Jeg har en litt lat dag i dag. Det må være lov. Første påskedag er vel den helligste dagen i hele kirkeåret, og da må det være nærmest påkrevd å hvile. Så etter sen frokost og en tur i regnet med hundene tok jeg en aldri så liten siesta på sofaen med verdens beste samvittighet.
Da jeg våknet hadde regnet blitt avløst av solskinn, lettskyet og blå himmel. Jeg åpnet terrassedøra og gikk u på terrassen. Nøt å kjenne varmen fra sola og synet av den bare, tørre asfalten på veien utenfor Drømmehuset. Vår!
Det var da jeg fikk øye på han. Gutten, jeg tror det var en gutt, som slet seg opp bakken her i boligfeltet i en rød, blank tråbil. Jeg ble stående å følge han og foreldrene med øynene lenge. Finnes det et bedre vår-tegn enn små barn i tråbil på tørr asfalt?
Da jeg gikk kveldsturen med hundene I går kveld regnet det. Varmegrader og rimelig med regn. Med raske skritt og uten pigger under sålen gikk jeg den vanlige runden.
Det var i grunn godt å gå slik i regnet. Vite at det og den milde temperaturen ville være med på å hviske vekk alle spor etter vinteren .
Endelig! Jeg er hjemme i Drømmehuset og har parkert piggskoa for godt for denne vinteren. I morgen skal jeg finne frem småskoa. Det føles så utrolig godt.
Datteren og jeg dro ned igjen fra fjellet i dag. Gamle Gubben Grå og guttene kommer etter i morgen.
Det var utrolig godt å komme hjem til et sted hvor jeg ikke føler det er en ekspedisjon jeg skal ut på hver gang jeg skal på do. At folka inne i hytta ber meg huske på å bruke staver og forsikrer seg om at jeg har med telefon når drar av sted, mens de roper advarende etter meg. Det har blitt skikkelig glatt nederst ved do! I går kveld ble jeg pålagt å ha både hodelykt, skistaver, piggsko og briller før jeg fikk gå på toalettet. Likevel hadde jeg følelsen av at engstelige blikk fulgte med meg på ferden fra hyttevinduet.
Etter tre dager på hytta var det og rimelig godt med en lang dusj. Åh, virkelig luksus og komfort. Det ble en riktig lang dusj etterfulgt av den reneste spa-behandling av kremer og velvære produkter.
Det er deilig å se at det har blitt store områder med bar plen, og at våren virkelig er i anmarsj også her. Det skal jeg ta meg virkelig tid til å nyte i morgen.
Men det som er deiligst akkurat nå er at jeg har hele Drømmehuset for meg selv! (Ja hvis du ser bort fra to sovende hunder.) Det skal jeg virkelig nyte! Fred og ro med mine egne tanker uten at noen forstyrrer meg. Det føles så utrolig godt!
Jeg er utrolig glad i flokken min, og jeg har virkelig kost meg på hytta disse dagene. Så utrolig koselig at vi fem har brukt så mye tid sammen og kost oss på hytta, for det har vi virkelig gjort.
Likevel, akkurat nå og sitte helt i fred og kunne knotte på PCn og gjøre akkurat hva jeg vil uten noen forstyrrelser, ja det er og veldig godt.
Vi har sett sol og blå himmel i dag. Det varte ikke så lenge, så jeg fortet meg å knipse bilde.
Været har vel stort sett vært ok, selv om vi ikke har hatt så mye sol. Rundt 0 grader, lite vind og nedbør.
Gamle Gubben Grå og jeg har gått tur med hundene. Det har Datteren og jeg og. Der er et flott område å gå tur i, også på vinterstid. Og ja, piggskoene er på.
Ferske harespor krysset veien og var lette å se i nysnøen da Gamle Gubben Grå og jeg var ute på den første turen.
Hva har så ungene bedrevet dagen med etter den litt heavye måkeøkta i går? Jo de har måkt hyttetaket. Det tok noen timer det og. Utrolig glad og takknemlig for at vi har så snille, flinke og arbeidsvillige unger.
Gamle Gubben Grå har hjulpet til en del med snømåkingen. Noe av snøen måtte forflyttes to ganger. Det er vanskelig å måke tak uten at noe av snøen lander der det ble måkt i går.
Vi har kost oss. Det er ikke bare jobb. Spist god mat og påskemarsipan. Lest bøker, skravla og ledd.
