I går fikk jeg en kommentar på et innlegg jeg publiserte i fjor høst. Innlegget tok utgangspunkt i en kommentar-artikkel Elin Killie Martinsen hadde skrevet om sittemøbler på Radiumhospitalet. Den som kommenterte dette blogginnlegget mitt et halvt år etter at jeg publiserte det var nettopp Elin Kille Martinsen. Slikt er jo interessant, og ikke minst hyggelig. I det minste var denne kommentaren hyggelig.
Elin Kille Martinsen skriver at hun har skrevet en ny tekst om sittemøbler som snart kommer på trykk i Aftenposten. Denne gangen om krukkene i den nye Sofienberg-parken-øst som åpner på Grünerløkka i morgen. Teksten er nå publisert. Hun er, kanskje ikke overraskende, ikke veldig begeistret for disse sittemøblene heller. Du kan lese artikkelen her.
Jeg forstår utfordringen. Det er ikke alle sittemøbler som er like gode å sitte på for mennesker med slitne kropper. Det der vet jeg mye om. Og armlener er kjekt, i det minste når en skal reise seg igjen. Er spørsmål reiser seg raskt i hodet mitt. Hvorfor er det så vanskelig å designe sittemøbler til det offentlige rom som er behagelige å sitte i?
Burde ikke det være en av de viktigste kriteriene for sittemøbler? At de er behagelige å sitte i. Er det ikke litt feil om kult design trumfer det som egentlig er hensikten med produktet?
Jeg har ikke vært i Sofienberg-parken og prøvesittet møblene. Mulig det kan bli en ekskursjon dit for Gamle Gubben Grå og Kjerringa i løpet av sommeren.
Ny dag, og selvsagt måtte en av disse evinnelige ukemeny-bloggene havne på plassen over meg på topplista. Jeg oppdaget det i går ettermiddag og brukte middagslagingen i går til å teste ut kameraet på den nye telefonen.
Eller, jeg hadde i det minste planer om å teste ut det nye kameraet mens jeg lagde middagen. Dere vet sånn skritt for skritt bildeserie som mange har på slike matinnlegg. 134 bilder på et innlegg om makaronigrateng for eksempel. Men denne kjerringa er dårlig på multitasking når hun styrer på kjøkkenet, så det ble med to bilder. Det over her av det ferdige resultatet som selvsagt ble spist ute i sola på terrassen. Det var godt over 20 grader ute. Det andre bildet jeg husket å knipse var av en kjele med poteter som koker. Utrolig viktig å få dokumentert ikke sant?
Nå var potetene det viktigste med denne middagen. De skulle bli til en Potetsalat med urte og parmesandressing. Oppskriften fant jeg i VG helg for 3. mai. Grillmaten var noen kyllingspyd jeg fant i billigkroken på Coop.
Jeg delte noen poteter i to og kokte de i lettsaltet vann. Helte så av vannet, og lot de dampe godt av seg. 1 fedd finkuttet hvitløk og 1 sjalottløk ble hakket fint og blandet i en skål med 1 dl olivenolje,2ss hvittvinseddik og 1 ss dijonsennep. Dressingen ble helt over potetene mens de fortsatt er varme. Vendte så inn revet parmesan og finhakket bladpersille og gressløk. Server potetsalaten lun.
Potetsalaten falt i smak hos oss. Den gjorde mirakler med noen litt gamle mandelpoteter som hadde sett bedre dager. V Helt herlig var det og å gå i kjøkkenhagen og hente egen gressløk. Bladpersillen var nyinkjøpt, så den blir først plantet ut i krydderhagen etter at middagen var laget.
Spise middag på terrassen med krydderurter fra egen hage, finnes det noe bedre?
Telefonen min begynte å oppføre seg rart på lørdag. Den ville liksom ikke det jeg ville. Ikke skrive de bokstavene jeg trykte på, og ikke reagere når jeg trykte på skjermen. Direkte vrang og vanskelig var den.
