Gullstol og goder i fleng…

Listhaug hevder at flyktningungdom blir båret inn i landet vårt på gullstol, og siden hun er innvandringsminister vet hun antakelig hva hun snakker om.   For hun kan ikke ha tatt feil?  Det er ikke våre ungdommer hun snakker om?   Ungdommer som bor hjemme til de er langt oppe i tjue-årene,som til nød klarer å rydde sitt eget rom og på en god dag kan mases nok på at de gidder å gå ut med søpla eller å ta ut av oppvaskmaskinen?  Ungdommer som vi helt frivillig er ubetalte tjenere, privatsjåfører og utømmelige bankkonto for.  Vi rydder etter dem, vasker klærne deres,  kjører de hit og dit og åpner villig lommeboka  enten det gjelder penger til kantina på skolen, den nye jakka de bare må ha, litt ekstra penger til en tur på byen en fredagskveld eller innskuddet på deres nye bolig.
Hva folk hjelper sine egne barn med,har jeg ikke noe med – men det å bruke ordet om gullstol for å beskrive ungdom og barn som reiser alene gjennom hele Europa gir meg litt flau smak i munnen….

“Det er ikke synd på dem, de har mobiltelefon” er neste uttalelse som jeg grunner litt over. Ja, de har i likhet med våre unge mobiltelefoner.  Det må føles trygt for en mor eller en far som er igjen i Syria at de har mulighet til å ringe til barna sine og høre at de har det bra – eller å få et livstegn når poden har kommet seg over Middelhavet i live.  Jeg vet hvor engstelig jeg er når mine håpefulle er ute på tur, hvor engstelig ville jeg ikke være hvis jeg visste at de var prisgitt menneskesmuglere .  
Men i motsetning til våre unge, kan de nok ikke bare ta opp telefonen og ringe hjem etter hjelp når de møter på problemer.  Det er ingen foreldre som kommer i egen båt eller sender taxi hvis gummibåten synker midtveis over Middelhavet.  
Mens våre ungdommer flittig bruke mobilen til å ringe hjem slik at mamma eller pappa kan overføre litt penger når kontoen er tom, og fristelsene på ferie mange, forvntes det i mange tilfeller at flyktningungdommer som kommer hit raskt etter ankomst skal kunne sende penger tilbake til foreldrene i hjemlandet.  

Flyktningproblemet er mangesidig og komplekst. Jeg har ikke alle svarene. Jeg har ikke alle løsningene. Jeg er ikke innvandringsminister.  Men hadde jeg vært det hadde jeg ikke ønsket å bidra hverken til stigmatisering, fremmedfrykt eller fordommer slik Listhaug gjør.

Tenker på deg…

Fikk høre i dag at du var syk.  Ikke forkjølet,men sånn ordentlig og mer alvorlig syk. 
Ryktene var litt diffuse på hva slags sykdom, så tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele dag.  Ha det skjedd det  vi vel begge har fryktet ved flere anledninger at du har klart å arbeide til du stuper ?
Du har alltid arbeidet mye, for mye vil nok mange mene.   Det var tider det irriterte meg.  Det var tider jeg overhode ikke forsto dine prioriteringer.  Men det er lenge siden.  Det er lenge siden jeg forstod at for deg var det en livsstil.  For deg var jobben selve meningen med livet.  

Vi har kjent hverandre lenge.  Og mange ganger har vi kjent på frykten over at du en gang skal møte veggen så det sier pang. Virkelig PANG:  Er det det som har skjedd? Det har vært nære på flere ganger før. Varselklokkene har kimt, men du har aldri vært villig til å lytte. I kke lytte godt nok til å endre kurs, endre livsstil, ikke ha arbeidet som første prioritet i livet ditt. Har du endelig tatt grep og endret retning?

Jeg husker en biltur en mørk høstkveld.  Du stirret rett frem på veien foran oss og sa “Jeg tror ikke jeg kommer til å bli 40.”  Det ble stille i bilen.  Jeg så på deg. Studerte deg nøye.  Du var askegrå og dratt i ansiktet .  Øynene var uten liv.  En gammel mann.  40 års dagen din som lå noen måneder frem i tid, på andre siden av vinteren virket utrolig langt frem.  Jeg svelget, og sa:”Nei, hvis du ikke endrer på måten du lever, tror ikke jeg det heller..”   Vi kjørte videre i taushet.  Vi visste begge to at du så utrolig gjerne ville leve til du ble 40. Vi visste og begge to at du ikke kom til å skifte gear.. At du fortsatt ville gi alt, stå på. Så fikk det gå som det  går

Du ble 40.

