I dag er jeg nummer to på topplista! Det gleder meg selvsagt, selv om nivået for å komme dit ikke er spesielt imponerende. 867 sidevisninger ville i “gamle dager” knapt løfte meg opp på øvre halvdel av lista. Likevel, jeg gleder meg faktisk over at jeg har godt over 800 sidevisninger helt uten juks. Har ikke postet i bloggens egen fb side en gang.
Men dette skulle handle om hviledager og hellighet. Vibbedille på plassen over meg på topplista sitt siste innlegg har tittelen Hold hviledagen hellig, sa de…. Vibbedille starter innlegget med å skrive at …akkurat det var det eg gjorde i dag! Men jeg har lest innlegget både en eller to ganger uten å finne et eneste snev av noe hellig.
Jeg forstår at hun har hatt en rolig søndag. Sovet lenge, kost seg ned barn og barnebarn, strikket og tuslet rundt i koseklær. En ordentlig hviledag. Det jeg ikke forstår er at hun hevder å ha holdt denne hviledagen hellig. Burde ikke hviledagen da inneholde noe hellig?
Hellig er noe som oppfattes som religiøst opphøyet og hevet over det verdslige og hverdagslige (profane). I vanlig språkbruk benyttes hellig også om spesielle opplevelser, eller om noe som oppfattes som verdifullt og utenom det vanlige.
Sitatet over er hentet fra Store norske leksikon.
Joda, tid ned barn og barnebarn er verdifullt, det går jeg med på, men om det og koseklærne er opphøyer og hevet over det hverdagslige synes jeg muligens er å ta litt hardt i. Så sjeldent er det vel ikke at hun koser seg sammen med barnebarnet?
Og det strikketøyet hun skriver om. Man skal ikke så langt tilbake i tid før det ikke var “lov” å strikke på søndager. Jeg tror mine bestefireldre født rundt år 1900 ville ha reagert på det. Man skulle ikke gjøre arbeid på helligdagen. Strikking ig annet håndarbeid ble sett på som arbeid.
Jeg er muligens ikke så streng på det med strikking. I dag ser vel det på mer som avkobling enn arbeid. Men jeg prøver fremdeles å holde søndagene som annerledes dager. Jeg henger ikke ut klesvask. Bruker ikke hageredskap eller verktøy som bråker. Som gressklipper eller elektrisk sag. Jeg styrer heller ikke med støvsuging, vindusvask eller de helt store husarbeidprosjektene påvsøndager. Nå som jeg er hjemme hver dag trenger jeg ikke det.
Når det er sagt har jeg stor forståelse for at alle ikke er like priviligerte som meg og kan utsette slikt arbeid til en ukedag. I en travel hverdag forstår jeg at man benytter de fridagene Man har. Så så lenge du ikke starter motorsag eller gressklipper før etter kirketid ( altså etter 12) på søndag morgen er det greit for meg.
Glade barn på trampoline eller sykkel er ikke støy. For meg er det like trivelige lyder som fuglesang og hører med når en bor på et boligfelt. Det har aldri irritert meg. Bare så det er sagt.
Jeg tror vi trenger hviledagen som en litt annerledes dag, enten vi velger å fylle den med noe hellig eller ikke. Trenger en dag i uka med koseklær, eller turklær alt etter som hva en føler for. En dag hvor man gjør det man har lyst til uten å tenke på å prestere, være flink, stå på. Uten å sjekke jobbmail, motta SMS fra arbeidsgiver, være tilgjengelig… Og jeg tror at jo mer travel hverdagen er, jo mer trenger man hviledagen som en rolig dag tilby hente seg inn igjen.
Noen ganger gjør nyhetene meg både forbanna og oppgitt. Slik var det i dag da jeg hørte at en ansatt på en barneverninstitusjon var blitt drept på jobb i natt. Et helt unødvendig drap som kunne vært unngått. Ja, jeg velger å gå så lagt som å si at det burde vært unngått. Alenearbeid er ikke forbudt, men arbeidsmiljøloven stiller krav til at arbeidsgiver skal vurdere om det er særlig risiko knyttet til alenearbeid i virksomheten. Det skal gjøres risiko- og sårbarhetsanalyser og arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstakerne er sikret et fult forsvarlig arbeidsmiljø, Alenearbeid kan i enkelte kontekster gi høyere risiko for å bli utsatt for vold og trusler. Arbeidstakere som jobber alene, er mer sårbare og det kan være vanskelig å tilkalle hjelp fra andre og få støtte i kritiske situasjoner. Vold og trusler er en kjent arbeidsmiljøutfordring i bransjer der arbeidstakeren ofte er alene med en tredjeperson. Eksempler på slike bransjer er sykehus, psykiatrien, sykehjem, sosiale tjenester…
Denne nattevakta som ble drept i natt var nattevakt på et frivillig ettervernstilbud og en botreningsarena for ungdom og unge voksne som ønsker støtte i overgangen til et mer selvstendig voksenliv. Ungdommen som er tiltalt for drapet er en kjenning av politiet. Hva han har på rullebladet vet jeg ikke, men ved en risiko og sårbarhetsannlyse av virksomheten vil jeg si det er overraskende hvis det ikke har vært en viss risiko for nettopp vold og trusler ved en slik institusjon. Da holder det ikke for den som eier virksomheten at det blir for dyrt å ha to på vakt for å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø.
