Jeg er feit, men jeg er og så mye mer….

Jeg har aldri likt å se bilder av meg selv. I det miste ikke siden jeg var barn. Jeg liker heller ikke å bli tatt bilder av. Sånn stå pent og la seg forevige.  Men å påstå at det er smertefullt og gjør vondt langt inn i sjelen å se bilder av meg selv, slik Heidi Rosander skriver i sitt innlegg at hun føler, er nok å ta litt hardt i for min del. Jeg blir overhode ikke uvel. Vil heller ikke påstå at jeg blir flau eller skamfull. Selvkritisk og si at det antrekket eller den vinkelen ikke var den heldigste, ja den er på plass, spesielt når lokalavisa viser frem en av “godbitene” sine. De har noen bilder i arkivet som jeg ser lettere forstyrret ut på.

Mange husker nok bråket da jeg lot meg avbilde med Jan Davidsen men uten bh.
Jeg har blitt flinkere til å bruke bh på slike arrangement etter det. Ikke fordi jeg synes det bildet av Davidsen og meg er så ille, men fordi jeg ikke ønsker at puppa mine skal stjele hele showet. Ønsker jo at folk skal få med seg hva jeg sier i en politisk debatt, ikke kun ha fokus på brystene mine.

Jeg har aldri vært sånn super-fornøyd med kroppen min. Jeg var alt for tynn som barn og ungdom og alt for tykk som voksen. Jeg ble kalt skjelett og det som verre var i skoledagene, og folk debatterer puppene mine i kommentarfelt om politikk når jeg er voksen. Så i andre folks øyne har det liksom alltid vært noe feil med kroppen min.
Jeg derimot er fullstendig klar over at denne kroppen har en god del skavanker og feil. Vekta og kroppsfiguren er kanskje ikke det som jeg ser på som den største utfordringen.

Overgangen fra undervektig sylfide til overvektig dundre har flere forklaringer.  En hjerteoperasjon som gjorde at jeg ikke trengte forbrenne så mye energi bare for å bevege meg. 5 svangerskap. Et langt ekteskap med en kokk. Det at jeg er allergisk mot ordet trening. Jeg har aldri hatt unnskyldninger for ikke å trene, bare konstatert at det ikke er en del av min livsstil. (Det å gå tur med hundene defineres helt klart ikke som trening i mitt vokabular, men som turgåing.) Det at drivstoffet til denne kjerringa i mange år var Coca-Cola har sikkert og bidratt til vektøkningen og kroppsformen.

Heidi har vært flink til å få fokus på stigmatiseringen av overvektige.
Jeg har ikke vært så synlig i den kampen. Antakelig fordi jeg ikke definerer meg selv som overvektig.

Jeg er fullstendig klar over  at jeg er overvektig. Det er ikke det at jeg ikke er klar over fakta. Det er bare at jeg ikke lar vekta definere hvem jeg er. For selv om jeg har mer enn nok av kilo, er jeg så mye mye mer enn det.

Jeg definerer meg selv som menneske ut fra tanker, meninger og hva jeg har utretta i livet. Ikke ut fra det rent visuelle. Jeg vil gjerne gå ned mer enn det jeg har gjort, og det er og planen. Men det ønsket har med helse å gjøre, ikke med utseende eller å føle seg vel i egen kropp.
Jeg er i grunn relativt fornøyd med den personen jeg er, selv om kroppen min har en god del av både skavanker og kilo. Det er ikke det som sier noe om hvem jeg er.

Jeg har gått ned rundt 20 kilo siden jeg var på mitt største, omtrent da bildet over ble tatt. Det merkes. Det er lettere å bøye seg. Mindre og drasse på når jeg skal opp en motbakke, og det har garantert hatt positiv innvirkning på så vel blodsukker som blodtrykk. Så ja, vektreduksjon er bra for helsa, og for hverdagens gjøremål. Så ingen grunn til ikke å forsøke å gå mer ned i vekt, jeg har fremdeles nok av kilo å ta av.
Likevel kan jeg si med hånden på hjertet at jeg er glad i kroppen min, vi har jammen vært gjennom en del sammen.

Jeg har aldri, eller i det minste ikke siden jeg var veldig ung, brukt tid og energi på å tenke på at jeg er stor og stygg, eller tynn og stygg. Jeg har aldri sett på meg selv som billedskjønn eller pen, men det har heller aldri vært noe jeg har strebet etter å være. Jeg har alltid vært opptatt av å bli akseptert, likt, godtatt, bruk hvilket ord du vil, som den personen jeg er. Har aldri hatt som mål å være dum og deilig.

