Vet dere at her om dagen ble den til nå dyreste TVn i Norge levert til en leilighet på Sørenga i Oslo? Den er på 110 tommer, så da var det litt vanskelig å ta den i heisen eller bære den opp trappene. Så eieren måtte hyre inn helsekrav for å få den opp i leiligheten.
TVn var ikke bare stor, den har også helt rå teknologi og skal gi en helt unik seeropplevelse. Sånt skjønner jeg meg lite på så jeg skal ikke forsøke å forklare. Har bare forstått at det har noe med LED å gjøre.
Penger derimot forstår jeg meg på. Den kostet 1,5 millioner kroner, omtrent det samme som vi ga for Drømmehuset i 2007.
En TV til halvannen million! Tre årslønner før skatt for de man betegner som middelklassen. Det er overhode ikke misunnelse, jeg ser knapt på TV, men jeg forstår overhode ikke at noen er villige til å bruke så mye penger på en TV.
Etter en aktiv helg med mye politikk er jeg nå tilbake i hverdagen. Tekopp og tastatur. Tre dager gammelt brød og tåka som ligger tett rundt Drømmehuset. Det er godt å være hjemme. Senke skuldrene og slappe av. Fordøye alle inntrykkene fra helga.
Fult så positivt er det ikke at jeg har havnet helt nede på plass nummer 15 på bloggtopplista. Nok en gang har jeg fått bevis på at det er alt annet enn politikk som gir klikk og topplasseringer. Likevel tror jeg ikke det er siste gang jeg kommer til å skrive om politikk. Det finnes ting som er viktigere enn toppblogglista.
I dag er det Halloween. Godtebollen står klar i tilfelle det skulle komme noen bloddryppende vampyrer eller andre skremmende fremtoninger forbi. Men jeg tror ikke noen av de jeg kommer til å se i dag er mer skremmende enn bildene jeg så på lørdag av Nazistene som marsjerer i våre gater. Og de var ikke det av en halloween-feiring.
I helgen har jeg nytt hotellivet. Jeg burde selvsagt tatt bilder av lekker mat og velfylte tallerkener fra lunsjbordet. Mat gir jo klikk.
Men for meg blir det litt feil å dele disse bildene av enorme lunsjbord samtidig at jeg vet at i mange familier går folk sultne til sengs fordi de har hoppet over ett måltid eller to for at ungene skal få med skolemat i dag. For at de skal slippe å stille seg i de stadig lengre køene til matsentralene.
Kanskje også matfattigdommen som øker er en god grunn til å stappe litt godteri i bøtta til de utkledde barna som dukker opp på døra. Kanskje noen av de er fra de familiene som ikke har råd til lørdagsgodt. Sannsynligheten for at det er barn fra familier med dårlig råd også i ditt nærområde er stort.
Man kan jo og gi banan, kjeks epler og andre ting enn kun sukker og kunstige fargestoffer.
Tekoppen er tom. Gamle Gubben Grå har stått opp. På tide å starte dagen.
I går skjedde det igjen. Nazistene marsjerte på Karl Johan. Svartkledde og maskerte medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen marsjerte taktfast gjennom gatene til lyden av en tromme.
Fra Karl Johan svingte de opp Universitetsgata og marsjerte gjennom området der barn deltok på en kulturfestival. Mens barna delte tilflukt på en trapp marsjerte nynazistene over tegningene barna nettopp hadde sittet og tegnet.
Politiet klarte å stoppe dem går de kom frem ved St Olavsgate. 35 ble anholdt.
Man kan skrike ut om ytringsfrihet, og ja jeg er for ytringsfrihet også for ytringer jeg ikke liker, men er maskerte menn i taktfast hanemarsj egentlig en ytring? De fleste som deltok i denne marsjen var svensker og noen dansker. Hvorfor har de kommet hit for å “ytre” seg?
Jeg er for ytringsfrihet. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men enkelte pleier å ha litt tungt for det når det kommer til ytringsfrihet. Når jeg ytrer at jeg ikke liker at nazistene marsjerer i våre gater så er min ytring også værnet av ytringsfriheten.
Og nei. Jeg liker ikke marsjerende nazister, eller nazister i det hele tatt. Jeg liker ikke holdningene deres, jeg liker ikke politikken deres, jeg liker ikke menneskesynet deres.
