Har gått tur i dag og. For oss som dropper Goretexen og går tur i mer urbane strøk er det mulig å nyte synet av slike fine butikker. Dette er Interflora butikken på Jevnaker. Er den ikke flott? Får du ikke lyst til å ta en tur inn og kjøpe med deg litt høstpynt? Det fikk i det minste jeg.
Ja turen gikk rundt på Jevnaker i dag. Den lille landsbyen rett over skauen og kommunegrensa for Drømmehuset. Flott lite sted. Stedet for de gode opplevelser står det på bannerne i Storgata.
Dette tettstedet ved bredden av Randsfjorden har sine ord i behold. Her kan man få gode opplevelser. Her er både Kistefoss og Hadeland Glassverk. Det har vært flere regjeringskonferanser her, og for tiden spilles Vær gang vi møtes inn her har jeg hørt.
Jeg koser meg når jeg går rundt på Jevnaker, selv en litt sur og grå september-dag.
Det er Tove homecar traveling som er på plassen over meg på topplista. Det forventes vel da at det kommer et slags reisebrev også fra denne kjerringa. Jeg sukker. Jeg er ikke på reisefot. Absolutt ikke i Spania. Jeg sitter her i Drømmehuset og ser at det er et tykt lag is på bilvinduene på bilene på gårdsplassen. Det betyr vel at det har vært høstens første frostnatt. Det er 1 varmegrad ute nå. Det forteller meg og at trammen mest sannsynlig også har et tynnt lag is. Smart å huske på når jeg om litt skal ut med hundene. Den “fine kalde tida” er definitivt kommet. Dere husker hva jeg skrev om i går : De melder om snø.
Det at det har vært kaldt i natt betyr og at det er klart vær. Det betyr at alt ligger til rette for at dette skal bli en slik fin høstdag som jeg elsker. Det skal være sol fra klar himmel i hele dag og temperaturer opp mot 14 grader. Drøyer jeg litt her inne med tekopp og tastatur er nok trammen isfri før jeg skal ut.
Jeg studerer innlegget til Tove. Det er mange bilder av mat, drikke og sosialt samvær. Jeg tenker det er ikke så mye forskjell på Spania-turen til Tove og turen til Sverige som jeg hadde forrige helg. Det var og sosialt , god mat og godt drikke.
Riktignok varer turen til Tove lenger enn min lille helgetur til Sverige. Den inneholder og bading og strandliv. Det drev ikke vi med i Sverige. Men jeg hadde med meg badedrakt. Hadde fått beskjed om det i tilfelle vi skulle få lyst på å teste boblebadet på terrassen på lørdagen. Det fristet ikke. Det var regn og torden den ettermiddagen. Langt koseligere å holde seg inne i stua.
Bobil-livet jeg lenge drømte om frister ikke lenger. Det var jo sammen med GGG jeg ville oopleve Europa og Norge på den måten. Og da var det helt klart med GGG bak rattet. Skal jeg ut på tur alene, og det skal man ikke se bort fra at jeg kan finne på til neste år, blir det nok hotell. Det er den ferieformen som frister nå. Ting endrer seg.
Som jeg skrev i innlegget Ut på tur har jeg tilbragt helgen på et torp i Sverige. Ei venninne og mannen hennes har et idyllisk torp der borte, og denne helgen hadde hun invitert meg med dit.
Vi dro av sted på fredag. Jeg kjørte til Sør-Odal hvor hun bor, og så dro vi videre sammen.
Det er et sjarmerende torp. Jeg og GGG var der på besøk i 2017. De hadde gjort mye siden den gang. Slike torp er jo på mange måter et evighets-prosjekt. Så fort man er ferdig med et prosjekt på stedet finner man noe nytt å ta fatt på.
Vi koste oss med ost og kjeks fredag kveld. Ost, kjeks og vin. Satt ved kjøkkenbordet og skravlet og koste oss mens kvelden ble natt. Først da klokka var godt over 03 tok vi en pause i skravlinga og gikk til sengs.
