I dag tok Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg turen til Asker. Vi ville gå turen rundt Semsvannet. Gamle Gubben Grå arbeidet en gang på Sem gjestegård. Jeg har vært der på noen møter. En gang på noe teambygging greier gikk vi runden rundt vannet. Jeg vet at det er en passe lang runde, godt merket.

Det var lett-skyet pent vær. Fremdeles lå isen speilblank på vannet, men jeg tror ikke det er lurt å trå ut på isen her.

Bekkene bruste flom store.

I bryggerhuset på Tveiter gård var det åpen kafé. Vi tok en rast på hellene forran bryggerhuset og nøt en kopp kaffe. Gamle Gubben Grå koste seg med nystekt kringle med vaniljekrem. Jeg kjøpte ei svele rett fra takka.

Vi nøt kaffen, de gode bakervarene, det fine vårværet og utsikten ut over vannet.

Veien gikk over i sti da vi fortsatte turen.

Blåmerka sti. Lett å følge.

Vi krysset en bekk med en mektig foss. Det var solid bru og lett å gå.

Skyggene begynte å bli litt lange før vi var tilbake ved bilen.  Men det var fremdeles fint foto-lys.

En fin tur på litt over 5 km ble det. Jeg kom i virkelig vårstemning. Tenk at det bare er 17. februar. En fin tid venter.

 

Til tross for at Kokkejævel bare har 27.900 sidevisninger i går, er han fremdeles på bloggtoppen.  Han er altså ikke på bloggtoppen fordi han skriver så godt, men fordi vi andre skriver for dårlig. Hallo folkens, hvis det bare skal 27.901 sidevisninger til for å entre toppen da burde en av oss snart klare å vippe kokken av pinnen. Blir dere med på utfordringen Vippedille, Audmarit og Mammapaahjul?
Sier jeg, som er nede på en 41. plass med 1.144 sidevisninger i går.  Egentlig er jeg litt overveldet over det tallet. Godt over elvehundre sidevisninger, og likevel daler jeg nedover på lista!.

Kokkejævel skriver om dagen sin i går. “Min Søndag”. Siden gårsdagen stort sett gikk med til skøytetur som du kan lese om her. er det liksom liten vits i å skrive om søndagen min en gang til.  Så da tenkte jeg dere skulle få litt innblikk i hva jeg har tenkt å bruke denne dagen til.

Sånn jeg føler det akkurat nå, litt over klokka 06.30, bør jeg bruke dagen til å slappe av.  Det ble litt stress i går. For mens jeg var på den skøyteturen kom det på noe slik at jeg måtte stresse ut døra så fort jeg hadde tatt den siste skjea av fiskesuppa.  Var ikke hjemme igjen før klokka nærmet seg 21.

Men det er et møte i Bærum ved tolv-tida.  Et informasjonsmøte om ARP. Aktivitetsstyrt ressursplanlegging. Hvis du vil ha informasjon om det, og ikke er invitert til ledermøtet i Bærum kan du hente informasjon om det her.
Vi tillitsvalgte er invitert til møtet, så det blir nok en Bærumstur i dag.  Må jo sjekke ut om budskapet fører til Halleluja-stemning blant lederne til Radiografforbundets medlemmer.

Men hovedfokus i dag blir helt klart rekreasjon.  Det kjenner jeg på hele kroppen.

 

I dag var det tid for opplevelse nummer to for Svoger. Han fikk som jeg har nevnt tidligere en opplevelse i måneden av oss i julegave.  I januar var det hyttetur I dag var det tid for skøytetur.

Egentlig het opplevelsen “Skøytetur på Steinsfjorden”, men siden jeg var usikker på istykkelsen på Steinsfjorden måtte vi finne et annet sted. Etter å ha sjekket litt is-varsler falt valget på Langevatnet oppe i Soknas store skoger.

Været var ikke det beste, og Svoger ringte tidlig i dag og lurte på om vi ikke skulle utsette turen. Men han fikk pent beskjed om at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Han fikk bare sette seg i bilen å komme seg oppover til oss.

Klokka var vel rundt ett da vi kom frem til Langevatnet. Det var grått og det var mye overvann på isen. Men noen tur-skøyter kunne fortelle om flotte forhold og rundt 40 cm istykkelse. Så det var bare for Gamle Gubben Grå og Svoger å få på seg skøytene. Jeg har ingen ønsker om fleŕe ødelagte bein og armer, så jeg droppet skøytene til fordel for piggstøvler.

Svoger hadde nok teknikken litt bedre inne enn Gamle Gubben Grå, men begge to klarte seg uten knall og fall.

Charlie Chihuahua var også med på isen. En litt våt opplevelse for en stuttbeint chihuahua. Men Charlie er tøffere enn de fleste og ville ikke bæres.

Etter en god runde på isen begynte det å regne, og vi trakk på land og inn i lavvoen hvor vi koste oss rundt bålet med hjemmelaget krydderkake og varm gløgg.  Litt sjokolade hadde jeg og i ryggsekken.

Det ble en koselig dag til tross for at været ikke helt var på vår side. Litt provoserende at når vi kom hjem ble det plutselig som og klar himmel. Men det viktigste var jo at vi fikk en fin opplevelse sammen.

