Fin lørdag…

Nå er det lørdagskveld. Snøen daler stille ned utenfor vinduene.  Noen sier det er vinteren som kommer, men jeg vet bedre.  I morgen er det nemlig 1. mars og vår!

Det har vært en fin lørdag.  Blodsukkeret var helt greit da jeg våknet, men jeg droppa brødskive til frokost, og knaska i meg et par fiber-knekkebrød.  Har erfart at det ikke gir så mye blodsukkerstigning som vanlig brød,  For på lørdager pleier Gamle Gubben Grå og jeg å gå på cafe, og da vill jeg gjerne ha en latte.  Gjerne med hasselnøtt eller karamell.  Jeg ha forsket ut og vet hvor lavt blodsukkeret må ligge for at jeg skal kunne unne meg det.

Så etter å ha gått en tur med hundene, og skrevet dagens første blogg-innlegg var det tid for husarbeid.  Gamle Gubben Grå og jeg skal liksom få shina huset før vi drar til byen og koser oss,
Min nyvunnet energi gjør at husarbeidet går som en lek!  og klokka var ikke 12 en gang før jeg begynte å mase om å dra til byen.   Blodsukkeret ble målt, og det viste at i dag ble det kaffe latte.

I byen måtte jeg innom bokhandlerne for å se etter noen utvalgte titler på årets Mamut-salg.  Jeg fant bare en av titlene, boka du ser på bildet.  Men jeg fant noe mye bedre!  Jeg fant Barndomsvenninna og mannen hennes.  De lurte på om vi ville være med å drikke kaffe, og siden cafebesøk var en av grunnene til byturen var vi selvsagt ikke vanskelige å be.  Det ble en hyggelig pratestund, og jeg pratet ivrig på innpust og utpust med hele kroppen.. Barndomsvenninna, som jeg har drukket mang en kaffekopp med siste året påpekte at  det virket som om jeg var i mye bedre humør enn på lenge. Det stemmer jo! Så jeg fortalte henne om blodsukkeret. og legen.  Hun ble sint på mine vegne.  Barndomsvenninna har hatt Diabetes i over 40 år, fikk det som 9 åring, og vet mye om sykdommen.

Vi sa farvel til våre venner og gikk litt mer og tuslet på senteret.  Og da møtte vi på Gymnas-venninna og datteren hennes.  Det ble en lang prat også med de.  Like kos det!

Hjemme igjen  ble det ny tur med hundene før jeg tente opp i peisen, tente stearinlys og laget middag, Nå sitter jeg og koser meg med blogging og litt rødt i glasset.
I dag har jeg møtt to av tre av mine beste venninner. Fått kaffe-latte og kost meg i byen med Gamle Gubben Grå.  Fått huset litt mer i vater og hentet nergi.  En tvers i gjennom flott lørdag.

Håper du og har hatt en fin dag.

 

Jeg skal være her hele helga……

Kokkejævel er tilbake på toppen av lista.  Selvsagt er han det. I går hadde han et innlegg med overskriften “Nå blir jeg borte noen dager” og selvsagt gir det klikk at tidenes største blogger tar og logger av et par tre dager. Rart i grunn at det ikke har kommet på nyhetene…
Jeg steg fra en 60.plass i går og til en  48. plass i dag.   Og skal jeg ha håp om å forbli over 50 streken, må jeg nok være “på” hele helga.  Så slapp av.  Det kommer til å komme små gullkorn av noen innlegg fra meg med ujevne mellomrom gjennom hele helga.

I over to år har dere så og si daglig fått oppdateringer fra denne kjerringa. Noen ganger opp til flere ganger om dagen. Vi har ledd og grått sammen. Lagd mat sammen. (Selv om Gamle Gubben Grå er langt flinkere enn meg til å lage mat.) Jeg har delt julefeiring med Svigermor, og stille nyttårsfeiring på hytta med dere. Dere har fått glimt inn i mange av mine store gleder, mitt brennende engasjement og jeg har delt tanker rundt noen av mine største sorger.  Akkurat som Kokkejævel har jeg latt dere tatt del i livet mitt slik som det leves. (Men har det blitt noen topplassering på meg av den grunn?) Tilsynelatende har jeg vært åpen om det meste, men vi har selvsagt alle noe vi holder for oss selv.  Noe vi ikke bretter ut på blogg.

Kokkejævel sin “hemmelighet” som han deler på bloggen i går, er at han er inne i en ganske tung depresjon for tiden, og har vært det en stund. Jeg har kjent på de følelsene, og Kokken har min største medfølelse. Det er utrolig vondt når kropp og sjel er helt tom for krefter.

Jeg har ymtet frempå en stund at jeg ønsker meg en topplassering på bloggtopplista. Men for meg er det mest en greie, en ide. Kall det en rød tråd for disse innleggene hvor jeg analyserer toppbloggerne.  Hva har de som denne kjerringa ikke har liksom.  Innleggene krever en del arbeid, og en del tankevirksomhet, men for meg er dette avslappende sysler.  En utfordring på morgenen. Får i gang hjernevinningene, og gir meg noen refleksjoner.  Men så har jo ingen av innleggene mine holdt førsteplass nivå. Uke etter uke, måned etter måned har jeg kommet med mine kjerringtanker.  Selvsagt bruker jeg litt energi på det, ikke bare skrivingen, men også tankevirksomheten det skaper i forkant.  Og det er det som gjør blogging så gøy.  Den dagen det ikke er gøy. Den dagen det føles som en uoverkommelig utfordring å få noe ned på skjermen, den dagen gir jeg meg.  For for meg er bloggen mitt hvilested, eller noe som gir energi.
Flere ganger har jeg ikke blitt ferdig med blogginnlegget før jobben og pliktene kaller, da har jeg fortsatt på ettermiddagen.  Gledet meg hele dagen til å sette meg bak rattet i Lille Bille og gjøre ferdig blogginnlegget før jeg kjører hjem.