Jeg er ikke gammel nok til å ha opplevd andre verdenskrig. Jeg ble født 21 år etter at freden kom. Det betyr at alle de som var voksne når jeg var barn, de hadde opplevd krigen og hadde den i friskt minne. Jeg vokste opp med beretningene om hva mine foreldre og besteforeldre opplevde under krigen. Noe av det satte varige spor hos de som fortalte meg sine historier.
Ser dere bautaen på dette bildet? Det er bautaen over alle som døde på grunn av krigshandlingene under annen verdenskrig.
I 2014 var det jeg som skulle holde appell foran den bautaen 1. Mai.
Jeg spurte de andre i partiet hva jeg burde snakke om. En av de kom med et veldig viktig innspill. Glem ikke hvilken bauta du snakker ved.
Så jeg tok meg en tur til bautaen en dag i april og lette frem noen navn. Alle navnene står huget inn i bautaen. Jeg lette etter navn på mennesker i forskjellige aldersgrupper og av begge kjønn. Så dro jeg på biblioteket og søkte opp informasjon om navnene. Hvem de var og hvordan de døde. Og så var jeg klar til å starte skrivingen av appellen.
Jeg snakket om det jødiske barnet på rundt året som ble sendt til gasskammeret i Tyskland.
Så fortsatte jeg med den unge soldaten som falt i kamp, og slik fortsatte jeg med en fire, fem historier til personene bak navnene jeg hadde funnet på bautaen.
En av de historiene som gjorde inntrykk på meg var historien til den eldste personen jeg fant. Det var en gammel kvinne som bodde på legd på en av gårdene i Haugsbygd. De tyske nazistene tente på og brant ned flere av gårdene i Haugsbygd under de første krigsdagene. Denne gamle kvinnen, som antakelig var det vi i dag kaller dement, ble så redd at hun flyktet til skogs. Da de fant henne igjen var hun død. Antakeligvis dødd av redsel, eller som følge av en enorm redsel.
Jeg snakket om kriger ellers i verden, at de hadde like mange beretninger om menneskeskjebner. At det kanskje ikke var så stor forskjell på krigene de førte mot sine overmakter og den krigen vi førte mot tyskerne, mot nazistene.
Så sa jeg noe om opplevelsene kollegaene mine på sykehuset og jeg hadde 22. juli tre år tidligere.
At noen av de holdningene til nazistene som drepte de med navnene sine på steinen bak meg fremdeles lever. At de samme holdningene fremdeles tar liv – også i vårt land. I vårt nærområde. Utøya er bare en drøy mil lenger sør.
De holdningene, det tankegodset som drepte 69 mennesker på Utøya og 8 i Oslo 22. juli 2011 er det samme tankegodset, de samme holdningene som marsjerte på Karl Johan i går.
De holdningene, det tankegodset som skremte den gamle kvinnen til døde og gasset i hjel spebarnet i gasskammeret var de samme holdningene, det samme menneskesynet som marsjerte i Norges hovedgate i går.
Er det rart jeg reagerer?
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør!
God morgen! Jeg ligger her i hotellsenga og knotter dagens første innlegg. Snart skal jeg gå ned og spise hotellfrokost. Det blir bra! Det er vel noe av det beste ved å bo på hotell? Etter det venter en ny dag med masse politikk. Jeg gleder meg.
Jeg har ennå ikke bearbeidet og reflektert over alle inntrykkene jeg fikk i går, det tar litt tid og sortere både tanker og refleksjoner og så ta med seg det i det videre politiske arbeidet.
Han snakket selvsagt blant annet om forskjells Norge. Kampen mot forskjells Norge er jo en av våre hovedkamper. Vi har kanskje ikke lyktes helt i den kampen. Det har aldri vært så mange milliardærer i Norge. Samtidig blir køene lengre og lengre hos matsentralen og andre som deler ut mat til de som ikke har råd til mat.
Man har sett en voldsom økning i disse køene i år etter den galopperende prisveksten det har vært på alt fra brød til bensin. Man vet at i 200.000 husholdninger i Norge skipper de voksne ett eller flere måltider for å sikre at barna skal få nok mat. Samtidig som Orkla sier at selv om de har et godt overskudd, jeg husker ikke hvor mange millioner eller milliarder, så må nok matprisene øke enda mer. De må ta igjen for økte råvarepriser og sikre at de får et minst like godt resultat til neste år.
Det er et tankekors at enten det er gode eller dårlige tider forventer de som tjener de virkelig store pengene at profitten deres skal holde seg stabil. Det er ingen grunn til å slutte kampen mot forskjells Norge. Jeg vil si den er viktigere enn noen gang.
