En av leserne mine var litt overrasket over at jeg ikke hadde kastet meg over tastaturet i går og kommentert Anne Kari Bratten sitt siste utspill. Leseren kjenner meg godt og vet at denne Spekter-direktøren og uttalelsene henne nærmest er en rød klut for denne kjerringa.

Jeg var ikke helt i form i går. Jeg så overskriften på NRK-ytring, men klikket ikke inn på artikkelen. Fikk ikke en gang med meg at det var Anne Kari Bratten det var bilde av. Men så har jeg det ikke med å studere bilder av kjerringer på 60+ så nøye.
Nå har jeg derimot klikket meg inn på artikkelen, lest den – og hentet frem den store kanonen. Her skal Bratten få svar på tiltale.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Pensjoner senior-tiltakene

Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.

Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.

Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.

Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.

I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten.
Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)

Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.

Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.

I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri.
Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.

I 1977 overtok Olaf Wiegels  et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.

De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg.
Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.

Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag.
Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.

Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember.  Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.

Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.

I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel.
Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).

Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere.
Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen.
I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.

Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement.
Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,

Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.

Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.

Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.

På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.

Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.

Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.

Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.

Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)

Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet  forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77.
Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.

Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.

Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.

En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931.
Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker»,  Hennes hersketeknikker er definert som

1. 1. Usynliggjøring
   2. Latterliggjøring
   3. Tilbakeholdelse av informasjon
   4. Fordømmelse uansett hva du gjør
   5. Påføring av skyld og skam.

På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.

Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg.
Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.

1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.

Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.

Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.

Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel.  Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for

Studieteknikk??? Skal jeg, ei kjerring på 58 år som forlot skolebenken en gang i forrige århundre, sitte her og belære mine lesere om studieteknikk???
Jeg sukker høyt og fyller tekoppen til randen. Jeg som hadde gledet meg til å skrive om Harald Hårfagre og hans sønner Ja, ja, Det innlegget får komme siden. Nå er det studieteknikk som gjelder.

Jeg husker vi hadde et dørgende kjedelig fag på barne- eller ungdomsskolen som het studieteknikk. Jeg forsto aldri vitsen med det faget, og jeg var en flink elev med planer om å studere.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Her er min erfaring at hver og en har ulike preferanser for hvilken læringsform en har mest utbytte av, og hver og en har sine individuelle måter å lære på.

Sitatet over er hentet fra Allans innlegg. Jeg gjesper høyt når jeg leser det. Når Allan, kongen av fjas og tull forklarer en ting på en så pedagogisk og omstendig måte, ja da skjønner alle at studieteknikk er et dørgende kjedelig tema for spesielt interesserte.
Det det egentlig står der når vi kutter vekk ord som preferanser og læringsform er at folk lærer på forskjellig vis.

Etter å ha slått fast at folk lærer på forskjellig vis, fortsetter Allan med å forklare leserne hvordan han leser for å huske en tekst. Dette gjøres på en slik pedagogisk måte at det på meg virker som om han mener det er fasiten for hvordan andre og bør studere.
Men hvis hver og en har ulike preferanser for hvilken læringsform en har mest utbytte av, hvilken interesse har da leseren av å vite hvordan Allan lærer?

Det er som sagt år og dag siden jeg studerte. Men jeg er politiker. Sitter blant annet i kommunestyret, Det betyr at jeg må lese bunker med sakspapirer, og helst både forstå og huske det jeg har lest.  Ikke for å skryte, men jeg er relativt god på å lese en tekst, dra ut det essensielle og også huske hva jeg har lest. Jeg tror det er en egenskap man har og ikke nødvendigvis en teknikk man kan lære seg.

Allan skriver noe veldig klokt. Han skriver:

så må en være forberedt på at det kan være kjedelig å lære seg noe og huske noe.
Men det er ikke farlig om ting er kjedelig.

