Jeg handlet mer enn bunadsko på bruktbutikken til Blå-kors i dag. Ja, jeg virkelig stor-handlet, og svidde av hele 320,-kr.
Det fine pleddet du ser på bildet over ble med hjem. Det er håndheklet. Det er kke så veldig stort, passe størrelse til å ha over skuldrene hvis du skal sitte ute på terrassen ut over sensommer og høst. Ja foran peisen en kald høstdag også. Hvorfor denne kjerringa plutselig er så opptatt av høst enda det bare er juli kommer av at det i grunn er høstfarger på pleddet. Pleddet måtte jeg gi 150 kr. for.
Ser du de to kubbelysene på bordet bak stolen? De står jo selvsagt der fordi de passer inn fargemessig til pleddet. Det samme med buketten med reinfann. Men stearunlysene ble og kjøpt på brujtbutikken i dag. 20 kr. stk. Det er rimelig for helt ubrukte stearinlys. Skal nok bli brukt her eller på hytta utiver høsten.
Så kjøpte jeg to krus. Mulig jeg må rydde, og slanke litt i kjøkjenskapet nå for krus har jeg mange av, men jeg synes de var så fine. Passe til kaffe, og det er jo koselig å ha to like hvis man får besøk. De kostet 15,-kr stk.
Så godt fornøyd med dagens handel. Alltid gøy med litt nytt, spesielt når man ikke må grave alt for langt ned i lommeboka.
I dag er jeg skikkelig fornøyd. Se hva jeg fant på bruktbutikken til Blå-kors!!! Nesten ubrukte bunadsko i min størrelse til 100 kroner!
Jeg kjøpte meg jo festdrakt på finn.no i mai, lilla skjorte jeg har tenkt å ha i til festdrakta på bruktbutikk i juni, og i dag bunadsko på en annen bruktbutikk. Ja, og så handlet jeg og neglelakk som matchet skjorta i dag. Jeg begynner å bli klar til å kle meg i festdrakt helt i min stil i bryllupet jeg skal på i september. Og det uten å ha blitt ruinert. Trenger strømpebukse, det er vel det eneste. Det skal jeg nok få tak i. Kanskje finner jeg på noe annet gøy og. Dette har vært et morsomt prosjekt
Kaffe-latte på torget. Passe temperatur. Ikke for varmt, ikke for kaldt. Se på folkelivet. Nikke til kjente, men nyte freden alene ved bordet. Være en del av by-livet, men ikke måtte delta i samtaler. Passer meg utmerket i dag.
Slik tenkte jeg der jeg satt og begynte å skrive på dette innlegget. Unnskyld! Er denne stolen ledig? En eldre mann pekte på en av stolene ved bordet jeg satt. Jeg kjente han ikke. Han sto der med to gåstaver og en rosa smoothie i hånda. Alle bordene var opptatt. Så jeg sa ja, og han satte seg ned.
Han begynte raskt å småprate. Ikke påtrengende på noen som helst måte. Hadde jeg svart med enstavelsesord og hatt nesa i mobilen hadde han forstått det.
Praten gikk lett den stunden vi satt der med hvert vårt drikke. Når det begynte å skye mer over, og det ble kjøligere takket vi for en hyggelig prat, og gikk videre.
Og det var en hyggelig prat om alt fra boligpriser til ungdommelig dumskap. Kanskje skal vi ikke være så engstelige for å slå av en prat med folk vi ikke kjenner.
Mirimoro er opptatt av dilemmaer i sitt siste inlegg. Mest på det teoretiske plan. Du vet sånn tankelek som svømmeføtter som føtter, eller lampeskjerm som hode? Likevel aner jeg at det ligger et litt mer seriøst dilemma som bakgrunn for inlegget.
Teoretiske dilemma ala lampeskjerm kontra svømmeføtter har aldri interessert meg. Jeg synes livet til tider har mange nok virkelige dilemmaer.
