En liten gutt på stien…

foto Einar Olsen

Jeg går ganske ofte tur med hundene i Schjongslunden.  Det er et friområde i byen her hvor man kan gå en kilometers tur langs elvebredden.  Det er mange som bruker området som ligger sentralt til ved idrettsparken, eller Stadioen som vi sier her oppe.  Det er folk som jogger runde på runde, det er hundeluftere, pensjonister med og uten stokk og staver, barnefamilier, ungdom som bader i elva eller soler seg på grassletta. Kort sagt et sted for alt og alle.  Bildet over ble tatt til en valgkampbrosjyre før kommunevalget i 2011.  Schjongslunden kan brukes til så mangt.

I går, lørdag formiddag, var en liten gutt på 7 år og hans far på tur i friområdet i det fine høstværet.
De ble nådd igjen på stien av to staute karer i 30 års alderen.  2 virkelig mannfolk som ikke likte å se de to på stien, De mente det ikke var plass til både dem og far og sønn på stien, i Sjongslund, i Hønefoss… jeg vet ikke.  Så de tok å dyttet den lille gutten over ende, og gikk løs på faren så han ble lettere fysisk skadet.
Når andre som så hendelsen kom løpende til, stakk de to modige mennene med halen mellom bena som de to ynkelige rottene de er.
Hva for noe galt den 7 år gamle gutten og faren hans hadde gjort?  Jeg vet ikke,  Det jeg vet er at de er fra Afghanistan, kom til Norge etter en dramatisk flukt i 2015 og har bodd i kirkeasyl her i byen til de i sommer fikk midlertidig opphold mens saken behandles i UNE.
Den lille gutten på stien har opplevd mange traumatiske opplevelser i sitt unge liv.  Følt på utrygghet i store deler av livet. Så skulle han også få oppleve å bli angrepet av to voksne personer på en sti langs elva i Schjongslunden.

Jeg blir trist, jeg blir oppgitt men aller mest blir jeg forbanna!
For tre uker deltok jeg på folkefest mot rasisme på torget i byen. Vi sang, og danset. Det var appeller og god stemning.  Foranledningen for denne folkefesten var at Sian, Stopp Islamiseringen av Norge hadde fått lov til å ha stand på byens torg, og noen av oss ønsket å vise at Sian og deres holdninger, deres hatretorikk og deres menneskesyn ikke var velkomne her på Ringerike.   Det ble en fantastisk markering av det inkluderende Ringerike.  Få turte å vise sin støtte til Sian.

Men selv om de ikke var på torget den lørdagen finnes det dessverre fremdeles rasister på Ringerike.  De satt kanskje ved kafebordene og fikk med seg Sian sitt budskap.  De satt i kjellerstuene sine og leser hatretorikken på nettet, det er nok av sider å velge i mellom. Eller de er i Schjongslunden og går løs på småunger.

Jeg mente at Sian ikke hadde noe på torget å gjøre. Jeg og mange med meg ønsket at kommunen skulle trekke tilbake tillatelsen til Sian.  Vi fikk en lang tirade om ytringsfrihet til svar.  Og ja, jeg havnet i mange diskusjoner over temaet. Jeg ble kalt meningsfacist og antidemokratisk kommunist. Det kan jeg leve med.
Det er naivt og tro at den hatretorikken som brer seg i samfunnet fra blant annet Sian og andre rasistiske organisasjoner er med på å påvirke folk. Påvirke folk so setter ordene til Sian og de andre rasistene ut i handling. Som mener det er ok å gå til angrep på 7 åringer på ei sti mellom trærne.

Alle barn og voksne, uansett hudfarge og etnisk opprinnelse skal føle seg trygge i Schjongslunden, i Hønefoss, i Ringerike i landet vårt.
Alle barn skal kunne gå trygt på stier og skoleveier.
Ingen rasister i våre gater – eller på våre stier.
La oss sammen stå opp mot all hatretorikk og all hatpropaganda.  Det er ikke “bare ord”  vernet av ytringsfriheten.