De svarteste dagene. De dagene frustrasjonen, sorgen og fortvilelsen over at jeg har mistet det hektiske travle livet jeg elsker, de dagene jeg knapt har orket noe annet enn å ligge under pelspleddet på sofaen er det bloggen som har vært det som har vært lyspunktet. Jeg har fått brukt meg selv på en måte jeg liker. Responsen fra dere, kommentarene og de stigende lesertallene har vært lyspunkt som har bidratt til at dagen ikke har vært fult så svart.  Kommentarer som gir motivasjon, trøster og løser praktiske problemer har føltes utrolig godt. Kjenne at noen bryr seg.  Ja en hver kommentar, positiv eller negativ har blitt satt pris på. For det er jo tegn på at jeg treffer noe, at jeg engasjerer, at noen bryr seg.

Jeg har hatt diagnosen deprimert en god stund. Den gamle fastlegen var mer opptatt av psyken min enn av det alt for høye blodsukkeret. Hva som var grunnen til at jeg var så utrolig sliten, at jeg ikke orket noe, bare ønsket å sove, sove sove. hadde nok noe med det alt for høye blodsukkeret å gjøre.  Men når det førte til at jeg ikke klarte å gjøre jobben min, ikke klarte å leve det aktive, travle pulserende livet jeg elsker så gjorde det meg deprimert.  Jeg orket ingenting og foraktet meg selv for ikke å klare å ta meg sammen.  Problemer som egentlig lett kunne vært løst, hopet seg opp. Jeg hadde ikke energi til å ta grep, Og når hauger av problemer ble uoverkommelige var det umulig og vite hvor jeg skulle starte, og jeg sank enda mer ned i depresjonen og håpløsheten.

Jeg klarte å ta meg sammen innimellom.  Hente frem energier fra Gud vet hvor og løste utfordringer, for så bare å oppleve at når jeg sank utslitt men fornøyd sammen etter å ha løst en oppgave så dukket neste utfordring opp.   Når jeg ser tilbake i ettertid er jeg utrolig stolt over de utfordringene jeg klarte å løse, til tross for et energien ikke var til stede.

Nå har jeg fått nye medisiner.  Blodsukkernivået er utrolig mye lavere og jeg er full av energi.  Livet er ikke et ork lenger.  Jeg er spådd at jeg vil få mitt livs sommer.  Det er klart det gjør noe med humøret, med psyken.   Jeg kommer kanskje ikke til å klare å komme tilbake til det livet jeg levde, men jeg skal klare å komme tilbake til et liv jeg elsker og hvor jeg føler at jeg får brukt meg selv på en god måte.  Dagene i nærmest komatøs søvn under pelspleddet er forbi!

Hvorfor skriver jeg dette?  Jo, fordi jeg i likhet med Kokkejævel tror på åpenhet.  Jeg tror på at det at jeg deler at livet har vært tungt gjør at andre i samme situasjon ikke føler seg så alene.  Jeg tror på at når jeg deler at en dårlig kontrollert Diabetes har vært årsaken til min totale mangel på energi kanskje kan få noen som sliter med de samme problemene til å gå til legen og få sjekket blodsukkeret sitt. Det å dele at jeg har blitt feilbehandlet, ikke har fått riktig medisinering kan kanskje få folk til å vurdere om de går til riktig fastlege.  Hverdagen min, energinivået mitt ble bedre, merkbart bedre i løpet av få dager etter at jeg fikk riktig medisin.  Og når jeg nå skal dele mitt nye liv med dere, mitt livs sommer, håper jeg det kan bidra til at andre som går gjennom depresjoner eller andre store utfordringer også kan få bedre tider og sitt livs sommer.

Denne helgen logger Kokkejævel av alt som heter sosiale medier.  Jeg kommer til å være her og håpe på å krabbe oppover på bloggtopplista, nå som Kokken har tatt seg fri.  Men jeg tipper han etter gårsdagens innlegg fort kan bli liggende på topp hele helga – uten ett eneste blogginnlegg.  Så jeg vil tippe at i morgen sitter jeg og kommenterer bloggen på plass nummer 100. Nina uten filter er du klar?  Du ligger på plass nummer 100 i dag. (Hvorfor ligger Nina så langt ned?  Hun har en fantastisk fin hverdagsblogg.  Gå inn og les alle sammen.)

I helgen skal jeg gjøre litt husarbeid, gå på cafe med Gamle Gubben Grå, gå noen turer med hundene (Har allerede vært ute på dagens første tur.) kanskje fotografere litt.  Kose meg med et glass rødvin i kveld.  Lat søndagsfrokost med papiraviser i morgen. Forberede innlegg til kommunestyremøtet på tirsdag.  Det blir en fin helg.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å få medfølelse, for det er ikke synd på meg.  Jeg er på vei tilbake eller på vei til noe som kommer til å bli bra. Mye bedre enn jeg har hatt det på en stund.
Jeg skriver dette innlegget fordi det tar utgangspunkt i Kokkejævel sitt innlegg helt der oppe på bloggtoppen.
Men vinklingen på innlegget, mine kjerringtanker, skriver jeg for å bringe håp til de som sliter.  Det kan bli bedre.  Du kan og få ditt livs sommer. Det finnes hjelp.  Får du ikke den hjelpen du trenger der du er, må du kanskje få hjelp til å lete et annet sted.  Og søk hjelp hvis du sliter. Det er ikke tegn på svakhet, men tvert i mot styrke å ta skrittet og be om hjelp.  Det kan være første skrittet i riktig retning.

