50 år – jeg?

Alle kjenner vi sangen “Bamsens fødselsdag”. Du vet sangen om bamsefar I lia som fyller 50 år omtrent på denne tia….
Jeg skal innrømme at jeg har gruet meg litt til å fylle 50.  50 år, jeg?  Da er du jo kanskje ikke gammel, men … på høyden? Kan man si det  Når man om 10 år fyller 60, så har man jo helt klart begynt på nedturen og er begynnende gammel.  (Unnskyld alle 60 åringer…)
Når man er 50 år har man liksom etablert seg som den man er, den man ble.  Selvsagt kan man gjøre livsendringer, Begynne å trene mer, jobbe mindre, prioritere annerledes, ta mastergrader og alt det der, Men enten man liker det eller ikke, så er man mest sannsynlig sånn ca. halvveis i livet, eller kanskje litt over halvveis, så mye av hvem man ble og hvem man er, er det litt sent å gjøre noe med.

Så sitter jeg her da og skal gjøre opp status, Hvem er jeg? Hvem ble jeg?
Titler og status har aldri betydd noe for meg.   Men jeg fulgte Bestemor sitt innstendige råd til meg, “Skaff deg en utdannelse så du kan forsørge deg selv, og ikke er avhengig av en mann.  Jeg håper du finner verdens snilleste mann, men gjør du ikke det så er det greit om du kan klare å forsørge deg og eventuelle barn.  D Da er du fri til å velge om du vil forbli i ekteskapet.”
Så jeg fulgte Bestemors to gode råd. Jeg fikk meg en utdannelse som gjør meg økonomisk uavhengig, og jeg fant verdens snilleste mann.

Gamle Gubben Grå, ja. Jeg har vært heldig med valg av livsledsager. 
Jeg som ble fortalt både på barneskole og ungdomsskole at ingen kunne bli glad i meg, og at jeg aldri kom til å få noen mann.  
Nå har Gamle Gubben Grå og jeg vært sammen i snart 27 år,  og om det kanskje ikke alltid har vært en dans på roser, så har vi “stått han av” som de sier lengre nord. 

Fem flotte unger har jeg også fått. To små som for alltid vil være i hjertet mitt og i minnene, og de tre flotte unge voksne som nå står i starten på å stake ut sitt voksen liv. Finne ut hvem de er og hvem de skal bli.  Jeg håper og tror at vi har klart å gi den balasten til at de kan ta de riktige valgene og bli flotte og trygge mennesker, og at de vet at uansett  hva som skjer så kan de alltid komme til meg.  Jeg er utrolig stolt av dem, alle tre. 
I mange år følte jeg meg innimellom som en utrolig dårlig mor som aldri hadde nok ekstra tørre sokker og votter i sekken på familiens årlige påskeskirenn, Som lot ungene komme hjem til tomt hus etter skolen fordi vi var på jobb.  som ikke hadde råd til å ta ungene med til syden eller legoland.  Som noen ganger måtte prioritere jobb på 17.mai, på juleaften og på skoleavslutninger. 
Verdens verste mamma, som kunne eksplodere i drittsinne fordi jeg var så sliten,  eller fortvilet over alt jeg ikke rakk, hadde råd til eller fikk til. 
Når jeg så leser denne hilsenen fra Datteren på face book på 50 årsdagen min forstår jeg at jeg ikke har vært så håpløs likevel:

:Tusen takk for at du er min mamma og for at du er som du er. Takk for alt du har gitt meg. Takk for at du alltid stiller opp for meg. Du har alltid vært, og vil alltid være et av mine forbilde. Du hører meg når jeg har det tøft. Støtter meg når jeg er lykkelig. Du har lært meg å være selvstendig. Og gitt meg muligheten til å få være meg selv. Det vil jeg alltid beundre deg for og være takknemlig for
Jeg skulle ønske alle kunne ha en mamma som deg, som en av de tøffeste, snilleste, rareste og nydeligste damene jeg har møtt.
Håper du får en fin dag og nyter dagen litt etter jobb.