Finnbiff-betraktninger…

Jeg lagde meg en kopp te, tok en sveip innom Fb. Men det hjalp ikke.  Kokken sover lenge i dag, og jeg må skrive et satirisk innlegg om Finnbiff…   Etter å ha rast nedover blogglista hele uka etter den fantastiske 10. plassen på mandag stoppet jeg opp på en 42. plass på fredag og lørdag er jeg nå på vei oppover igjen.  Jeg haler innpå, Kokkejævel, snart er det jeg som er på toppen.(Er nummer 41 i dag.)

Men tilbake til Finnbiffen…
Jeg kunne selvsagt skrevet om våre kulinariske utskeielser i går, Gamle Gubben Grå er og kokk, og middagen i går var virkelig god.  Reinsdyr pizza.  Men siden den var laget etter den oppskrifta Kokkejævel la ut på fredag kveld, blir han sikkert bare innbilsk hvis jeg roser den opp i skyene. Men pizzaen var god den, funker også som kald restemat en tidlig søndag morgen.

Men altså Finnbiff….
Det første som slår meg er at det ikke er den mest fotogene retten.  Ok, med potetmos og grønnsaker blir det ikke så ille, men selve Finnbiffen er ikke et vakkert syn, minner meg om ….  Nei, mange av dere leser blogg mens dere spiser søndagsfrokosten.  Jeg skal ikke si hva det minner meg om, bare minne dere på at jeg har hunder og at jeg noen ganger gir dem restemat magene deres ikke setter pris på…..

Jeg er fra Åsa.  Lite med reinsdyr på sentrale Østlandet.  Det hendte en boks med Joikakaker fikk være med på hyttetur, men vi var stort sett selvforsynt med mat.  Foreldrene mine drev med kjøttproduksjon, 4 kalver ble kjøpt hver vår, foret på et par år og slaktet høsten to år senere.   Vi hadde et par griser og noen høner, en stund noen kalkuner. Høvdingen var på elgjakt. Vi fisket og fanget kreps, dyrket poteter, grønnsaker og jordbær. Hadde epletrær og bærbusker.  Så reinkjøtt og finnbiff var en rett jeg først oppdaget da jeg ble voksen og traff Gamle Gubben Grå, min kokk.

Gubben sover ennå.  Klokka har så vidt passert 7.30 en søndag morgen. Mine kokkekunnskaper begrenser seg til å følge en oppskrift slavisk, enda går det galt både titt og ofte.  Så hvem er jeg til å kommentere Kokkejævel, en kokk fra Alta sin oppskrift på finnbiff? Nei det begir jeg meg ikke ut på.  Men noen små kommentarer kan jeg vel alltids snike inn? Ta det mer som betraktninger, eller tanker som bare ramler ned i hodet mitt.

Kokkejævel bruker mye løk i sin finnbiff. Jeg bruker det som står i oppskriften, om det er mye eller lite er ikke jeg den rette til å Bedømme. men er glad i løk.   Er vel alltid løk i kjøleskapet her, brukes i det meste. Billig mat er det og, tenk bare på gratinert løksuppe! En fantastisk rett sånn når det er litt skrapa på kontoen og du har lyst på noe skikkelig godt.

Gamle Gubben Grå drev og laget middag i går da jeg leste innlegget om finnbiffen første gang.  Vi skulle jo ha reinsdyr-pizza, så jeg foreslo at han skulle kaste posen med finnbiff hardt i gulvet.  “Det gjør Kokkejævel” sa jeg der jeg lå under pelspleddet og koste meg.  Gubben var ikke villig til det. Antakelig er han sterkere eller lurere enn Kokkejævel, for jeg fikk raskt et oppgitt svar fra kjøkkenet “Ja, så posen sprekker og finnbiffbitene flyr ut over hele kjøkkengulvet .  Hundene ville nok sette pris på det.”  Jeg har en klok mann som ikke følger disse toppbloggernes sprøe innfall blindt.

Det blir ikke finnbiff til søndagsmiddag.  Men kanskje en dag om ikke så lenge.  Jeg tar med meg tipset om mye løk, men følger min oppskrift.  Rikelig med rømme og fløte også i den.   I år som jeg har mengder av skogssopp i fryseren ville jeg nok og putta opp i noe skogssopp, litt einebær og ikke minst tyttebær.

