Mamma mente nok selv at hun hadde et lite hode. I det minste mente hun da jeg var liten og hun var i 30-åra at nesten alle luer var for store, og datt langt ned i panna på henne. Hun løste det med å ta et tynt tørkle å krølle sammen og ha i toppen av lua før hun tok den på.
Jeg har aldri følt det problemet. I ungdommen når en er flinkest til å finne feil med seg selv, syntes jeg hodet mitt, og spessielt panna mi, var alt for stor.
Frodith har heklet mange slike luer. Både til seg selv og andre. Jeg regner med at hun har et mønster i hodet hun bruker, at luene får omtrent samme størrelse. Jeg sier ikke at lua er for stor, men plutselig sto jeg og lurte på om jeg trengte et tørkle i toppen av lua slik Mamma brukte.
Men neida. Helt uten tørkle i toppen ble den riktig så fin. Tenker den blir innviet på 8.mars. Da skal jeg ut og gå i nitt første 8. mars tog. Det må da være en fin anledning til å innvie den fine lua.
Hva er det verste med krigen som nå har blusset opp i Midtøsten? At tusenvis av mennesker dør, at hjem blir lagt i ruiner – eller at enkelte nordmenn går glipp av ferieturen sin?Som Vivian skriver i sitt siste innlegg virker det som at en god del mener at deres ferieplaner troner øverst på den lista.
Minst 1.097 sivile er drept i angrepene mot Iran, blant dem 181 barn under ti år, ifølge Human Rights Activists in Iran (HRAI). Over 5400 sivile iranere er ifølge HRANA såret i USAs og Israels angrep mot Iran, blant dem 100 barn. Men det er klart, opp mot noen nordmenns endrede ferieplaner betyr slike ting lite.
Ok. Jeg skjønner at det både er irriterende og trist å gå glipp av en ferie en har både gledet seg til og kanskje spart til lenge. Norskiraneren Hamid Amini (46) ble lørdag morgen drept i et amerikansk-israelsk angrep mot byen Lamerd i det sørlige Iran. Han var der på ferie med kone og barn. Hvis man tenker litt etter kan man kanskje føle snev av lettelse over at man ikke er Hamid, eller Hamids kone. De var på ferie i Iran mens de hadde foreldrepermisjon. Det betyr at det sitter en ung, norsk enke med en baby i Iran mens bombene faller. Tenker hun muligens heller ville ha vært hjemme i trygge Norge og ha mannen sin i live. Men det er klart – hun var på den ferien mange nordmenn er sinte for at de ikke får.
Dette kan være begynnelsen på en ny storkrig, starten på tredje verdenskrig hvis vi er skikkelig uheldige. Er ikke det verdt større bekymringer enn endrede ferieplaner?
Verden blir mer og mer utrygg mens gamle statsledere setter i gang med krig for å føle seg kraftfulle og mektige. Vise egen storhet nok en gang før de går i graven. Hva som skjer med verden etter deres tid er av liten interesse. En verden uten dem? Bare tanken virker for dem utenkelig. Er de heldige får de fredsprisen for sitt arbeid. Bare den aegumentasjonen burde være bevis godt nok på kognitiv svikt.
Vi får de lederne vi velger. Statsledere i demokratiske land speiler folkeviljen. Når folket er mer opprørt over at egne ferieplaner blir endret enn av at tusener av mennesker får hjemmene og livene sine smadret, ja da er det kanskje ikke rart at vi har statsledere som styrer ut fra hva som gagner deres private interesser i stedet for interessene til folk, land eller verden som helhet.
Iran er et vakkert land har jeg hørt av mennesker som er født og som vokste opp der. De jeg har snakket mest med var unge under revolusjonen. De var i gatene og krevde sjahnens fall i 1979. De håpet at demokratiske ledere skulle overta. I stedet ble det Ayatollah Komeyni, og de ble satt i fengsel.
Å få fjernet prestestyre etter 47 år er bra. Men jeg tror ikke Netanyahu og Trump er så opptatt av demokratiforkjemperne, sånn innerst inne. Få fjernet en despot og teste krigsmaskineriet sitt er nok vel så viktig. Leketøy for statsledere.
