Skal vi dra på Høstutstillingen i Hønefoss? sa jeg til Gamle Gubben Grå søndag morges da vi var ferdig med frokosten og han hadde lest alle papiravisene fra i lørdag. Gamle Gubben Grå var ikke negativ, litt mer nølende. Så kan vi gå på Kafe Clint å drikke kaffe-latte, lokket jeg. Er det ikke slik at veien til mannens hjerte og medgjørlighet går gjennom munnen? Jeg mener jeg har lest det et sted.

Denne kjerringa pleier å få det som hun vil I det minste når jeg ønsker å få gjort noe annet enn husarbeid eller vedlikehold av hus og hjem. Da er jeg ikke like bortskjemt. Snart satt vi i bilen.
Vi dropper kaffen, sa Gamle Gubben Grå i det vi svingte ut på E16, og så drar vi heller til Oslo etter at vi har vært på den utstillingen.
Oslo?
Så husket jeg. Gamle Gubben Grå var på Ullevål sykehus til en undersøkelse her om dagen. Da han kom hjem opplyste han om at det var loppemarked på Ullevål skole, hans gamle barneskole, denne helga. Dit hadde han lyst til å dra. Sikkert egentlig på lørdag, men da hadde jeg plutselig en annen avtale. Nå øynet han et håp. Vi satt jo alt i bilen, og han satt bak rattet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg sukket stille. Hvis vi skal til Oslo, drar vi rett dit sa jeg. Da utsetter vi høstutstillingen i Hønefoss til en annen dag. Den er åpen en uke til. Gamle Gubben Grå smilte fornøyd, og ga gass innover mot hovedstaden. Det er ikke bare jeg som ofte får det som jeg vil

Slik gikk det til at jeg plutselig befant meg i Ullevål Havenisseby og fotograferte teglsteinshus i engelsk stil omgitt av høstfarger i stedet for å fotografere kunst av lokale kunstnere i et leid lokale nede i Hønefoss sentrum.

I bilen hadde jeg ymtet frempå om at vi kanskje kunne ta turen ned i Wergelandsveien og gå på den “ordentlige” Høstutstillingen etter loppemarkedet, uten at jeg hadde fått noen lovnader om det.

Lopper er gjerne litt dyrere på Oslo beste vest enn på de loppemarkedene jeg oftest frekventerer, men det ble i det minste med et par bøker hjem. Jeg kan komme tilbake til de i et senere innlegg.
Gamle Gubben Grå kjøpte og noen bøker.

Litt gøy å være på Ullevål skole. En skole fra 1926 som byantikvaren har funnet verneverdig og registrert som kulturminne – og den er, selv om deler av bygningen snart er 100 år gammel,  fremdeles i bruk som offentlig skole. Offentlig skole for barna til en god del av Oslos godt bemidlete befolkning, uten at det skrikes høyt om helsefare og dårlige arbeidsforhold.
På Hønefoss er alle barneskoler eldre enn 60 år for lengst stengt. Noen hevder at det er direkte helsefarlig å ha undervisning i så gamle bygg. (Det er vel og merke ikke foreldre og barn som kommer med slike uttalelser, men politikere og rådmann med større behov for å bygge monumentale bygg over egen storhetstid enn å ivareta det vi alt har.)

Det var e digresjon, men det er ikke fritt at jeg gjør meg noen tanker der jeg går rundt i den ærverdige gamle bygningen.

Kom vi oss på Høstutstillingen?
Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk kaffe-latte på Åpent Bakeri på Damplass, fremdeles i Ullevål Havenisseby. Vi tok en kopp kaffe der mens vi ventet på at Lofthus Samvirkelag som jeg har hørt så mye om skulle åpne. Ja, det ligger og på Damplass.

Lofthus Samvirkelag svarte virkelig til forventningene. Hyggelig miljø, koselig vertskap og utsøkt mat.
Jeg spiste hvit pizza med carpaccio av rein fra Røros, med granateple og rødløk. Gamle Gubben Grå gikk for ‘Nduja som var en pizza med en sterk blanding av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia.
Til maten drakk jeg en ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk. Den ligger visstnok i nærheten av St. Hans haugen.

