Hvem lager elgrull i januar?

Nei. Riktig svar på spørsmålet er ikke Gamle Gubben Grå.  Og, nei. Det er ikke agurk i hjemmelaget elg-rull.
Men siden Isabell Raad på toppen av bloggtopplista ikke har kommet med noe nytt siden hun la ut denne spillefilmen av en vlogg der nede i Dubai. Så da blir det nummer 100 som blir gjenstand for min kommentar.

Nummer 100 er Damerforfaan, og hennes siste blogginnlegg er fra november. I innlegget lager hun elgrull. Det både ser og høres godt ut. Men hvorfor hun dukker opp på bloggtopplista i januar med over 200 sidevisninger forstår jeg ikke helt.

Er det noen som er litt vel tidlig ute med juleforberedelsene, en liga av folk som driver med tjuvjakt eller en helt annen logisk grunn?

Jeg, nei jeg fortsetter min vei mot bunnen med å rase ned på en 48. plass

Dagen min…..

Isabell Raad er fremdeles på toppen av bloggtopplista.  Jeg har dalt ned fra en 45 til en 46 plass.  Jeg må ta grep.. Isabell vlogger fra dagen sin i Dubai.   Må jeg virkelig vlogge for å krype oppover?  Jeg prøver meg med et bildedrys fra kjerringdagen  Det er ikke sikkert alle har tid til å sitte å se en spillefilm fra hverdagen til kjerringa.  Isabell sin vlogg varte i sikkert en halv time.

Etter å ha lest litt blogg og sjekka bloggtoppen (kalles jobb, husk jeg er blogger.) Sto endelig Yngste Sønn opp, og det var på tide å begi seg på vei ut døra. Jeg tok en tur innom badet. Spraya på meg litt parfyme og dro en hårbørste noen raske grep gjennom håret. Nike parfyme. Regner med Svigermor lo godt når hun kjøpte den i julegave til meg i 2018. Nike – til den minst sportye kjerringa i mils omkrets. “Jeg husker ikke hva parfymen du bruker heter…” Vel, den heter Brit akkurat som meg. Brit fra Burbury. Burde være overkommelig å huske. Nå har jeg gått tom. Får lukte sporty til jeg finner taxfreen på vei til Gdansk i mars.

Yngste Sønn skraper effektivt vinduene rene for is mens jeg starter bilen. Klokka har så vidt passert 06.30. Jada, Høvdingen. Jeg vet jeg fikk sånn greie til å ha på vinduene i julegave, men det var Yngste Sønn som brukte bilen sist. (Dårlig unnskyldning. Jeg er ikke noe flinkere enn sønn til å slenge den over bilen).

Så gikk ferden til Tyristrand i lett snødrev. Sønn ble avlevert og jeg fortsatte i retning Drammen. Slapseføre, sludd og søppelbiler i veien. Spiller “Nytt år ny kjerring” min egen spilleliste på Spotify. Søk den gjerne opp hvis du ønsker litt ordentlig kjerringmusikk.

På YX stasjonen på Vikersund ble det frokost. Har jo kaffeavtale. I tillegg ble det rosinbolle og den obligatoriske baconpølsa.   Siden jeg har god tid før møtestart i Drammen, jobber jeg litt i bilen. Sjekker sosiale medier, kommenterer litt på fb, skriver litt blogg. (Det er jobb! Jeg er jo influenser. )

Skravler litt med gode tillitsvalgtskollegaer før dagens første møte begynner. Får litt ros for blogginnlegget  Hva gjør alle folka…….som jeg skrev her om dagen.

I dag var tema for første møte “Årlig melding”. Hvert år får helseforetakene et “Bestillerdokument” fra de regionale helseforetakene. I “Årlig melding” rapporterer man hvor vidt man har klart å levere det som ble bestilt.

Under møte fikk jeg melding fra hun andre fra Rødt i kommunestyret. Må visst på et møte i kveld.  Det er en skole hjemme på Hønefoss som må reddes.

Neste møte handlet om det nye sykehuset vi driver å bygger i Drammen. Vi tillitsvalgte og vernetjenesten må jo passe på at det blir så bra som mulig. Både for pasienter og de som skal jobbe der.

“On the road again”. Nå går turen hjemover mot Hønefoss.

Stopper på Mac Donalds for å tisse. Nei, jeg handlet ikke noe. Var så lang kø med skoleelever fra Åssiden videregående.

Vi har alle våre yndlingsbutikker. Isabell Raad har Louis Witorri og ei fransk sninke-sjappe. Jeg har Fretex.

I dag kjøpte jeg bare et gammelt bilde til 20 kroner. Tipper det er litt mindre enn Isabell svidde av i sminke-sjappa.  I veskebutikken står hun på venteliste på veska hun har lyst på. Må nok en ny tur til Dubai om ikke lenge. Isabell altså, ikke jeg. Tviler på de har Fretex i Dubai. Jeg står ikke på venteliste på Fretex, men det hender jeg venter på at prisen på enkelte godbiter skal bli redusert.

“On the road again”.

Vel tilbake i Hønebyen sveive jeg innom byens kjøpesenter. Kjøpte meg et nytt antrekk på salg og unnet meg en matbit. Som vanlig glemte jeg å fotografere maten før den var fortært. Siden jeg ikke hadde noe røntgenapparat tilgjengelig ble det ikke noe bilde av fortært mat heller.

Et aldri så lite møte.  Se denne flotte, gamle skolebygningen. Hønefoss skole.  “De tok den fineste tomta, den ved elva og bygde det fineste huset. Så ga de det til de viktigste menneskene.  De ga det til barna”   Men det var den gang da……  Nå har det gått prestisje i å legge ned skolen.  Det er trist.

På hjemveien svingte jeg innom Kiwi. Det får bli ferdigpizza til middag.

Ankom heimen 20.30. 14 timer etter at jeg dro hjemmefra.  Blogger litt, kalles arbeid, før jeg finner senga.

Isabell Raads vlogg så litt mer eksklusiv ut enn dette kjerringlivet.

 

Må jeg ha alt inn med teskje?