Når vi kom hjem hit til Drømmehuset måtte vi jo få i Svoger litt middag før han dro hjem. Ingrediensene sto klare, og snart kunne vi kose oss med en asiatisk inspirert fiskesuppe. God varm suppe med  masse smak av chili er godt etter å ha vært ute en grå og våt februardag.

 

Jeg har alltid vært glad i å skrive.  Skrev dikt som barn, Enkle dikt skrevet ned i notisbøker med farget papir. Dikt med enderim og muligens ikke den helt dype poesien.
I ungdomstiden skrev jeg nidviser, eller dikt. Små stikk til venner i omgangskretsen hvis de gjorde noe jeg synes det var på sin plass å kommentere.
Som voksen skrev jeg i mange år påskekrim på jobben.  Kverka den ene kollegaen etter den andre til det kun var “morderen” tilbake.  Ny morder og nytt komplott hvert år. Til slutt ble jeg lei.  Men det var moro så lenge det varte  Ble nevnt som ett av trivselstiltakene på arbeidsplassen, og jeg fikk ut litt innestengt frustrasjon.
Nå er jeg blogger.

Jeg startet denne bloggen for mange år siden. Datter foreslo at jeg sikkert ville like å blogge, og litt etter litt har jeg funnet min stil, opparbeidet meg en viss leserskare og trives utrolig godt med å ha denne kanalen for ytringer om slikt ei kjerring kan finne på å fundere over.  Litt sånn hverdagslivet til Kjerringa og Gamle Gubben Grå, samt litt lettere harselering med toppbloggerne.

Hvis jeg skriver noe jeg er spesielt fornøyd med, eller noe jeg mener kan ha interesse for flere enn de som vanlig leser bloggen min, deler jeg innlegget på min egen fb side. Altså ikke fb sida til bloggen Kjerringtanker, men på fb sida til personen bak bloggen. Altså meg, Brit.   I går skrev jeg et slikt innlegg.  Propagandaministerium og delte det på fb siden min.

Det har blitt delt av en del. Kommentert av noen og skapt et visst engasjement.
I dag kom det en kommentar fra Nyhetsredaktøren i lokalavisa på fb innlegget. Som lokalpolitikker er jeg selvsagt “venn” med han på fjesboka.

Mulig jeg har oversett en signering av denne bloggen. Synes nok at alle involverte fortjener at skribenten gir seg til kjenne direkte.

Jeg stusset litt over kommentaren.  Jeg trodde det gikk ganske greit frem av profilen min på bloggen hvem som er personen bak bloggen.  Jeg måtte inn og sjekke.  Jeg bruker samme profilbilde på fb som på bloggen.  Det står at jeg bor på Ringerike, alderen min, at jeg er lokalpolitiker for Rødt, og fornavnet mitt.

Så nå har jeg rettet opp profilen og skrevet mitt fulle navn, både begge fornavnene, mellomnavnet mitt og etternavnet.  Det skal ikke være den minste tvil om hvem kjerringa bak Kjerringtanker er!
Men jeg tror ikke det blir noen SKUP-pris for fremragende undersøkende journalistikk til Nyhetsredaktøren for den kommentaren……

Kokkejævel er fremdeles på bloggtoppen. Det betyr ikke nødvendigvis at det han skriver er så eksepsjonelt bra, eller at han har enormt mange sidevisninger.  Han har bare noen og tretti tusen sidevisninger, ikke et sånn veldig høyt tall. Toppbloggerne pleier å ligge der og vake- uansett hvem.  Det er bare når Martine Halvs eller noen andre kommer med et virkelig bra innlegg at tallene stiger til over 50.000, og høyere.
Så man kan si at Kokkejævels suksess mer kommer av at vi andre har  forbedringspotensialer  Isabell Raad på andre plass har under 20.000 sidevisninger, så det er klart at for tiden er han i en klasse for seg..
Jeg steg fra 56. plass i går til 38. plass i dag. Jeg hadde 930 sidevisninger. Vel, innlegget om en lokal skolesak lesere. Ikke minst fordi jeg delte den på min egen fb side.  Det har medført godord på meldinger fra skoleforkjemper og en hilsen i kommentarfeltet på fb sida mi fra selveste Gamle-ordføreren.  Hyggelig!  Til tross for at vi ikke alltid var enige i saker er det en kunnskapsrik mann jeg har stor respekt for.

Men tilbake til Kokkejævel.  Han deler i går en oppskrift på burger. Han heller sausepulver fra en pakke Toro Bearneise saus i kjøttdeigen og kaller det Bearneise-burger.  Og jeg som trodde han så ned på Toro-pulver i pose.  Han har da mange nok innlegg hvor han har disset peppersausen til Toro så vel som tomatsuppe.  Liv og lære…

Jeg kan og lage mat.  Jeg liker det relativt godt, når jeg får det til.  I går var det atter jeg som lagde middag.  Vi hadde Salma taco med mangosalsa.  Høres skikkelig avansert ut, og tar i følge oppskrifta ca et kvarter å lage. Det er ikke alltid det å lage mat fra bunnen av tar stort lengre tid enn å slenge en grandis i ovnen, men smaksforskjellen er stor.

