Når kommer SMS en?

I går hadde jeg kveldsvakt. Hele formiddagen gikk jeg og små-kikka på telefonen og bare venta på at SMS en skulle tikke inn.

Den har pleid å komme på hver eneste fridag og hver eneste dag jeg ikke starter på jobb klokka 08.00.  Den kom på mandag, da jeg også hadde kveldsvakt.  Sånn rundt 11 tikka den inn “Kan du begynne klokka 14 i dag, en time før.  Det er så mye å gjøre og mange syke..”.
Den kom forrige mandag. Den eneste fridagen jeg hadde den uka -litt før 9.00.  I underkant av 10 timer etter at jeg forlot jobben etter å ha arbeidet hele helga. “Hei. Kan du ta midtvakt i dag? Behøver ikke komme akkurat klokka 10?”
Uka der før kom den tidlig en morgen, litt over 08.00. Jeg hadde arbeidet til 23.00 kvelden før og skulle på jobb til klokka 10.00. “Hei.  Kan du komme litt før i dag. elst så fort som mulig. Alt hjelper.”

Alle de tre gangene sa jeg nei.
Alle de tre gangene fikk jeg dårlig samvittighet.  
Vanligvis har jeg sagt ja når jobben kaller til ekstra innsats, selv om det i grunnen har passet dårlig om jeg har hatt andre avtaler som lett kan endres. Avtaler om en kaffekopp med Datteren eller å kjøre Mamma for å handle.  Vanligvis har jeg sagt ja selv om det var denne dagen jeg og Gamle Gubben Grå var blitt enige om å tapetsere gjestetoalettet. Vanligvis har jeg sagt ja selv om jeg har vært så sliten at alt jeg har lyst til er å ligge rett ut under pelspleddet på sofaen og bare sove.

Men nå har jeg innsett at skal jeg holde ut noen år til. Skal beinet og ryggen henge med noen år til. Skal kroppen ikke bli helt utslitt alt for tidlig, så må jeg ta mer hensyn til meg selv enn til jobben. Jeg er så sliten. glefser til guttene og Gamle Gubben Grå.  

Men jeg har dårlig samvittighet, kikker på telefon med klunp i magen hver gang den gir fra seg et plp. er det fra jobben?  Det er og slitsomt.

Det kom ikke noen SMS eller telefon i går – heldigvis. 

Det er ikke slik ,man gjør det…

Har vært på landsmøte i fagforeninga denne uka.  Alltid gøy. Mye kjent folk. Noen gode diskusjoner, spennende avstemninger og så valg..  I vårt forbund er det alltid litt korridorsnakk, litt fraksjonering og litt spenning om enkelte verv. Får valgkomiteen det som den vil? Vinner benkeforslag frem?  

I år var det nestlederkabalen som var grunnlaget for spenningen og intrigene. En fraksjon liker ikke valgkomiteens innstilling på 1.nestleder.
Det store ankepunktet var at hun er en svært aktiv dame i Frp, og denne fraksjonen mente det harmoniserte dårlig med å ære 1.nestleder i en fagforening.  
På prinsipielt grunnlag kan jeg si meg enig i det.
Men uansett politisk tilknytting mener jeg 1.nestleder og alle andre med sentrale verv i organisasjonen  må være tro mot den politiske plattformen landsmøtet vedtar. Hvis den ikke er i tråd med 1.nestleders personlige politiske oppfatning er det, slik jeg ser det, 1.nestleders problem og ikke foreningen.

Vel, nok om det. Enhver kan fremme sin kandidat, så er det opp til landsmøte å avgjøre hvem de mener er best kvalifisert, hvem som får flest stemmer.  Så da vi var kommet til valg på sakslista gikk en representant for denne fraksjonen på talerstolen for å fremme sin kandidat..  

Vanligvis pleier man da å rose sin kandidat opp i skyene for å overbevise flest mulig av de stemmeberettiget om at deres kandidat er den beste kandidaten. Men ikke slik denne gangen. Hele innlegget gikk ut på å forklare hvor dårlig kandidat valgkomiteens kandidat var.  Skittkasting kalles slikt.  Først da dirigenten ba om at hun lanserte en kandidat, sa hun raskt navnet på sin kandidat før hun forlot talerstolen.  ikke ett ord ble sagt om hvorfor han eventuelt var en bedre kandidat. Ikke ett ord om hans politiske tilknytting – som jeg tror er rimelig blå han og – selv om kandidaten tilknytting til Frp var det største ankepunktet mot den foreslåtte kandidaten.

Jeg hadde egentlig tenkt å la denne saken gå sin gang. Som medlem av valgkomiteen har jeg vært med på å laget vår innstilling, og kan 100% gå god for den. Samtidig har jeg stor respekt for hun som fremmet forslaget. Hun er en av de i forbundet jeg samarbeider best med. Ei hyggelig dame som jeg har utrolig respekt for. Jeg er heller ikke så veldig glad i Frp. politikk…  Men dette innlegget fikk meg til å se RØDT:
Det er ikke slik det skal gjøres. Ønsker man å fremme en annen kandidat gjør man det ved å rose den man ønsker at  skal få stemmene, man fremhever sin kandidat sine gode sider, gjerne til sammenligning med den man ikke ønsker å ha i vervvet, men man slakter ikke en kandidat for åpen mikrofon fra talerstolen på et landsmøte.

