Dagens høydepunkt

I dag har jeg vært på kaffe med Barndomsvenninna. Et par timer hyggelig prat og løsing av, og kanskje ikke verdrnsproblemer, men mer lufting av frustrasjon i egen hverdag.  Det er ikke alltid bare enkelt å være kjerring i midten av femtiåra.

Jeg trengte denne praten i dag.  Det var utrolig  godt. Og selv om jeg helt klart var den som skravla mest i dag håper jeg jeg og har vært til hjelp gor henne. Håper og hun husker at når hun står fast så kan vi alltid hjelpe. Det er det man har venner for.

To timer I trivelig selskap går fort, men du hvor vi trenger det. Har vært litt lenge siden sist. La det ikke bli like lenge til neste gang.

Drømmen om en tryggere fremtid…

Sola stekte denne ettermiddagen i San Antonio i Texas. 39 grader er varmt. Veldig varmt!
En kommuneansatt hører rop om hjelp fra traileren som står parkert. Da brannvesenet kommer til og får åpnet traileren finner de 46 døde. 16 er fremdeles i live og blir fraktet til sykehuset. Om alle de 16 vil overleve er fremdeles for tidlig å si.

62 mennesker, flere av de barn, innestengt i en trailer i 39 grader uten vann.
Sjåføren har stukket av.

Dette er ikke første gang en slik hendelse skjer i San Antonio. Flere tusen mennesker har mistet livet i forsøk på å komme seg over grensen til USA.  I 2017 døde ti personer etter at de ble funnet i en lastebil som to parkert utenfor en Walmart-butikk. 19 migranter ble funnet i en glovarm lastebil i 2019.

Menneskesmugling er god forretning. I en sak fra 2019 fra et annet kontinent og en annen flyktningstrøm  er prisen 30.000 for en voksen og 20.000 for et barn. Om det er samme pris for å smugle mennesker inn i USA vet jeg ikke. Men hvis det er det tjente noen over 1,8 millioner på den traileren. Det var garantert ikke trailersjåføren som fikk den største delen av den fortjenesten.

Jeg forstår at det i menneskesmuglerbransjen som i alle andre bransjer gjelder å holde kostnadene nede og produksjonen på maks. Men hvor mye ville det kostet med noen store kanner vann? Selv om det muligens ville tatt opp plassen for 2 migranter, og man bare fikk stappet 60 mennesker inn i den traileren. Jeg tror fortjenesten likevel hadde blitt rimelig bra for de som sitter på toppen og høster fortjenesten. 1,75 millioner er også penger.

De kriminelle nettverkene i Europa hadde i 2015 inntekter fra menneskesmugling på i alt mellom fem og seks milliarder dollar, viser Europol-Interpol i «Report on Migrant Smuggling Networks» fra mai 2016. Her kommer det frem at kriminelle nettverk har vært involvert i 90 prosent av flyktningenes og migrantenes innreiser til EU.

Europols rapport «Migrant Smuggling in EU», 2016, anslår at 40.000 personer er involvert i menneskesmugling til og i Europa.
Som dere skjønner er det mange som tjener gode penger på trafikken på alle kontinenter.
Om noen av de de “hjelper” dør under transport gjør ikke noe for dem. “Kundene” ha jo allerede betalt.

Siden 2000 har over 30.000 mennesker mistet livet i forsøk på å nå eller forbli i Europa, ifølge The Migrant Files, et konsortium bestående av journalister fra 15 europeiske land. Nye murer og stengte grenser fører bare til at smuglerne hever prisene og finner nye fluktruter. De europeiske mottiltakene med å stenge og militarisere grensene har ført til endring av fluktrutene, gjort migranter og flyktninger mer avhengig av smuglere og økt kostnadene og risikoen ved å krysse grensene.

