mange av de andre bega seg ut på byen.

På andre dagen hadde jeg litt fri på formiddagen, rett etter frokost, og tok meg en tur ut i vårlufta. Deilig å kjenne bar brostein under føttene, og deilig å kjenne sola varme.  Var ikke alt for mye tid, men deilig med litt vårfølelse.
Denne ettermiddagen var det satt av tid til2 timers guidet byvandring før middag.  Jeg hadde veldig lyst til å være med på det, for å få sett mer av Praha. Samtidig går jeg sakte på grunn av det ødelagte beinet, og jeg er overhode ikke i form.  Det fornuftige hadde vært at jeg tok en hvil på hotellet og møtte de andre til middag.  Men som vanlig vant følelsene over fornuften, så selvsagt ble det byvandring på meg.  
Praha er en flott by. Jeg må tilbake. Ikke minst for å fotografere bedre. Nå var jeg redd for å miste de andre hvis jeg stoppet opp for å fotografere andre steder enn der guiden gjorde et stopp. Og omringet av 40 andre er det ikke alltid like enkelt å få til de beste bildene.  Ikke ble det noe bedre av at jeg tok meg en tur på snørr i brosteinen ett sted i gamlebyen heller.  Alltid lurt å forsøke å se hvor man setter beina.

Dette er Obecni Dum, eller Folkets Hus i Praha.  En flott jugend-bygning somsto ferdig i 1912.  

Kruttårnet ligger like ved Obecni Dum, og var en av inngangene til Gamlebyen.  Det er 65 meter høyt og ble bygget i 1475.  Navnet Kruttårnet fikk det på 1600 tallet da det ble brukt som kruttlager.  Det var 13 slike tårn rundt Gamlebyen, hvor mange som fremdeles består vet jeg ikke. 

Torget i Gamlebyen.  Jeg burde sikkert ha noe mer å si om denne plassen.  Men jeg fikk ikke med meg så mye av det guiden sa.  Delvis fordi jeg falt nesegrus for dette flotte torget, og derfor brukte noe av tiden på å ligge langflat på magen med nesa nede i broleggingen, og resten av tiden til å sjekke om den nye mobiltelefonen hadde fått noen skrammer, børste møkk og rusk av bukse og kåpe, forsikre alle om at “Det gikk så bra, og Nei, jeg slo meg overhode ikke” mens jeg diskret forsøkte å finne ut om alle mine fra før av så maltrakterte kroppsdeler hadde fått noen flere skader.  Venstre albue var den som gjorde mest vondt. Men ikke mer enn at det gikk.  Fasit dagen etter var blåmerke på nevnte albue, høyre underarm og antakelig ett eller flere nye blåmerker på ett eller begge knær. De er fra før av like fulle av blåmerker som hos en fem-åring som lærer seg kunsten å stå på rulleskøyter. 

To timers byvandring nærmet seg slutten. Vi var nå kommet til det gotiske tårnet mellom Gamlebyen og Karlsbroen.  
Skulle gjerne hatt noen ordentlig fine bilder av broen, men det var mørkt og fullt av folk, hele kroppen verket etter fall og gåtur, og de bildene jeg tok ble langt fra bra.  
Men kommer jeg tilbake skal Karlsbroen besøkes både i lys og mørke, for du for et fotoeldorado!

Vi skulle spise på Hergetova Chelna som ligger på bredden av elva med panoramautsikt mot Karlsbroen på andre siden av elva enn det Gamlebyen ligger.  Nydelig restaurant.  Det var godt å komme inn i varmen, for det hadde vært ganske kjølig åmvandre rundt i Praha i 2 timer.  
Her fikk vi servert Grillede Tigerreker. med tomat og hvitløkssaus med salat.  Det var kjempegodt, og nok den beste retten jeg spiste i Praha.
Hovedretten var stekt kyllingbryst i Cognacsaus med grønnsaker Godt, men and dag en og kylling dag to? 
Desserten var sjokoladefondant – jeg er i grunn lei sjokoladefondant. Syns vi får det på hvert eneste kursmiddag for tiden – uavhengig av land.  
Men atmosfæren i restauranten var god. Flott lokale, og jeg kan godt anbefale restauranten-  Det var valg av meny jeg var kritisk til…   
Tilbake til hotellet tok vi drosje. Rett i seng for meg, men noen andre studerte nok Prahas uteliv denne natta og…

