Jeg var ikke overbevist om at dette var en god ide’ da jeg dro av sted i morges. Jeg mener slippe denne kjerringa løs på folk tidlig om morgenen. Jeg som pleide å grynte surt hvis folk ønsket meg God morgen! med en alt for munter stemme når jeg ankom vaktrommet på røntgen på morgenen, og som mang en gan har hevdet hardnakket at ordene God og Morgen absolutt ikke hørte sammen.
Jeg som en gang nærmest klikket i vinkel fordi en leder langt oppe i systemet kom for sent til et møte klokka 8,00 fordi det var så utfordrende kjøreforhold fra Konnerud til Drammen sentrum. Det er en kjøretur på litt over 7 km. Selv hadde jeg kjørt 77km på minst like utfordrende kjøreforhold for å nå det møtet, og jeg hadde rukket frem i tide. Jeg hadde nemlig beregnet at jeg trengte litt lengre tid når været var som det var.
Nå skulle jeg stå smilende på rutebilstasjonen og dele ut valgkamp-brosjyrer til folk som hastet til og fra busser for å nå jobb.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg stakk innom Circle K på veien ned. Litt kaffe og ei bacon-pølse. Standard-frokost når jeg skulle på viktige møter i Drammen litt tidlig på morgenen. Hun som sto i disken der spurte om jeg var medlem i kundeklubben. Det var jeg ikke. Jeg hater slike kundeklubber. Så spurte hun om jeg ville bli medlem i denne klubben, da ville pølsa bli rimeligere. Jeg takket høflig nei til det. Er du sikker? var hennes neste spørsmål. Jeg kjente at irritasjonen virkelig begynte å stige. Jeg hadde lyst til å svare Se til hel**** å gi meg den forb*** pølsa. Jeg driter i den forb**** kundeklubben din!!! Men jeg klarte å beherske meg. Dama bak disken gjorde bare jobben sin. Likevel tror jeg tonen var litt mer enn bisk da jeg nok en gang svarte at jeg ikke ville bli medlem i denne kundeklubben.
Samtidig tenkte jeg at Hva har jeg på stand å gjøre i dette humøret? Det kunne jo hende jeg møtte på noen som ikke var bare begeistret for Rødt sin politikk.

Vi var to som møtte opp til morgenutdeling. Folk var stort sett hyggelige. Ikke minst fordi hun jeg sto sammen med hadde med hjemmbakte røde-stjernekjeks. Tror kanskje vi delte ut flere kjeks enn flyveblad – og det var svært få som var våkne nok eller hadde tid nok til å snakke politikk. Passet meg i grunn bra, for jeg var ikke helt klar for de store politiske diskusjonene.

Budskapet i flyvebladet vi delte ut tror jeg derimot gikk hjem for de som tok seg tid til å lese mens de sto og ventet på bussen.

Noen tror at de på toppen skaper alle verdiene, men hvem får samfunnet til å gå rundt? Det er arbeidsfolk som bygger hus og veier, kjører buss, tog og trailer. Som står i klasserommet og i sandkassa. Som lager maten vår og tømmer søpla. Som jobber nattskift i fabrikker og sykehus.

Sitat Marie Sneve Martinussen.
leder i Rødt.

Arbeidsfolk er de virkelig verdiskaperne. 
Helt vanlige familier har dårligere råd enn for ti år siden. For mange blir fattige av å bli syke eller gamle. Stortingsflertallet vil øke pensjonsalderen. Høyresida vil ha mer løsarbeid og kutte i sykelønna. Rødt vil heller ha et samfunn med stolthet over arbeid og respekt for sykdom.

Vi driver frem faktiske forandringer mot Forskjells-Norge og er i front i kampen for innleieforbud, ny sliter-pensjon og økte minsteytelser.
Årets valg handler om å gjøre Rødt så store og sterke at vi kan sette vanlige folks interesser i førersete og Sylvi Listhaug på sidelinja.
For folk flest fortjener å sitte igjen med mer. Mer penger, mer makt og mer fremtidstro.

Vi sto der til klokka nærmet seg 8.00. Eller 7.45 for å være nøyaktig. En times innsats for å få frem litt politisk budskap og dele ut kjeks. Da vi skulle til å kjøre, vi satt alt klare i bilene våre, dukket tredje Rødt-medlem opp.
En time for sent. Hun stilte seg uforstående til at vi hevdet at vi var ferdige. Hadde vi ikke blitt enige om kvart på sju?
Jo, men nå var klokka kvart på 8.
Det var nok ikke bare jeg som var trøtt, for hun hadde tenkt kvat på sju =7.45 og skrevet 7.45 på telefonen sin.
Jeg smilte, den feilen har jeg gjort en gang og. Fort gjort.

Jeg inviterte med meg sist ankomne på en kaffekopp, så hun ikke hadde stått opp og dratt til byen for ingen nytte. Koselig å skravle litt og.