Vi tar tidlig kvelden. Folk er slitne og de tidligste av oss startet dagen før klokka 6. Jeg var blandt dem.
Yr lover bra vær i morgen. Folk fabler om skitur, solvegg og bålpanne. Det blir bra
Eldste Sønn reddet påsken for en bloggende kjerring som var redd for å gå tom for strøm. Han hadde med rikelig med power-bank. Så da lurer jeg på om dere vil være med på en liten “house-tour”, eller i det minste veien til do.
Når jeg har kommet ut av senga, ut av soverommet vårt, gjennom kjøkkenet og stua (som for øvrig er i en åpen løsning. Kjøkkenet og stua altså) er det bare noen få skritt gjennom gangen og gjennom inngangspartiet før du er ved hushjørnet du ser på bildet, og den farligste delen av turen starter.
Etter å ha gått den snøgangen du ser på bildet fortsetter du nedstigningen mot do.
Nedstigningen er som dere ser holdt i fargetoner “Sne-hvit”, og er frisket opp med en liten sving for å bryte opp den rette linjen. (Eller for å unngå å gå på hodet i en kvisthaug og en skrent.)
Etter den litt frekke svingen på bildet over kan du endelig skimte selve toaletrommet. Du nærmer deg målet. Det er bare den siste, litt bratte og gjerne glatte biten igjen.
Utsikten fra selve toalettsete er upåklagelig, og skiftende gjennom årstidene. Denne påsken har vi valgt å gå for en rustikk snøvegg.
Klokka 16.30 i går kunne jeg forsere stigen og gå inn i hytta. Ungene hadde gjort en kjempejobb med måkinga. Det er brede, fine veier og de har måkt helt ned til bakken. Imponerende arbeid utført!
Jeg har aldri sett så mye snø her før. Det er brøytekanter på høyde med meg. 1,50 -1,70 m.
Klokka 17.30 hadde Gamle Gubben Grå båret inn all bagasjen og jeg begynt med middagen. Ungene var ferdig med å måke vei ned til do rundt klokka 18. Dvs at tre stykker har måkt i fem timer hver. 15 timers måkejobb, to dagsverk arbeid. Litt usikker på om de som snakker om at dette er “ekte hytteliv”, og at det er så sjarmerende har prøvd det mange ganger, sånn på ordentlig.
Chili Con Carne gikk ned på høykant. Men blir sulten av frisk fjelluft og hardt arbeid. Etter maten ble det en rolig kveld. Litt småsnakk og lesing. Ingen hadde lyst på brettspill. Mulig blir det det i kveld.
Det ble tidlig kveld i går, og tidlig morgen i dag. Det regnet da vi la oss, men det har blitt til snø i løpet av natta. Ikke nok til at det trengs å måkes, men nok til å få feste på vei til do.
Batteriet til solcelleanlegget har tatt kvelden. Ingen fare for annet enn leselys og lading av mobilen. Men blir det stille fra meg her så er det bare at jeg har gått tom for strøm.
Vi kom opp på hytta rundt klokka 13. Det er tåkete og grått, men grei temperatur og lite vind.
Tre stykker begynte momentant å grave. Jeg tok med meg hundene og gikk en god tur. Etter en runde på 5 km var jeg tilbake ved hytta. De hadde gravd mye, skikkelig flinke er de, men det tar fremdeles en god stund før jeg kan tenke på å komme meg inn på hytta. Det er mye snø som skal forflyttes før det.
Bildet er tatt på turen jeg gikk med hundene. Å stå å fotografere gravende mennesker og si at bildene skal postes på blogg kan være mindre klokt. For det første kan du risikere at en skuffe snø treffer deg, for det andre kan du risikere at de slutter å grave. Slikt tar jeg ikke sjansen på.
Jeg orker ikke stå rett opp og ned og se på de grave, i grunnen lite jeg kan bidra med. Så jeg og hundene har satt oss i bilen mens de gjør ferdig gravejobben. Vi var enige om at det var best.
Tre unge spreke har nå gravd i 2,5 time hver. Det vil si 7,5 arbeidstimer, et helt dagsverk. Det er sjarmerende med sånt god gammeldags hytteliv, dere. Minner om at vi fremdeles ikke er inne i hytta… Og har selvsagt ikke begynt å bære inn alt som skal bæres inn. Tror og det er en god stund før jeg behøver å tenke på å besøke utedoen langt nede I lia. Vel vi var alle på do på Bagn før vi bega oss oppover til fjells.
