For første gang leter jeg etter en bolig til meg. Ikke til oss som familie eller GGG og meg som par. Men en bolig for meg. Et hjem hvor jeg vil trives Mitt hjem.

Jeg titter på boliger på finn. Har laget meg en liste over ting leiligheten skal inneholde, eller ikke inneholde. 2 soverom, heis eller så og si trappefri adkomst, terrasse, veranda eller balkong, ikke vaskemaskin på kjøkkenet… Beliggenhet har selvsagt noe å si. Jeg ønsker meg sentrumsnært, så jeg kan gå til det meste. Pris er en tredje faktor…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er lite eller ingenting som faller i smak. Jeg finner noe å utsette på de fleste.  Mest kanskje fordi drømmen min innerst inne er et herskaplig slott og ikke en masseprodusert minimalistisk leilighet. Joda, jeg har funnet to boliger jeg liker. Det ene er en kunstnerleilighet i Sande, det andre en stor murvilla med parklignede hage i Åmål i Sverige. Men sånn egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre svenske av meg. Ikke å flytte til Sande heller.

Mange kommer med gode råd. Brutorget er sentralt, Benterudstranda har noen litt vel smarte håndverksløsninger, Hengsle har fin gangavstand til byen, Helgeshaugen er utfordrende å komme til vinterstid…

Jeg sukker og ser på annonse etter annonse. Utrolig like alle sammen. Like kjedelige.

Jeg vet at selv om leilighetene er kjedelige og nøytrale, gjerne i sterilt hvitt, så er det en fin mulighet til å forandre leiligheten slik at den blir slik jeg ønsker. At jeg jo fritt kan skape min stil når jeg har kjøpt den. Samtidig, jeg føler ikke for å gå i gang med et omfattende oppussingsprosjekt.

Jeg kan hjelpe deg, jeg! sier Datteren med skinnende øyne. Og ja, det er nok mange som kunne hjelpe meg. Spesielt Datteren. Hun elsker oppussing, og har ungdommrns energi og pågangsmot. Vi kunne drikke vin og diskutere muligheter og løsninger, fortsetter hun like entusiastisk.

Datteren deler min interesse for interiør, og hun har mange kreative ideer. Hun er og en virvelvind til å fikse. Kunne risikere at hun malte halve leiligheten mens jeg fremdeles var halvveis i vinglasset, og ikke helt hadde bestemt meg om fargevalget hun hadde foreslått var en god ide’.

Drømmehuset var ikke Drømmehuset da vi kjøpte det i 2007. Det var et litt slitent 80-talls hus med potensiale som vi skapte om til Drømmehuset. Et hus hvor vi så mulighetene, og begynte å fantasere om løsningene allerede etter at vi hadde vært på visning. Løsninger som kanskje aldri ble noe av, fordi nye ideer, nye løsninger dukket opp etter at vi overtok huset.

Det er vel det jeg ser etter. En leilighet som snakker til meg. Som får meg til å se løsninger, begynne å fantasere, få ideer. Som gir meg lyst til å flytte inn.

Egentlig hadde jeg lyst til å reise til Bjørneparken i Flå i dag. Rusle rundt og ta bilder av bjørnene og de andre dyrene. Det er mange år siden sist jeg var der. Ungene var små, og vi bodde i huset i skogen. Man kan dra i bjørneparken selv om man ikke har med seg barn eller barnebarn. Slik tenkte jeg – helt til jeg sjekket bilettprisen. 559,- kr! 

Ja, jeg kunne sikkert få noen fine bilder og en god opplevelse. Og ja jeg fikk da og tilgang til mye jeg ikke hadde behov for. Som berg-og-dal-bane, dyrepasserskole og showet til Bukkene Bruse i badeland. Hadde jeg hatt barn å ha med meg er Bjørneparken et fantastisk sted. Men litt dyrt for ei kjerring som bare ønsker å fotografere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så jeg dro til Eggemoen i stedet. Ikke i håp om å få se bjørm eller andre spennende dyr, men rett og slett for å gå i skogen. Kikke så vidt etter om det begynner å komme sopp.