Når Texas-guvernør Abbott går kraftig ut mot president Biden etter tragedien i San Antonio og hevder at dødsfallene skyldes hans «åpne grenser»-politikk så er det kanskje bare en lettvint måte å peke på en syndebukk på et problem det ikke finnes en lett løsning på

Jeg skal ikke komme med en enkel løsning. Så lenge det finnes krig, sult og nød vil mennesker søke etter trygghet og bedre velstand for seg og sine.
Så lenge det fines et “marked”, mennesker som søker trygghet, vil det og finnes noen som vil tjene penger på å hjelpe dem. Men jeg tror man i stedet for å bygge murer bør “følge pengene”.  Få tak i de som sitter på toppene og høster fortjeneste på andres fortvilelse og nød.

Uendelig lettet

Vinter har blitt vår, vår har blitt sommer. Dager har blitt uker, uker har blitt måneder. Pegene på konto har blitt færre og færre i takt med at frustrasjonen og fortvilelsen har økt. Jeg har virkelig fått erfare hvor firkanta Nav-systemet kan være.
Men i dag er alt det (nesten) glemt.
I dag fikk jeg beskjed om at søknaden endelig er innvilget
I dag føler jeg bare lettelse, og jeg vet at jeg kommer til å sove godt til natta.
Tårene brenner i øyekroken.
Jeg er så letta. Sakte går det opp for meg at alle bekymringene mine rundt økonomien er borte.
Jeg kommer aldri til å bli rik, men jeg vet at jeg kan betjene lån og betale regninger ved forfall også fremover.
Det er som en stor bør er løftet av skuldrene mine.
Jeg vant frem til slutt.

 

 

 

Ingen enkel oppgave

Jeg trodde livet skulle bli enklere når jeg sluttet å kommentere toppbloggerne. At når jeg skulle skrive om samfunnsspørsmål så ville fingrene gli lekende lett over tastaturet og de gode formuleringene komme strømmende på. Vel i dag ble “oppgaven min” å skrive om Russlands mislighold av utenlandsgjeld.
Ikke sant, jeg forstår jo at bare det å nevne temaet er nok til at de aller fleste klikker seg raskt videre.
Hvordan Doc og Dask har det på bobilferie og hva Vibbedille driver med på hobbyrommet virker uendelig mer interessant enn Russlands utenlandsgjeld.

Poenget er at Russland skulle ha betalt renter og avdrag på utenlandsgjelden sin i går med 100 millioner dollar. Det har de ikke gjort.

Sist Russland misligholdt utenlandsgjeld, var i 1918 under den russiske revolusjonen. Da  nektet Lenin å betale gjelda til tsarregimet.
Nå er det ikke det at Russland ikke vil betale gjelden sin nå, slik situasjonen var i 1918. Russland har vært fast bestemt på å hindre mislighold.  Det å ikke klare og betjene lånene vil være et stort slag mot landets renomme, og de har til i går klart å betale det de skulle.

Ikke er Russland blakke heller.  Russland har pengene og er som sagt villig til å betale.  Men på grunn av sanksjonene etter invasjonen av Ukraina er det blitt umulig å få overført pengene til de utenlandske kreditorene. Det skyldes at Russlands tilgang til internasjonale betalingssystemer er sterkt begrenset av sanksjonene. Betalingen måtte skje i dollar, og det har ikke Russland ubegrenset tilgang på for tiden.

Jeg er usikker på om dette egentlig er en nyhet med så veldig interesse annet enn å skaffe klikk til nettavisene.
At Russland ikke betaler utenlandsgjeld kunne gi håp om at krigen kostet så mye at regimet begynte å kjenne det. Men så er ikke tilfelle.
Så lenge landet har midler og vilje til å betale, men de som skal ha pengene har lagt hindre i veien i form av sanksjoner og krav om at gjelda skal betales i dollar fremstår det mest som et byråkratisk eller teoretisk problem enn noe som egentlig fortjener de store overskriftene.