Jeg antok at noe av det kan komme av at jeg ikke har verdens nyeste telefon. Ble kjøpt en høstdag i 2020 etter at jeg satt i hjel den forrige på en fottur i Jotunheimen. Det regnet lett, og jeg var sliten og sulten, ok? Glemte helt at jeg hadde telefonen i baklomma.
Den telefonen jeg kjøpte i 2020 har fått en del sprekker og hakk i glasset etter hvert, og har til tider vært litt kranglete, selv om den aldri har vært så vanskelig som i dag. Enkelte ganger hevder den at jeg ikke har noe Sim-kort i, selv om jeg sitter og bruker telefonen. Merkelig, men etter å ha knottet inn pin og eller puk et par ganger har den vært snill en stund igjen. Vi har alle våre særheter ikke sant?
Vel en fungerende telefon må en ha i dagens samfunn. Jeg har jo hele livet mitt på den telefonen. Alt fra bank-id til førerkort, blogg, aviser, kamera…. Ikke tror jeg det er så mye å gjøre med en fem år gammel telefon med nok av sprekker, hakk og feil. Jeg måtte kjøpe meg ny telefon.
Jeg hater å kjøpe slike elektroniske dupeditter. De som selger slikt pleier å spørre om mer enn ti vise kan svare, og jeg føler meg som den dinosauren jeg mest sannsynlig er. Nei, det blir ikke bedre om jeg tar med meg Gamle Gubben Grå. Han er absolutt ikke noe digitalt geni, selv om det virker som om han tror det selv. Han har mye mindre peiling på slikt enn meg. (Noe han selvsagt ikke vil innrømme.)
Å svi av noen tusenlapper på en telefon jeg forhåpentligvis blir fornøyd med en eller annen gang gikk greit. Jeg fant et blek-rosa vidunder fra samme fabrikat som jeg hadde hatt, med bra kamera og til en pris jeg kan leve med.
Resten gikk ikke så greit. Jeg spurte jyplingen i butikken om han kunne sette opp telefonen for meg. Du vet få den i gang, og helst få med mest mulig av det jeg hadde på den gamle telefonen over. Det var han motvillig til. Påsto at det var så enkelt at det klarte jeg sikkert selv, og dessuten ville det ta tid og han måtte ta seg betalt for det. Vel, jeg kunne ha venta den tiden det tok og betalt den prisen det kostet jeg. Det var rundt tre timer til stengetid, men jeg liker ikke å bry folk som helst ikke vil gjøre jobben sin så jeg sa at da klarte jeg sikkert det.
Da jeg åpnet esken ble jeg ikke betrygget, nei heller mer betenkt. Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne å lete etter sim kortet på den gamle telefonen. Før var det et slikt lokk på dekslet på baksiden av telefonene, ikke sant? Ikke noe slikt på verken den hye eller gamle telefonen. Gamle Gubben Grå lovte å hjelpe meg, og han klarte faktisk å skifte sim-kort. Men så stoppet det litt opp. Mest fordi vi satt og drakk kaffe. Vi fikk ta det når vi kom hjem.
Hjemme var Yngste Sønn. Han har jeg tro på når det gjelder digitale dingser, og han hjalp meg gjerne. Vi kom ganske langt. Men denne nye telefonen hadde tydelig arvet noen særheter fra den gamle – som i tillegg hadde tatt kvelden for godt i løpet av dagen – Den hevdet og at den ikke hadde sim kort, selv om Gamle Gubben Grå hadde satt inn det gamle Sim kortet, og Yngste Sønn hadde sjekket at det både stemte og var satt inn riktig. Etter noen forsøk konkluderte Yngste Sønn med at det måtte være Sim kortet mitt det var noe galt med, og at jeg trengte et nytt sim kort. Da var telefonbutikken for lengst stengt.
Så i helgen har jeg vært helt uten telefon i nesten to døgn.
I dag hadde Gamle Gubben Grå en time på sykehuset på morgenen så først en god stund ut på dagen kunne jeg ta med meg telefonen tilbake til butikken. Heldigvis var det noen voksne hjemme.
Jeg fikk nytt sim kort og godt hjelp. Ikke måtte jeg betale verken for sim kortet eller hjelpen! Snakk om service.