Slike dilemmaer fra det virkelige liv, og her jeg sitter og tenker kommer jeg på mange, er ofte vanskelig å forklare for de som ikke står midt i de. De kan virke enkle og banale når man forsøker å sette ord på de. For det er vanskelig å sette ord på alt som ligger bak, alt som kan gjøre selv relativt enkle problemstillinger kan være vanskelige dilemmaer for de som står ovenfor de.
Nå holder jeg på å bli enda mer teoretisk enn Mirimoro. Et par eksempler er nok på sin plass. Dette er fra tiden som ung voksen. Tiden man etablerer seg, og trenger det meste når man skal stifte sitt eget hjem. Foreldre, svigerforeldre vil gjerne bidra med alt fra flyttehjelp til innredning, og de kan dukke opp med alt fra gardiner, via skinnsofaer til store pyntegjenstander de vil bli kvitt/ønsker å forære. Gardiner, sofaer og blomsterurner som overhode ikke passer inn i den stilen du ønsker å ha, men som det er vanskeligbå takke nei til. Mest fordi de gjør det for å være snillle og du er redd for å såre eller virke utakknemlig. Samtidig, du har jo lyst til å innrede ditt nye hjem etter egen smak og ikke andres mer eller mindre gode intensjoner. Takkee du høflig ja med et smil og tenker at du selv kan levere det til Fretex eller neste loppemarked er jo ikke det så enkelt For når svigermor har skjenket deg sin gamle skinnsofa, forventes det jo at den står i stua di når hun kommer på besøk. Gjerne de 5 neste åra. Den er jo like pen… Jeg har fått donert alt fra gamle jøtulovner til oransje rokokko-sofaer ferdig levert på døra som en gledelig overraskelse fra stolte givere.
Det vanskeligste dilemma jeg har stått over slik var fra høsten 1990. Jeg hadde flyttet tilbake til Ringerike og etablert meg i sykehusleilighet. GGG og jeg hadde vært kjærester sånn 10 måneders tid. Funnet ut at jeg var gravid noen et par måneder tidligere, og GGG skulle i løpet av høsten flytte opp til meg. En dag på jobb var det telefon til meg. Det var Svigerfar. En myndig mann jeg hadde møtt en del ganger, men som jeg ikke kjente så alt for godt. Det var rart bare det at han ringte meg. Vil du ha spisestua etter Omi? var spørsmålet jeg fikk. GGG sin tyske bestemor var nettopp død. Jeg hadde så vidt møtt Omi da hun var i Norge den sommeren, men jeg hadde aldri besøkt henne, og ante ikke hvordan spisestue hun hadde. Jeg sa at det måtte jeg nesten snakke med GGG om…. Det var feil svar. Svigerfar brølte i andre enden av røret. Du må svare nå. Båten går om en tine. Skal jeg ha med henger eller ikke? Han var tydeligvis på vei til Tyskland for å hjelpe Svigermor som alt var i Tyskland med å tømme boligen til Omi. Jeg takket ja til ei spisestue jeg ikke hadde noen formening om hvordan så ut. Jeg følte at det var forventet svar. Som ny svigerdatter vil en ikke fremstå som utakknemlig, selv om jeg fryktet en gedigen eike-spisestue med mange skap og skjenker som kunne bli litt vel dominerende i leiligheten min og også hva annet han og Svigermor ville finne plass til i den hengeren som de mente ville passe hos oss. (Spisestuen var liten og ok. Besto av et bord og 4 stoler. Vi hadde den til vi flyttet hit i 2007.)
Ofte handler jo dilemmaer om det. Veie egne interesser eller behov opp mot andres forventninger eller ønsker. Hvem eller hva skal man ta mest hensyn til? Det er ikke alltid et enkelt svar på det.