Hadde så vidt kommet ut i skogen da det virkelig oppsto en krise. Det begynte å regne! Ikke hølje ned, men litt mer enn lett duskregn. Krise, for det eneste jeg hadde på som var i goretex eller annet vannavstøtende materiale var turskoa. Ellers besto antrekket av en bommullstopp med halvlange ermer og ei joggebukse.

Jeg kunne selvsagt ha fortet meg tilbake til bilen, kastet meg inn i den og skalket alle luker. Men jeg lot vær være vær og fortsatte å gå. Vet dere hva? Det gikk helt fint!

Joda, jeg kjente at det regnet, selv om furukronene sikkert stoppet noen av dråpene. Men det var helt greit. Jeg hadde oppsøkt skogen for å oppleve naturen, ikke for å stenge den ute.

Jeg gikk muligens litt raskere enn jeg hadde gjort hvis det ikke hadde regnet. Studerte omgivelsene litt mindre. Men jeg nøt å være ute i skogen, selv om været ikke var topp.

Det ble et par, tre kilometers tur. Ikke stort å skryte av. Ingen spektakulære utsiktspunkt. Som sagt jeg var på Eggemoen. Det er stort sett bare flat furuskog å ta bilde av.

I tillegg til det lette regnet blåste det en del. Godt da å krype under et pledd på sofaen for en liten strekk.

Kanskje litt merkelig overskrift på dette innlegget. Denne kjerringa blogger så ofte at folk nok ikke rekker å savne oppdatteringer fra denne fronten. Da er det noe annet med Backstege beaty  som kommer med sitt første innlegg på 4 år. Eller kom. Det nærmer seg to måneder siden hun proklamerte at hun var tilbake, Så ble det stille igjen. Ja, ja. Folk får blogge så ofte eller sjeldent de ønsker for meg. Når jeg tenker etter husker jeg ikke bloggennog bloggeren.

Årsaken til at jeg skriver at Kjerringa er tilbake er rett og slett slik jeg følte det i går da jeg sto og stekte vafler. Det er en god stund siden jeg gjorde det sist, stekte vafler altså.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var ingen grunn til de vaflene. Ikke en desperst løsning fordi noen skulle komme på besøk, og jeg ikke hadde noe å servere. Jeg hadde bare lyst på vafler på terrassen. Det er sommer for meg. Vaffel i sommersola. Mamma var langt flittigere med vaffeljernet enn jeg har vært. Litt dumt. For hvis du ikke skal steike vafler til en hel bataljon er det ikke så stor jobb.

Livet var så sliten av det hektiske livet jeg levde at mange av de “unødvendige” tingene som vaffel på terrassen forsvant. Jeg hadde ikke energi og overskudd til slikt. Ikke så mye tid heller. Litt dumt, for det er ofte slike små pauser i hverdagen som gir det overskuddet man sårt trenger.

De siste årene har overskuddet langsomt vendt tilbake. Litt oftere kunne man se meg med bakebollen, med en blomsterbukett eller andre ting jeg liker å pusle med. Så døde GGG og overskuddet og lysten til å gjøre slike ting forsvant. Mat lagde jeg fordi Ymgste Sønn jo må få middag når han kommer fra jobb. Enkle middager, lite leking på kjøkkenet. Jeg lagde mat for å stilne sulten. Noe ekstra hadde jeg ikke ork eller lyst til. Selv julebaksten ble et absolutt minimum. Jeg hadde egentlig ikke lyst til noe.

I det siste har jeg følt at det har letta. Jeg finner glede i de små ting i større grad enn på en god stund. Jeg smiler oftere, ler mer og det hender flere ganger om dagen at jeg tar noen dansetrinn på kjøkkengulvet når musikken på radioen fenger.