Vel, jeg begynte som jeg ville gjort med grandisen, jeg skrudde på steikeovnen på 200 grader.
Så blandet jeg litt tacokrydder fra en first-price-pose med litt olivenolje, og penslet det over biter av Salma-laks som jeg hadde delt opp i grove biter.
Fisken ble så plassert i ei ildfast form og stekt i ovnen i ca 8 minutter.
Jeg kuttet en mango i biter og blandet det med saften fra en lime og et par skjeer olivenolje, Drysset over litt salt og pepper og blandet litt mer. Dette kaller de som har laget oppskriften for mangosalsa.
Så var det bare å kutte opp salat, agurk og avocado og dandere i små skåler, dekke bordet og huske på å sette rømmeboksen og fatet med tacolompene på bordet sammen med fisken og mangosalsaen

 I et land ikke alt for langt unna vårt, i en tid som ikke ligger så alt for langt tilbake i historien hadde man noe som het Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda.  Et riksministerium for folkeopplysning og propaganda., intet mindre. Ministeriet hadde ansvaret for å fremme ideologien, formidle budskapet, til det regjerende partiet og styre folkemeningen.  Noen ganger får jeg følelsen av at man har opprettet et slikt propagandaministerium her i kommunen.

Som den lydige borger jeg er så stilte jeg opp på Benterud skole her om dagen for å delta på et propagandamø… jeg mener folkemøte.  Vi, altså folket, skulle bli opplyst om hvorfor vi tar feil og de regjerende partier med Ordfører og Rådmann i spissen har rett. Endelig skulle vi få svaret på hvorfor det er så maktpåliggende å få lagt ned Hønefoss skole.

Ordføreren fikk lov å ønske velkommen. Så gikk hun som den flinke piken hun er og satte seg lydig blant publikum og overlot podiet til gjengen med middelaldrende menn.  Ved ordførerbordet, jeg mener ordstyrerbordet, var det Varaordføreren som regjerte.  Det provoserer meg som kvinne at kommunens første kvinnelige ordfører mer og mer fremstår som en galionsfigur mens alle de viktige oppgavene til ordføreren blir overtatt av den mannlige varaordføreren.  Bruk litt spisse albuer og noen stiletthæler og ta den plassen som tilhører deg, Kirsten!

Lederen for Hovedutvalget for Oppvekst og kultur dro den historiske tidslinje om skolestrukturen i Ringerike fra 2004 og frem til i dag. Han har hele perioden vært en sentral skolepolitiker. Han skal ha mye av æren, eller skylda, for den skolestrukturen vi har i dag.

Han viste frem skrytebildet sitt. Bilde av alle de 8 skolene han har vært med på å legge ned. Vegård, Heggen, Stranden, Eikeli, Ringmoen, Åsbygda, Kirkeskolen og Hønefoss.

Det gjør vondt å se bildet. Ikke minst fordi skolen i min barndoms dal, barneskolen jeg gikk på som barn, er en av skolene på bildet. Jeg vet hvor mye bygdefolket der sloss for å beholde skolen sin. Lignende kamper ble kjempet ved flere av de andre skolene. Det gjør noe med et lokalsamfunn når skolen forsvinner.

Ved to av skolene på bildet er det fremdeles skole. Men da er det private Montesorriskoler driftet av bygdefolket rundt skolen. Så til tross for politikernes beslutninger har skolene fått bestå slik folket ønsket. Kanskje noe å tenke på for folkene bak propagandsministeriet?

Så var det Rådmannens tur til å skryte av egen fortreffelighet. Han fortalte for en økonomisk katastrofe kommunen var i da han overtok roret. Han hadde litt problemer med å få det til å låte logisk at han kun var en ydmyk tjener som bare iverksatte de vedtak politikerne fattet, samtidig som han viste til hvor dyktig han selv hadde vært til å få skuta på rett kjøl.

Han fortalte historien om 6 skoler som har blitt til 2 og 9 paralle klasser som har blitt til 6.  Hans fokus var på at disse grepene hadde fått kommunen ut av ROBEK, og at vi nå har penger på bok og en bedret økonomisk handlefrihet.

Han holdt klokelig kjeft om at skolebarn har fått betydelig lengre skolevei og at klassene har blitt større og lærertettheten mindre. I regnestykket på hvor mange penger kommunen hadde spart på å legge ned de 8 skolene var ikke kostnadene til skoleskyss med. Heller ikke investeringskostnader til nye skolebygg og sikring av skoleveier til de nye skolene. Han nevnte heller ikke at kommunens lånegjeld nå har pasert nivået på driftsbudsjettet og at vi på det viset har full fart mot et nytt opphold i ROBEK.

Assisterende rådmann la ut om sikker skolevei. Han er en fyr som er utrolig flink til å prate, og legger frem saker på en slik måte at det høres troverdig ut. Jeg håper at de tiltak han skisserte vil gi et mindre kaotisk trafikkbilde øverst i Hønengata. Det trengs.
Jeg forstår at man må kjempe en kamp for befolkningen på Rabba så ikke de må kjøre rundt halve byen for å komme seg en tur på Kiwi.
Jeg forstår ikke helt hvordan skolebarna skal gå i enden av Parkgata.  Det blir liksom litt sånn som å entre perrong 9 3/4 på King Cross stasjonen i London for å komme til Galtvort.