Rydda og tørka litt støv og smuler i bestikkskuffen på kjøkkenet i dag.  Utrolig så mye bøss som kommer opp i den skuffen! Eller muligens en stund siden sist jeg tok vekk alt og lot kluten få gjøre jobben sin.
Vel, det var nåe jeg skulle legge alt tilbake i skuffen jeg tenkte over det.  Vi har utrolig mange teskjeer!  Jeg telte. 26 teskjeer lå det i bestikkskuffen.  Jeg har videre 12 teskjeer i skuffen i skjenken i spisestua.  Det tilhører det “fine” bestikket.  I skuffen i spisestueskjenken ligger også 6 mokkaskjeer i gullplett og en og annen sølvteskje. Altså har vi her i huset godt over 50 teskjeer.

Jeg spør Gamle Gubben grå hva vi skal med alle disse teskjeene. Han ser uforstående på meg.  Kanskje vi skulle kvitte oss med noen av disse 26 sier jeg og peker ned i kjøkkenskuffen der teskjeene fyller opp sin plass og vel så det.  Han ser fremdeles like spørrende ut. “Når var vi sist 26 stykker her til en uformell kopp te?” spør jeg.  Til pent har vi jo pen-bestikket, kakegafler og mokkaskjeer sier jeg og nikker mot spisestua.

“Kjekt å ha” sier Gubben med samlemani og kronisk angst for å kaste noe som helt, ikke en gang en brukt isboks.

Så nå spør jeg dere; Hvor mange teskjeer har dere i kjøkkenskuffen?

Feriebilder….

Dere skal slippe å se feriebilder fra meg i dette innlegget, for jeg er hjemme i Drømmehuset. Yngste Sønn fikk låne Lille Bille. Jeg har ikke tenkt meg utenfor døra i dag. Det sludder eller regner.  Gamle Gubben Grå kom akkurat inn etter å ha lufta Kjøteren.  En våt Kjøter har akkurat strøket seg kjælent mot buksebeina mine  Ikke har jeg ferie før ut i juni en gang. Det er lenge til. Ferien starter med et smell, bare få timer etter at jeg har avsluttet siste arbeidsdag kommer venninna mi og jeg til å synge med av full hals på Åge Aleksandersen konsert i Drammen.  Biletter ble kjøpt i går.

Det er min dag I dag
Herre Gud for en hærlig dag
Det er min dag, min dag I dag

Nei, det er Isabell Raad som deler et bildedryss fra den første feriedagen sin.  Hun er ikke i Drammen.  Hun er i Dubai. Det er sannelig på tide. Det er jo nesten et år siden hun var i Dubai sist.

Så hva har Isabell brukt denne første feriedagen til?

Først tok hun en selfie. Jeg tar sjelden selfie på ferie, ikke ellers heller.  Men en og annen selfie har det jo blitt, så jeg deler et fra arkivet.  Det er ikke tatt på ferie. Det er tatt på en tur med hundene i Bureåsen. Det regnet da og.

Så et bilde av hotellet fra en litt kul vinkel.  Det kunne jeg ha funnet på og.

Bilde av litt kunst nær bassengområdet der de var en times tid etter innsjekk. Dessverre var det litt kjølig og delvis overskyet.  Vel, Isabell; det var sikkert varmere enn det var her i går. Her var det sludd!

Neste bilde er av solnedgangen fra verandaen.  Hun nøt den mens hun sminket seg.  Litt usikker på hvordan man kan legge en perfekt make-up samtidig som man står ute på en balkong og nyter solnedgangen, men så har jeg ikke så veldig mye greie på make-up. Og Isabell, det ser ikke så veldig overskyet ut på det solnedgangsbilde.

Videre deler hun ikke mindre enn fem 5!! bilder av kveldens antrekk.  Og selvsagt husker hun å nevne hvor hvert enkelt plagg er designet eller kjøpt. Crocsene på bildet over er kjøpt på Rusta.  Resten av antrekket husker jeg ikke hvor jeg har kjøpt. Det er noen år siden.

Så dro hun selvsagt til Dubai Mall. Hun skriver det på en slik måte at en får inntrykk av at alle vet hva Dubai Mall er.  Jeg vet ikke det. Er ikke så ofte i Dubai. Men jeg kan google, og finner ut at det er et kjøpesenter. Faktiskregnet som verdens største kjøpesenter.  Antakelig litt større enn Kuben som vi har her på Hønefoss. ..

På kjøpesenteret må hun selvsagt på Sephora.  Igjen må jeg google. Det er en fransk kosmetikk-sjappe. Sjelden jeg er i slike.

Hun viser og bilde av inngangspartiet til en Louis Vuitton butikk.  Sjelden jeg frekventerer slike og.

Så tar hun en selfie inne i en veske butikk, om det er i Louis Vuitton butikken, eller en annen litt rimeligere en vet jeg ikke. Det finnes muligens billigere veskebutikker på et slikt stort kjøpesenter? På selfien har Isabell på seg en annen veske enn den hun hadde på antrekksbildene.  Er det vanlig å ta bilder av seg selv med vesker man vurderer eller drømmer om å kjøpe? Hadde jeg vært ansatt i veskebutikken hadde jeg funnet slik oppførsel litt merkelig.

Så bar det videre til Krispy Kreme.  Googling viser at det er en amerikansk kaffebar.  Jeg blir også ofte kaffetørst når jeg er på shopping.

Der tar hun bilde av donuts-disken.  Ser fristende ut. Jeg fotograferer også ofte på kafe.

Så deler hun tre bilder mens hun går gjennom en kveldstravel Dubai.  Her er bilde fra en kveldsstille Hønefoss i desember 2018.

Så er det tid for mat. Isabelldeler bilder fra restauranten og maten. Ser ut som de spiser ute. Sikkert mer behagelig i Dubai enn i Hønefoss i går.

Bildedrysset avsluttes med nok en selfie.  Dropper å plage dere med flere bilder av meg.   Men det kommer sikkert flere bilder fra Isabell sin ferie.
For de som lurte har jeg rast nedover på lista igjen.  Etter en 37. plass i går med over 1300 sidevisninger er jeg i dag bare på en 45. plass med 801 sidevisninger.  Ser for øvrig at Aud Marit har gjort et solid byks oppover lista i går.  Bra, Hun hadde et viktig innlegg.

Aud Marit setter dagsorden….

