En ny nattevakt er over…

Ingen ting er så deilig som å dra hjem etter endt nattevakt. Klokka er tidlig morgen, og en er allerede ferdig med arbeidsdagen.  Jeg er så trøtt som ei strømpe, og selv de mest rutinepregede oppgvene krever dyp konsentrasjon.  Nok å gjøre i natt og. Men i natt gikk klokka fortere enn vanlig. Den nærmet seg 02.00, og vips så var den godt over 03.00. Klokkestilling og sommertid har noe positivt for seg.

En helt bortkastet dag….

Påskesola har skinnt fra klar blå himmel i hele dag, men jeg har ligget under to pledd på sofaen og sovet.  Føler meg fremdeles trøtt, sliten og guffen i hele kroppen. Fortsatt er det to nattevakter igjenn. Jeg kommer til å være ødelagt en uke.

I 23 år har jeg arbeidet turnus. Har aldri hatt noen problemer med nattevakter, fø de siste par åra.  Ledig tid på vakta ble brukt til tillitsmanns arbeid, og om tonen på mailene kanskje ble litt kort og direkte når klokka passerte 03.00, gikk det stort sett greit. Litt meditasjon på sofaen på vaktrommet hvis situasjonen tillot det, hjem, et par timers søvn på sofa eller seng og jeg var klar.Hadde masse energi, adrenalinkick, pga søvn mangel og sto på. Husarbeid om dagen og jobb om natta var en utmerket løsning. Hadde flere nattevakter enn kollegaene mine, og syns jeg fikk utnyttet livet maks.

Nå er jeg for gammel for dette livet. Fungerer stort sett greit på jobb, men kan være firkantet og lite tålmodig med forstokka assistentleger og kverulerende sykepleiere. Me jobben blir gjort, og med stort program kan jeg fremdeles føle adrenalinet bruse og det er gøy å være på jobb. Men når sola står opp, og dagvaktene kommer, er batteriet flatt.

Reiser hjem. Handler og spiser frokost før sofaen og pkleddet venter og der ligger jeg gjerne 6 til 7 timer. I dag har jeg hatt huset for meg selv. Ingen forstyrrende telefoner. Bare ro og fred og komatøs snorking på sofaen. Alikevel er jeg slakt.  Orker ingen ting. 

Jeg er blitt for gammel for nattevakter, men fremdeles er det over 8 år til  jeg kan slå tillitsvalgtsbibelen i skrivebordet og trygle om fritak

Lang natts ferd mot dag….

Hodet er fyllt med tåke. og øyelokka er tunge som bly.

Det har vært en lang natts ferd mot dag.  Nattevakt på røntgen er travelt når Hallingdal er full av påsketurister..  Positivt er det at vakta går fort på det viset. Plutselig lysnet det av dag, og dagvaktene dukket opp.

Nå blir det kvalitetstid med sofaen, pledd og puter. Godt å ha huset for seg selv, og vite at Guttene, Gamle Gubben Grå og Kjøteren koser seg i påskesola på fjellet.

Travel lørdag…

I dag var det frem med vaskebøtte, skurefille og langkost for å få heimen ren og fin til påske.

Ut med søppla, men gud hvor skittent det var i “søppleskapet” under kjøkkenvasken. Det må tømmes ogvaskes.

Opppvaskbenken var heller ikke ren og pen. Her må det og skrubbes og vaskes.

Sånn ja. det ser mye bedre ut.

Vedhylla ved peisen i stua skriker tom mot meg

Der var kveldens peiskos sikret.

Så en tur ut i det fine påskeværet. Hund og ngste tennåringssønn må med. Vi samler kvister.

En aktiv time i solveggen etter at vi kom hjem, og vips, en koselig kvistkrans til bodveggen.

Det ble enkel middag i dag

og så kunne jeg endelig …

….ta helga.

GOD HELG OG GOD PÅSKE

 

Orker ikke, gidder ikke……

Host, host, host….

Orker ikke reise til drammen i dag. Ledelsen får klare seg uten meg.

Host, host, host……

Orker ikke sitte på kontoret og svare på mailer. Tok de som hastet mest i går. Det får holde.