På lørdag var det litt sen frokost, og så bega vi oss ut. Det var kastanjetrær som tuntre, urtehage, bring og et drivhus bugnende med tomater. Mye å passe på og ta vare på. Imponerende. Ikke minst når jeg vet at hjemmet deres i Sør-Odal også er et oppussingsprosjekt de bruker mye tid på. Som om ikke det er nok driver de et eget firma hvor de produserer maskiner og maskindeler.
Hun tok meg ikke ut for å skryte. Hun ville til skogs. Så vi vandret nedover i hagen og bortover mot skogteigen deres. Vi skulle plukke kantareller!
Jeg har plukket mye sopp de siste årene, men jeg har aldri funnet noe særlig med kantareller. Steinsopp, rødskrubb og rimsopp har jeg plukket mye av. Det samme med røyksopp, blekksopp, brunskrubb….. men jeg har sjelden snublet over kantareller.
Det gjorde vi i går. Eller hun jeg var med visste jo hvor hun skulle lete. Hun var skuffet og hadde forventet å finne mer, mens jeg var godt fornøyd. Dette var gøy!
Ja selv om terrenget var noe utfordrende og den vonde ankelen virkelig fikk kjørt seg, holdt jeg fast ved at stabiliseringstrening aldri er usunt. Jeg falt ikke en eneste gang, men kjente det godt i ankelen etterpå. Faktisk kjenner jeg den treningen godt i ankelen fortsatt.
Jeg tipper at det er rundt halvannen liter med kantareller (og et par, tre små røyksopp) som jeg fikk med hjem. Skogens gull.
Vi hadde pizza til middag og koste oss med skravling i sofakroken i går kveld. Det er vel knapt det tema vi ikke har vært innom i helgen.
Tok litt tidligere kvelden på lørdag. Vi gikk til køys rundt midnatt.
I dag var det tid for hjemreise sånn litt ut på formiddagen. Jeg har hatt en trivelig helg. Tror jeg virkelig har hatt godt av denne helgen sammen med en av mine beste venninner. Jeg tror og hun har hatt godt av det. I en hektisk hverdag er det ikke så ofte hun har mye venninne-tid. Takk for ei trivelig helg.
Når Eldste Sønn en sjelden gang er alene på tur så må jeg selvsagt spandere lunsj. Valg av lunsjsted ble Sjokoladesalongen i Vestfossen. Jeg har vært der en gang før. Det kan dere lese om i innlegget Valentine i Vestfossen
Vi hadde ikke bestilt bord denne gangen heller, men i dag var vi heldige og fikk bord oppe og slapp å sitte i kjelleren. Kommer du langveisfra og vil oppleve dette stedet så bestill bord fir å være sikker. Ja du leste riktig. Så populært er denne kafeteriaen i Vestfossen at du bør bestille bord på en helt vanlig tirsdag. Sprøtt, men sant.
Du finner Sjokoladesalongen ibhjertet av Vestfossen, rett ved fossen. De holder til i et bygg fra 1923 som tidligere har huset både konditori/bakeri og frisørsalong. I 2020 fikk vi nytt inngangsparti og flere sitteplasser i det lille nabohuset. I dette huset har det tidligere vært brannstasjon, Røde Kors-hus og Rådstue (med fengsel).
Maten var god, og kortreist. Selskapet upåklagelig og kaffen var det heller ikke noe å utsette på. Ble selvsagt en kaffe-latte på meg. Dette har vært en skikkelig kosedag sammen med Eldste Sønn.
Når denne kjerringa er på tur så er det kanskje ikke overraskende at det blir tid til et aldri så lite kirkebesøk. Så også i dag.
Målet for turen var Fiskum og et sted som utfører service på sparkesykler. Jeg skulle kjøre Eldste Sønn og sparkesykkelen hans dit. Mens sykkelen var på service måtte Eldste Sønn og jeg slå I hjel litt tid på Fiskum, så jeg foreslo å gå en kultursti som går til Fiskum Gamle Kirke. En runde på 2,9 km. Passe tur sånn en formiddag.
Kulturstien gikk langs Fiskumelva, og hadde flere informasjonstavler om området. En lettgått tur i relativt flatt terreng.
Ganske så fint å gå sånn langs elva og se på små fossefall og begynnende høstfarger. Det ble noen fotostopp, men vi hadde god tid.
