Forsøkte å fungere

j

Jeg er ikke vant til å være syk.  Jeg er ikke vant til å ikke ha overskudd. De siste dagene nå, hjemme sammen med Gamle Gubben Grå har jeg kjent energien komme tilbake.  Jeg har ikke vært så trøtt hele tiden.  Ja, på mandag – på besøk hos Mamma -tok jeg meg i å le flere ganger.  
I går var jeg på møte i SOL, og det er jo alltid inspirerende.  

I dag hadde jeg tillitsvalgts-dag. Så i dag skulle jeg fungere på jobb, er jo bare delvis sykemeldt.  Leste mail, løste utfordringer, forberedte meg til et møte seinere i uka, var på ett møte.  Helt vanlige arbeidsoppgaver  og en dag som arbeidsmessig egentlig var en ganske fin dag.  Ingen nye store saker som overrasket. Utfordringer som lot seg løse av noen mail, og som ble løst i løpet av noen timer. Planlegging av møtet var plankekjøring. Dette har jeg gjort flere ganger før. Møtet var på egen seksjon, løsningsorientert og med en utrolig hyggelig stemning.  

Så, plutselig var jeg helt tom for energi der på kontoret.
Ringte Gamle Gubben Grå som kom og hentet meg,. Vi handlet mat, jeg gikk en liten runde med Kjøteren for å få litt frisk luft . og hadde seriøst problemer med å holde meg våken lenge nok til at jeg fikk slengt i meg litt mat før jeg flata ut på sofaen under pelspleddet.  Så sliten har jeg ikke følt meg på lenge… Eller i det minste ikke de siste dagene.  To timer i koma på sofaen.  Fremdeles kjennes det ut som om noen har kjørt over kroppen min med dampveivals.  

 

 

Hei, Bratten ! Slutt å prate begynn å jobbe!

På Spekter sin Vinterkonferanse i dag etterlyser du en heltidskultur,  Flott, jeg er så hjertens enig med deg.  Så da håper jeg du er villig til å ta første steget – Gi alle de som arbeider ufrivillig deltid i Spekter sine medlemsbedrifter, som våre sykehus, full stilling.   Start der.   Når du har løst den utfordringen kan du komme tilbake å prate om heltidskultur.

Jeg er enig med deg i at vi kunne ha vært flere ansatte i helgene,  men at vi går og vaser i beina på hverandre på hverdagene er en virkelighet jeg overhode ikke kjenner meg igjen i. Mulig det føles slik i de administrasjonskorridorer og konferanserom hvor du vanker.  Jeg har og merket meg at antallet administrative stillinger, og glavalag med ledelse har økt de siste ti åra, men nede på gulvet der vi driver med pasientbehandling og “produksjon” er det ikke akkurat overbefolket av arbeidsfolk. “Jobb litt fortere. løp litt raskere” eller det nye “Jobb litt smartere” er de fine ordene vi stort sett hører. Så hvis du synes folk går i beina på hverandre, start med å få til færre fingre på tastatur og flere varme hender.
Og du, når vi først er inne på temaet for lav grunnbemanning, det være seg på hverdag eller helg. Det er nok svært sjelden for ikke si aldri fagforeningenes skyld.  Det skyldes heller for små budsjettrammer og for stor tro på at det går greit å tyne litt mer ut av slitne arbeidsfolk.  De tillitsvalgte jeg kjenner, og det er ikke få, har det med å påpeke den for lave grunnbemanningen for ører som blir døvere og døvere jo lenger opp i hierarkiet de sitter. 