Sist ute var Kommunalsjefen som skulle orientere omskolegrensene og hvorfor de var blitt som de ble.  Selvsagt politikernes skyld. Og de hadde jo endret de.  Nå er det bare første klassingene fra Oddli og Vesterntangen som skal til Benterud i 2020.  Og første klassingene har krav på skoleskyss på den strekningen. Problem løst!
(Ja helt til de 1, klassingene begynner i 2, klasse høsten 2021 og ikke lengre har krav på skoleskyss, men den tid den sorg.)

 

Så var det en kaffe- og tissepause før det ble tid for spørsmål og innspill fra salen. Dette var et folkemøte, og Varaordføreren oppfordret oss til å ikke la det bli en politisk debatt.  Slik jeg ser det er beslutninger om skolenedleggelse og konsekvensene av slike vedtak i høyeste grad politikk.  Det samme er følgene av politiske vedtak tatt på sviktende eller mangelfulle beslutningsgrunnlag.  Ja, det meste i samfunnet rundt oss som angår fellesskapet er i grunn politikk.  Men jeg er en lydig borger, jeg holdt kjeft. (Bortsett fra ett og annet snøft og en og annen halvhøy kommentar når arrogansen der fremme ble for påtrengende.  Men jeg lover, det var mest ment for egne ører…) Som representanter for Rødt var vi der mest for å lytte av folkemeningen.  Vi er folkevalgte, valgt av folket for å fremme deres synspunkt.

Den første som fikk ordet var en av lærerne fra Hønefoss skole.  Og at hun var både stolt av og glad i arbeidsplassen sin var lett å forstå.  Varaordføreren som var ordstyrer prøvde å stoppe henne flere ganger, og sa at hennes innlegg ikke inneholdt noen spørsmål. Men hun ba han tie stille, det var hun som hadde ordet, og hun hadde lest i lokalavisen at ordføreren hadde sagt at alle som ønsket det skulle få komme med innspill. Hun var flott, elevene som har henne som lærer er heldig, og hun fikk applaus fra publikum.

Neste mann som fikk ordet var en av skoleforkjemperne. En av de foreldrene som virkelig har stått på for at skolen skal få bestå.  Han refererte til en uttalelse fra Rådmann eller assisterende rådmann han hadde  lest i lokalavisen, der det ble hevdet at skoleforkjemperne kom med usannheter. Han lurte på hvilke usannheter det var referert til. Hva de hadde sagt som ikke medførte riktighet. Han fikk beskjed om at det ikke var spørsmål til de temaene som var blitt informert om i møtet. Da han gjentok spørsmålet, ble det besvart med taushet før neste mann fikk ordet.
Noen ganger er taushet et utrolig godt svar.

Og slik fortsatte det. Spørsmålene var mange.  De fleste var kritiske, men det var g innlegg fra foreldre som synes det var positivt at barna deres skulle få begynne på en helt ny og moderne skole.  Det er forståelig. Og Ullerål skole blir sikkert en kjempefin skole, akkurat som Benterud.  Man behøver ikke å mene at det er noe galt med de nye skolene selv om man ønsker å beholde Hønefoss skole.

Varaordføreren oppsummerte møtet, og oppfordret alle til å oppføre seg ordentlig i debattene i lokalavisas kommentarfelt og på sosiale medier før han avsluttet med en kraftsalve mot “den lokale monopolavisen”   En kvinne på første rad ett sted kommenterte høyt at den uttalelsen sa mer om varaordføreren enn den sa om lokalavisa.  Da varaordføreren i kjent herskestil-teknikk repliserte skarpt i mikrofonen; “Hva sa De?” gjentok bare kvinnestemmen rolig sitt utsagn. Fantastisk.

Da var møtet i grunn over, og salen begynte å tømmes mens Lederen av Hovedutvalget for oppvekst og kultur kom med sine betraktninger som de færreste fikk med seg. Innen gallionsfiguren, den kvinnelige ordføreren fikk lov å takke for fremmøtet var det kun få mennesker tilbake.

Jeg benyttet anledningen da møtet var slutt til å gå bort til Rådmannen å stille et spørsmål jeg brant inne med.  “Når kommer etterbruken av Hønefoss skole opp til behandling?” Det er et vedtak om at Rådmannen skal legge frem en slik sak.  Han sa at den kommer før sommeren.  Jeg tror at for å forstå det jeg egentlig lurer på; Hvorfor det har gått så prestisje i, hvorfor det er så maktpåliggende,  å få lagt ned Hønefoss skole, Ja da må jeg finne ut hva de som bestemmer har tenkt å benytte bygningen og området rundt til i fortsettelsen.

Discovery International Scool er i følge sine hjemmesider i en søknadsprosess hos Utdanningsdirektoratet om å etablere en internasjonal skole i Ringerike.  De vil motta beslutningen i februar 2020. I følge tidslinjen på hjemmesiden er planen å åpne skole på Ringerike 18. august 2020.
Så i likhet med at Stranden og Vegård har blitt Montessoriskoler så kan raskt Hønefoss skole bli Discoery International Scool.
Privatiseringen av Ringeriksskolen fortsetter.