FO, hvor flere av de ansatte ved virksomheten er organisert tenker nok i de samme baner som meg. På generelt grunnlag uttaler leder i FO Marianne Solberg at de er kritiske til at ansatte er alene på jobb, særlig på natt.
-Jeg må understreke at vi ikke vet hvilke vurderinger som er gjort i denne konkrete saken, så dette vil være noe av det vi vil finne ut av i tiden fremover. sier hun til Aftenposten.
Det er ikke første gangen ansatte blir drept på nattevakt på slike arbeidsplasser. I 2014, for 11 år siden ble Anna Christin Gillebo Backlund drept mens hun var på nattevakt på en barneverninstitusjon i Vollen i Asker. Jeg mener at det er to drap for mye, og at det er trist at man ikke har lært av det som skjedde i 2014.
Det nevnes i flere medier at dette stedet på Kampen hvor drapet i natt skjedde er en privat tilbyder innen barnevernstjenesten. Kan ønske om profitt være en årsak til for lav bemanning? Det er betimelig å stille spørsmålet, men det er ingen grunn til å tro at offentlige aktører har noe mindre fokus på kostnadseffektiv bemanning. I mange år var jeg tillitsvalgt for en yrkesgruppe hvor det å være alene på vakt på natta var en del av hverdagen. Jeg vet at i våre risiko og sårbarhetsanalyser så ble alene-arbeid regnet som trygt fordi ingen hadde kommet til skade på grunn av vold og trusler så langt. Når det ikke har skjedd er det ikke en fare for at det kan skje heller. var argumentasjonen for å få bemanningskabale så vell som budsjettet til å gå opp. Jeg kjenner at jeg fremdeles mange år etterpå blir sint ved tanke på den begrunnelsen. Spesielt når et drap på en nattevakt preger dagens nyhetsbilde.
Det er greit at mange som selger bilder og tjenester på Only-fans tjener gode peger på å fremstå som dumme og deilige. Men akkurat som det var for rosabloggerne for noen år siden så er de som tjener mye penger på virksomheten sin som regel kvinner med en relativt god teft for forretninger. Vil folk ha føtter, så får de føtter, selger legger mer så blir det legger på menyen. Hva jeg mener om Only-fans og brukerne er ikke tema i dette innlegget. La oss nøye oss at det er skapt et marked der ute som noen har funnet ut hvordan de skal tjene penger på.
Nå har også skatte-etaten kastet seg over Only-fans. Og de har funnet ut at det kan virke som om mange ikke betaler skatt av inntektene de får derfra. Jeg kan forstå at hvis du tjener en hundrelapp eller tre i året eller nok til en kaffe-latte i måneden, så er kanskje ikke skattbar inntekt det du ser på summen som kommer inn på konto som. Mer som lommepenger. en hobby som fir litt av seg.
Det er Skatteetaten som avgjør om en aktivitet er hobby eller næring, men i første omgang må du selv vurdere om du skal rapportere aktiviteten din som skattepliktig virksomhet. Hvis omfanget av aktiviteten er liten og kostnadene omtrent like store som inntektene, kan dette trekke i retning av at du driver en hobby. Fortjeneste på hobbyvirksomhet er ikke skattepliktig inntekt.
Grensen mellom hobby og næringsvirksomhet kan være litt flytende, og vanskelig å definere. Jeg kan forstå at man kan være litt i tvil. Men når det kommer inn summer på 1, 2 eller 4 millioner kroner i løpet av et par, tre år burde det for de fleste begynne å demre en anelse om at dette er inntekter man skal betale skatt for. Når en person i 30- års alderen hevder at hun ikke har forstått at man må betale skatt av en inntekt på over 2 millioner, ja da tenker jeg at det blir litt vel drøyt. Så dum er du ikke. Da hadde du ikke klart å lage en konto som ga deg en inntekt på et par millioner, uavhengig av hvor deilig du er.
At man ikke har tatt seg bry med å finne ut hvordan man får betalt sin skatt, den kjøper jeg. Jeg kjøper og at man tar sjansen og håper skatteetaten har annet å gjøre enn å granske “hobbyen” din. Pengene du tjener kommer jo godt med, og skatte-etaten har sikkert nok penger.
40 kontroller av Onlyfans er nå avsluttet med vedtak. . 30 personer er ilagt tilleggsskatt, og seks personer er så langt anmeldt. Så langt er det fattet vedtak om inntektsøkning på i overkant av 41 millioner kroner. Den største saken innebærer en inntektsøkning på over 4 millioner kroner. Skatte-etaten har og innrapportert ni personer til Nav med mistanke om trygdebedrageri.
Politiet i Innlandet har siktet en kvinne for grovt skattesvik etter å ha unndratt nærmere 780.000 kroner i skatt over en periode på fire år. Det grove skattesviket skjedde fra 2019 til 2022. Politiet begrunner siktelsen mot kvinnen i 30-årene med at hun gjennom uregistrert næringsvirksomhet unnlot å bokføre virksomhetens inntekter, utgifter, eiendeler og gjeld. Dette skjedde fra januar 2019 til og med desember 2022, ifølge siktelsen. Beregnet ikke-bokført omsetning i perioden utgjorde 2.108.001 kroner, står det i siktelsen mot kvinnen. Skatten hun har unndratt, er på nærmere 780.000 kroner. Strafferammen på en så grov skatteunnlatelse er på 6 års fengsel. Jeg kan forstå hvorfor kvinnen i 30 åra ønsker å fremstå som dum. Ved å påberope seg såkalt rettsvillfarelse håper hun å slippe ed å måtte betale de pengene hun skylder skatte-etaten og på den måten gjøre opp for seg.
