En halvtime med beroligende kaffekopp før arbeidsdagen begynte var ikke nok. For allerede på mandagens morgenmøte var blodtrykket mitt faretruende høyt. Engasjert tillitsvalgt, oh yes.
Oppførte meg rolig og harmonisk mens jeg drev med pasientrelatert arbeid. Men rett før lunsj fikk jeg en telefon om noe tull på en lønnsslipp, og jeg kjente blodtrykket stige litt igjen. Sånn er det når man er frivillig rådgiver for kreti og pleti i arbeidslivsspørsmål. Og yes, denne kjerringa lar seg lett engasjere.
I lunsjen var mer enn en person opptatt av å gjøre meg oppmerksom på at det var bilde av meg i dagens papirutgave av lokalavisa. Det var artikkelen fra forrige ukes nettavis om Rødt sin liste til neste års kommunevalg som sto på trykk. Det blir alltid noen kommentarer, litt vennskapelig erting, når det er bilde i avisa.
Begynte ikke noe valgkamp i lunsjen. Kollegaene mine er fornuftige mennesker, så jeg regner med at de forstår selv hvem de bør stemme på…. Men når arbeidsdagen var over og jeg satt på vaktrommet og ventet på at Gamle Gubben Grå skulle bli ferdig med sin arbeidsdag og komme å hente meg er det ikke fritt at det ble snakket litt politikk med en Rødt sympatisør. Og, ja, muligens det gikk litt på utpust og innpust akkurat da. For engasjementet bobler fort i meg, og jeg gleder meg til å begynne valgkampen.
Hjemme ble det middagslaging, før jeg satte meg ned med PC og telefon for å hjelpe medmennesket med tull på lønnsslippen slik at vedkommende fikk ordnet opp med det som var feil, og forhåpentligvis får penger som er til gode inn på konto før jul.
Fikk melding i sted om at arbeidsgiver til vedkommende har svart at det skulle bli ordnet opp i det som var feil, og jeg vet om et medmenneske som nå kan senke skuldrene og få seg en god natts søvn.
Økonomiske utfordringer har det med å stjele nattesøvnen.
Godt å kunne være til hjelp.
I går var det tid for årets julebord på jobben, og i år skulle det være i garasjen hos a Bjørgunn. Vi er jo underbetalte røntgenfolk som må betale gildet sjøl, så det gjelder å holde kostnadene så lave som mulig. Men med en så herlig gjeng som røntgengjengen kan det bli fest hvor som helst.
Jeg led valgets kval foran klesskapet da jeg skulle velge antrekk. Hva skulle jeg velge? Som alle andre kvinner vil jeg jo stråle på julebordet, ta pusten fra alle og overstråle de andre kvinnene. Til alle menn som tror at vi damene tar på oss push-up, hold-in, og den lårkorte paljettkjolen for å imponere dere, fortsett gjerne å lev i den trua. Men sannheten er at vi damer staser oss opp for å vise de andre damene hvor flotte vi er.
Vel som sagt, jeg hadde lyst til å stråle og ta pusten fra alle. Litt av en oppgave når man er rundt 30 år eldre enn de yngste, og i tillegg er ei diger dundre på over hundre. Samtidig skulle julebordet være i en garasje… Til tross for at jeg var lovet både lys og varme, kunne det jo fort bli litt kjølig…. Sølvkjolen med åpen rygg og korte ermer ble hengt inn i skapet igjen, og jeg gikk for “Lady in red”.
Gamle Gubben Grå kom hjem akkurat i tide til å kjøre meg, og jeg ankom garasjen til riktig tid.
Og for en garasje!!!! Og for et fest-lokale!!!!
Garasjen til a Bjørgunn hadde overhode ingen likhetstrekk med illustrasjonsbildet øverst i innlegget. Fra det øyeblikket jeg åpnet døra og ble tatt i mot av en strålende festkomite hvor damene var kledd i glitrende juletre-kjoler, angret jeg på at sølvkjolen hang igjen hjemme i skapet. Dette var et festlokale designet for glamour.
