Skal Kina styre Bergensbanen?

Jernbanedirektoratet har lagt ut driften av Bergensbanen på anbud. Blant de selskapene som kanskje vil være med i anbudskonkurransen finner vi NSB  Norges Statsbaner, altså den norske stats togselskap.
Videre finner vi  SJ,  Statens Jernvager som i det minste er delvis eid av den svenske stat,   Keolis, som er et selskap eid av de franske statsbanene og MTR som er et kinesisk togselskap eid av myndighetene i Hong Kong..

Altså konkurrerer den Norske Stat, den Svenske Stat, den franske stat og myndighetene i Hong Kong om å drifte togstrekningen mellom Oslo og Bergen.

Jeg har ikke noe i mot kinesere, franskmenn eller svensker. (Jo, i grunn litt i mot svensker…)
Jeg har ikke noe i mot Kina, Frankrike eller Sverige.  Jeg har hatt fine ferier både i Sverige og Frankrike. Flotte land, og flotte folk.  Kina er sikkert og et flott land, har alltid hatt lyst til å dra dit. Kjenner få kinesere, men de jeg har truffet på har vært hyggelige mennesker. Togene i disse landene er sikkert OK. Har kjørt tog i Sverige, og bortsett fra en kjøreledning som hadde falt ned slik at det var buss for tog mellom Gøteborg og Trollhetta gikk det helt greit. Kjøreledninger som ramler ned i tide og utide er vel jernbaneverkets ansvar, ikke togselskapet sitt. Og det skjer jo hele tiden i Norge allerede.

Men for meg så er togene en del av norsk infrastruktur.
Er det nå så lurt å la en fremmed stat, myndighetene i et fremmed land, enten det er Sverige, Frankrike eller Kina få drifte norsk infrastruktur?

Jeg bare undrer litt en lørdagskveld

 

Jeg liker det du skriver

Jeg sto på lørdagstravle Meny i mslingdklær og følte meg stresset. Har jeg husket alt? Og så må jeg førte meg hjem så jeg faktisk går malt den gangen i dag. Det er alt langt på dag. Men måtte ut etter ny malingsrull, så da gjorde jeg lørdagshandelen samtidig.

Det eldre ekteparet hadde nikket gjenkjennende til meg, og jeg hadde smilt tilbake selv om jeg ikke helt klarte å plassere de. “Eh, Brit Helen”, sa Den hvithårede damen og jeg sendte henne et ekstra blikk. Det at hun brukte begge fornavnet mine tydet på at dette var ei jeg hadde kjent i barndommen, eller som kjente meg via mine foreldre. ” Jeg ville bare si at jeg liker det du skriver i avisen.” Jeg får mange slike tilbakemeldinger fra kjente og ukjente på mine leserinnlegg. Det gleder meg hver gang.  Når jeg nå stoppet opp og snakket litt med det eldre ekteparet, kjente jeg de igjenn. Men jeg har ikke sett dem på mange år. De var blitt eldre, mer ruskete og gråe. Tipper de er rundt 80 år. Jeg husker dem best som 40 åringer.

 

Rådyret i skogbrynet…

Det sto der i skogbrynet og stirret på meg.  Virket ikke skremt, bare nysgjerrig. Jeg skulle egentlig oppover den bratte, islagte veien oppover i skogen. Men passasjeren min ba meg stoppe i bunn av bakken. Han kunne gå resten av biten. Høvdingen hadde sagt det, og både passasjeren min og jeg lytter til Høvdingens råd.

Da vi stoppet der nede på veien tittet rådyret frem øverst i bakken. Da passasjeren min steg ut av bilen, kom rådyret hoppende i møtet med han. Da passasjeren min tok til å trå oppover bakken med tunge, trauste steg hoppet rådyret foran han oppover bakken med lette sprett og forsvant i skogen.

En fin opplevelse.

Style kjerringa….

Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen.  Hun deler med oss hvilke styling-rutiner hun har hjemme. Det er selvsagt et sponset innlegg.   Jeg har ingen sponsorer ennå, bare nevner det, så hvis noen ømsker å inngå avtale er det bare å melde seg.