Jeg er enig i at det ikke er farlig om ting er kjedelig.  Jeg tror det er noe mange trenger å minne seg på i dagens samfunn. Det er helt greit at noe er kjedelig. Vi må til og med forvente at noe av det vi må gjøre er kjedelig. Som å vaske gulv eller bære ut søpla. Ikke rasende morsomt, men det må gjøres.

Når du skal velge hvilke fag du skal studere er det smart å velge et fag du har interesse for å lære, og ikke et fag du finner dørgende kjedelig. Så velg fag og studieretning ut fra hva du har interesse for uavhengig av hvilke fag venninnen din har tenkt å studere eller at de hjemme alltid har drømt om at du skal bli advokat.  Og du har du valgt feil, og finner ut at dette var ikke faget for meg, ja så er det lov å velge på nytt.
Nå er vi i august. Studieåret har så vidt begynt. Gi faget en sjanse før du gir opp. Ting er gjerne litt kjedelig til man kommer inn i det.

Så kommer Allan trekkende med en psykolog. og hans 5 punkter for hvordan man skal studere.
Vel, jeg kan si med en gang at de punktene er ikke noe for meg. Sånn virker ikke jeg.

Sett opp en kalender, med timeplan for dagene som gjenstår før eksamen. Fordel pensumsidene på antall dager.

Sånn fungerte ikke jeg som student, selv om det i teorien høres fornuftig ut.
Jeg er et skippertaksmenneske som ble mer og mer motivert for å sitte å lese jo nærmere eksamen jeg kom.  Likte følelsen av å sitte i bobla og bare konsentrere meg om det ene faget i hele dager (og delvis netter). Da hadde jeg det friskt under huden når eksamnesdagen kom.
Men jeg leste aldri siste kvelden eller siste natta. Tok kvelden og la vekk eksamensbøkene sånn 15-16 tida kvelden før og dro på kino eller ut og spise sammen med venner som ikke studerte. Få tankene over på noe helt annet.

Hold forelesninger for en tom stol etter endt studieøkt.

Med mindre jeg skal opp til muntlig eksamen har jeg ingen grunn til å stå og predike for å høre min egen stemme. Husker ikke noe bedre av den grunn. Men hvis jeg har hatt en god foreleser kan jeg på eksamen plutselig høre hans stemme i hode forklare det jeg sitter og leter etter ordene for å forklare.

Det siste punktet til psykologen over å lage et stort kart over pensum med en haug med firkanter ville jeg aldri kaste bort tid og krefter på. Det ville bare bli rot og frustrasjon og helt bortkastet tid.

Veien til kunnskap er nok forskjellig for hver og en for oss. Min skippertakslesing er ikke mer feil eller mer riktig enn psykologens avanserte skjema med firkanter.  En hver må finne sin måte. Det tror jeg man heller finner ved å prøve og feile enn ved å lese blogginnlegg og sjekke youtube.

Jeg tror og det har noe med innstilling. Hvis du setter deg ned med pensumsbøkene og tenker Dette er kjedelig, dette er grusomt, dette er uoverkommelig. Ja da blir det fort kjedelig, grusomt og uoverkommelig.
Vær heller litt nysgjerrig. Mikrobiologi, kan det være interessant da? Mikrobiologi var det faget jeg virkelig syntes var kjedelig da jeg studerte for å bli radiograf. Lese om hva som skjedde inne i cellene. Ting man ikke kan se med røntgenbilder, kun i mikroskop. Men også det faget har noe interessant kunnskap å gi, såpass at jeg fikk en god karakter på faget jeg virkelig ikke forsto så mye av og hadde minimal interesse av. Jeg tipper det kom av at det fra pensum som festet seg i hjernebarken var det mest essensielle.

Nei, nå skal ikke kjerringa sitte her å skrive mer om studieteknikk. Jeg tror motivasjon er viktigere enn teknikk. Så studer det du finner interessant, og ikke det andre mener du skal studere. Da havner du kanskje i  en jobb og et yrke du trives med, og slipper å se på starten på enhver ny arbeidsuke som en skikkelig blåmandag.