Han som graver fra veien og mot hytta har funnet ut at noen har erstattet bjørkestokkene vi har til le så kyr og sauer ikke kommet inn på tomta med stigen som hang på hytteveggen. Svigerfar og broren hans hadde rett. Stigen blir nok lenket frem heretter. Jeg skjønner ikke helt hensikten med å bruke stigen i le i stedet for bjørkestokkene. Det blir et lavere le dyrene fort kan skritte eller hoppe over. Vel, jeg skal klare å skritte over det jeg og, bare veien blir klar. Håper forresten at noen har husket nøkkelen. Jeg kom akkurat på at jeg har glemt å ta med rødvin. Det er nå ikke det verste jeg kunne ha glemt til denne ekspedisjonen.
Når folk flest reiser på hytta nå reiser de til et sted hvor det bare er å sette nøkkelen i døra og gå inn. Mat står i skap og kjøleskap og blir selvsagt supplert ved ankomst. Når de har pakket ut matvarene kan de ta seg en pils i jacuzzien, eller sette seg ved peisen med ei bok. De har TV, wifi, dusj, do og tørketrommel.
Vi drar ikke på hyttetur, vii drar på ekspedisjon. Med vann på kanner, 100 meter snø som må graves vekk før vi kan entre hytta, og bortimot en 60 meter til med snø som må vekk hvis vi ønsker å benytte toalettet i løpet av oppholdet. Eller utedassen da, rett skal være rett.
Klesvasken må pent vente til vi kommer hjem, noe som gjør at sengetøy, håndklær, kjøkkenkluter og lignende gjerne må pakkes med.
Nå trengs det i det minste ikke så mange badehåndklær. Dusj og hårvask må og vente til vi er hjemme igjen. Her er det vaskefat og klut som gjelder.
Lista over alt som må huskes er lang. Nevnte jeg stearinlys, og når fylte vi opp gassflaska til koke-blusset sist?
Har vi skikkelige snøskuffer å ha med oss? spør Yngste Sønn. Ja, sier Gamle Gubben Grå en er halvveis bra, den andre er litt dårligere. Når han ser blikkene Yngste Sønn og jeg sender hverandre fortsetter han med å si at snøskuffa som står på hytta er av god kvalitet. Står den ved porten? spør jeg. Gamle Gubben Grå ser forferdet på meg? Ved porten?? Da måtte den lo vært lenka fast med en diger kjetting! Jeg er litt usikker om Svigerfar og broren hans, de som eide hytta før oss, noen gang ble frastjålet noe der oppe eller det bare er en antakelse de hadde at folk som ferdes i dette hytteområde har det med å stjele som ravner. Selvsagt kunne man ikke hatt en snøskuffe lett tilgjengelig, det burde jeg da skjønne. Jeg mener der oppe må man skru hjulet av trillebåra før avreise, og utedassen er forsynt med en diger hengelås og tre kroker. Og selv om dassen er forsvarlig låst må alt av verdi der inne forflyttes inn på hytta før avreise. Tenk om noen brøt seg inn på dass og stjal en rull dopapir! Jeg tror jeg skulle klare å bære tapet.
Det betyr at når vi kommer opp så må vi ikke bare grave frem hytta, vi må og bære inn et helt flyttelass for å overleve i hytta noen dager. Når alt ekspedisjonsutstyret er inne på hytta og på plass, må utstyr på hytta som skal brukes under hytteoppholdet ut på plass, slik som hagemøbler, bålpanne – dopapir og hjul på trillebår. Det siste er ikke påkrevd under vinteropphold. I tidligere tider, da Svigerfar og Svigermor regjerte måtte vi og huske å sette batteriene i røykvarsleren. De ble tatt ut ved avreise. Var ikke vits i at de skulle tappes for strøm når ingen var på hytta. Den rutinen ble avsluttet en røykfull morgen noen hadde tent opp i ovnen uten å åpne spjeldet og så tatt turen på do.
Og så, så kan vi sette oss ved peisen med en bok eller ta et snø-bad i mangel på jacuzzie.
Det fines muligheter for hjemmepåske. Jeg bare nevner det. Ikke det at det er et alternativ her i Drømmehuset. Vi skal på hytta. Det er det som er ordentlig påske. Selv Svigermor nede i Spania har ringt for å forsikre seg om at vi drar på hytta.