Litt mye røtter, steiner og glatt på den siste delen, så jeg følte meg litt letta når stien forlot skogen og elva og fulgte åkerkanten ned mot kirken.
Fiskum Gamle Kirke ble bygd omkring 1250 og viet til hellig Olav. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Fram til 1866 var dette sognekirke for Fiskum annekssogn i Eiker prestegjeld. Kirken ble reddet fra rivning av innbyggerne i bygda, og seinere har den blitt vedlikeholdt og drevet av menigheten i samarbeid med andre frivillige på Fiskum. Den brukes av og til, både til konserter og til kirkelige handlinger, spesielt bryllup.
Kirken hadde på 1850-tallet lenge vært for liten. Arkitekt Wilhelm Hanstein ble anmodet om å utarbeide planer for utvidelse av kirken. Planen forelå 1857, men ble avvist året etter. I stedet gikk man nå inn for å reise ny kirke litt lenger vest i bygda.
Da bygda hadde fått ny kirke 1866, var det meningen at den gamle skulle rives. H. Kiær, som var prest i bygden på den tiden, reiste en opinion for å redde kirken og overtok den for 100 speciedaler 1876. Senere er kirken gått over til å bli en særskilt stiftelse hvis styre er ansvarlig for vedlikeholdet.
De hadde nok ikke så avanserte måleinstrumenter på 1200-tallet som i dag, kirkeskipets nordmur er ca. 3/4 m lenger enn sydmuren med den følge at skipets østmur er skrå.
Kirken er oppført av bruddsten i kalkmørtel. Utvendig er murene fuget og slemmet, slik at murverket kan studeres. Stenmaterialet har varierende formater og er gjennomgående temmelig ujevne. Det forekommer visstnok ikke hugne sten hverken på hjørnene eller i portalenes og vinduenes innfatning.
En liten, gammel kirke med sjarm. Flott å gå rundt å fotografere i fint høstvær.
Det var en del gamle gravminner der også. Slike er jo interessante å gå og lese på.
På denne står det:
Herunder hviler støvet af Anne Jacobsdatter Raaen Fød den 6 september 1799, død den 17 august 1865 og trende af hendes smaae. Fred med eders støv. Velsignet være eders minde».
Vi tok en grusvei fra kirken og tilbake mot bilen som vi hadde parkert ved den “nye” kirken. (1866 er jo en stund siden, så direkte ny er den kirken jo ikke.) Det ble en fin runde.
Etterpå ble det lunsj på Sjokoladesalongen på Vestfossen, men det får bli et annet innlegg.
Sitter her med tekopp og kaviar-brødskiva. stirrer ut i regnet og drømmer meg bort. Ikke fordi det er så tungt og trist. Ikke fordi jeg tror regnet skal vare mer enn noen timer. Men rett og slett fordi jeg sitter her og leser om Allan sin reise til verdens vakreste øyrike. Bobiltur til Lofoten. Det har lenge vært en drøm.
Jeg nyter bildet av da de forlater Bodø i strålende vær. Så kommer stedene jeg har ørt og lest om mange ganger som perler på en snor. Reine, Å, Leknes, Lyngvær, Nusfjord, Henningsvær, Svolvær, Kabelvåg og mange flotte steder jeg ikke har hørt om. Jeg nyter bildene og beskrivelsene i Allan sitt innlegg og tenker litt melankolsk at Så ble det aldri Lofoten…
Ikke det at jeg ikke har mulighet til å oppleve dette øyriket ute i havgapet. Det har jeg selvsagt. Jeg tror nok ikke det blir i år, men en gang skal jeg nok komme meg til Lofoten. Men Lofoten var en av de stedene GGG og jeg fablet om å besøke sammen. Gjerne reise rundt, slik Allan beskriver i dette innlegget. Det var sånn halvveis på planene å reise nordover i fjor før GGG ble syk.
Jeg nyter bildene og beskrivelsen til Allan, og tenker litt trist at det ble aldri Lofoten på oss to.
Vi bloggere, influensere, påvirkere har et ansvar, har jeg hørt. Et ansvar så vi ikke påvirker mennesker på en negativ måte. At vi ikke leder følgerne våre rett ut i fortapelse eller annen elendighet. Det ansvaret synes jeg Allan bør tenke godt over når han velger å oppfordre til inntak av brennevin tidlig en søndag morgen.