Slike engasjerte mennesker som meg får gjerne noen spesielle saker som de liksom dukker litt mer i enn andre saker, bruker mer engasjement på og kanskje ofte blir forbundet med i etterkant.
Jeg tror mange av de som var foretakstillitsvalgte sammen med meg i Vestre Viken, samt en del av de som satt i ledelsen tenker litt på meg når det blir snakk om parkering på sykehus. Spesielt parkering for ansatte. Så ubeskjeden mener jeg at jeg har lov til å være.

Så det er kanskje ikke rart at det kommer noen oppgitte grynt fra meg når jeg hører at styret i Vestre Viken nå skal ta stilling til hvor de ansatte skal parkere bilene sine når det nye sykehuset i Dammen åpner om ett års tid.
Det mener jeg bestemt at det styret tok stilling til allerede mens jeg satt i styret, og jeg var styremedlem i perioden 2013-2015, altså for ti år siden.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Av styrepapirene til styremøte som var 10. juni i år ser jeg at de vurderer å bygge eget parkeringshus. De venter på de endelige beregningene både på kostnader, kapasitet og fremtidige behov for så vel parkering som tomteområder for en mulig utviding av sykehuset.
Mulig det blir å gni det litt inn, men i de opprinnelige planene for det sykehuset var det parkeringshuset med.
Det ble fjernet…. nå må jeg søke i hukommelse så vel som gamle sakspapirer …..  antakelig etter at Helse Sør-Øst 6. juli 2015 vedtok at den økonomiske rammen for sykehuset skulle kuttes fra 10 milliarder til 8 milliarder.

Da man i 2015, og merk dere at dette ble besluttet etter at jeg gikk ut av styre, vedtok å ikke bygge det parkeringshuset likevel så hadde man vel noen tanker om hvor de ansatte som trengte bil for å få hverdagslogistikken til å gå opp skulle hensette bilen? Man hadde vel en plan?  Og ja, jeg husker planen og jeg. Man skulle leie parkeringsplasser i et privat parkeringshus.

I styrepaprene fra juni i år står det at man har funnet ut at det å leie parkeringsplasser i et parkeringshus noen andre eier ble langt dyrere enn å bygge eget parkeringshus. Hvorfor undersøkte man ikke det i 2015? Eller har prisene på parkeringsplassene i det parkeringshuset steget når eieren fant ut at sykehuset belaget seg på deres tjenester for å løse parkeringsbehovet til ansatte som skal på jobb?

De kuttet altså en del av investeringskostnadene i 2015 ved blant annet å kutte ut et parkeringshus. Det var ikke det eneste kuttet. Totalt ble det kuttet to milliarder. Sykehuset som var planlagt å koste 10 milliarder måtte bygges for 8 milliarder. Nå i 2024 viser det seg at sluttsummen ligger opp til å bli 14 milliarder + eventuelt prisen av et parkeringshus.

Altså 4 milliarder mer enn det man hadde budsjettert med før man måtte kutte. Og da var parkeringshus medregnet. Jada, jeg forstår forskjellen på 2015-kroner og 2023-kroner som den summen på 14 milliarder er i. Det er 6 milliarder over rammen man ble pålagt å forholde seg til i 2015. Det er en langt større budsjettsprekk enn det man kan bortforklare med prisstigning. Den har vært på 33, 4 % i perioden og tilsier at sykehuset burde ha kostet rundt 10,7 milliarder.

At det blir budsjettsprekk på sånne prosjekter forundrer meg ikke. Det er som forventet. Det som forundrer meg, og som er grunnen til at jeg tar til tastaturet, er at de fra 2015 til i dag ikke har klart å løse parkeringsutfordringen. Vi var flere som tok opp den problemstillingen allerede da. Og ha, jeg husker at ett av svarene da som nå var grønn omstilling.  Mange av de ansatte ved Drammen sykehus bor ikke i gangavstand fra Brakerøya der sykehuset bygges. De bor i Asker, Svelvik, Modum, Kongsberg, Hønefoss….. Da er det kanskje ikke så realistisk med sykkel hjem fra nattevakt en iskald januarmorgen eller at man rekker siste buss til Kløftefoss etter kveldsvakt. Det er veldig mange ansatte på sykehus som ikke har en 9-16 jobb.