 

 

 

Vipps i vei, det går til meg…..

Kokkejævel er fremdeles på bloggtoppen. Jeg er fremdeles på en 42. plass.  Kanskje nedturen har stansa. Kanskje jeg i morgen er på vei opp igjen. Det hadde vært bra. Det har vært litt for mange nedturer i det siste. Og da tenker jeg liksom ikke bare på bloggen.

Kokkejævel skriver om da verden var på det mest nådeløse for han. Livet holdt på å rakne, firmaet og. Han møtte så mye motgang at det tilslutt føltes nok, mer enn nok. En ødelagt kjøledisk var den siste dråpen som skulle til. Begeret var fullt.

Jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen. De siste to årene har vært litt vel tøffe. Flere ganger har jeg tenkt “Nå er det nok. Nå orker jeg ikke mer!” Hver gang jeg klarer å ta tak i ett problem dukker det opp to nye. Det er nedtur på nedtur. De få seirene blir overskygget av problemer.

Da livet var på det svarteste for Kokkejævel var han sterk nok til å vise seg svak. Han ba om hjelp på fb, og hjelpen strømmet inn på konto fra vipps og innskudd fra kjente og ukjente. Han kom over kneika. Han klarte å stable livet og bedriften på beina igjen.

Jeg kunne og trenge en håndsrekning. Det er virkelig tynt på konto selv om det var lønningsdag i går. Lille Bille har vært på verksted. Det var noe med bremsene. Denne kjerringa har det ikke med å bremse, men har alltid gitt full gass til hun møter veggen med et smell. Men etter et par slike stjernesmell har jeg funnet ut at det å kunne bremse ned og unngå den store smellen er lurt når det gjelder livet – og når det gjelder biler.

Økonomien er stram for tiden. Mer stram enn jeg liker å innrømme. Såpass stram at det til tider holder meg våken nattestid. Anstrengt privatøkonomi er vel et av vårt samfunns tabu. Jeg skal ikke utbrodere hvorfor og hvordan. Det blir for komplisert. Bare si at det ikke er snakk om veien til Luksusfellen, lite med design og dyre reiser. Møbler kjøper vi på Finn, og sommerferien gikk til en lavvo på trøndelagskysten. Det er mer snakk om en rekke uheldige omstendigheter, noen feilprioriteringer og ei utslitt kjerring som lå under pelspleddet uten evne til å ha oversikt eller be om hjelp.

Jeg kommer ikke til å legge ut vipps- eller kontonummer. Jeg er ikke like modig som Kokkejævel. Nettroll og slarvekjerringer av begge kjønn kastet seg som gribber over han. Det orker ikke jeg å utsette meg selv for. Har ikke energi til det. Men har du en tier eller to for mye, penger som brenner på bankkontoen eller noen svarte penger du ønsker å bli kvitt kan jeg selvsagt hjelpe deg med det. Det ville gitt meg noen færre bekymringer og litt mere nattesøvn.

 

 

 

Min dag…

I dag har jeg tatt på meg den hvite pysjen, uniformen, og gjort en skikkelig dags arbeid. Byttet ut møterom og kontortid med pasienter og røntgenbilder. Det er jo dette som kalles å arbeide i helsesektoren. Det er jo denne jobben jeg er så utrolig glad i.

Det var nok å gjøre. Litt lite med personell. Noen har ferie, noen har syke barn og vikarer kan vi glemme. Det har vi ikke råd til.
To av tre røntgenlabber var stengt på grunn av lav bemanning.
Men pasientene visste jo ikke det, så de dukket opp med ødelagte legger, lårhalser og knær.  For selv om vi har lite med folk fortsetter befolkningen i området som sokner til sykehuset å skade seg.
Og de har vi forståelig nok et “sørge for ansvar” for å ta oss av. Det er liksom litt av hensikten med sykehus. Ta seg av akutt syke og skadde mennesker.
Kjekt å minne folk på i ny og ne, folk som jobber i helsevesenet men aldri ikler seg den hvite pysjen, aldri ser en pasient som annet enn tall i statistikken over DRG poeng og ventetider.
Pasientene  dukket opp med slitte skuldre og vonde rygger.  Ekstra service som dropp-inn kan vi selvsagt heller ikke stenge en enslig fredag selv om vi er for få folk på jobb. Stenge dropp-inn, er du gal! Tenk hvor mange penger vi ville tape på det! For alt dreier seg om penger.  Penger først så pasienter og nederst på prioriteringslista er personalet. Personalet koster penger, jo mindre personale, jo mer penger på bunnlinja. Det gjelder å ta de riktige prioriteringene.