Og når vi er inne på temaet Dum og deilig. Jeg husker og bildene i utstillingen Dry Joy. Eller jeg så aldri utstillingen, husker bare debatten og de bildene som var vist i media. Jeg husker og at de provoserte meg. Hvorfor velger en kvinne å bruke kunsten til å latterliggjøre seg selv og alle oss andre feite kvinner? Hvorfor ikke bruke kunsten til å fremstille hvor tøffe, flotte og sterke store kvinner kan være?

 

Lørdagen min.

I dag har jeg drevet på ute i hagen mellom regnbygene. Har fått gjort en del, men hagearbeid er i grunn noe man aldri blir helt ferdig med. Ikke det at jeg har som mål å ha en striglet hage, Jeg liker at den er litt vill og vakker. Likevel ønsker jeg jo at det ser sånn noenlunde ut. At ikke skvallerkål og brennesle lyser i mot deg fra blomsterbedene eller at plenen har gras moden for slått og hesjer.

Gamle Gubben Grå er hos Svigermor i helga så jeg har drevet på alene. I grunn merkelig men jeg synes oftere jeg får gjort mer da.

Jeg kjenner det i kroppen at jeg har stått på litt i dag. God-sliten.  Kommer sikkert til å sove godt i natt.

 

Jeg inspirerer!!!

Noen ganger skal det ikke så mye til for å løfte dagen både ett og to hakk. I dag skulle det ikke mer til enn en kommentar på innlegget Kveldstanker….

Mette spurte om å få bruke en av setningene i innlegget i er dikt. Selvsagt får hun det!  Mette har den evnen at hun klarer å si utrolig mye med få ord i diktene ssine. At hun kan bli inspirert av noe jeg har skrevet….  Ja, det føles rett og slett som en ære.

Kveldstanker…

Vindskjev, og litt ruskete, men fremdeles oppegående. Jeg synes dette treet symboliserer meg på en ganske så god måte.  Kanskje jeg bør få printet ut dette bildet og rammet det inn?

Det er i det minste slik jeg føler meg i dag. Ei kjerring med alle sine skavanker, men fremdeles høyst oppegående.
Sjekken hos legen gikk bra, både legen og jeg var fornøyd. Så da en det bare å fortsette livet som jeg gjør i dag.

Fornøyd med at prøvene var så bra, faktisk bedre enn på lenge. Jeg var litt engstelig for at de ikke skulle være bra. Det er en del ting rundt meg som påvirker meg slik at jeg var redd det og kunne gi utslag på blodtrykk så vel som blodsukker. Kropp og sjel henger sammen på flere måter enn vi tenker, og jeg har erfart at stress kan påvirke blodsukkeret mitt.  Godt da å se at blodsukkeret er bra. Jeg slapper litt mer av da. Kjenner at skuldrene senker seg litt.
Jeg kan være sterk for de som trenger meg uten at det går på helsa løs.

Oftere og oftere tenker jeg at restarbeidsevnen jeg har igjen, den burde jeg styre selv. Skape meg en inntekt uten å være ansatt hos noen. Er det en gang i livet jeg skal gripe den muligheten, så er det nå.
Hva og hvordan er litt mer diffust.  Synd denne plattformen ikke er like inntektsgivende som den en gang var. Jeg mener, det hadde jo vært greit og videreutvikle et konsept som allerede er der.

Sånn sitter jeg og tenker. Fokuset er mer på kreative ideer som spinner rundt i hodet mitt. Noen litt høytravende, andre litt mer håndgripelige og realistiske.
Bokprosjektet jeg har lekt med en stund begynner å bli noe mer enn løse notater. Andre ideer svirrer og må bearbeides mer.
Sånn svirrer tankene når det lir mot natt. Jeg sitter her med tekoppen og føler at livet tross alt er bra.

 

 

 

 

Tidlig start.

Starter dagen hos fastlegen, og nei det ble ikke servert kaffe og kaker. Synes bare dette bildet var mer kos enn bilde av venterommet. Hadde vel ikke blitt så populært om jeg begynte å fotografere vilt rundt meg her heller.

Jeg er liksom ikke nervevrak fordi om jeg har legetime. Det er en vanlig kontroll slik jeg har med jevne mellomrom. Så lenge det er liv er det håp, heter det jo, og jeg føler det står greit til. Pasientens subjektive opplevelse skal man ikke kimse av. Selv om man ikke kan tenke seg frisk, så er jeg overbevist om at man kan tenke seg syk hvis man går inn for det. Det har jeg ingen planer om.

Utfordringen min opp gjennom årene har vel hellet vært at jeg ikke alltid har hatt så mye fokus på egen helse. Var det ikke det jeg fikk opplest fra en legeerklæring for en tid tilbake? Vel, da har jeg i det minste ikke brukt tiden på å tenke meg syk. Det å ha fokus på muligheter mer enn begrensninger har jeg alltid sett på som min styrke.