Så planen i dag var altså at vi skulle dra av gårde mot hytta tidlig. “Tidlig” er et relativt begrep her i familien, så jeg antydet til Eldste sønn at vi skulle hente han rundt klokka 10.
Klokka 9 tok jeg en tur med hundene. Greit åt de får lufta seg litt før en lang biltur.
En satt under pleddet på sofaen sin, en hadde trukket seg tilbake til rommet med frokost og bok og en hadde jeg ennå ikke sett snurten av denne morgenen. Ikke mye som tydet på en tidlig avreise.
Situasjonen var den samme da jeg kom inn igjen et kvarter senere.
Men nå, når klokka nærmer seg 11, er vi endelig bilene fulle og vi klare til avreise.
Det var litt stille fra meg i går. Jeg hadde liksom nok med meg selv. Lade litt batterier. Eller i det minste gjøre et forsøk. Lade og samle flokken før avreise til hytta i dag. Været der oppe blir faktisk bedre og bedre for hver gang jeg sjekker Yr.
Kanskje er det dette jeg trenger. Komme vekk noen dager. Miljøforandring. Kose meg med brettspill og flokken min. Energinivået har vært labert en stund, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Pleie egen helse. Ta vare på meg selv. Det er liksom det jeg skal ha fokus på. Meg selv, ikke alle andre. Jeg vet jeg ikke er så god på det. På å være egoist.
For når jeg tar hensyn til mitt eget for tiden lave energinivå, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg burde… Det er alltid noe man bør når man er kone, mor, datter, venn….. menneske.
Samtidig synes jeg at jeg er en syter. For jeg er ikke syk i egne øyne. Jeg har en kronisk sykdom, men det gjør meg ikke til syk. Eller gjør det det? Er det der noe av problemet ligger? Jeg har Diabetes, jeg tar noen piller og tenker ikke mer på det. Burde jeg gi sykdommen mer oppmerksomhet?
Det er alltid noen som har det verre enn meg. Bare i går hørte jeg at to personer jeg kjenner var gått bort. Den ene i sykdom. Den andre i en ulykke. Begge var yngre enn meg. Og så sitter jeg her og sutrer over at jeg er litt sliten. Skamme meg burde jeg.
Samfunnet og sosiale medier som blogg er mer enn fullt nok av mennesker som har mye fokus på egen sykdom. Som gir sykdommene sine all oppmerksomhet, som nesten er sykdommen sin.
Jeg ønsker å ha fokus på den friske delen av meg. Leve med diabetes, ikke la sykdommen styre livet mitt.
Leve med diabetes. Med trykk på leve. Å for å leve må jeg ta hensyn til at jeg har fått en kronisk sykdom. Så jeg tenker på hva jeg putter i munnen, og på å være fysisk aktiv. Kunne sikkert være flinkere til begge deler, der har jeg et forbedringspotensiale. Men jeg tar grep og har tatt flere livsstilsendringer. Her om dagen var jeg jo redd for at jeg holdt på å bli sunn.
Stress påvirker og blodsukkeret. Jeg begynner å se at det påvirker blodsukkeret mitt i høy grad. Så det å minke stress, i det minste sånt stress som ligger og gnager er viktig for meg.
I går var jeg flink i så måte.
Jeg satt og glodde på Yr.no. Så regn, snø, sludd og for mitt indre vanskelige kjøreforhold. Kanskje ikke oppover E16 men fra Bagn og oppover til fjellet. Vi har relativt mange ganger hatt problemer på den fjellveien ved glatt føre. Før var det nærmest en tradisjon.
Nå var det planen at jeg skulle kjøre en av bilene opp der i dag. Det kjente jeg at stresset meg.
Jeg var flink. Jeg sa at det stresset meg. At de andre i den bilen ikke hadde førerkort, og at jeg skulle ønske at Gamle Gubben Grå kunne kjøre bilen vår opp til fjellet.
Ikke det at han er noen vesentlig bedre sjåfør enn meg, men at det stresser ikke meg om vi må slite litt for å komme opp. Det stresser bare meg hvis det er jeg som sitter bak rattet.
Ne, nå må jeg slutte og knotte. Vi må få pakket ferdig bilene, hentet Eldste Sønn og begitt oss på vei mot påskefjellet. Vi har en gravejobb som venter.
Dere skal få oppdateringer.