Siden Martine Halvs fremdeles er på topp. Det siste innlegget hennes da jeg logga meg inn litt over klokka 6 i dag morges var repost av det innlegget hennes om barn, ungdom og dyre merkeklær som hun skrev på fredag. Det innlegget kommenterte jeg på lørdag.

Så i dag gjør jeg noe jeg har tenkt på en stund. Jeg tar for meg bloggeren som ligger på plass nummer 100, og denne bloggerens siste innlegg.  I dag er det Aud Marit.

Hennes siste innlegg da jeg startet å skrive dette innlegget i dag morges var et innlegg jeg skulle ønske mange av dere som styrer og steller i norsk helsevesen leser. Innlegget finner dere her. 

Aud Marit “kjenner” jeg jo fra før. Det er en blogg jeg er innom i ny og ne. Aud Marit er en enslig dame som bor sammen med hunden sin i Kongsberg. Livet har ikke alltid vært like snilt med Aud Marit, og jeg tror hun til tider er litt ensom.  Men det er ikke en  syte-klage blogg. Da hadde jeg ikke besøkt den så ofte.  Det er en hverdagsblogg fra et ganske vanlig liv.

I innlegget i går spør hun retorisk: ER DET VIRKELIG SLIK AT DET ER ET FORUM SOM SKAL SETTE PRISLAPP PÅ ET MENNESKES LIV? og jeg klikker meg spent inn for å lese. Og i hele dag har spørsmålet hennes ligget i bakhodet mitt mens jeg har drevet med pasientbehandling i den hvite pysjen.

Det Aud Marit ønsker å sette fokus på med innlegget sitt er at i Norge er det Beslutningsforum som bestemmer hvilke pasienter som skal få prøve nye medisiner eller nye behandlingsmåte som ennå ikke er godkjente her i landet.

Når jeg er ferdig med arbeidsdagen setter jeg meg ned for å lese meg opp på temaet. Aud Marit er en bruker av norsk helsevesen som stiller et betimelig spørsmål. Så nå skal jeg se om jeg finner svar..

Jeg finner ut at i Beslutningsforum sitter de 4 administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene. En representant fra brukerutvalgene deltar som observatør. (Har altså ingen myndighet ut over å observere møtet og eventuelle diskusjoner.) Bisittere på møtet er også en informasjonskonsulent, en medisinsk rådgiver, representanter fra Statens Legemiddelverk, fagdirektørene i de regionale helseforetakene og lederen i Helsedirektoratet (sikkert direktør han og).  Men slik jeg leser møtereferat så er det de fire Administrerende direktørene som har beslutningsmyndighet.

På Aud Marits spørsmål om hvem som kan sette en prislapp på hva et menneskes liv er verdt er altså svaret de 4 administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene.
Når man overlater beslutningene om hvilke medikamenter eller behandlingsmåte som skal godkjennes til disse Administrerende Direktørene er det klart pris er en viktig faktor. Disse direktørenes samfunnsansvar er jo å drifte sine regionale helseforetak innen for den økonomiske rammen de har fått tildelt. Når en metode, eller et medikament er veldig dyrt, griper det rett inn i deres økonomi. Blir ikke det å overlate beslutningene om hvilke medikamenter og metoder som skal tas i bruk litt som å sette bukken til å passe havresekken? De nyter jo godt av å si nei til det som er dyrt. Og når jeg leser referat fra møtene i beslutningsforum så er pris svært ofte en faktor for om et medikament eller en behandlingsmåte skal tas i bruk eller ikke. Noen ganger bare pris, andre ganger at virkningen ikke tilsier at prisen er så mye høyere enn liknende medikamenter eller metoder, og noen få ganger at medikamentet eller metoden ikke har like god eller bedre virkning enn medikamenter eller metoder som allerede er godkjent.

Samtidig forstår jeg at man må ha kontroll på hvilke legemidler til hvilken pris man tillater brukt i Norge. Når nye effektive legemidler kommer på markedet har de ofte en unaturlig høy pris.  En pris som ikke har sin bakgrunn i hvor dyrt det er å produsere eller utvikle legemidlet.  Legemiddelfirmaer som har gjort et medisinsk gjennombrudd, lite eller stort, og som for en periode er enerådende på markedet setter prisen på legemiddelet svært høyt for å håve inn mest mulig fortjeneste frem til konkurrentene har klart å komme frem til et liknende medikament   Maksimal fortjeneste.  Selvsagt må noen kunne sette foten ned, så legemiddelprodusentene ikke priser legemidlene sine opp i himmelen og tjener gode penger. Penger du og jeg må betale over skatteseddelen.
Veldig ofte sier Beslutningsforum at de kan ta legemiddelet opp til ny vurdering hvis prisen reduseres.

Så mens legemiddelprodusentene og Beslutningsforum krangler eller forhandler ompris, venter pasientene.  I noen tilfeller blir ventetiden for lang.  I slike tilfelle må det føles smålig av det offentlige og forhandle om pris på et legemiddel som kan forlenge livet, eller gi økt livskvalitet til deg selv eller noen du har kjær.
Jeg er usikker på hva som gjør meg mest forbanna, beslutningsforum som sier nei, eller legemiddelprodusentene som tar seg alt for godt betalt.  Eller, nei. Det som gjør meg mest forbanna er legemiddelprodusentenes trang til maksimal profitt. Det å ha funnet et middel som kan forbedre livskvaliteten til mennesker og eller redde liv, og så priser de det så høyt at kun de rikeste har råd til det.  Ja, det er direkte uetisk!

For noen vil alltid få tak i den dyre medisinen. Noen velger å reise til et land hvor man benytter denne behandlingsmetoden, gjerne på en privat klinikk.  De betaler det av egen lomme og enkelte tar opp store lån for å få den beste behandlingen de mener er mulig, selv om den er for dyr for det offentlige norske helsevesen.  Men det er ikke alle som har råd til å få behandling på private utenlandske klinikker.

Aud Marit tar opp en problemstilling til i sitt innlegg som jeg synes er verdt å reflektere over.
Hun sier hun vet at det er medisiner for den sykdommen hun har, men den er for dyr for at legene vil gi den til henne.