 

Kokkejævel er (gjesp) fremdeles på bloggtoppen.  Jeg er fremdeles på 56.plass. Valentines dag er over og i dag er en ny grå lørdag. Drømmehuset har sett sine bedre dager, gangen er full av rot, det står ei halvmalt hylle i stua og hybelkaninene hopper lykkelige rundt. I morgen kommer det gjester. (eller gjest, da, i entall) Jeg vet i det minste hva jeg skal bruke dagen til.

Valentines dag ble ikke som forventet for Kokkejævel.  Han og Kjærest hadde booket seg inn på Bjørnfjell Mountain Lodge (høres dyrt ut.)  De skulle kose seg med en tre-retters middag, flirte i boblebadet og overnatte i en hytte under nordlyset.  Høres jo riktig så romantisk ut.  I stedet ble det avbestilling og syk Kjærest som feberhet sov seg gjennom store deler av dagen. Den magiske medisinen Kokkejævel lagde her om dagen hadde ingen virkning, eller virket muligens mot sin hensikt. Heldigvis har det fått Kokkejævel til å revurdere ideen om å starte en egen religion med (kokke)jævel-dyrkning. Nå ønsker han seg ikke en egen kirke til jul lenger.

Her i Drømmehuset ble Valentines-dagen som forventet. Her var det lite med boblebad og elskov under nordlyset for å si det sånn.

Som den uhelbredelige romantikeren jeg er, hadde jeg kjøpt Valentines-gave til Gamle Gubben Grå allerede på onsdag.  Hadde klart å smugle den inn i huset og få gjemt den mens jeg var alene i heimen så Gamle Gubben Grå hadde ikke fattet mistanke om at jeg pønsket på noe.  Som alle andre skikkelige middelaldrende par som har vært sammen halve livet ser vi jo selvsagt på Valentines og andre slike “ny-moderne”  ting som kun triks fra handelsstanden for å lure pengene fra oss.
Gaven, en bok, lå pent innpakket med kort i rød konvolutt ved plassen der Gamle Gubben Grå pleier å innta dagens første kaffekopp da jeg gjorde meg i stand til å dra på jobb.  Gamle Gubben Grå snorket fremdeles inne på soverommet.

Men innen jeg kom meg ut døra hadde Gamle Gubben Grå stått opp og sto og myste med dagens første sigarett i dørsprekken i utgangsdøra.  Så jeg svingte innom stua og ga han gaven på vei ut.  Er jo litt kos å se reaksjonen og, når man overrasker noen.
Han tok i mot gaven med et smil, men sank litt sammen. “Men jeg har ikke husket noe…” sa han litt trist.  Jeg avbrøt han fort og sa at det hadde han da hele dagen til å fikse, og sprang ut utgangsdøra.  Pakkeoverleveringen hadde gjort at jeg lå noen minutter bak skjemaet, og jeg kunne se at jeg måtte skrape is. (Ja, jeg vet at Høvdingen ga meg sånn greie til å legge over vinduet i julegave).

(Bildet er kun illustrasjonsfoto. Det var absolutt ikke snø, kun is.)

Valentines-dag og romantikk gjør selv ei middelaldrende kjerring vår-yr og spretten, og jeg spratt over trammen i raske, lette skritt.  Men det er ikke vår i februar, og natterimet blir is på trapp av tre. Så i første trappetrinn ned mot bilen mistet jeg bakkekontakten. Og etter en liten piruett landet jeg i bunnen av trappa med bena opp og hodet ned.
Så lå jeg der blant is, grus og vissent granbar og forsøkte å kjenne etter hva jeg hadde ødelagt denne gangen. Jeg kom raskt til at de fleste kroppsdelene føltes omtrent som før.  Langt fra gode, men det var ingen nye vondter å snakke om.

Så var det bare å stable seg på beina igjen.
Det er lettere sagt enn gjort for ei diger dundre med et sammenskrudd kne og to stive albuer å komme seg opp fra liggende på glatt underlag. Etter et par mislykka forsøk kom Gamle Gubben tassende i pysjamas og tøfler for å hjelpe kjerringa, men fikk raskt beskjed om å holde seg unna og ikke begynne å hale og dra i kjerringa. Det gjelder å ha kontroll på hver minste bevegelse for å ha kontroll på alle vondtene.  Den kjærlige tonen fra pakkeoverrekkelsen noen minutter tidligere var borte.  Møysommelig stavret jeg meg opp. Fikk skrapet bilvinduene fri for is og kom meg på jobb bare to minutter etter at arbeidsdagen burde ha startet.

Etter endt arbeidsdag lå det en stor tulipanbukett og ventet på meg. Valentines-gave fra Gamle Gubben Grå.  Tulipaner er min yndlingsblomst.  Så en tulipanbukett i glade vårfarger gleder hjertet mitt mye mer enn røde roser.  Jeg laget middag.  hjemmelagede salma nuggets.  Ikke et tre retters gourmetmåltid, men greit nok.

Så ble det sofa og pelspledd mens jeg fikk tømt ut all min frustrasjon over arrogante varaordførere og andre udugelige høyrepolitikere, om sykehusdrift med mer fokus på økonomi og kontroll enn kvalitet og gode pasienttjenester, om elendig eldreomsorg og muligens en del andre temaer som irriterer meg mens Gamle Gubben Grå lyttet rolig.  Et sikkert tegn  på at Kjerringa er utslitt.
Når frustrasjonen var tømt tok jeg med meg Charlie Chihuahua og krøp til køys.  Jeg var for lengst i komatøs søvn da Gamle Gubben Grå kom for å legge seg.