Mye er forandret i livet mitt. GGG og hundene er borte, ungene voksne, den hektiske hvetdagen har blitt betraktelig roligere. Men jeg er fremdeles meg. På mange måter enda mer meg, fordi så mange andre hatter har forsvunnet.

Sola skinner fra klar himmel i dag og. Jeg åpner terrassedøra, svinger meg til tonene fra reiseradioen og lager meg en god dag.

Som jeg skrev i innlegget Fri av Lea Ypi føler jeg behov for å lære mer om Albania. Ikke rsrt jeg spisset ørene når Albania dukket opp i nyhetene tidligere i dag.

Det er uro i Albania nå. Titusener av albanere gikk ut i gatene i hovedstaden Tirana på lørdag, på USAs nasjonaldag, for å protestere mot statsminister Edi Rama og mot et Trump-byggeprosjekt. Demonstrasjonene har pågått nesten daglig en drøy måned.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har seg så at datteren til Trump, Ivanka Trump, var på ferie i Albania og forelsket seg i Vjosa-Narta-lagunen.

Vi var på båttur med noen venner, og stoppet tilfeldigvis for å bade. Det var slik vi fant den, sier Trump-datteren.

Og når Trump-datteren har funnet noe hun har lyst på, ja da må hun jo få det. Det er slikt bortskjemte rikmannsfruer forventer.

Mannen hennes, Jared Kushner, fikk da planer om en gigantisk utbygging av et luksuriøst feriested i det sårbare naturområdet Vjosa-Narta. Milliardprosjektet innebærer å bygge det som beskrives som en helt ny by midt i det sårbare naturområdet med så mange som 10.000 sengeplasser.

Området er viktig for flamingoer og andre dyrearter, noe som har ført til at demonstranter over hele landet bruker rosa plastflamingoer som sitt kampsymbol i det som nå kalles «flamingo-revolusjonen».

Ifølge Politico har de massive protestene utviklet seg til å bli den største folkelige demonstrasjonen i Albania siden kommunismens fall i 1991.

Det som begynte som en miljø demonstrasjon hsr senere har utviklet seg til en bredere protest mot korrupsjon og mot regjeringen. I demonstrasjonen lørdag kveld ropte de fremmøtte «Nytt Albania» og «Edi Rama, gå av»

Ed Rama har vært landets statsminister siden 2013. I utgangspunktet sosialist, men alle kan selvsagt korupperes.

«Protesten, født av indignasjon over statens avmakt overfor kriminelle som drar innbyggere i bakken, har blitt en landsomfattende protest fra alle mennesker som søker et annerledes Albania»,  sitatet er fra en av demonstrantene.

Albania er en del av nyhetsbildet denne sommeren. Det gjørvikke boka til Lea Ypi mindre interessant.

.

Ok, bilde er ikke fra stadion i New-York. Men jeg så kampen i går. Denne kjerringa satt helt alene og så Norge slå Brasil nok en gang. Da vi gjorde det samme i 1998 sto jeg og skreik til radioen på kjøkkenet. Og jeg, jeg er egentlig ikke fotball-interessert.

Så syk var jeg i går at innen Yngste Sønn kom hjem etter å ha sett kampen sammen med andre hadde jeg funnet ut at vi, eller Norge da, skal spille kvartfinale på lørdag kl. 23. Og at de da ville møte det laget som vant 8. dels finalen mellom England og Mexico senere på natta.

En stund vurderte jeg å holde meg våken store deler av natta for å få med meg kampen mellom Mexico og England, men tok heldigvis til fornuft og gikk og la meg.

Da jeg våknet i morges litt over 5 var det første jeg gjorde å undersøke kampresultatet på den kampen, og slå fast at vi møter England.

Jeg kan ingen ting om det engelske landslaget. Husker at det var stort da Norge Slo England i en landskamp i 1981 (måtte slå opp årstallet), og Bjørge Lilleliens tirade Maggie Tatcher can you here me osv. Jeg vet og at England ikke har vunnet VM siden 1966. Det var det året jeg ble født, altså en god stund siden.