I helgen har jeg virkelig følt på hvor avhengige vi er av denne lille boksen. Egentlig litt skremmende.
Jeg har alltid sett på det å være veganer som et livsstils valg. Man velger å ikke spise mat som stammer fra dyr, det være seg kjøtt, egg eller melk – og muligens andre ting jeg ikke kommer på akkurat nå. Men sånn rent bortsett fra det så er de som alle andre mennesker. Det finnes veganere som er kristne, muslimer, hinduer og ateister. Det finnes veganere av mange etnisiteter og i alle samfunnslag. Slik har jeg tenkt. Mulig jeg har tatt feil.
For i dag starter en rettsak i Oslo tingrett. Norsk vegansamfunn har gått til søksmål mot staten fordi de ikke får statsstøtte som trossamfunn. Jeg kan forstå at Norsk Veganersamfunn har lyst på de 1.150.000 kroner som statusen som trossamfunn ville gitt dem, men ser ikke helt at de er et trossamfunn. Vil ikke det være ekskluderende for veganere som er medlem av andre trossamfunn? Så vidt jeg vet kan man ikke være medlem av to trossamfunn. Når en slik tanke slår ned i meg må jeg jo sjekke. Ifølge den norske trossamfunnsloven må tros- og livssynssamfunn hvert år sende inn medlemslister for å motta statstilskudd. Hvis en person er registrert i to trossamfunn samtidig, kan ingen av dem få offentlig støtte for vedkommende. Ok, da kan man være både kristen og veganer, men veganerne vil gå glipp av statsstøtten for deg. Det samme vil kirken.
Nå er det relativt mange litt merkelige trossamfunn som får statsstøtte, men la oss ikke ta den debatten i dag. I dag handler det om de som bekjenner seg til veganer-troen.
I artikkelen om dette temaet som jeg leste i Aftenposten står det at Norsk vegansamfunn tilbyr blant annet veganske navnefester, konfirmasjoner, vigsler og gravferder. Jeg blir straks nysgjerrig. Hvordan foregår en vegansk gravferd, eller et vegansk bryllup? Jeg forstår at maten som serveres er vegansk og at de ikke ofrer dyr under seremonien, men nå tror jeg ofring av dyr er relativt sjelden ved begravelser nesten uavhengig av trossamfunn her i landet.
Jeg klikker meg inn på seremonier på hjemmesiden til Norsk Veganersamfunn. For meg virker de fleste av disse seremoniene som en hver livssynsnøytral seremoni. Slik mange arrangerer i dag når de ikke tilhører noe trossamfunn. Jeg ser ikke noe i disse seremoniene som vitner om noen egen tro, bortsett fra at de legger føringer for menyen på selskapet etterpå. Noe for eksempel kirken ikke blander seg opp i.
Ok. Kanskje er jeg urettferdig. Vegansk konfirmasjon er den seremonien som i det minste under konfirmasjonsforberedelsene kan minne litt om en trosretning. De har konfirmasjonsundervisning som vil gi konfirmantene bedre forståelse av et vegansk livssyn og øving i selvstendig kritisk tenkning. Undervisningen vil gi konfirmantene mulighet til å utforske de store spørsmålene rundt menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål med utgangspunkt i livssynserklæringen. Dyrs rettigheter er en sentral del av veganismen, og det følger fra dette at menneskerettighetene er viktig da mennesker også er dyr. Dette minner om god gammeldags hjernevasking, slik man har lange tradisjoner med i mange trossamfunn. Bare så synd at det tilbudet er noe begrenset. I følge hjemmesiden til Norsk Veganersamfunn var frist for påmelding 28. februar 2023.
Ser og at veganersamfunnet tilbyr begravelsesseremonier for kjeledyr. Jeg kan se behovet. Men likevel tror jeg de fleste familier klarer å få begravd kjeledyrene sine på en verdig og god måte uten å betale noen seremonimester….