Nesten 10 år har gått siden man satte en sterk over det planlagte parkeringshuset. Fremdeles sitter man og klør seg i hodet og lurer på hvor man skal gjøre av bilene til de ansatte. Sånt får liksom blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa fremdeles.

Det å skulle møte som vararepresentant på stortinget kanskje dagen etter at hun har vandret rundt i vandrehallen som lobbyist for å påvirke nettopp stortingsrepresentantene ser ikke May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet som noe problem.

Hun hadde fast plass på stortinget frem til Kjerkol måtte gå av som helseminister, og ville ha tilbake stortingsplassen sin. Som første vararepresentant forsvant jo lønna hun hadde fått den tiden hun hadde sittet på tinget. Hvilken stilling hun hadde før hun fikk plass på Stortinget og da muliges har permisjon fra er jeg usikker på. Den siste “ordentlige jobben” jeg fant på henne er at hun var enhetsleder for en bolig for funksjonshemmede da hun ble varaordfører i Steinkjer i 2011. Mest sannsynlig har hun for det meste arbeidet med politikk siden da.

Fra 1. august har hun derimot fått seg ny jobb. Hun er ansatt som seniorrådgiver for samfunn, politikk og kommunikasjon i PR-byrået Geelmuyden Kiese. Det vil si at jobben hennes går ut på å påvirke sine stortingskollegaer. For så kanskje å måtte møte på stortinget og være med å avgjøre sakene dagen, uka, eller måneden etter.

I pressemeldingen Geelmuyden Kiese har sendt ut står det at Lagesen er ansatt nettopp på grunn av sin politiske erfaring. De vil bygge et sterkt lag innenfor poltikk og samfunn som det heter i pressemeldingen.

Jonas Gahr Støre som er leder i Arbeiderpartiet har tidligere hevdet at det byr han i mot når tidligere kollegaer fra Stortinget markedsfører sin politiske erfaring og selger den til PR-byråer.
Når May Britt Lagesen får spørsmål om hvem hun har bedt om lov før hun takket ja til stillingen, svarer hun Heldigvis er det slik i Norge at vi velger våre yrkesveier og karrierevalg selv. En smule arrogant svar, spør du meg. (Men hun spør nok ikke meg om hva jeg måtte mene verken om svar på spørsmål fra VG journalister eller yrkesvalg.)
På oppfølgingsspørsmålet fra journalisten om hun har informert partiledelsen i Arbeiderpartiet om at hun har takket ja til stillingen svarer hun minst like arrogant Nei. Det er ikke vanlig å informere partilederen om hvilke jobber man takker ja til. Jeg er jo ikke ansatt i AP. Og engasjementet som støttespiller, partimedlem og kommunestyremedlem i Steinkjer vil jo selvsagt fortsette. 

Jeg mener ikke ar hvert eneste medlem skal informere partiledelse hver gang de skifter stilling. Men synes likevel at det er litt rart at hun ikke ser at når en så sentral politiker får som arbeidsoppgave å påvirke politikere, så er det naturlig å informere partiledelsen om det.

Lagesen sier at hun hvis hun møter på Stortinget vil hun selvsagt stemme i tråd med Arbeiderpartiets gruppe. Det skjønner jeg og. Alt annet ville være direkte merkelig. Men hvor aktiv er un i debatten på gruppemøtene der gruppene beslutter hva de skal stemme? Det sier hun ikke noe om, og det er der jobben gjøres. Når politikerne møter i salen har de stort sett bestemt seg. Så hvem møter på gruppemøte? Stortingsrepresentanten valgt av folket, eller PR-rådgiveren betalt av kunden?