For selv om vi i Norge er enige om at all skal ha likeverdig tilgang til helsetjenester uavhengig av økonomi, kjønn, alder eller sosial status er det ikke alltid slik. Forskning så sent som i 2018 viser at alvorlig syke pasienters utdanningsnivå har noe å si for hvor ofte de fikk time hos spesialisthelsetjenesten de siste 18 månedene de levde. De med universitetsutdanning eller høgskole fikk i snitt 20 konsultasjoner, mens de med bare grunnskole fikk i snitt 12 konsultasjoner. Forskerens hypotese er jo tettere oppfølging, jo bedre behandling. Hyppigere konsultasjoner og hyppigere innleggelser vil og bety at mer ressurser blir brukt på den med høyest utdanning kontra den med lavere utdanning.
Hvorfor det er slik er forskeren usikker på. Men han tror det kan ha noe med kommunikasjon å gjøre. Pasienter med liknende akademisk utdanning som legen kan ha et fortrinn i samtaler med leger, Både lege og pasient forstår hverandre bedre. Og pasienter med høyere utdanning kan kanskje lettere stille spørsmål, fremme sine synspunkter, enn en med lavere utdanning. Legen vet sikkert Man stiller ikke spørsmål. Eller man har ikke nok kunnskap til å stille de rette spørsmålene.
Fagdirektørene ved de enkelte sykehusene (Helseforetakene) kan innvilge at enkeltpasienter får legemidler som ennå ikke er godkjent av Beslutningsforum.  Er det ikke da, med bakgrunn i ovenforstående forskning trolig at resurssterke høyt utdannede mennesker lettere får slik behandling enn de som kanskje ikke har det rette nettverket?

Aud Marit sier at i stedet for medisinen hun tror kunne ha hjulpet mot hennes sykdom får hun Paracet på blå resept. mot kroniske smerter.  Det er alt de som tar beslutninger mener livet hennes er verdt.
Innlegget er et tankekors for meg, jeg håper det gir flere noe å tenke på.

 

 

 

 

Pannekaker

For mange, mange år siden da jeg var student tilbragte jeg noen dager hjemme i barndomshjemmet. Det var vel en fridag eller ferie. Og siden jeg hadde fri og de andre i heimen var på jobb eller skole fikk jeg ansvaret for å ha middagen klar til de kom hjem. Menyen var pannekaker.  Burde være en overkommelig oppgave selv for meg. Jeg hadde jo vært med Mamma og stekt pannekaker siden jeg måtte stå på en stol for å rekke opp til steikepanna.

De andre kom hjem og pannekakefatet ble satt på bordet. Høvdingen forsynte seg, spiste et par munnfuller og spurte “Har du noen gang laget pannekaker til Samvirkelagsbestyreren?” Samvirkelagsbestyreren var min daværende kjærest. “Nei…” svarte jeg nølende “Ikke gjør det heller” var Høvdingens kommentar før han fortsatte måltidet i taushet.

Så kanskje burde jeg ha skjønt at “Bananpannekaker med yoghurt og havregryn” ikke helt var mitt prosjekt.?

Det ble pannekaker. Litt små og tykke og ikke helt som på bilde i oppskrifta. Men de så da (nesten) ut som pannekaker. Og Gamle Gubben Grå spiste flere stykker. Tok på blåbærsyltetøy og spiste høflig uten kommentarer. Hundene og, ja ikke blåbærsyltetøy da.

Yngste Sønn og jeg smakte så vidt.  Sønn fortalte meg at det var skrevet en sang om å spise bananpannekaker. Han sang den for meg og. En romantisk sang om noen som var så forelsket at de ikke behøvde å gå noe sted, bare være hjemme og spise bananpannekaker.

For å være ærlig. Banan har ikke noe oppe i pannekakerøra å gjøre. Det blir bare kvalmt.

 

Blir det finere

Martine Halvs ligger fremdeles på bloggtoppen. Det kommer nok ikke av hennes siste blogginnlegg som er et reklameinnlegg for Ellos.  Hun viser frem masse fine klær som passer nå som det går mot vår.

Jeg krabber meg sakte oppover bloggtopplista. Fra 42 til 40 i dag.  Over 1200 sidevisninger.  Skyldes muligens at jeg sa noe om ressursbruk i helsevesenet i går. Delte den på fb, og siden jeg har mange venner som arbeider i helsevesenet og mange venner som er opptatt av helsepolitikk spres innlegget.

Noen vil muligens kalle det en click-bite.  Jeg vet jo at jeg får lesere når jeg gjør slike ting.  Og selv om hensikten helt klart er å bli lest, nå frem med budskapet, er det budskapet som er viktigere enn antall sidevisninger. Jeg skriver ikke slike innlegg for å komme på bloggtoppen. Jeg skriver de fordi jeg har noe å formidle.

For det blir ikke finere enn når innlegg skrives på bakgrunn av et glødende engasjement

Hva gjør alle folka…….

Et nytt begrep har sneket seg inn i vokabularet mitt. ARP eller Aktivitetsstyrt Ressursplanlegging. Og jeg tror at alle dere andre som arbeider i helsesektoren kan lære dere begrepet med en gang. For akkurat som NPM New Public Management var det store i forrige tiår, kommer ARP til å bli 20-tallets store mantra.

Egentlig er det logisk. I en bransje hvor det kommer til å være mangel på ressurser i fremtiden er det riktig og viktig å bruke de ressursene man har mest mulig hensiktsmessig. Hvis ikke hver tredje ungdom eller noe der omkring kommer til å arbeide innen helse og omsorg i fremtiden, vil vi få mangel på varme hender når eldrebølgen snart skyller over landet som en tsunami. Og siden vi trenger en og annen lærer, brannmann, snekker og ansatte i varehandelen også kan det jo hende vi får litt mangel på ansatte i helsevesenet.  Så da gjelder det selvsagt å planlegge godt slik at man tilpasser ressursbruken etter når aktiviteten er størst.

De som leder helsevesenet har nemlig funnet ut noe nytt. De har funnet ut at det blir gjort flere feil, skjer flere uhell og dør flere pasienter på norske sykehus når det er få på jobb enn når bemanningen er i samsvar med de arbeidopggaver som skal utføres.