Ja, jeg ble rørt da jeg leste den meldingen. Ja, det kom noen tårer i øyekroken da. 
Det var tårer i øyekroken litt mange ganger i løpet av 50 års dagen. Da Gamle Gubben Grå kom med fødselsdagsgave på morgenen, han er ikke alltid like flink til å huske å gi meg gaver. Og noen ganger bommer han stygt. Som for eksempel moppen jeg fikk til 28 års dagen min….  Men i år traff han blink, og jeg kan virkelig smykke meg på festen neste helg.
Tårene brant litt i øyekroken under markeringa på jobben og. Jeg har verdens beste arbeidsplass og verdens beste kollegaer.
På ny måtte jeg blunke bort noen tårer da jeg leste kortet som var med rosene jeg fikk fra en kollega

En kollega og venn fyller 50 år. Et menneske jeg setter så utrolig stor pris på. Du er ærlig og oppriktig, og ikke minst innehar du mye kunnskap.  Du er en god samtalepartner og en jeg kan søke råd og veiledning hos. Jeg føler alltid glede av å se og være sammen med deg både på jobb og i det private liv.

Når så denne meldingen tikket inn på telefonen ja da kjente jeg tårene i øyekroken nok en gang:

Gratulerer så mye med dagen.
Du er et fantastisk og rettferdig menneske som jeg er veldig glad i.  du er klok og har alltid en dør på gløtt for det ukjente.  Så mange oppdrag du har løst uansett forutsetninger i løpet av årene. Hvor mange mennesker har du hjulpet? I min kultur kaller vi deg en kriger. Ønsker deg alt godt også mye  penger.

Avsenderen har rett. Det er vel noen jeg har hjulpet opp gjennom årene.  Noen saker jeg har brent for som jeg har vært med på å kjempe for at utviklingen skal gå i den retningen jeg øsker.  Noen ganger har det lykkes, men jeg føler at det ofte har føltes som å ta løpefart å stange hodet i veggen gang på gang.  Vel, slike meldinger minner meg om at det ikke er håpløst, at det nytter å stå på.  Engasjementet og mitt ønske om å “redde verden” vil nok ikke avta de neste årene.

Jeg er fornøyd med den jeg er og den jeg ble, 

 

Regn, storm og rasfare…..

Startet fra Vestlandet i dag med litt blandede følelser.  Etterlate Yngste Sønn så langt hjemmefra,  Det er jo en hel dagsreise å komme seg hjem, Ikke lett å bare ta en svipptur hjem en helg hvis hjemlengselen blir for stor. Håper bare han finner seg til rette og kommer til å trives.

Det var grått vær, og litt regn i lufta da jeg kjørte oppover en trang vestlandsdal med stupbratte fjell og langt mellom husene. Dyster stemning, og jeg var i et litt dystert humør. Jeg hadde radioen i bilen på P1 som jeg pleier. Det var et intervju med Oddgeir Bruaset, du vet han mannen som lagde de “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” programmene.  Han snakket om vestlandsfjorder og menneskene som klorte seg fast der til tross for at de vet at nå kommer høsten og vinteren med regn, regn og mer regn, med stormer og ras både av stein og ikke minst snø.

Det hjalp i grunn ikke på stemningen min…

Er du ikke oppe?

Kjørte Yngste Sønn på følkehøgskole i går, og fordi jeg tenkte 140 mil bak rattet på en dag kunne bli litt I meste laget, så linvilget jeg meg en natt på hotell i en trang vestlandsfjord. 

Søndag morgen. Siste feriedag. Etter en lang kjøretur i går, en litt følelsesladet avskjed med sønnen, og en litt sen ankomst hotellet i går kveld var det godt å krype sammen under dyna I hotellsenga. 

Klokka var så vidt passert 08.30 da telefonen ringer. Kjenner pulsen stiger et par hakk. Det er telefonnummeret til mine gamle foreldre som dukker opp på displayet. Håper det ikke er skjedd noe.

Lettet hører jeg Mamma sin stemme.- Kjører du? -Nei, jeg har ikke startet ennå. Og så min mors forskrekkede og litt bebreiende stemme —Er du ikke oppe ?

I min familie sover vi ikke bort dagene.