Så vi løp mellom de tre labbene vi tre.  Stengte labber lar seg fort åpne, selv om det ikke er personale.  Logistikken går bedre på den måten.  Det gikk helt fint.  Det ble litt sen lunsj på et par, de kom først inn på vaktrommet lenge etter at fredagskosen var over.  Men det var fremdeles kake, de fikk vite svarene på quizen og hvem som hadde vunnet lotteriet. Det var ikke de..
Så løp vi videre. Tok røntgenbilder, forflyttet pasienter, tok flere røntgenbilder, løp mellom labbene  fulgte skadde pasienter til mottak, kledde av og på.  Det gikk helt greit.  Har hatt travlere vakter.

Det gikk helt greit.
To av oss skulle hjem og  ta litt smertestillende, flate ut på sofaen. Endelig helg. Noen dager eller timer å hente seg inn på før neste vakt.
Det gikk helt greit denne dagen og. Selv om vi var få. Det gikk helt greit.

Familie….

Kokkejævel er på første plass.  Jeg er på 42. plass.  Det går stadig nedover. Nedover dit jeg hører hjemme, nederst på lista.  Greit det og.

Kokkejævel skriver om søsteren sin. Om familie. Vi har alle en familie.  Vi er tre søstre som delte en barndom.

Vi bor ikke så langt fra hverandre. Innenfor en omkrets av noen kilometer.  Vi ses ikke for ofte.  Men når vi er sammen har vi det fint, flirer ler snakker er familie.  Jeg vet også at søstrene mine alltid vil være der for meg når jeg skulle trenge dem.  Vi er der for hverandre.

Jeg er den som flyttet vekk.  Flyttet fra min barndoms dal da jeg var 20 og vendte aldri tilbake.  De andre var og ute en stund, men kom tilbake.  Har hjertet sitt i bygda i mye større grad enn meg.  Også mine barn som aldri har bodd der innerst i fjorden føler tilhørighet til bygda. Vi har vært der mye.

Dette blir springende morgentanker.  Nå starter dagen

En dag i året…..

Jeg rykker stadig lengre nedover på lista.  10. plass på mandag, 19, plass på tirsdag, 31. plass i går og 39. plass i dag.  Ja du skjønner tegninga…
Kokkejævel er på nytt på topp.  Jeg sjekka på mobilen med en gang jeg sto opp, og i hodet forberedte jeg et innlegg om Kagge forlag.  Det var et bra innlegg.  men det er ikke bare jeg som er tidlig oppe, og innen jeg fikk satt meg ned med PCn hadde kokken publisert et nytt innlegg.  Så nå sitter jeg og skal skrive om noe som er langt mer viktig enn bokutgivelser.  I dag er det den internasjonale dagen for psykisk helse.

I går var det verdenspostforeningens dag. I morgen den internasjonale jentedagen og internasjonal dag til vern mot naturkatastrofer.  To fluer i en smekk der altså.   Hver dag sin eller sine tema. Og i likhet med Kokkejævel er jeg sjelden opptatt av disse dagene, reflekterer sjelden over de.
Men jeg mener Den internasjonale dagen for psykisk helse er verdt  litt ekstra fokus.

Og jo, Kokkejævel, slike dager har sin misjon.  Hvis du og jeg har fokus på psykisk helse på bloggene våre i dag, så vil også alle leserne våre i det minste i noen få sekunder dvele ved temaet psykisk helse.  Årets kampanje for de som arbeider med Verdensdagen for psykisk helse i dag er tid.  Tid til å være til stede i eget liv, og tid til å være til stede i andres liv, være der for hverandre.