Festlokalet i andre etasje i garasjen var ei stor stue med romslig kjøkkenkrok. Panoramavinduer med skyvedør ut til en liten altan på den ene langsiden, 4 store runde bord med gode stoler vakkert duket til fest. Fargevalg på interiør og detaljer var så gjennomført at jeg bare måtte stå og ta det hele inn. Det var så utrolig stilig. (Tok selvsagt bilder, men det er kollegaer med på alle, så jeg legger de ikke ut på bloggen.)
Stemningen var satt fra første smak av velkomst-gløggen. Dette kom til å bli et bra julebord! Og for et julebord det ble!! Jeg har vært med på mange røntgen-julebord, sikkert over 20, men dette må da stå igjen som ett av de mest fantastiske røntgen-julebord gjennom tidene?
Under middagen var det besøk av en “snasen kar” som virkelig eide lokalet. Utrolig gøy når noen byr på seg selv på denne måten. Her har Hønefoss-revyen gått glipp av et stort talent.
De små grå fikk prøvd seg med pop-quiz, og det fikk også konkurranseinstinktet hos enkelte. Laget mitt ble nummer fire. “Det er jo blant topp fem, og det bør vi være fornøyd med” oppsummerte en på laget da han fikk en anelse av at ikke alle var like fornøyde med plasseringen. (Det var totalt fire lag…..)
Vi hadde velfortjente kåringer av årets…. .. med mer pålegg enn oppfordringer om spontane takketaler. Stemningen var høy og latteren satt løst.
Pakkeleken tok litt tid før vi kom ordentlig i gang, men innspurten var det ikke noe å si på.
Det var dansing og drekking til langt på natt. Klokka var nesten halv tre før jeg, gamle kjerringa, motvillig fant tiden inne til å ringe Gamle Gubben Grå for å bli henta. Fremdeles var det mange igjen da vi dro sånn rundt halv fire
Noen er kanskje litt slitne i dag, og føler behov for en litt rolig dag. Noen er glade for at det er fri-søndag. Noen angrer kanskje på noe de sa, eller ikke sa. Noen angrer kanskje på noe de gjorde, eller ikke gjorde. Det er slik det skal være dagen etter et vellykket julebord.
Takk til Bjørgunn som stilte garasjen til disposisjon. Takk til en komite som hadde planlagt godt og gjennomførte med glans. Og sist men ikke minst, takk til en herlig gjeng kollegaer som alle hver på sitt vis gjorde at denne kvelden ble minneverdig.
På lørdag skal vi ha julebord. Vi skal ha det i garasjen til Bjørgum. Det er greit, det er visst både lys og varme der. Vi kunne velge om vi ville ha ribbe eller pinnekjøtt. Jeg valgte ribbe og har vpsa 275,- kroner til komiteen for det. Ønsker jeg drikke til maten må jeg ta med det selv. Det er og greit. Jeg arbeider i et offentlig sykehus. Det er klart at vi ikke må ta penger som kunne være brukt til pasientbehandling å bruke på julebord for de ansatte. Fellesskapets midler må brukes til felleskapets beste. Dessuten blir julebordet for oss ansatte sponset med 100,- kr pr. person. Det ble i det minste det i fjor. Sikkert sånn i år og.
De nærmeste lederne våre hadde to dager på hotell for 14 dager siden. Viktig å bygge kultur. Det gjør man jo ikke på møterom med dårlig luftkvalitet. Jeg unner disse lederne hotellovernatting og god mat. Mellomleder på sykehus er en tøff jobb. Som tillitsvalgt får jeg og påspandert lunsjer og hotellovernattinger med jevne mellomrom.