Sender etter samtalen noen medlidende tanker til Gamle Gubben Grå der hjemme. Med sin egen gamle mor i ei hytte på sørlandet, en Sønn på folkehøgskole på Vestlandet, ei kjerring truende til å bruke natta på maraton bilkjøring, en Sønn som var på byen I går,og ei datter som vandrer hjem fra og til jobb til alle døgnets tider kan det tenkes at han og fikk litt puls når telefonen ringte litt over 8.00 denne søndagsmorgnen. Mamma hadde ringt hustelefon først av gammel vane.

Forlot Yngste Sønn in middel of no where. …

Som den grusomme moren jeg er,har jeg I dag kjørt Yngste Sønn til en liten bygd ved en øde vestlandsfjord og etterlatt han der. Planen er å hente han I mai en gang. 

Yngste Sønn skal tilbringe skoleåret på folkehøgskole og jeg håper han kommer til å trives. Det var litt tøfft å dra fra han i kveld, sette seg I bilen og la han være igjen sammen med bare fremmede mennesker. Han var spent. Kommer dette til å bli kult, eller er dette bare enda en av de mindre gode ideene til den håpløse kjerringa av ei mor. 

For selvsagt var det min idé. Det med folkehøgskole. Og siden han ikke hadde noen bedre ideer om hva han skulle bruke året til, så ble det slik. Å sove seg gjennom dagene og spille seg gjennom nettene er liksom ikke noe alternativ jeg hadde godtatt.

Nå blir det et år med friluftsliv og spektakulære toppturer I vakker vestlandsnatur. Men, Mamma hjertet bør litt for han i kveld. Minstemann alene på et øde sted.

Ferietips-Åndalsnes

Jeg tipper at mange vil mene at jeg kanskje ikke er den rette til å komme med ferietips.
Jeg mener, ei dame som leier feriehus en hel uke på Bud, et lite fiskevær har kanskje litt andre ferieønsker enn de fleste andre. 
Men alt det er jeg fullstendig klar over. Åndalsnes derimot er et utmerket ferieforslag for en lang week-end for het varlige folk som liker å være litt aktive.

Åndalsnes er en liten landsby ved fjorden omkranset av høye fjell. Og de har mange kule opplevelser.

Er du glad i en spektakulær togtur bør du ta en tur med Raumabanen.  Eldste Sønn og jeg tok den sist vi var på disse kanter, og selv jeg som ikke er like tog frelst som Eldste Sønn, syntes dette var en flott togreise med flott utsikt.  Jeg har litt erfaring på å uttale meg om togturer, for jeg og Eldste Sønn har kjørt mange.  Raumabanen er verdt en tur, men hopp av på Bjorli. Derfra til Dombås er bare en vanlig togtur.


 

Trollstigen har vel de fleste hørt om. Og på søndag kjørte vi den kjente turistveien opp til Trollstigen kaffe og ned igjen. Fin tur.  Flere avkjøringsplasser på veien gjør det mulig å stoppe underveis å ta bilder, noe vi benyttet oss flittig av på turen oppover. Har du bedre tid enn os, kan du kjøre over fjellet til Geirangerfjorden.

En annen ting du bør gjøre hvis du er litt sprekere enn mag, er å gå Romsdalstrappa opp til Rampestreken eller hele veien opp og over Romsdalseggen.  Sprekingene jeg var på tur med gikk opp trappa. To gikk opp til Rampestreken, og en gikk helt på toppen. 
Hvis du lurer på hva denne Rampestreken er for noe, så er det en utsiktsrampe 573 meter over Åndalsnes. Det må være en fantastisk opplevelse å stå der oppe. Jeg er grønn av misunnelse, og bestemte meg mens jeg satt nede i sentrum at nå skal det trenes.  Jeg skal klare å gå slike turer. 
Siden jeg ikke var med opp og fotograferte, har jeg lånt bilde fra Google.

Åndalsnes er et eldorado for fjellturer. Vi fikk ikke utforsket alle på den korte dagen vi var der, men vi kommer gjerne tilbake.

Villt, vått og vemmelig

Vi hadde tenkt å tilbringe lørdagen i Molde. Jeg var til og med invitert en tur til røntgenavdelingen av en radiograf jeg kjenner som skulle være på dagvakt. Alltid moro å se andre røntgenavdelinger. vi hadde tenkt å se Moldepanoramaet fra et utsiktspunkt. Man skal visstnok kunne se 22 fjelltopper eller noe slikt derfra.Men da vi sto opp lørdag morgen regnet det, var grått og overskyet. Yr lovet ikke noe særlig bedring utover dagen, og vi tenkte at det sikkert ikke er noe panorama å se i dette været, og at kjøpesentra i Molde er omtrent som kjøpesenter andre steder, fulle av kjedebutikker.-  Så da droppa vi Molde..