Mulig kommer det i morgen igjen til å være flaut for noen å fortelle at man går til psykolog for å komme gjennom hverdagen, men kanskje en eller flere klarte å sette ord på det for noen i sin nærhet i dag – og dermed har det litt lettere i morgen. Fordi de turte å åpne seg i dag, ble sett og respektert.
Selvsagt vil det i morgen – og i dag – finnes mennesker som ser ned på meg og andre som ikke takler å være i en full stilling akkurat nå. Men kanskje er det en mindre av dem.
Selvsagt vil det også i morgen være folk som lar være å fortelle at de er deprimerte, men heller sier at de ikke er helt i form,eller brygger på en influensa.  Men hvis en til klarer å innrømme for seg selv og andre at de er deprimert så er ikke dagen i dag helt uten mening.
Kanskje får dagen i dag noen til å tørre å ta det første skrittet på veien for å få hjelp for sin rusavhengighet eller sin selvskading. Så får du og jeg, Kokkejævel være der for dem også i morgen slik at når de  på ny møter skam og fordømmelse, så har de i det minste oss å lene seg til.

Jeg, som liker å se på meg selv som kjerringa som fikser alt, må bare innrømme at jeg fikset alt – lenge. Men at til slutt ble det litt mye, også for meg.  Jeg måtte ha en god time-off. Jeg måtte ta meg tid til å finne tilbake til meg selv. Tid til å være til stede i mitt eget liv. Tid til å sitte i kurvstolen på trammen og puste med magen, kjenne skuldrene senke seg. Det er ikke flaut.  Jeg føler meg sterk som tillot meg å være svak. Jeg håper ingen ser ned på meg for det.
Joda, jeg kjente stiletthælen til deg som bare måtte benytte sjansen til å tråkke på meg når jeg var på mitt svakeste. Sånne hæler setter fort varige spor.  For ikke lenge siden møtte vi hverandre igjen på hver vår side av et møtebord. Tror du jeg møtte deg med respekt? Tror du jeg møtte deg med samarbeidsvilje og imøtekommenhet? Ha, da kjenner du ikke denne kjerringa godt!
Kanskje er det noen som ser bort, som føler vemmelse når de ser meg som alltid har fremstått som beinhard stå der i all min svakhet. Jeg har aldri legt merke til dem.  Men jeg har kjent på forståelsen, varmen og omtanken fra alle de som har forståelse for at til slutt ble det litt mye, også for meg. Kjent på støtten fra alle de som heier på meg, som ønsker meg alt godt og ber meg tenke litt mer på meg selv og kanskje litt mindre på alle andre.

Til deg som snakker bak ryggen min, som hvisker i krokene.  Jeg kunne ikke bry meg mindre. Har jeg noen gang fremstått som ei som bryr meg om fasade?
Jeg har vært klagemur for så mange opp gjennom årene.  Jeg vet om mange som har noe de ikke ønsker at andre skal vite.  Jeg møtte de alle med forståelse og respekt,  Nå nyter jeg godt av den respekten tilbake.  De vet, jeg vet.  Nå er det de som er der for meg.

Vi lever i en verden hvor livet skal være så perfekt. Hvor alt skal passe inn i det perfekte livet som fremstilles på sosiale medier og ellers.  Kokkejævel sier at selv det å miste et barn er tabu å snakke om. Det skremmer meg.  For jeg har mistet to barn, det er mange år siden nå. Men jeg har aldri opplevd det som tabu å snakke om. I det minste ikke i perioden jeg var i sorg.  Er samfunnet vårt virkelig blitt så hardt og kaldt? For Kokkejævel vet hva han snakker om.  Han står midt oppe i den sorgen nå.

I dag er det den internasjonale dagen for psykisk helse.  Bruk den godt.  Bruk den til å ta tiden tilbake. Sett av tid til deg selv, til å senke skuldrene, kjenne på følelsene og være helt og fult til stede i eget liv.  Ta deg tid til å være der for andre.  Ta en telefon til ei du ikke har snakket med på lenge, inviter noen med på en kaffekopp og en liten prat.   Det er ikke så mye som skal til.