 

 

Tre mot toppen.

Fillern og!  Jeg skulle nok ikke ha skrevet så mye om denne kappestriden mot bloggtoppen som Allan og jeg har, for tror dere ikke at flere har meldt seg med i kampen? Joda. I kommentarfeltet på mitt forrige innlegg kunngjør Mariann/ Lillasjel seg inn i konkurransen.

Og jeg kan tenke meg å slå dere begge😁😂😂

skriver Mariann.  Det må da bare bety at hun kan tenke seg å være med i kappestriden. Dette begynner virkelig å utarte seg.

Kanskje har Mariann syslet med slike tanker lenge. Jeg fikk med meg at hun besteg en topp her for et par uker siden. Det kan tyde på at Mariann har drevet og tjuv-trent lenge.  Snart setter hun inn støtet og entrer toppen mens Allan og jeg står forundret tilbake og lurer “Hva skjedde nå?”

Jeg ønsker en hver konkurrent velkommen. Jeg tror det hadde gjort bloggkonseptet litt mer spennende om det hadde vært litt rullering på de øverste plassene.

Men med økt konkurranse om å nå toppen må det skjerpings til fra denne kjerringa. Jeg må nok legge meg i sælen og, skrekk og gru, kanskje gjøre som Mariann og trene!!! (Har vært dårlig med det siden treningsleiren.)
Vel, jeg bør i det minste skjerpe meg og levere blogginnlegg av ypperste karakter.

Så da er min plan og la Allan og Lillasjel skrive om dingsebomser og bøker, og så skal jeg skrive de innleggene leserne vil klikke som gale for å få lese. Jeg har en plan…

Hvordan går det med kappestriden?

Mange av dere har sikkert fått med seg den  Vennskapelige kappestriden mellom Allan og kjerringa om hvem av oss to som når bloggtoppen først. Så siden det er Allan som ligger på plassen over meg på bloggtopplista i dag tenkte jeg at det passer med en oppdatering på den kappestriden.
Det er nok med sorg jeg må meddele at Allan nok leder.
Ikke bare hadde han 60 flere sidevisninger enn meg i går og endte på plassen over meg på bloggtopplista, han nådde nok en gang en andreplass en gang i forrige uke. . Min bestenotering er en tredjeplass.
Jeg liker ikke å innrømme det. Han er stort sett et hestehode foran meg.
Håpet er å ta han i en sluttspurt, men denne kjerringa er liksom ikke laget for spurt og sprint.
Sprinte mot toppen!!??? Jeg som stavrer meg opp trapper et trinn om gangen, hva er det jeg fabler om?

Men på ett punkt slå jeg Allan langt ned i støvelskaftene.
Han skriver at han og bloggerfruen feirer 14 års bryllupsdag i dag. Gratulerer masse, forresten.
Vel, hvis jeg holder ut med Gamle Gubben Grå tre måneder til så kan vi feire 30 års bryllupsdag.

 

Livet som var…. og er.

I går ble jeg på ny innhentet av fortiden. Minnet om det livet som en gang var. Det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Det nærmer seg landsmøte i Radiografforbundet. Forbundet hvor jeg i mange år har hatt verv og vært en aktiv tillitsvalgt.
Det var ei fra valgkomiteen som ringte. Jeg har i inneværende periode vært tredje vara til representantskapet, et råd som vel har ett møte i året. Jeg har aldri blitt innkalt, tror jeg. Jeg har i det minste aldri møtt.
Det var et lignende verv hun lurte på om jeg ville ha. Eller et verv som mest sannsynlig ikke ble noe av. Jeg ble spurt om å være første vara til et utvalg som mest sannsynlig blir vedtatt nedlagt på landsmøte men som valgkomiteen må ha kandidater til. De kan jo ikke foregripe beslutninger som skal tas på landsmøtet.
Hun trengte bare et navn på ei varaliste til et utvalg som antakelig aldri blir oppnevnt.
Jeg sa nei.

Det var ikke for å være vrang og vanskelig. Det var mest fordi jeg ikke føler meg valgbar. At jeg ikke ønsker at navnet mitt skal stå i landsmøtepapirene. Jeg tok farvel med det gamle livet på forrige landsmøte. Det blir tre år siden til høsten. Det var vondt og vanskelig å legge det livet bak meg. Det var godt den gangen å ha den lille fliken av tilknytning som vervet som tredje vara til representantskapet ga, men nå er det helt klart riktig å kutte også det siste lille båndet til organisasjonen. Har ikke behov for å være noen syvende far i hornet på veggen.
For å være grei kom jeg med et navn hun kunne spørre i stedet. Til noen jeg tipper vil si ja.

