Noen tanker om arbeidsmoral

Jeg er litt usikker på om arbeidsmoral fremdeles er et begrep som brukes i dag, eller om det også forsvant i takt med at arbeidstakere ble mer og mer klar over sine rettigheter.

Jeg har i svært mange år vært en av de som opplyser arbeidstakere om rettighetene deres, og hjelper de å få det de har krav på. Enten det er penger, fritid eller andre ting som er fastsatt i lov- og avtaleverket. Og ja, jeg har vært med på å fremforhandle en del slike avtaler.  Det at arbeidstakere ikke finner seg i alt en arbeidsgiver kan finne det for godt å bestemme er bra. Også en bevisstgjøring av hvilke rettigheter man har som arbeidstaker også.

Samtidig som jeg mener å ha sett en utvikling hvor arbeidstakere blir mer og mer bevisst hvilke rettigheter de har ser jeg og at mange tror de har rett på langt mer enn det de faktisk har krav på.  At arbeidshverdagen i litt vel grad skal tilpasses slik at den passer inn i deres liv – ikke omvendt.
Hvilke plikter man har som arbeidstaker synes å bli mer og mer glemt.
Antar det kan ha en sammenheng med at plikt heller ikke er et ord som klinger bra i våre dager.

Jeg kom til å tenke på det etter å ha lest et par innlegg i dag.

En blogger forteller at hen har første dag i ny jobb i dag. Ny jobb med hjemmekontor og greier! Spent på å komme i gang med alt det nye. Nytt PC utstyr fra arbeidsgiver er blitt satt opp hjemme. Masse nytt å sette seg inn i. Det er lett å glede seg med den som skriver.
Det er bare en ting jeg reagerer på. Hun poster blogginnlegget om den nye jobben klokka 09.59 på en mandag.
Jeg aner selvsagt ikke når arbeidsdagen er avtalt å starte for denne arbeidstakeren eller hvilken avtale hun og arbeidsgiver har om arbeidstid. Jeg håper at arbeidsdagen ikke starter før tidligst klokka 10.00…..

Det andre innlegget jeg reagerer på er et innlegg fra noen som har vært på jobbintervju, både en og to runder. Etter hva vedkommende har fått inntrykk av er stillingen hennes. Like vel har hun, tross purring, ikke fått tilsendt noen arbeidskontrakt på mail slik hun var forespeilet. Hun har riktignok heller ikke fått beskjed om at stillingen har gått til noen andre. Men snurt og litt frustrert skriver hun et blogginnlegg om saken. Om hvor dårlig behandlet hun føler seg og vor useriøs hun ser på denne arbeidsgiveren. Heldigvis uten å nevne hvilket firma det er, men likevel.
Jeg sukker for meg selv. Det der kan for være avskjedsbrevet til den stillingen. Tenk om hun var innstilt som nummer to eller tre til stillingen. Da må arbeidsgiver avklare med de eller den søkeren som er over deg på lista før de enten gir deg tilbudet eller sender en meddelelse med “Beklager, bedre lykke neste gang”.

Jeg hadde over 800 sideklikk på min blogg i går. Jeg har ingen anelse om hvem de aller fleste av de er. Noen faste lesere som jevnlig legger igjen kommentarer i kommentarfeltet er det jo, men kanskje maks 10 av godt over 800.
Det er altså mange som leser bloggen min som aldri gir seg til kjenne. Det er helt greit. Jeg forteller ikke NRK eller Lokalavisa at jeg jevnlig er inne på deres sider.

Som arbeidstaker mener jeg man bør regne med at arbeidsgiver en eller annen gang snubler over bloggen din. Ikke at de driver bevisst overvåking av deg, men at de nå eller senere kan få med seg hva du skriver på nett og når du skriver det du skriver. Det samme gjelder og fremtidige arbeidsgivere.
Det mener jeg at vi som ønsker å ytre oss offentlig på en blogg bør være bevisst.

Som jeg har sagt før, det er stor forskjell på hva blogg og en personlig dagbok. Det er og forskjell på en blogg og en privat chat med bestekompisen.
Bare et godt råd fra meg.