Styret, de som bestemmer – eller tror de bestemmer – får lunsj på alle styremøter. De har sånn ca 10 styremøte i året. De har og en eller to styresamlinger i året – på Hotell med overnatting og middag. Jeg vet det, jeg har selv sittet i styret. Til jul unner de seg en bedre middag på restaurant. Da har de hatt den tøffe jobben med å vedta budsjettet. Vedta å utsette kjøp av kritisk medisinsk utstyr, ledighold av stillinger eller “effektiviseringskrav”. Effektiviseringskrav betyr at vi som jobber på gulvet må løpe litt for…. jeg mener jobbe litt klokere. Hva de mener med det å arbeide klokere er jeg litt for dum til å forstå. Men jeg forstår at det betyr at vi blir færre om å gjøre den samme arbeidsmengden, eventuelt at vi blir like mange som før men får økt arbeidsmengde. Men dette innlegget skulle ikke handle om arbeidsmengde. Det skulle handle om bruk av fellesskapets midler.
Stortingspolitikerne. De som sitter nesten helt øverst på toppen, liker i likhet med folka jeg jobber sammen med litt fest og moro. Noen mer enn andre. Frp sin stortingsgruppe brukte i 2017 26.000,. kr pr representant. Det blir en grei middag i uka på hver det. Og før noen kommer drassende med Rødt og hva de brukte, jeg har forsøkt å finne det ut, men forgjeves. I og med at det er 2017 tallene det diskuteres i media for tiden, regner jeg med at Rødt ligger langt nede på lista. Vi har kun en representant, og han satt jo bare på stortinget i 3 måneder, så så veldig mye håper jeg ikke han har fått brukt opp.
Julebordet på lørdag blir bra. Det er en fin gjeng, og folk skal ha med seg både fele og gitar. For meg er det helt greit å betale gildet selv. Helt greit at penger går til pasientbehandling i stedet for fest og moro.
Skulle ønske andre lengre opp i systemet så det på samme måte, ja når det gjelder dem selv og – ikke bare oss på gulvet
Min arbeidsplass hadde sendt inn sak til landsmøtet om å utrede om vi skulle skifte hovedorganisasjon. Det ble noen turer opp og ned av talerstolen, litt debatt både om forhandlibgsmodell og sentrale versus lokale lønnsforhandlinger før Forbundsleder kom mer et forslag til vedtak. Hans forslag var at man skulle evaluere Hovedorganisasjonstilknytting.
Utrede… evaluere…. Vi hadde fått den debatten vi ønsket. Vi får en evaluering. Vi har oppnådd det vi ønsker. Vi trakk vårt forslag. Ingen hadde vært tjent med at to så like forslag var blitt satt opp mot hverandre.
“Brit, mener du at du vil stryke noe du er for….?”
Det var Forbundsleder som stilte meg det spørsmålet fra talerstolen. Og, ja han hadde forstått meg helt rett. For jeg er for et offentlig styrt og finansiert helsevesen. Selvfølgelig er jeg det! Hallo, jeg er rød og radikal, nærmest kommunist i enkeltes øyne. Jeg vil jo at det offentlige skal eie “alt”.
Likevell hadde jeg rett før lunsj vært oppe på talerstolen og foreslått at setningen “Norsk Radiografforbund skal arbeide for et offentlig styrt og finansiert helsevesen” fra vår politiske plattform. Hvorfor?
Jo, fordi vi skal være et partipolitisk nøytralt forbund. Da mener jeg at denne setningen blir feil. For selv om jeg mener at helsevesenet skal være offentlig styrt, er det de som ønsker “Å slippe alle gode krefter til.” Det finnes de som tror at privatisering er løsningen på alle velferdstjenester. De som har et slikt politisk grunnsyn skal og finne sin plass i forbundet.
I formiddag startet Landsmøte til Norsk Radiografforbund. Og på bakerste rad hadde gjengen fra Vestre Viken fått tildelt plass. Det er mye plankekjøring på en slik første dag. Konstituering, beretninger og regnskap. Det er ikke her de store debattene kommer.
Vi utnevnte nytt Æresmedlem, Anna Pettersen, som var Forbundsleder i 18 år fra 1996 til 2015. Det var en forventet utnevnelse, og er det noen som fortjener et Æresmedlemskap så er det Anna.
Nå er møtet i Landsmøtesalen over for i dag. Om en time er det middag. Da finner man ut om det er noen benkeforslag på gang. Noe man må ta stilling til.