Jeg er skuffet! Ikke skuffet og vonbroten og forbannet, men skuffet! Bare skuffet. Det får holde.. Jeg er skuffet over Allan. Han leverer ikke til forventningene på sitt siste innlegg.

For det første hadde jeg håpet at han hadde sluttet og sukke, stønne og klage over at en ny arbeidsuke begynte når han hadde runda 100 blåmandag innlegg rett før påske. De som ikke har forstått at mandagene føles tunge og deprimerende for den fyren nå, ja de har så tungt for det at jeg mener det ikke er håp om å få banka noe som helst inn i skallen deres. Muligens ikke helt pedagogisk riktig å si, men jeg er da ingen pedagog.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det andre som skuffer meg med Allan sitt siste innlegg er at han ser ut som om han regner 1. mai som en helt vanlig fridag. Langhelg fra onsdag kveld til han kan sette seg ned å syte og klage over at en ny arbeidsuke er på vei neste mandag. Det virker ikke som om Allan har ofret en tanke hvorfor denne arbeidsuka er så kort. Hvorfor vi har fri på 1. mai, og fredagen derfor blir inneklemt for mange.

Opp, alle jordens bundne trelle!

1. mai er jo arbeidernes internasjonale kampdag. Fram til 1919 var en lovfestet normalarbeidsdag på åtte timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Jeg vil anta at en fyr som Allan som synes arbeidsuka er ulidelig lang er glad for at arbeidsdagene ikke varer mer enn 8 timer.

Da 8 timers dagen ble innført i 1919 begynte arbeiderbevegelsen å fremme kravet om 6-timers dagen. Altså en normalarbeidsdag på 6 og ikke 8 timer. Kravet om en slik arbeidsdag var viktig i deler av arbeiderbevegelsen allerede i 1920-åra.

Dere ser logikken her. Arbeiderbevegelsen kjemper for kortere arbeidsdager, Allan ønsker seg kortere arbeidsuker. Det er på mange måter to sider av samme sak.
Helt siden åttetimersdagen ble innført i Norge i 1919, er de fleste arbeidstidsforkortelsene tatt ut som kortere arbeidsuke og lengre ferier. Det regner jeg er helt i Allans ånd. Ikke noe av dette er kommet gratis og uten at noen har kjempet det frem.

Så samles vi på valen, seieren, vet vi, at vi får!

Jeg er som sagt skuffet over at Allan ikke nevner med et ord hvorfor han i dag kan glede seg over kort arbeidsuke. De ekstra fridagene har ikke kommet av seg selv, og de er der av en grunn.

Arbeidernes internasjonale kampdag er ikke bare en dag for å minnes kamper som ble vunnet for over 100 år siden. Det er fremdeles kamper som må kjempes. Kampen mot forskjells Norge, Kampen mot fascismen og Kampen for et fritt Palestina er garantert tema under 1. mai feiringen mange steder i år.

Jeg synes det blir både litt historieløst og litt respektløst hvis 1. mai bare blir en ekstra fridag uten at man skjenker en tanke på hvorfor man har fri denne dagen. Hva den egentlig står for og hvilket innhold den har.

Jeg kan forstå at noen kan føle at terskelen for å gå i tog denne dagen er litt høy. Men hva med å vise din støtte ved å stå langs ruta og se på toget og folkelivet. Tro meg, det føles mye bedre å gå i toget når noen står langs ruta og ser på toget og leser parolene.
Møt opp og få med deg en appell eller en tale. Det er ikke farlig, og du er garantert ikke alene.

Jeg mener kampdagen fremdeles er viktig. Jeg skal selvsagt være med å markere dagen. For meg starter det ed 1. mai frokost og avsluttes med konsert med arbeider-viser på en pub når klokka nærmer seg midnatt.  I løpet av dagen har jeg tenkt å få med meg både kransenedleggelser, hornmusikk, appeller, lunsj, tog og taler før jeg altså avslutter dagen på en pub.

Mot tyranni vi retter slaget, mot krigen selv vi fører krig!

Hvis ingen markerer dagen, hvis 1. mai bare blir nok en fridag i mai, slik som Kristi himmelfartsdag eller pinsen, hva er da vitsen med at vi skal ha fri?
Når en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet er den som snakker om at syke mennesker må stå opp om morgenen og komme seg på jobb, hva kan vi da forvente hvis vi får en arbeidsminister fra Høyre, Fremskrittspartiet eller partier som har en ide om at Arbeit macht frei? 

6 timers dagen er nærmest en utopi. 8 timers dagen er under press i mange bransjer. I helsevesenet er det flere og flere som har lang-vakter på 12 timer.

Forskjellene i samfunnet øker. Mens noen kjøper hytte til 50 millioner står andre i lange matkøer utenfor fattighuset og andre matutdelinger.