Jeg håper faktisk at hun får en fengselsstraff. I det minste en betinget dom. En dom som kan få andre som tjener penger på nett og sosiale medier til å forstå at også millioner som strømmer inn på konto på den måten også må betales skatt for.
Hvis hun ikke får noen dom, bare må betale det hun skulle ha betalt i skatt, ja da gir det signaler til andre om at det ikke er så farlig med den skatten. Hold på som du gjør, det er ok så lenge du ikke blir tatt. Som å kjøre litt for fort. “Alle” gjør det.
Jeg var ikke overbevist om at dette var en god ide’ da jeg dro av sted i morges. Jeg mener slippe denne kjerringa løs på folk tidlig om morgenen. Jeg som pleide å grynte surt hvis folk ønsket meg God morgen! med en alt for munter stemme når jeg ankom vaktrommet på røntgen på morgenen, og som mang en gan har hevdet hardnakket at ordene God og Morgen absolutt ikke hørte sammen. Jeg som en gang nærmest klikket i vinkel fordi en leder langt oppe i systemet kom for sent til et møte klokka 8,00 fordi det var så utfordrende kjøreforhold fra Konnerud til Drammen sentrum. Det er en kjøretur på litt over 7 km. Selv hadde jeg kjørt 77km på minst like utfordrende kjøreforhold for å nå det møtet, og jeg hadde rukket frem i tide. Jeg hadde nemlig beregnet at jeg trengte litt lengre tid når været var som det var. Nå skulle jeg stå smilende på rutebilstasjonen og dele ut valgkamp-brosjyrer til folk som hastet til og fra busser for å nå jobb.
Jeg stakk innom Circle K på veien ned. Litt kaffe og ei bacon-pølse. Standard-frokost når jeg skulle på viktige møter i Drammen litt tidlig på morgenen. Hun som sto i disken der spurte om jeg var medlem i kundeklubben. Det var jeg ikke. Jeg hater slike kundeklubber. Så spurte hun om jeg ville bli medlem i denne klubben, da ville pølsa bli rimeligere. Jeg takket høflig nei til det. Er du sikker? var hennes neste spørsmål. Jeg kjente at irritasjonen virkelig begynte å stige. Jeg hadde lyst til å svare Se til hel**** å gi meg den forb*** pølsa. Jeg driter i den forb**** kundeklubben din!!! Men jeg klarte å beherske meg. Dama bak disken gjorde bare jobben sin. Likevel tror jeg tonen var litt mer enn bisk da jeg nok en gang svarte at jeg ikke ville bli medlem i denne kundeklubben. Samtidig tenkte jeg at Hva har jeg på stand å gjøre i dette humøret? Det kunne jo hende jeg møtte på noen som ikke var bare begeistret for Rødt sin politikk.
Vi var to som møtte opp til morgenutdeling. Folk var stort sett hyggelige. Ikke minst fordi hun jeg sto sammen med hadde med hjemmbakte røde-stjernekjeks. Tror kanskje vi delte ut flere kjeks enn flyveblad – og det var svært få som var våkne nok eller hadde tid nok til å snakke politikk. Passet meg i grunn bra, for jeg var ikke helt klar for de store politiske diskusjonene.
Budskapet i flyvebladet vi delte ut tror jeg derimot gikk hjem for de som tok seg tid til å lese mens de sto og ventet på bussen.
Noen tror at de på toppen skaper alle verdiene, men hvem får samfunnet til å gå rundt? Det er arbeidsfolk som bygger hus og veier, kjører buss, tog og trailer. Som står i klasserommet og i sandkassa. Som lager maten vår og tømmer søpla. Som jobber nattskift i fabrikker og sykehus.
Sitat Marie Sneve Martinussen. leder i Rødt.
Arbeidsfolk er de virkelig verdiskaperne. Helt vanlige familier har dårligere råd enn for ti år siden. For mange blir fattige av å bli syke eller gamle. Stortingsflertallet vil øke pensjonsalderen. Høyresida vil ha mer løsarbeid og kutte i sykelønna. Rødt vil heller ha et samfunn med stolthet over arbeid og respekt for sykdom.
Vi driver frem faktiske forandringer mot Forskjells-Norge og er i front i kampen for innleieforbud, ny sliter-pensjon og økte minsteytelser. Årets valg handler om å gjøre Rødt så store og sterke at vi kan sette vanlige folks interesser i førersete og Sylvi Listhaug på sidelinja. For folk flest fortjener å sitte igjen med mer. Mer penger, mer makt og mer fremtidstro.
Vi sto der til klokka nærmet seg 8.00. Eller 7.45 for å være nøyaktig. En times innsats for å få frem litt politisk budskap og dele ut kjeks. Da vi skulle til å kjøre, vi satt alt klare i bilene våre, dukket tredje Rødt-medlem opp. En time for sent. Hun stilte seg uforstående til at vi hevdet at vi var ferdige. Hadde vi ikke blitt enige om kvart på sju? Jo, men nå var klokka kvart på 8. Det var nok ikke bare jeg som var trøtt, for hun hadde tenkt kvat på sju =7.45 og skrevet 7.45 på telefonen sin. Jeg smilte, den feilen har jeg gjort en gang og. Fort gjort.