Hadde jeg trodd at USA og Israel sitt angrep ville føre til demokrati og bedre levekår for det Iranske folk hadde jeg kanskje klart å se en viss optimisme. Men dessverre har stormakters massive angrep gjerne motsatt virkning. Folket samler seg mot en ytre fiende. De vil verne seg selv, hjemmet sitt, byen sin og folk de er glade i. I Ukraina har de sloss for landet sitt mot mektigw Russland i 4 år nå. En krig de fleste, innbefattet Putin, trodde skulle være over på få uker. Et demokratisk og fredelig Iran tror jeg er langt frem. Kanskje lengre frem nå enn det var for en uke siden.
Verden blir mer og mer urolig for hver dag som går. Det bør bekymre oss alle.
I forrige innlegg skrev jeg og om Krig og fred og sånt…. Jeg har ikke tenkt at det skal bli et gjennomgående tema på bloggen fremover. Det ble bare slik fordi Vivian ligger på plassen over meg på topplista. Og fordi vetden utvikler seg i en retning som gir grunn til bekymring. Neste innlegg kommer til å handle om noe helt annet og langt mer lystig. Jeg tror vi alle trenger pauser fra nyhetene.
Krig er forakt for liv. Nordahl Griegs 90 år gamle ord er like aktuelle i dag. Liv er like mye verdt enten det livet leves i Iran, Israel, USA eller Norge. Å miste noen du er glad i er like vondt enten du tror på Gud Allah eller din egen fortreffelighet.
Den meningsløse angrepskrigen USA og Israel har startet i Iran sist helg gjør meg redd. Jeg er mer og mer engstelig for at jeg skal få oppleve tredje verdenskrig.
Iran har forsvart seg. De har tatt igjen Selvsagt har de det. Når man dreper landets leder og 165 barn på en pikeskole er det ikke så rart det sendes misiler og droner tilbake – eller mot alt og alle i nærheten som er på fiendens side på en eller annen måte. Det er ikke alle land som har tradisjoner for rosetog eller å respektere folkeretten.
Slik verden utvikler seg ser det ut som det er færre og færre som respekterer folkeretten. Snart er det bare Barth Eide igjen som bryr seg om den. Dette er brudd på folkereretten messer Barth Eide med alvorlug røst, men ingen lytter. Grothius og hans ideer på 1600-tallet har ikke gjenklang hos gamle gubber på slutten av livet enten de sitter i Jerusalem, Teheran eller Washington. De skal dø snart likevel. Hvordan det går med resten av verden når de er borte gir de blanke i.
Ayatollah Ali Khamenei ble drept i helgen. Til tross for at det er innført 40 dagers landesorg tror jeg ikke det er så mange som sørger over at den 86 år gamle mannen er borte. Hadde hans død vært en garanti for at prestestyre sin tid i Iran er forbi, kunne man kanskje til og med gledet seg over hans død. Men ingen vet hvem som får eller tar makten i landet når det kommer roligere tider . Det eneste man vett at det kommer til å være mye død og ødeleggelset før vi er der.
Det er jo ikke bare Iran/Israel/USA konflikten som gir grunn til bekymring. Vi har utslettelsen av palestinerne på Gaza, invasjonskrigen Russland fører mot Ukraina og det har visst brutt ut en krig mellom Pakistan og Afganistan som jeg overhode ikke har forsøkt å sette meg inn i. Det er for mye krig og konflikt. Jeg blir mer og mer bekymret for at vi skal bli dratt inn i en krig på ett eller annet vis.
Myndighetene betrygger meg i grunn ikke. Jeg får beskjed om å skaffe meg beredskapslager med vann, brensel og hermetikk og belage meg på å klare meg uten strøm, vann og internett. Utenriksministeren og justis- og beredskapsministeren er i media, mens jeg lurer mest på hva forsvarsministeren driver med. Om han er på banen. Om han har rakettskjoldene klare, folk nok og en plan på hva vi skal gjøre forvå forsvare oss mot hybrid krigføring.
Nå forstår jeg at firsvarsministeren ikke kan dele alle sine planer med offentligheten. Det er greit. Jeg trenger bare å bli betrygget. Trenger å vite at han har kintroll, at jeg kan senke skuldrene og sove godt om natta. Sånn det er nå vet jeg ikke en gang hvem som er forsvarsminister uten å google.
Firsvarsministeren heter Tore O. Sandvik, hvis det er flere enn meg som skulle lure. Han er en 57 år gammel trønder som var klima- og miljøvernminister-vikar da Bjelland Eriksen hadde pappa-perm. Så ble han forsvarsminister da SP trakk seg ut av regjeringen i fjor.