En siste seremoni til dette vegansamfunnet som jeg reagerer på er Roseseremoni. En roseseremoni er en seremoni som samler deltakere et stykke unna et slakteri eller annet egnet sted for å bevitne de som blir drept eller utnyttet som en del av det karnistiske systemet som omgir oss. For en raddis som meg lukter det av god gammeldags demonstrasjon, selv om de bedyrer at det ikke er en demonstrasjon da det vil ikke vil være rop, appeller eller plakater. Jeg har vært på flere demonstrasjoner uten appeller, plakater og roping jeg.
Kjenner jeg er litt spent på hvilken kjennelse Oslo tingrett kommer til Er dette et trossamfunn eller bare noen med en utrolig god forretningside? For hva skal de bruke pengene de eventuelt får i statsstøtte til? Misjonere?
Ta deg en kopp kaffe, sett deg godt tilbake og les dette innlegget. Jeg har tenkt å forklare hvordan blogg kan bli en politisk sak. Er det ikke det vi driver med, både som såkalte påvirkere og politikere? Å påvirke hva som skjer rundt oss? Om det er å endre verden slik Trump ønsker, lage ting av perler, gå tur eller opprettholde nærskolen eller sykehjemmet.
I går skrev Allan et innlegg om filmen Cinema Paradiso. Noe jeg omtalte i dette innlegget. Selv om film er best på kino fikk jeg etter å ha lest Allan sin anbefaling lyst til å se filmen. Siden den er laget i 1988 går den ikke på en kino nær meg for tiden. (Jeg sjekket.) Ikke hadde vi den i Gamle Gubben Grå sin rikholdige DVD/VHS-samling heller. Det er ikke helt hans type film. Jeg har ikke rukket å sjekke om jeg kan strømme den, eller hva det nå heter, på noen av strømmetjenestene folk i husstanden abonnerer på. Ikke vet jeg hvilke strømme-tjenester som benyttes her i huset, og det er faktisk slik teknologi jeg ikke har satt meg inn i. Jepp, jeg vet. Jeg er en dinosaur.
I morges fikk jeg kommentar fra Solliv. på det innlegget.
Vet du hva? Jeg fant filmen på nettet i går. På Cineast. Digitale biblioteket.
Jeg hadde ikke peiling på hva Cineast var, men måtte undersøke. Cineast er bibliotekenes digitale filmkanal. Er du bruker av biblioteket og har et nasjonalt lånekort kan du låne kvalitetsfilm helt gratis. Dette var jo midt i blinken for meg! Jeg har riktignok ikke nasjonalt lånekort. Det er noen tiår siden jeg var fast bruker av biblioteket. Men det kan sikkert fikses lett. Nå som jeg har roligere dager har jeg jo tid å tilbringe på biblioteket igjen. Jeg var rimelig mye der da jeg var ungdom.
Det var bare et problem. Biblioteket mitt. Ringerike Bibliotek er ennå ikke koblet til Cineast. Det står på hjemmesiden til Cineast hvordan jeg som bibliotekbruker kan laste ned brosjyre og informasjon og levere på biblioteket mitt slik at det kan bli koblet til dette film-biblioteket.
Jeg kunne selvsagt nøyd meg med det. Men Ringerike bibliotek driftes og eies av Ringerike kommune. Løfter jeg saken politisk tror jeg den vil få større tyngde enn om jeg labber inn på biblioteket og leverer en brosjyre. Så nå vurderer jeg om jeg skal ha et såkalt Grunngitt spørsmål til neste kommunestyremøte om dette er noe for Ringerike kommune og Ringerike bibliotek. Jeg skal bare sjekke litt nærmere rundt eier-interessene og kostnadene for biblioteket ved å knytte seg til denne ordningen før jeg eventuelt sender spørsmålet.
Slik går det altså til at et blogginnlegg fra Allan og en kommentar fra Solliv kanskje fører til en sak i kommunestyret på Ringerike.
Jeg går mye tur med hundene, også på litt mer urbane strøk som her i Hundremeterskogen. Elvelangs i Hønefoss, for eksempel Der liker jeg å gå. På mine vandringer ser jeg ofte søppel som folk har slengt fra seg. Et ispapir her, ei tomflaske der. Ja jeg trenger ikke gå lenger enn bort i Hundremeterskogen her. Flere på boligfeltet har det med å tømme hageavfallet sitt der. Det blir jo jord igjen…. En smarting har kastet noen plastpotter sammen med vissen Erika. Jeg har irritert meg over de pottene i flere dager nå. De blir ikke jord igjen, hvis du lurte.