For de av dere som ikke arbeidet på sykehus og som blir sjokkert over å høre at pasienter faktiske dør på sykehus, må jeg forklare at det er ganske vanlig. Pasienter kan være så skadet, være så syke at livet ikke går an å redde til tross for at helsepersonell gjør alt de kan for å redde personens liv. Selv om andelen er synkende skjer fremdeles 30% av alle dødsfall i Norge på sykehus. I 1998 var andelen rundt 40%. Så det at folk dør på sykehus er i og for seg ikke urovekkende.

Som sagt. De fleste dødsfall på sykehus skjer til tross for god og forsvarlig behandling.  Men  noen ganger dør pasienter  fordi de ikke har fått så god behandling som de burde. Noen ganger skjer det ting som ikke burde skje.  Liv kunne vært reddet. Noen av disse dødsfallene skjer på tider av døgnet eller uka hvor vi er færre på jobb. For selv om vi er færre på jobb på kvelder, netter og i helger er ofte pasienten like syk klokka 21.45 en torsdag kveld som hun var på onsdag klokka 13.  Det er disse dødsfallene helselederne ønsker å forhindre. En 0 visjon, som det så pent heter.  Dette handler om pasientsikkerhet og kvalitet, to andre ord vi selvsagt alle er enige om at er viktige.

ARP, aktivitetsstyrt ressursplanlegging, dreier seg altså om å benytte de ressursene, de folka, man har mest mulig hensiktsmessig slik at man får mest og best mulig pasientbehandling for pengene.
Jeg ser ut over møterommet. Teller 20 hoder. Ingen av oss driver med direkte pasientbehandling i dag. Kun 7 av oss ikler oss i blant den hvite pysjen og yter helsehjelp direkte til pasientene. Så her sitter 20 timesverk godt kvalifiserte helsepersonell og snakker om hvordan man bruker de menneskelige ressursene for å gi best mulig pasientsikkerhet.

Vi får høre at vi må øke antall mennesker som skal drive med analysearbeid for å finne ut når trykket er størst slik at vi forstår når det er viktig med økt bemanning av de forskjellige yrkesgruppene. Og enda viktigere, når trykket et såpass lavt at de ansatte har tid til å gå på do eller bevilge seg en kaffekopp slik at vi vet når vi kan kutte i bemanningen og overføre helsepersonell til de tider av døgnet, uka, året hvor trykket er størst.

Vi må og ha en del ansatte som skal arbeide som bemanningsplanleggere. Folk som skal lage arbeidsplaner som matcher de resultatene analysemenneskene har analysert seg frem til.
Men siden prosjektet, tanken, ideen går ut på å bruke de folka, de ressursene vi allerede har på en mest mulig hensiktsmessig måte, poenget er jo at vi ikke skal ansette flere folk. Hvem skal da være disse analysemenneskene og planleggerne?  Hva driver de med i dag?  Driver de med direkte pasientbehandling? Og er det da riktig bruk av disse knappe ressursene å bruke dem til analyser og planlegging?
Og hvis de ikke driver med pasientrettet arbeid, hva driver de med da? Og hvem skal gjøre arbeidsoppgavene deres når de begynner å analysere og planlegge?
Hvis forutsetningen er at man ikke skal ansette flere, øke de totale personalressursene, vil en slik endring av arbeidsoppgaver til slutt tappe ressurser fra den direkte pasientbehandlingen. Mulig det vil gå gjennom flere ledd før vi kommer dit, men til syvende og sist vil de ressursene tas fra pasientbehandlingen – eller så må man ansette flere mennesker.

Jeg prøver å si noe. Men blir møtt av det vanlige svadaet om at neida det kuttes ikke på stillinger nær pasienten, og hvis det kuttes der er det fordi vi skal arbeide “klokere”. Som vanlig er det de der oppe i tåkeheimen som skal definere hvilken arbeidsmåte som er klokere.  Når han nye fyren, han som er så ny at han ennå ikke er ferdig med hilserunden, forklarer at man for eksempel kan spare inn flere dagsverk i uka innen for mitt yrke med å få to dataprogram til å smelte bedre sammen resignerer jeg. De dataprogrammer er nesten perfekt harmonisert i dag. Med mindre personen som skal utføre den arbeidsoppgaven han  skisserer er 100 ganger dårligere enn meg på data, og ikke er motivert for læring, er den reelle innsparingene i tid på kun noen få minutter i uka. Men hva vet vel jeg? Jeg har tross alt bare arbeidet innen faget i 30 år….

Jeg er så frustrert at jeg har lyst til å skrike. Men velger til slutt å holde kjeft. Vi har flere saker på agendaen. Mannen som snakket om analyser og bemanningsplanleggere har blitt erstattet av en smilende og entusiastisk kvinne der fremme ved lerretet.

Dama har jeg sett mange ganger før. Hun er sånn super-smilende påtatt positiv. Passer liksom litt dårlig til min sinnstemmning i dag. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg trodd hun var førskolelærer. Hun snakker enkelt, entusiastisk og smilende slik jeg innbiller meg at man bør snakke til små barn eller veldig uinteligente voksne. Alle i rommet er over 30. Vi har stillinger og verv som burde tilsi at vi har noen år med skolegang og studier bak oss. Så hvorfor denne førskole-pedagogiske fremføringen? Jeg vet. Jeg overreagerer. Det er liksom bare ikke dagen min i dag, Ok?

Den smilende dama snakker om foretakets visjoner eller mål eller noe lignende. Jeg følger ikke så godt med. Fine ord på glansa papir. Et dokument på 6 sider som vil bli arkivert og glemt i mang en skrivebordsskuff.
Når hverdagen er der og lederne helt der ute må få fylt opp vaktene eller pasientene hoper seg opp i sykehuskorridorer, på sluttlister eller i akuttmottak er det liksom ikke tid til å tenke på visjoner og høyt-ravende formuleringer. Da må man stå på, gi pasientene så trygg og god behandling som mulig med de ressursene en har tilgjengelig- og helst enda litt mer. Jeg har jobba i bransjen i 30 år. Arbeidet kvelder, netter og helger. Høytider så vel som gråe hverdager. Jeg vet at helsepersonell strekker seg langt for å yte maks til beste for pasientene. De ofrer alt fra nødvendige toalettbesøk til egen matpause når det trengs. De arbeider så raskt de klarer, uten at pasientene skal føle at de er til bry. Forsøker å bruke nok tid til at man får med seg alle symptomer, også de som ikke blir formidlet med ord.
Vi forsøker så langt vi makter å gi likeverdige helsetjenester til alle de som trenger det, selv om kanskje ikke alle de som arbeider ved sykehuset vet at det står på et papir, i en skuff inne på et låst sjefskontor.