Sophie Elise viser et bilde med henne i morgenkåpe, jeg skal spare dere for synet av meg i morgenkåpe, men lar dere heller se et bilde av BHn min.  Den er rød, størrelse 95 E.  Mottar gjerne sponsorgaver. Men husk, RØDT er liksom en greie for meg….

Sophie Elise er avhengig av ansiktsmaske, og tar ansiktsmasker av forskjellige slag 3-4 ganger i uka.
Jeg har tatt ansiktsmaske 3- 4 ganer i livet, forskjellige typer.  Nå sist da jeg var på hotellovernatting i forbindelse med Landsmøte til Radiografforbundet.  Sophie Elise viser frem en boks med en ansiktsmaske hun ikke er sikker på om virker, men som er veldig Instagram vennlig.  Vel. Da jeg smørte meg inn med ansiktsmaske på det hotellbadet og så meg i speilet, så var ikke oppdatering på Instagram det første jeg tenkte på for å si det slik. Men jeg tror den virket.

Sophie Elise bruker “sølvshampo” to ganger i uka.  Jeg bruker shampoene på bildet nesten hver dag.
Hun pleier å la shampoen virke en stund i håret, det gjør jeg og – når jeg har tid.  Du må ikke bruke sølvshampo på ekstensjon, uten å gjøre det i vannbad, for da ender du opp med blått eller lilla hår på få sekunder.
Jeg hadde lilla striper i håret en gang på 80 tallet.  Det var helt frivillig, var ikke mye overbevisning som trengtes fra Storesøster Frisør….
Det sliter på håret, med denne sølvshampoen, men hun er flink til å kure håret. Det er ikke jeg, men jeg har en boks med hår-kur stående i dusjen.

Sophie Elise tar spray-tan hjemme et par ganger i uka.  Det gjør heller ikke jeg, men selvsagt hadde jeg noen forsøk med selvbruningskrem på 90 tallet, og så ut som om jeg hadde gullsot, bare det hvite i øya som ikke var farget gult som hindret innleggelse…

Sophie Elise har i grunn søte tær, men det ser ikke sånn utpå bildene, sier hun.
Jeg titter ned på pailabbene mine. Søt var liksom ikke det første ordet jeg tenkte på….
Men i likhet med Sophie Else har jeg blitt så voksen at jeg setterpris på tøfler.   Kjøpte meg et par hvite sokketøfler på Nille nå i januar, og jeg er solgt. Helt avhengig.

Nå må jeg løpe.  Det er noen som må kjøres, hentes bringes, og handles. Vi blogges

Fredagstaco……

Det nærma seg middagstid, og jeg sto og mekka en “hjemmelaget” pizza.  “Hjemmelaget ” i den forstand at jeg brukte ferdig pizzadeig, sånn rull, ferdig pizzasaus, pepperoni pølse som var ferdig kuttet, og ost som var ferdig revet. Alt jeg trengte å gjøre var å kutte opp litt løk,, noen halvvisne vårløker steike kjøttdeigen og mekke alt sammen.
Når jeg satte pizzaen i ovnen kom Gamle Gubben Grå inn døra etter en tur med hundene.  Han avleverte hundene, snudde i døra og forsvant med bilen.  Typisk.  Pizzaen ble ferdig stekt, men ingen Gubbe hadde kommet hjem.  Så jeg dempet varmen og lo pizzaen stå en stund i den varme ovnen, men til slutt tok jeg den ut. Osten var selvsagt blitt litt for stekt. Typisk!  Litt oppgitt over nok en litt mislykket middag, steike pizza burde jo være overkommelig, dekket jeg bordet.