Jeg er innimellom lett å lede av denne Allan-fyren. Jeg har dura av gårde til Circle K for å kjøpe burger til frokost, og delt bilder av kaviarbrødskiva mi på sosiale medier, men jeg begir meg ikke på svenskehandel mens Gamle gubben grå varmer frokostrundstykkene. Så nei, Allan. Det blir verken brännvinsill eller annen alkohol til søndagsfrokosten her i Drømmehuset.
Etter hva jeg klarer å google meg frem til er det ikke mye brennevin i silda til Abba som Allan viser frem i sitt innlegg, så han kan like godt stoppe med den hikkinga med en gang. Skal man ha ekte brännvinssill får man heller besøke denne lenken her.
Den lenken fant jeg mye mer interessant. En gård som brenner sitt eget brennevin høres ut som noe jeg kunne fått med meg Gamle Gubben Grå på. Kanskje ikke før frokost, men han ville ikke være vond å be. Jeg søker litt mer informasjon om stedet. Ser at det går et damplokomotiv rett ved gården. Da kunne jeg nok og få lurt med meg Eldste Sønn på tur. Men jeg er mer usikker på om stedet fremdeles eksisterer. Jeg finner ikke noen nye oppdateringer eller arrangement de siste to årene. Hjemmesiden har ingen nye arrangement siden 2020. Så jeg må nok undersøke litt mer før jeg setter kursen i retning Uppsala.
Hm, kanskje Allan klarte å påvirke meg aldri så lite likevel. Her sitter jeg plutselig og halvveis planlegger en tur til Sverige…..
Bli med bobilen Bob til Skibotn skriver Allan i sitt siste innlegg der han troner på plassen over meg på topplista. Så da er det vel bare for Kjerringa å fylle opp tanken på bilen og sette kursen nordover. Jeg har googlet meg frem til at det er 21 timers kjøring fra Drømmehuset til Skibotn hvis jeg kjører gjennom Sverige og ikke gjør noen stopp. Burde gå greit å rekke opp og få med seg feiringen av nasjonaldagen i Skibotn.
Det hadde vært så utrolig gøy og helt i Kjerringas ånd og ta en slik tur, men dessverre må det nok bli med tanken. For det første har jeg ingen bobil, for det andre har jeg lovet å handle for Høvdingen i dag og for det tredje har vi andre planer for nasjonaldagen.
Innlegget til Allan får meg til å få lyst til å dra på tur. Kanskje ikke helt til Skibotn, men likevel. Reise av sted, oppleve noe, ta bilder med kameraet på den nye mobilen min….. Tankene surrer i hodet på Kjerringa. Hva er realistisk å få til? Hva er nærområdets svar på Skibotn?
Svaret kommer raskt. Ikke noe galt med Skibotn. Men dette tettstedet i Storfjord kommune virker ikke som å være den største metropolen. Mer et sted som minner om Åsa, stedet jeg på blogg kaller Min barndoms dal selv om det strengt tatt ikke er noen dal. Og dit skal jo jeg i dag! Jeg skal jo handle for Høvdingen.
Så i dag når jeg tar turen utover til Åsa, til min barndoms dal, skal jeg stoppe opp langs veien og ta bilder. Ta turen gjennom bygda og vise dere hvor vakkert det er der og noe av det bygda har å by på. Gled dere til neste innlegg. Da skal jeg vise dere Åsa, et sted som kan konkurrere med Skibotn.
I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.
Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.
Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.
Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.
KJØR meg til garnbutikken!!! skriver Strikkekjerring i innlegget sitt. Denne kjerringa her ville nok aldri føle et så desperat behov for garn og pinner, likevel har jeg full forståelse for hvordan hun hadde det. Jeg antar det var omtrent like ille som jeg hadde det en gang høsten 2016.
Skoleåret 2016-2017 gikk Yngste Sønn på folkehøgskole i Møre og Romsdal. Det var en topptur-linje, og da han hadde vært hjemme på høstferie valgte Gamle Gubben Grå og jeg å kjøre han tilbake til skolen. Han skulle ha med tre par ski, og masse annet vinterutstyr og -klær. Vi hadde ordnet oss noen dager fri, og tok samtidig en liten roadtrip på de kanter av landet.