Den smilende dama snaker videre. Det går på inn-pust og ut-pust. Noen har fortalt at hun kun får 17 minutter, vi ligger bak skjemaet.  Han med analysekompetansen tillot litt for mange spørsmål fra oss som skal forklare for alle de som yter helsetjenester der ute på sykehusene hvorfor de må arbeide flere helger, flere kvelder og flere netter.  Kort sagt hvorfor de stadig oftere må arbeide når “alle andre” har fri.  Det var flere enn meg som hadde litt vondt for å svelge argumentasjonen.
Nå peker hun oppglødd på enda et power-point bilde.  “Dere husker sikkert disse boksene fra presentasjonen i fjor.” Jeg kjenner hodepinen kommer snikende, men jeg forsøker å konsentrere meg. “I fjor var noen av disse boksene (firkantene) grønne. Det var mål vi hadde satt at vi skulle gjennomføre i fjor.  Noen andre bokser (firkanter) var blåe. Det var de målene vi hadde satt oss som var litt mer langsiktige”  Dama skifter lysbilde på Power-Point fremføringen sin og fortsetter oppglødd “Men se her. Se! I år har vi gjennom en prosess kommet frem til at i år skal alle firkantene være grønne. ”
Og akkurat DER sluttet jeg å følge med.

For hvis noen i foretaket, i sykehuset, har hatt en prosess som har ført fram til at blåe firkanter skal forbli grønne i år, ja da er det for meg et bevis på at vi har brukt ressurser på å sitte og diskutere firkanter på et papirark som kommer til å støve ned i skrivebordsskuffene rundt om kring på lederkontorene. Og da, da har vi brukt ressursene våre totalt feil!
Hvor ble det av han som snakket om å jobbe klokere? Hvorfor snakker han ikke om det til den smilende dama som bruker arbeidsdagen sin til å delta i prosesser for å bestemme farger på firkanter?
Hvor ble det av analysemannen?  Kanskje er det ikke arbeidsdøgnet, arbeidsuka eller året til oss som driver direkte pasientbehandling han bør analysere.  Kanskje vi der kunne finne noen som har litt for mye tid  i forhold til fornuftige arbeidsoppgaver.

For den yrkesgruppen det øker mest av i norsk helsevesen er de en for lengst pensjonert kollega kalte “Ringperm-mafiaen” Folk som strenet bortover sykehusgangene med en åpen hvit legefrakk slengt over sivilt tøy med målrettede skritt og en ringperm under armen.
Nå har de hengt fra seg den hvite frakken, ringpermen er byttet up med en lab-top eller et nettbrett og de synes sjeldnere og sjeldnere i sykehuskorridorene.  De har fått egne administrasjonsbygninger  langt fra ambulanser med sirener, traumealarmer og  pasienter som subber rundt i sykehusskjorter og er til hinder når ringpermmafiaen strener mellom alle sine viktig møter.
Det er i dag fult mulig å arbeide i norsk helsevesen hele sitt yrkesaktive liv uten noen gang å se en pasient. Uten  noen gang å ta på seg den hvite pysjen.

Jeg regner litt røfft i hodet og konkluderer med at hvis man tar alle ansatte i ett av de regionale helseforetakene så vil andelen som overhode ikke driver med padientrettet arbeid være et sted sted mellom 10 og 15%. Da tenker jeg på stillinger innen HR, OU, HMS, Økonomi, kvalitet, lederstillinger gjennom alle glavalagene med ledelse, rådgivere, sykehuspartner kommunikasjonsavdelingene, anslyseavdelingene, osv. osv. osv

Jeg regner ikke med alle de som med praktisk arbeid gjør pasientbehandling mulig som renholdere, kjøkkenansatte, postsekretærer, portørene. De er i høyeste grad en del av pasientbehandlingen.

Helse Sør-Øst har 70.000 ansatte. Hvis mine beregninger skulle stemne sånn noenlunde er det et sted mellom 7 og 10 tusen ansatte i det regionale Helseforetaket som ikke driver med direkte padientrettet arbeid.

Det gjelder å bruke de personalressursene vi har best mulig for å skape likeverdige helsetjenester gjennom hele døgnet, hele uka og hele året. Er det sikkert at det bare er arbeidshverdagen til oss på gulvet, oss nederst i pyramiden som trengs å analyseres?

 

 

 

 

Hva rører seg hos toppbloggerne?

Martine Halvs er fremdeles på topp.  Blogginnlegget hun skrev på fredag om at vi voksne må skjerpe oss. Barn og ungdom trenger ikke moteting til flere tusenlapper, og det er noe riv ruskende galt hvis man blir utestengt fra fellesskapet hvis beltet er fra H&M.  Innlegget deles masse på sosiale medier for tiden, og nok en gang har Martine klart å sette tema.  Den jenta er utrolig klok og reflektert.
Men når det samme innlegget blir liggende på topp flere dager på strekk kan jo ikke jeg sitte her og kommentere det dag etter dag.  Så da tar jeg en analyse av hva som rører seg på topplista.  Hva skriver alle de mellom Martine på 1. plass og jeg på 42. plass om?
Anna Rasmussen (16) snakker om å kanskje ikke kjøpe det dyreste man kan selv om man har råd til det. Om å tilpasse utgifter og inntekter.   Usikker på om hun er inspirert av Martine.

Kokejævel har en ordentlig click-bite på andre plass.  Overskriften “Herregud, hva har jeg gjort? ” Hva han har gjort? Jo, i et litt sløvt øyeblikk kalt Kjærest med navnet til X-en. Vel, jeg har opp gjennom årene kalt Gamle Gubben Grå langt verre ting enn det. … Og Svigermor presenterte meg for sin mor (blir det “Sviger-mormor”?) med fornavnet til Gamle Gubben Grå den gang for mange år siden.  Sikkert mest pinlig for Svigermor

Pappahjerter på tredje plass skriver om innstilling av majonestubetuter, og jeg lærte noe nytt.  Neida Pappahjerter, det er ikke bare du som ikke har  lært deg det nyeste innen majonestuber. (I morgen skal jeg på Kiwi å kjøpe majones.) Gjelder det samme for Kaviarmikstuba fra samme produsent? Jeg løper til kjøleskapet, studerer kaviartuba, men blir like klok.