Ikke en gang har det streifet tankene mine at jeg skulle bøye meg og plukke opp de eller annen søppel jeg ser på min vei.. Irritere meg over det, ja. Gjøre noe med det, nei det er ikke mitt ansvar. Selv jeg forstår at de plastpottene i Hundrmeterskogen ikke forsvinner før noen bøyer ryggen og plukker de opp,
Aud Marit er ikke som meg. Hun tenker at å plukke opp andres søppel er noe hun gjør for miljøet. Hennes samfunnsplikt å rydde opp etter folk som er for late til å rydde opp etter seg selv.
Når du ser Aud Marit eller andre som plukker søppel og tomgods i parker og langs turstier har du noen gang takket dem for det samfunnsansvaret de tar?
Aud Marit oppfordrer oss alle til å ta det ansvaret. Ta med oss en pose når vi går på tur og være med på dugnaden med å holde turområdene våre ryddige og pene. Det er en fin oppfordring.
Jeg liker å stikke innom forskjellige kunstutstillinger, gallerier og museer av og til. Ikke for det jeg har så greie på kunst, men fordi kunst gir meg noe å reflektere over.
Hvis man tenker på bildekunst er det ikke alltid de bildene jeg kunne tenkt meg å henge på stueveggen i Drømmehuset som fenger mest. Kunst kan like gjerne provosere som å kun være vakker utsmykning. Det er mulig jeg hat misforstått. Jeg har som sagt ikke særlig greie på kunst. Er ikke et av formålet til kunst at det også kan provosere? Musikk, litteratur og annen kunst skal vel ikke kun være mainstream underholdning?
I Aftenposten her om dagen leste jeg noe jeg både fant latterlig og, litt provoserende. Latterlig fordi saken er for dum, men samtidig provoserende fordi det er et tegn på hvor langt krenkehysteriet har nådd i dagens samfunn.
Utstillingen ved navn Lisens til å fornærme som skulle stilles ut ved galleriet TownSq i London ble avlyst bare to timer før den skulle åpne. Utstillingen skulle vise frem satiretegninger fra kjente, britiske aviser som The Guardian og The Times, men galleri-eierne fikk kalde føtter og avlyste utstillingen rett før dørene skulle åpnes. Begrunnelse; De var redd for å støte noen.
Jeg har full forståelse for at satire ikke er for sarte sjeler. Har vel forstått det etter noen ganger å ha skrevet litt satire over blogg-kollegaer. Men hvis man frivillig oppsøker en utstilling av satiretegninger, og så blir støtt eller krenka over at du møter satire….. Ja, jeg vet ikke, men har du ikke da oppsøkt feil utstilling?
Vi er på helt ville veier hvis vi ikke kan godta noe annet enn det som er tannløst og politisk korrekt.
Jeg er ikke et film-menneske. Det er sjelden jeg sitter nede i kjellerstua og koser meg med en god film. Noe av grunnen til det kan nok være at jeg og Gamle Gubben Grå har veldig forskjellig syn på hva som er en god film. Han er mer opptatt av action, krig og historie. Når jeg spør han om han kan gi meg navnet på et par gode filmer han kunne ha kost seg med på en filmkveld svarer han filmer som Ni liv og Broen over Kwai. Begge disse filmene kom i 1957. 6 år før Gamle Gubben Grå ble født. Begge filmene er helt greie filmer, men jeg har sett dem en god del ganger før. Helt fra jeg var barn og de med ujevne mellomrom gikk som mandagsfilm på NRK. (Som jo var den eneste kanalen man hadde på den tiden.) Disse filmene ville ikke lokke meg ned kjellertrappa, da blir jeg heller oppe i stua med en god bok.