Savnet overhode ikke noen av kunstutstillingene da vi tok en liten runde i Havenissebyen før vi satte nesa mot Hønefoss. Da hadde jeg vært innom Kolibri, delikatessebutikk vegg i vegg med Lofthus Samvirkelag, og kjøpt med meg to flasker med ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk og en flaske med Julegløgg fra Elins drøm, en gårdsbedrift på Skollenborg rett utenfor Kongsberg. (Det er ikke så lenge til jul..)
Det er fremdeles åpent galleri hos Dag Hol en time til sa Gamle Gubben Grå da kom forbi huset hans, Hvis du fremdeles er fysen på litt kunst. Jeg så opp på villaen til Hoel og ristet på hodet. Ikke i dag.
Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre da jeg begynte som speiderleder i Tåsen speidergruppe da jeg studerte. Gamle Gubben Grå hadde vært i Tåsen speideren siden han var en liten ulvunge. Når jeg startet som leder var han Rover og en slags materialforvalter. Hun som var leder for ulvungene sammen med meg sluttet som leder etter et års tid, og Gamle Gubben Grå ble assistent-leder for meg. En av ulvungene vi var ledere for var en av sønnene til Dag Hol, så vi var på hils med familien på slutten av 80-tallet, da Dag Hol drev og etablerte seg som kunstner.
Vi liker begge kunsten hans, og jeg har lyst til å besøke galleriet hans. Men ikke i går. Jeg var i grunn fornøyd med dagen – og dessuten mett. Så det ble ikke noe kunstutstilling i går. Det byr seg sikkert en anledning en annen gang.

Når været er så flott som i dag, ja da formelig må en ut. Sola både skinner ig varmer, himmelen et blå og høsten viser seg i all sin prakt. Man behøver ikke henge med nebbet selv om en ikke befinner seg på høst-fjellet. Høstfarger er det over alt, du behøver ikke en gang lete.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Hundene og jeg har labbet en runde ved elva og fossen i dag og.  Elvelangs er en gangvei/ turvei langs elva som jeg et veldig glad i. Og ja, jeg har sikkert både skrevet om Elvrlsngs og delt bilder der fra mange ganger før. Bær over med meg. Er man lokalpatriot så er man lokalpatriot.

Noe annet jeg også har delt bilder av før er fossen og Oppgangssaga. Men jeg synes det er et så flott motiv, spesielt når fossen er full av vann og Nordre park er i høstskrud. Jeg tenker dere tåler et dagferskt bilde, selv om jeg vet at jeg hadde et bilde med lignende motiv i forrige uke.

Kom dere ut og nyt høsten, folkens. Drn ligger der rett utenfor stuedøra.

Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.

Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.

Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.

Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.

I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten.
Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)

Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.

Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.

I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri.
Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.

I 1977 overtok Olaf Wiegels  et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.

De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg.
Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.

Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag.
Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.

Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember.  Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.

Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.

Høsten er et vell av farger. Både når du tar inn hele landskapet og når du er met på detaljnivå. Sopp og vissent løv gjør at du nesten kommer i eventyrmodus, og venter at små alver eller andre eventyrverden skal komme stabbende bare du lar fantasien få slippe til.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Det nærmer seg sommer og sommerferie. Mange sitter i disse dager og legger planer for ferien. I de planene er det mange som ser på bankkontoen og sukker. Det er fremdeles dyrtid. De ferieturene man har drømt om siden lenge før Covid må nok vente noen år til. Det blir nok hjemmeferie, eller noe annet kjedelig tenker man kanskje og sukker en gang til. Men hjemmefere eller ferie på budsjett behøver ikke å være kjedelig. Man kan lage seg mange gode minner og få feriefølelsen uten å ta opp forbrukslån eller tømme sparekontoen. I dette innlegget vil jeg komme med tips på ferieaktiviteter som ikke koster skjorta.