Jeg har alltid vært optimist.  Jeg klarer å finne små gleder, også når livet har vært på sitt svarteste.  Fastlegen har spurt meg rett ut flere ganger om jeg har selvmordsplaner, om jeg ser på det som en løsning. Men jeg har aldri vært der.  Jeg har alltid hatt lyst til å leve, få med meg fremtiden.  Om jeg ikke har sett noe lys i det havet av mørke jeg har følt at jeg har vært i, så har jeg visst at det finnes et sted der ute og at jeg vil komme meg ut i lyset igjen.

Dere lesere har betydd mer for meg enn dere kanskje forstår.  De små kommentarene og omsorgen jeg har følt fra mange av dere for meg ukjente mennesker har noen ganger vært de små lyspunktene som skal til for at jeg også den dagen følte behov for å smile.  Jeg vet og at mine innlegg og mine kommentarer har betydd noe for andre.  Det er fint å tenke på.

Så ha en fin helg folkens.  Jeg gleder meg til mitt livs sommer.

 

Penga mine rett i dass…

Vi har ikke noe offentlig toalett i Hønefoss. I det minste ikke som er oppe på kvelds og nattestid. Og, vel det merkes!   For må man så må man, og på vei hjem fra byen er det mange som må. Så da “trer folk av på naturens vegne” der de finner det mest hensiktsmessig. Og det er ikke alltid det er så hensiktsmessig.  Det hender det lukter piss på torget når sola varmer en solblank sommerdag, og folk som sitter i hockey i bakgårder og portrom har ikke alltid, (eller i grunn svært sjelden) med seg pose.

Etter hvert har det nærmest blitt et folkekrav om et offentlig toalett i byen.  Og nå har også dette kravet blitt oppfattet innenfor Rådhusets tykke vegger.  Tirsdag får vi i kommunestyret en sak om offentlig bytoalett til behandling.  Det er sannelig på tide!

Forslag til vedtak er i fire punkter,  Kommunestyret ønsker ikke å etablere et midlertidig bytoalett.  Det er i grunn greit nok.  At man ikke ønsker å etablere et midlertidig bytoalett, mener jeg.  For sånne midlertidige løsninger har det med å bli ganske langvarige, for ikke å si permanente.  Og jeg er ikke sikker på om det vil bli regnet som positiv byutvikling å få en Hibas-dass stående i et hjørne av torget.

Så at Kommunestyret ber rådmannen om å utrede en permanent løsning for et bytoalett stiller jeg meg også positiv til.

Tredje punktet Et permanent offentlig bytoalett vurderes i sammenheng med en utredning av varme- og ventestue og i forbindelse med utvikling av kuntepunkt for kollektivtilbudet i sentrum av Hønefoss. forsto jeg ikke stort av. Skal de lage en døgnåpen varme- og ventestue i nærheten av Sentrums Stopp og drosjene?  Det må jo være knutepunktet for kollektivtilbudet i sentrum av Hønefoss. For de har vel ikke tenkt at vi skal holde oss, gjøre knipeøvelser helt til Ringeriksbanen og den nye stasjonen kommer?  Den har vi ventet på siden begynnelsen av 1900 tallet, og ennå vet vi ikke sikkert når det toget kommer.

Så var det siste setning da. Den som virkelig fikk meg til å heve øyenbrynene. Kommunestyret bevilger 300 000 kroner til en slik utredning.  300,000 av fellesskapets midler for å utrede en dass!?! Unnskyld, jeg mener selvsagt bytoalett.
Siden vi skal bevilge penger, regner jeg med det betyr bruk av bytoalett-konsulenter, og at kommunen ikke har tilstrekkelig toalettkompetanse til å ta den utredningen selv…

300.000 er ikke mye på et kommunebudsjett.  Men det er våre penger. Dine og mine Penger vi har arbeidet og slitt for og så betalt i skatt inn til fellesskapet. Jeg vil ha ordentlig svar på hva og hvordan de 300.000 skal brukes.
Jeg vil jo ikke at pengene mine skal gå rett i dass…..

 

 

Fretexfunn

Siden jeg var på møter i Drammen i går, måtte jeg selvsagt en tur innom Fretex på Åssiden.

I går ble det ikke store fangsten. Bare denne lille påleggsgaffelen. 19 kroner. Den hører til det sølvbestikket vi arvet, og som jeg skolerte på Fretex forrige uke.

Nå håper jeg å få tak i noen kniver også. Er det forresten noen som vet hva sølvbestikket heter?

Etter en omgang med sølvpuss og klut ble den virkelig vakker!

JA, det er deres egen skyld!!!

Innlegget mitt i dag er svar på innlegget Er det vår skyld? til Småbarnsforeldre som nå ligger velfortjent på toppen av bloggtopplista. Hvis du ikke kjenner bloggen, den har så vidt jeg husker aldri ligget helt øverst før, så er det bloggen til en småbarnsfamilie med 6 barn og den 7. i magen. Hun, for det er jo stort sett mammaen som skriver på bloggen, skrev et innlegg dagen før  Han hjelper meg faktisk aldri med barna  og spørsmålet hun stiller i sitt siste innlegg er en oppfølger til det første innlegget.