Jeg er overhode ikke den som har så veldig god greie på internasjonal økonomisk politikk, men fra min litt pragmatiske tankegang burde det være smartere å la Russland betale de 100 millionene i Rubler, for på den måten tappe russisk økonomi for de 100 millionene.  For meg er det bedre at de betaler gjeld enn at de bruker pengene til å produsere krigsmateriell og fortsetter krigen.  Skal sanksjonene ha noen virkning må de jo hindre at Russland får tak i varer de trenger, internasjonal handel. Ikke at de får mulighet til å bruke penger på krig i stedet for å betale gjeld.

Slik det er nå kjøper verden gass, olje og andre varer i fra Russland, mens Russland ikke får kjøpe utenlandske varer. Så lenge de får selge, men ikke kjøpe får de en vekst i utenlandshandelen. Større eksport enn import. Det gjør at den russiske økonomien blir sterkere, ikke svakere. Rubelen er den valutaen i verden som stiger mst i verdi sammenliknet med amerikanske dollar for tiden.  Rublene hoper seg opp på bok – og den russisk krigsmakten kan fortsette krigen med samme styrke så lenge de ikke må importere krigsmateriell.

Jeg er som sagt overhode ikke god på internasjonal økonomi. Jeg er bare ei kjerring fra Hønefoss som sitter og knotter ned sine kjerringtanker mens reiseradioen surrer i bakgrunnen, så hva vet jeg?

 

 

 

Kveldstur etter regnet

Finnes det noe bedre enn en liten trasketur etter ei regnskur? Lufta er frisk, plantene har fått vaska seg, og går du rett etter regnet har du gatene for deg selv.

Etter littmye sofa og latskap var det godt å bevege seg litt.  Gikk og snikfotograferte busker som lente seg over gjerder fra vellfriserte hager. Man trenger ikke mange kvadratmeterne for å skape en oase. Det er mange kreative og flinke folk.

Falt helt i Stavern over noen små “bakhager” til noen leiligheter til noen terrasseblokker. Fy fillern så koselig flere har det.

Nå håper jeg regnet holder opp et par timer, så jeg kan nyte en tekopp i kurvstolen på trammen. I dag har jeg virkelig fått ladet batteriene og er klar for ny uke.

 

Det ble en slik dag jeg trengte

Det ble en slik avslappende dag jeg trengte. Nesten så jeg har fått tid til å kjede meg.

Da jeg hadde sittet ute på trammen en stund bestemte jeg meg for at ryggen trengte en strekk. Så da ble det sofa og pelspledd rett innafor den åpne terrassedøra. Godt å ligge slik å dorme og høre at regnet trommer lett på terrassen.

Den friske lufta etter lett sommerregn blandet seg med matlukt fra kjøkkenet. Gamle Gubben Grå er i gang med middagslaging da jeg våkner til livet igjen.

Nå er middagen spist. Ryggen har fått en ny strekk på sofaen.  Snart er det vel på tide å rusle en kveldstur med Charlie Chihuahua.

Deilig med slike dager

Jeg hentet rabarbraslush i fryseren, tok med meg boka og lesebrillene og ruslet tilbake til kurvstolen på trammen. Hadde jeg bare hatt en søndagsavis nå så hadde dagen vært perfekt.

Jeg hadde ikke før rukket å tenke tanken før lyden av sykkelhjelm mot singel hørtes. Der kom gutten som  selger VG inn pågårdsplassen akkurat som bestillt.

Så doble det søndagsavis i kurvstolen på trammen. Vare velstand i Drømmehuset med andre ord.

Skyene ble mørkere og jeg hørte torden i det fjerne, men det skal litt mer til for å jage meg inn fra kurvstolen på trammen en slik dag. Ikke en gang ei regnbyge klarte det. Vel, så var den riktignok over i løpet av noen få minutt – og torde været lot og til ågå en annen vei. Livet er i grunn ganske bra!