Bildet over er tatt fra en gapahuk til fiskeforeningen her i området. De fleste av oss bor ikke langt unna vann enten det er elver, fjorder, tjern, eller havet. Hvorfor ikke dra på fisketur? Eller bare finn deg en plass nær vann for et bad eller bare litt meditasjon?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Eller hva med å finne seg en topp? Dette bildet er tatt fra Ringerudkollen, en topp på Vikerfjell i mitt nærområde.  Utsikten her er fantastisk, men det er ikke noe krevende topp å bestige. Slike topper finnes det mange av i vårt langstrakte land. Sikkert en ikke alt for langt unna deg.

Utforsk et sted du aldri har vært. Du kommer langt på en time eller to enten du bruker egen bil eller offentlig transport. Ta det gjerne som en dagstur. Da er det bare å komme seg ut døra uten alt for mye planlegging og pakking. Langt rimeligere blir det og når man dropper overnatting.
Bildet over er fra Stavern. Vi var der på en dagstur for å lete etter våren tidlig i mars. En dags pause fra vinter og snø gjorde utrolig godt den gangen. Miniferie, det er ikke så mye som skal til bestandig.

Vil du overnatte finnes det mange spennende steder å søke opp. Det er kanskje de små stedene som ikke er en del av de store kjedene som kan gi deg de flotte og overraskende opplevelser.

Ta deg en tur i vakkert kulturlandskap. De fleste av oss trenger heller ikke dra langt for å finne grønne enger og tepper av markblomster. Gå deg en tur på bortgjemte grusveier, eller hva med å ta sykkelen fatt?  Piknik i det grønne? Finnes da ikke mer sommer enn det!

En god bok, et glass med noe godt i og en sommerkveld på terrassen på hytta eller hjemme.  Behøver jeg si mer?

For noen år siden var det et voldsomt engasjement rundt ei hengebru her på Ringerike. Jeg kastet meg inn i saken, er jo som kjent lett å engasjere. Det førte til at jeg ble litt opphengt på hengebruer en stund og oppsøkte flere hengebruer i området her. Det var faktisk langt flere enn jeg hadde trodd.
Slike litt fikse ideer kan gi mange fine opplevelser og turer. Hengebrua under er i nærheten av Sysle i Modum kommune.

På slike turer kan man plutselig komme over de mest idylliske steder. Motiver til å dele på sosiale medier finnes uten å reise til eksotiske steder. Bare det å gå på fotojakt er jo en opplevelse i seg selv.

Om man velger å dele bilder, spare de i egen minnebank eller kun feste de på netthinna uten noe kamera får bli den enkeltes valg. Vi er forskjellige der.
Poenget mitt er at de gode opplevelsene behøver ikke være å reise langt eller koste mange penger. Selv utedoen langt nede i lia kan oppleves som den reneste idyll. Lag deg noen flotte ferieplaner.

Her om dagen, jeg tror det var på søndag, luftet jeg hundene langs elva. Stien vi gikk på gikk langs Randselva, men hører ikke til Elvelangs, den litt met urbane gangveien langs elva. Dette var ikke i så sentrale strøk, selv om jeg ikke vil kalle det direkte usentralt.

Der ved elvebredden oppdaget jeg en gapahuk, antakelig satt opp av Jeger & fiskeforeningen. Jeg tenkte straks at det ville være et perfekt sted for en kaffekopp ved en senere anledning.

I dag var en slik anledning. Jeg pakket sekken med kaffe på termos og et par tur-krus, og tok med meg Gamle Gubben Grå og hundene på tur.

Det duskregnet lett på starten SV turen, men hva gjorde vel det? Vi skulle jo raste under tak.

Snart satt vi i gapahuken, koste oss med kaffe og så på elva som fløt forbi.  Et par fugler kom svømmende og tok av mef kraftige vingeslag. Då de ikke før jeg hørte vingeslagene så litt usikker på hva slags fugl det var. En ølboks srilte i god fart med strømmen nedover elva. To fiskere med fiskestang og store ryggsekker kom vandrende. De gikk videre nedover, men tipper de slår leir i gapahuken senere i dag når vi ikke var der lenger.