Fascismen brer om seg. Av partier i dagens Europa som har røtter i den vesteuropeiske nyfascismen, finner man blant andre Vlaams Belang i Flandern , Front National i Frankrike, British National Party i Storbritannia, Frihetspartiet i Østerrike, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) i Tyskland og Sverigedemokraterna i Sverige.
Ja, og så har vi Donald Trump som vel heller ikke er så opptatt av vanlige folks rettigheter.

Hvis vi ikke står opp for de verdiene og tilkjempede rettighetene vi nesten tar som en selvfølge er det nok av krefter i samfunnet i dag som vil ta de fra oss.

Tenk om vi våknet opp en dag og fant ut at alle de tingene arbeiderbevegelsen opp gjennom de siste 100 årene har kjempet frem var tatt fra oss. Jeg skal love dere at det ville bli en ordentlig blåmandag.

I Vivian sitt siste innlegg skryter hun av Nav.  Jeg har jo vært i Nav-systemet de siste årene og ble sittende å reflektere over mine erfaringer med denne arbeids- og velferdsetaten.

Det er klart det er rom for forbedringer. Det tror jeg det vil være i en enhver etat av en slik størrelse.
Mange av de forbedringene mener jeg er på systemnivå. Det er et skjema-velde uten like, og på meg virker det som om det forventes at brukerne skal kjenne systemet ned til minste detalj og selv klare å orientere seg.
Min vei gjennom NAV hadde blitt langt mindre frustrerende hvis jeg hadde fått den veiledningen jeg ba om, selv om jeg muligens ikke var tydelig nok i min måte å formulere spørsmålet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De bør og få et bedre system på hvordan man mottar dokumenter.
Jeg har levert de samme dokumentene tre ganger til NAV, en gang fysisk i en skranke for at de skulle skanne dem, og to ganger har fastlegen min sendt de elektronisk via det systemet fastleger skal bruke til slikt.
Likevel sitter Nav-veiledere i møte med meg og sier at de ikke har fått dokumentene.
Akkurat da ble denne kjerringa litt vel tydelig, og jeg tror ingen i rommet hadde noe å utsette på formuleringsevnen min.

Det er 22.000 ansatte i Nav,  Jeg synes det høres ut som et veldig høyt antall. Litt slemt, men jeg er usikker på om man kanskje med hell kunne redusere det antallet litt. Kvitte seg med dau-kjøttet, for jeg tror en del Nav-ansatte har gode dager. I et så stort system er det fort gjort å gå under radaren, og ikke gjøre den innsatsen arbeidsgiver så vel som brukere forventer av deg. Jeg har møtt på et par slike. Ingen nevnt, ingen glemt.

Så er det en kjensgjerning at stillinger hvor man har makt over andre mennesker, slik ansatte i Nav har, tiltrekker seg mennesker som liker å ha makt. Mennesker som liker den følelsen det gir de å kunne bestemme om den personen foran deg får mat på bordet i helga eller må gå sulten, om man er villig til å gi den hjelpen brukeren har rett på eller om man må trykke hen litt lenger ned i søla først.
Det er vondt å møte på slike mennesker når man er på sitt svakeste. Man føler seg liten nok som man gjør. Det minste man kan forvente er å bli møtt med respekt av en offentlig etat.
Jeg sier ikke at man alltid skal få det man ber om, for jeg tror mange ber om langt mer enn man har krav på og har alt for store forventninger for hva det offentlige skal og kan stille opp med. Likevel kan man bli møtt med respekt.

Når det er sagt, så har jeg og mye bra å si om Nav.  Jeg har møtt flinke ansatte som gjør jobben sin på en respektfull måte. Jeg har møtt ansatte som både har medfølelse og er løsningsorienterte. Jeg har møtt ansatte som føler seg motarbeidet av sitt eget system. De sier det selvsagt ikke, men man merker at de og kan bli frustrerte.

Min største frustrasjon har vært å klare å orientere meg i systemet. Vite hva man skal gjøre, forstå hvordan systemet fungerer.  At man må utredes, at det stilles krav, at ting må dokumenteres har jeg ingen problemer med. Det føles i mine øyne rett og rimelig. Nav forvalter fellesskapets midler, dine og mine skattepenger. Jeg er glad de ikke øses ut uten kontroll og undersøkelser.

Min vei gjennom Nav-systemet frem til uføretrygd har gått noenlunde greit. Noe frustrasjon har det vært på veien.
Jeg hører om folk som går på AAP i årevis, selv var jeg på AAP i litt under ett år før man åpnet for å søke ufør. Behandling av uføresøknad var estimert til å ta ett halvt år, og jeg fikk svar et par uker før den fristen utløp. Så jeg har ingenting å utsette på den prosessen.
Prosessen fra å være i arbeid til å få innvilget AAP derimot er et kapittel for seg. Med bedre veiledning og mindre skjemavelde tror jeg ikke den prosessen hadde tatt to år. Det er vel denne prosessen jeg har opplevd mest frustrerende.