Selvsagt kommer jeg til å se kampen også på lørdag. Jeg begynner faktisk å tro at nevøen min på 9 kan få rett. Han slo fast allerede i februar at Norge kom til å vinne hele VM. Vel, det er fremdeles noen kamper igjen å spille før vi eventuelt er der. Men dette er utrolig gøy og stort

HEIA NORGE!

– Like godt kaldt som varmt.

Dette slår Mulighet  fast i sitt siste innlegg etter å ha delt oppskrift på en modifisert vassgraut. Jeg skriver modifisert fordi vannet i vassgrauten er byttet ut med melk, og så har hun tilført et par teskjeer mef linfrø. Ellers er oppskrifta identisk den vassgraut oppskrifta mor mi brukte da jeg var liten, og sikkert både moren, bestemoren og oldemoren hennes før det. Ikke mye nytt og trendy med å servere byggmelsgrøt – eller vassgraut – som vi sa da jeg var barn.

Ja, jeg vet at jeg høres ut som om jeg er fra forrige århundre nå. Men vet du hva? Jeg er fra forrige århundre! Ikke nok med det, jeg er fra forrige årtusen og! Og jeg er stolt av det.

At man har vandret rundt her på planeten en stund betyr at en har litt livserfaring. Jeg vet ungdommen protesterer vilt når jeg hevder så, men det er kun et faktum. Livserfaring gjør folk klokere. Ikke sånn formal kompetanse med master og fine titler. Men street smart, eller sunt bondevett som det het da jeg vokste opp.

Graut og flatbrød var dei to rettane som var historisk kvardagsmat i Noreg. Til kvardags vart grauten i dei fleste heimar koka på vatn. Vassgraut vart rekna som skral kost i høve til graut koka på mjølk. Det var ikkje uvanleg at tenestefolk måtte eta vassgraut, medan sjølfolket åt graut koka på mjølk.

Sitatet er hentet fra WIkipedia. Ok, så er grøten til Mulighet kokt på melk, og ikke på vann, så helt skrall kost er den ikke. Kunne nok bli servert til sjølfolket på en blåmandag.

Nå for tiden går folk på resraurant og spiser grøt. Sensommeren 2024 åpnet norges første grøtbar i hjertet av hippe Grünerløkka. (Det er ikke jeg som kaller det grøtbar. Den betegnelsen fant jeg på grøtbaren Grød sin egen hjemmeside.)

Grøt og spessielt kald grøt blir lansert som nytt og hipt av influensere, svært få nevner at dette i bunn og grunn ikke er noe annet enn god gammeldags husmannskost.

Ikke noe galt med husmannskost, eller graut kokt på vann eller melk. Grauten har fødd opp fler enn den har slått i hjel. sies det. Det jeg reagerer mest på er at graut, som folk her i landet har spist siden man lærte seg å dyrke og msle korn. Det vil si for ca. 4000–4500 år siden, i overgangen mellom yngre steinalder og bronsealderen.

I dag da jeg var på tur møtte jeg på gåsefamilien som bor ovenfor jernbanebrua. Hele familien var på tur fra området ved  det gamle meieriet hvor de gresser og ned til elva.

Gjessene har holdt til der i en årrekke. I 2015 satte vegvesenet på oppfordring fra politiet opp et fareskilt med teksten «kryssende gåse-familie» under. I 2016 og 2017 var det store utfordringer med gjess som ble påkjørt i området. I 2018 ble det montert «MC-rekkverk» under autovernet på stedet. Slike rekkverk brukes vanligvis for å hindre at MC-førere havner i klem under autovern.  Lite har hjulpet. Gåsefamilien bor der den bor.  Varselskiltet som varsler om kryssende fugler er på plass. Så får vi håpe de fleste overlever sommeren også i år.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gjess blir vanligvis mellom 20 og 30 år gamle. Det er imidlertid eksempler på at tamgjess og fugler i fangenskap kan bli betydelig eldre, i noen sjeldne tilfeller opp mot 100 år. Det er altså ingen grunn til å tro at de ikke kommer tilbake neste år, selv om de har vært her i minst 11 år.