Jeg inviterte med meg sist ankomne på en kaffekopp, så hun ikke hadde stått opp og dratt til byen for ingen nytte. Koselig å skravle litt og.
Jeg er skuffet! Ikke skuffet og vonbroten og forbannet, men skuffet! Bare skuffet. Det får holde.. Jeg er skuffet over Allan. Han leverer ikke til forventningene på sitt siste innlegg.
For det første hadde jeg håpet at han hadde sluttet og sukke, stønne og klage over at en ny arbeidsuke begynte når han hadde runda 100 blåmandag innlegg rett før påske. De som ikke har forstått at mandagene føles tunge og deprimerende for den fyren nå, ja de har så tungt for det at jeg mener det ikke er håp om å få banka noe som helst inn i skallen deres. Muligens ikke helt pedagogisk riktig å si, men jeg er da ingen pedagog.
Det andre som skuffer meg med Allan sitt siste innlegg er at han ser ut som om han regner 1. mai som en helt vanlig fridag. Langhelg fra onsdag kveld til han kan sette seg ned å syte og klage over at en ny arbeidsuke er på vei neste mandag. Det virker ikke som om Allan har ofret en tanke hvorfor denne arbeidsuka er så kort. Hvorfor vi har fri på 1. mai, og fredagen derfor blir inneklemt for mange.
Opp, alle jordens bundne trelle!
1. mai er jo arbeidernes internasjonale kampdag. Fram til 1919 var en lovfestet normalarbeidsdag på åtte timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Jeg vil anta at en fyr som Allan som synes arbeidsuka er ulidelig lang er glad for at arbeidsdagene ikke varer mer enn 8 timer.
Da 8 timers dagen ble innført i 1919 begynte arbeiderbevegelsen å fremme kravet om 6-timers dagen. Altså en normalarbeidsdag på 6 og ikke 8 timer. Kravet om en slik arbeidsdag var viktig i deler av arbeiderbevegelsen allerede i 1920-åra.
Dere ser logikken her. Arbeiderbevegelsen kjemper for kortere arbeidsdager, Allan ønsker seg kortere arbeidsuker. Det er på mange måter to sider av samme sak. Helt siden åttetimersdagen ble innført i Norge i 1919, er de fleste arbeidstidsforkortelsene tatt ut som kortere arbeidsuke og lengre ferier. Det regner jeg er helt i Allans ånd. Ikke noe av dette er kommet gratis og uten at noen har kjempet det frem.
Så samles vi på valen, seieren, vet vi, at vi får!
Jeg er som sagt skuffet over at Allan ikke nevner med et ord hvorfor han i dag kan glede seg over kort arbeidsuke. De ekstra fridagene har ikke kommet av seg selv, og de er der av en grunn.
Arbeidernes internasjonale kampdag er ikke bare en dag for å minnes kamper som ble vunnet for over 100 år siden. Det er fremdeles kamper som må kjempes. Kampen mot forskjells Norge, Kampen mot fascismen og Kampen for et fritt Palestina er garantert tema under 1. mai feiringen mange steder i år.
Jeg synes det blir både litt historieløst og litt respektløst hvis 1. mai bare blir en ekstra fridag uten at man skjenker en tanke på hvorfor man har fri denne dagen. Hva den egentlig står for og hvilket innhold den har.
Jeg kan forstå at noen kan føle at terskelen for å gå i tog denne dagen er litt høy. Men hva med å vise din støtte ved å stå langs ruta og se på toget og folkelivet. Tro meg, det føles mye bedre å gå i toget når noen står langs ruta og ser på toget og leser parolene. Møt opp og få med deg en appell eller en tale. Det er ikke farlig, og du er garantert ikke alene.
Jeg mener kampdagen fremdeles er viktig. Jeg skal selvsagt være med å markere dagen. For meg starter det ed 1. mai frokost og avsluttes med konsert med arbeider-viser på en pub når klokka nærmer seg midnatt. I løpet av dagen har jeg tenkt å få med meg både kransenedleggelser, hornmusikk, appeller, lunsj, tog og taler før jeg altså avslutter dagen på en pub.
Mot tyranni vi retter slaget, mot krigen selv vi fører krig!
Hvis ingen markerer dagen, hvis 1. mai bare blir nok en fridag i mai, slik som Kristi himmelfartsdag eller pinsen, hva er da vitsen med at vi skal ha fri? Når en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet er den som snakker om at syke mennesker må stå opp om morgenen og komme seg på jobb, hva kan vi da forvente hvis vi får en arbeidsminister fra Høyre, Fremskrittspartiet eller partier som har en ide om at Arbeit macht frei?
6 timers dagen er nærmest en utopi. 8 timers dagen er under press i mange bransjer. I helsevesenet er det flere og flere som har lang-vakter på 12 timer.
Forskjellene i samfunnet øker. Mens noen kjøper hytte til 50 millioner står andre i lange matkøer utenfor fattighuset og andre matutdelinger.