Hvis jeg skal gi noen råd til andre i møte med Nav, så er det at husk at Nav er der for å hjelpe deg. De er ikke en fiende. Vær ærlig.  Spill på lag, ikke se på de som en motstander.

Halla bloggen!😀

Hallo, bloggen. Sitatet er hentet fra bloggen til Monica.  Det er også det ungene mine pleier å si for å små-erte på denne kjerringbloggeren, så jeg synes det er en fin start også på mitt innlegg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har brukt noen dager nå på å reflektere over at jeg har endret identitet – igjen.
I mange år var jeg radiograf. Så ble jeg radiograf og tillitsvalgt. For noen år siden måtte jeg slutte med det. Arbeidet et par måneder i koronnateamet i kommunen med tittel av alle ting som saksbehandler. Så gikk pandemien over og jeg ble arbeidsledig. Så ble jeg AAP-mottaker før jeg nå i starten av uka fikk beskjed om at jeg hadde fått innvilget uføresøknaden, og er nå altså ufør.

Jeg vet at mange uføre føler det stigmatiserende å være nettopp ufør. Det er mange som føler skam over å være ufør, Man føler at mange tenker lat, snylter, NAVer….  
Jeg har bestemt meg for ikke å skamme meg over å ha blitt ufør. At jeg i en alder av 58 har en kropp som er for sliten til å delta i arbeidslivet er for meg et bevis på at jeg absolutt ikke er lat, det er mer et bevis på at jeg har arbeidet for mye. Gudene skal vite at jeg ikke akkurat lå på latsida de over 30 årene jeg var i full jobb.

Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør.
Jeg vil ikke isolere meg. Jeg vil ikke stå utenfor samfunnet mer enn jeg må, selv om jeg ikke kan delta så mye jeg ønsker. Jeg vil kjenne at jeg fremdeles bidrar med noe. At jeg er noe mer enn bare ufør. At jeg har min gjeng hvor jeg hører til og bidrar. Jeg er glad jeg har politikken. Ellers er jeg redd for at jeg ville føle meg utrolig unyttig.

Jeg vet utrolig godt at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Samtidig, når savnet etter livet jeg levde blir for stort eller jeg føler på at folk ser rart på meg når jeg sier at jeg ikke er i arbeid, ja så tenker jeg at jeg kunne ha bøyd nakken og gått på. At det bare er snakk om å ta seg sammen.. .
Stå opp om morgenen, og komme seg på jobb. Er det ikke det vi får høre hele tiden? De er bare late, alle de som er utenfor arbeidslivet. Sykdom og helseutfordringer er bare dårlige unnskyldninger, ikke sant. Egentlig er de noen late snyltere, alle sammen. Snyltere som lever fett av fellesskapets midler.
Nå er jeg en av snylterne.

Nå er jeg en borger som er nederst på rangstigen. Den som lever på andres arbeid, på nåde og almisser fra det offentlige. Jeg har ikke tjent pegene som jeg betaler mat og bolig med.  Jeg lever av samfunnets godhet.
Man blir liksom stående med hatten i hånda, takknemlig for hver krone som havner i hatten.
For meg som er vant til å kjenne mine rettigheter og ikke være redd for å kreve det jeg har krav på i dialog med direktører og andre ledere er det ikke lett å føle at en nærmest må tigge om almisser og velvilje for å overleve,

Uføretrygden er på 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt. Regn litt på det. Finn ut hva du har tjent de siste fem årene. Del dette på fem. Trekk så fra 34 prosent av denne summen. Dette er den årsinntekten du kan forvente å motta helt frem til du blir 67 år og kan gå over på pensjon.
Jeg er heldig. Jeg hadde en grei lønn før jeg ble ufør sammenlignet med mange andre.
Likevel. En inntektsreduksjon på 34% merkes på økonomien i hverdagen. Man må ha et mye sterkere fokus på hva en bruker penger på.

Før hadde dagene mine fullt program. Jeg pleide å si Tillitsvalgt med mange møter hele dagen, politiske møter på kvelden for så å avslutte dagen med å ha nattevakt som radiograf. Dette var hverdagen min mer enn en gang, og jeg elsket det. Jeg hadde aldri tid til å kjede meg. Det var alltid mer enn nok å beskjeftige seg med. En fridag en sjelden gang føltes som å komme til himmelen.
Nå er det opp til meg å finne meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med.