Han var kompis med Trond Giske i ungsomstida. Har vært direktør i et IT-selskap ett års tid før han ble fylkesordfører i 20 år, før han ble statssekretær – og nå altså forsvarsminister som takk for lang og tro tjeneste. Sandvik sin millitære bakgrunn strekker seg til rekruttskolen på Haslemoen, så tjenestegjorde han på Persaunet leir i førstegangstjenesten og har vært på reppitisjonsøvelse en gang .
Ikke noe galt med Sandvik, men valg av forsvarsminister tydet kamskje ikke på at det er den ministerposten Støre har sett på som viktigst. Han har minimal forsvarsbakgrunn og svært liten politisk erfaring på riksnivå.
Jeg er på alvor engstelig for hvordan verden utvikler seg, at en storkrig nesten ser uungåelig ut, og hvor klar vi er på at krigen direkte eller inndirekte kan ramme oss.
Jeg renset og finhakket 2 løk og 2 fedd hvitløk. Stekte løk og hvitløk i olivenolje sammen med en oppkuttet bit frisk ingefær.
Så tilsatte jeg malt gurkemeie, spisskummen og malt koriander og lot krydret surre med et par minutter.
Skyllte 300g tørkede røde linser og hadde det i gryta sammen med 2 bokser hakkede tomater og 1 boks kokosmelk og 1/2 liter grønnsaksbuljong. Kokte opp, og husket å røre så linsene ikke brenner seg fast.
Lot så retten småkoke 40 minutter. Linsene skal være helt møre. Jeg kunne nok latt suppa småkoke noen minutter til.
Så smakte jeg suppa til med limesaft, salt og pepper. Og serverte den med kokos og koriander strødd lett på toppen.
Jeg ble mett på en god måte, og kjente at magen fikk noe å jobbe med.
I går satte Kjerringa kursen sørover. Lei snø og vinter håpet jeg å finne litt mer vårlig stemning på sydligere breddegrader.
Værgudene harselerer med meg. Ja jeg følte meg beint ut krenka. En times tid før jeg skulle ut døra begynte det å snø tett. Jeg sjekka Yr. Tenkte jeg det ikke! Gult farevarsel for glatte veier. Nedbør som fryser på underkjølt bakke. Jeg bannet lavt for meg selv. På slike dager pleier jeg å holde meg mest mulig inne, og ikke forlate Drømmehuset uten solide pigger i støvlene. Nå måtte jeg ut med bil.
Jeg dresset meg opp for å se mer ut som dame enn kjerring, og bega meg ut for å koste av bilen og skrape den fri for is. Da jeg var ferdig med det, så jeg mer ut som den avskyelige snømann enn ei dame. Sukk.
Jeg kom meg trygt ned til Hønefoss, og snart satt jeg på bussen med stødig kurs sørover. Greit med sjåfør til å ta seg av kjøringa på dette føret.
Fra bussvinduet speidet jeg etter vårtegn etter som vi kom lenger og lenger sydover. Ser ut som det er en stund til båtlivet starter… I grunn så det ganske grått og vått ut.
Helt klart en dag det ikke fristet med for mye uteliv. I det minste ikke uten ordentlige klær. Eller vanntette klær, da. Jeg var kledd. Som sagt jeg forsøkte å se mer ut som dame enn kjerring. Den avskyelige snømann ble børstet vekk før jeg satte meg i bilen.
Nå var ikke friluftsliv eller uteaktivitet det som sto på programmet i dag, selv om det hadde vært trivelig med bedre vær.
Reisemålet var, som sikkert mange har skjønt, Oslo. En halvannen times busstur sør-øst for Hønefoss.
Formålet med turen var kaffelering og litt mor-datter-tid med Datteren. Vel verdt å trosse både snøvær, slaps og glatte veier for. Jeg har hatt en fin dag – Og fordi både Datteren og jeg er klare på at nå er det vår, avsluttet vi dagen med vårens første iskrem før jeg dro hjem til Hønefoss.
Noen av de aller beste øyeblikkene vi opplever er av den typen øyeblikk som er ment for å bare være mellom de menneskene som deler de.
Disse kloke ordene er det Janne Nordvang som skriver i sitt siste innlegg. I går, for eksempel, tilbragte jeg flere timer sammen med en av yndlingsmenneskene mine. Jeg hadde mobilen i veska hele tiden, tok ikke et eneste bilde – og var bare til stede der og da. Ingen behov for å dele samtaletema eller detaljrike beskrivelser av hva vi gjorde på blogg eller andre sosiale medier. I dag skal jeg drikke kaffe med Barndomsvenninna. Det skal vi gjøre uten at jeg legger ut bilder av henne eller kommer med referat fra skravlinga vår på blogg.