Noen år senere tikket det inn en sms på mobilen min en kveld jeg var i middagsselskap hos svigermor.  “Hei.  Jeg har blitt lagt inn på sykehuset. Har mistet følelsen på den ene siden. Skal snart bort til dere. Ville bare forberede deg, i fall du var på jobb”.   
Det var ikke siste gangen du besøkte arbeidsplassen min…..

Sist vi snakket sammen, et hastig møte på et kjøpesenter,  vi rakk bare å veksle noen ord. Jeg husker jeg sa at du drev rovdrift på kroppen og helsa di. Du var klar over det, sa du. Men med en resignert skuldertrekning konkluderte du: at det ikke var mye du kunne endre.   Så hastet du tilbake til jobb.  

Nå er du sykmeldt. Langtids sykmeldt sier ryktene.  Jeg håper at det betyr at du har tatt grep. At du har forstått at det er lov å lytte til kroppen når kroppen skriker etter at du skal ta en pause.  Jeg håper at det ikke betyr at du virkelig har møtt veggen. At det store smellet har kommet.  

Vi har ikke hatt jevnlig kontakt de siste årene. Bare snakket sammen nå og da.  Men i kveld sendte jeg en sms med ønske om alt godt. 

Familiemiddag på beste vest…

Tre generasjoner var samlet rundt spisebordet.   Samtalen hadde så langt dreid seg om været.  Trygt tema. 
Fra været dreide samtalen etterhvert over på et annet aktuelt tema.  Flyktningsaken eller innvandringssaken, litt avhengig av politisk ståsted.  Ikke like trygt samtaletema…
Jeg bestemte meg raskt for å ikke tone flagg. Det er ikke alltid like lett å være radikal og rød svigerdatter i en konservativ familie fra Oslo beste vest..

Det var under en av Svigermors tirader om lykkejegere som bare ønsket seg et bedre liv, og at det i og for seg ikke var så vanskelig å forstå, men at det selvsagt ikke gikk an,  at Yngste Sønn fikk inn et motargument,,  “Noen vil bare at alle skal ha det like bra”  .
en svigermor tok den tonen man tar til et barn som har en litt for naiv innstilling til viktige problemer, og forklarte med all tydelig bedrevitenhet, at det gikk jo ikke an. “Da måtte jo vi få det litt dårligere her.” og så kom leksa om innføring av eiendomsskatt og i Oslo, og bilfritt sentrum.

Yngste Sønn pekte vel på det som er sakens kjerne.  Er vi villige til å dele på våre goder, kanskje senke vår egen levestandard litt for at mennesker som har mistet alt de eier og har i livet skal få oppleve trygghet og fred?  Er vi villige til å dele når det dreier seg om å dele mer enn enn det å gi bort de umoderne klærne vi ellers hadde kastet?  Er i villige til å vise litt mer medfølelse, litt mer empati enn bare og  kjøpe seg bedre samvittighet ved å donere fra-vokste klær?

Noen gram ned – og noen gram opp…..

Neida. Jeg har ikke gitt opp.  Slanking handler om viljestyrke, var det ikke så?  Slanking handler om å sette seg mål og nå dem,  Og jeg er flink til å nå de mål jeg setter meg, selv når veien mot målet er lengre og mer kronglete enn jeg hadde sett for meg.  
Men det går sakte.  Alt for sakte for en utålmodig sjel. Det skorter litt på motivasjonen når vektkuren er som en rett linje med ørsmå krusninger.  Skrittelleren og colaen går som regel geit. (Skrittelleren viser pluss skritt i massevis, og cola-sprekkene er ikke for mange…) Kostholdet er og greit.  Men kiloene sitter like forbasket..