Arbeidslivskriminalitet er vi enige om at bør bekjempes.  På regjeringens hjemmeside er arbeidskriminalitet definert som  handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter. Arbeidsmiljøloven brytes i snitt ca 800 ganger i døgnet ved norske sykehus. Ledere bryter loven med åpne øyne.  Gjør noe med AML brudd ved norske sykehus før du kommer å snakker høyt om bekjemping av arbeidslivskriminalitet
Det er ikke så mange år siden Adeccoskandalen hvor NRK avslørte at ansatte ved Ammerudlunden sykehjem, et sykehjem Adecco driftet for Oslo kommune, arbeidet doble vakter og sov på bomberommet i kjelleren mellom de 16 timers vaktene. Der  arbeidet de ansatte opptil 84 timers uke uten overtidsgodtgjøring. Er det de du mener med heltidskultur?  Øverste leder kalte det “ønsketurnus”  Det er ikke så stor forskjell fra utenlandske arbeidere i “skur rundt i byen”  og til filippinske gjestearbeidere i  bomberom i sykehjems-kjellere.  Er du sikker på at det ikke sover vikarer, 0% arbeidstagere, i bomberom og bøttekott i norske sykehuskjellere?
Politiske partier som har en seriøs arbeidslivspolitikk kjemper for at for eksempel utenlandske bygningsarbeidere ansatt i bemanningsbransjen, du vet de som bor i skur rundt i byen, skal ha lønn mellom oppdrag.  I våre sykehus har vi flere tusen 0% arbeidstakere som i følge Spekters HR politikk kun er å regne som ansatt for en og en vakt av gangen.   De er ikke sikret lønn mellom vakter..  Rydd opp i disse arbeidsforholdene, så kan vi begynne å snakke om bekjempelse av arbeidslivskriminalitet  Det er noe som heter å feie for egen dør.

Når du så avslutter talen din med å foreslå og avvikle AFP ordningen, viser du med all tydelighet at du ikke har forstått noen verdens ting av hva som er viktig med den norske modellen og trepartssamarbeidet. Nemlig ordet samarbeid. 
Det nærmer seg lønnsforhandlinger. Hovedoppgjør. Skal vi få til gode løsninger rundt på helseforetakene må arbeidsgivere og arbeidstakernes organisasjoner samarbeide.  
Du og dine uttalelser gjør meg ikke samarbeidsvillig.  Du provoserer meg. Du gjør meg sint. Det fremmer ikke lysten til samarbeid, snarere lysten på strid.

Men du, Anne Kari, kaffeinvitasjonen står fremdeles ved makt.  Jeg betaler.


 

Juridisk abort

Av alle idiotiske forslag jeg har hørt noe politisk parti har forsøkt å fremme i det siste, er forslaget om Juridisk abort et av de som har provosert meg mest.  Selvsagt kommer forslaget fra Frp.   Nærmere bestemt Stavanger Frp. Jeg håper inderlig forslaget blir stoppet lenge før det når stortinget. Det skal gjennom Rogaland Frp sitt fylkesårsmøte og Frp sitt landsmøte før det når så langt.

Som abortmotstander er det sikkert ikke overraskende at jeg er i mot en “Juridisk abort”.  
Ja, jeg vet. Rødt medlem og abortmotstander Det hører liksom ikke sammen. Men sorry, kvinnefronten. Jeg mener altså at det å ta liv er feil. Selv når det er snakk om et foster.
Nå skulle dette innlegget handle om juridisk abort, men siden jeg nå sikkert har hisset på meg en hel haug lesere bare ved å si at jeg er abortmotstander tenkte jeg at jeg skulle utdype mitt standpunkt;.

Som prinsipp mener jeg det er feil å ta liv, og nå snakker vi om menneskeliv.  Jeg er ikke motstander av jakt, og ja – jeg spiser kjøtt.  Så hold mat unna denne diskusjonen. 
Selv om jeg er abortmotstander, så er jeg ikke noen tilhenger av Børre Knutsen og Ludvik Nessan. 
Det finnes utrolig mange gode grunner til at en kvinne, eller et par, velger abort, (og noen mindre gode).  Så lenge det å ta abort er lov i Norge, så står den enkelte fritt til å ta det valget. Jeg ønsker ikke på noen som helst måte å fordømme eller moralisere over for kvinner som har tatt dette vanskelige valget.  
I noen tilfeller vil jeg nok og kunne mene at abort er et riktig valg. 
Så rent prinsipielt  og langt fra bombastisk, mener jeg at abort er feil.