Et annet eksempel. Søsteren min skulle ha fest. Hun og naboen hadde bedt sammen til stor fest. Tror de feiret 45 års dagene sine. Samme kveld var jeg bedt i 30 års laget til en kollega. Han hadde leid lokale skulle ha konsert og fest med mange både kollegaer og venner av meg. Hva gjør jeg? Jeg har mest lyst til å gå i festen til kollegaen. Det er flest folk jeg kjenner der. Eller garantert flest av de jeg ser på som venner og en kveld jeg ikke vil gå glipp av. Samtidig. Det er søsteren min. Blid tykkere enn vann, og folk vil kanskje reagere på at jeg nedprioriterer min egen søster. Hva jeg valgte? Jeg sa ja, takk begge deler. GGG og jeg dro på festen til søsteren. Var med på mingling og spiste mat som ble servert. Satt pent ved bordet ved bordkortet mitt. Så når maten var over, baren åpen, og de rundt 100 gjestene begynte å vandre rundt ute og inne, danse, skravle… Ja da forlot jeg festen. Satte meg i bilen og kjørte til den andre festen. Rakk slutten av konserten, koste meg sammmen med folka der, danset og skravlet og hadde det gøy et par, tre timer. Så satte jeg meg tilbake i bilen. Kjørte tilbake til festen til søsteren, fikk med meg slutten av den festen, hentet GGG, takket værtskapet for en super kveld og reiste hjem. Da jeg i ettertid fortalte søsteren at jeg hadde pendlet mellom to fester lo hun godt. Hun hadde ikke merket at jeg var borte.
Jeg er i grunn ikke konfliktsky. Men når jeg tenker meg om kan jeg ha vært relativt flink til å strekke meg langt for å gjøre alle til lags. Ikke minst med å sjonglere jobb, verv og andre forpliktelser. Ofte var det søvn og egen restitusjon som ble ofret. Da fant jeg tid til alt jeg hadde lyst til eller følte at var forventet til meg.
Deilig ute nå i ettermiddag. Det har skyet over, og det blåser litt. Jeg sitter ute på terrassen i kurvgyngestolen og nyter kveldsbrisen.
Folk bryr seg med så mye, tenker jeg etter å ha skrollet noen nettaviser. Blant annet om en kenyansk-mexicansk skuespiller kan spille en gresk gudinne.
Filmen «The Odyssey» går på kinoene nå. Hadde vel norgespremiære nylig.. Filmen er basert på det episke diktet fra 600-tallet f.v.t., tr som man mener Homer har skrevet. Problemet for enkelte er at flere av rollene spilles av mørkhudede skuespillere. Det har vært mest oppstyr rundt rollen som Helena av Troja. I Homers dikt beskrives hun som «hvitarmet» og «guddommelig». I Nolans film har Oscar-vinneren Lupita Nyong’o fått rollen. Hun er kenyansk-mexicansk, og filmskaperen fikk raskt kritikk for å være «woke» i valget av Nyong’o til rollen.
Jeg aner ikke hvordan greske gudinner på Troja så ut for over 2.600 år siden. Troja lå i det som i dag er Tyrkia, så litt mørk hud er det vel trolig at hun hadde?
En av kritikerne av rollebesetningen er Tesla-gründer Elon Musk. Han skriver på X at Nolan har mistet «all integritet». Senere meldte han på samme medium at han vil donere 100 millioner dollar til filmskaperen Mel Gibson dersom han vil lage en «riktig» versjon av fortellingen. Lurer litt på hva Musk mener med riktig versjon. Jeg antar han ikke har spurt Homer.
I går da jeg koste meg sammen med søstrene fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk med ryddingen. Jeg skal jo rydde meg gjennom en garasje og en kjeller fulle av alt GGG (og jeg) har samlet på. Jeg svarte Dårlig, og fikk selvsagt noen vellmenende råd om effektivitet. Etterpå tenkte jeg hvorfor svarte jeg ikke at jeg leverte et lass i Fretex-boksen i morges? For det var sannheten. Tre store poser med blant annet caps, vinterluer, noen sko og vesker ble kjørt til Fretexboksen rett etter frokost. Eller hvorfor svarte jeg ikke jeg har bestemt meg for å ha ferie i juli. Det er jo og fakta. Hvorfor snakker keg meg selv ned med å gi et svar som kan tyde på at jeg overhode ikke er i gang? For jeg er jo det. Det ble slengt noen ting i hengeren og kjørt på gjenbruksstasjon senest på lørdag.