Siste kvelden skulle vi spise i restauranten i kjelleren på Folkets Hus Obecni Dum. Kjekt, for det lå kun to kvartaler fra hotellet.Nydelig lokale i jugendstil. Også denne kvelden var det god stemning og god mat.
Kyllingsuppe, svinemedaljonger med bakt potet og soppsaus.  – og selvsagt sjokoladekake ,sjokoladefondant til dessert. 

Også denne kvelden satte jeg kursen mot hotellrommet etter middag. Men ryktene skal ha det til at deler av resten av gjengen fulgte etter min røde kåperygg på leting av en irsk pub lenge etter at både kåpa og jeg hadde funnet hotellrommet…

Flotte dager o Praha var over  Jeg håper jeg engang finner veien tilbake .Da med mer tid til å se byen og til å fotografere denne flotte byen i hjertet av Europa.

 

 

Har Bratten lest brevet?

Natt til i går skrev jeg et blogginnlegg som var formet som et åpent brev til Spekterdirektør Anne-Kari Bratten. Du vet hun som mener kvinner heller vil shoppe enn å jobbe.   Jeg delte innlegget på Fb siden min, for å nå medlemmer og kollegaer.  Og siden jeg avsluttet det åpne brevet med en åpen invitasjon til Bratten om å ta en latte sammen med meg, hadde jeg et lite håp – tenk om – budskapet kunne nå Bratten
Om det har gjort det, vet jeg ikke, men kaffe-invitasjonen står fremdeles ved makt.  Bare å ta kontakt.  
Det jeg vet er at blogg-innlegget har blitt lest og delt utrolig mange ganger.  Sist jeg hadde opptelling på antall lesere passert 9.000.  
9.000 lesere av et av mine blogg-innlegg.  Det er helt surrealistisk.  Jeg pleier neste å slå stiften av glede hvis jeg får et to-siffret antall lesere. Tror jeg en gang før har nådd over 100 lesere,, og nå – over 9.000. Det er sprøtt.

Mulig innlegget er utrolig bra skrevet.  Men jeg tror hovedgrunnen til at det er delt og lest så mange ganger er at mange følte seg krenket og tråkket på tærne av Bratten sin karakteristikk av kvinner i deltidsstilling, og her bar det noen som tok igjen på en ærlig og direkte måte. Mange syntes nok det føltes godt. 

En av mine lesere skriver at hun ønsker at Bratten mister jobben.  
Det gjør ikke jeg. Jeg liker ikke alle uttalelsene til dama.  Jeg tror hun hadde vunnet mer på å søke samarbeid og dialog enn provokasjoner og konflikt.  Det er ikke så lenge til “vårens vakreste eventyr” lønnsforhandlinger.  Hvorfor bevisst piske opp stemningen?
Samtidig har jeg litt sansen for dama – ikke uttalelsene. Det er som en Fb venn av meg skrev; “Bratten prater ikke bare tull”. Nei. Hun prater ikke bare tull. Folk som bare preiker tull er slitsomme, dumme og noen ganger irriterende.  Men virkelig provosert blir vi vel når det er noe fornuft i det som blir sagt. 

For selvsagt er det sant at kvinner taper pensjonspoeng på å arbeide deltid.  Og at de da sitter igjen med skjørtet i postkassa hvis mannen finner på å stikke av med alle pensjonspoengene sånn rett før alderdommen setter inn. 
Selvsagt er det sant at vi trenger en større sysselsettingsandel hvis vi skal ha samme høye standard på velferdsstaten også i fremtiden når eldrebølgen skyller over oss for fullt.

Jeg har ikke svaret på hvordan vi skal få til en heltidskultur – jeg har noen ideer som jeg vil dele i et senere innlegg.  
Men en ting er jeg sikker på, Bratten metoden får ikke flere til å ønske og arbeide mer.  