Det var det

Klokka er så vidt passert 12 og jeg er ferdig med alt jeg må gjøre i dag.  Jeg har gått tur med Charlie Chihuahua, vannet blomsterkrukker og inneplanter og luket og ordnet i kjøkkrnhagen.

Det blir forhåpentligvis  mye bringebær i år skal man dømme fra blomstringen. Jordbærene er fint I rute. Holder varmen og sola seg kan jeg plukke de første bærene i løpet av uka. Gulerøtter, reddiker og gressløk gror villig. Rødbeter og. Jeg tror i det minste det er rødbeter. Rødkålen er jeg litt mer usikker på, men har ikke gitt opp håpet helt.

Gamle Gubben Grå har skiftet hjul på bilen. Han skiftet alle fire før han freste av sted. Sommerdekk er kjekt mannen min. Jeg fornemmer at han var litt amper, men forsto ikke helt hva som var problemet. Det er søndag, vi har ingen planer for dagen. Hadde han ventet til litt ut på dagen hadde sikkert Yngste Sønn hjulpet han med de hjulene. Han er ikke vond å be.

Jeg spurte ikke Gamle Gubben Grå hvorfor han var så grinete. Man pleier sjelden å få gode svar på slike spørsmål.

Han dro av sted med bilen i en rasende fart så fort hjulene var på plass. Jeg satt her i kurvstolen og snakket med Høvdingen i telefonen og undret meg over hvor hsn skulle. Vel litt etter litt har det gått opp for meg. Bilen til Gamle Gubben Grå, den gamle bilen han kjøpte i fjor og elsker over alt på jord er på verksted. Derfor deler Gamle Gubben Grå og jeg på bilen  vi arvet etter Svigerfar for tiden. Jeg var borte med bilen i hele går. Gamle Gubben Grå har ikke vært I butikken siden fredag. Han er garantert tom for sigaretter! Ikke rart det ble raskt og effektivt hjulskift tidlig en søndag.  Vel, da er det nok rn langt mer rolig og avbalansert gubbe som kommer tilbake om litt.

Jeg sitter godt her i kurvstolen på trammen. Skal mulig hente meg ei bok om litt, eller ta meg en strekk på sofaen. Charlie Chihuahua sin orker under kurvstolen til Gamle Gubben Grå. Det er hulen hans på varme sommerdager. Kanskje har Gamle Gubben Grå med noen helgeaviser når han dukker opp. Eller is ig jordbær..  Is ja…. Har ikke jeg igjen noe av den derre rabarbra-slushen jeg lagde her om dagen? Det hadde vært godt nå. Jeg tror jeg sjekker fryseren. Kanskje finner jegnoemer godt. Vi blogges.

 

Tvungen lønnsnemd neste

 

Jeg skal ingen steder.  Turen til Hamar i går sitter ennå i kroppen. I dag skal jeg virkelig  bare slappe av og lade batteriene. Kjenner jeg trenger det i dag. Så egentlig bryr jeg meg ikke om verken flyteknikerstreik eller lockout.

Men så er det det da at slike arbeidskamper interesserer meg. Dynamikken, taktikken bak.  Hvordan jeg antar de forskjellige partene tenker. Hva som blir neste trekk. Kall meg gjerne nerd.

Nå trådde lockouten i kraft fra midnatt.
Det vil si at de flyteknikerne som ikke er tatt ut i streik av arbeidstakerorganisasjonen nå er utestengt fra jobben av arbeidsgiverorganisasjonen.

Lockout var mye brukt tidlig på 1900-tallet, men har vært mindre brukt i etterkrigstiden. Siste gang en norsk arbeidsgiverforening hadde en aktiv lockout var i 1986. Norsk Arbeidsgiverforening tok da lockout som rammet over 100.000 organiserte arbeidstakere i LO. Lockouten ble avsluttet etter en uke og direktøren i NAF (Norsk Arbeidsgiverforening), Pål Kråby, måtte gå av.  Det var en lite vellykket aksjon for arbeidsgiversiden og etter dette har man ikke brukt aktiv lockout.