Juridisk abort, som Stavanger Frp ønsker å utrede gir den biologiske faren muligheten til å avstå fra både rettigheter og plikter ved et farskap. Det vil si at det fødes barn som rent juridisk er farløse.  De har ingen pappa.  Mener Stavanger Frp at det er riktig å ta fra disse barnene retten til en pappa? 
Jeg var ung lenge før “angrepillen” og  “Gjør-det-selv-hjemme-pille-abort” var en realitet.  
Jeg vet om mange unge gutter som fikk totalt hetta når det viste seg at kjæresten var gravid.  De aller aller fleste av dem ble supre pappaer-når de og tanken bare fikk modnet litt.   Hadde de hatt muligheten til å fraskrive seg alt ansvar for sine handlinger og bare stikke av med halen (bokstavelig talt) mellom bena, så hadde de gjort det.  Ønsker Stavanger Frp og frata disse unge mennene muligheten til å ta den modningsprosessen og frata de gleden det er å være pappa?  

Politisk sett er Frp det partiet som er lengst unna min tankegang og mine ønsker for samfunnsutviklingen.  Men jeg vet at det finnes mange fornuftige mennesker også i Frp.  Jeg håper og tror at dette forslaget faller lenge før det blir nødvendig å realitetsbehandle det.

Om politikk, sex, trakassering og sånt….

De siste ukers avsløringer kan etterlate et inntrykk av at det politiske livet er fullt av dype tungekyss, sex med overstadig fulle 16 åringer, karsk-drikking med etterfølgende sex i korn-åkeren og trekant-sex. Litt sånn avhengig av hvilket politisk parti du tilhører.  Når man ser det lyser i stortingssalen en sen vinterettermiddag er det lett å spørre seg selv; “Hva er det egentlig de driver med der inne?”  Hvis du skulle få en av dem i tale, Finansministeren for eksempel, og du skulle driste deg til å spørre. Spørre forsiktig om hva de driver med eller spørre om hva de snakker om, og det eneste svaret hun kan gi er at det husker hun ikke.  Ja da virker ikke det så veldig betryggende heller.

Jeg synes vi kan forvente av våre fremste tillitsvalgte, våre fremste folkevalgte, at de skal klare å holde tunge i rett munn og fingrene av fatet.  De bør ha visdom nok til å forstå at den litt teite SMSen de sender en sein nattetime etter en litt for fuktig kveld på byen, vil se enda mer teit ut på førstesida til VG noen år seinere.  

Det er vel slik at når man får makt og posisjon, så er det fort gjort å bli litt høy på seg selv. Når folk svermer rundt deg som veps rundt syltetøyskåla en varm augustdag, kan man lett se på seg selv som usårlig og verdens midtpunkt. 
For det er jo makt og posisjoner politikk dreier seg om. Makt og posisjon til å få samfunnet til å utvikle seg i den retningen du mener er riktig,  
Det er en maktkamp mellom rød og blå side.  Mellom borgerlig og sosialistisk side.  Det er en maktkamp mellom partiene. Hvem får flest stemmer? Hvem vil samarbeide med hvem? Og kan man sitte i regjering, få regjeringsmakt, selv om man da må  samarbeide med Frp ?

Det er og en maktkamp innad i de enkelte partiene. Hvem skal ha hvilke posisjoner?  Å gjøre karriere i politikken handler ikke bare om å ha gode talegaver og politisk teft, det handler like mye om å vite hvilken syltetøykrukke du skal surre rundt – og når det er på tide å skifte syltetøykrukke.   Det kan gi en god dytt på egen karriere og fortelle om hva som skjedde ved den syltetøykrukka du surret rundt i forrige periode, enten til den du nå surrer rundt, eller enda bedre – litt anonymt til pressen. 

 

Hvor mange gode dager har du i løpet av ett år?

“Hvor mange gode dager har du i løpet av ett år?” spør dama på radioen tilfeldige mennesker hun møter på gata. Jeg tenker litt over spørsmålet. Hvor mange gode dager har jeg i løpet av ett år?   Svarene til de på radioen varierer fra 100 til over 300..  Det virker som joe eldre man er, jo flere gode dager har man.  Så, hvor mange gode dager har jeg?

Hva er en god dag?

Er en god dag det samme som en dag som ikke er en vond dag?  Eller finnes det noen dager som bare er …ok?  ikke gode og ikke vonde….?