Siden vi ikke hadde konkrete planer bille guttene heller være hjemme i huset enn å bli med på en kjøretur litt på måfå for å se hva vi fant på. Så Gamle Gubben Grå og jeg dro av sted alene. Jeg hadde selvsagt en liten ide om hvor vi skulle.

Vi dro til Midsund, Dryna og de øyene der. Det er noen øyer uten veiforbindelse utenfor Molde.  Vi tok ferga over, og Gamle Gubben Grå spanderte kaffe og svele på ferga. Hører liksom med når ener på Vestlandet..
Det var like vått, enda mer vilt men vakkert ute på Midsund. Vi kjørte helt til fergeleie på Dryna og parkerte der.
Vi fant skiltet allerede før vi parkerte bilen, og snart var vi på vei oppover lia. Vi hadde tenkt oss ril Franskehelleren.. Det er en hule hvor fire franske soldater som hadde rømt fra en tysk krigsfangeleir under andre verdenskrig hadde holdt seg skjult. I et halvt år, fra november 44 til mai 45 hadde de fire bodd i hula, med god hjelp av folk fra nærområdet som hadde kommet med forsyninger med faste mellomrom.  Vi fant hulen, og Gubben utforsket den mens jeg ventet et stykke utenfor. Var ikke så lett fremkommelig for ei med mer skruer enn beinvev i øvre del av leggen. Det duskregnet, jeg hadde helt feil sko for vandring i myr, og det var mengder av tunfluer og knott som ville hilse på meg. Endelig kom Gubben ut igjen fra hulen.  Han var godt fornøyd med turen der vi ruslet tilbake til bilen. Vi kom akkurat frem til bilen før regnet høljet ned.

Vi kjørte videre. På Midsund var neste stopp. Der ligger Bjørnehellerne. Tre huler hvor man har funnet rester av skjeletter av bjørner og mennesker som er tidfestet til yngre steinalder,  Her var det og en fin sti langs stranden. Godt opparbeidet med grus og sitteplasser. Vi tok turen på kyststien først. Det var en fin runde. Men det striregnet hele tiden. Da vi etter en times tid var tilbake til bilen var jeg gjennomvåt, og litt kald. Jeg ba tynt om å få slippe å gå opp å klatre rundt i tre steinalderhuler. Tror Gamle Gubben Grå også var fornøyd, for selv om han hadde bedre tur-klær enn meg, så var han ganske våt han og.

Så gikk turen tilbake til ferge-leiet og ganske raskt var vi hjemme i Bud.  Det smakte godt med middag, og tulle seg inn i et pledd i sofaen foran TVn.

 

 

For uten grunn til Kristiansund. …

I dag var vi urbane turister og dro til Kristiansund. Vi hadde ikke noen spesielle mål for turen, men som den reiselederen jeg er hadde jeg jo drevet litt research.

 

Vi startet med å finne en parkeringsplass ganske sentralt og ruslet av sted. Fant raskt en suvenirbutikk så vi fikk kjøpt postkort vi kan sende til Mormor og Bessa. Ikke alle som er på sosiale medier.

Neste stopp var en butikk som solgte utstyr for hjemmebrygging av øl,og dit måtte jo selvsagt Gamle Gubben Grå.  

Så var det Brann-museet. Dit inn gikk Eldste Sønn og Gubben mens Yngste Sønn og jeg luftet Kjøteren. 

Jeg hadde lest om Patrick Volckmar museumskafe med eget kaffebrenneri og mente det måtte være et perfekt sted for en liten rast. Stedet var spesielt Tror ikke helt det falt I smak hos Yngste Sønn . Men kaffen og svelene var gode de, og jeg har sansen for slike litt anderledes steder.

Så var det tid til litt shopping på byens kjøpesenter nede ved storhavna.  Så litt på turistskipet som lå der samtidig. SShoppingsenter er som de skal være,fulle av kjedebutikker. 