Eller ikke fylle dagene med aktiviteter. Det har jeg ikke helse til. Jeg må få til den rette balansen mellom aktivitet og hvile. For et engasjert menneske som meg er det kanskje det vanskeligste. For jeg vil så mye mer enn jeg har helse til. Tirsdag og i går var to engasjerende dager.  Et to timers møte den ene dagen, et møte på tre timer den andre. Fem timer engasjement fordelt på to dager.  Jeg skal love dere at jeg kjente det i går kveld, og fremdeles kjenner det i dag. Nå er det nødvendig med et par rolige dager skal jeg være klar for en liten Oslo-tur på lørdag.

Det er mange tanker som har rast rundt i hodet etter at jeg fikk beskjed om at jeg er innvilget uføretrygd. Det har tatt litt tid å akseptere at det var der jeg havnet.  Definere meg selv og livet mitt på nytt.

Etter som erkjennelsen siger inn begynner jeg også å føle på lettelsen. Lettelsen over å være ferdig avklart, Slippe å leve i uvisshet på NAV sin nåde. AAP er en midlertidig ytelse som du kan miste. Ikke minst hvis det går mot en borgerlig seier etter valget. De ønsker å gjeninnføre karensåret. At man må ha et års “pause” fra inntekt hvis man ikke er blitt ferdig avklart i løpet av tre år. Dere kjenner til tankesettet. At syke folk blir friske bare de blir fattige nok. 
Å få inntekten kuttet med 34% har jeg klart, selv om det har vært tøft. Å få den kuttet med 100% ett helt år hadde ikke gått. Sparepengene har forsvunnet allerede. Det tok litt tid å omstille hverdagen til en inntektsreduksjon på34%. Spesielt fordi jeg først gikk noen måneder uten inntekt før arbeidsledighetstrygd kom på plass.
Arbeidsledighetstrygd er forresten enda mindre enn AAP. Da må du klare deg på 63% av det du tjente før du mistet eller måtte forlate jobben. Det er bare de siste halvannet året jeg har gått på AAP.

Følelsen av lettelse gjør at skuldrene senker seg og at jeg synes det er bra å endelig være avklart. Endelig trodd. For det å være ufør, samme hvor stigmatiserende det er, er tross alt bedre enn å være uavklart. Nav har konkludert med at jeg ikke har helse til å arbeide som før. De har sett det arbeidsgiver og kollegaer så for mane år siden, og det jeg selv motvillig måtte innrømme. Jeg hadde ikke helse til livet jeg elsket lenger.
Det å få innvilget uføretrygd er som å få mistanken om at du bare er lat fjernet fra skuldrene dine. Du er avklart, det er sant som du sier. Du har faktisk ikke helse til å arbeide lenger. Det er ikke bare spil for galleriet.

Så nå skal jeg ta fatt på neste strekk på livsveien. Skape meg et innholdsrikt liv innenfor de rammer jeg nå må forholde meg til. Dette er ikke starten på slutten. Dette er starten på et nytt og spennende kapittel.

En av leserne mine var litt overrasket over at jeg ikke hadde kastet meg over tastaturet i går og kommentert Anne Kari Bratten sitt siste utspill. Leseren kjenner meg godt og vet at denne Spekter-direktøren og uttalelsene henne nærmest er en rød klut for denne kjerringa.

Jeg var ikke helt i form i går. Jeg så overskriften på NRK-ytring, men klikket ikke inn på artikkelen. Fikk ikke en gang med meg at det var Anne Kari Bratten det var bilde av. Men så har jeg det ikke med å studere bilder av kjerringer på 60+ så nøye.
Nå har jeg derimot klikket meg inn på artikkelen, lest den – og hentet frem den store kanonen. Her skal Bratten få svar på tiltale.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pensjoner senior-tiltakene

Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.

Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.

Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.

Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.

I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten.
Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)

Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.

Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.

I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri.
Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.

I 1977 overtok Olaf Wiegels  et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.

De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg.
Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.

Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag.
Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.

Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember.  Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.

Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.

I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel.
Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).

Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere.
Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen.
I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.

Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement.
Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,

Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.

Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.

Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.

På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.

Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.

Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.

Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.

Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)

Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet  forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77.
Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.

Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.

Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.

En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931.
Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker»,  Hennes hersketeknikker er definert som

1. 1. Usynliggjøring
   2. Latterliggjøring
   3. Tilbakeholdelse av informasjon
   4. Fordømmelse uansett hva du gjør
   5. Påføring av skyld og skam.

På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.

Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg.
Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.

1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.

Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.

Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.

Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel.  Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for

Studieteknikk??? Skal jeg, ei kjerring på 58 år som forlot skolebenken en gang i forrige århundre, sitte her og belære mine lesere om studieteknikk???
Jeg sukker høyt og fyller tekoppen til randen. Jeg som hadde gledet meg til å skrive om Harald Hårfagre og hans sønner Ja, ja, Det innlegget får komme siden. Nå er det studieteknikk som gjelder.

Jeg husker vi hadde et dørgende kjedelig fag på barne- eller ungdomsskolen som het studieteknikk. Jeg forsto aldri vitsen med det faget, og jeg var en flink elev med planer om å studere.