Så i går bestemte jeg meg for at det må hardere lut til.
Jeg tok en tur på apoteket og kjøpte noen vidunderpiller. Tenkte en kick-start er det som skal til for å holde motivasjonen oppe.  
Jeg tror i utgangspunktet ikke at piller og pulver er måten man slanker seg på, men tenker at det kanskje kan hjelpe til med å få vektkurven til å peke nedover litt raskere, og på den måten gi meg en god start og litt ekstra motivasjon..  

Så får vi se hva vekta viser etter en uke med piller.

Deilig med helg

Jeg har ikke skrevet noe på noen dager, men det er ikke fordi jeg har sittet og kost meg med cola og marsipan og helt sluttet å gå. Neida. Skrittelleren viser fremdeles et overforbruk av skritt, og selv om jeg koser meg litt ekstra i helgen er det ikke blitt de store utskeielsene..  

Fredag hadde jeg en liten tur innom vekta, og selv om kiloene ikke hadde rast av, hadde det ikke kommet noen flere heller.  

I dag har jeg trimmet godt. Har løpt kjellertrappa opp og ned en mengde ganger. Jeg har ryddet det vi kaller “Kles-rommet” ett av soverommene i kjelleren som vi har brukt til oppbevaring av lintøy, skistøvler, sportsklær, arbeidsklær etc.  Fordi også alle baljene og eskene med julepynt har stått der nede, så har det ikke vært så mye gulvplass ekstra og rotet har ikke blitt lagt på plass, og det hele har blitt litt uryddig.  I tillegg har jo guttene vokst en god del, slik at mye er blitt for smått. I dag har jeg hatt en real opprydding. Det var litt av en jobb, men du så godt å få gjort.  God trim var det og.

Så, nå er jeg straks klar for ny uke og nye muligheter.

Tre dager uten cola…

 Skal man slanke seg, er det viktig med noen allierte.  Noen som et om slankekuren som kan gi moralsk styrke, og samtidig se bebreidende på deg hvis du skulle holde på å sprekke.  I går valgte jeg meg en alliert. Det er en god kollega på jobben som forstår hvor vanskelig det kan vær å spise sunt og være fornuftig.  I tillegg har han klart for en god del år siden å slutte og røyke. Noe om  jeg mener kan sammenlignes med det å slanke seg, eller i hvertfall kan det sammenlignes med å slutte med cola…han er og typen til å gi støtte og oppmuntring.

Gårsdagen gikk fint. Det ble to kopper kaffe i løpet av dagen, og is-te til salatboksen i lunsjen. 
Selv om det var en lang kontordag. Var på jobb i 11 timer og satt og arbeidet med en litt vanskelig sak hvor jeg laget notater til et møte jeg skulle på i dag gikk det helt greit uten cola.  Jeg sleit litt på slutten av arbeidsdagen, ble litt ukonsentrert, men i stedet for å gå å kjøpe cola så gikk jeg etter nok en kaffekopp. og tok en prat med denne kollegaen.  Det hjalp, men det holdt hardt da kveldsvakta kom og satte to cola hun skulle ha inn i kjøleskapet rett foran nesa mi.

Hjem igjen til middag. Resten av lapskausen fra i forgårs.  Vel, siden jeg jobba så lenge hadde Gamle Gubben Grå og guttene allerede spist og det var ikke stort med lapskaus igjen til meg. det ble to brødskiver med gulost i stedet.

I dag var det møtedag i Drammen. 
Gikk så greit som bare det selv om eg måtte dra hjemmefra så tidlig at jeg umulig kunne rekke frokost. Rakk bare en kopp te.  
Etter noen timer med møter gikk turen hjemover. Nå begynte jeg å merke sulten. Stoppet på et kjøpesenter for å kikke litt på salg.  Kjøpte noen lys og ei ny steikepanne. Gamle Gubben Grå har sutret over at vi har ei panne for lite siden jeg kastet den gamle i høst. Fant ei fin støpejernpanne til halv pris. Nå blir det nok fred og ro i heimen.
Spiste lunsj på kjøpesenteret og en fuccacia med kylling. Hadde ikke lyst på kaffe, men veldig lyst på cola.  Det ble en is-te som jeg trodde var med lime, men viste seg å være med mango og ananas   Er i grunn ikke så glad i mango, men det var en grei og litt spennende smak. Det hjalp på  sult-følelsen, men ikke på søtsuget, så jeg bevilget meg en ørliten marsipangris Er jo på januar salg den og…

var innom kontoret på jobben og sendte noen mail. Ble fort noen timer av det, men klarte meg uten tur i kiosken. Alt jeg unnet meg var en halv kopp sur kaffe.