Det er nok av små øyeblikk i hverdagen man kan dele uten å være utleverende i forhold til mennesker man har i livet sitt. Akurat nå, for eksempel, skinner vårsola gjennom skitne stuevinduer og gleder meg. (Sola altså. Ikke at vinduene er skitne.)
Janne skryter av idrettsskader. Det kan ikke jeg påberope meg. For selv om jeg har skader og plager nok, kan ingen av de relateres til noe som er i nærheten av idrett. Eller på lørdag prøvde jeg å vise Eldste Sønn et arr på tommelen som jeg har etter en utforkjøring i et rullestol-løp på Hurdalen i 1987. Eldste Sønn så ikke noe arr, men mente at tommelen heller hadde rynker. Rynkete tomler? Da begynner man å snakke alder på kjerringa. Morsomt øyeblikk, og helt klart min form for humor. Vi koste oss virkelig på lørdag. Ikke minst med smågodtposen Eldste sønn hadde med.
Ble litt nedtur da Yngste Sønn kom hjem etter å ha kjørt Eldste Sønn hjem sent på kveld. Men så fortsatre han med å fortelle at det vandret ikke mindre enn tre rådyr rett utenfor stuevindu. Jeg rakk å få et glimt av de før de forsvant bak hekken til naboen. Alltid fint å se snev av dyrelivet vi har i nærområdet.
I går spurte jeg Når pynter du til påske? De fleste som har svart gjør det palmehelga, men Solliv har alt begynt. Det svaret gjorde at påskepynten nå er nede fra loftet og jeg har tenkt å starte pååskepyntinga i løpet av uka. Gleder meg! Julepynting ble nesten mer ork enn kos i år. Jeg var sliten, lei og hadde vondt. Nå har jeg virkelig lyst til å være kreativ og pynte huset til påske og vår. Det er godt å føle på at det blir lysere både inni og utenfor denne kjerringa.
Når det lakker og lir mot jul er det vanligere og vanligere å begynne å pynte til jul rundt første søndag i advent. Ja de ivrigste begynner sågar før det. Jeg har ikke tenkt å dra i gang debatten om når man pynter til jul. Ikke når man tar vekk julepynten heller. Den debatten kommer garantert å gå i november/desember, slik den gjør hvert år. Det er viktig med tradisjoner.
Men nå nærmer det seg påske. Når pynter du til påske? Skal man gjøre som til jul burde man jo begynne tidlig i mars med påskepynten. Det har jeg følelsen at det er få som gjør.
Selv har jeg hatt det med å dra frem påskepynten palmelørdag. (Hvis jeg husker det.) Så nyter vi synet av pynten noen få dager. Er gjerne en god del av de på hytta, og rydder vekk påskwoynten tredje påskedag. Jeg rekker så vidt å glede meg over påskepynten før jeg rydder den vekk igjen. Det er i grunn litt synd.
Nå har jeg ikke så mye påskepynt. Har liksom ikke sett behovet for det. Men likevel hadde det jo vært kos å se den påskepynten jeg har litt mer. Så i år har jeg planer om å påskepynte litt tidligere, kanskje allerede nå tidlig i mars.
Beste turkompisen har Vibbedille kalt det siste innlegget sitt. Jeg tenker med meg selv at det er godt jeg liker å gå på tur alene, for det har jammen blitt tynnet i rekkene med turkompisser det siste året.
Jeg går langsommere enn de fleste. Det har jeg alltid gjort. Brit har bare ett gear, pleide bestefaren min å si. Det går ikke å få henne til å gå raskere. Jeg tror det er en av grunnene til at jeg alltid har likt best å gå alene. Da kan jeg gå i mitt eget tempo uten å irritere noen.
Et unntak var GGG. Han kunne jeg gå på tur med og fremdeled vandre i mitt eget tempo uten at han uffet seg over hvor sent jeg gikk. Han gikk gjerne noen meter foran meg, men det var helt ok.
Det siste året han levde var det forresten jeg som gjerne gikk raskest. Lungekreft gjorde noe med pust ig utholdenhet. Han var og med på færre turer. Det var greit. Jeg trives som sagt på gåturer alene selv om jeg savner å dra på turer og ikke minst små utflukter med GGG.