På fjerde plass ligger Isabell Raad. Hun har endelig fått bestilt seg en reise.  Som dere alle husker ble hun deprimert og livet svart siden hun ikke hadde vært på noen reise siden i august. Men nå, nå skinner sola på Isabell Raad. Innlegget er fra fredag, og allerede i dag sitter hun på vei til Dubai.  Slik som hun skryter av hotellet i et innlegg som ikke er merket med reklame, regner jeg med at hun er i forhandlinger med hotellet og at vi alle kan glede oss over et reklame-innlegg for dette hotellet i løpet av uka.
Andrea Badendyck på 32. plass er og på reise og skriver om Sri Lanka.  Niesa mi som starter en reise verden rundt i morgen skal og innom Sri Lanka om et par måneder…

Stina på femte plass gir oss 6 tips til å få bedre tid i hverdagen. Nøkkelordet er planlegging. Jeg lærte ikke noe nytt, men tipsene var nok heller ikke ment på ei kjerring med mye engasjement, jobb, gamle foreldre, hus og hjem som må holdes i orden og som i tillegg er sliten støtt.

Pilotfrue på 6. plass har spørsmålsrunde på bloggen sin. Hun arbeider ikke.  Har barnehageplass, au-pair, vaskehjelp og sender bort meste parten av tøyet som skal vaskes.  En litt annen hverdag enn jeg hadde i småbarnsforeldre tiden….
Sophienilsen på 8. plass Ingrid Aguiluz (12)Anna Rasmussen (16) og Isabell Eriksen (20) har også spørsmålsrunde

Speiltvillingene på  7. plass viser oss Drømmehuset, som fremdeles er på tegnebrettet,. Jeg er heldig. Jeg bor i mitt Drømmehus.
Annais (25) trenger hjelp til om teppet hun har kjøpt passer i leiligheten hennes..
Strikkepiken (36) selger huset sitt og reklamerer selvsagt på egen blogg. Skulle bare mangle.

Andrea Sveinsdotter på 9. plass deler en vlogg om frisyrer du kan fikse selv..  Selvsagt er det et reklameinnlegg.
Reklameinnlegg har også Mette Ask på 10. plass og Marthe Borge (17) som viser oss hva de har klikket opp i handlekurven på Ellos.

Konatil (11) skriver humoristisk om et radiointervju på direkten hjemme hos dem midt i kutting av agurken til fredagstacoen. Jeg har aldri hatt noe direkte radiointervju med reporter svinsende rundt i heimen. Likevel var det noe gjenkjennende absurd over historien hun forteller.

Villa Paprika (13) skriver om en nokså vanlig småbarnshverdag for en småbarnsfamilie. Det gjør også Mamma på hjul (22). Selv om livene til Villa Paprika og Mamma på hjul er litt ulike, er de ganske like også.

Jeg må arbeide litt med fordommene mine når jeg kommer til 14. plassen.  Sporterfrue.  Jeg har stort sett styrt unna denne bloggen. Blond babe som lever på mannens berømmelse er tanken navnet på bloggen har fått meg til å stemple bloggeren som. Så viser det seg at det er en aktiv lokalpolitiker og småbarnsmor. Noe jeg alltid finner imponerende.  Må nok lese mer på denne bloggen – og arbeide med fordommene mine.

Mat fra bunnen av (15) deler forslag til ukes meny.
Spis og Spar (24) deler oppskrift på marengskake.
Maren Erdvik (26) deler bilder av søndagsfrokosten.
Julia Nyland (27) deler oppskrift på lasagne.
Lailas mat (28) deler oppskrift på spagetti-omelett.
Lavkarbo med Hanne(29)deler oppskrift på pesto.

Miniistid(18) skriver om strømproblemer i Europa.

Mamma som 16 (19) skriver om fjerning av silikon i puppene.

Vibbedille (21) deler en veldig fin strikkegenser.

Sophie Elise (23) har jo sluttet å blogge for flere uker siden. Hvorfor klikker fremdeles folk seg inn på bloggen hennes som gale? 3166 klikk i går.
Martinelunde slår min plassering selv om hun ikke har blogget siden i november. Men da var hun lærling for en dag. Det kan hende lærling er et ord som gir treff og forklarer de 817 sidevisningene.
Finner heller ingen forklaring på hvorfor Siri Fossing som takket for seg på blogg i november 19 har 815 sidevisninger og er på en 40. plass

Meglerfru sitt innlegg på 30. plass får det til å gå noen kalde ilninger langs ryggraden min.  Dette innlegget har jeg lest før, for mange dager siden. Det er skrevet av et menneske som har det utroligvondt, g som helt klart trener riktig og profesjonell hjelp.  Innlegget er skrevet 20. januar.  Det har ikke blitt skrevet noe senere.  Jeg håper hun har fått hjelp og at alt er bra med henne.

Dog og Dask gjorde som meg i går og forklarte hvorfor de ikke blogget på fredag.  For dem førte det til en 31, plass mot min 24. plass. Livet er ikke alltid rettferdig.

Kristine Aure på 33. plass har laget ny spilleliste for januar.  Jeg lagde spilleliste for 2020 inspirert av Sophie Elise her rundt nyttår.  Har du ikke hørt den, gå inn på spottify og søk opp “Nytt år ny Kjerring”

Aurora Gude (34) er på tur med hundene i det flotte været.

Annieest (35) skriver om Tinder. Det skjønner ikke jeg, gamle kjerringa stort av.

Matholock (37) rydder i klesskapet og selger unna. Løp og kjøp!

Adalsjente (38) deler de mest leste innleggene sine i 2019

Norge og verdens nytt er på 41 plass og skriver om sloss-kamp på en fest et eller annet sted i kongeriket.