Grunnen til at jeg tror denne lockouten blir kortvarig er at NHO Luftfart har avvist en søknad om dispensjon fra ambulanseflyselskapet Babcock, som vil bli rammet av flyteknikerstreiken fra og med i dag.
Ved en lockout av Babcocks teknikere vil det ta kun timer før Babcock må sette fly på bakken, og dager før hele flåten står. Dette medfører at vi ikke vil være i stand til å gjennomføre rekvirerte pasienttransporter og ivareta nødvendig beredskap, sa daglig leder Marius Hansen i Babcock Norden i en kommentar til VG:

Selv om man i travle dager føler at man virkelig har behov for ferie, at vi må ha den reisen for å få ladet batteriene og klare å gå på nok en vinter med arbeid og stress, så er ikke det grunn god nok for regjeringen til å gå inn med tvungen lønnsnemd.
Tvungen lønnsnemd betyr at regjeringen bestemmer lønnstillegget i striden.
Slike virkemidler kan regjeringen bare ty til når det er fare for liv og helse.

Med flyene til luftambulansen på bakken blir det fort snakk om liv og helse. Dette var nok NHO klar over når de avslo søknaden om dispensasjon for flyteknikerne som sørger for luftambulanseflyene.

Jeg tipper at Arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Pedersen alt har måtte starte arbeidsdagen.
At tvungen lønnsnemd er en realitet i løpet av dagen, og at flyene går som normalt fra i morgen – og helt til SAS flyverne eventuelt går ut i streik på onsdag.

På felgen

Jeg vandret rundt i Hamar i over tre timer i dag mens Eldste Sønn og en kammerat var på togtur. Det var varmt. Temperaturen nærmeg seg 30 varmegrader.

Endelig kom “guttene”, og vi kunne begynne hjemturen.

Men noe var unektelig galt da jeg begynte å rygge.  Eldste Sønn tok en sjekk, og kunne raskt konstantere at jeg hadde punktert. Flatt dekk.

Der gjorde liksom ikke dagen noe bedre.

Håpefulle spurte jeg de ro unge mennene jegxar sjåfør for om de kunneskifte dekk. De har ikke førerkort, men det er jo ingen hindring for ikke å være racere på å skifte dekk.

De ristet på hodet. Ungdommen nå til dags! Jeg kunne skifte dekk da jeg var på deres alder. Men jeg hadde jo førerkort. Og selv om jeg fremdeles kan skifte dekk, i det minste i teorien, føltes det ikke noe fristende å kranbe rundt i grusen på en solvarm parkeringsplass å skifte dekk. Det var bare å ringe NAF.

Og NAF kom de. Etter en time. Den timen føltes både varm og lang.

Biler av i dag lages ikke som i gode gamle dager.  I stedet for normale reservehjul har de nå begynt med noen hjul som mer ligner på trillebårhjul enn noe som hører hjemme på en bil.

“Det der kan du ikke kjøre over 80 med!” opplyste kammeraten med en gang vi løftet hjulet ut av  bilen. Nehei… Jeg stillte meg litt tvilende til det utsagnet  men siden det og sto merket med det på hjulet og mannen fra NAF var enig tok jeg det som god fisk.

Hjemveien ble lenger og tok lengre tid enn forventet. Jeg la opp til en rute med minst mulig motorvei.

Var virkelig sliten da jeg kom hjem. Sånn segneferdig sliten. Kjenner at slike små humper i livet som et flatt dekk stjeler alt for mye energi. Før hadde jeg ikke blitt slått ut av en sånn liten filleting. Den lot seg jo løse med litt venting.

Det har vært litt mye I det siste. Denne evigvarende kampen mot NAV. De som bærer nag eller gammelt hat. Og nå et punktert dekk. Mer skal det ikke til før kjerringa som en gang fiksa alt føler seg totalt på felgen.