Selv om vi har stor nok TV, mener jeg fremdeles at film er best på kino. Og på kino er jeg så og si aldri. Sist var i februar 2022. Da så vi (ja, Gamle Gubben Grå var med) Trøffeljegerne fra Piemonte. Det var en film etter min smak.
Allan kommer med en filmanmeldelse i sitt siste innlegg. Det er heller ikke akkurat en ny film, selv om den er 30 år yngre enn yndlingsfilmene til Gamle Gubben Grå. Han skriver om Cinema Paradiso. Den kom i 1988.
Når jeg ser tittelen tenker jeg at Den har jeg sett. I mitt stille sinn ser jeg for meg meg og “Broderen”, en svirebror jeg hadde i studietida, på kino sammen en gang vi begge hadde kjærlighetssorg. Årstallet kan stemme, men når jeg leser anmeldelsen til Allan og ser klipp fra filmen på You Tube ringer det ingen bjeller. Filmen “Broderen” og jeg så den kvelden har ikke satt varige spor. Mulig det var en helt annen film.
Jeg får faktisk lyst til å se Cinema Paradiso etter å ha lest filmanmeldelsen til Allan. Nok en gang inspirerer Allan meg. Skulle ikke forundre meg om vi har filmen i vårt (Gamle Gubben Grå sin) rikholdige DVD/VHS samling nede i den før omtalte kjellerstua. Ellers er det vel mulig å strømme slike filmer i våre dager, eller hva det nå heter. Jeg har som sagt liten interesse for film. Jeg regner med at den ikke går på en kino nær meg for tiden.
Jeg sjekker for sikkerhets skyld kinoprogrammet på Hønefoss kino. Cinema Paradiso går selvsagt ikke der nå. Men da jeg skroller meg gjennom programmet blir det klart for meg hvor forskjellige Gamle Gubben Grå og jeg er. Mens Gamle Gubben Grå nok ville valgt filmer som The New Avengers (Thunderbolts*), Warfare og Mission: Impossible – The Final Reckoning ville jeg valgt filmer som Pingvinen og professoren, Sommerboken eller Paddington i Peru. (Finnes det noe mer bedårende enn Paddington?)
Vi får se om det blir filmkveld i kveld, eller om vi finner på noe annet å bedrive tiden med. Men takk for tipset, Allan. Jeg fikk lyst til å se filmen.
Jeg klikket meg inn på Allan sitt siste innlegg litt over klokka 06 i dag morges. Han har den bloggen som ligger på plassen over min på topplista i dag, og det er derfor hans siste innlegg jeg liksom starter dagen med å reflektere over. Jeg blir en smule sur på meg selv når det første jeg ser er bilde av en burger. Jeg visste jeg skulle ha tatt bilde av middagen jeg laget i går tenkte jeg litt oppgitt. Jeg lagde denne middagsformen inspirert av gårsdagens innlegg hos den samme Allan, samt en deilig fruktsalat med en krydder-topping. Det står litt rester av den fruktsalaten i kjøleskapet var min neste tanke. Hvor fotogen er den dagen der på?
Når jeg leste innlegget til Allan forsto jeg at han ikke hadde kokkelert. Han hadde vært på en lokal restaurant og spist burger, og innlegget var en test av en bestemt burger på den restauranten der oppe i Bardu. Hvor får man kjøpt burger i Hønefoss klokka 06.18? var den tredje tanken som slo ned i hodet mitt,
Selvsagt visste jeg svaret. På en av de døgnåpne bensinstasjonene. Eller tanken falt vel først og fremst på Circle K i Hønengata. Den er den nærmeste.
Alle vet hva det betyr hvis man litt småtrøtt labber inn på Statoil i Hønengata, som det het da jeg var ung, tidlig en morgen og bestiller burger. Man er på vei hjem fra nach-spiel, (Eventuelt har en skikkelig dagen der på, men da kommer man gjerne litt lenger ut på dagen.)