Host, host, host……

Men kommunestret må forberedes. Hunden må luftes. Og Påskekrimmen bør være ferdig i løpet av dagen. Husarbeid burde jeg og finne tid til. Snart påske. Hyggelig med ryddig og rent hus til høytiden. Gamle gubben Grå og guttene skal værepå hytta sammen med onkel me av påsken mens jeg jobber. Men jeg vil jo ha litt påskepynt og påskestemning rundt meg jeg og…

Host host host… i morgen er det ny arbeidsdag

Klagesang

Snøfillene blåser mot meg og treffer som nålestikk i ansiktet der jeg stavrer meg frem over islagte stier i en park dekket av et tynnt snølag. Småskjenner på hunden som drar i båndet og vil ha et raskere tempo. Det skulle vært vår, men er isende 8 kalde blå, vind og snø.

Telefonen ringer. Sykdom på jobben Kan du jobbe?  Syk, jeg er syk jeg og. Hostet meg gjennom styremøte og politisk møte forrige dagen. Hostet meg gjennom kveldsvakt i går.  Har hostet i hele natt og har småfeber. Jeg kunne virkelig trenge denne fridagen.. Burde ligge under pleddet på sofaen, hoste og drikke varm te. Ikke befinne mef ute i vind, snø og kulde, ikke gå på jobb. “Desverre” sier jeg til jobben. “Jeg må dra til Drammen, har et viktig møte. med ledelsen.”

Hjemme er det mye husarbeid som venter. Oppvaskbenken er full. Gulvene er skittne. Vaskerommet er overfyllt. Tennåringssønner og Gamle Gubben Grå koser seg forran TV og Data.

Burde vært på kontoret. Mailboksen er full av ubesvarte mail. Noen saker jeg må følge opp som har ventet en stund.

Påskekrim til jobben. Årvis tradisjon. Bør være ferdig før helga. Det må bli nattarbeid.

I morgen er det n Drammen tur. Nye møter. Etterpå er det kommunestremøte. Der skal jeg holde et innlegg om skogen i nærområdet mitt som noen vil gjøre om til grustak. Klart jeg tar den saken. Jeg bor jo her. Men innlegg til kommunestyrets talerstol tar ikke jeg på sparket. Og kommunestrepapirene må jeg få lest – i dag.

Skal skrive konfirmasjonssang for ei venninne. Ikke noe stress, bare kos. Fortsatt over en måned til konfirmasjonen. Ikke noe stress… Men når skal jeg få tid?

 

 

Grendeskoler…..

De små, lpkale skolene forsvinner i bygdene rundt om kring i landet.  Skolebyggningene blir ofte liggende tomme og kalde tilbake.  Det er klart det lønner seg økonomisk for kommunene med større enheter, færre byggninger å holde ved like, færre rektorer, færre administrative stillinger og kanskje og færre lærere. Hvor mye bussing av elever vekk fra nærmiljøet og til de store skolene er ofte ikke med i regnestykket.

 

Jeg gikk på en liten greendeskole på 70 tallet, og selv om  mye er forandret siden den gang vil jeg alikevell dvele kanskje litt nostalgisk ved min oppvekst og mine tanker omkring temaet.

Jeg gikk på en liten skole. Vi var ca 50 elever fordelt på 1.-6. klasse. (Dette var jo før  man begynte på skloen som 6 åring.) Klassen far fådelt skole. Dvs at flere klassetrinn hadde undervisning sammen. Vår skole var 4 delt. 1.klasse var alene. 2. og 3. klasse gikk sammen. Det samme gjorde 4. og 5. klasse. Mens de store 6. klassingene fikk ha klasserommet for seg selv det siste året før man begynnte på ungdomsskolen i byen.

Vi gikk, eller syklet til og fra  skolen og om vinteren hendte det at vi gikk på ski.  Skoleveien var en sosial-arena. Redselen for de “store gutta” som skrenset forbi på syklene sine.  Blomsterplukking. Begravelse av døde sommerfugler, lek og morro. Ofte tok hjemveien halve ettermiddagen. 

Trafikkbildet er et helt annet i dag.  Men da er problemet å lage trygge skoleveier, ikke å flytte skolene og dytte elevene over i buss.

Var så min skolehverdag bare idyll?