Når hun hevder at mannen hennes aldri hjelper henne med barna, er det ikke fordi hun er gift med en latsabb av en mann som bare ligger på sofaen og ser fotball på TV, eller at han er for opptatt med karriere og å trene til Birken at hus og hjem barn og ansvar blir overlatt til kjerringa.  Nei, det kommer selvsagt av at en pappa hjelper ikke mamma med barna.  De har like mye ansvar for å følge opp og ta seg av barna.  De er jo begge to foreldre. Så når han skifter bleier, kler på barn, gir de mat, plastrer skrubbsår, kjører på trening osv så gjør han det som forelder, ikke fordi han hjelper kona.

Hun fikk så mange kommentarer på sitt første innlegg. For masse kvinner skriver inn og forteller at mannen hennes må være fantastisk, som hjelper til med barna.  Det gjør aldri deres menn. Ja, mange er selvsagt enig med henne og i at det er klart papper har like mye ansvar for barna so det mammaer er og tar sin broderlige del av arbeidet det medfører å ha barn. Samtidig får hun flere kommentarer fra fedre som føler at de ikke får slippe til som forelder.  Og det er til de som ikke lever i slike forhold hun stiller spørsmålet  “Er det vår egen skyld?” Og det er på det spørsmålet jeg svarer. “Ja, det er deres egen skyld!”

Gamle Gubben Grå og jeg ble foreldre for 29 år siden. Verken Gubben eller jeg hadde noen erfaring med slike småkryp. Vi hadde vel knapt tatt i en baby før vi plutselig satt med en skrikende liten bylt i armene.  Så jeg mente at vi i utgangspunktet hadde de samme forutsetningene for å klare forelderoppgaven.

Og  Unge Gubben Grå tok ansvar fra dag en eller i det minste fra dag to.
De fleste menn liker å ta ansvar.  Hvis man hevder at det ligger i genene til oss kvinner og ta seg av barn, vise omsorg at morsrollen liksom ligger nedarvet i oss siden steinalderkvinnen satt der i hulen sin og fødde barn uten hjelp verken fra jordmødre eller mammaforum på nett, så ligger det nedarvet i mannens gener like langt tilbake i tid å ta ansvar. Å passe på flokken sin og verne den mot alle farer.   Så da var det bare for meg og la han slippe til.

Jeg var som sagt ikke så veldig erfaren med babyer da vi ble foreldre.  Det å skifte på en liten baby er litt skummelt de første gangene. Man er så utrolig redd for å gjøre noe feil, og jeg er en slik som ikke liker publikum når jeg skal gjøre noe jeg ikke er dreven i. Da blir jeg liksom enda mer klønete og nervøs.   Jeg tenkte at Unge Gubben Grå kanskje fort kunne ha det på samme måten.  Så når han gikk på barnerommet for å skifte bleie, eller kle på Datter, så ble jeg igjen i stua.  Han skulle slippe å føle at jeg hang over han for å se om han gjorde alt “riktig”,-  Slippe kommentarer som “pass på hodet!” eller “smurte du på nok zinksalve?”   Jeg måtte bare stole på at han var en like god forelder som meg.

Det hendte jeg hørte frustrerte grynt fra Unge Gubben Grå da han slet med å få klærne på en sprellende Datter.  Spesielt frustrert var han over babytrøyer med knyting som Svigermor hadde forært oss et dusin av.  (Samtlige ble kastet før neste baby meldte sin ankomst.)

Jeg begynte å arbeide igjen da Datter var 6 måneder. Turnus.   Det var ikke lenger svangerskapspermisjon den gangen.
Gamle Gubben grå har aldri passet barna våre.
Når jeg har vært på jobb og han har hatt fri fra sin jobb, har det selvsagt vært han som har hatt ansvaret for ungene. Da har han levert og hentet i barnehagen, laget middag, skiftet bleier, lagt unger til å sove, plastret sår, lest natta-historier (muligens) Forhåpentligvis ikke sunget for dem (det ville gitt barna mareritt, så dårlig sangstemme har han.)  Kort sagt vært den forelderen som er der for barna akkurat som jeg var det når han var på jobb.
Hadde vi begge fri var vi der begge og delte på oppgavene slik det falt seg mest hensiktsmessig.

Alt ble ikke gjort på “min måte.  Datter var kanskje litt ung første gang hun så Die Hard. Middagen ble oftere spist foran TV en, og det var ikke alltid barna hadde klær som matchet i fargevalget når jeg hentet de i barnehagen.  Men jeg gjorde jo heller ikke alt på Gamle Gubben Grås måte. Det er jo ikke sikkert “min måte” er den riktige.

På jobben ser jeg flere av dagens mødre som i løpet av en kveldsvakt kan få relativt mange meldinger eller telefoner fra fedre som “passer ungene”, eller mødre som må ta ditto mange telefoner hjem for å sjekke om mannen har husket alt fra fotballtrening til å lage middag eller faktisk hente i barnehagen.   Jeg har aldri ringt kontrolltelefoner, eller sendt meldinger for å minne Gubben på ting som han er klar over.  Han hadde ansvaret, og tok selvsagt det.