Her er min erfaring at hver og en har ulike preferanser for hvilken læringsform en har mest utbytte av, og hver og en har sine individuelle måter å lære på.

Sitatet over er hentet fra Allans innlegg. Jeg gjesper høyt når jeg leser det. Når Allan, kongen av fjas og tull forklarer en ting på en så pedagogisk og omstendig måte, ja da skjønner alle at studieteknikk er et dørgende kjedelig tema for spesielt interesserte.
Det det egentlig står der når vi kutter vekk ord som preferanser og læringsform er at folk lærer på forskjellig vis.

Etter å ha slått fast at folk lærer på forskjellig vis, fortsetter Allan med å forklare leserne hvordan han leser for å huske en tekst. Dette gjøres på en slik pedagogisk måte at det på meg virker som om han mener det er fasiten for hvordan andre og bør studere.
Men hvis hver og en har ulike preferanser for hvilken læringsform en har mest utbytte av, hvilken interesse har da leseren av å vite hvordan Allan lærer?

Det er som sagt år og dag siden jeg studerte. Men jeg er politiker. Sitter blant annet i kommunestyret, Det betyr at jeg må lese bunker med sakspapirer, og helst både forstå og huske det jeg har lest.  Ikke for å skryte, men jeg er relativt god på å lese en tekst, dra ut det essensielle og også huske hva jeg har lest. Jeg tror det er en egenskap man har og ikke nødvendigvis en teknikk man kan lære seg.

Allan skriver noe veldig klokt. Han skriver:

så må en være forberedt på at det kan være kjedelig å lære seg noe og huske noe.
Men det er ikke farlig om ting er kjedelig.

Jeg er enig i at det ikke er farlig om ting er kjedelig.  Jeg tror det er noe mange trenger å minne seg på i dagens samfunn. Det er helt greit at noe er kjedelig. Vi må til og med forvente at noe av det vi må gjøre er kjedelig. Som å vaske gulv eller bære ut søpla. Ikke rasende morsomt, men det må gjøres.

Når du skal velge hvilke fag du skal studere er det smart å velge et fag du har interesse for å lære, og ikke et fag du finner dørgende kjedelig. Så velg fag og studieretning ut fra hva du har interesse for uavhengig av hvilke fag venninnen din har tenkt å studere eller at de hjemme alltid har drømt om at du skal bli advokat.  Og du har du valgt feil, og finner ut at dette var ikke faget for meg, ja så er det lov å velge på nytt.
Nå er vi i august. Studieåret har så vidt begynt. Gi faget en sjanse før du gir opp. Ting er gjerne litt kjedelig til man kommer inn i det.

Så kommer Allan trekkende med en psykolog. og hans 5 punkter for hvordan man skal studere.
Vel, jeg kan si med en gang at de punktene er ikke noe for meg. Sånn virker ikke jeg.

Sett opp en kalender, med timeplan for dagene som gjenstår før eksamen. Fordel pensumsidene på antall dager.

Sånn fungerte ikke jeg som student, selv om det i teorien høres fornuftig ut.
Jeg er et skippertaksmenneske som ble mer og mer motivert for å sitte å lese jo nærmere eksamen jeg kom.  Likte følelsen av å sitte i bobla og bare konsentrere meg om det ene faget i hele dager (og delvis netter). Da hadde jeg det friskt under huden når eksamnesdagen kom.
Men jeg leste aldri siste kvelden eller siste natta. Tok kvelden og la vekk eksamensbøkene sånn 15-16 tida kvelden før og dro på kino eller ut og spise sammen med venner som ikke studerte. Få tankene over på noe helt annet.

Hold forelesninger for en tom stol etter endt studieøkt.

Med mindre jeg skal opp til muntlig eksamen har jeg ingen grunn til å stå og predike for å høre min egen stemme. Husker ikke noe bedre av den grunn. Men hvis jeg har hatt en god foreleser kan jeg på eksamen plutselig høre hans stemme i hode forklare det jeg sitter og leter etter ordene for å forklare.

Det siste punktet til psykologen over å lage et stort kart over pensum med en haug med firkanter ville jeg aldri kaste bort tid og krefter på. Det ville bare bli rot og frustrasjon og helt bortkastet tid.

Veien til kunnskap er nok forskjellig for hver og en for oss. Min skippertakslesing er ikke mer feil eller mer riktig enn psykologens avanserte skjema med firkanter.  En hver må finne sin måte. Det tror jeg man heller finner ved å prøve og feile enn ved å lese blogginnlegg og sjekke youtube.