Fascismen brer om seg. Av partier i dagens Europa som har røtter i den vesteuropeiske nyfascismen, finner man blant andre Vlaams Belang i Flandern , Front National i Frankrike, British National Party i Storbritannia, Frihetspartiet i Østerrike, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) i Tyskland og Sverigedemokraterna i Sverige. Ja, og så har vi Donald Trump som vel heller ikke er så opptatt av vanlige folks rettigheter.
Hvis vi ikke står opp for de verdiene og tilkjempede rettighetene vi nesten tar som en selvfølge er det nok av krefter i samfunnet i dag som vil ta de fra oss.
Tenk om vi våknet opp en dag og fant ut at alle de tingene arbeiderbevegelsen opp gjennom de siste 100 årene har kjempet frem var tatt fra oss. Jeg skal love dere at det ville bli en ordentlig blåmandag.
I Vivian sitt siste innlegg skryter hun av Nav. Jeg har jo vært i Nav-systemet de siste årene og ble sittende å reflektere over mine erfaringer med denne arbeids- og velferdsetaten.
Det er klart det er rom for forbedringer. Det tror jeg det vil være i en enhver etat av en slik størrelse. Mange av de forbedringene mener jeg er på systemnivå. Det er et skjema-velde uten like, og på meg virker det som om det forventes at brukerne skal kjenne systemet ned til minste detalj og selv klare å orientere seg. Min vei gjennom NAV hadde blitt langt mindre frustrerende hvis jeg hadde fått den veiledningen jeg ba om, selv om jeg muligens ikke var tydelig nok i min måte å formulere spørsmålet.
De bør og få et bedre system på hvordan man mottar dokumenter. Jeg har levert de samme dokumentene tre ganger til NAV, en gang fysisk i en skranke for at de skulle skanne dem, og to ganger har fastlegen min sendt de elektronisk via det systemet fastleger skal bruke til slikt. Likevel sitter Nav-veiledere i møte med meg og sier at de ikke har fått dokumentene. Akkurat da ble denne kjerringa litt vel tydelig, og jeg tror ingen i rommet hadde noe å utsette på formuleringsevnen min.
Det er 22.000 ansatte i Nav, Jeg synes det høres ut som et veldig høyt antall. Litt slemt, men jeg er usikker på om man kanskje med hell kunne redusere det antallet litt. Kvitte seg med dau-kjøttet, for jeg tror en del Nav-ansatte har gode dager. I et så stort system er det fort gjort å gå under radaren, og ikke gjøre den innsatsen arbeidsgiver så vel som brukere forventer av deg. Jeg har møtt på et par slike. Ingen nevnt, ingen glemt.
Så er det en kjensgjerning at stillinger hvor man har makt over andre mennesker, slik ansatte i Nav har, tiltrekker seg mennesker som liker å ha makt. Mennesker som liker den følelsen det gir de å kunne bestemme om den personen foran deg får mat på bordet i helga eller må gå sulten, om man er villig til å gi den hjelpen brukeren har rett på eller om man må trykke hen litt lenger ned i søla først. Det er vondt å møte på slike mennesker når man er på sitt svakeste. Man føler seg liten nok som man gjør. Det minste man kan forvente er å bli møtt med respekt av en offentlig etat. Jeg sier ikke at man alltid skal få det man ber om, for jeg tror mange ber om langt mer enn man har krav på og har alt for store forventninger for hva det offentlige skal og kan stille opp med. Likevel kan man bli møtt med respekt.
Når det er sagt, så har jeg og mye bra å si om Nav. Jeg har møtt flinke ansatte som gjør jobben sin på en respektfull måte. Jeg har møtt ansatte som både har medfølelse og er løsningsorienterte. Jeg har møtt ansatte som føler seg motarbeidet av sitt eget system. De sier det selvsagt ikke, men man merker at de og kan bli frustrerte.
Min største frustrasjon har vært å klare å orientere meg i systemet. Vite hva man skal gjøre, forstå hvordan systemet fungerer. At man må utredes, at det stilles krav, at ting må dokumenteres har jeg ingen problemer med. Det føles i mine øyne rett og rimelig. Nav forvalter fellesskapets midler, dine og mine skattepenger. Jeg er glad de ikke øses ut uten kontroll og undersøkelser.
Min vei gjennom Nav-systemet frem til uføretrygd har gått noenlunde greit. Noe frustrasjon har det vært på veien. Jeg hører om folk som går på AAP i årevis, selv var jeg på AAP i litt under ett år før man åpnet for å søke ufør. Behandling av uføresøknad var estimert til å ta ett halvt år, og jeg fikk svar et par uker før den fristen utløp. Så jeg har ingenting å utsette på den prosessen. Prosessen fra å være i arbeid til å få innvilget AAP derimot er et kapittel for seg. Med bedre veiledning og mindre skjemavelde tror jeg ikke den prosessen hadde tatt to år. Det er vel denne prosessen jeg har opplevd mest frustrerende.
Hvis jeg skal gi noen råd til andre i møte med Nav, så er det at husk at Nav er der for å hjelpe deg. De er ikke en fiende. Vær ærlig. Spill på lag, ikke se på de som en motstander.
Hallo, bloggen. Sitatet er hentet fra bloggen til Monica. Det er også det ungene mine pleier å si for å små-erte på denne kjerringbloggeren, så jeg synes det er en fin start også på mitt innlegg.