Endelig en solskinnsdag! Min vante uflaks så tilbringer jeg den innendørs på en konferanse. Men ikke hvilken som helst konferanse, nei Rødt sin strategikonferanse. Og som dere vet, når jeg får drive med politikk ja da er jeg lykkelig!
Konferansen er på Scandic hotellet på Helsfyr, og det bringer en del rare minner frem. Har vært på en del tillitsvalgtssamlinger og et eller to landsmøter med Radiografforbundet her. Gode minner.
Denne helgen er det imidlertid politikk som står i fokus. Vi har hatt en mengde gode foredrag, gruppearbeid og politiske verksted.
Jeg har deltatt i et politisk verksted rundt Helseforetaksmodellen og utfordringer rundt føde- og barseltilbudet. Utrolig interessant, og dere som kjenner meg godt vet at helseforetaksmodrllen, innsatsstyrt finansiering, New Public Management og DRG poeng er noe jeg har relativt sterke meninger om.
Det neste politiske verkstedet jeg deltok i handlet om kommunehelsetjenesten. Det er kanskje et tema jeg har, om mulig, enda sterkere meninger om. Men her var det mer lytt og lær, 8g mindre tid til spørsmål og debatt så jeg var snill og holdt tankene mine for meg selv. (Selv om det har holdt hardt.)
Nå har jeg flata ut på senga. Vi har en times pause før jeg skal møte de andre til middag. Det er stramt program fra Bjørnar Moksnes ønsket oss velkommen klokka 10.30 og til vi avsluttet siste økt I salen klokka 18.30. Så det er godt å ha en times pause å hvile hode litt. Kommer tilbake senere med litt mer politiske innlegg
I dag skal jeg ut på tur. Ikke bare lufte Charlie Chihuahua en tur i skogen, men ordentlig tur. Reise om du vil. Jeg skal til hovedstaden i helgen, og jeg skal sove på hotell! For en staket stund skal jeg få føle meg aktiv og levende igjen. Litt sånn som i mitt gamle liv. Jeg gleder meg utrolig mye. Dette trenger jeg!
Jeg skal på en samling med Rødtmedlemmer fra hele Norge. “Vendepunkt” kalles konferansen og det beste av alt; Vi reiser en tre kanskje fire stykker fra Ringerike. Skal møte de andre om halvannen time. Å, dette blir bra!
Hvor mye jeg får blogget i løpet av helga vet jeg ikke. Det vil helt klart ikke være det som har høyest prioritet. Men jeg vil forsøke å gi dere et innblikk i Rødt-livet. Kanskje er vi ikke så skumle, så radikale og så farlige som mange tror.
Men nå må jeg stikke. Må pakke litt og ta en dusj før jeg stikker for å møte de andre.
Min gamle toppblogger-venninne Sophie Elise har gitt et intervju til Dagsavisen. Av det har jeg forstått at jeg har et stykke igjen før jeg kan kalle meg ordentlig toppblogger, men jeg er på god vei.
I forrige måned dukket “Late Brit” opp. Robotstøvsugeren som gjør rengjøring til en lek og derfor har Gamle Gubben Grå overtatt all støvsuging her i Drømnmehuset. Ikke nok med det, Drømmehuset blir støvsugd minst en gang pr. dag. Under sofaer og skjenker og selv under et hulrom i kjøkkenbenken. Det er nok ikke lenge før jeg kjører rundt i en Roll-Royce med Gamle Gubben Grå som privatsjåfør. Han skal få øve på det i morgen når han skal kjøre meg til rådhuset så jeg kan møte de andre og dra på Rødt-konferanse. Riktignok blir det ikke i en Roll-Royce, men i den gamle Mitsubishien vi har arvet etter Svigerfar.
Men tilbake til Sophie Elise. I følge artikkelen lager hun ikke mat selv, vasker ikke håret selv og får profesjonelle folk til å bytte ut interiøret i leiligheten hennes to ganger i året.
Det første jeg tenker er at ikke søren om andre skal få tulle med interiøret i Drømmehuset. Der ønsker jeg full kontroll. Mitt hjem skal se ut som MITT hjem. (eller vårt da) men altså gjenskape den stilen vi ønsker å ha.
Det neste jeg tenker er at venter jeg bare lenge nok kan det godt tenkes at andre vil ta seg av både hårvask og matlaging også for meg. Jeg vet om mange som har det slik. Det kalles hjemmetjenesten. eller hjemmesykepleien om du vil.