Jeg tror og det har noe med innstilling. Hvis du setter deg ned med pensumsbøkene og tenker Dette er kjedelig, dette er grusomt, dette er uoverkommelig. Ja da blir det fort kjedelig, grusomt og uoverkommelig.
Vær heller litt nysgjerrig. Mikrobiologi, kan det være interessant da? Mikrobiologi var det faget jeg virkelig syntes var kjedelig da jeg studerte for å bli radiograf. Lese om hva som skjedde inne i cellene. Ting man ikke kan se med røntgenbilder, kun i mikroskop. Men også det faget har noe interessant kunnskap å gi, såpass at jeg fikk en god karakter på faget jeg virkelig ikke forsto så mye av og hadde minimal interesse av. Jeg tipper det kom av at det fra pensum som festet seg i hjernebarken var det mest essensielle.

Nei, nå skal ikke kjerringa sitte her å skrive mer om studieteknikk. Jeg tror motivasjon er viktigere enn teknikk. Så studer det du finner interessant, og ikke det andre mener du skal studere. Da havner du kanskje i  en jobb og et yrke du trives med, og slipper å se på starten på enhver ny arbeidsuke som en skikkelig blåmandag.

Slike engasjerte mennesker som meg får gjerne noen spesielle saker som de liksom dukker litt mer i enn andre saker, bruker mer engasjement på og kanskje ofte blir forbundet med i etterkant.
Jeg tror mange av de som var foretakstillitsvalgte sammen med meg i Vestre Viken, samt en del av de som satt i ledelsen tenker litt på meg når det blir snakk om parkering på sykehus. Spesielt parkering for ansatte. Så ubeskjeden mener jeg at jeg har lov til å være.

Så det er kanskje ikke rart at det kommer noen oppgitte grynt fra meg når jeg hører at styret i Vestre Viken nå skal ta stilling til hvor de ansatte skal parkere bilene sine når det nye sykehuset i Dammen åpner om ett års tid.
Det mener jeg bestemt at det styret tok stilling til allerede mens jeg satt i styret, og jeg var styremedlem i perioden 2013-2015, altså for ti år siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Av styrepapirene til styremøte som var 10. juni i år ser jeg at de vurderer å bygge eget parkeringshus. De venter på de endelige beregningene både på kostnader, kapasitet og fremtidige behov for så vel parkering som tomteområder for en mulig utviding av sykehuset.
Mulig det blir å gni det litt inn, men i de opprinnelige planene for det sykehuset var det parkeringshuset med.
Det ble fjernet…. nå må jeg søke i hukommelse så vel som gamle sakspapirer …..  antakelig etter at Helse Sør-Øst 6. juli 2015 vedtok at den økonomiske rammen for sykehuset skulle kuttes fra 10 milliarder til 8 milliarder.

Da man i 2015, og merk dere at dette ble besluttet etter at jeg gikk ut av styre, vedtok å ikke bygge det parkeringshuset likevel så hadde man vel noen tanker om hvor de ansatte som trengte bil for å få hverdagslogistikken til å gå opp skulle hensette bilen? Man hadde vel en plan?  Og ja, jeg husker planen og jeg. Man skulle leie parkeringsplasser i et privat parkeringshus.

I styrepaprene fra juni i år står det at man har funnet ut at det å leie parkeringsplasser i et parkeringshus noen andre eier ble langt dyrere enn å bygge eget parkeringshus. Hvorfor undersøkte man ikke det i 2015? Eller har prisene på parkeringsplassene i det parkeringshuset steget når eieren fant ut at sykehuset belaget seg på deres tjenester for å løse parkeringsbehovet til ansatte som skal på jobb?

De kuttet altså en del av investeringskostnadene i 2015 ved blant annet å kutte ut et parkeringshus. Det var ikke det eneste kuttet. Totalt ble det kuttet to milliarder. Sykehuset som var planlagt å koste 10 milliarder måtte bygges for 8 milliarder. Nå i 2024 viser det seg at sluttsummen ligger opp til å bli 14 milliarder + eventuelt prisen av et parkeringshus.

Altså 4 milliarder mer enn det man hadde budsjettert med før man måtte kutte. Og da var parkeringshus medregnet. Jada, jeg forstår forskjellen på 2015-kroner og 2023-kroner som den summen på 14 milliarder er i. Det er 6 milliarder over rammen man ble pålagt å forholde seg til i 2015. Det er en langt større budsjettsprekk enn det man kan bortforklare med prisstigning. Den har vært på 33, 4 % i perioden og tilsier at sykehuset burde ha kostet rundt 10,7 milliarder.

At det blir budsjettsprekk på sånne prosjekter forundrer meg ikke. Det er som forventet. Det som forundrer meg, og som er grunnen til at jeg tar til tastaturet, er at de fra 2015 til i dag ikke har klart å løse parkeringsutfordringen. Vi var flere som tok opp den problemstillingen allerede da. Og ha, jeg husker at ett av svarene da som nå var grønn omstilling.  Mange av de ansatte ved Drammen sykehus bor ikke i gangavstand fra Brakerøya der sykehuset bygges. De bor i Asker, Svelvik, Modum, Kongsberg, Hønefoss….. Da er det kanskje ikke så realistisk med sykkel hjem fra nattevakt en iskald januarmorgen eller at man rekker siste buss til Kløftefoss etter kveldsvakt. Det er veldig mange ansatte på sykehus som ikke har en 9-16 jobb.