Jeg har forstått at hvis Lagesen skal møte på stortinget skal hun levere liste over de kunder hun jobber med til Arbeiderpartiets gruppestyre og medlemmer av den komiteen hun møter i. Det har hun en avtale med PR-byrået på. Bare at hun skal levere liste, ikke at hun skal erklære seg inhabil hvis hun ser at det kan være kryssende interessefelt.

Så lobbyist den ene dagen, stortingsrepresentant den neste – og kommunestyrerepresentant om kvelden i mellom er ikke noe problem for May Britt Lagesen. Meg er gitt all makt i himmel og på jord var det en som sa en gang. Det virker som Lagesen tenker  de samme baner, og finner ingen grunn til verken å reflektere over samrøre eller informere andre. Skremmende spør du meg.

kommunestyrerepresentant om kvelden

Facebook er ubarmhjertige der. De tar og minner deg på ting du kanskje helst vil glemme eller fortrenge. Du vet når denne meldingen dukker opp Brit, vi tror du vil se tilbake på dette minnet… Selvsagt klikker man.

Så jeg klikket inn på minner, og de tøt ut av skjermen.25 år siden jeg begynte på sykehuset, 23 år siden jeg begynte på sykehuset, 19 år siden jeg begynte….  Tipper dere skjønner greia. I dag er det 34 år siden jeg begynte på sykehuset – og 2 år og 7 måneder siden jeg måtte forlate arbeidsplassen som var en viktig del av hverdagen så vel som identiteten min. Klart slike påminnelser vekker noen tanker.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Savnet etter jobben og livet jeg elsket er der fremdeles. Samtidig klarer jeg å innse at den arbeidshverdagen hadde ikke kroppen min klart.  Det samlebåndsprinsippet som dagens bildediagnostiske avdelinger ledes etter har ikke rom for kjerringer med slitne kropper i arbeidsstokken. Noen ganger får ting jeg hører meg til å lure om de har tid til å ha mennesker med slitne kropper i porteføljen og.

Porteføljen er et ord jeg plukket opp at en kommunalsjef brukte om brukerne, og pasientene hun hadde ansvaret for. Jeg regner da med at bildediagnostiske avdelinger også har sin pasient portefølje. Det er der jeg lurer på om de har tid til mennesker med slitne kropper, altså som pasienter. Eller om slitne, gamle eller syke pasienter sinker produksjonen.

Dette er ikke ment som kritikk verken av radiografer eller ledere. Mer en kritikk av hvordan sykehusene er organisert.

Jeg skal ikke begynne å gnåle om NPM (New Public Management) og foretaks-tankegangen nå. Det var minner som var tema. Og jeg har mange gode minner fra et langt og engasjerende arbeidsliv på sykehuset. Det er de gode minnene og de gode historiene jeg tar med meg videre.

Det blir litt politikk fra denne kjerringa om dagen, men det kan kanskje være like interessant som matoppskrifter og støvsugere. I det minste når jeg skriver om det, mat altså. Har aldri vært noen god matskribent.
Om jeg er god til å skrive om politikk får andre bedømme, jeg er i det minste opptatt av og interessert i samfunnet rundt meg og derved politikk. Man skriver som regel best om temaer som virkelig opptar en, enten det er turer i skog og mark, mat eller samfunnsspørsmål.

Jørn Eggum som er leder av Fellersforbundet var på Rødt-dagene for blant annet å snakke om Tesla eierens direkte motvilje mot å snakke med sine ansatte. En arbeidsgiver som prøver å innføre de amerikanske modellene for arbeidsliv i Europa og Norden.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

I innlegget Pengegaloppen skrev jeg at arbeidslivet er organisert annerledes i USA enn i Norge og Norden. Mens norske og nordiske arbeidsgivere ser nytten av å ha et godt og tett dialog med sine ansatte og deres organisasjoner er det en helt annen kultur i USA. Arbeidsgivere og bedriftseiere er enerådende og ord som tariffavtaler, drøftinger og forhandlinger er mest å regne som fy-ord. I dette innlegget kommer jeg mer inn på hva man i arbeidslivspolitikk mener om den amerikanske modellen og hvilke utslag den kan gi.