Da hørte jeg skritt på trammen, og inn kom Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn.  Eldste Sønn strenet rett inn på kjøkkenet, luktet og så pizzaen, og sa litt trist; “Har du prøvd å steike pizza? Jeg som hadde tenkt å lage taco til oss.”  Jeg svarte litt mollefonken at vi kunne da ha både pizza og taco. Og sånn ble det.
Mens Eldste Sønn overtok kjøkkenet, tok jeg med meg ett par pizzastykker og satte meg ved bordet.  Yngste Sønn og Gamle Gubben Grådukket og opp rundt spisebord og kjøkken. De tilbød begge Eldste Sønn hjelp, og han lot de hente sleiv og røre litt i kjøttet, men ellers hadde han stålkontroll. Jeg var veldig sulten, og klarte å sette til livs ikke mindre enn tre stykker med pizza før tacoen sto på bordet,

Og for en taco!!
Her hadde Eldste Sønn som arbeider på Meny tatt med seg alle de nye smakene. Vi fikk kjøtt med ny krydderblanding som var veldig sterk, men utrolig god. Lilla tortillachips med baconsmak, og lyst tortillachips med limesmak. Noen tacosaus med dødninghode-etiketter.  (Litt skeptisk, jeg lærte som barn og ikke drikke av flasker med hodeskalle på.) Det var utrolig godt!! Jeg spiste alt for mye, og nåer jeg virkelig mett!!!

Tusentakk for en fantastisk middag, snille gutten min:

Litt sladder til kaffekoppen….

 

En totalt uskyldig video deler seg gang på gang på sosiale medier.  Trond Giske på dansegulvet med ei ung jente i 20 årene.
Det første jeg tenkte på da jeg hørte om videoen var, at dette må da være et utrolig dårlig forsøk på ei drittpakke.  Du veit, noe komprimerende som blir offentlig på absolutt verst tenkelige øyeblikk  Og jeg synes utrolig synd på Trond Giske.

Men så får jeg litt flere opplysninger.
Det var ikke en gammel dansevideo fra flere år tilbake.  Den var duggfersk. Den var fr forrige helg.  Den var på den tiden man i Trøndelag Arbeiderparti vurderte om man skulle gi Giske ny tillitt, og i så fall hvor viktig verv, hvor mye tillitt.

Og da går fyren på bar og danser tett med ei ung jente.  Snakk om elendig dømmekraft!!!
Det foregår ikke noe kritikkverdig på videoen.
Det var jenta som tok kontakt med Giske og tok initiativet, siden noen filmet og laut videoen, skriver bekymringsmelding osv. Alt dette tyder på at dette muligens var satt i scene nettopp for å sverte Giske. Drittpakke teorien holder stand.
MEN  Trond Giske er like gammel som meg.  Han er en voksen mann på godt over 50 år.  Han øsnker politisk integritet, politisk tillitt. Og så lar han seg villiglure utpå av ei 20år gammel jente.
For meg vitner det om utrolig liten dømmekraft.
For meg vitner det om at han ikke har lært noe av prosessen rundt #meetoo sakene mot han.
For meg er ikke en godt voksen mann med så liten selvinnsikt, så liten dømmekraft og tydeligvis ikke evnen til å lære av egne feil en politiker jeg ville ha særlig tillitt til at kunne ivareta verv på en god måte.

Morna Trond

Gode målinger

Siden mitt store mål dette året jo er å få alle til å stemme Rødt, må jeg kort innpå å fortelle at på den nyeste meningsmålinga har Rødt 6,2 % oppslutning.  Hadde dette vært valgresultatet, så hadde antakelig både  plassen min i kommunestyret og som vara til fylkestinget vært sikra.  Det gir pågangsmot til å stå på videre. Rødt er i medvind for tiden.

 

Tanker før sola har stått opp…..

Isabell Raad troner fremdeles på bloggtoppen, og nei, jeg nådde ikke opp i dag heller.  Isabell Raad sitt innlegg heter “Tanker før leggetid”.  Nå er klokka 06.30, og selv om jeg er stuptrøtt så synes jeg det blir feil å skrive et innlegg om mine tanker før leggetid når det sikkert er rundt 17 timer til jeg kryper til køys.  Men i den grad hjernen er våken er det jo mulig å ha noen tanker en tidlig morgen.