Vi skulle ikke bære så lenge. Bare nyte en kaffekopp og roen ved elva. Så dro vi hjem igjen. Noen ganger skal det ikke mer til for å lage seg en god opplevelse.

Dette innlegget kan inneholde ord som Kari Engesvik, bloggtreff og Halvorsens Konditori, og siden jeg har forstått at diss tre ordene kan fremkalle reaksjoner hos enkelte advarer jeg leserne først som sist.
Grunnen til at jeg velger dette temaet er fordi Kari Engesvik sin blogg er bloggen som ligger på plassen foran meg. Hennes siste blogginnlegg handler om et bloggtreff, og dette bloggtreffet foregikk på Halvorsens konditori.
De som har fulgt bloggen min en tid forstår da at jeg ved å velge dette temaet bare følger mitt eget konsept og ikke har til hensikt å vikle meg inn i en bloggkrig.

Det i innlegget til Kari som jeg reflekterte mest over var valg av sted for bloggtreffet og ikke de tre kule bloggerne som satt hverandre stevne. Sorry damer, dere er kule og jeg skulle gjerne ha truffet dere alle tre en gang, men Halvorsens Konditori er i mine øyne mer verdt å reflektere over enn at dere koste dere med kake, kaffe og te.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

I august var Gamle Gubben Grå og jeg på Oslo-tur. Det er mye som er blitt forandret siden Gamle Gubben Grå vokste opp i hovedstaden i forrige århundre. På vår vandring oppover Karl-Johan etterlyste han stadig steder som ikke fantes lengre og så storøyd på alle nye ting som hadde dukket opp. Det toppet seg for meg da han spurte dørvakta på Svaneapoteket (som var blitt cocktail-bar) og lurte på om Baker Samson og Halvorsens Konditori fremdeles eksisterte. Jeg hadde behov for å føle meg trendy og moderne. Jeg skulle helt klart ikke på Halvorsens Konditori!
Når jeg ser bildene på bloggen til Kari tenker jeg at det kanskje var en feil beslutning av meg. Halvorsens konditori ser ut som et helt perfekt sted for Gamle Gubben Grå og meg. Vi får besøke det neste gang vi er i byen.

I kommentarfeltet til Kari har Apecalypso kommentert:

I gamle dager hadde Halvorsens Konditori rykte som et sted hvor middelaldrende fruer gikk for å treffe “seksuelt tilgjengelige unge menn” i en mer eller mindre profesjonell kontekst.

Denne kommentaren får meg nesten til å sette morgen-teen i halsen. Hadde ikke Gamle Gubben Grå sagt i august da vi hadde en liten disputt om Halvorsens Konditori sagt at det var et sted han og Tante Astrid pleide å frekventere da han var ung? Dette måtte jeg virkelig finne ut av.

Først ser jeg om jeg kan finne ut noe mer om etablissementet Halvorsen Konditori.
Stedet er jo en institusjon.  Det ble grunnlagt allerede i 1881 av Hans Halvorsen. Hans Halvorsen var født i 1840 i Kråkstad i Akershus. Han var sønn av husmann Halvor Olsen og Johanne Hansdatter, og var det nest eldste av deres sju barn.
I 1870 flytta han til Kristiania, og i 1875 finner vi ham i folketellingene som ugift konditorsvenn hos Carl Eduard Günther.

Siden jeg er i gang må jeg jo sjekke denne Günther og. Carl Eduard Günther var født i 1831 i Welbsleben i Preussen. Han var en anerkjent konditor og forretningsmann i Christiania på andre halvparten av 1800-tallet. Han etablerte i 1860 konditori i Kirkegaten 16 hvor han også bodde med familien. Konditoriet flyttet senere til nabogården. Günthers konditori var et av byens fasjonable og best besøkte i byen.  Senere flyttet Günther konditoriet og bopel til Egertorget der de åpnet større og mer prominente lokaler.
Merker meg at Günther sitt konditori etter hvert lå på Egertorget der Baker Samson ligger i dag. Om det er samme bygg vites ikke. Men det var jo det andre konditoriet Gamle Gubben Grå var så opptatt av da vi var i Oslo i august.