Men før middag må jeg skrive et innlegg jeg skal holde i morgen. Vestre Viken har levert forslag på at man i Landsmøteperipden skal vurdere om UNIO er vår Hovedorganisasjon. Jeg forventer en viss diskusjon.
God morgen. Våkner uthvilt på hotellrommet. Ingen chihuahua har breia seg i senga mi i natt. Klokka er 7.30 og jeg ligger fremdeles avslappet i senga, to timer etter at jeg pleier å stå opp. Ingen masing på sønn eller råkjøring tur retur Tyristrand i dag. I stedet venter en god dusj før jeg rusler ned i frokostsalen.
Koselig kveld i går. Vi 14 som skulle på møter både i går og i dag hadde en trivelig middag. De fleste av oss har kjent hverandre i en årrekke. Skravla kanskje litt mye på innpust og utpust, skal skjerpe meg i kveld. Men til tross for god stemning i baren, gikk de fleste av oss til sengs før midnatt.
Resten av uka skal jeg tilbringe i Hovedstaden. I dag et det Representantskapsmøte i Radiografforbundet, og i morgen begynner Landsmøtet. Engasjerende dager med en flott gjeng.
Har sjekka inn på Hotell Thon Operaen, og akter å nyte det å bo på hotell. Ikke minst det å slippe å sloss om dyna med Charlie Chihuahua. Det å bare tenke på meg selv i fire dager. Deilig.
Etter dagens møter tok jeg en tur ut. Deilig med litt frisk(?) luft. Tenkte å forsøke å finne noen julegaver, men ble gående å traske rundt i menneskrmylderet på Byporten på Oslo S uten å finne noe.
Nå venter det middag om en time. Har fått spørsmål om å bli med på pub den timen, men jeg tror jeg bare sløvet på rommet.
I dag hadde jeg fri. Langfri. Fredag, lørdag, søndag og mandag. Det føles godt. Utrolig godt.
Ok. Jeg vet jeg har hatt litt mye fri i det siste. Var syk de tre siste dagene i uke 38.
Hadde ferie i uke 39, skulle reist til Spania og besøkt Svigermor. Men så ble det ikke helt slik. Gamle Gubben Grå fikk tilbud om ny jobb med opplæring den uka. Så ble det husmorferie på meg i stedet for Spania, sol og varme. Midt i ferieuka ble Mamma syk, og resten av ferien tilbragte jeg veldig mye på sykehjemmet. Jeg var på jobb et par dager i uke 40. Pensle mellom jobb, sykehjem og noen timer på puta hjemme. Så døde Mamma, og jeg trengte litt fri. Men det var en sorgtunget fri.
Denne uka vendte jeg tilbake til normalen. Jobba i hvitt mandag til onsdag og hadde kontordag i går. I dag hadde jeg fri. Før første dag på utrolig lenge føltes det dom jeg kunne ta fri med senere skuldre.
Fri betyr ut på tur med hundene før shopping med Datteren. En utrolig flott fridag skulle det bli. Sjefen ringte litt over 10. Kunne jeg komme på et møte med henne og nestsjefen på mandag selv om jeg hadde fri.
Jeg så ja. Selvsagt så jeg ja. Jeg sier alltid ja… Det vet Sjefen. Men samtidig kjente jeg hvordan musklene i nakke og skuldre strammet seg. Kunne jeg ikke få hatt disse fire fridagene uten å tenke jobb?
Ved en feiltakelse ringte jeg en mellomleder her om kvelden. Jeg skulle ringe ei med samme fornavn, og trykket på feil person i kontaktlista mi. Feilen ble raskt oppdaget, jeg avsluttet oppringningen og ringte rett person. 10 minutter etter ringer mellomlederen og lurer på hva det er. Hun unnskylder seg veldig for at hun ikke tok telefonen på første pling lokka 20 en tirsdag kveld. Hun hadde dessverre vært opptatt med å legge barna sine.
For meg blir det litt feil at denne mellomlederen ber om unnskyldning for at hun leser God-natt-eventyr for barna sine på fritiden.
Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid.
