Nazisme er IKKE humor…

Kunnskapsministerens kommer med en kommentar i et privat quiz- lag.  En sånn kommentar man kan komme med i et festlig lag. En kommentar som ikke er innom hjernen før den kommer ut:

“”Hvit makt” kalte han quiz-laget sitt fordi de fikk utdelt hvitt som sin farge.  og fortsatte “fordi vi tror på den ariske rasens overherredømme “. 

Antakelig angret han med en gang ordene falt ut av munnen,, og i det minste lenge før “nyheten” dukket opp på nettavisene.  
Han gjorde det eneste fornuftig en person som ønsker å fremstå som en seriøs politiker bør gjære når han har gjort noe dumt.  Han legger seg flat. 
Greit nok.Storyen kunne slutte der.

Men så velger Sigrid Hvidsten  og ta opp denne saken i sin kronikk i Dagbladet i går.  Hun sier at han ikke burde lagt seg flat. At dette var jo bare en vits.  En harmløs kommentar ingen kan bli støtt av. Hallo hvor er folks humoristiske sans lissom. 

Mens høyre-ekstreme partier får mer og mer makt rundt i Europa, mens Nazister marsjerer med politibeskyttelse i gatene i fredelige Kristiansand og mens Nazistene dreper kvinnelige demonstranter i USA ser ikke Hvidsten hvor upassende og uheldig kunnskapsministerens forhåpentligvis ubevisste kommentar var.

Hun forstår ikke at en kunnskapsminister, minister for utdanningen til våre barn og unge, bør kunne fremstå med integritet og være minister for alle – uten å støte noen grupper.
Hun forstår ikke at en politiker fra et parti på Høyresida som ønsker å fremstå som et seriøst parti og en seriøs politiker bør ta avstand fra mazisme, fremmedhat og elitedyrking – spesielt midt i en valgkamp.  

Nazisme, fremmedhat og tankegangen om at den ariske rase tilhører eliten er ikke humor.
Røe Isaksen forstår det.
Hvidsten forstår det ikke. Det skremmer meg

 

Det er stygt å lyve, lærte jeg som barn

Dette skulle være en avslappende fridag etter litt mange kvelder på rad på jobb. Men allerede da jeg kom til side to i Ring Blad kjente jeg blodtrykket stige og peppermynteteen miste sin beroligende effekt. For hva leser jeg?

Under overskriften “Eldre skal bli sjefen i eget liv”  leser jeg at Arbeiderpartiet skal sørge for at det blir tilstrekkelig med sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser til de som krever det.  På bildet i blad figurerer både Anne Sandum og Mons Ivar Mjelde, to sentrale politikere i Ringerike Arbeiderparti, så jeg antar at dette også gjelder i vår kommune.
Så Ringerike Arbeiderparti vil fra nå av støtte opprettelse av flere sykehjemsplasser, stikk i strid med hva de har gjort de siste periodene hvor de har vært med på en storstilt nedbygging av sykehjemsplasser i vår kommune?

Videre sier våre lokale Arbeiderparti-representanter at det er behov for flere varme hender i eldreomsorgen.
Her i kommunen har partiets representantene vært med på  å stemme for en reduksjon i størrelsesorden 100 stillinger innen pleie og omsorg de siste årene.  Var ikke de varme hendene viktige?

Kjærlighetsgarantien, det som garanterer at hvis to som har levd et langt liv sammen får behov for sykehjemsplass, eller heldøgns omsorg, så skal de få dele rom, må vi få til sier Mjelde og Sandum. 
Men da Frp fremmet forslag i Hovedutvalget  for Helse Omsorg og Velferd om å få denne kjærlighetsgarantien inn i ” Forskrift om rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig” så sent som 9. mai i år, fikk dette forslaget bare støtte av SOL og SV sin representant i tillegg til Frp.
I formannskapet 23. mai fikk forslaget heller ikke flertall. Det ble kun støttet av Frp, SV og SP. (SOL sitter ikke i formannskapet)
Heller ikke i Kommunestyret 1. juni i år stemte Arbeiderpartiets representanter for dette forslaget.  Både Mjelde og Sandum sitter i kommunestyret, og i følge møteprotokollen var de begge til stede på møtet. Hvorfor stemte de ikke for forslaget da? 
Hvorfor skal vi tro på de når de sier at dette er viktig for dem nå, rett før valget?

Politikk handler om troverdighet og tillitt.
Troverdig er man når det man handler i tråd med det man hevder er viktig.  Tillit får man når man over tid er troverdig.  For meg er troverdighet og tillit viktige verdier når jeg skal putte riktig stemmeseddel i urna på valgdagen

Glad jeg kunne si nei…

I dag har jeg gått en tur på ca. 10 km ved dette fredelige skogsvannet.  Det var balsam for sjelen, og gjorde virkelig godt å traske rolig av sted i den stille augustdagen menssola skinte og alt var stille og fredelig.  Jeg kjente skuldrene senke seg.  Pusten gå roligere  og det var godt å være alene med stillheten. Jeg er utrolig glad for at jeg unte meg denne fridagen.  Jeg vet jeg hadde godt av den.  Foran meg har jeg en dagvakt, en kontordag og fem kveldsvakter før jeg skimter en ny fridag om litt over ei uke.

I går hadde jeg kveldsvakt, og vakta var så vidt begynt før en leder kom og spurte om jeg kunne arbeide ekstra i dag. 
Jeg sjekket klokka, så om arbeidsdagen min faktisk hadde begynt, før jeg sa med rolig stemme. “Nei. Det kan jeg ikke”:  Jeg fikk den vanlige leksa om at en medarbeider hadde blitt syk, at det var for stort program for de  få som var igjen på jobb, og at det, denne gangen også, var krise.
Jeg så ikke opp fra det jeg holdt på med, men fastholdt at jeg ikke kunne arbeide overtid i dag.  Skal jeg klare de fem kveldsvaktene i helgen og i begynnelsen av neste uke ,må jeg ha mest mulig overskudd å gå på.  Jeg kjente et snev av dårlig samvittighet, men følte og et snev av stolthet over at jeg denne gangen klarte å ta mer hensyn til min egen helse enn alle kriser som en her tid dukker opp p grunn av lav grunnbemanning, uheldige omstendigheter og dårlig planlegging.

Jeg klarte å si nei og ta mer hensyn til min egen helse enn arbeidsplassens behov.  
Den muligheten er ikke like reell for de som ikke har fast stilling.  De som arbeider som ringevikar, og alltid bør si JA med et smil om munnen fordi de trenger pengene, ingen vet hvor mange vakter de får neste uke, neste måned… 
De bør og alltid si ja slik at de kanskje er den heldige som får neste vikariat eller neste faste stilling. Jeg er heldig. Jeg har fast stilling – og styrken til å si nei.

Da ungene var små og økonomien var trang, ville jeg nok heller ikke unt meg den luksusen å si nei til ei ledig vakt som ble tilbudt meg. 
Da hadde ryggmargrefleksen min fortalt meg at en 8 timers ekstra dagvakt på 100% overtid hadde betydd 4000,- kr mer på lønnsslippen (før skatt – men dog).  I overkant av 2.000 ekstra kroner hadde i den perioden kommet utrolig godt med når nye vinterdresser, leirskole og banklån skulle betales.  Den luksusen å kunne ta hensyn til meg selv hadde jeg ikke da. 

Jeg har nytt dagen. Samlet overskudd. Jeg vet jeg valgte riktig.