På hjemveien måtte jeg innom bensinstasjonen og fylle bensin.  På min pumpe var det ikke kortterminal, og jeg må inn og betale.  Var virkelig stolt av meg selv når jeg kom ut igjen uten cola, baconpølse eller en aldri så liten marsipangris. Men du hvor sulten jeg var. En fuccacia og en ørliten  marsipangris er ikke stort når klokka har passert 19.

Vel hjemme håpet jeg at Gamle Gubben Grå skulle være godt i gang med middagen. 
Det var han ikke.  Han var ikke hjemme i det hele tatt.  Jeg kjente irritasjonen begynne og boble.  Heldigvis for han, og for blodtrykket mitt , kom han hjem før jeg ble virkelig sulten.Men jeg kastet raskt innpå tre brødskiver med spekeskinke. 
Det tok ikke for lang tid før det ble middag. En forrett, egentlig, så i grunn et lite måltid. Gratinert hummer.  Utrolig godt. Nøt et glass utmerket Farris til hummeren.  

Skritt-telleren viser at jeg allerede har gåttt alt jeg trenger i morgen og for å oppnå målet. Jeg føler meg ovenpå, og er godt fornøyd med denne uka så langt. I morgen er det helg, og lov til å kose seg litt.

Dagen har gått som en røyk…

Opp i otta. Måtte jo få opp guttene slik at de rakk skole og jobb.
Det gikk greit, og begge rakk bussen så da slapp jeg ut å kjøre før jeg skulle på jobb klokka 10.  Det ga meg tid til frokost, dog uten avis. (Gadd ikke gå ut og hente den) Det ga meg og tid til og få gjort unna min del av husarbeidet før jobb. Snakk om energi.  Rakk og en liten strekk på sofaen.

På jobb hadde jeg fått fag dag for å ta en såkalt risiko-analyse og delta i noen intervju med søkere på en ledig stilling. Det ble en aktiv formiddag, og jeg rakk ikke lunchen. Rakk bare å lage meg en kopp kaffe-latte-machiato-caramell.  Møtevirksomhet og intervju varte helt til klokka 16.00, og da var det tid for å  kjøre kveldspoliklinikk på  CT.  
Rakk såvidt en tur i kiosken og kjøpe ei pølse mens kveldsvakta la opp den første CT pasienten for meg.  Jeg vet at pølse-spising fra kiosken i stedet for ordentlig mat er noe av det jeg skal slutte med, men i dag så  jeg ingen annen mulighet.  
Derimot klarte jeg å la være å kjøpe cola.  Nøyde meg med en is-te.  

Etter endt arbeidsdag ble jeg stående å prate med en kollega som heller ikke har det med å klare å rote seg hjem en times tid.
Så ble det en rask handletur før jeg dro hjem og hentet Kjøteren og gikk en par kilometers tur med han.

Hjem, og siden ingen andre gidder å lage middag, lagde jeg den og før jeg endelig kunne ta kvelden.  Da var det virkelig godt med lapskaus laget av grønnsakspakke og rester av julemat som er blitt til overs.

Siden jeg var alene med vekta på jobben, tok jeg en liten sjekk. Gledelig kunne jeg konstantere at vekta hadde gått ytterligere ned siden jeg veide meg sist på søndag. Ikke stort, men som en lege sa til meg en gang; “Hvert gram hjelper.”

Skrivebordet er ryddet for potetgull og tofeefe…

Dagens morgentur gjorde at skrittmålet var nådd allerede før klokka var 10.00.  Det var godt å gå langs elva i lett snødrev – men kaldt.   Alle skritt etter klokka 10 har vært ren bonus, og jeg er helt klart på pluss siden.  Så bra, for det er jo i dag jeg starter på ordentlig.

Frokosten besto av to tørre brødskiver med brelett (hvem har kjøpt brelett, vi pleier jo å bruke bremykt ?) og gulost.ikke noe ostebriks og ikke noe majones. Og hvis du ikke visste det, så er kaloriforskjellen på brelett og bremykt ganske så stor. (Det er for så vidt smaken og…) og en stor kopp te.