 

Noen er smartere enn andre….

Noen av oss står med lua i hånda og tør knapt be om de vi har krav på. Andre klarer å forhandle seg frem til litt mer enn det som for andre føles rimelig. Om det skyldes at en er en dyktig forhandler eller motparten elendig skal jeg ikke ha noen formening om. De fleste som skal forhandle utarbeider krav litt høyere enn der man ønsker å lande. Jeg har en gang opplevd at første tilbud fra motparten var langt høyere enn det vi hadde planer om å be om. Det ble relativt korte forhandlinger, og jeg antar begge parter var fornøyd. Det kan jo være slik i dette tilfellet og.

Vel, nok om det. La oss ta turen til Kode som er et museum i Bergen og til Petter Smart, eller Petter Snare som han egentlig heter.

Museet er nå i en så krevende økonomisk situasjon at alle de ansatte får tilbud om sluttpakke. 16 millioner kroner må kuttes.  Kode har i stor grad vært finansiert med overføringer fra Bergen kommune, staten og fylkeskommunen. Altså, det som vi gjerne kallet “dine og mine skattepenger”.

Denne Petter Smart har siden juni 2017 arbeidet som Administrerende Direktør ved Kode. Kontrakten skulle vært en åremålstilling, men ble under forhandlingene til en fast stilling.
Lønnen var da på 1,22 millioner kroner og i kontrakten fikk Snare også klippekort på 60 flyreiser med SAS mellom Bergen og Oslo hvor Snare bor sammen med sin ektefellen. Verdien av klippekort den gang var på 104.000 kroner. Så langt har jeg ingen ting å kommentere. En årslønn på 1,22 millioner for å være administrerende direktør er ikke noe å heve på øyebrynene for. At han og fikk fremforhandlet at arbeidsgiver finansierte pendlerreisene hans vel… Jeg har i det minste forståelse for kravet. Hadde jeg vært i en slik forhandlingspossisjon hadde jeg kommet med et krav på 94 flyturer mellom Bergen og Oslo. (Tur/retur hver helg med fratrekk for 5 uker ferie.) Så 60 flyreiser…. Vel, fremdeles rister jeg ikke på hodet.

Nå står det riktignok i kontrakten at Snare ikke har fem ukers ferie som oss andre dødelige, men hele 7 ukers ferie.
Nå begynner jeg å bli litt mer betenkt. Hvorfor trengte fyren to “senil-uker”? Han er født i 1969 og var følgelig ikke mer enn 48 år i 2017. Selvsagt er det noen som blir rammet av den fryktede sykdommen tidlig, men burde da bli ansatt som Administrerende Direktør? Det er en stilling med mye ansvar, mye stress og hvor man gjerne bør klare å ta rasjonelle og kloke avgjørelser.

Etter et års tid i oktober 2018 mente partene det var på tide å reforhandle avtalen.
De to partene ble enige om følgende tillegg til kontrakten til Snare: å bytte fra klippekort til SAS Travel Pass Unlimited, ubegrenset i Sør-Norge, og alle kostnader forbundet med pendling, inkludert reise til og fra flyplass var noe arbeidsgiver skulle betale.
I tillegg får Snare dekket strøm, felleskostnader og kommunal skatt for pendlerboligen han har kjøpt i Bergen.

I mai 2020 var det igjen på tide å reforhandle avtalen for andre gang.
Avtalen om godtgjørelser til pendlerreiser og at KODE skal betale felleskostnader, strøm og kommunal skatt for pendlerboligen står der fortsatt. Men i tillegg skal KODE, som jo er finansiert av fellesskapets midler, også betale husleie for leiligheten.
De skal altså betale eieren av leiligheten 15.000 kr i måneden for at Administrerende Direktør får lov å disponere leiligheten.  I tillegg til alle fellesutfigftene, strømmen og den kommunale eiendomsskatten.
Denne summen er i løpet av de fire årene som er gått økt med 7.000 kroner til 22.000 kroner. En relativ stiv prisstigning spør du meg. I følge konsumprisindeks kalkulatoren til SSB burde leieprisen ha økt med rundt 18% på den tiden. Den har økt med nesten 50%, eller 46,67% for å være nøyaktig.