Gamle Gubben Grå er ikke en typisk “myk mann” .  Han vokste opp i en tid da “Menn var menn, og damer var på side 19” som det het i reklamen for Vi menn.  Svigermor tar fremdeles bilder av Gamle Gubben Grå hvis hun ser han feie opp glasskår etter knuste glass, og hun ber han “hjelpe Brit”  hvis vi har gjester og bord skal dekkes, mat skal lages eller kaffe skal kokes.
Men akkurat  som Gamle Gubben Grå aldri har passet ungene, har han heller aldri hjulpet meg med husarbeidet.  Han har gjort de ting som må gjøres for å holde hus  og hjem i sånn noenlunde i orden, akkurat som meg.

De fleste av oss damer har valgt fantastiske menn som partnere.  Vi har valgt fantastiske menn som fedre til våre barn.  Så slipp de fantastiske mennene til  La de være papper på sin måte.  Slipp kontrollen og du vil oppleve at også du har en fantastisk mann og far i heimen.

 

 

 

 

 

Ett null eller tre……

Ingen ting gir vel flere klikk, flere sidevisninger enn ferskt bakverk?  Og jeg trenger noen klikk. Jeg ramler jo nedover lista hele tiden, og er i dag hede på en 54. plass.  Her må det tas grep! Godt da at Kokkejævel er tilbake på toppen, så jeg kan lære noen triks av mesteren.

Kokkejævel bruker innlegget sitt til å rose en ung ansatt som i går ble ansatt som soussjef og stedfortreder på jobb når Kokkejævel er opptatt med bokskriving, besøk i God Morgen Norge eller andre viktige ting.  Sikkert en flink fyr.  Gratulerer masse Robin!!

Jeg har ikke en slik stilling at jeg kan peke ut og ansette min stedfortreder.
Men siden jeg nok skal videre til andre arbeidsoppgaver etter kartlegging og testing av restarbeidsevnen skal vel en ny arbeidstaker overta den stillingen jeg har hatt de siste 30 årene,  Det er litt rart å tenke på.  Hvem skal kunne erstatte meg?  Ikke bare være stedfortreder, men erstatte meg.  Overta stillingen min.

Vi har mange gode kandidater som sikkert har sikla på stillingen min lenge. Og som helt sikkert kan fylle stillingen min minst like godt som meg de neste tretti årene.
Vi har folk som arbeider ufrivillig deltid, og som ønsker seg en høyere stillingsbrøk.
Vi har folk som bare har vikariater, og som selvsagt ønsker seg en fast stilling.
Og så har vi et par, tre, kanskje fire null.  Unge, flinke radiografer som bare har tilknytting til arbeidslivet som tilkallingsvikarer, såkalt 0% arbeidstakere. Mange av de arbeider mye.  Opp til 80% har jeg hørt.  Jeg har skrevet om deres arbeidssituasjon før. Du kan blant annet lese om det her Bruk og kast av arbeidsfolk…

Jeg har en ide om hvordan kabalen kan løses på en best mulig måte.  Men den skal jeg klokelig holde for meg selv. Bare ønske alle flinke arbeidssøkere Lykke til…

Snilleste jenta på jobben…

Endelig sovnet den siste av god-ungene.  Klokka er straks 21.00 og søndagskveld.  I sofaen sitter ektemannen, armkroken venter.  Han spør om dere skal se film sammen, eller noen episoder av yndlingsserien.  “Ja” sier hun, “Jeg skal bare sjekke noe først!” så setter hun seg ved spisebordet med en tekopp og PC en. Sjekker Facebook og  mail.  og siden hun er så godt i gang tar hun en liten kikk innom jobb-mailen. Det er så kjekt å få svart unna noen mail nå i kveld, arbeidsdagen blir travel nok i morgen. Lite folk på jobb gjør at slike administrative oppgaver må nedprioriteres.  Nedprioriteres, men likevel forventes det fra ledelsen at de blir gjort.
“Kommer du snart?” spør ektemannen fra sofakroken. Klokka har passert 22.  Han zipper ukonsentrert mellom kanalene, venter på henne. Ønsker seg litt voksentid i sofakroken før den nye arbeidsuka starter i morgen. “Straks!” svarer hun.  Så kommer hun på at det hadde vært greit å sette opp noen få stikkord før avdelingsmøte i morgen tidlig.  Hater å komme uforberedt.
Klokka 23.10 slukker ektemannen lysene i stua, Skrur av Tv en og går til sengs. Nedprioritert igjen.
Hun kjenner klumpen i brystet i det lysene slukkes.  Men hun må være forberedt, må være ajour med mail. Det forventes av henne.  Hun kan ikke skuffe ledelsen – selv om hun må bruke fritiden sin på det.

En annen snill jente kommer løpende mot hjemmet med hundene sine.  De har løpt langt, både hun og hundene er både svette og slitne.  Hun gleder seg til en lang dusj, og så skal hun lage seg litt mat og kaste seg over den artikkelen i fagtidsskriftet hun syntes var så interessant.  Hun leste ingressen i går, men var for sliten til å lese hele artikkelen.
Telefonen ringer idet hun er ferdig med å vaske den siste hunden.  Det er fra arbeidsplassen.  Det er noe trøbbel med IKT systemet, og vedkommende på vakt forstår ikke hva hun skal gjøre.  Hun prøver å forklare over telefonen, men stressnivået er litt høyt på kollegaen i andre enden.  Hun gir hundene mat, og låser døra.  Det tar bare ti minutter å kjøre ned til jobben. Hun vil klare å løse problemet, vise kollegaen hva som må gjøres på.20 minutter, maks en halv time. Om under en time er hun hjemme igjen.
Hun drar på jobb, gjør det som forventes av henne. Så drar hun hjem. det har gått halvannen time. Selvsagt skriver hun ikke overtid.  Hun hjalp jo bare til med kollegial støtte.  Hun er mer opptatt av pasientsikkerheten, at hjulene går rundt.  Ledelsen liker ikke overtid.  Avdelingen, sykehuset, det regionale helseforetaket har dårlig råd.  Hun klarer seg da greit uten de få hundrelappene.