Norge er det landet i Europa som har nest flest Tesla-verksteder. Bare i Tyskland finnes det flere. Policyen til de amerikanske lederne er at det ikke skal inngås tariffavtaler. Dette får de lokale lederne beskjed om. Eller kanskje mer ordre enn beskjed. Det er en del av firma-policyen.

Tesla, som har revolusjonert elbilmarkedet, har klart å unngå tariffavtaler for sine rundt 127.000 ansatte rundt om i verden.  Administrerende direktør Elon Musk har vært tydelig i sin motstand mot fagforeninger.

I Sverige har IF Metall pratet med Tesla siden 2018 for å få til en tariffavtale uten å lykkes. Derfor mente man høsten 2023 at det var på tide å foreta seg noe.

Den 27. oktober gikk derfor IF Metall organiserte ved Teslas verksteder i Sverige til streik  Nå 7 måneder senere er de fremdeles i streik. Streiken er den lengste i Sverige siden 1940-tallet. Rundt 130 arbeidere, eller én tredjedel av de ansatte ved TM Swedens sju verksteder, streiker. Ean Musk er en prinsippfast mann. Har han bestemt seg for at han ikke ønsker å snakke eller samarbeide med sine ansatte, og da forblir det slik

Tesla flyr nå inn mekanikere fra sine verksteder blant annet i Finland, Danmark og Norge for å erstatte de streikende svenske mekanikerne.

Fire svenske havner har fra starten av november vært blokkert for lossing av Tesla-biler, etter en sympatiaksjon fra Svenska Transportarbetarförbundet (Transport). Etter hvert ble aksjonen utvidet til å gjelde samtlige svenske havner.

Fellesforbundet i Norge sympatiserer med de organiserte i Sverige og kom med sitt boikottvarsel i desember. Med mindre Tesla kom til enighet med det svenske fagforbundet IF Metall innen 20. desember i fjor, ville forbundet iverksette sympatiaksjoner. Det ønsket Tesla som kjent ikke.  Så dermed har ingen havnearbeidere i Norge tatt imot en Tesla for videre transport til Sverige siden desember i fjor. Hensikten med boikotten er å ramme transport av biler til det svenske markedet.

Tesla har måttet ta konsekvenser av boikott-trusselen. For å få Teslaene til Sverige, kjøres nå bilene via Tyskland. Tidligere var skipene til Norge og havnene i Fredrikstad, Moss, Oslo og Drammen den foretrukne ruten.Boikotten tvinger dermed verdens største produsent av elbiler ut på veien og en langt mer kostbar frakt med lastebiler. Det er dyrere  for Tesla å frakte elbilene med vogntog fra Tyskland til Sverige enn fra Norge til Sverige,

Sympatistreiken i Norge er ikke den eneste. En tilsvarende boikott skjer også i Sverige og Danmark. I tillegg har mange andre valgt Tesla-arbeidernes side – fra renholderne som har nektet å vaske Teslas lokaler til elektrikerne som verken har bidratt med service eller vedlikehold på selskapets ladestolper.
Flere steder har også postbud sluttet å levere brev og deler til Tesla i Sverige.

På spørsmål til Jørn Eggum om han trodde streiken og boikotten ville føre frem håpet han jo det, men han var redd Ean Musk og Tesla heller ga f*** i det svenske markedet enn å fire på sitt prinsipp om ikke å inngå tariffavtaler.

For meg som er opptatt av ordnede arbeidsforhold og et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne og deres organisasjoner er det sjokkerende hvordan noen virksomhetseiere i de store internasjonale selskapene bare kan ture frem.