Jeg håper du fikk med deg detaljen om den som eier leiligheten og den som bruker den er samme person.
Han får altså 22.000 kr. i måneden i leieinntekter betalt av felleskapets midler for en leilighet han både disponerer og hvor alle tenkelige kostnader allerede er betalt av det samme fellesskapet. Dine og mine skattepenger via firmaet han er satt til å administrere. Det betyr en leieinntekt på 264.000 kroner. I tillegg til fri fly hjem så ofte han vil og kan samt alle utgifter med å komme seg til og fra flyplassen. Og for ikke å glemme en årslønn som var 1.22 millioner i 2017. Skal vi følge konsumprisindeksen har den lønninga økt til over 1,5 millioner i dag.

Nå er altså KODE ute å kjøre økonomisk. De må finne innsparinger på 16.000.000. De ansatte har fått tilbud om sluttpakker.
Jeg regner med at denne Petter Smart, som jo er den som har ansvaret for den økonomiske situasjonen, er blant de som kommer til å hoppe på tilbudet om ei feit sluttpakke – og så reise videre for å finne seg nye utfordringer, og nye eventyrlige lønnsavtaler.

Heltidskultur….

Som mangeårig tillitsvalgt har jeg vært opptatt av at arbeidstakere som ønsker det skal ha faste hele stillinger. En lønn å leve av uten å være nødt til å shoppe vakter for å få økonomien til å gå rundt.
Spesielt innen helse og omsorg er det en høy bruk av deltidsstillinger for å “få turnusen” til å gå opp.

I de siste årene har også arbeidsgiversiden begynt å innse at heltid er tingen. Men da må folk arbeide mer ubekvemt. Flere helger, netter og kvelder – fremdeles “for å få turnusene til å gå opp”. De fleste som har vært i bransjen noen år husker vel Anne Kari Bratten, direktøren i arbeidsgiverforeningen Spekter, og hennes sleivete uttalelser om sykepleiere som heller drakk kaffe-latte enn å jobbe. Svaret mitt til henne kan du lese i innlegget. Åpent brev til Anne- Kari Bratten.

På kommunestyret denne uka hadde vi en sak om heltidskultur i kommunen. Vi har satset på det i noen år nå, og saksfremlegget var fult av skryt på hvor flinke kommunen er.
At vi mister en del sykepleiere og andre fagpersoner fordi de for å få hele stillinger ofte må velge mellom 12 timers vakter i helgene eller å arbeide annenhver helg ble kanskje litt underkommunisert. Misnøyen med mye helgejobbing hadde de tenkt å stilne med å betale en drøy tusenlapp mer i måneden.
Jeg var ikke imponert.

Flott at kommunen satser på økt bruk av heltid, men når man for eksempel innen Helse og omsorg har en gjennomsnittlig stillingsstørrelse på rundt 50% er det et stykke igjen til at man kan slå seg på brystet og snakke om heltidskultur.
Det er et stykke igjen før folk også i den sektoren har en lønn å leve av.

Jeg ser og at andel 0% arbeidstakere, såkalte timelønnede er økende. Den skulle i følge planen være på 21% av totalt ansatte og så reduseres år for år ned mot 15%.
I stedet viser tallene at denne andelen, den mest usikre ansettelsesformen, er økende. Den er nå helt oppe i en tredjedel av arbeidsstokken.

Som tillitsvalgt engasjerte jeg meg mye i problematikken rundt 0% arbeidstakere og den usikkerheten de har.
De er i praksis ansatt fra vakt til vakt. De vet kanskje om noen vakter denne uken og den neste, men har usikkerhet om hva de kan regne med å tjene i neste måned, eller måneden der etter. De får ikke lån, og mange av de tør heller ikke leie seg bolig men blir boende hjemme på jenterommet.