Skulle jeg virkelig ta turen ned blant håndverkere som fyller kaffekoppen på vei til jobb, og andre som haster innom bensinstasjonen på vei til jobb for å kjøpe burger tidlig en morgen bare for å ha en burger å anmelde på blogg? Jeg skal ikke påstå at jeg er kjendis. Men som lokalpolitiker figurerer jeg relativt ofte i lokalavisa her oppe, så relativt mange vet hvem jeg er. Slarv og rykter trives godt her på Hønefoss. Et slikt tidlig burger-kjøp kunne jo fort risikere rykter om både alkoholproblemer og at jeg svirra rundt nattestid.
Man får ikke annen moro enn den man leger selv har lenge vært et motto for meg. Samtidig er jeg ikke den som bryr meg nevneverdig om hva folk måtte slarve om. Jeg grer håret, slenger på meg ei jakke og forklarer Gamle Gubben Grå som sitter i pysjen og glipper med øynene over dagens første kaffekopp at jeg har tenkt meg ned på Circle K og kjøpe meg en burger – og en kjapp forklaring på hvorfor. Jeg er halvveis forberedt på at han skal ha noe motargumenter til den ideen, det hadde han ikke. Ta med en burger til meg og var hans kommentar. Er det rart jeg elsker den mannen?
Så jeg ankom Cirkle K. 06.32, og bestilte to burgere med pommes-frittes. I mitt hode virket det faktisk litt bedre med to burgere. Hvem vet hvem jeg kjøpte de til. Jeg kan jo være en som handler burgere på morgenkvisten til to slitne russ som venter hjemme, eller noe slikt.
06.52 forlot jeg bensinstasjonen, og da klokka rundet 7 kunne jeg servere Gamle Gubben Grå og meg selv en nokså utradisjonell frokost.
Tror nok at burgeren Allan spiste der oppe i nord var hakket bedre, og de fries parmesan han har bilde av så bare fantastiske ut. Men det er et kommunestyremøte senere i dag. Jeg har ikke tid til å reise tur-retur Bardu for å spise burger. Jeg fikk nøye meg med en burger fra bensin-stasjonen – og muligens et litt frynsete rykte.
I går kveld braket India og Pakistan sammen i noe ekspertene er engstelig for at kan utarte seg til en krig. Eller muligens krig mellom India og Pakistan alt har startet. Det indiske angrepet i går kveld var i deres øyne bare et svar på hva de mener pakistanske terrorister gjorde mot India for et par uker siden.
Er det ikke slik det alltid begynner? At noen mener de har noe å hevne?
Konflikten mellom Pakistan og India er en konflikt om det omstridte fjellområdet Kashmir i Himalaya, . Konflikten går tilbake til delingen av Britisk India i 1947. Hvem som begynte, og hvem som tok igjen er vanskelig å si. De har hevnet seg på hverandre i snart 80 år.
Både Pakistan og India har kjernefysiske våpen. Det har vært like før de har tatt de i bruk ved tidligere konflikter. Klarer statslederne å holde fingrene unna den røde knappen denne gangen? Hvem og hvor fornuftige er statslederne i henholdsvis India og Pakistan?
Indias leder er Droupadi Murmu. Jeg blir litt beroliget av at det er en kvinne. Vet ikke om jeg har grunn til det, men føler at kvinner lettere forstår at krig betyr død, sorg og smerte. Men hvordan er styreformen i India? Er det presidenten eller statsministeren som har den reelle makten til å starte en krig? Hvor sterk president er denne kvinnen? I Pakistan har presidenten avgrenset makt til å styre, og utfører mest seremonielle oppgaver mens statsministeren har det meste av den politiske makta. Er det slik i India og?
I Pakistan er det Asif Ali Zardari. Men det er statsministeren som har mest politisk makt. Han heter Shehbaz Sharif. I formiddag uttalte den pakistanske statsministerens kontor at militæret hadde fått grønt lys til å svare på det indiske angrepet. Så da er det bare å holde pusten og håpe at kjernefysiske våpen ikke blir tatt i bruk.
Kina eier også en del i Kashmir. Braker det skikkelig sammen mellom de to nabolandene føler jeg meg ikke sikker på at Kina sitter rolig. Hvilke andre stormakter kaster seg da på på den ene eller andre siden? Jeg er oppriktig engstelig for at dette kan være starten på tredje verdenskrig.