Nesten 10 år har gått siden man satte en sterk over det planlagte parkeringshuset. Fremdeles sitter man og klør seg i hodet og lurer på hvor man skal gjøre av bilene til de ansatte. Sånt får liksom blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa fremdeles.

Det å skulle møte som vararepresentant på stortinget kanskje dagen etter at hun har vandret rundt i vandrehallen som lobbyist for å påvirke nettopp stortingsrepresentantene ser ikke May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet som noe problem.

Hun hadde fast plass på stortinget frem til Kjerkol måtte gå av som helseminister, og ville ha tilbake stortingsplassen sin. Som første vararepresentant forsvant jo lønna hun hadde fått den tiden hun hadde sittet på tinget. Hvilken stilling hun hadde før hun fikk plass på Stortinget og da muliges har permisjon fra er jeg usikker på. Den siste “ordentlige jobben” jeg fant på henne er at hun var enhetsleder for en bolig for funksjonshemmede da hun ble varaordfører i Steinkjer i 2011. Mest sannsynlig har hun for det meste arbeidet med politikk siden da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra 1. august har hun derimot fått seg ny jobb. Hun er ansatt som seniorrådgiver for samfunn, politikk og kommunikasjon i PR-byrået Geelmuyden Kiese. Det vil si at jobben hennes går ut på å påvirke sine stortingskollegaer. For så kanskje å måtte møte på stortinget og være med å avgjøre sakene dagen, uka, eller måneden etter.

I pressemeldingen Geelmuyden Kiese har sendt ut står det at Lagesen er ansatt nettopp på grunn av sin politiske erfaring. De vil bygge et sterkt lag innenfor poltikk og samfunn som det heter i pressemeldingen.

Jonas Gahr Støre som er leder i Arbeiderpartiet har tidligere hevdet at det byr han i mot når tidligere kollegaer fra Stortinget markedsfører sin politiske erfaring og selger den til PR-byråer.
Når May Britt Lagesen får spørsmål om hvem hun har bedt om lov før hun takket ja til stillingen, svarer hun Heldigvis er det slik i Norge at vi velger våre yrkesveier og karrierevalg selv. En smule arrogant svar, spør du meg. (Men hun spør nok ikke meg om hva jeg måtte mene verken om svar på spørsmål fra VG journalister eller yrkesvalg.)
På oppfølgingsspørsmålet fra journalisten om hun har informert partiledelsen i Arbeiderpartiet om at hun har takket ja til stillingen svarer hun minst like arrogant Nei. Det er ikke vanlig å informere partilederen om hvilke jobber man takker ja til. Jeg er jo ikke ansatt i AP. Og engasjementet som støttespiller, partimedlem og kommunestyremedlem i Steinkjer vil jo selvsagt fortsette. 

Jeg mener ikke ar hvert eneste medlem skal informere partiledelse hver gang de skifter stilling. Men synes likevel at det er litt rart at hun ikke ser at når en så sentral politiker får som arbeidsoppgave å påvirke politikere, så er det naturlig å informere partiledelsen om det.

Lagesen sier at hun hvis hun møter på Stortinget vil hun selvsagt stemme i tråd med Arbeiderpartiets gruppe. Det skjønner jeg og. Alt annet ville være direkte merkelig. Men hvor aktiv er un i debatten på gruppemøtene der gruppene beslutter hva de skal stemme? Det sier hun ikke noe om, og det er der jobben gjøres. Når politikerne møter i salen har de stort sett bestemt seg. Så hvem møter på gruppemøte? Stortingsrepresentanten valgt av folket, eller PR-rådgiveren betalt av kunden?

Jeg har forstått at hvis Lagesen skal møte på stortinget skal hun levere liste over de kunder hun jobber med til Arbeiderpartiets gruppestyre og medlemmer av den komiteen hun møter i. Det har hun en avtale med PR-byrået på. Bare at hun skal levere liste, ikke at hun skal erklære seg inhabil hvis hun ser at det kan være kryssende interessefelt.

Så lobbyist den ene dagen, stortingsrepresentant den neste – og kommunestyrerepresentant om kvelden i mellom er ikke noe problem for May Britt Lagesen. Meg er gitt all makt i himmel og på jord var det en som sa en gang. Det virker som Lagesen tenker  de samme baner, og finner ingen grunn til verken å reflektere over samrøre eller informere andre. Skremmende spør du meg.

kommunestyrerepresentant om kvelden