Isabell skriver at hun hadde sin første diskusjon (leses krangel) med en venninne her om dagen.
De ordnet opp, slik gode venner skal.  Og noen ganger er det kanskje sunt med en utblåsning.
Jeg kan huske to krangler jeg har hatt med gode venninner.  De ligger en del tilbake i tid nå.

I mange av ungdomsårene var vi tre venninner som hang sammen som et trekløver.  Hun ene av oss fulgte kjærligheten og flyttet av alle steder til Skjold, Øverbygd i Indre Troms. (Ja, det var en militær med i bildet.)
Så sommeren 1988 dro jeg og den andre venninna mi på ferie til Skjold. (Nei, det var ikke en militær med i bildet.)  En kveld før leggetid kom vi to som kom reisende opp i en diskusjon om en liten bagatell.  Jeg husker hva, men det er både for komplisert og for dumt å forklare.  Som sagt. Det var en bagatell, mest en misforståelse, og den burde ha blitt ryddet av veien før vi krøp til køys i stedet for å få lov til å vokse seg større i løpet av natta.
For morgenen etter var vi begge to sure.  Det hadde vel falt noen dumme kommentarer fra oss begge.
Den tredje venninna, hun som bodde på Skjold, tok bilen tidlig på morgenen og dro på jobb til Bardufoss. Så ble vi gående der hjemme vi to kranglefantene. Begge like sure, og begge like stae.  Ikke er det stort å finne på på Skjold heller, så vi gikk rundt i leiligheten  til venninna og typen og skulte på hverandre. Ingen av oss sa et ord. Begge mente den andre burde be om unnskyldning. Ja, jeg husker at midt på dagen var det nyheter på samisk på radioen. Eller sikkert ikke bare nyheter, i en time kom det samisk prat ut av høyttalerne på stereoanlegget i stua. Ingen av oss var så teknisk bevandret, ingen av oss hadde lyst til å “ødelegge” stereoanlegget til kjæresten til venninna. Så vi satt der ved siden av  hverandre i sofaen i dørgende stillhet i en time og lyttet til sameradioen. Ut på ettermiddagen, det nærmet seg tiden for at venninna skulle komme hjem, forflyttet vi oss inn på kjøkkenet og startet med middagslagingen. Fortsatt uten at vi vekslet et ord. Først da klokka for lengst hadde passert det klokkeslettet hvor vi hadde forventet at venninna skulle ha kommet hjem med god margin, en time eller vel så det, brøt venninna mi tausheten og så noe om venninna som ikke dukka opp, og hva vi skulle gjøre med det. Dette var før mobiltelefon, vi hadde ikke bil tilgjengelig. Heldigvis kom venninna bare noen minutter senere, og vi to surpumpene var ferdige med å furte og vennskapet fortsatte like godt.

Andre krangel les diskusjon med ei venninne var noen år seinere. Jeg og ei venninne og kollega hadde fått den fantastisk dårlige ideen og ta med oss barna våre og dra på ikke mindre enn en ukes vinterferie sammen. Vi leide ei hytte, pakket bilene med skier, staver og tre gutter i barneskolealder og dro av sted. Et par dager senere sto vi to i grunn fantastisk gode venninnene midt i stua i denne hytta og stirret rasende inn i øynene til hverandre. Øynene til venninna mi lynte og hun knyttet neven og holdt den godt synlig opp foran ansiktet mitt. Jeg slang ut av meg noe om at hun bare fikk slå, hvis det var slik hun pleide å løse konflikter.