Jeg har brukt noen dager nå på å reflektere over at jeg har endret identitet – igjen. I mange år var jeg radiograf. Så ble jeg radiograf og tillitsvalgt. For noen år siden måtte jeg slutte med det. Arbeidet et par måneder i koronnateamet i kommunen med tittel av alle ting som saksbehandler. Så gikk pandemien over og jeg ble arbeidsledig. Så ble jeg AAP-mottaker før jeg nå i starten av uka fikk beskjed om at jeg hadde fått innvilget uføresøknaden, og er nå altså ufør.
Jeg vet at mange uføre føler det stigmatiserende å være nettopp ufør. Det er mange som føler skam over å være ufør, Man føler at mange tenker lat, snylter, NAVer…. Jeg har bestemt meg for ikke å skamme meg over å ha blitt ufør. At jeg i en alder av 58 har en kropp som er for sliten til å delta i arbeidslivet er for meg et bevis på at jeg absolutt ikke er lat, det er mer et bevis på at jeg har arbeidet for mye. Gudene skal vite at jeg ikke akkurat lå på latsida de over 30 årene jeg var i full jobb.
Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør. Jeg vil ikke isolere meg. Jeg vil ikke stå utenfor samfunnet mer enn jeg må, selv om jeg ikke kan delta så mye jeg ønsker. Jeg vil kjenne at jeg fremdeles bidrar med noe. At jeg er noe mer enn bare ufør. At jeg har min gjeng hvor jeg hører til og bidrar. Jeg er glad jeg har politikken. Ellers er jeg redd for at jeg ville føle meg utrolig unyttig.
Jeg vet utrolig godt at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Samtidig, når savnet etter livet jeg levde blir for stort eller jeg føler på at folk ser rart på meg når jeg sier at jeg ikke er i arbeid, ja så tenker jeg at jeg kunne ha bøyd nakken og gått på. At det bare er snakk om å ta seg sammen.. . Stå opp om morgenen, og komme seg på jobb. Er det ikke det vi får høre hele tiden? De er bare late, alle de som er utenfor arbeidslivet. Sykdom og helseutfordringer er bare dårlige unnskyldninger, ikke sant. Egentlig er de noen late snyltere, alle sammen. Snyltere som lever fett av fellesskapets midler. Nå er jeg en av snylterne.
Nå er jeg en borger som er nederst på rangstigen. Den som lever på andres arbeid, på nåde og almisser fra det offentlige. Jeg har ikke tjent pegene som jeg betaler mat og bolig med. Jeg lever av samfunnets godhet. Man blir liksom stående med hatten i hånda, takknemlig for hver krone som havner i hatten. For meg som er vant til å kjenne mine rettigheter og ikke være redd for å kreve det jeg har krav på i dialog med direktører og andre ledere er det ikke lett å føle at en nærmest må tigge om almisser og velvilje for å overleve,
Uføretrygden er på 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt. Regn litt på det. Finn ut hva du har tjent de siste fem årene. Del dette på fem. Trekk så fra 34 prosent av denne summen. Dette er den årsinntekten du kan forvente å motta helt frem til du blir 67 år og kan gå over på pensjon. Jeg er heldig. Jeg hadde en grei lønn før jeg ble ufør sammenlignet med mange andre. Likevel. En inntektsreduksjon på 34% merkes på økonomien i hverdagen. Man må ha et mye sterkere fokus på hva en bruker penger på.
Før hadde dagene mine fullt program. Jeg pleide å si Tillitsvalgt med mange møter hele dagen, politiske møter på kvelden for så å avslutte dagen med å ha nattevakt som radiograf. Dette var hverdagen min mer enn en gang, og jeg elsket det. Jeg hadde aldri tid til å kjede meg. Det var alltid mer enn nok å beskjeftige seg med. En fridag en sjelden gang føltes som å komme til himmelen. Nå er det opp til meg å finne meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med.
Eller ikke fylle dagene med aktiviteter. Det har jeg ikke helse til. Jeg må få til den rette balansen mellom aktivitet og hvile. For et engasjert menneske som meg er det kanskje det vanskeligste. For jeg vil så mye mer enn jeg har helse til. Tirsdag og i går var to engasjerende dager. Et to timers møte den ene dagen, et møte på tre timer den andre. Fem timer engasjement fordelt på to dager. Jeg skal love dere at jeg kjente det i går kveld, og fremdeles kjenner det i dag. Nå er det nødvendig med et par rolige dager skal jeg være klar for en liten Oslo-tur på lørdag.
Det er mange tanker som har rast rundt i hodet etter at jeg fikk beskjed om at jeg er innvilget uføretrygd. Det har tatt litt tid å akseptere at det var der jeg havnet. Definere meg selv og livet mitt på nytt.
Etter som erkjennelsen siger inn begynner jeg også å føle på lettelsen. Lettelsen over å være ferdig avklart, Slippe å leve i uvisshet på NAV sin nåde. AAP er en midlertidig ytelse som du kan miste. Ikke minst hvis det går mot en borgerlig seier etter valget. De ønsker å gjeninnføre karensåret. At man må ha et års “pause” fra inntekt hvis man ikke er blitt ferdig avklart i løpet av tre år. Dere kjenner til tankesettet. At syke folk blir friske bare de blir fattige nok. Å få inntekten kuttet med 34% har jeg klart, selv om det har vært tøft. Å få den kuttet med 100% ett helt år hadde ikke gått. Sparepengene har forsvunnet allerede. Det tok litt tid å omstille hverdagen til en inntektsreduksjon på34%. Spesielt fordi jeg først gikk noen måneder uten inntekt før arbeidsledighetstrygd kom på plass. Arbeidsledighetstrygd er forresten enda mindre enn AAP. Da må du klare deg på 63% av det du tjente før du mistet eller måtte forlate jobben. Det er bare de siste halvannet året jeg har gått på AAP.