Slike henvendelser setter tanker i sving. Misforstå meg rett, jeg satt pris på å bli spurt. Satt pris på å ikke være helt glemt.
I løpet av den lille telefonsamtalen begynte jeg å reflektere over om det å erstatte representantskapet med et kontrollutvalg var riktig, kjapt innom begrunnelsen den gang representantskapet ble opprettet, og konkludere om hva jeg mente i saken.
Slik er jeg skrudd sammen.
Jeg er et menneske som har som personlighet å automatisk reflektere over problemstillinger jeg møter på min vei.
Oftere og oftere føler jeg at det blir sett på som en feil.
Noe som føyer seg til lista over alle mine andre feil og mangler.

Jeg går på AAP. Det betyr at det er NAV som betaler “lønna” mi.
På samme måte som en arbeidsgiver har rett til å bestemme over tiden min den perioden jeg er på jobb har NAV rett til å bestemme hva jeg skal bruke tiden min på.
Men mens de fleste arbeidsgivere forstår at deres rett til å styre og bestemme over arbeidstakernes liv begrenser seg til  arbeidstiden virker det som om NAV så vel som mange andre i samfunnet mener at når man er på AAP har samfunnet noe med hva du gjør hele døgnet, syv dager i uka.

Det er der følelsen av at det er noe feil med meg kommer inn.
For i og med at jeg går på AAP mener mange at det er feil av meg å la meg engasjere. Eller i det minste å gjøre noe med engasjementet.

Som mottaker av AAP burde man i følge noen ikke delta på landsmøte i et politisk parti, sitte i kommunestyre eller være leder for et lokallag. Når man klarer det  burde man heller være i arbeid.

I juni bruker jeg ca. 15 timer på hobbyen min, politikk. Da har jeg regnet med møter i kommunestyre så vel som lokallag samt et utvalg jeg sitter i.
Hvis jeg som AAP mottaker hadde hatt som hobby å jogge og hadde jogga en halv time hver dag i en måned hadde ingen reagert. Eller det hadde mer blitt sett på som positivt. Vedkommende var aktiv og trente. Stjerne i boka og smilefjes.

Driver man med politikk får man direkte og indirekte høre at hvis man klarer det kan man jo like godt være i arbeid.
Vel, jeg ville bli langt mer sliten av å jogge i 15 timer enn å drive med politikk. Også hvis jogginga ble porsjonert ut med en halv time om dagen.

Jeg er et engasjert menneske. Jeg kan ikke høre på radio eller lese en avis uten at jeg lar meg engasjere. I dag var det en nyhet på radioen om døde mennesker fraktet i varebil som vakte engasjementet mitt, i går var det resultatet av valget på Europaparlamentet pluss litt byutvikling.
Om jeg ikke hadde politikken, en arena hvor jeg føler at jeg kan få brukt engasjementet mitt på en positiv måte, ville jeg fremdeles være like engasjert. Det er personligheten min.
Engasjert og kanskje en anelse frustrert over at jeg ikke kunne være med å påvirke, bare sitte og skrive hatske kommentarer på nett eller dynge bloggen ned med all min frustrasjon.

At jeg har en blogg er forresten og feil i noens øyne.
Klarer jeg å trykke på knappene på et tastatur mens jeg drikker te burde jeg og klare å være i arbeid.
Jeg lurer litt på hvordan arbeidshverdagen til folk som hevder slikt er. Slik jeg kjenner arbeidslivet forventer en arbeidsgiver langt mer enn at du klarer å trykke på tastaturet og drikke te.

Vi mennesker er forskjellige. Det er ikke sikkert at det som gir livet mitt mening er det du ville brukt dine siste rester av energi på. Jeg tror alle, syke eller friske, føler behov for å finne noe som gir livet mening. Ha noe som gjør at de føler at de lever, at de trengs, at de er en del av samfunnet. Om så bare for noen timer.
Gi oss ikke dårlig samvittighet fordi om vi bruker energi på det som gir livet mening.

 

 

 

 

 

 

 

Hverdag

Gulv er vasket. Sofaer støvsugd, late Brit (robotstøvsugeren) jakter hybelkaniner, oppvaskmaskinen durer fornøyd. Kort sagt Drømmehuset er klart for helg.

Så da blir det vel en tur til byen og en kaffe-latte og kanskje litt iskrem? Forrige helg var Gamle Gubben Grå borte, helgen før det var jeg på Rødt-dagene og i pinsen var Gamle Gubben Grå på hytta på fjellet sammen med guttene. Vi har altså ikke hatt lørdagskaffekoppen vår på over en måned! Har muligens drukket kaffe på andre dager enn lørdag  men det snakker vi ikke så mye om akkurat nå. Jeg føler for litt lørdagskos.