Middagen hadde vi bestemt hvor vi skulle ha, så med GPS ble det en liten kjøretur over ei bro og til en annen bydel. Vi dro til en restaurant kalt Dødeladen. 

Der spiste vi deilig middag. Gamle Gubben Grå og jeg spiste Hvalbiff med peppersaus og guttene entrecôte og biff. Alle var enige om at det var et deilig måltid. 

Så bar det tilbake til Bud I striregn.

 

 

 

I dag er det sol..

I dag sto Gamle Gubben Grå opp og lagde frokost. Det hjalp litt med en liten time-out og blow-out I går. Nystekt ciabarta, kokte egg og varmt tevann ventet meg da jeg sto opp.

Utenfor vinduet var det for første gang mer blå himmel enn skyer. Dette ser ut til å bli en fin dag. 

Etter frokost dro Gamle Gubben Grå og guttene for å gå til toppen av Gulberget. En lett tur jeg tror jeg skulle klart. Men Kjøteren er nesten like dårlig til bens som meg, og I går hadde han nektet å gå lenger enn halvveis opp mot Trollkirken.  Så jeg sa at han og jeg kunne være ved huset og gå tur her.

Etter en liten runde her dro vi etter til parkeringa til Gulberget. Det var alt for fint vær til ikke å få noe fornuftig ut av dagen.  Turen var estimert til en time,bilen sto der ennå, så jeg gikk I møte med dem. Møtte de etter noen få meter.

Tilbake ved huset ble vi sittende å diskutere hva vi skulle gjøre nå. Tilslutt ble det til at Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn gikk på museet oppe på fortet, Kjøteren og jeg gikk for å fotografere kirken og Yngste Sønn sjøsatte kajakken og padlet seg en tur.

Etter middag dro Yngste Sønn og jeg for å fotografere solnedgangen. Koselig å dele hobbyen med han, selv om han alltid får bedre bilder enn meg. Den gutten er helt rå med kameraer.

 

Familieferie kan være utfordrende. ..

To store sønner med svært så forskjellige interessefelt, en litt bedagelig far og en ildsprutende furie av ei frue er ikke alltid en god kombinasjon. Så i  dag måtte det lettes litt på trykket.

Jeg var oppe og ute med Kjøteren før 08.00. Tok oppvasken og var sur når Gamle Gubben kom subbende I pysjamas og myste mot kaffetrakteren rett før 09.00. Han så surt på meg for at jeg ikke hadde satt på kaffe til han.  Så tuslet han ut for å ta en røyk. 

Jeg var sur og ble ikke blidere. Da han så sutra over været og ikke bidro hverken med å tørke oppvask eller dekke frokostbordet var begeret nådd.

Jeg planlegger, bestiller, betaler, og organiserer. Alt jeg ber om er en positiv innstilling og litt praktisk bistand. 

Guttene overrasket gledelig, og begge var nede til frokost klokka 9. Men stemningen var noe amper da vi bega oss ut for å gå Kyststien. Flott tur som tok en halvannen times tid. 

Da vi kom tilbake, startet Gamle Gubben Grå støvsugeren. Jeg hadde nevnt at det måtte til før det kunne bli snakk om noe  boklesing. Eldste Sønn sank tungt ned på en kjøkkenstol,og lurte nok på hva han måtte gjøre før han kunne kose seg med nettbrettet og TVn. Jeg og Kjøteren var i grunnen også klare for en liten hvil, men det var ikke Yngste Sønn.

Hva skal vi gjøre nå? Vi må jo finne på noe. Etter litt maskingevær, erting og irritering foreslo jeg at mannfolka kunne ta en tur til Trollkirken. En litt tøffere gåtur enn Kyststien,en litt kul grotte med en foss. Da ville de få ut litt energi, gjøre noe litt kult,og ikke minst,jeg ville få en pause. Alle forstår ar kneet mitt ikke ønsker en slik tur.  Guttene syntes det hørtes greit ut,og Gubben ble med, sutret bare litt over at han ikke hadde fått lunsj. 

Tror det var en lur løsning. Stemningen var bedre i kveld. Gamle Gubben Grå var fornøyd da han kom hjem til deilig bakalao og ferdigdekķet middagsbord. Guttene sutret bare litt over miďdagsvalget.