Følelsen av lettelse gjør at skuldrene senker seg og at jeg synes det er bra å endelig være avklart. Endelig trodd. For det å være ufør, samme hvor stigmatiserende det er, er tross alt bedre enn å være uavklart. Nav har konkludert med at jeg ikke har helse til å arbeide som før. De har sett det arbeidsgiver og kollegaer så for mane år siden, og det jeg selv motvillig måtte innrømme. Jeg hadde ikke helse til livet jeg elsket lenger. Det å få innvilget uføretrygd er som å få mistanken om at du bare er lat fjernet fra skuldrene dine. Du er avklart, det er sant som du sier. Du har faktisk ikke helse til å arbeide lenger. Det er ikke bare spil for galleriet.
Så nå skal jeg ta fatt på neste strekk på livsveien. Skape meg et innholdsrikt liv innenfor de rammer jeg nå må forholde meg til. Dette er ikke starten på slutten. Dette er starten på et nytt og spennende kapittel.
En av leserne mine var litt overrasket over at jeg ikke hadde kastet meg over tastaturet i går og kommentert Anne Kari Bratten sitt siste utspill. Leseren kjenner meg godt og vet at denne Spekter-direktøren og uttalelsene henne nærmest er en rød klut for denne kjerringa.
Jeg var ikke helt i form i går. Jeg så overskriften på NRK-ytring, men klikket ikke inn på artikkelen. Fikk ikke en gang med meg at det var Anne Kari Bratten det var bilde av. Men så har jeg det ikke med å studere bilder av kjerringer på 60+ så nøye. Nå har jeg derimot klikket meg inn på artikkelen, lest den – og hentet frem den store kanonen. Her skal Bratten få svar på tiltale.
Dette er overskriften på ytringen til Anne Kari Bratten, for de av leserne mine som har gått glipp av den. Den kan leses her.
Stortinget har vedtatt å levealdersjustere pensjonssystemet vårt, skriver Bratten. Det er jo fakta, så langt, så greit. At tiden derfor må være inne for også å levealdersjustere alle slags seniortiltak, både i og utenfor arbeidslivet. er en uttalelse som får stå for Anne Kari sin regning. Slik jeg kjenner arbeidslivet, det er jo det både Anne Kari og jeg har vært mest opptatt av i vårt yrkesaktive liv, mener jeg bestemt å huske at senior politikk har blitt innført i arbeidslivet med det som mål å få til det Bratten ønsker. Nemlig at folk skal klare å stå lenger i jobb. Når hun nå vil fjerne slike seniortiltak i arbeidslivet, synes det for meg at hun skyter seg selv i foten. Hun tar vekk det verktøyet man har som gjør at mange klarer å stå lenger i jobb enn de hadde gjort uten disse tiltakene.
Eldre må stå lengre i jobb, unge må komme raskere inn i arbeidslivet, sier Bratten. Jeg skulle ønske jeg snart fikk høre hvordan hun mener at vi skal få til det siste. At unge kommer raskere inn i arbeidslivet. På det punktet har det vært stille i alle år. Nå skal jo alle ha passert 30 og ha en master eller to før de vurderer å komme seg ut av jenterommet og i arbeid.
Men tilbake til de eldre, de uføre, de som jobber deltid, de svakeste i samfunnet, de som alltid og til enhver tid har vært hakkekyllingene til Anne Kari Bratten. Nå nøyer ikke Anne Kari seg med å ønske å styre arbeidsdagen deres, hun vil også styre fritiden deres.
Litt skummelt når en direktør for en arbeidsgiverorganisasjon mener hun eier arbeidstakerne, og også skal bestemme over livene deres langt mer enn de timene de er på arbeid. Vil hun tilbake til tiden med føydal-herrer, hvor arbeidsgiver eide arbeiderne?
Anne Kari Bratten drar frem en uting fra egen kommune, Bærum. Der har de tilbud til befolkningsgruppen over 60 år som Anne Kari ønsker å fjerne, ene og alene av en grunn. Hun har ikke mulighet til å delta.
Dårlig argument spør du meg. Fordi Anne Kari ikke har tid eller interesse av stavganggruppe og strikkekaffe trenger ingen andre slike tilbud heller, for alle mennesker er jo akkurat som Anne Kari! Går det an å være mer navlebeskuende?
Tilbudene i Bærum er “for alle over 60”, men tro meg Anne Kari, det er nok ikke først og fremst de som fylte 60 rett før sommerferien kommunen har i tankene når de oppretter slike tilbud. Det er et tilbud til de som er 60 år og 5 måneder slik som Anne Kari, men det er og et tilbud til de som er 68. 74 eller 95, Unner du ikke de å komme seg ut og være i aktivitet heller. Skal de bare sitte lydig inne i leilighetene sine og vente på døden? Forstår ikke Anne Kari at disse tilbudene har kommunen opprettet som et forebyggende tiltak? Et tiltak for å holde seniorene i kommunen friskere lengre? Dette er tiltak for å hindre press på velferdsstaten Anne Kari snakker så varmt om å redde. Dette er tiltak som kan føre til at folk klarer seg selv uten tjenester fra kommunen lenger. Da gjelder det å holde de spreke og aktive mens de fremdeles er det, i stedet for å forsøke å rehabilitere de tilbake til fordums styrke når de har blitt skrøpelige.