Den Halvgale Perseren, meg og en liten kjøretur til India (med en svipptur innom Marokko.)

“Brit, vet du hva vi gjør” sa Den Halvgale Persere en torsdag for et par-tre år siden. Vi satt i bilen min og skulle kjøre fra Sykehuset og ned til byen for å spise middag sammen.  Vi diskuterte akkurat hvor vi skulle spise.  “Vi kjører til India.”   Jeg mente at det kanskje ble i lengste laget for en matbit, og minnet henne samtidig på at hun vel i grunnen skulle på jobb på sykehuset dagen etter.  Hun så oppgitt på meg og sa: “Ikke i dag., sånt må selvsagt planlegges.  Og vi må ha god tid.  Sånn ca ett halvt år tenker jeg.”  Jeg snakket det selvsagt bort.  Man tar ikke permisjon fra jobben ett halvt år, lar mann og barn seile sin egen sjø og reiser til India.  
Den Halvgale Perseren kom tilbake til temaet ved flere anledninger.  “Om ikke til India, så en måned eller to og reise til Marokko da?”  sa hun en iskald  påskeaften vi brant bål på ei forblåst strand ved Tyrifjorden.  Akkurat der og da på den iskalde stranda virket tanken på Marokko forlokkende.  .. men selvsagt ble det bare tankespinn…
I 50 års laget mitt holdt Den Halvgale Perseren en tale for meg, og avsluttet med å spørre “Hva ønsker du deg mest av alt i livet”.  Et vanskelig spørsmål å få sånn foran alle slekt og venner.  Jeg sa raskt “I vert fall ikke å kjøre til India ett halvt år sammen med deg.”  Jeg tenkte at nå ville familie og venner støtte meg og være med å forklare denne Perseren hvor idiotisk ideen hennes var.  Selvsagt gikk det ikke til.  Jeg kan ikke en gang stole på mine nærmeste. For Store Søster spurteraskt “Hvorfor ikke” og samtalen gikk raskt rundt bordet – og alle syntes det måtte være en fantastisk opplevelse og en utmerket god ide at to damer i 50 åra tok seg en liten kjøretur til India.  Men niks, njet. Jeg er ikke en sånn type som setter livet her på vent ett halvt år og reiser til India.  Jobben, familien, politikken  man kan ikke bare reise fra alt.
På mandag satt vi og noen andre på vaktrommet og pratet.  Den Halvgale Perseren fortalte da de andre at når hun og jeg ble pensjonister skulle vi kjøpe oss en liten bil og kjøre til Spania – og videre til Marokko.   Jeg repliserte at jeg trodde det var til India vi skulle -og hun svarte smilende “Ja, vi skal bare en liten svipptur innom Marokko på veien.”  Nok en gang satt jeg bare og ristet på hodet.  

Men tanken lå i underbevisstheten og malte utover kvelden.  “Er det ikke en slik reise man bør unne seg en gang i livet?”   “Er det ikke sånt du drømte om da du var ung – men som det aldri ble noe av før du ble fanget i hverdagslivet med huslån, jobb, mann barn og stasjonsvogn?”  Barna er store. De klarer seg selv og har for to av tre for lengst flyttet hjemmefra. Gamle Gubben Grå ville fremdeles være der om du var borte ett halvt års tid.  Skulle det gjøres, burde det vel gjøres nå og ikke vente til vi blir gamle og grå.  
I går da jeg kom på jobb og fikk øye på Den Halvgale Perseren spurte jeg om hun fremdeles hadde lyst på en kjøretur til India.  “Da drar vi.” sa jeg.  “Vi må bare fikse det praktiske og økonomiske først”   
Jeg tror ikke vi får permisjon med lønn fra sykehuset for å kjøre bil til India. Så noen må sponse turen – og sørge for at det finnes midler til mine faste utgifter her hjemme.   Så det blir nok med drømmene.  Men akkurat nå er det en besnærende tanke og sette hele livet her på pause et halvt års tid og bare oppleve.