Fri av Lea Ypi er en av de mest interessante bøker jeg har lest på lenge. Interessant tema, og utrolig godt skrevet. Det er ikke alltid sakprosa eller dokumentarbøker er en page-turner for denne kjerringa, men dette er ei bok jeg anbefaller på det varmeste.

For hva vet vi egentlig om livet i Albania da det var en lukket sosialistisk stat frem til en gang på 90-tallet? Og hvordan var det å gå til et fritt demokrati? Var det så fritt og demokratisk?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lea skildrer livet og overgangen. Hun var midt oppe i den. Barn under sosialismen, ungdom da landet ble fritt – eller gikk i oppløsning. Alt etter hvordan man velger å se det.

Det er en sterk bok. Den er en viktig bok. Ikke minst om ideologi. For hva er egentlig ideologi? Enten man snakker om kommunisme, sosialisme, liberalisme, kapitalisme eller fascisme? Er det ikke på mange måter det samme? Verktøy for å oppnå makt?

Boka ga meg mange tanker. Den ga meg og lyst til å lære mer om Albania. Både Albania i dag, og albanias historie.

Boka finnes i paper-back. Ypperlig sommerlesing.

Ok, jeg rusla meg en tur oppe på Veme i går, men å kalle det trening ville være en stor overdrivelse. Selvsagt kunne  jeg med letthet fremstillt det som en treningsøkt her på bloggen. Sansynligheten for å bli avslørt som løgner er liten. Jeg tror ikke håndverkerne som drev vedlikehold på uthuset ved kirken leser bloggen min. Jeg sier som Saxumdalsfruer.

Altså, dæ går an å sjå sprek ut uten å væra re både på facebook og instagram, dæ æ faktisk dæ letteste med hele treninga. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De som tenker at dette har da Kjerringa skrevet om før har helt rett. Jeg siterte Ssxumdalsfruer også da jeg skrev om treningstøy for noen uker siden. Men da var inspirasjonen til innlegget Ingrid og hennes innkjøp av treningstøy. Sitatene fra Saxumdalsfruene var bare fordi jeg synes det var et himla bra innlegg.

Jeg skal ikke fokusere på treningstøy eller tur-tøy i dag. Nevner jeg gore-tex eller at jeg gikk tur i sommerkjole er det ikke lenge før det tar av i kommentarfeltet. Nei, det jeg tenkte å ha som tema i dag er denne trangen mange av oss har til å dokumentere hver treningsøkt eller andre fysiske utskeielser på blogg eller andre sosiale medier. Er det sjøldigging?

Ja, dæ må ra gå an å trimme utta å ta bilde ta seg sjøl aboslutt hele tida!

som Saxumdalsfruer skriver.

Men som saxumdalsfruer skriver. Det er ikke nødvendigvis selvdigging all denne promoteringen på sosiale medier. Det kan like godt være dokumentasjon for en selv. Se, jeg klarte det i dag og. Jeg kom meg over dørstokken og ut. Det kan gi motivasjon en dag når dørstokken er ekstra høy.

En anna viktig ting æ at du treng ikke væra mager for å væra sprek, dæ æ bære å  kommå seg ut..

Jeg fortsetter med å sitere kloke ord fra Saxumdalsfruer. For vitsen med trening, trim eller rusleturer er jo ikke for de fleste av oss å ta seg best mulig ut. Det er å komme seg ut. Det er derfor jeg rudler på tur i sommerkjole. Dørstokken blir litt lavere når jeg slipper å skifte.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ofte legger turene mine til steder jeg tror jeg finner fine fotomotiv, og at det å se etter slike motiv er en ekstra motivasjon for turen. Kanskje blir turen litt lengre påå den måten og. Man går litt lenger fordi det rette motivet muligens ligger bak neste sving.