Jeg har ikke så mange vonde dager.  Noen trasige dager hvor verden er litt i mot meg, hvor utfordringene vokser meg over hodet og alt virker håpløst.  Men virkelig vonde dager er det få av.  Ikke det at jeg vandrer gjennom livet helt uten vondter og smerter. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden jeg ødela kneet i 2013. Knapt siden ryggen begynte å skrante for 11 år siden. Men  man kan da ha gode dager selv om de ikke er smertefrie.

Det har vært mange trasige dager i det siste.  Dager da den ene utfordringen ikke lar seg løse før den neste utfordringen dukker opp. Når det å kjempe for at fornuften skal seire føles som å ta full fart og stange hodet i murveggen gang på gang.  Dager hvor arbeidsmengden ikke står i tråd med det antall som skal uføre arbeidet.  Dager hvor man segneferdig av trøtthet venner hjem til et hus hvor oppvasken tårner seg opp og ingen har tenkt på hva vi skal ha til middag.  
Kvelder hvor man legger seg med dårlig samvittighet 19 timer etter at man sto opp, 19 timer hvor man har fått utrettet mye full aktivitet, men hvor man likevel legger seg med dårlig samvittighet for alt man ikke rakk.

Så har man alle de ok dagene.  De dagene som bare kom og gikk uten at man festet seg med de.   De bare forsvant i hverdagstravelhet.  I etterkant har man vanskelig for å skille de fra hverandre.

Men gode dager… Hvor mange virkelig gode dager har jeg i ett år?  
Må en dag være god fra morgen til kveld for å være en god dag? Eller holder det med noen gode opplevelser?  Og hvis det holder med gode opplevelser, hvor mange gode opplevelser må en dag inneholde for at den skal kunne kalles god?

Mitt nyttårsforsett for 2018 var å samle på de gode opplevelsene, de gode samtalene og de gode vennene.  
Klarer jeg å leve opp til det forsettet, vil det vel øke sjansen for at 2018 får flere gode opplevelser og flere gode stunder enn 2017.  Da bør vel året også inneholde flere gode dager.  Men hvor mange? Jeg har ikke noe svar. Svaret mitt blir flere enn i fjor. 

hvor mange gode dager har du i løpet av ett år?

 

En underfundig bok

Til jul i år fikk jeg en bok av Rocke-Portøren.  Det er ikke slik at Rocke-Portøren og jeg har det med å utveksle julegaver, men i år var jeg en av de “heldige” som hadde vakt på julaften,. På vår arbeidsplass er det tradisjon at man tar med en “liten gave” til vakta. Før besto disse gavene stort sett a Flax-lodd og marsipangriser, men i år hadde det helt tatt overhånd.  Dette er gavehaugen til to stykker på vakt. Ett bord til hver…

 

Vel, i denne pakkehaugen lå boka fra Rocke-Portøren.  Det var en tynn bok, litt over 100 sider,  lest, med nedbrettede hjørner der leseren har tatt en pause.  Men hva gjør vel det? Bøker blir ikke utlest av en gjennomlesing. 
Det var med en ikke så liten grad av nysgjerrighet at jeg startet på boka, en gang i romjula. Arto Paasilinna var for meg en ukjent forfatter. Jeg mente jeg hadde hørt tittelen,  Men siden boka var fra 1960-tallet, og hadde kommet ut på norsk i 2004, så  var det vel en stund siden den hadde vært omtalt i media. Jeg har god hukommelse, men ikke så god.  Kunne det være en sånn “riktig” bok som “alle” måtte lese.  Jeg pleier sjelden å like slike bøker.  Du vet, “Den blinde glassverandaen” og “Dinas bok” på 80 tallet. “Sofies verden” på 90-tallet også videre.  
Rocke-Portøren er en fantastisk sanger og musiker, en brukbar portør og en meget klok og litt dyp mann.  Han ser på merkelige program på NRK2 som jeg ikke skjønner noe av, eller ikke ser underholdningsverdien i. (Vi deler vaktrom)  Han leser digre biografier om  mennesker jeg ikke bryr meg så mye om, og han er en slik type du kan føre en dyp samtale med på et vaktrom en helt vanlig tirsdag.  Han er også typen som har en tanke bak en gave.