Man kan nærme seg 60 så mye man vil, i møte med familien glir man fort inn i gamle roller. Eller kanskje det mer er det at jeg ikke lever opp til det jeg tror forventes av meg. Ferie i juli?? Jeg har jo ferie hele året! Eller Ferie er vel ingen gyldig grunn for ikke å stå på. Du er jo bare hjemme, da kan du vel gjøre litt og? De ville ikke sagt det. Men jeg ville tenkt at de tenker det, selv om jeg ikke er tankeleser og egentlig har svært liten kunnskap om andres tanker.
Kanskje er det mest at jeg ikke lever opp til mine egne forventninger? Eller i det siste har jeg tenkt på at det noen ganger er vanskelig å skille mellom egne forventninger og hva jeg tror andre forventer av meg.
Når jeg sitter her og skriver tenker jeg plutselig opptatt av hva andre måtte tenke og mene? Hvor har det blitt av kjerringa som mente hun kunne fikse alt? Jeg har da mer eller mindre gått mine egne veier siden jeg var 19.
Vi snakket og om mine planer om å flytte i leilighet. Det og rydding i garasje og kjeller henger liksom sammen. Den prosessen går nok sikkert og for sakte for dem. Mobil ble fikset frem, eiendomsmarkedet på finn saumfart. Det var over 120 leiligheter til salgs på Ringerike. Klart det var noe som måtte passe! De to jeg har på lista mi som interessante var ikke blant de de dro frem. Derimot snakket de veldig varmt for et par leiligheter som jeg overhode ikke ser på som interessante. Mest fordi de ikke ligger sentralt. Når jeg tenker sentralt tenker jeg litt mer enn at det er kirke, matbutikk og treningssenter i nærheten. Hva det med treningssenter hadde med saken å gjøre forsto jeg overhode ikke. Jeg har aldri satt mine ben på et slikt sted. Det kan du jo begynne med! var svaret på det.
Joda. Det kan selvsagt tenkes at jeg bytter ut kaffe-latte med treningsstudio hvis det er det eneste sted man kan se folk i mils omkrets, men hvorfor skulle jeg velge og sette meg i en slik situasjon?
Grunnen til at ting tar tid er nok mest at det å rydde i et liv tar tid. Det er mye mer enn rot og gamle samleobjekter man rydder i. Det er ganske mange minner og. Jeg tror det må ta den tiden det tar. Jeg tror jeg trenger det.
Og det med å finne drømmeleiligheten. Det er jo og en prosess. For hva vil jeg ha? Dette skal jo bli min bolig. Min, og bare min. Ikke en familiebolig, slik vi har sett etter de andre gangene vi har kjøpt bolig. Det tar litt tid å stille om hodet fra oss til meg.
Det var en god samtale med søstrene i går, med mye latter. Jeg ble nok og litt klokere på hva jeg ønsker meg, og enda mer sikker på hva jeg ikke ønsker meg.
I går hadde jeg en knallgod middag jeg har lyst til å dele. Jeg fant den i et gammelt helgemagasin for Dagbladet.
En bakt søtpotet. Jeg bakte den 45 ninuttwr på 200 grader, men det avhenger av størrelse på potet. Så tok jeg en boks godt avrente kikerter og stekte til gyldne og sprø med chiliflakes og hvitløk. Strødde litt flaksalt over ertene. Toppet da poteten med creme fraiche, de krydrete ertene, noen ringer frisk chili og litt koriander fra hagen
Høvdingen blir aldri ferdig med å fortelle om krigen. Barn og barnebarn har hørt fortellingene gang på gang, og kjenner historiene godt. Jeg har ofte tenkt at 22. juli 2011 er “min krig”. Opplevelsen som gjorde så inntrykk at jeg kommer til å formidle opplevelsene mine fra den dagen tul mine barn, barnebarn og andre som vil høre. Mest av alt for at det ikke skal skje igjen.