Absolutt ikke. Jeg ble ertet,  og plaget. På grensen til mobbing.  Jeg var anderledes. De fleste andre i min lille bygd drev med langrenn. Jeg hadde hjertefeil, løp saktere og likte best å sitte inne med ei god bok.  jeg var flink på skolen, til tider litt snus-fornuftig.  Jeg var lang og utrolig tynn, rene skjelettet. Noe de andre ikke nølte med å påpeke.

Ja, sier forkjemperne for de store skolene. På en større skole ville du hatt det me bedre. Elevgruppen er mindre homogen. Du ville finne venner som var bokormer som deg. Andre elever som heller ikke var flinke i idrett og var fysisk aktive.

Mulig det. Men hvis den teorien hadde vært korrekt, burde jeg fått det bedre når jeg gikk fra den lille barneskolen med 50 elever og over på den store ungdomsskolen med bortimot 400 elever.

Vel, jeg opplevde det ikke slik…..

Joda, jeg fant venner som leste bøker.og venner som ikke var så sportye. Ei stor, overvektig jente og ei med et handikapp som gjorde at hun var enda mindre sporty enn meg ble blant mine gode venner, og disse to ble venner for livet. Uten årene på ungdomsskolen hadde jeg kanskje ikke blitt kjent med disse jentene som har betydd utrolig mye for meg  og fremdeles gjør det.

Ertinga ble det og slutt på. Nå gikk plaginga over til direkte mobbing. Jeg ble utestengt, hånet, sparket, sputtet på, vasket med sur svamp,, klær ble ødelagt, skolesaker ble ødelagt,   Livet ble på mange måter et helvete. Lærerne, hele lærerværelse var fullt av pedagoger og spess peder. Alle visste – men ingen stoppet det.  Jeg klarte meg jo så faglig godt på skolen..

For meg var ikke det å skulke noe alternativ. Jeg likte skolen, j fagene. Det var friminuttene jeg ikke likte.  Jeg ville ha gode karakterer. Jeg sladra aldri i håp om at jeg skulle få være i fred. Bare satt der.på plassen min med engstelig blikk. Det var ikke noe problem med meg, og at jeg hadde problemer var ikke lærernes problem. .

Jeg tror ikke noe på at det er mindre mobbing på større skoler. Jeg tror ikke skolehverdagen for den enkelte elev blir enklere på store skoler. Jeg tror at hovedargumentet for å slå sammen skoler og transportere elever milevis i buss er økonomiske, og bare det.

 

 

 

Det er nå jobben begynner….

Da sykehuset jeg arbeider ved sto i fare for ikke å få noen ansattes representant i styret når vår representant til nå går av med pensjon var mange av oss bekymret for hva det ville ha å si for vårt lille sykehus. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Sammen med gode støttespillere stillte vi en alternativ liste til valget på ansattes representanter. Det var en del jobbing som måtte til for å få til det, og det ble ikke nådig tatt opp av de store organisasjonene.  Til tider føltes det tøfft.

I forrige uke skrev lokalavisen om valget, noe som selvsagt skapte engasjement – på godt og vondt.

Mandag var valget over, og i går ble det kjent at jobben var kronet med hell. Jeg fikk plass i styret og vårt lille sykehus var sikret en representant.  Lokalavisen fulgte opp med ny artikkel i dag. Og det har vært trivelig å være på jobb i dag og motta gratulasjoner fra kollegaer i alle yrkesgrupper. Føler masse støtte, og det er godt. Familie og venner har og sendt gratulasjoer. Det samme har radiografkollegaer fra andre helseforetak.  TAKK til alle sammen Jeg er virkelig rørt.

MEN det er nå jobben begynner for alvor. Jeg skal representere alle de som stemte på meg. Hvis styret i Helseforetaket vedtar noe som en kritisk lokalavis mener er negativt for lokalsykehuset, vil på nytt mitt nav blinevnt og jeg stillt til ansvar. Når nedskjæreingskravene kommer, når gammelt utstyr ikke blir skiftet ut, når passienter dør på grunn av feilvurderinger eller dårlig organisering vil jeg bli stillt til ansvar.  Det blir min oppgave å fronte arbeidssituasjonen vår både på vårt sykehus og de fire andre sykehusene å få de andre styrerepresentantene til å forstå hva vedtakene betyr i praksis. Jeg må innrømme at jeg går til rollen med blandede følelser…

Det er flott med en stor Heia-gjeng. Nå er det opp til meg å levere.