Boka starter med to livstrette, sure finner som kommer kjørende gjennom et finsk midtsommerlandskap. De er  journalist og fotograf i et halvlurvete magasin. Sure nok på verden og hverandre til å passe glatt inn i samtlige av 70.tallets finske TV teater. Det krangles, med få replikker, om hvor det bør overnattes. Da kommer hareungen lystig hoppende ? ut i veien og det ekle dunket kommer. Bilen stopper, journalisten stiger ut og begynner en leting som fører ham stadig lenger vekk fra både bil og fotograf. Mann finner hare, spjelker harens brukne ben og setter seg til med et stadig mindre engstelig dyr på fanget. Han svarer ikke på fotografens tilrop. Han føler glede ved det vesle livet, vil gi blanke i alt og hopper rett og slett av; jobb, ekteskap, livet
Resten er romanen er en vandring gjennom Finland på langs, gjennom en finsk sommer og vinter i følge med eksjournalist Vatanen og haren hans. Innfallene er mange og gale. Her bekreftes alle positive og noen få negative fordommer om våre nokså fjerne østlige naboer, det drikkes uhorvelig med brennevin, det arbeides hardt i skogen, skogbranner bekjempes og ignoreres, det føres krig mot en glupsk ravn og det jaktes på bjørn. Og hele boka er humrende morsom og tørr-saklig skrevet.

Rett over nyttår spurte Rocke-Portøren meg om hvordan jeg likte boka. Jeg sa at den virket morsom, men at jeg vel ikke hadde fått lest så mye, når har jeg tid til å lese bøker.?
Nå har jeg tid.  Og jeg har kost meg med boka.  Humret og ledd., og maser på Gamle Gubben Grå om at han og må lese boka.    Vatanen tok steget. Grep sjansen. Han brøt med alt det kjedelige i livet som trettet han ut.  Han fikk et spennende år, og det virket som han var mer lykkelig enn i starten av boka.   Det er mye livsvisdom i budskapet, og det treffer meg i den situasjonen jeg er nå.

 

Kloke ord

Noen ganger må man skrive
seg selv øverst på huskelappen
så man ikke glemmer å huske på den
som skal huske på alt det andre

Disse kloke ordene av Kjerstin Aune passet godt på meg. Jeg er et slikt liste-menneske hvor mye av hverdagen styres av mine lister. På kjøkkenbenken ligger til enhver tid tre lister. Handlelista hvor alle i heimen kan skrie opp ting de kommer på som vi mangler, brød, saft og dopapir. Det har alltid vært greit i en familie hvor både Gamle Gubben Grå og jeg har arbeidet turnus og hverdagen skal gå rundt selv på den tiden vi bare møttes i døra.
Så har jeg arbeidslista hvor jeg skriver opp og fordeler hvem som skal ha ansvaret for de daglige gjøremålene i heimen. Der står det hvem som har ansvaret for å lufte Kjøteren og hvem som skal lage middag. Påminnelser om at badegulvet trenger en vask og at noen bør vaske klær.

Den siste lista er lista jeg skal begynne på når arbeidslista er tom. (Eller når jeg ikke finner noe mer på arbeidslista jeg har lyst til å gjøre eller som må gjøres.) Der står ting jeg har lyst til å gjøre, lese bok, kaffelere, gå på museum.  

Jeg tror den lista med det jeg har lyst til å gjøre må få høyere prioritet.

 

 

Jeg skulle ha blitt med…

Ute skinner sola fra blekblå januar-himmel. Gamle Gubben Grå og Kjøteren har forsvunnet ut på tur.  Jeg orket ikke bli med. Er trøtt, sliten og alle musklene er i helspenn.  Jeg vil bare forbli her på sofaen, under pelspleddet. Lese litt eller bare sove…  
Jeg burde blitt med ut.  Dårlig samvittighet for å ligge inne på sofaen i dette flotte været. Men jeg orket ikke.  
Orker ikke balansere på isglatte veier. Snøen er borte og erstattet med is.  Jeg gjorde et forsøk på onsdag kveld på islagte mørke villa-veier. Det var ikke gøy. Stiv som en stokk trippet jeg av gårde med engstelige skritt.  Det siste jeg trenger nå er et fall og et bein eller arm som knekker.  Jeg hadde ikke fiksa det.  Jeg holdt seriøst på og tørne i går kveld da PCn slo seg vrang.   Selv den minste utfordring er uoverkommelig for øyeblikket.  
Jeg burde blitt med ut. Kjent Januar-sol varme ansiktet forsiktig. Behøvde ikke gå så langt….men jeg orker ikke