Jeg rusler rundt i sommerkjole og tar bilder. Jeg glir godt inn i omgivelsene enten jeg rusler på gangstien elvelangs eller tar en tur oppom torget for en kaffe-latte utenfor Kirkens Bymisjon.

Det ville ikke ligne denne kjerringa om jeg skrev et helt innlegg om trening og kun var positiv. For jeg må innrømme at i likhet med Saxumdalsfruer er det noen trenere jeg tror trener vel så mye for å vise seg frem.

Facinerende å sjå folk mæ drikkebelter og løpevester mæ flasker som flyg i byn der dæ æ butikker som du får kjøpt drekke. 

Sitter jeg på torget med kaffekoppen og ser den samme joggeren med løpevest eller drikkebelte nærmest ta intervslltrening frem og tilbake over torget gjentatte ganger er nok det å bli sett en av motivasjonsfaktorene.

Muligens ikke noe galt med det, motivasjon kan være så mangt.

Saxumdalsfruer har noen betraktninger om folk med vekt-vest. Jeg tror jeg skal la være å dele de. Det er noen hårsåre vekt-vest-brukere som av og til slenger innom denne bloggen. Jeg skal nøye meg med å si at jeg vel er enig med Saxumdalsfruer. Men, hvis vekvesten er den motivasjonen som skal til for å få deg over dørstokken så er det av det gode.

Jeg var en tur på Veme kirke i dag, og tenkte jeg kunne fortelle litt om denne kirken. Jeg er jo så glad i kirker.

Veme kirke er tegnet av arkitekten Ingvar Hjorth. Han var opprinnelig murer før han videreutdannet seg til arkitekt. Kanskje ikke så rart at Veme kirke er en murkirke i rød tegl.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ingvar Hjorth var gift med den ikke ukjente Emma Hjorth. Emma Hjorth etablerte i 1898 Norges første store institusjon for psykisk utviklingshemmede; Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem. Institusjonen lå først i Asker og ble senere flyttet til gården Tokerud i Vestre Bærum. Senere het den Emma Hjorths Hjem og ble en del av Bærum sykehus.

Men tilbake til Veme kirke. Det var den dette innlegget skulle handle om.

Kirken ble ved Kgl. resolusjon vedtatt bygget den 14. juni 1893. Byggmester Anton Olsen fra Tønsberg ble engasjert til å utføre jobben med å bygge kirken, og den sto ferdig sent samme året.

Et halvt år på å bygge en kirke, det finner jeg imponerende. Forstår ikke hvorfor byggetiden i dag, med slle tenkelige tekniske hjelpemidler tar så mye lengre tid enn det tok i gamle dager. Jeg nekter å tro det har noe med kvalitet å gjøre. Gamle kirker ble bygget for å vare mye lenger enn dagens nybygg-garantier.

Fullt ferdig kostet kirken 17 000 kroner, som var noe mer enn det opprinnelige kostnadsoverslaget. Omregnet i 2026 kroner ville det si en prislapp på 1,3 millioner. Jeg vil si det var en rimelig pris. Til sammenligning kostet Hønefoss kirke som ble innviet i 2017 75 millioner å bygge.

Altertavlen kostet 500 kroner og var en gave fra Jens O. Drolshammer, Gudbrand Olsen, Elise Drolshammer og Fonkalsrud kvinneforening. Altertavlens maleri forestiller Jesu oppstandelse og er en kopi av alterbildet i Bragernes kirke, som ble malt av Adolph Tidemand. Kopien i Veme kirke ble malt av Christen Brun.

Christer Brun var en norsk maler. Han er mest kjent for sine altertavler i mange norske kirker. Faren hans var en dtund prest i Norderhov. Christer Brun malte mange altertavler landet rundt. Her i distriktet kan jeg nevne Hval kirke og Lunder kirke i tillegg til Veme.