Forresten har jeg jo alt egen kokk. Gamle Gubben Grå er jo restaurantkokk, og det er stort sett han som lager maten. Og hårvasken, den håper jeg som sagt at jeg klarer selv i mange, mange år ennå.
Sophie Elise tar i mot Dagsavisen hjemme hos seg selv i en sofa som i følge avisen koster en kvart årslønn for folk flest.
Jeg kunne godt tenke meg en ny sofa. Eller rettere sagt to. De 15 år gamle hvite skinnsofaene fra Ikea har sett sine bedre dager. Drømmen er å få byttet de ut før jul. Eller…. er det noen som vet når på året Sophie Elise skifter interiør? Jeg mener hvis hun skal kvitte seg med en halvt år gammel sofa til over 100.000 kan jeg godt sende Gamle Gubben avgårde med en henger og hente den. Ja hvis den passer inn her i Drømmehuset da. Jeg er litt kresen på interiør, men jeg ser at den er hvit så muligens det går bra.
Dette er ikke sofaen til Sophie Elise. Og bildet er heller ikke hentet fra Drømmehuset. Jeg bor som dere vet ikke ved havet. Men jeg kan godt tenke meg noe slikt hvis Sophie Elise for eksempel skulle ha en stående i garasjen fra sist hun skiftet sofa.
Eller kanskje jeg bare skulle sende en mail til Bohus, fortelle at jeg er toppblogger og høre om de har et par sofaer å avse for et blogginnlegg eller to.
Hva er det du ikke trenger hjelp til? spør avisens utskremte, og hun svarer etter en liten tenkepause at hun spiser knekkebrød helt selv. Jeg er ikke imponert. Det klarte ungene mine allerede mens de gikk i barnehagen.
På spørsmål om det ikke er litt unødvendig å gå til frisøren tre ganger i uka svarer Sophie Elise at det synes hun ikke for når hun er hos frisøren jobber hun samtidig. Det tar lang tid å føne og dusje håret, og skulle hun gjort det selv hadde hun mistet en og en halv time av arbeidsdagen.
Jeg har ikke like flott og langt hår som Sophie Elise. Jeg bruker ikke halvannen time på å vaske og føne håret. Det tar maks en halv time. Jeg er også litt nysgjerrig på hvordan Sophie Elise arbeider mens hun er hos frisøren. Jeg vil tro det er vanskelig både å bruke PC og å ha telefonsamtaler samtidig som du er hos frisøren.
Hun utdyper det der med jobbing litt nærmere. Jeg har ting å gjøre hele tiden. Jeg tenker på hvor jeg kan være bedre enn andre.
Nå klarer jeg utmerket å tenke, selv når jeg står i dusjen eller mens jeg føner håret. Jeg har tenkt ut argumenter til mang en debatt eller lønnsforhandlinger nettopp mens jeg har stått i dusjen. Og samtidig tenker jeg, er det å tenke på hvordan du er bedre enn andre en jobb? Vel, da har jeg relativt lang arbeidsuke.
Er det ikke et tankekors at det finnes mennesker som definerer det som jobb å tenke på hvordan de er bedre enn andre, og at det samtidig finnes mennesker som ligger våkne om nettene og overbeviser seg selv om at de er mindre verdt enn alle andre?
Jeg er ikke sikker på at de med overdreven selvfølelse er de menneskene som har de beste egenskapene.
Kanskje er de som alltid setter seg selv bakerst i prioriteringskøa og som bruker tid på å handle for venner eller skravle over en kaffekopp et minst like bra menneske.
Når jeg får tenkt meg litt om er jeg ikke sikker på om jeg vil bli som Sophie Elise, jeg vil nok mye heller ha en ny sofa.
Eggemoen er rett borti høgga her. Går jeg langt nok innover veien som går forbi boligfeltet der vi bor og innover Vågårdsbygda kommer jeg til Eggemoen. En fin tur det er en stund siden jeg har gått.
I gamle dager, når jeg var ung, var det en militærleir der med flyplass.
Flyplassen er der fremdeles. Sånn for småfly. Det er og en stor teknologibedrift som lager mye spennende. Jeg har vært der på omvisning. Ja, og en del virksomheter i den gamle militærleiren, jeg vet ikke helt hva.