Arbeidstider den tid du står til arbeidsplassens disposisjon – og fritiden er tid du disponerer selv. Så enkelt, og så vanskelig.
I dag skal jo alle være tilgjengelig for alle til enhver tid
Online 24/7.
Skillet mellom arbeidstid og fritid hviskes ut, og snart er vi alle tilgjengelig for arbeidsgiver til enhver tid – bestandig.
Er det en utvikling vi ønsker?
I Frankrike er det kommet en lov som forbyr arbeidsgiver å sende mail eller ringe arbeidstakerne i fritiden uten at det er krise- og da mener man krise! I Tyskland vurderer man det samme lovforbudet..
En slik endring i arbeidsmiljøloven hadde vært ønskelig også her i landet.
Dette sier jeg ikke fordi jeg skal være vrang tillitsvalgt og stå på krava. Dette sier jeg fordi jeg tror det hadde vært et fornuftig lovforbud. Jeg er sikker på at det hadde hatt positiv innvirkning på sykefraværet, og ikke minst forhindret utbrenthet.
For selvsagt er det ikke sunt for folk å være tilgjengelig – alltid!
Man skal kunne lese god-natt-eventyr for barna, sitte ved et stille skogsvann eller ta en ettermiddagslur på sin egen sofa med verdens beste samvittighet uten å være redd for at man ikke skal få med seg at arbeidsgiver, medarbeider eller kollegaer ønsker kontakt.
Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid.
Arbeidstiden er den tiden man har “solgt” til arbeidsgiver. Den tiden disponerer arbeidsgiver, og gir deg lønn for den tiden du stiller til disposisjon. Men fritiden er din.
Ønsker arbeidsgiver å ha en større del av tiden din, må det selvsagt kompenseres i form av lønn eller overtid.
Man kjøper en vare, og må betale for den. Har du kjøpt maling til et rom du vil male, og ser at det angler en halvliter på å fullføre arbeidet, ja da drar du i butikken og kjøper en halvliter til med maling. Du forventer ikke at dama i malingsbutikken skal gi deg den gratis fordi den store boksen ikke rakk til alt du hadde behov for å male….
Lønnsoppgjøret for oss radiografer ble diktert i juni. Denne måneden ble lønnsoppgjøret effektuert, og pengene med etterbetaling har kommet inn på konto. Jeg fikk mer i lønnsvekst enn jeg fra og med denne måneden blir trukket for parkering – veksten for egen del ligger på et akseptabelt nivå. Verden går videre.
Denne uka var vi samlet til Høstkonferanse. Lønnsoppgjøret, forhandlingene skulle evalueres. Litt avstand fra forhandlingene, litt tid, og så pleier man å være sånn rimelig fornøyd.
Ikke i år.
I år kjente jeg igjen sinnet flamme opp, maktesløsheten og forbitrelsen.
Ikke over oppgjøret i seg selv, ikke over kroner og ører. Ikke over den kjensgjerning at andre yrkesgrupper fikk et bedre oppgjør og har en lønn godt over meg for samme arbeid. At andre er flinkere forhandlere enn meg – ok, da har jeg noe å lære noe å strekke meg mot.
Men, nei. Det som gjør meg så maktesløs og sint er at det er forhandlingssystemet som ikke lar oss sloss. Det er Hovedorganisasjonen og kjøttvekta som gjør at vi ikke fikk kjempe så lenge og så hardt vi ønsket.
For hvordan skal det gå i senere forhandlinger, når våre egne, vår egen hovedorganisasjon, har tatt fra oss streikeretten?
Hvordan skal vi klare å få arbeidsgiver til å gi oss det de har råd til, i frykt for arbeidskamp når de vet at vi aldri vil kunne gå til en kamp uten at kjøttvekta ønsker det?
Slik UNIO fungerte ved årets oppgjør viste de en gang for alle at i Spekterområdet er UNIO det samme som NSF, og i realiteten sitter NSF nå og bestemmer lønnsutviklingen til alle de andre UNIO forbundene i Spekter helse. Og i NSF, der er solidaritet og en for alle alle for en et fremmed begrep.