Mange av de jobber mye. Svært mye. Det er best å si ja til de vaktene de blir tilbudt slik at de kan ha litt ekstra å leve av hvis det skulle bli smått med vakter neste måned eller måneden deretter.
Har de fri en dag står de opp og gjør seg klar slik at de kan komme seg raskt på jobb hvis en av kollegaene skulle være syk og de blir ringt inn. Det gjør at livet føles relativt uforutsigbart.
Jeg regnet ut en gang hvor mye en slik 0% ansatt hadde arbeidet i gjennomsnitt de siste tre årene. Svaret var 127% stilling.

Løsarbeider med livet på vent har jeg pleid å kalle “nullene mine”.
Nå ser jeg at antallet “null” i kommunen er økende stikk i strid med hva som er planen.

Gjorde det jeg sa noe inntrykk på de andre i kommunestyret? At en tredjedel av arbeidsstokken i kommunen er 0 % arbeidstakere? Ikke nevneverdig.

Tror ikke folk helt forstår hva en slik ansettelsesform medfører. At de ikke har tenkt gjennom det. For det å ha et arbeidsliv som fører til mer utrygghet og at arbeidstakere i enda større grad blir prisgitt arbeidsgivernes velvillighet er ikke riktig utvikling.

Jeg har sansen for et fleksibelt arbeidsliv. Hvis godt voksne mennesker på slutten av karrieren når de kanskje er gjeldfrie ønsker den friheten en slik arbeidsform har er jeg ikke så engstelig. Men de har gjerne faste, trygge stillinger. Det er de unge, nyutdannede som setter livet sitt på vent og inngår slike arbeidsavtaler. Ikke fordi de ønsker fleksibiliteten, men fordi det er det eneste de får tilbud om.
Vi får et A-lag med full sikkerhet og et B-lag som tar alle vakter de kan få bare for å overleve.
Den utviklingen bekymrer meg.

En dag med engasjement, som vanlig…

En halvtime med beroligende kaffekopp før arbeidsdagen begynte var ikke nok.  For allerede på mandagens morgenmøte var blodtrykket mitt faretruende høyt.  Engasjert tillitsvalgt, oh yes.

Oppførte meg rolig og harmonisk mens jeg drev med pasientrelatert arbeid.  Men rett før lunsj fikk jeg en telefon om noe tull på en lønnsslipp, og jeg kjente blodtrykket stige litt igjen. Sånn er det når man er frivillig rådgiver for kreti og pleti i arbeidslivsspørsmål.  Og yes, denne kjerringa lar seg lett engasjere.

I lunsjen var mer enn en person opptatt av å gjøre meg oppmerksom på at det var bilde av meg i dagens papirutgave av lokalavisa.  Det var artikkelen fra forrige ukes nettavis om Rødt sin liste til neste års kommunevalg som sto på trykk.  Det blir alltid noen kommentarer, litt vennskapelig erting, når det er bilde i avisa.
Begynte ikke noe valgkamp i lunsjen.  Kollegaene mine er fornuftige mennesker, så jeg regner med at de forstår selv hvem de bør stemme på….  Men når arbeidsdagen var over og jeg satt på vaktrommet og ventet på at Gamle Gubben Grå skulle bli ferdig med sin arbeidsdag og komme å hente meg er det ikke fritt at det ble snakket litt politikk med en Rødt sympatisør.  Og, ja, muligens det gikk litt på utpust og innpust akkurat da.  For engasjementet bobler fort i meg, og jeg gleder meg til å begynne valgkampen.

Hjemme ble det middagslaging, før jeg satte meg ned med PC og telefon for å hjelpe medmennesket med tull på lønnsslippen slik at vedkommende fikk ordnet opp med det som var feil, og forhåpentligvis får penger som er til gode inn på konto før jul.
Fikk melding i sted om at arbeidsgiver til vedkommende har svart at det skulle bli ordnet opp i det som var feil, og jeg vet om et medmenneske som nå kan senke skuldrene og få seg en god natts søvn.
Økonomiske utfordringer har det med å stjele nattesøvnen.
Godt å kunne være til hjelp.