Klarte å komme meg gjennom handlerunden uten å kjøpe “kjørecola” eller andre belønninger. 

Ryddet vekk potetgullposen med litt potetgull-rester og den halvtomme tofefee-esken fra skrivebordet.  For å væreærlig “ryddet” jeg restene ned i magen min, men det ble i det minste ryddig..  Med det samme jeg var i gang, ryddet jeg også de siste julekakene ut fra to kakebokser. også…. 
Burde helt klart ha spist en lett lunch etter turen med Kjøteren for å unngå slike utskeielser. Eller tatt et eple i stedet..

Ryddet også i klesskapet. Alltid noe som ikke blir brukt, eller har blitt brukt alt for mye og er blitt slitt. Det som er slitt blir kastet, og det som er like fint blir levert til Fretex.Fantaserte litt om hva slags kjole jeg skal ha på meg på femti års laget mitt om 8 måneder. Går alt etter planen vil jeg kle den hvite  og den røde kjolen sikkert være enda mer kledelige enn i dag. Går det som jeg virkelig håper og jeg bikker et bestemt tall før femti års dagen, skal jeg investere i en virkelig rå kjole.  

Til middag hadde vi fløtestuede poteter og Cognac-gravet ishavsrøye. Høres sikkert litt tint ut, men sagt på en annen måte Vi hadde rester fra kjøleskapet.  Det ble en lett middag.  Jeg har aldri likt stuinger av noen som helst sort, så det ble en liten skje med poteter og noen skiver gravet ishavsrøye. og et stort glass blå farris .

Nå koser jeg meg med en kopp te mens jeg sitter på PC en.  Til tross for ryddin av kaker, sjokolade og potetgull på en kanskje lite konstruktiv måte, får jeg bestått på denne første dagen.  

Deilig med en fridag…

For mange er dette første arbeidsdag etter en lang og velfortjent juleferie.  Mange har vært så heldige og har hatt mer eller mindre fri siden fredag 18. desember.  Jeg kan tenke meg at det skal bli godt å komme i gang igjen.
Jeg har hatt arbeidshelg denne helga, og arbeidet en del i romjula, så jeg kunne glede meg over fridag i dag.  Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn skulle på jobb, men de er selvgående og kommer seg ut dæra uten mas eller hjelp. Yngste Sønn hadde fri, så da lå alt til rette for en rolig morgen uten stress.
Gamle Gubben Grå var så snill at han hentet inn avisene til meg, så alt lå til rette for langdeilig frokost med en tekopp, brødskiver med gulost og avisene. Hverdagslykke.

Klokka 08.16 kom SMS en fra NK.  “Hei.  Har du mulighet for å komme på jobb i dag på dagen ? Hilsen NK”  Jeg kjente irritasjonen komme sigende.  Tenk så deilig det hadde vært å ha en fridag i ny og ne uten å motta slike eller liknende meldinger.   Jeg jobber 100 % stilling. Vervet som tillitsvalgt gjør at det ofte blir litt mer.  Jeg er snart 50 og sliter med flere “vondter”.  Jeg trenger fridagene mine for å få hentet meg inn igjen. 
Jeg prøver å ignorere meldingen. NK kan jo ikke vite at jeg har stått opp og har sett SMS en.  
Neste SMS kommer 08.17. Den er fra NK. Den er likelydende som den forrige. Antakelig skyldtes det en teknisk feil eller litt dobbelt-klikking, men det virker like vel som mas.  Jeg gjemmer telefonen under de uleste avisene, men tankene klarer ikke helt å konsentrere seg om avisartiklene.  
Jeg har jo mulighet. Det er ikke noe annet jeg må.. men jeg har overhode ikke lyst…
Jeg har sagt nei til mye overtid i det siste. Det er muligens min “tur”,  men jeg hadde virkelig sett frem til denne fridagen.
Selvsagt kunne jeg trenge overtidspengene.  Det er liksom ikke noen overflod på kontoen.  

Jeg lot vare å svare på tre timer. Regna med at det ordna seg.  Jeg ville ha fridagen min – og jeg skulle ønske jeg snart kunne få ha en fridag uten å ha dårlig samvittighet for ikke å arbeide overtid.