Kokkejævel ligger på bloggtoppen, fremdeles. Å ligge der på toppen å vake i en fem måneders tid har ikke gjort egoet til Kokkejævel noe mindre akkurat.  I dag tror han at han er en Gud, og lanserer tanken om a å starte en ny religion.

Jeg har rast ned til en 56. plass, føler meg ikke gudommelig.  langt der i fra.  Føler meg bare som ei sliten, middelaldrende kjerring.  Jeg skjønner jo at det er morsommere å lese bloggen til en gud enn til ei sliten kjerring.

Men tilbake til Kokkejævel og hans selvoppnevnte guddommelighet.
Kjærest, altså samboeren til Kokkejævel, er syk.  Skikkelig forkjølet. Vondt for å puste, og hoster til det høres som innvollene kommer ut.  Kokken har stilt diagnosen. I tillegg til Gud, jævel og snobb er han også selvutlært lege.
Er det forresten bare jeg som reagerer på at en fyr som titulerer seg selv som jævel, og liksom har gjort det å være kokkejævel som sitt livsverk, plutselig har blitt Gud?
Men tilbake til Kjærest.  Hun har i følge Kokkejævel lungebetennelse, eller pneumoni, som det heter på det språket vi som har medisinsk kompetanse bruker.   Kjærest stoler ikke blindt på Kokkejævelen sine medisinske kunnskaper forståelig nok, så hun får han til å kjøre henne til legevakta for en konsultasjon hos en ordentlig lege. Legen stiller diagnosen lungebetennelse forårsaket av virus.  Om han kun stiller diagnosen klinisk, eller beviser det med et røntgenbilde av lungene vet jeg ikke. Men legevakta ligger på Helsehuset i Alta, som er ett av de best utstyrte distriktsmedisinske senter vi har i Norge. Såkalte mini-sykehus..   Så det kan godt hende det er dokumentert lungebetennelse.
Nok medisinsk prat. Jeg stoler på legens kliniske kompetanse.  Kjærest ble sendt hjem uten medisinering. Antibiotika hjelper som kjent ikke på virus.  Her er det bare å ta tiden til hjelp, som regel leger kroppen seg selv i løpet av en uke eller to.  Det går over!

Når de ikke får medisin av legen drar Kokkejævel hjem og lager sin egen medisin. Er det noen av dere som har lest Roald Dahls bok “Georgs magiske medisin”? Jeg leste den for ungene da de var små, og etter det har jeg hatt ett litt anstrengt forhold til hjemmelagete medisiner. Ikke minst etter at Datter og hennes venninne laget en stor bøtte “magisk medisin” med ingredienser fra alle snille mennesker på boligfeltet. De fikk litt sur melk og gamle pepperkaker av meg. Hva de andre husstandene på feltet lot de få oppe i bøtta de dro rundt på en kjelke vites ikke. Men når medisinen var ferdig, kastet de to 5 år gamle jentene medisinen over de “store, slemme guttene”. En guttegjeng på tre fire gutter i 12 års alderen….

Vel. Etter at Kokkejævel har kokt sammen sin magiske medisin tvangsmedisinerer han Kjærest og Datter. Og de stakkars jentene turte vel ikke annet enn å svelge unna.

I følge han førte det til umiddelbar bedring hos begge. Derfor velger han å se på seg selv som en mirakelmann.

Oppglødd av sin egen suksess, proklamerer han at han burde bli en religion! Og her er det varselklokkene bør ringe hos alle oss andre. Jeg mener, (kokke)jævel-dyrkelse!!!!

Djeveldyrkelse eller teistisk satanisme som det heter når satanister tilber satan/ djevelen som en fysisk person er noe ordentlig gufne greier. Ja jeg føler det går kaldt langt ned over ryggen min. For hva leser jeg ikke på nett om slik djeveldyrkelse? Jo at sataniske ritualer med ofring og blodspilling er vanlig.

Når han så avslutter med å si at han ønsker seg en kirke til jul, ja da skjønner alle at dette er en mann som er litt vel høy på seg selv.

 

 

 

 

Det er selvsagt Kokkejævel som fremdeles er på bloggtoppen, forstå det den som kan. Jeg har ramla ned igjen til en 48. plass.  Det kan jeg forstå.

Kokkejævel skriver om slankekuren sin. Eller unnskyld, han slanker seg ikke. Han skal bare gå ned i vekt. To sider av samme sak spør du meg.  Nå har han holdt på med denne slankingen/ vektreduksjonen i 7 uker, og resultatet er at han har gått opp 500 gram.  Fortsetter han slik veier han godt over 117 kilo innen han begynner å fråtse i juleribbe og pinnekjøtt igjen.  Bare nevner det.

Jeg slanker meg heller ikke. Men jeg håper jo å gå ned i vekt.  Siden badevekta kun viser ERROR hvis jeg tråkker på den aner jeg ikke hvor mye eller lite jeg veier.  Sist jeg veide meg, for over ett år siden veide jeg mer enn Kokkejævel. Jeg innbiller meg at det er mindre nå.