Vi hadde en natt i Molde, og en natt i Ålesund og satte så kursen mot Åndalsnes og videre hjemover. Vestlandet viste seg fra sin beste side denne dagen. Blå himmel, strålende sol og snø på toppen av fjellene. Jeg kan love dere at kameraet på mobilen gikk varmt. Det var jo så utrolig vakkert. Norge på sitt beste.
Gamle Gubben Grå kjørte og jeg satt bare og nøt ferden. Vi skravlet og lo og hadde det virkelig trivelig. På vei over Tresfjordbrua, en 1 290 meter lang veibro over Tresfjorden mellom Remmem og Vikebukt, så jeg det perfekte motiv for nok et bilde. Dere vet fjord, fjell og sol. Jeg rullet ned vinduet for å ta best mulig bilde mens vi var i fart. Det var som sagt Gamle Gubben Grå som kjørte.
Rekkverket på brua ble litt i veien på bildet så jeg løftet mobiltelefonen så høyt jeg kunne over biltaket for å få et så bra bilde som mulig. Og mistet mobilen ut av bilvinduet og ned på veibanen. STOPP!!! ropte jeg så høyt at Gamle Gubben Grå nesten tråkket bremsepedalen gjennom gulvet, satte raskt på nødblinken og så rart på meg. Jeg forklarte at jeg hadde mistet mobilen min ut av vinduet fart, og så så jeg på han med mitt mest bedårende blikk og spurte; Kan ikke du gå og hente den? Jeg har verdens snilleste mann, for det var nemlig det han gjorde. Lot bilen stå der ytterst på kanten av veibanen med nødblinken på, tok på seg refleksvest og bega seg til fots de meterne tilbake mot der mobilen min lå. Med bankende hjerte ventet jeg i bilen. Ville mobilen ha klart seg, eller var den blitt ødelagt? Spent stilte jeg det spørsmålet til Gamle Gubben Grå da han etter noen få minutter som føltes som år kom tilbake – med telefon,
Klarte den fallet fra bilen? spurte jeg med skjelvende stemme. Muligens var det håpefulle svaret fra Gamle Gubben Grå, før han la til Men den tålte garantert ikke hjulene fra den semitraileren som kjørte over den. Han nikket mot en trailer som nå var kommet over brua og forsvant videre.
Kan dere tenke dere følelsen? Sitte der omgitt av vakker Vestlandsnatur på alle kanter, og så ikke ha mulighet til å ta bilder av den? En lang kjøretur foran meg hjem til Hønefoss og ingen mobil å korte ned tiden med. I tillegg til at samtlige bilder jeg hadde tatt på turen muligens var borte for alltid. Ja, og alt det andre man er avhengig av en mobil til og dom er lagret på en slik enhet.
Vi må stoppe på nærmeste tettsted å kjøpe ny mobil, skrek jeg med skingrende stemme. Det viste seg å ikke være fult så lett. Vet dere at i det Herrens år 2016 var det ikke mulig å få kjøpt en skarve mobiltelefon på Åndalsnes? Vi måtte helt til Dombås før vi fant en slik butikk. Jeg stormet inn på Elkjøp Dombås under ti minutter før stengetid og fikk endelig ordnet meg ny mobil. Det er 146 km fra den brua og opp til Dombås. Estimert 2 timers kjøretid, pluss at vi kastet bort tid på Åndalsnes med å lete etter et sted hvor de solgte mobiltelefoner. Jeg vil anta at jeg var uten telefon i rundt tre timer! Grusomt! Det verste var nesten alle de flotte foto-motivene som dukket opp og som jeg ikke fikk foreviget. Når vi kjørte fra Dombås og nedover Gudbrandsdalen var det jo mørkt og lite å fotografere. (Pluss at jeg fikk streng beskjed om ikke å åpne vindu og holde telefonen inne i bilen.)
Mobilen jeg kjøpte på Dombås tjente meg vel, og ble ikke ødelagt før på en annen Vestlandstur i 2020, men det er en annen historie.