Så er det avdelingsmøte og den første snille jenta kjenner svetten begynner å piple litt på ryggen. Nå har hun kommet til det punktet på agendaen som hun har gruet seg litt for.  Det punktet hun satt og finpusset på i går kveld, finpusset på formuleringer og argumentasjon.  Brukte teknikkene fra kurset i “storry-telling”, eventyrfortelling, som hun og resten av ledelsen var på.  Hun klarte det!  Ved å appellere til samvittighet og følelser, snakke om kollegial støtte og avlasting av en sliten nattevakt klarte hun det.  Sjefen hjalp og til, snakket om hvilke verdier vi ønsket å ha på arbeidsplassen, om lagånd og fleksibilitet, om å gi og ta.  De ansatte kjøpte det, og er nå villige til å arbeide gratis på fritiden de og, akkurat som mellomlederne.   Hun fikk klapp på ryggen av sjefen sin etterpå. Klapp på ryggen teller noen ganger mer enn penger.

Bare jeg hadde innvendinger. Men hvem hører på meg?  En gammel fossil som startet yrkeslivet sitt en gang i forrige årtusen.  Hva forstår vel jeg om det moderne fleksible arbeidslivet hvor smarttelefoner   og annen teknologi gjør det mulig å være tilgjengelig for arbeidsgiver 24/7 ?
Mine betraktninger gikk ikke på at man ikke skulle vise kollegial støtte.  Mine betraktninger gikk ikke på at man ikke skulle tenke på pasientsikkerhet eller være fleksibel  Mine betraktninger gikk bare på at man skulle være bevisst forskjellen på arbeidstid og fritid, og at den tiden man stiller til arbeidsgivers disposisjon får man selvsagt betalt for.  Men hvem bryr seg om hva jeg mener?

Det sies at Cathinka Gulberg, hun som startet den første sykepleierutdanningen i Norge knelte ved sofaen på kontoret sitt og ba Herren om mer ressurser, flere penger, til skoledriften.  Jeg forstår at hun hadde mer tiltro til at Herren ville gi henne penger enn samfunnet for øvrig.  Vårt samfunn anså den gangen utdanning av kvinner som bortkastet: De skulle bli gift, få barn og bli forsørget. De nye ekspanderende sykehusene hadde likevel behov for kvinner (selvfølgelig kvinner) som kunne pleie og stelle for de syke. Det var også ønskelig at de hadde et minimum av kunnskap om anatomi, sykdommer og deres behandling og at de var gudfryktige og ikke krevde for mye lønn. Biskopen i Oslo mente til og med at sykepleiere ikke burde få lønn fordi det korrumperte deres kall.

Om et par måneder skal jeg knele ved et forhandlingsbord og be Herren, jeg mener HR, om mer lønn for radiografene. Sammen med HR sitter ikke 1800 tallets Biskop i Oslo, men Sjefen. Du husker hun som hjalp den første snille piken. Hun som snakket så varmt om verdier på arbeidsplassen om lagånd, om fleksibilitet om å gi og ta.  Hun kunne like godt snakket om kall. Hun vet at radiografene kanskje ikke er gudfryktige, men at de ikke krever mye i lønn. De gikk glatt med på å arbeide gratis. Hun vet og at det hun er med på å gi radiografene i lønnsvekst vil bli tatt direkte fra bunnlinja på regnskapet hun er ansvarlig for. Bunnlinja hun er ansvarlig for å få til å gå i null, eller aller helst pluss.  Det er snakk om å gi og ta.

 

 

 

 

2020- KARRIERE

Isabell Raad er fremdeles på toppen av lista.  Jeg er på en 53. plass.

MEN OMG SÅ MOTIVERT JEG ER OM DAGEN!!!!   Heeeerregud sist jeg følte meg SÅ motivert eller dedikert er nok en god stund siden. Misforstå meg rett, jeg har alltid elsket det jeg driver med. Men motivasjonen sank etter som blodsukkeret steg, og rundt juletider 2017 forsvant det meste av motivasjon.  Hva blodsukkeret var på det tidspunktet vites ikke.  Men etter et år med medisinering var det stabilt på et sted mellom 11 og 15.  Alt for høyt, vet jeg nå, men Fastlegen virket fornøyd. Jeg, jeg var bare sliten, trøtt og umotivert og forsøkte å henge med på livet så godt jeg klarte. Men nå??? Nå har jeg fått riktige medisiner, et blodsukker stort sett under 10, og et så sjukt DIGG KICK!!  I går ble jeg sittende på kontoret på jobben til klokka var over 19.  Kom meg gjennom alle uleste mail, svarte på alle henvendelser og ryddet opp..  Sendte purringer på saker der det ikke skjer noe, og fylte innboksen til diverse ledere.  Ble litt skremt når jeg målte blodsukkeret etter å ha sendt siste mail, og fant ut at det var på 4,4. Kanskje jeg hadde litt vel lavt blodsukker? Kanskje jeg hadde vært litt for tydelig? Litt sånn Brit uten filter? Vel sendt er sendt!