Og så er det en ting til der borte. En lyttepost! E-tjenesten har sammen med den amerikanske etterretningstjenesten NSA bygd opp en av verdens mest avanserte lyttestasjoner i furuskogen rett her borte. Kommer man gjennom skogen fra rett kant kan man se de 15 store parabolantennene som peker i alle retninger.
Tror du meg ikke? Sjekk denne artikkelen. Jeg er overhode ikke blitt en av konspirasjonsfolka.
Da jeg sjekket lokalavisa i dag morges kunne jeg lese at det i går kveld var gjort droneobservasjoner nettopp på Eggemoen.
I disse dager med russiske “turister” som leker med droner både her og der og man har avslørt at en brasilianer ved universitetet ved Tromsø egentlig er russisk spion tar man ikke lett på slike meldinger.
Politiet rykket ut med tre patruljer til området. Det må være samtlige mannskaper ved Hønefoss politistasjon en torsdagskveld vil jeg tro. Mulig de og hadde forsterkninger fra andre steder i politidistriktet. Etter nærpolitireformen har jeg ikke akkurat følelsen av at det kryr av politi i nærområdet.
Etter omfattende undersøkelser, eller rettere sagt en telefon til Avinor, fikk de slått fast at det nok ikke var en drone fra fremmede makter men tvert i mot et rutefly. Antakelig på vei til Volda eller et annet sted vest på.
Ingen skal komme å si at denne kjerringa ikke befinner seg i begivenhetenes sentrum.
Jeg er født på den tiden man gikk julebukk i romjula. Det å gå på dørene i nabolaget utkledd som bloddryppende skjelett og halvdøde zombier i oktober var noe man drev med i Amerika. Slikt tøv drev vi ikke med her! Her skremte vi ikke naboene med trussel om eggkasting og hærverk. Her gledet man naboene med julebukk og vakker barnesang.
Et år på midten av 70-tallet, vi var vel rundt en 9-10 år, fant vi ut at det var tid for årets julebukk tur. Vi, det var Storesøster, jeg og noen andre jevngamle nabobarn.
Vi hadde ikke noen masker. Det var ikke flust med sånt i barndomshjemmet. Men vi fikk to hvite putevar av Mamma som vi klipte hull til øyne i. Det fikk holde. Hva vi kledde oss ut med husker jeg ikke, antagelig noen avlagte klær fra de voksne. Jeg husker heller ikke hvordan de andre ungene var kledd ut, men jeg mener det var en til med putevar over hodet.
Vi gikk en lang runde. Besøkte mange hus i den litt grisgrendte bygda vi bodde i. Tilslutt var det bare to hus igjen på runden før vi skulle gå hvert til vårt. Gården til Jenny, og gården til mine besteforeldre.
Det var mørk desemberkveld da vi banka på hos Jenny, en gammel, enslig dame. Jeg tipper hun var i 70-årene. Kanskje hadde hun passert 80. Jeg husker henne som eldre enn mine besteforeldre, og de var i midten av 70-årene.
Hun kom til vinduet. Så en flokk mennesker med noe som kunne minne om Ku klux klan hetter over hodet som sto på storstutrammen og ville inn. Hun skrek hjerteskjærende stygt av redsel. Skrek at vi skulle gå vekk, mens hun gråt og hylte. Gå vekk, gå vekk GÅ VEKK!!! Det vi så innenfor glasset i storstudøra var et gammelt menneske som var nærmest hysterisk av redsel.
Selvsagt et skremmende syn for oss barn og, og vi løp. Løp det bena kunne bære oss.
Heldigvis hadde vi vett på å fortelle om Jenny og at hun ble redd da vi kom til besteforeldrene mine. Jeg tror vi var litt skremt selv og. Så Bestefar tok seg en tur opp til Jenny. Fikk roet henne. Fortalt at det bare var ungene i nabolaget som forsøkte å gå julebukk.
Jeg tror ikke Jenny syntes det var kos å få besøk av julebukk. Jeg tror hun fant det ganske så skremmende.
Jeg har blitt skremt av julebukk selv. Og jeg var da rundt 30 år.
Vi bodde i rekkehuset. Gamle Gubben Grå, jeg og de to eldste barna som da antakelig var 4 år og 1/2 år. Muligens ett år eldre. Jeg husker ikke om det var julen 95 eller 96.
Det var ut på kvelden en stund. Ungene hadde ikke lagt seg ennå. Rundt klokka 19 kanskje.