Eller det der med gåturer alene er ikke helt sant. Jeg har alltid trives godt alene på tur – med hund. Vi har jo hatt hund så ogcsi sammenhengende siden 1994. Har man hund er jo som regel den med hvis en vandrer avsted på tur.
Nå har jeg ikke hunder lenger. Både Charlie Chihua og Kidd døde i løpet av en måned nå i vinter. I løpet av 7 måneder mistet jeg alle tre turkompisene mine.
Det at hundene døde, samt ar det har vært vinter, har gjort noe med turfrekvensen min. Dørstokken i Drømmehuset har blitt beteaktwlug høyere den siste måneden. Når man har hund må man ut på tur flere ganger i døgnet. Uten hund er det lett å finne unnskyldninger for å droppe den turen. Spesielt når det er vinter, kaldt og glatt.
Nå starter jeg på den fine tida. Det blir nok langt mer turgåing på meg i ukene og månedene som kommer. Ennå ligger snøen dyp her. Noen tur på kryss og tvers i skog og mark er det nok fremdeles en stund til at jeg kan ta, snøklokker må jeg inn på et plantesenter hvis jeg skal få øye på, men i går da jeg var i byen var fortauene snø- og isfrie. I det minste i Storgata. Det er jo en start.
Det er noe med det å gå på tur, kjenne sola varme og se naturen langsomr våkne til liv. Det gleder jeg meg til fremover.Vi går en fin tid i møte.
Første vårdag, eller i det minste første dag i første vårmåned. Jeg våknet til nysnø og snøtunge graner. Det er som jeg føler at værgudene liker å teste tålegrensen min. Vel, det er varmegrader ute. Ikke så mange. Men jeg har levd en stund. Jeg vet at samme hvor standhaftig vinteren er, så vil jeg og våren vinne til slutt. Det er bare et tidsspørsmål.
Litt ut på dagen dro jeg til Krone. Matbutikken med frukt, grønnsaker og andre matvarer fra alle verdensdelet er søndagsåpen. Kjekt for innkjøp til dagens middag. Det blir vegetar i dag.
Sola har brutt gjennom skydekket, og da jeg kjører gjennom sentrum sitter det to stykker på uteserveringa til Peppes med hver sin duggfriske halvliter. Det er flere enn meg som nyter at det et vår. (Samme hva værgudene måtte mene.)
Siden jeg først er i byen svinger jeg nedom Plantasjen og kjøper med meg årets første stemorsblomst. Er jeg heldig lever den til oktober. Det har jeg klart mange år. Dør den på grunn av snø og kulde, er en 50-lapp ikke for mye å ofre for litt vårfølelse de nærmeste dagene.
Trenger du litt vårfølelse, ta en tur på et plantesenter. Der er det massevis.
Vel hjemme ble den vissne lyngen i potta på bordet på trammen skiftet ut med stemorsblomsten. Jeg valgte en gul og oransj stemor, så den skulle stå i stil med stearinlyset som har stått i lykta siden i høst. Smart, og desuten er det ikke så lenge til påske.
Første dag i første vår-måned ble første vårdag for meg. Nå skal jeg ikke sutre over snø og kulde men ha fokus på at det er vår enten det vil eller ikke
Jeg føler at det er matorgie for tiden. De tre siste morgnene har jeg sittet her og skrevet om mat. På bildet ser dere middagen min i går, og ja jeg koser meg med svinekotelett med verdens beste samvittighet.
Jeg har gått mye ned i vekt det siste halve året. Det er bra. Kan godt gå ned mer, men kommer aldri til å bli fanatisk opptatt av vekt, livvidde eller kallorier.
Det jeg kanskje er mer opptatt av er hvordan jeg kan fjerne mer magefett. Ikke fordi å bli slankere er så viktig, men fordi fettet som ligger rundt de indre organene i buken produserer stoffer som gjør at kroppen ikke klarer å regulere blodsukkeret effektivt. Det kalles insulinresistens. Blodsukkerverdiene mine er flotte nå, men får jeg redusert bukfettet vil jeg forhåpentligvis kunne redusere dosene av diabetesmedisin etter hvert. Et flott mål for ei kjerring som ikke liker å knaske piller.