Allan har utfaset bloggskrivingen  nå. Blitt så travel og prominent at han ikke tar seg tid til å skrive fjaset sitt selv. Ikke det at han har invitert bikkja til å skrive for seg slik han har gjort før eller har sluppet til andre gjestebloggere. Nei han følger da med tiden og benytter seg av moderne teknologi.  KI, eller kunstig intelligens er det han har tatt i bruk for å få skrevet sitt daglige fjas mens an selv fordriver tiden med andre sysler.

Jeg reflekterer litt over det at man bruker kunstig intelligens eller intelligens i det hele tatt for å skrive om fjas. Men etter å ha lest hyllesten til fjaset  forstår jeg at fjas er langt viktigere enn det jeg kanskje har sett på det som.  Ikke rart Allan fremdeles ligger et hestehode foran meg på vår kappestrid mot toppen.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Da jeg leste overskriften på innlegget til Allan Et blogginnlegg om fjas fra en gjesteblogger  begynte jeg selvsagt umiddelbart å tenke på hvem jeg skulle få til å være gjesteblogger denne gangen. En trøtt Gamle Gubben Grå som myser over dagens første kaffekopp? Charlie Chihuahua som snorker under skjenken eller Kidd som sover i hundesenga? Tror ingen av de hadde meldt seg frivillig.

Når jeg så forsto at det var brukt intelligens i innlegget til Allan, ble det å la Charlie Chihuahua, Kidd eller Gamle Gubben Grå slippe til fort strøket fra tankene mine. Hundene våre har masse sjarm  og er snille og gode, men spesielt intelligente vil jeg ikke si det alltid virker som de er.
Gamle Gubben Grå er intelligent nok, men ikke sånn klokka 06.45 om morgenen før de første to-tre kaffekoppene.  Det er heller ikke rette tid av døgnet til å mase på Gubben om å være gjesteblogger.

Nei, det måtte selvsagt bli KI-teknologi fra Kjerringa og. Ikke minst fordi jeg hører på radioen at Digitalminister Karianne Tung oppfordrer hver enkelt av oss til å sette seg inn i KI-teknologien og hva den kan bidra med i den enkeltes arbeidshverdag.

Nå ser jeg ikke akkurat på bloggen som en jobb. Det er en hobby jeg driver med fordi jeg liker å skrive. Men likevel spurte jeg chatteroboten inne i PCn min (litt usikker på hva hen heter) om den ville gi meg en kort tekst om kjerringtanker. Etter få sekunder kom denne teksten;

Kjerringtanker svinger som vinden i trærne, fra hverdagslige sysler til livets store spørsmål. De speiler en visdom, tålmodig og stille, en innsikt vunnet gjennom årenes løp.

I kjøkkenets hjerte, ved grytene står hun, med tanker som strekker seg langt utover maten. Hun tenker på livet, på kjærlighet, tap, på små gleder som vokser i hjertets dyp.

Hennes tanker er fylt av erfaring og drømmer, av håp for de unge, og minner om fortid. Som bølger de kommer, de ebber, de strømmer, en kjerrings tanker, et hav av visdom og tid.

Jeg ble ikke så lite imponert. Ja nesten litt rørt. Sånn bortsett fra det der med grytene sugde jeg til meg hvert ord. Utrolig godt skrevet. Langt bedre enn om jeg skulle gjort det selv, og veldig mye raskere.
Ja KI-teknologien kan virkelig revolusjonere bloggbransjen. Vi bloggere kan bare lene oss tilbake i gyngestolen og la ny teknologi overta. Nøye oss til nød å komme opp med et stikkord, eller det går sikkert an å bruke teknologien til det og.

Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til ny teknologi. Jeg vet og at KI brukes til mye bra. Tolker røntgenbilder blant annet. Men hvis vi begynner å bruke slik teknologi til å skrive tekster om fjas og kjerringtanker eller hva vi nå vil at teksten vår skal handle om, hva vil da skje med kreativiteten vår? Når man med et par tastetrykk og et stikkord kan få tekster av slik god kvalitet i løpet av sekunder hvorfor skal vi da bruke tid og krefter på å selv tenke ut en tekst? Teknologien gjør det jo både raskere og bedre enn oss.