2020 er definitivt året det kommer til å skje noe for meg karrieremessig, og i natt har det opptatt tankevirksomheten min litt vel mye.  For selv om jeg føler meg full av energi nå, nærmer maks-datoen seg med stormskritt. Det virket ikke som om Sjefen hadde den samme troen som meg på at jeg har fått energien og motivasjonen tilbake da jeg snakket med henne her om dagen. (Mulig hun forandrer mening etter å ha åpnet mailen sin i dag og ser mengden mail jeg har produsert….)
Så Sjefen og HR har bestilt time for meg for å starte prosessen med å kartlegge restarbeidsevnen min.  I grunn greit nok. Jeg tror veien for å komme tilbake til full stilling som turnus radiograf er lang.  Samtidig ser jeg at jeg har evner og kunnskaper på mange andre områder, så jeg kan umulig tro at en slik kartlegging vil føre til at jeg fremstår som totalt ubrukelig.  Jeg velger å se på denne kartleggingen som min mulighet til å vise hva jeg er god for, og at prosessen kan føre til at jeg får en arbeidshverdag hvor jeg får brukt meg på en god måte, samtidig som jeg ikke sliter meg helt ut.  Om det blir full stilling, eller delvis over på trygd vil tiden vise. Men en ting er sikkert, det vil skje noe i karrieren min i 2020. Jeg er spent på veien videre.

I går var jeg tydelig tillitsvalgt.  I dag har jeg fri, eller er sykemeldt.  Jeg skal unne meg litt senkede skuldre.  Litt lat start på dagen.  Litt husarbeid.  Nyte dagen. Lese kommunestyre-sakene som ble lagt ut i går, og være klar til å snakke engasjert på innpust og utpust på Rødt sitt møte i kveld hvor vi skal forberede oss til kommunestyret.  Formen min er tilbake, og det vil folk merke.

 

 

 

 

Produktivitetsvekst….

Økonomidirektøren pekte på grafene på lerretet der fremme og forklarte;  “Som dere ser av grafen her må vi ha en produksjonsvekst som overstiger veksten i antall årsverk”  Hun pekte på to grafer hvor den ene steg relativt raskt (produksjonsveksten) mens den andre kun hadde en svak, nesten usynlig stigning. (årsverksveksten)

Som vanlig prøvde jeg og få omsatt disse teoretiske grafene til hva dette ville si sånn i praksis.
Vi skulle altså ha en vekst i produktsjon, produsere mer.  Nå er jeg i grunn usikker på hva vi produserer vi som arbeider på røntgen på sykehus.  Produserer vi helse? Eller produserer vi bare en hel mengde røntgenbilder? Jeg liker å se på et sykehus som et sted man etter beste evne helbreder eller lindrer sykdom. Jeg klarer aldri helt å tenke på et sykehus som en produksjonsbedrift.  Og siden man må ha en så stor vekst i produksjonen, forventer man at befolkningen i det området vi har sørge for ansvar for skal ha en like stor befolkningsvekst, bli markant mer sykere eller er denne produktivitetsveksten kun økonomisk indisert? Vi må ha en slik produktivitetsvekst for å forsvare å bygge nytt sykehus, ha så mange administrative stillinger eller kjøpe så mange konsulenttjenester?

Årsverksveksten, er lettere å forstå.
Vi skal produsere mer av ett eller annet. Antakelig gjøre mer av de arbeidsoppgavene vi fyller arbeidsdagene med i dag, men vi skal ikke bli flere medarbeidere.  Ikke flere varme hender. Det vil si at hver enkelt av oss må produsere litt mer.  Slik jeg ser det betyr det at vi må arbeide raskere. løpe fortere.
Slik jeg kjenner arbeidshverdagen løper de fleste av oss fort nok, arbeider raskt nok.  Når jeg arbeidet i hvitt i går arbeidet kollegaen min og jeg så fort vi bare maktet. Men likevel var det ikke fort nok. Vi måtte overlate en stor del av dagsprogramnet til de som kom etter oss.

Når jeg sier dette blir jeg avvist med at nei da.  Det var ikke det som var meningen.  Vi skulle bare arbeide lurere.
Da jeg ba om konkrete eksempler på hvordan vi skulle arbeide klokere kom et svar verken jeg eller den som svarte helt forsto.  (Jeg så tanke-rykkene som bredde seg i ansiktet da jeg gjentok svaret sakte mens jeg så henne inn i øynene.) Teori og grafer gjør seg godt på lerett i ledelsens møterom. De blir litt mer utydelige når de skal settes ut i praksis ute der produksjonen skjer.

Tanker før soloppgang….

Isabell Raad er tilbake på toppen av bloggtopplista (endelig).Hennes siste innlegg heter “Tanker før leggetid” .  Siden jeg akkurat har stått opp, klokka er 06.27 (ok, jeg har snart vært oppe en time.) så kaller jeg innlegget mitt for tanker før soloppgang.  Det er nok en stund til denne kjerringa finner senga.  PS Bildet er bare et illustrasjonsfoto.  De varslede mengdene med snø har heldigvis ikke dukket opp.