Kosthold og fysisk aktivitet er viktige elementer for å få redusert bukfett. En tredje ting er stressmestring. Høyt stressnivå øker kortisol, som kan bidra til mer fett lagret på magen. Er det noe jeg har blitt god på de siste årene er det stressmestring. Eller rettere sagt, å redusere stress i livet mitt. Ha roligere dager, ha bedre tid. Jeg takler egentlig stress dårlig, så jeg prøver å eliminere mest mulig stress. Det har gjort meg godt på mange måter.
Noe annet som jeg vil prøve å ungå er fall. Det går mer på trening enn kosthold. Men proteiner, som i svinekoteletten på bildet er kjekt når man skal styrke muskulaturen. Og det å trene sryrke og ballanse er viktig for å ungå fall. Ja, jeg vet at jeg høres ut som ei gammel kjerring når jeg messer om fallforebygging. Men siden jeg allerede har pådratt meg brudd i begge albuene, venstre kne, venstre ankel og en ryggvirvel etter diverse fall er ikke det å forsøke å holde seg på beina en dum idé.
Du vil nok ikke finne kjerringa på noe treningssenter. Det er liksom ikke meg, og har aldri vært det. Styrke og stabilitet trener jeg med å gå turer, og ved å bruke kroppen i hverdagen. Enkle øvelser gjort ved kjøkkenbenken et par ganger i uka er heller ikke så dumt, og så må jeg få funnet frem den store ballen min igjen. Den er rå når det gjelder å trene stabiliseringsmuskulatur.
Jeg tror på et variert kosthold. Man skal kose seg med maten, ikke spise bare for å dekke kalloribehovet. Å kose seg med maten betyr ikke å spise usunt. Det finnes da så mye som er både sunt og godt.
I går så spiste jeg to brødskiver med nøkkelost, en kopp te og et glass lettmelk til frokost. Droppet lunsj, men snokspiser som vamlig mens jeg lager middag. Viktig å smake på råvarene, ikke sant? Så i går ble det nok borte en 5-6 tomater lenge før de kom i steikeovnen. Det ble vel og spist noen tortillachips som var igjen etter middagen på fredag.
Middagen var svinekotelett marinert noen timer i en marinade bestående av olivenolje, balsamicoeddik, Dijon-sennep, honning og rikelig med frisk rosmarin. Den gule “stappa” er kokt polenta. Ja og så må jeg innrømme at jeg koste meg med noen biter smågodt fra godteposen til Eldste Sønn ut over kvelden. Det var så hyggelig å ha han hjemme, og vi satt og skravlet til over midnatt før Yngste Sønn kjørte han hjem.
2 brødskiver med nøkkelost ca 370 kcal. Melk 2 dl ca 70 kcal. Tomater ca 20 kcal. Tortillachips 250 kcal. Svinekotelett 450 kcal. Polenta 300 kcal. Smågodt 180 kcal. Tar jeg med litt olivenolje på tomatene, marinaden og en teskje sukker i tekoppen er det vel rundt 2000 kcal. Litt mer enn Vibbedille summerer i sitt innlegg. men det går greit. Jeg hadde en middels aktiv dag i går. Ikke har jeg som mål å komme inn i klær jeg brukte på videregående heller.
Klær fra videregående. Hva er det jeg fabler om? Dette bildet er fra videregående. Jeg er hun med turkis genser på rad 2. Jeg var 175 cm høy og veide rundt 55 kilo. Gikk med vide gensere for å skjule hvor tynn jeg var. Nei, jeg har værken noe mål eller drøm om å vende tilbake til det vektnivået.
Målet er å ikke være ei dundre på over hundre neste gang jeg er til kontrolll hos legen og skulle jeg ha en drøm når det gjelder klær, må det være å komme inn i bunaden jeg sist brukte i 1995.
Det er smart å ta vare på kroppen sin. Spesielt når man er over den første og andre ungdom. Det går helt greit uten å ofre det å kose seg, febrilsk telle kalorier eller bli trenngsnarkoman. Ja, hvis en ikke koser seg med kalloritelling eller å legge mil etter mil bak seg på tredemølla da. Jeg har gått ned over 30 kilo de siste 6 åra, 10 av de siste halvår. Det har jeg gjort uten at jeg har ofret det å kose meg, men jeg koser meg kanskje på andre måter. Mauler cherytomater i stedet for smågodt. Drikker mindre kaffe-latte, og mer svart kaffe. Beveger meg mer…. Små tiltak som i sum gir resultater. Det skal ikke så mye til.