Vel, tilbake til Halvorsens Conditori og ryktene fra Apecalypso. Joda. Jeg finner de dokumentert på lokalhistoriske sider. Konditoriet har lenge vært kjent for eldre fruer som tok en sherry og et kakestykke, og det har hatt et rykte for å være et sted hvor unge menn solgte tjenester etter at sherryen var inntatt. De ble kalt «melkebarter», og viste at de var gigoloer ved å snu en tom kaffekopp opp ned; noen versjoner av historien forteller at de la en sukkerbit på den snudde koppen. Hvis en kvinne gjorde det samme gikk de diskret til et egnet sted.

Når du og Tante Astrid var på Halvorsens Conditori pleide dere å drikke sherry da? spør jeg Gamle Gubben Grå som sitter i pysjamasen og nipper til dagens første kaffekopp. Sherry???? Nei! Kakao med krem. sier en litt morgentrøtt Gubbe og skjønner ikke helt hvor Kjerringa er i tankeverden denne morgenen. Ikke snudde dere koppen og stablet sukkerbiter heller? spør jeg.
Gubben ser fremdeles rart på meg. Nei. Snudde kopper har jeg bare hørt om på Tesalongen på toppen av Sten og Strøm.  Og Tante Astrid og jeg var som regel på Samson på Egertorget. Kakao med krem og Napoleonskake. Jeg var et barn, Kjerring. Litt snurt både på egne og salige Tante Astrid sine vegne.

Latteren min fyller Drømmehuset. Jeg har bestemt meg. Ved neste Oslo-tur skal Gamle Gubben Grå og jeg på Halvorsens Conditori. Jeg kommer til å se godt etter både sherryglass, snudde kaffekopper og sukkerbiter.

Jeg tror jeg har funnet løsningen på trappa i skogen og det er takket være hjelp fra dere lesere,

Jeg søkte først på veien mellom Begnamoen og Hen, som var veien vi gikk. Jeg fikk raskt opp at den het Kaldbekkveien. Men det er ikke et gammelt navn, Det ble vedtatt av Hovedutvalget for Miljø og Areal så seint som i 2018. Men det søket ga og treff på et blogginnlegg på bloggen til Sognafaret. fra november 2022. Og Lillian, som bloggeren bak Sognafaret heter, hadde gått den samme veien – og tatt bilde av trappa.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Det varte ikke lenge før Lillian kommenterte på innlegget mitt. Hun sendte og link til en artikkel om elva og alle fossene og industrietableringen rundt fossene.
Men neste spor i søket mitt hadde jeg alt funnet i blogginnlegget til Sognafaret,

Halvveis opp i veien så si kommer en til neste kraftstasjon, Svinefoss.

Trappa i skogen er omtrent på høyde ved det kraftverket. Jeg visste ikke hva det het, men Lillian hadde nå gitt meg navnet. Svinefoss ble neste søkeord.

Ved å søke på Svinefoss fant jeg ut at Svinefoss ble først utnyttet da Begna Træsliberi ble opprettet der i 1888. Det var i drift fram til 1953.
Kunne trappa i skogen være en del av området til Begna Træsliperi?
Jeg prøvde å finne ut om tresliperiet hadde ligget på vestsiden av elva sånn som trappa, eller på østsiden av elva. Hvor Hen og Nymoen ligger i dag. Der vet jeg det har vært boliger og typiske arbederstrøk  langt tilbake i historien.

Svaret på det spørsmålet kom i komentarfeltet før jeg egentlig rakk å begynne å lete.

Tresliperiet og all bebyggelsen lå på vestsiden av elva.

kunne Hanne Beate  forklare, og sendte meg en lenke til et flyfoto  av området hentet fra Digitalarkivet. Du kan forstørre bildet og se om du finner et hus der du så trappa. Oppfordret Hanne Beate.