Hun slo ikke.
Jeg tok med meg ungene mine og dro ut på skitur. Vi trengte helt klart en pause fra hverandre.
Hva som var foranledningen  for krangelen?  Vel, vi var nok veldig forskjellige i mødrerollen. Forskjellige regler og forskjellige måter å innrette hverdagen på.
I vår familie står vi opp om morgenen.  Vi må jo få noe ut av dagen. I tillegg har Eldste Sønn alltid vært en morgenfugl som gjerne står opp klokka 6 på en fridag.  Han har  Asperger, og de er vanedyr.  Å holde han i senga etter 8 gikk ikke uten bruk av fysisk makt. (Og fysisk makt bruker man ikke på unger når man drar på hyttetur med fremmede.  Ikke ellers heller.)  Min venninne og hennes sønn lå gjerne “halve dagen” , sånn til elleve.  Og hennes sønn ønsket at det skulle være rolig når han sov.  Altså ingen TV på min sønn.
Vi var vant til å spise frokost, og andre måltider rundt spisebordet.  Vi hjalp hverandre med å dekke på og rydde av bordet.  Min venninne og hennes sønn spiste gjerne alle måltider foran TVn.  Og her var guttungen vant til at Mamma var servitør, og satt og skrek ut bestillinger.
Vi var vant til å ha planer for dagen og et visst program. Skitur, refleksløp, snøballkrig etc..  Venninna mi og hennes sønn lot dagene surre av sted og gjorde ting etter impulsmetoden.
Om kvelden pleide mine barn å gå og legge seg rundt klokka 21.Gjerne før. Eldste Sønn ble fort trøtt om kvelden.  Og når han var trøtt om kvelden, ville han ha det rolig rundt seg.  Jeg var og vant med litt voksentid på kveldene.  Litt tid hvor jeg og venninna mi kunne sitte å snakke litt uforstyrret sammen. Vi er ganske samfunnsbevisste begge to, og har mange interessante samtaler.
Men min venninnes sønn var vant til å være med på det som skjer, og det var helt utenkelig at han skulle legge seg før moren sin.  Så høy på sukker, det blir jo gjerne litt godterispising på hyttetur, showet han gjennom kvelden. Og det ble bråk og uro hvis han ikke til enhver tid hadde sin mors fulle oppmerksomhet.

Selvsagt klikket det til slutt.
Vi var for forskjellige.  Og det som irriterte den andre var jo det kjæreste vi hadde, ungene våre.  For det er ikke lett å venne seg til en Aspergers behov for rutine for de som ikke lever med det til vanlig.
Det er ikke så rart at ei enslig mor med et barn som prøver å være både Mamma og Pappa på en gang fordi pappaen bor på en helt annen kant av landet, har andre regler enn i en familie med to voksne og tre barn.

Hvordan løste vi det?
Jeg tok med meg mine barn ut på skitur.  Jeg trengte avstand fra venninna mi, og ikke minst fra sønnen hennes. Han gikk meg på nervene, selv om jeg på mange måter skjønte han så utrolig godt.
Da vi hadde gått en god stund ringte venninna mi.
Hun sa hvor de la nøkkelen til hytta hen.
Jeg sa, “Ikke dra hjem. La oss snakke sammen først.” Jeg hadde roa meg ned og var kommet til noen forslag til regler, litt firing av kravene på begge sider. Men hun hadde ikke tenkt å reise hjem.  Hun hadde tenkt å ta med seg sønn sin på en skitur i stikk motsatt retning.  Hun trengte vel og tid for seg og sønn sin alene.
Når vi møttes på ettermiddagen lot vi ungene være ute og leke mens vi to voksne satte oss på verandaen og satte ned regler for hvordan vi skulle ha det.  Så presenterte vi reglene for ungene.   Resten  av ferien ble bra.  Og venninna er en av mine beste venninner den dag i dag.  Vi drar gjerne på tur sammen, men uten familier.  Det er vi som er venner, ikke resten av slekta.

Isabell sine tanker før leggetid går videre til hvor fornøyd hun er med at hun har ansatt sin egen private assistent.
Det har jo ikke jeg, men hun venninna som jeg var på vinterferie med ville vært en god kandidat.  Eller, det ville bli henne. I skrivende stund kan jeg ikke tenke meg noen andre som hadde klart den oppgaven – og holdt ut med meg.