Vi hadde store stuevinduer ut mot terrassen, og ut mot en vei som gikk inn til neste rekkehus og en lekeplass. Vi pleide å dra for de gardinene når det dro mot kveld for å hindre innsyn. Vi likte ikke at folk som gikk forbi hadde fritt innsyn til en opplyst stue.
Jeg skulle akkurat til å dra for gardinene da jeg så at det sto noen på terrassen vår. Ikke ved inngangsdøra, den var på andre siden av huset, men på terrassen. Det var fire voksne mennesker med store frakker, hatter og utydelige ansikter. Da de fikk øye på meg kom de bort til vinduet og knakket på. Tydelig at de gjerne ville slippes inn.
Jeg skrek, og rygget vekk fra døra. Hva var dette for noe? Der så ut som mafia! Ikke søren om jeg slapp de inn.
Gamle Gubben Grå gikk mot gangen der telefonen sto og så spørrende på meg. Skulle vi ringe politiet?
Da så jeg en femte skikkelse der ute på terrassen. En liten skikkelse. Et barn. Nølende åpnet jeg terrassedøra og slapp de inn, men jeg følte et utrolig ubehag ved å slippe inn disse fem.
De hadde som sagt hatter, frakker med oppbrettede kraver og nylonstrømpebukser over hodet, Ikke helt det du har lyst til å slippe inn, ikke en gang på et stille boligfelt i utkanten av Hønefoss. Det som gjorde at de fikk komme inn var to ting. At det var et barn – og at jeg kjente igjen “våpenkofferten” til den ene mafia-fyren. Var ikke det trompepkassa til Storesøster?
Jeg antok at det var Storesøster, og kjæresten og datteren hennes. Hvem de to andre var fant jeg ikke ut før strømpene over ansiktet ble tatt av. Det var Lillesøster og mannen hennes.
Det var jo bare gøy, og de var fint utkledd, hadde sikkert hatt mye moro mens de besøkte familie og venner. Men det var ikke noe moro for meg da jeg fikk øye på de ute på terrassen. Jeg hadde høy puls og en ekkel følelse lenge.
Julebukk kan altså være minst like skremmende og skummelt som de som kommer på Halloween.
Jeg har aldri blitt skremt på Halloween, enda jeg har hatt uanmeldt besøk av både skjelett og øksemordere. Ikke har jeg blitt utsatt for knep heller – heller ikke de årene vi ikke har vært hjemme. I mitt og Gamle Gubben Grås yrker hender det jo vi er på jobb på kvelder og.
Og du det der med julebukk og barnesang…. Det var Jenny som skrek, om det ikke akkurat var sang. Ikke kan jeg huske at de der fra mafiaen sang heller.
Lær gjerne ungene å gå julebukk. Jeg tror ikke jeg har hatt besøk av julebukk siden den gangen mafiaen var hos oss i rekkehuset. Men ta ikke fra de moroa med Halloween! Bli heller med på leken, jeg er 56 og jeg elsker Halloween, godteri er alt kjøpt inn.
I går var det som før nevnt Potatisomeletter til middag i Drømmehuset. Og skal jeg nå toppen av bloggtoppen og tjene en hel haug med gryn må jeg nok dele bilder og beskrivelse av maten jeg spiser. Så versegod! Her er gårsdagens middag!
Jeg kokte poteter og skjærte de opp i terninger.
Så stekte jeg potetbitene i litt smør i steikepanna.
Jeg blandet sammen 6 egg, litt vann og salt og pepper og blander potetene opp i omelettrøren.
Så fordelte jeg røra i noen små ildfaste former vi har. Spør Gamle Gubben Grå hvis du lurer på hva slike former heter.
Omeletten skulle så stekes i steikeovnen ved 180 grader i ca 20 minutter.
Tok brettet med skålene ut av ovnen og toppet hver omelett med litt rømme
Lot det så steke på ettervarmen i 5 minutter
Garnerte de så med rødløk. Skulle egentlig hatt litt løyrom eller annen rogn i tillegg til løken, men det var visst ikke noe mer av det i kjøleskapet, så jeg droppet det.’
Men hvis du har tenkt å herme anbefaler jeg noe salt ved siden av. Gamle Gubben Grå snakket som vanlig om bacon, jeg tror løyrom eller røkelaks hadde vært veldig godt, eller kanskje noe spekemat.
Her ble retten servert med brød i dag. Hvis du synes det ser litt lite ut som middag har du helt rett. Det var to omeletter til hver, men jeg tok bare bilde av en. Vil jo ikke fremstå som glupsk heller.
