I 1970 bygde foreldrene mine ei hytte ved Damtjern på Krokskogen. Her tilbragte jeg påskene fra jeg var 4 og til jeg ble så stor at hyttetur med familien ikke var det man prioriterte å bruke fridagene på.
Etter som vi søstrene vokste opp og fikk oss familier og barn begynte vi å arrangere årlige påskeskirenn på hytta. Det er ei lita hytte. Under 50 kvm, og uten strøm. Helt klart ikke et sted storfamilien stuer seg sammen hele påsken, men et perfekt sted for dagsturer.
Familien vokser stadig. I dag var vi 20 stykker som dro til denne lille hytta for vennskapelig kappestrid. Hva vi kappes om? Heder og ære, og vandrehøna som dere ser på bildet øverst. Andre konkurranser har vandrepokal. Vi har vandrehøne.
Det er ikke vei helt frem til hytta. De siste rundt 500 meterne må vi gå på ski eller beina.
Jeg gikk på ski i fjor. Min første skitur etter ankelskaden. Jeg likte det ikke. Jeg har liksom ikke kontroll på fot og ankel på samme måte når jeg har ski på beina. Og så er jeg redd for å falle. 2 relativt kompliserte brudd på grunn av fall fra egen høyde gjør ar jeg ikke tenker “det går sikkert bra.”
Men hvis snødybden er dyp og skaren ikke holder ei litt velvoksen kjerring kan det å stampe flere hundre meter gjennom djup snø også være relativt belastende for en skadet ankel. Så jeg var spent på hvor mye snø det var på selve tjernet. Og hvor hard den snøen var.
Skiene ble med, men jeg håpet at jeg slapp å bruke de.
Hvis du nå tenker at det er rart denne kjerringa er så opptatt av å komme på påskeskirenn hvis hun ikke har tenkt å gå på ski må jeg forklare at det er flere tiår siden jeg prøvde å vinne vandrehøna. Jeg har fast jobb i sekretariatet. Noen må jo være tidtaker og. Rennet er null-løp. Man skal gå to runder like fort. Da å noen prøve å ha oversikten på rundetidene.
I 2016 eller der omkring ble jeg til og med utstyrt med startpistol, men de siste årene har de ment at det kanskje er tryggest å ikke gi meg skytevåpen.
Vi kom opp, og jeg sjekka forholdene. Fra veien kunne jeg se at de første alt var fremme på hytta. Jeg visste at et par av dem ikke gikk på ski. Det så ut som om det gikk greit for dem, så jeg tok med meg et par skistaver og labbet i vei.
Fikk tilbud til å sitte på i pulken til en av de unge voksne. Alle ungene hans gikk til hytta på egne ski, yngste mann har ikke fylt 3 år ennå.
Jeg takket høflig nei til å sitte i pulken. Jeg er ikke så gammel ennå. Siste gang Mormor (altså moren min) var med på påskeskirennet ble hun dratt til hytta på skikjelke av to spreke barnebarn. Da var hun 80 år gammel. De behøver ikke hente frem den gamle skikjelken ennå, selv om Datteren påpekte at den står klar i skjulet.
Det gikk helt greit å komme seg til hytta uten ski. Det var bare i bakken fra tjernet og opp til hytta det ble noen litt dype fotspor. Ikke mange, og med stavene til hjelp gikk det greit å gå likevel.
Når alle var samlet på hytta og hadde fått hilst og skravlet litt ble det snart tid for skirennet, dagens høydepunkt.
De som hadde tatt vare på startnumrene fra tidlige års påskeskirenn forklarte at de ikke hadde fått inn igjen alle numrene etter fjorårets renn, og at det var blitt oppdaget for sent til at de fikk supplert med nye numre. Vi manglet for eksempel numer,3, 8 og 17, 18 og 20.
Noen kom med egne numre de forlangte å bruke, som 610 og 236.
Det sekretariatsmedlemmet som skulle holde styr på nummer og navn ble både svett i panna av å holde orden på alt. Det ble ikke lettere av at enkelte deltakere insisterte på å bytte numre – og panikken tok vedkommende nesten da det viste seg at de ikke hadde til hensikt å starte i den rekkefølgen de hadde fått utdelt nummer i.
Eller at sekundanten som ropte opp starttider, mellomtider og sluttider konsekvent ropte opp navn på den som hadde de forskjellige rundetdene – ikke nummer. (Det var jeg som var så smart)
La meg og legge til at han var et relativt nytt medlem av denne gjengen, har bare møtt de fleste en gang før (påskeskirennet for et par år siden) og muligens ikke husker hva alle heter. Vi er jo som sagt en del mennesker.
Rennet gikk bra. Ingen brøt. Ingen hadde noen store fall og jeg tror og det foregikk relativt skadefritt.
Gamle Gubben Grå ble under tvil innvilget dispensasjon fra å starte i rennet, han dro 60-års kortet. Han har fylt 60 år siden forrige påskeskirenn. Han fikk raskt tildelt ansvaret for grillen.
På en slik dag blir det selvsagt tatt mange bilder, men få av de kan deles på blogg. Det kryr jo av folk på de. Så for at dere skal få med dere noe av stemningen deler jeg dette bildet av meg, kjerringa. Da får dere og se den gule jakka jeg skrøt av i innlegget Første dag i påsken går mot slutten.
Det var grilling av pølser, mat og sosialt samvær.
Samt premieutdeling. Alle fikk som seg hør og bør medalje, og vandrehøna fikk ny eier det neste året. .
Noen hadde med trekkspill og det førte fort til allsang.
Alt foregikk selvsagt utendørs. Det er ikke plass til 20 stykker inne i hytta.
Været var bra, eller greit. Vi har hatt sol, vi har hatt regn, vi har hatt tåke og vi har hatt snøbyger i løpet av dagen. Kom vel frem til at det vi manglet av vær var hagl, lyn og torden.
Når dagen gikk mot kveld satte vi alle kursen mot bilene. Snøen var blitt litt mer råtten i løpet av dagen. Jeg tro litt lenger ned i snøen på vei tilbake, men det gikk fremdeles grei. Glad jeg hadde skistavene. Det gjorde det lettere å få opp igjen foten når den kom litt dypt i snøen. Også på denne turen fikk jeg tilbud om skyss. Denne gangen på en ake-matte. Takket og høflig nei til det tilbudet.
Vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag pleide man å avslutte stiler om slike dager den gang jeg gikk på barneskolen. Jeg håper det utsagnet stemmer også i dag. Håper vi ikke har skremt de som er relativt nye i familien. Vi er en fin gjeng med godt samhold og tar varmt i mot nye medlemmer. Her er alle velkomne.
Jeg har kost meg masse. Satte særlig pris på at hele flokken min var med.