Jeg gjestet en podd i forrige uke hvor jeg pratet om singellivet og hvor mye jeg elsker det. 
Eller, det er vel ikke helt sant.  Det var Isabell Raad det. Jeg har ikke gjestet en eneste podd.
Men jeg kan snakke om ekteskapet og hvor mye jeg elsker det.(Elsker ekteskapet?  Høres litt rart ut. Men jeg elsker Gamle Gubben Grå).  Jeg vet ikke om jeg helt mener at det er et “sinnsykt gøy tema” å prate om,  eller om jeg virkelig “lever og ånder” for temaet ekteskap.
Jeg tror jeg helt klart hadde klart å leve alene.  Hvis Gamle Gubben Grå skulle gå opp i røyk og fordufte så hadde jeg ikke begynt desperat jakt på en ny mann.
Isabell snakker om friheten man har når man kun har seg selv å ta hensyn til. Jeg har hørt flere single, spesielt nyskilte, snakke varmt om denne friheten.  Jeg har aldri helt forstått hvilken frihet de snakker om.  For selv om jeg har feiret sølvbryllup, så er jeg ingen fange.  Jeg kommer og går her i Drømmehuset som jeg vil. Det gjør Gamle Gubben Grå også. Hvis den andre er hjemme når vi går ut døra, sier vi vel ofte hvor vi skal.  Og vi sier vel fra hvis vi ikke regner med å tilbringe natta hjemme. Vi vet vel stort sett sånn ca. hvor den andre er, men Gamle Gubben Grå trenger ikke ringe meg og fortelle det hvis han plutselig skulle finne på å gå på kino en kveld jeg ikke er hjemme. Vi er to selvstendige mennesker som lever sammen fordi vi ønsker det, og fordi det har vært praktisk når ungene var mindre.  Vi eier hverandre ikke. Så frihet er ikke noe savn.

Gamle Gubben Grå sa da vi ble sammen for over 30 år siden at vi skulle være sammen til Dovre faller.  Jeg svarte at vi skulle være sammen så lenge vi ønsket å være sammen.  Følelser kan ta slutt. Jeg blir ikke i et forhold uten varme følelser.
Mens Datteren og Eldste Niese sang “Bæ, bæ, lille lam.” lovet vi hverandre troskap der på Byfogdens kontor en septemberdag i 1994. Det føltes fint, det føltes riktig. Vi hadde alt prøvd både gode og onde dager. Vi visste at vi var et team.

Isabell savner en mann når hun skal bære kofferten sin opp til fjerde etasje.
Vel, jeg har en mann, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde sluppet å bære kofferten min opp til fjerde etasje av den grunn. (I vertfall hvis jeg ville ha den opp i dag….)
Isabell savner og en mann når hun skal henge opp en ny lampe.
Yes! Det er jeg enig i!  Alle lampene som er hengt opp her i Drømmehuset er det Gamle Gubben Grå som har hengt opp. (Men jeg bestemmer hvor skapet skal stå og hvor lampa skal henge…)
Isabell savner og en mann til å se film sammen på kjedelige søndager.
Gamle Gubben Grå og jeg ser aldri film sammen. Vi liker ikke de samme filmene.
Men selv om jeg ikke trenger en mann for å se film og bære kofferter, så vil jeg si at der er så mye, mye mer enn det å ha hjelp til å skru opp lamper som gjør at jeg forblir i ekteskapet.

Det var ingen som sendte meg stygge blikk eller sto og hvisket da Gamle Gubben Grå og jeg var på Espresso House og drakk kaffe på lørdag.  Ikke det jeg la merke til i det minste.  Det pleier ikke å være så mange som sender meg ekle blikk. Men mange hilser, også folk jeg ikke vet helt hvem er.  Og det hender folk kommer bort for å fortelle meg at de liker et leserinnlegg jeg har skrevet eller lignende.  Koselig det.

Når jeg leser Isabellsblogg skjønner jeg at jeg burde begynne å planlegge innflytningsfest.  Jeg mener, nå har vi snart bodd 13 år her i Drømmehuset uten en innflytningsfest.  Kanskje burde jeg og begynne å planlegge bursdagsfesten min.  Jeg fyller jo 54 om et halvt års tid!  Det blir nok litt av en feiring….
Så til alle mine venner som leser dette, ikke forvent dere invitasjon til to sjuke fester. I det minste ikke fra meg.  For det blir nok aldri noen innflytningsfest her i Drømmehuset, og 54 års dagen blir ingen stor markering.

Isabell er lei av å feste på de samme stedene i Oslo, og trenger gode tips på steder med 23 års grense hvor hun kan feste.  Nå er det lenge siden jeg var bevandret i Hovedstadens utesteder, muligens noen av disse stedene ikke finnes lenger. Men har du prøvd “Jegerhallen”, “Club Remember”  “Tut-Ahn-kanon” eller “Skotten” ?  “Tre Brødre” som var stam-puben til Broderen og meg vet jeg at har blitt klesbutikk.
På Hønefoss er både Fossen, Frankenstein og Ciro for lengst forsvunnet.  Fossen har blitt treningsstudio av alle ting!! Men ta gjerne en tur på “Værket” Utestedet der Datteren regjerer.

Jeg sov syv og en halv time i natt.  Jeg var sliten etter en travel dag på jobb, så kroppen trengte vel hvile.Men syv og en halv time.  Det er sjelden jeg sover så lenge sammenhengende…

Isabell har funnet seg en ny ymdlingslåt.  Jeg holder meg til de samme gamle.
Men vil du lytte til spillelista mi finner du den på Spotyfy. “Nytt år,ny kjerring” heter den.

Ha en fin dag!