Det har jeg gjort, samt lest meg opp en del på grenda Begna som var rundt Begna Træsliperi. Nå er alle boligene revet, og hele det lille samfunnet borte.

Jeg tror at trappa førte opp til Direktørboligen på Begna.  Når jeg studerer flyfotoet ser det ut som om direktørboligen  ligger omtrent der jeg så trappa. Og når jeg etter hvert får opp et bilde av denne direktørboligen ser jeg trappa ligger der foran huset.

Så takket være dere lesere tror jeg at jeg har løsningen på hvor trappa førte. Jeg har og lært mye om stedet Begna, et industrisamfunn som nå er nesten helt borte. Det står kun en trapp og noen små andre tegn igjen. Litt vemodig.

Lærte og litt spennende krigshistorie som utspant seg rett ned i bakken her. Mellom Nymoen og Hen. Mye man kan lære av å gå en liten tur i skogen i nærområdet.

Ja ikke et sånt skikkelig høyt fjell, altså.  Ikke Glittertind, Galdhøpiggen eller Gaustatoppen. (Forresten, Gaustatoppen hadde vært “Peace of cake” der går det jo bane inne i fjellet).  

Nei, jeg sleit meg opp bakkene til Barlindåsen.  Har du ikke hørt om Barlindåsen, sier du? Hm.  Barlindåsen er Oslos 28. høyeste fjell.  (Og før du får latterkrampe, husk at store deler av Nordmarka ligger i Oslo kommune, og det er mange høye topper der.)  Barlindåsen er 407 meter over havet og ligger i Lillomarka.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

I følge ut.no skulle turen være “En enkel spasertur på rundt 7 km”.  Vi kjørte til Maridalen og fant Sandermosen stasjon, satte fra oss bilen og trasket i vei.  Vi skulle følge stien mot Lilloseter til vi kom opp på toppen av åsen.  Det var bratt, til tider glatt og vått. Men mest bratt.  Både jeg og Kjøteren, vår 15 år gamle Australske Sheppard,, syntes stigningene var i bratteste laget – og Kjøteren forsøkte å snu flere ganger. 

Oppe på toppen skulle vi følge stien som gikk langs eggen over åsen til vi kom ned på grusveien..  Her var det lettere å gå, stigningen var over og jeg slapp å pese som en flodhest.  Det var nydelig høstvær og flotte høstfarger.  Her skulle det også være flere flotte utsiktspunkt. 

A du for en utsikt!!! Eller flere flotte utsiktspunkter.  Det var, som det sto i turbeskrivelsen på Ut.no, bare å nyte….

Vi så Maridalsvannet under oss, deler av Oslo og langt ut over Oslofjorden.  Det klare været og de flotte høstfargene gjorde dette til en helt fantastisk opplevelse.  

Det ga meg en helt egen mestringsfølelse å stå oppe på eggen på Barlindåsen å se ut over. Langt der ute i fjorden så jeg helt klart Danskebåten på vei ut fjorden.  Adrenalin-kick!!!  Jeg er ei diger dundre på godt over hundre, det er lenge mellom hver topptur. Men dette ga mersmak.  Glemt var de bratte stigningene. Glemt var at jeg stinket svette som en flodhest.    

Vi fortsatte over eggen, ned noen bratte kneiker hvor fjellet nesten var blankskurt og det var nok like bratt som veien opp.  Men vi kom heldigvis ned med alle armer og bein i behold.  
Mans skumringen senket seg fulgte vi grusveien tilbake til bilen.

Det var en flott tur.  Jeg vil kanskje ikke kalle det en “enkel spasertur” slik det sto på ut.no, Turen var estimert til to timer, vi brukte neste tre, men det er forståelig.  Denne dama har nok en lavere gjennomsnittsfart enn folk flest, med alle mine skavanker og kilo klarer jeg nok ikke holde tempoet til en gjennomsnitts trimmer. Det er greit.   Anbefaler gjerne turen for andre. Husk gode sko, og velg en dag med klarvær for liksom å kunne nyte den flotte utsikten.

God tur.