Jeg entret talerstolen.
Sa at selv om kandidaten til 1.nestledervervet står utrolig langt fra meg politisk, så har jeg full tiltro til at hun kan skjøtte vervet på en god måte, og at min stemme ville gå til henne. 
Ganske ubeskjeden vet jeg at jeg  har stor respekt fra mange delegater. Jeg vet at ved å gå opp på talerstolen og tilkjennegi at jeg, røde Brit støtter Frp kandidaten vil det kunne påvirke noen til å stemme itråd med hva jeg sier jeg gjør. 
Valget ga et knepent flertall til Frp kandidaten. Kun en stemme skilte de to kandidatene.  
Så Røde Brit brukte landsmøtet til å sikre en Frp vervet som 1.nestleder…..  

 

mange rare tanker…

Jeg sto ved glasskunsten i glass-gangen på sykehuset i går kveld og så på hjertene,  Kjenner symbolikken og historien bak.  Ett hjerte for hver a de unge menneskene som kom til oss på sykehuset den gangen terroren slo ned i mitt nærområde.  Et symbol på takknemlighet for den jobben vi gjorde den gråe og regnfulle kvelden ingen av oss noengang kommer til å glemme. Men for meg og et symbol på den tragedien som rammet vårt land, og mitt nærområde.

Helt siden nyhetene fra Paris nådde meg fredag kveld har noen av de samme følelsene som preget meg i tiden etter den regntunge julidagen rast gjennom kroppen. Følelsen av maktesløshet. Følelsen av at verden har gått av hengslene.  Maktesløsheten over hvor mye ondskap det finnes i mennesker, og  fortvilelsen over all smerten, all frykten, alt hatet…. 

Der jeg står iog ser lyset som skinner i glasshjertene går tankene mine til alle som er direkte berørt i Frankrike og ellers i verden.  Til alle som er drep, til alle som er skadet, og til alle som er glad i alle de som er drept eller skadet. Tankene mine går og til alle helsearbeiderne i Paris som har fått sin natt de aldri kommer til å glemme.. 

Jeg er trist og føler “Stopp verden, jeg vil av”: Men vet at det er ikke mulig. 

Føler meg så maktesløs.  

CV;n min.

På ildet ser dere CVn min. Armbåndsuret jeg fikk på en høytidelig festmiddag denne uken. 25 år i samme bedrift.  Jeg var langt fra alene om å få klokke.  i var ganske mange  En ti til femten stykker kan jeg tenke meg. I tillegg var det tre ansatte som fikk smykkesett fordi de hadde vært ved bedriften i 40 år. 

 

Jeg har til tider vært litt skamfull over CV min. Man skal jo liksom gjøre karrière i våre dager.
Jeg begynte greit.  Grunnskolen ble fullført med gode karakterer. Og så var det tre år på gymnaset – som det het på den tiden, og selv om karakterene nok ikke var like strålende som på ungdomsskolen beholdt jeg ryktet som streber og skolelys..
Etter et år hvor jeg arbeidet som praktikant og stoffselger og ett år som jeg  prøvde meg som brilleknuser (leses Grunnkurs optikk) kom jeg endelig på rett hylle da jeg begynte på Radiografhøgskolen.  Både fagkrets og studiemiljø passet meg utmerket, og de tre årene på høgskolen gikk som en røyk. Tre av de dessidert beste årene i mitt liv.

Så slutta jeg på Høgskolen en fredag, og mandag ventet ny fast stilling som radiograf på Ringerike Sykehus.  Den 18.juni var det 25 år siden – og jeg er fremdeles i samme stilling. 

Noen vil kanskje kalle meg lite ambisiøs. Noen vil kanskje tro jeg er resignert  og bare venter på den dagen da jeg endelig kan heve pensjon og slippe å arbeide.  Men fra meg har det i de siste årene vært et bevisst valg.  Jeg har vært på Ringerike Sykehus mer enn halve livet mitt.  Jeg er stolt av, og glad i arbeidsplassen min.  Jeg har virkelig lyst til å fortsette å arbeide der. Jeg har lyst til å være med på laget. Arbeidsplassen har blitt en viktig del av min identitet.

Selvsagt er det ikke like lystbetont å gå på jobb hver dag. Selvsagt har det vært både vakter og perioder som har vært tyngre og vanskeligere å komme i gjennom enn andre. Jeg har og søkt på andre stillinger, men så har det vært det å forlate det kjente og trygge da… Hvorfor forlate en arbeidsplass hvor du virkelig trives for å kaste deg ut i noe ukjent?  Skal jeg ta det spranget, må det være en stilling og en utfordring som jeg virkelig brenner etter å gjøre.

Til alle unge som føler presset om å gjøre karrière, om å bli noe stort om å stige i gradene.  Det er ikke et nederlag å bli på samme sted hvis du trives med det du gjør.

En av de som fikk smykket for 40 års arbeidsinnsats hadde begynt på arbeidsplassen som 16 åring.  Rett fra ungdomsskolen hadde hun begynt på kjøkkenet som kjøkkenhjelp, men i løpet av de førti årene som hadde gått hadde hun hatt en mengde arbeidsoppgaver. alt fra kjøkken og systue til gruppeterapi Og hun hadde betydd enormt mye for enormt mange

, Stolt og glad kjente jeg klumpen i halsen da jeg mottok armbåndsuret fra administrerende direktør.  Det armbåndsuret er CV n min.  Jeg kommer til å bære det med stolthet og glede.