 

Veggen

Det er lenge siden nå. Lenge siden Ketil og jeg satt inne på hybel 608 på Ullevål og hørte på Pink Floyd mens vi spiste mais og makaroni. “Pink Floyd var intelligent musikk” pleide Ketil å si.  ..For meg var dette møte med en annen type musikk enn det jeg vanligvis spilte.  Det er et sprang fra Åge Aleksandersen til Pink Floyd.  Pink Floyd og deres livsførsel med litt mye syntetiske hjelpemidler var utrolig langt fra studentlivet til Ketil og meg.  Gospelgutten Ketil og prektige meg, skoleflinke og samvittighetsfulle med fremtiden foran oss. Men det var noe med musikken….

Ketil og mine veier skiltes da vi flyttet ut av hybelhuset og andre overtok hybel 608 og 612.  vi ble vel begge “another brink in the wall”. 
For meg ble det radiografjobb, samboerskap og giftemål med Gamle Gubben Grå, noen barnefødsler og et liv fylt av hverdager, familieliv, turnusarbeid og mye overtid.  Leid leilighet ble byttet ut med rekkehus i borettslag som så ble byttet ut med selveid liten enebolig før vi endelig endte opp i Drømmehuset. Høres det kjent ut?

Etter som ungene vokste til og jeg fikk litt mer fritid vokste engasjementet. Tillitsvalgt, fagforeningsarbeid, styreverv, politikk, flere verv . Et spennende liv som går i 100.   Jeg lever.

Litt mange utfordringer.  Litt mange kamper. Litt få seire.  Tærer på overskuddet.
Heiagjengen er lengre vekk.  Klagemurens klagemur har flyttet. Det dukker opp motarbeidere. 
Bakken blir bratt. Jeg krummer nakken og går på.
Alltid litt bak skjemaet.  Alltid trøtt og sliten.  Alltid noe jeg burde ha gjort.  Alltid dårlig samvittighet.

Presset øker. Så jeg begynner å ta snarveier.  Snarveier og raske løsninger er sjelden lurt.  Utfordringer blir problemer, og problemer tar nattesøvnen.   Livet går i 100 og jeg kommer haltende etter så fort jeg klarer.  

Hvor kom den veggen fra?  Livet fortsetter videre i et rasende tempo, men her på andre siden av en diger vegg er jeg.  Finner ingen snarvei

 

 

Tidlig morgen…..

Jeg har akkurat sjekket klokka. 04.56. Min trøtte og langt fra funksjonelle hjerne har regnet et par ganger og kommet til at det er en halv time, og ikke en og en  halv time, til klokka ringer og vi skal opp.  Jeg kryper godt sammen under dyna. Den halvtimen skal utnyttes maksimalt til avslapping -og kanskje litt mer søvn. 
Få minutter senere blir jeg halt ut av drømmeland av den forhatte lyden av Yngste Sønn sin mobil-vekkerklokke.  Det kan da umulig ha gått en halv time? Jeg gløtter bort på klokkeradioen. 05.01.  Jeg vil ikke stå opp. Jeg trenger ikke å stå opp. Jeg kryper sammen og drar dyna over hodet for å prøve og holde den repeterende, lyden ute.  Det går ikke særlig bra. 
Fem minutter senere spretter Gamle Gubben Grå ut av senga, døra ut til gangen åpnes og noen sekunder senere roper han opp til Sønnen på loftet. Jeg mener å høre et mumlende svar tilbake. Lyden fra mobiltelefonen er intens og høy.  Hvordan kan Yngste Sønn sove seg gjennom dette bråket?
Jeg har mine mistanker. 
Da Gamle Gubben Grå noen minutter senere viser seg i soveromsdøra spør jeg: “Befinner Sønn og mobiltelefon seg på samme sted?” Gubben svarer benektende.  
Så et godt tips, kjære Sønn. Hvis du har tenkt deg opp klokka 05.00- ta med deg vekkerklokka opp når du går og legger deg.  Hvis den blir liggende nede i gangen eller på kjøkkenet, er det bare meg og faren din som blir vekket.