 

Julebord i garasjen hos a Bjørgunn

I går var det tid for årets julebord på jobben, og i år skulle det være i garasjen hos a Bjørgunn.  Vi er jo underbetalte røntgenfolk som må betale gildet sjøl, så det gjelder å holde kostnadene så lave som mulig.  Men med en så herlig gjeng som røntgengjengen kan det bli fest hvor som helst. 

Jeg led valgets kval foran klesskapet da jeg skulle velge antrekk.  Hva skulle jeg velge? Som alle andre kvinner vil jeg jo stråle på julebordet, ta pusten fra alle og overstråle de andre kvinnene. Til alle menn som tror at vi damene tar på oss push-up, hold-in, og den lårkorte paljettkjolen for å imponere dere,  fortsett gjerne å lev i den trua.  Men sannheten  er at vi damer staser oss opp for å vise de andre damene hvor flotte vi er.  
Vel som sagt, jeg hadde lyst til å stråle og ta pusten fra alle.  Litt av en oppgave når man er rundt 30 år eldre enn de yngste, og i tillegg er ei diger dundre på over hundre.  Samtidig skulle julebordet være i en garasje…  Til tross for at jeg var lovet både lys og varme, kunne det jo fort bli litt kjølig….  Sølvkjolen med åpen rygg og korte ermer ble hengt inn i skapet igjen, og jeg gikk for “Lady in red”. 

Gamle Gubben Grå kom hjem akkurat i tide til å kjøre meg, og jeg ankom garasjen til riktig tid. 
Og for en garasje!!!!  Og for et fest-lokale!!!!   
Garasjen til a Bjørgunn hadde overhode ingen likhetstrekk med illustrasjonsbildet øverst i innlegget.  Fra det øyeblikket jeg åpnet døra  og ble tatt i mot av en strålende festkomite hvor damene var kledd i glitrende juletre-kjoler, angret jeg på at sølvkjolen hang igjen hjemme i skapet.  Dette var et festlokale designet for glamour.  
Festlokalet i andre  etasje i garasjen var ei stor stue med romslig kjøkkenkrok.  Panoramavinduer med skyvedør ut til en liten altan på den ene langsiden, 4 store runde bord med gode stoler vakkert duket til fest.  Fargevalg på interiør og detaljer var så gjennomført at jeg bare måtte stå og ta det hele inn.  Det var så utrolig stilig.  (Tok selvsagt bilder, men det er kollegaer med på alle, så jeg legger de ikke ut på bloggen.)

Stemningen var satt fra første smak av velkomst-gløggen.  Dette kom til å bli et bra julebord!  Og for et julebord det ble!! Jeg har vært med på mange røntgen-julebord, sikkert over 20, men dette må da stå igjen som ett av de mest fantastiske røntgen-julebord gjennom tidene? 
 
Under middagen var det besøk av en “snasen kar” som virkelig eide lokalet.  Utrolig gøy når noen byr på seg selv på denne måten.  Her har Hønefoss-revyen gått glipp av et stort talent.  

De små grå fikk prøvd seg med pop-quiz, og det fikk også konkurranseinstinktet hos enkelte.  Laget mitt ble nummer fire. “Det er jo blant topp fem, og det bør vi være fornøyd med” oppsummerte en på laget da han fikk en anelse av at ikke alle var like fornøyde med plasseringen. (Det var totalt fire lag…..)

Vi hadde velfortjente kåringer av årets…. ..   med mer pålegg enn oppfordringer om spontane takketaler.  Stemningen var høy og latteren satt løst.
Pakkeleken tok litt tid før vi kom ordentlig i gang, men innspurten var det ikke noe å si på.  

Det var dansing og drekking til langt på natt.  Klokka var nesten halv tre før jeg, gamle kjerringa, motvillig fant tiden inne til å ringe Gamle Gubben Grå for å bli henta.  Fremdeles var det mange igjen da vi dro sånn rundt halv fire

Noen er kanskje litt slitne i dag, og føler behov for en litt rolig dag.  Noen er glade for at det er fri-søndag.  Noen angrer kanskje på noe de sa, eller ikke sa.  Noen angrer kanskje på noe de gjorde, eller ikke gjorde.   Det er slik det skal være dagen etter et vellykket julebord.  