Kokkejævel kommer med de vanlige unnskyldningene på hvorfor man går opp og ikke ned i vekt. Han har vært te og reist. Har arbeidet mindre enn han pleier. Sittet mer rolig. Ikke vært helt i form psykisk.
Kokkejævel sin plan er å holde seg unna brød, ris og poteter. Noe han ikke helt har klart.

Min plan er en helsemessig nødvendighet.  Jeg har fått diabetes, og må holde meg unna sukker. For meg betyr det farvel med Coca Cola som jeg har vært avhengig av i rundt 35 år. Farvel til smågodt og sukker i teen, og mange andre små hverdagsforandringer som kanskje ikke er så små når de blir summert.
Lenge kom jeg med de dårlige unnskyldningene for å skeie ut. “Må kunne unne meg en Cola, jeg er jo på reise.”  Og snart var det ikke bare turer til Oslo som var en “reise”.  Snart var det en “reise” hver gang jeg dro til Drammen på jobb.
Jeg har jobbet så mye hatt så mange møter, jeg fortjener en Cola.  Det skulle snart ikke mer enn en arbeidsdag i hvitt, eller en møtedag som var litt heavy før jeg syntes jeg fortjente en Cola.
Jeg har sittet mer rolig, blogget og drukket te.  Jeg fortjener i det minste sukker i annenhver tekopp. Suketter blir ikke det samme.
Jeg er sykemeldt, stakkars meg.  Jeg fortjener å kose meg litt.  Bare litt smågodt, eller et kakestykke, sukker i teen og Coca Cola.
Unnskyldningene har vært mange, og de har vært lette å ty til.
Men i det siste har jeg tatt grep, bort med dumme unnskyldninger!  Her står sukettene klare ved vannkokeren, og jeg kjøper inn vann med kullsyre og friske fruktsmaker.  (Og så har jeg økt inntaket av kaffe)

Kokkejævel har satt seg et langsiktig mål.  Han skal veie under 100 kilo i løpet av 2021.  Vi har så vidt begynt på 2020. Han har god tid! (Og med den farta han har nå, vil han veie over 120 kilo når julemarsipanen kommer i butikkhyllene høsten 2021 Da kan det være litt vanskelig å ta et skippertak de siste ukene inn mot nyttår – bare nevner det….)

Jeg vet ikke, men jeg antar at det ikke er like smart for meg å ha et like langsiktig mål på livsstilsendringene mine. Lista over komplikasjoner ved diabetes er lang.
Fotkomplikasjoner. Jeg har alt nevropati på grunn av skadete nerver i det beinet som er full av titan.  Hjerneslag, og hjerteinfarkt. Nevropati, som jeg alt har. Nyreskader.  Tenner og tannkjøttsykdommer, jeg har hatt elendige tenner siden barndommen. Henger sammen med hjertefeil og dårlig blodsirkulasjon. Øyesykdommer. Jeg har alltid hatt synsproblemer. Jeg trenger ikke flere.  Da hjelper det ikke med å lete etter unnskyldninger for å skeie ut. Helsa mi blir like dårlig.

Kokkejævel skjønner matematikken  rundt kostreduksjon. Man må forbrenne mer enn man tilfører kroppen.
Jeg skjønner at jeg må ta grep for å beholde helsa mi på det nivået den er i dag. Forhåpentligvis bedre den.  Det er en god motivasjon. Og jeg kan fremdeles kose meg.  Det finnes andre former for kos enn Coca Cola, smågodt og sukker i teen. (Og nei, til tross for bildet øverst i innlegget har jeg ikke tenkt å bytte ut Coca Cola med rødvin)

Mislykkes Kokkejævel, vitser han med at han har litt å tære på i et bomberom ved en atomkrig eller noe sånt.
Mislykkes jeg…  vel da når jeg ikke mitt mål, og bli en gammel og svært vital kjerring.

 

Kokkejævel regjerer fremdeles på toppen av bloggtopplista.  Jeg har karret meg opp til en 46. plass.
Kokkejævel har en tirade på sin blogg hvor han later som han er et rævhøl av en mann som pisker syke kjerringer og barn rundt.  På slutten av innlegget sier han neida, det var ikke slik. Han er så snill og kjærlig at han er den reneste Florence Nightingale. Så får vi velge hvilken av versjonene vi vil tro på.  Virkeligheten ligger kanskje et sted sånn midt i mellom slavedriver og Nightingale?
Jeg derimot er jævlig lei late mannfolk, sånn på ordentlig.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet hjem fra jobb og funnet Gamle Gubben Grå sovende under et pledd på sofaen – og det uten at han har en forkjølelse eller mannlig pjuskhet å skylde på. Og ja, jeg har trampet inn og smelt med dører og høylytt gitt uttrykk for at jeg er både sulten og sliten, og hvorfor har han ikke en gang begynt på middagen?  Det pleier ikke å gjøre noe videre inntrykk, eller føre til handling. Mulig at pleddet blir dratt litt lenger opp mot ørene for å stenge lyden av sur kjerringkjeft ute….