Jeg var heldigvis ikke på Utøya. Da er det ikke sikkert at jeg hadde sittet her i dag. Jeg var på Ringerike sykehus, kallt inn da katastrofealarmen gikk.
Jeg har fortalt min historie på blogg tidligere. I dag vil jeg dele en artikkel fra VG som formidler innsatsen vi på Ringerike sykehus gjorde den dagen.
Jeg var radiograf på den røntgenlaben Colin Poole måtte operere i. Jeg husker han sa at han måtte operere inne på labben min. Jeg sa at vi trengte labben, det var flere skadde ungdommer på gangen som ventet på tur. Han svarte: Det blir enten her eller på korridoren! Vel, valget var lett. Det ble røntgen-labben.
Dette bildet er tatt fra brygga på Utvika caming. Dere ser Utøya midt i bildet. Det var hit de ungdommene som svømte fra øya svømte for 15 år siden. Det er et stykke. Du må være en relativt god svømmer for å kaste deg ut i vannet og begynne på den svømmeturen. Jeg forstår de som nølte.
De som var på Utøya og overlevde og vi som var på Ringerike sykehus vil aldri glemme den dagen, den kvelden. Men noen ganger lurer jeg på om andre har begynt å glemme, og at de som vokser opp nå ikke helt forstår hva som skjedde og hvorfor.
Anders Behring Breivik, eller hva han velger å kalle seg for tiden var ikke en gal mann som skjøt tilfeldige offre. Angrepet var et måltettet terrorangrep for å ramme Arbeiderpartiet og AUF. Det var bygget på en ideologi som fremdeles lever. Hatet som drev Anders Behring Breivik ulmer fremdeles.
Anders Behring Breivik blir hyllet av mange på nett. Hvordan man kan hylle en massemorder som med kaldt blod drepte over 70 uskyldige mennesker klarer jeg ikke å forstå. At jeg ikke klarer å forstå det betyr ikke at det ikke skjer.
Ideologien til Anders Behring Breivik brer om seg. Det ser jeg ofte eksempler på. Ikke minst i kommentarfelt på sosiale medier. Ja, selv her på blogg.no har hatet flommet til tider.
Vi gikk i rosetog og sa Aldri glemme. Nå har det gått 15 år, og det virker som om nange alt har glemt.
I dag ladet jeg batteriene med å rusle rundt på multemyrer i rolig tempo. Det er noen år siden jeg la ut på lange fjellturer. Husker godt GGG og jeg gikk til den høyeste toppen på i Ådalsfjella ett av de første årene vi bodde i Drømmehuset. Høgfjell, som den heter er den fjelltoppen i Norge over 1.000 moh. som ligger nærmest Oslo. Det både blåste og regnet da vi nådde toppen, men opp kom vi.
Ringerudkollen, ikke langt fra der jeg gikk tur i dag, ligger på 716 moh, og har en fantastisk utsikt. Det var min “furtetur” i mange år å gå opp på Ringerudkollen. Der oppe fant jeg roen, fikk klarnet tankene, og var som regel i bedre humør når jeg kom hjem.
I hele ettetmiddag har jeg fått snapp av noen som gikk en lengre fottur i Nordmarka. De sendte snapp av skiltene til de blåmerka stiene de passerte. De regnet med at jeg da forsto sånn ca hvor de var. Jeg er godt kjent i Nordmarka etter uttallige turer der fra jeg var en neve stor.
Jeg har aldri gått fort, løpt eller strenet av gårde for å sette nye rundetider. Jeg hadde som barn en hjertefeil som gjorde at jeg ikke orket det. Og nei, det var ikke overbeskyttende foreldre som fortalte meg det. Det var kroppen som sa fra. Fem ganger har jeg besvimt av utmattelse når jeg har vært på tur. En gang på skitur med familien. En gang på “hike”, overnattingstur med full oppakkning på landsleieren for speidere i Bergen i 78. En gang på kanotur med roverne hvor vi bar kano mer enn vi padla. Jeg var 18, og ville så gjerne klare det “alle andre” klarte. De to siste gangene var etter hjerteoperasjonen. En gang under en 3.000 meter i en gym-time, og en gang jeg gikk søndagstur med en kjærest i nettopp Nordmarka. Jeg gikk litt fortere enn jeg egentlig burde for at han ikke skulle synes jeg var treig.