Takk til Bjørgunn som  stilte garasjen til disposisjon.  Takk til en komite som hadde planlagt godt og gjennomførte med glans. Og sist men ikke minst, takk til en herlig gjeng kollegaer som alle hver på sitt vis gjorde at denne kvelden ble minneverdig.

 

I denne søte julebordstid….

På lørdag skal vi ha julebord.  Vi skal ha det i garasjen til Bjørgum. Det er greit, det er visst både lys og varme der. Vi kunne velge om vi ville ha ribbe eller pinnekjøtt. Jeg valgte ribbe og har vpsa 275,- kroner til komiteen for det.  Ønsker jeg drikke til maten må jeg ta med det selv. Det er og greit.  Jeg arbeider i et offentlig sykehus. Det er klart at vi ikke må ta penger som kunne være brukt til pasientbehandling å bruke på julebord for de ansatte. Fellesskapets midler må brukes til felleskapets beste. Dessuten blir julebordet for oss ansatte sponset med 100,- kr pr. person. Det ble i det minste det i fjor. Sikkert sånn i år og.  

De nærmeste lederne våre hadde to dager på hotell for 14 dager siden. Viktig å bygge kultur. Det gjør man jo ikke på møterom med dårlig luftkvalitet.  Jeg unner disse lederne hotellovernatting og god mat. Mellomleder på sykehus er en tøff jobb. Som tillitsvalgt får jeg og påspandert lunsjer og hotellovernattinger med jevne mellomrom. 

Styret, de som bestemmer – eller tror de bestemmer – får lunsj på alle styremøter. De har sånn ca 10 styremøte i året. De har og en eller to styresamlinger i året – på Hotell med overnatting og middag. Jeg vet det, jeg har selv sittet i styret. Til jul unner de seg en bedre middag på restaurant. Da har de hatt den tøffe jobben med å vedta budsjettet. Vedta å utsette kjøp av kritisk medisinsk utstyr, ledighold av stillinger eller “effektiviseringskrav”. Effektiviseringskrav betyr at vi som jobber på gulvet må løpe litt for…. jeg mener jobbe litt klokere. Hva de mener med det å arbeide klokere er jeg litt for dum til å forstå. Men jeg forstår at det betyr at vi blir færre om å gjøre den samme arbeidsmengden, eventuelt at vi blir like mange som før men får økt arbeidsmengde. Men dette innlegget skulle ikke handle om arbeidsmengde. Det skulle handle om bruk av fellesskapets midler. 

Stortingspolitikerne. De som sitter nesten helt øverst på toppen, liker i likhet med folka jeg jobber sammen med litt fest og moro. Noen mer enn andre.  Frp sin stortingsgruppe brukte i 2017 26.000,. kr pr representant.  Det blir en grei middag i uka på hver det.   Og før noen kommer drassende med Rødt og hva de brukte, jeg har forsøkt å finne det ut, men forgjeves. I og med at det er 2017 tallene det diskuteres i media for tiden, regner jeg med at Rødt ligger langt nede på lista.  Vi har kun en representant, og han satt jo bare på stortinget i 3 måneder, så så veldig mye håper jeg ikke han har fått brukt opp.

Julebordet på lørdag blir bra. Det er en fin gjeng, og folk skal ha med seg både fele og gitar.  For meg er det helt greit å betale gildet selv.  Helt greit at penger går til pasientbehandling i stedet for fest og moro.  
Skulle ønske andre lengre opp i systemet så det på samme måte, ja når det gjelder dem selv og – ikke bare oss på gulvet

 

Opp og ned av talerstolen….

Min arbeidsplass  hadde sendt inn sak til landsmøtet om å utrede om vi skulle skifte hovedorganisasjon.  Det ble noen turer opp og ned av talerstolen, litt debatt både om forhandlibgsmodell og sentrale versus lokale lønnsforhandlinger før Forbundsleder kom mer et forslag til vedtak. Hans forslag var at man skulle evaluere Hovedorganisasjonstilknytting.