Det pleier å bli litt mer liv i den late kroppen hvis jeg klarer å få nappet pleddet av han.  Da spretter Gamle Gubben Grå opp som om noen skulle ha skutt han i rompa, og skjeller og smeller.  Og det er ikke bare på grunn av Prince at det står en røyksky rundt han. Hvorvidt jeg lykkes med få kanalisert all den energien Gamle Gubben Grå plutselig er i besittelse av inn på kjøkkenet for å lage mat til meg varierer.  Men jeg pleier sjelden ved slike anledninger å bli møtt med forståelse for min sultfølelse.

Som regel får jeg ikke tak i pleddet. Det har Gamle Gubben Grå klok av skade tullet godt rundt seg slik at det ikke er mulig å få tak i en flik av pleddet å nappe i. Så ligger han der og kommer med små host, og prøver å innbille meg at han er pjusk eller har man-flu. men hoste har du gjort siden vi traff hverandre på slutten av 1980-tallet.  Skyld ikke på pjuskhet, men på de 20 sigarettene du daglig inhalerer.

Det kan hende på slike ettermiddager hvor jeg får nappet vekk pleddet eller på andre måter får Gamle Gubben Grå opp fra sofaen, at han finner frem støvsugeren.  Det skjer i så fall på  ettermiddager jeg er så sliten og trøtt at jeg synker ned på “min” sofa og krøller meg sammen under “mitt” pelspledd.  Da kan Gamle Gubben Grå starte en samvittighetsfull støvsuging av stua, spesielt av flosseteppet under salongbordet rett ved sofaen.
Mens han støvsuger synger han høyt, gjerne en egenprodusert omskriving av en kjær salme eller julesang, Selvsagt med feil melodi. Gamle Gubben Grå er like tonedøv som meg.
I går brukte han slagbor eller elektrisk sirkelsag ved salongbordet rundt en meter fra trommehinnene mine da jeg forsøkte å ta en lur.  Jeg åpnet ikke øynene for å sjekke hva slags verktøy som ble benyttet på et stykke tre midt i stua, bare minner om at det var varmegrader og sol ute….

Middagen på slike dager kommer sjelden på bordet før klokka nærmer seg 22.  Og da er den en tragedie!  Gamle Gubben Grå velger da å servere “Spagetti uten saus”. Altså kokt spagetti med smør og i beste tilfelle litt sånn ferdig revet parmesan på boks. Hallo! Jeg giftet meg ikke med en kokk for å få servert “Spagetti uten saus”!!!

I Kokkejævel sin fremstilling drar Kjærest ut for å kjøpe ordentlig mat etter at han ikke er fornøyd ¨med Toro Tomatsuppe.  Men verken seifilet eller kjøttdeig er bra nok for Kokkesnobben.
Hadde jeg på slike dager bedt Gamle Gubben Grå dra ut og kjøpe ordentlig mat, hadde han dratt på Circle K og kjøpt ei 10-kroners wienerpølse eller to, til seg selv.
Noen ganger lurer jeg på hva jeg egentlig ser i denne gubben.

Nå har klokka passert halv ni.  Gamle Gubben Grå sover fremdeles. Jeg har vært oppe siden klokka ringte halv seks. Noen må påse at Yngste Sønn kommer seg opp og på jobb.  Mener jeg, Hønemor. Han ville sikkert klart det greit på egen hånd.
Jeg sparket liv i Gamle Gubben Grå litt over klokka fem i dag morges.  Kjøteren bjeffet høylytt.  Det betyr som regel at den gamle hunden må ut. Jeg var ikke klar over hva klokka var, jeg var bare trøtt. Jeg sover naken, Gubben sover i pysj. Jeg vet hvem av oss jeg foretrekker står i døråpningen mens Kjøteren tar en nattlig luftetur i hagen.  Jeg regner med naboene er enige med meg hvis de skulle se i vår retning.
Han mumla noe om at han akkurat hadde sovna da han lydig sto opp.  Det kan godt tenkes.  Jeg vet han noen ganger sliter med å finne søvnen.  Han virket ikke så veldig blid da han kom å la seg igjen, eller da vekkerklokka ringte ti minutter etter at han hadde krøpet opp i senga.
Jeg lar han sove til han våkner.  Tror det både blir gjort mer husarbeid og blir en hyggeligere stemning i heimen av det.

Jeg har fått min morgenstund med frokost, tekopp og PC.  Jeg har gått to turer med hundene, Kjøteren er ikke helt god i magen.  Ute lokker klar blå februarhimmel og småfuglene sang lystig da sola steg over åsen i øst.   Jeger klar til å starte dagen.  SÅ får Gamle Gubben Grå starte sin dag når han er klar.

Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen i tretti år.  Hemmeligheten er ikke at livet kun har bestått av solskinnsdager, for vi har hatt flere utfordringer og sorger enn de fleste andre par.  Hemmeligheten er ikke at vi alltid er enige, eller at vi har løst alle uoverensstemmelser med diplomatiske samtaler, for her fremstår ikke alle diskusjoner som like saklige eller rolige.
Hemmeligheten ligger i at vi innerst inne er veldig glade i hverandre, at vi har respekt for forskjellene (gudene skal vite at det ikke alltid er like enkelt) og at vi har bestemt oss for å være sammen “til Dovre Faller” som Gubben bablet om hele tiden det første halve året vi var sammen.