Jeg er mulugens treningssky, men jeg har aldri vært redd for å bevege meg.
Det er mange måter å bedrive friluftsliv på. Den ene måten er ikke mer riktig enn den andre. Noen lar seg mottivere av høydemetre, kilometre og det å gå turen litt fortere enn de gjorde sist. Andre, som meg, er mer opptatt av å være ute. Gå i eget tempo. Plukke bær, sopp, lyng eller fotografere.
Den turen jeg fikk snapp av i dag, den rundt i Nordmarka, vekte mange minner. Min bestemor sa da jeg var ung at en ordentlig frier måtte følge meg hjem. Ikke med bil som i våre dager, men til fots, slik de gjorde da hun var ung. Følge deg til porten uten andre baktanker enn å se deg vel hjem – og så snu og gå hjem igjen. GGG fulgte meg hjem. Vi gikk gjennom Nordmarka fra Frognerseteren i Oslo og til gården vår i Åsa på Ringerike. Den samme gården hvor bestemors friere sa Hade ved porten. GGG fikk være med inn, og fikk både middag og kaffe før vi begge tok bussen tilbake til Oslo. Pappa nevnte det i brylluppstalen en god del år senere. Han mente det var min måte å teste frieren på.
Joda med tida til hjelp, og gjerne gode stier, kan jeg nok fremdeles gå lange turer, men ikke hver dag. Det har jeg ikke kropp til lenger. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg har en del plager og skader som hindrer meg fra det. Litt trist, men sant.
Da jeg arbeidet som radiograf gikk jeg gjerne en 6-7 km i løpet av en arbeidsdag, pluss et par turer med hundene på noen kilometer. Var rimelig ofte oppe i 10 km i løpet av et døgn. Hadde jeg fremdeles hatt helse til det, hadde jeg ikke vært ufør. Da hadde jeg vært i jobb.
Det er den som har skoen på som kjenner hvor den trykker, er det et ordtak som sier. Det er lett å anta at folk som ikke er spreke bare er late. At siden man selv har trent seg til god form kan alle andre, uavhengig av utfordringer, gjøre det samme. Så enkelt er det dessverre ikke alltid.
I dag, rett etter frokost, tok jeg turen til Vikerfjell for å se etter multer. Vikerfjell er et fjellmassiv i Ringerike. Det er en del av i Ådalsfjellene, og ligger mellom Sperillen i øst og Strømsoddbygda i vest. Jeg dro opp til området rundt Vikersetra. Dette er et område jeg har vært en del.
Jeg tok en runnde rundt et par, tre myrer. Det er mye multer, men litt tidlig. Jeg er ikke kartplukker. Tar turen tilbake om noen dager, så blir det nok langt større fangst enn i dag. Noen desiliter moden multe ble det nå med hjem i dag og.
Flott på fjellet. Jec virkelig nøt formiddagen der oppe. Stille, fredelig og knapt et menneske å se.
Det var dette jeg trengte i dag. Frisk fjelluft, gå rundt å se etter bær og fine fotomotiv. Være litt i min egen boble.
Mye multer, som sagt, men dårlig med blåbær. Merker meg, men har ikke lyst til å kommentere, at lyngen har fått høst-, eller kanskje mer sensommer-farger. Om jeg ikke liker å tenke på vinter, kjenner jeg at jeg gleder meg til høst. Det er en fin tid. Ikke minst når man tenker på høsting av alt naturen byr på av sopp og bær.
Så det ble en fin formiddag på myrene på Vikerfjell. Men varmt, også på fjellet. Det er nok en god stund til høsten kommer.