Ellers gleder Isabell seg sykt mye til april. Da skal hun og venninnene til LA og Las Vegas.
Jeg skal ikke på noen tur med venninnene . Kanskje like greit.  Jeg mener, det kan jo virke som om jeg krangler med alle venninner jeg drar på ferie med, men det er ikke sant. Jeg har vært på flere turer hvor det overhode ikke har vært krangling. Det var to, 2 eksempler i løpet av et over femti år langt liv..

Det er så sinnsykt mye som skjer i livet til Isabell s liv akkurat nå.  Men hva kan hun ikke si.
Det skjer ikke så mye i livet mitt for tiden.  Jeg er sykemeldt og tilbringer mye tid i ro.  Men litt skje det jo, kan ikke stoppe helt opp å leve.  I helgen kommer Svoger på besøk.

Isabell og venninnene planlegger og sommerferien, og vurderer hvor turen skal gå.  De diskuterer ei uke på Ibiza med festing fra morgen til kveld.
Jeg har planlagt sommerferien.  Gamle Gubben Grå Eldste Sønn og jeg  skal kjøre over Dovre til Trondheim, og så ta Nordlandsbanen til Bodø.  Ta et døgn i Bodø før vi tar toget tilbake til Trondheim.  Det blir en rolig, men forhåpentligvis koselig ferie.  Og vi kommer til å få maks ut av dagene.

Sola har for lengst stått opp.
Jeg har kjørt Yngste Sønn på jobb, handlet inn til helgen, gått lang tur med hundene og spist brunsj mens jeg leste gjennom avisene. siden jeg startet på dette innlegget. Nå er det sofa og pelspledd før jeg forhåpentligvis orker å gjøre litt husarbeid

Når bussjåføren insisterer på honnørbillett.

“Vanlig billett?” Bussjåføren ser undrende på meg. Jeg forstår ikke helt spørsmålet, men nikker bekreftende.

Han så at jeg ikke helt forsto spørsmålet, han er forholdsvis ny i landet. Språket er ikke helt på plass. Han spør en gang til. “Vanlig billett?”

Jeg er sliten og oppgitt. Ok. Jeg er en fossil. Jeg har ikke installert appen til Brakar, busselskapet. Jeg står her med et helt vanlig bankkort og ønsker bare å betale bussbilletten hjem til Hønefoss. Er det for mye forlangt? Så jeg svarer en gang til, kanskje en anelse spiss i stemmen, “Ja, vanlig billett.”

Fremdeles nøler han. Fingrene vil liksom ikke helt trykke inn beløpet på tastaturet. Han tar nølende i mot det utstrakte bankkortet.  Han ser granskende på meg en gang til. “Ikke honnørbillett?”  Jeg møter blikket hans, smiler et litt slitent smil. Jeg som følte meg så frisk og levende på det møtet i sted. “Vanlig billett.  Ikke honnør.”.

Du vet du ikke ser akkurat ung og sprek ut når bussjåføren insisterer tre ganger på honnørbillett.

 

Når livet kunne vært bedre……

Isabell Raad troner fremdeles på toppen.  Hun strutter av livsglede og energi.  Innlegget hennes i går heter “Når livet ikke kunne vært bedre…”

Livet mitt kunne vært bedre enn det er nå.
Livet mitt kunne vært mye bedre enn det er nå.
En sliten kropp full av vondter.  Utfordringer og tøffe tider. Sorg over en Mamma som ikke er her lengre.
Ja livet kunne vært mye bedre, mye, mye bedre.

Men livet kunne også vært verre.
Det finnes mange som har det verre enn meg. Jeg ønsker å fokusere på det som tross alt er bra.

Så la meg poste bilder av et vinterlandskap i sol i stedet for å skrive om ryggsmertene som gjør at flere timer hver dag tilbringes på sofaen.  La meg få glede meg over at jeg klarte å gå 3 km med hundene en strålende vinterdag, selv om det var alt jeg klarte den dagen.  Livet er tøft og vanskelig akkurat nå. Jeg er utrolig sliten av å ha vondt. Gled deg med meg når du ser at jeg til tross for alle vondtene prøver å delta litt i det livet jeg elsker.