God morgen folkens. Dette ser ut til å bli en bra dag.  Sola skinner fra lettskyet himmel. Jeg sitter på et hotellrom med vinduet oppe og hører trikkestøy og sirener utenfor. Snart skal jeg rusle ned å få meg en hotell-frokost, men først starte dagen litt langsomt her på rommet.

Dagen ligger blank foran meg og jeg skal fylle den med lystbetonte ting som gir meg energi. En hel dag hvor jeg bare får nye impulser uten at det forventes at jeg skal bidra.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Rødt har politisk “festival”. En mengde foredrag og paneldebatter man kan velge og vrake i, og god tid til litt politisk preik mellom slagene. Dette blir bra!

Jeg har tenkt å starte dagen med foredraget Tid for tall: Rente-spesial.
Økte renter spiser opp stadig mer av folk månedsbudsjett. Vi spør: Hvem vinner og taper på økte renter? Hvorfor
krangler LO og Norges Bank om renta? Hva bør avgjøre om renta skal opp eller ned?
Et interessant tema, og her har jeg nok noe å lære.

Etter den bolken har jeg avtalt å møte Datteren. Må jo det når jeg er i Hovedstaden. Så da tar jeg meg en pause fra foredrag og politikk.

Etter et par timer sammen med Datteren er jeg litt usikker på hva jeg velger. Enten:
Streik! Og hvordan multinasjonale selskap torpederer den norske modellen.
Hvordan vinne en streik mot verdens rikeste mann? Jørn Eggum innleder om kampen mot Tesla, og vi diskuterer veien videre for fagbevegelsen i møte med multinasjonale
selskaper og fagforeningsknusere.
Eller;
En boligpolitikk for folk, ikke for bolighaier.  
Samtale om boligpolitikk med Tobias Drevland Lund, Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen m.fl.  
Foredragene går parallelt så jeg får ikke med meg begge.

Jeg har jo arbeidet mange år som tillitsvalgt og har fagforeningsarbeid som en del av om ikke livsstilen lenger så i det minste er interessen stadig sterk. Så det foredraget om streik tirrer min nysgjerrighet. Jørn Eggum er leder av Fellesforbundet og en av de mektigste i norsk fagbevegelse. Som kjent for mange er ikke Tesla Norge så veldig interessert i at folk skal organisere seg.

Boligpolitikk er brennaktuelt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Flere og flere må leie i stedet for eie bolig. Det er det noen som tjener fett på. Og med skyhøye leieutgifter får man heller ikke spart seg opp egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. En ond spiral for de som er unge i dag. Interessant og aktuelt tema.

Jobbe mindre og leve mer?  er et foredrag jeg og har lyst til å få med meg. Skiftende regjeringer mener vi må jobbe mer. Hva om sannheten er at vi kan jobbe mindre? Foredrag med Hege Hellvik og paneldebatt om arbeidstid, velferdsstat og arbeidslinja. Interessant tema. Hege Hellvik er en samfunnsgeograf (?) om å jobbe mindre og leve mer.

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger, hvis det var flere enn meg som lurte.

Litt usikker på hvor lenge jeg blir i Oslo og når jeg føler nok er nok og setter kursen hjemover. Men har og lyst til å få med meg Mimir Kristianson og Sofie Marhaugs foredrag som de har kalt Hjelp, vi skal til Sveits. De to har jo gitt ut bok om flyttebølgen til Sveits som skjøt fart høsten 2022, Om de stakkars rikingene og om Sveits so har blitt de rikes lekeplass.
Jeg tror den sekvensen kan være bra. Så vi får se hvordan kroppen fungerer og om jeg får med meg denne.

Men nå; Hotellfrokost!