Utrede…  evaluere….  Vi hadde fått den debatten vi ønsket. Vi får en evaluering.  Vi har oppnådd det vi ønsker.  Vi trakk vårt forslag.  Ingen hadde vært tjent med at to så like forslag var blitt satt opp mot hverandre. 

“Brit, mener du at du vil stryke noe du er for….?”

Det var Forbundsleder som stilte meg det spørsmålet fra talerstolen. Og, ja han hadde forstått meg helt rett. For jeg er for et offentlig styrt og finansiert helsevesen. Selvfølgelig er jeg det! Hallo, jeg er rød og radikal, nærmest kommunist i enkeltes øyne.  Jeg vil jo at det offentlige skal eie “alt”.

Likevell hadde jeg rett før lunsj vært oppe på talerstolen og foreslått at setningen “Norsk Radiografforbund skal arbeide for et offentlig styrt og finansiert helsevesen” fra vår politiske plattform. Hvorfor? 

Jo, fordi vi skal være et partipolitisk nøytralt forbund. Da mener jeg at denne setningen blir feil.  For selv om jeg mener at helsevesenet skal være offentlig styrt, er det de som ønsker “Å slippe alle gode krefter til.” Det finnes de som tror at privatisering er løsningen på alle velferdstjenester. De som har et slikt politisk grunnsyn skal og finne sin plass i forbundet.

Jeg tapte den avstemningen, men det er greit.

Det er gøy med landsmøte..

Landsmøte dag 1

I formiddag startet Landsmøte til Norsk Radiografforbund. Og på bakerste rad hadde gjengen fra Vestre Viken fått tildelt plass. Det er mye plankekjøring på en slik første dag. Konstituering, beretninger og regnskap. Det er ikke her de store debattene kommer.

Vi utnevnte nytt Æresmedlem,  Anna Pettersen, som var Forbundsleder i 18 år fra 1996 til 2015. Det var en forventet utnevnelse, og er det noen som fortjener et Æresmedlemskap så er det Anna. 

Nå er møtet i Landsmøtesalen over for i dag. Om en time er det middag. Da finner man ut om det er noen benkeforslag på gang. Noe man må ta stilling til. 

Men før middag må jeg skrive et innlegg jeg skal holde i morgen. Vestre Viken har levert forslag på at man i Landsmøteperipden skal vurdere om UNIO er vår Hovedorganisasjon. Jeg forventer en viss diskusjon.

God morgen

 

God morgen. Våkner uthvilt på hotellrommet. Ingen chihuahua har breia seg i senga mi i natt. Klokka er 7.30 og jeg ligger fremdeles avslappet i senga, to timer etter at jeg pleier å stå opp. Ingen masing på sønn eller råkjøring tur retur Tyristrand i dag. I stedet venter en god dusj før jeg rusler ned i frokostsalen.

Koselig kveld i går. Vi 14 som skulle på møter både i går og i dag hadde en trivelig middag. De fleste av oss har kjent hverandre i en årrekke. Skravla kanskje litt mye på innpust og utpust,  skal skjerpe meg i kveld. Men til tross for god stemning i baren, gikk de fleste av oss til sengs før midnatt.  

 

Oslotur

Resten av uka skal jeg tilbringe i Hovedstaden. I dag et det Representantskapsmøte i Radiografforbundet, og i morgen begynner Landsmøtet. Engasjerende dager med en flott gjeng. 

Har sjekka inn på Hotell Thon Operaen, og akter å nyte det å bo på hotell. Ikke minst det å slippe å sloss om dyna med Charlie Chihuahua. Det å bare tenke på meg selv i fire dager. Deilig.

Etter dagens møter tok jeg en tur ut. Deilig med litt frisk(?) luft. Tenkte å forsøke å finne noen julegaver, men ble gående å traske rundt i menneskrmylderet på Byporten på Oslo S uten å finne noe. 

Nå venter det middag om en time. Har fått spørsmål om å bli med på pub den timen, men jeg tror jeg bare sløvet på rommet.