Etter denne kjappe analysen har jeg kommet til at mat selger.  Så i løpet av dagen skal jeg dele et innlegg om dagens måltid her i heimen.  Det blir forhåpentligvis med både bilder og greier. Det er jeg som skal leke kokk, og oppskriften forteller meg at jeg skal lage “Pannekaker med yoghurt og havregryn”
Minnes en gang jeg hadde laget pannekaker til familien en gang jeg var hjemme i foreldrehjemmet på en ferie i studietida. Høvdingen så opp fra tallerken etter et par munnfuller, så meg inn i øynene og spurte; “Har du noen gang laget pannekaker til Samvirkelagsbestyreren?” (Min daværende kjæreste)  Jeg svartelitt forundret “Nei…” “Ikke gjør det heller….” repliserte min far og spiste videre i taushet.

 

 

 

 

 

 

Jeg blogga ikke i går….

Jeg blogga ikke i går. Jeg forsøkte. Men i går var jeg grinete, sliten og tom.  Jeg klarte liksom ikke å jatte med i Kokkejævels innlegg om at det ikke er noen grunn til å la en dårlig barndom ødelegge livet.  Jeg er i prinsippet enig.  Jeg er og lei alle som gir barndommen skylden for alt fra parkeringsbøter til en snøfattig vinter. For det første har jeg skrevet om det en del ganger før, for det andre så tror jeg ikke de som sliter med et slikt tankemønster endrer tankegang selv om jeg – eller Kokkejævel mener de bør det.  Fordi, kanskje på grunn av akkurat den vanskelige barndommen, har de ikke det i seg at de klarer å legge det bak seg.
Og fordi jeg har rollen som klagemur for alt og alle, vil jeg fremdeles høre de samme menneskene sitte å messe om sin vanskelige barndom og dra frem de historiene jeg har hørt 1000 ganger før.  Om jentegjengen som holdt dem utenfor, om den gangen alle lo.  Og jeg kommer fremdeles til å skakke på hodet, nikke medfølende og ha papirlommetørkle klart så jeg kan rekke det over bordet på akkurat riktig tidspunkt. Der fortellingen går over i grøtete stemme, tårer og til slutt hulking.
Fordi jeg var sliten av nok av andre ting som irriterte meg i går, og ingen hadde plaget meg med sin triste barndom på en stund orket jeg liksom ikke vekke engasjementet for å få folk til å tak i eget liv akkurat i går.  Jeg prøvde før jobb, men det ble liksom ikke noe tak på det.  Jeg var for sliten.

Men Kokkejævel svikter ikke.  Arbeidsdagen hadde ikke begynt før han leverte gårsdagens første blogginnlegg.  Det var om gravsteder og døde babyer. Om sorg som går sin gang.
Jeg leste innlegget. Men jeg vurderte ikke en gang og begynne på noe innlegg om sorg eller de døde ungene mine. For selv om det er mange år siden Anders og Tiril døde. 17 og 26 år, er det alltid litt vondt å rive skorpa av de sårene og kjenne på de følelsene som var der da og de følelsene som fremdeles er der,  Jeg tenker ikke på Tiril og Anders daglig, ikke hver uke heller.  Men de er en el del av meg, og jeg skulle så gjerne fremdeles hatt de her rundt spisebordet.
I går var jeg sliten, så sliten at jeg nesten var redd. Jeg hadde ikke overskudd til å slippe løs tanker om sorgbearbeiding og gravsteder jeg ikke har besøkt på en stund.

Etter jobb oppdaget jeg at Kokkejævel hadde tatt på seg den rosa parykken og harselerer om regjeringsskifte, eller endringene i regjeringen. Innlegget er bare dumt og plumpt. Jeg finner ikke på noe gøy. Jeg er bare sliten. Politikk er gøy og engasjerer meg vanligvis, men jeg gidder så vidt å skrolle gjennom lista av statsråder. Konstaterer oppgitt at vi fremdeles har en kelner som Helse- og omsorgsminister, og gleder meg over at Hareide har blitt samferdselsminister.  Jeg liker Hareide.
Men irritasjonen over at vi heller ikke nå ble kvitt kelneren overskygger helt gleden over en blid samferdselsminister fra Krf.  Helsevesenet fortsetter sin ferd mot det totale kaos.  Galskapen kommer ikke til å ta slutt.  Bent Høye og hans mange dårlige ideer er en medvirkende årsak til at arbeidsdagen min er så utfordrende og til at jeg er så sliten. Jeg ønsker hele regjeringa skiftet ut med noen fornuftige mennesker med en fornuftig politikk, Og aller mest ønsker jeg og skifte ut  han derre kelneren.  Jeg holdt på å smadre trynet til en kollega som brukte pasientsikkerhet som en dårlig unnskyldning  på sin ukollegiale vane med og ikke å skrive overtid når hun må arbeide på fritiden. Heldigvis kunne jeg ta helga før kollegaen kom til skade.
Jeg var for hardtslående argumentasjon ikke blogginnlegg!

Jeg fikk roa helt ned i går kveld.  Storesøster tok besøket til Høvdingen, Gamle Gubben Grå disket opp med deilig middag selv om det var min tur til å lage middag, behøvde ikke be han om det engang! Når kvelden så ble avsluttet med at en av de klokeste menneskene jeg kjenner ringte helt av seg selv, og jeg kunne tømme ut min frustrasjon over alt og alle til noen som evner å lytte og komme med de rette kommentarene (min klagemur) så ble kvelden  akkurat slik jeg trengte den.  Nå har jeg fått en god natts søvn, og ser på verden med et litt mer positivt blikk.

Og på bloggen er også alt mye bedre i dag.
Jeg har steget fra en 46. plass til en 44. plass selv om jeg ikke har blogget.  Kokkejævel har rast nedover til en 2. plass, og blitt avløst av en av de klokeste unge bloggerne jeg vet om, Martine Halvs.
Martine skriver om det kjøpepresset på svindyre moteting det er langt ned i barneskolealder og ber oss foreldre skjerpe oss.  Unger på 11 som vokser 4 skonummer i sesongen trenger ikke sko til flere tusen kroner, buksa holder seg på plass selv om beltet er kjøpt på H&M eller Finn og håndvesker til ei halv månedslønn har man ikke behov for.  Ferdig snakka!
Jeg er så hjertens enig.