Anne Kari har sjekket avtaleboka si og funnet ut at hun har et jobbmøte når samtlige av disse arrangementene går av stabelen. Mens naboen hennes som kanskje har hatt helgevakt som radiograf på sykehuset kan ha fri den dagen det er stavgang-gruppe og gjentar gjerne. Det samme kan hun som kjører nattbussen, hun kan synes at det er helt utmerket med en skikkelig treningsøkt i frisk luft mandag klokka 11.
Alle er ikke som deg, Anne Kari. Og du, jeg har i likhet med deg hatt en arbeidshverdag som i mange år bestod av utrolig mange møter rundt om i diverse møterom. Tro meg Anne Kari, en slik arbeidsdag er slitsom ja, men på en helt annen måte hvis du arbeider som radiograf på en travel bildediagnostisk avdeling. Du kan være litt mer ukonsentrert og ha en litt dårlig dag i et møterom enn når du står på ei traumestue eller skal kjøre CT undersøkelse nummer 24 den dagen. Jeg har prøvd begge deler, jeg vet hva jeg snakker om.
Anne Kari mener at den 6. ferieuka for de over 60 samt andre seniortitak forskjellige virksomheter har innført bør skrotes. De ble innført for å holde folk lenger i arbeid. Det er fremdeles målet, men Anne Kari mener de ikke trengs rett og slett fordi hun som har en arbeidsdag som, i følge henne selv, består av en uendelig rekke jobbmøter ikke føler behov for mer ferie eller fri. Kanskje hun hadde følt det litt annerledes hvis hun hadde hatt et yrke hvor hun hadde hatt mer ansvar. Jeg mener, møtevirksomhet kontra å kjøre en skolebuss stappfull av viltre unger, Hvilke av disse kan unne seg å lukke øynene å ta en aldri så liten tankeflukt i arbeidsdagen? Kanskje noen har behov for mer ferie med alderen selv om Anne Kari 60 år og 5 måneder ikke føler behovet riktig ennå?
Jeg var som deg Anne Kari. Mottoet mitt var jobb til du stuper, og målet mitt var å jobbe til jeg var 67, minst. Nå er jeg 58 og har søknad om uføretrygd til behandling hos NAV. Ikke fordi jeg har lengtet etter å spille canasta eller gå på strikke-kaffe, men rett og slett fordi kroppen sa stopp. Jeg forlot ikke arbeidslivet og møterommene med lett hjerte eller fordi jeg ønsket det. Jeg gjorde det rett og slett fordi det var tomt, tomt for energi. Tomt for alt. Jeg hadde ikke noe i jobben som radiograf å gjøre. Jeg kunne nok ha holdt ut med arbeidsdager fulle av møter en stund til, men for meg hang de to tingene sammen.
Jeg tror den 6. ferieuka og andre seniortiltak er bra. Jeg tror det er det som må til for å holde folk i arbeid. Eller kall det ikke seniortiltak, kall det livsfase-tiltak. Vi må kanskje ha ulike tiltak til mennesker i forskjellige livsfaser. Tiltak som gjør at man kan klarer å stå i et arbeidsliv som blir tøffere og tøffere, selv om man har et liv ved siden av jobben.
Anne Kari Bratten vil redde velferdsstaten ved å skvise siste rest av arbeidsevne ut av arbeidstakerne. Når det ikke er mer å hente er det slutt. Kirkegården neste. Det er jo helt klart en måte å stoppe den demografiske utviklingen på, unngå at vi stadig blir flere og flere eldre. Jeg har en litt mer human måte. Hva med å sette alle de som er som Anne Kari, som bruker arbeidsdagen på å fly fra møterom til møterom, til å gjøre en ordentlig jobb. Anne Kari Bratten har vært konsulent og flydd rundt på møterom hele sitt yrkesaktive liv, men med litt opplæring kunne hun sikkert brukes som ufaglært assistent i hjemmetjenesten, stable varer i en matbutikk eller være hjelpemann på renovasjonsbil. Vi trenger alle hender vi kan få, også de ufaglærte.
Andre på de møterommene har kanskje bakgrunn som sykepleiere, bussjåfører, førskolelærere eller andre yrker vi har mangelvare på. Tenk på alle årsverkene vi kunne spare i norsk arbeidsliv hvis vi kuttet ned på antall stillinger som kun har som oppgave å løpe fra møterom til møterom! Hilsen ei som i mange år var med på runddansen mellom møterommene.
Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.
Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.
Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.
Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.
Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.
I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten. Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)
Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.
Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.
I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri. Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.
I 1977 overtok Olaf Wiegels et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.
De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg. Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.
Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag. Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.
Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember. Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.
Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.
I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel. Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).
Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere. Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.
Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen. I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.
Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement. Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,
Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.
Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.
Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.
På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.
Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.
Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.
Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.
Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)
Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.
Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.
Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.
En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931. Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker», Hennes hersketeknikker er definert som
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Fordømmelse uansett hva du gjør
Påføring av skyld og skam.
På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.
Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.
1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.
Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.
Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.
Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel. Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for