En liten oppfordring til slutt. gjør som Kokkejævel og meg. Skriv et innlegg på din blogg rundt temaet psykisk helse.  Kall det gjerne “En dag i året…”   Legger du igjen en kommentar her hos meg lover jeg å gå inn og lese akkurat ditt innlegg.

 

Min egen tråd på kvinneguiden…

Sjekka  kvinneguiden for morro skyld i de små nattetimer. Hva skriver egentlig disse kvinnelige nettrollene om toppbloggerne?

Sophie Elise, Isabell, og Mette Ask har alle sine tråder. Kokkejævel likeså. Jeg leser og skroller. Folk er til tider virkelig stygge. Lite med positiv fremsnakking her.  Plutselig oppdager jeg at det og er en tråd med Kjerringtankers navn. Jeg blir stolt og glad. Egen tråd på kvinneguiden!  Da må jeg jo være en ordentlig toppblogger!

Jeg åpner tråden, selvsagt gjør jeg det. Den som har startet tråden har faktisk startet med å rose meg. Men der er det stopp. Hun som roser meg får sterk kritikk for å fremme sin egen blogg. Det er strengt forbudt! Hun svarer da at hun da ikke er ei kjerring på 50+. Noe nettrollene sier at hun ikke kan bevise osv..

Kommentarene er underholdende nok, men hvem er disse kvinnelige nettrollene som klarer å koke sammen så mye… reinspikka sludder?

 

En overraskelse fra meg til han…

Verden føles urettferdig. Kokkejævel sørget for at jeg føk opp på en 10. plass på bloggtopplista. Dette var min gyldne mulighet til å entre toppen. Det dukker opp masse nye følgere – og hva skjer? Jo borte er Sophie Elise med alle sine selvsentrerte kroppsbetraktninger. Borte er Isabell Raad og hennes rabattkoder hos Nelly. Ja ikke en gang en [email protected]@ kokk får jeg å kommentere. For på toppen ligger Ingrid Aguilus og soler seg i glansen.

En diabetesblogg er det jeg må bryne meg på. En blogger som til tross for en alvorlig diagnose smiler gjennom tårer og kjøper dyre gaver til kjæresten sin.

Jeg har og fått diagnosen diabetes. Fikk den for et drøyt år siden. Hadde hatt mistanken lenge. Bekreftelsen var en forklaring, jeg var letta.  Tenkte pytt pytt, prøvde å kutte ut colaen og fortsatte å leve som før.  Det gikk ikke så bra. Eller jeg var like sliten, hadde like lite energi og kanskje ikke så overraskende, like høyt blodsukkernivå.

Det måtte medisinering til. Det hjalp – litt. Men ikke nok. Dosen ble økt både en og to ganger. Colaen ble kuttet, denne gangen ble den kuttet. Fremdeles er blodsukkernivået konstant  for høyt. Insulin neste? Noe annet som er galt?

Ingrid skamroser kjæresten. Han har vist en fantastisk side av seg selv denne helgen mens hun var innlagt på sykehus.  Vet ikke helt om Gamle Gubben Grå har vist noen utpregede positive sider i det siste. Føler ikke helt at det at kjerringa har fått diabetes har fått frem det beste i han.

Det kan gå en kule varmt i heimen når denne kjerringa er tom for energi. Litt prosaisk kan man jo kalle det en tøff tid fullt av mye følelser. Sinne er og en følelse.

Gamle Gubben Grå og jeg har delt gleder og sorger i snart 30 år. Det er over halve livet. Vi er en viktig del av hverandres liv. Vi er en selvfølgelig del av den andres liv. Kanskje bryr man seg ikke nok om selvfølgeligheter.  Han holder ikke rundt meg like ofte som da vi var unge og nyforelska. Kysser meg ikke like ofte som da jeg var 25 og kommer sjelden med komplimenter når jeg er på mitt verste.

Jeg setter utrolig pris på at vi er sammen, men jeg strør ikke rundt meg med kjærlighetsærkleringer og gaver i tide og utide jeg heller. Antakelig alt for sjeldent.

Men i dag, i dag har jeg gitt Gamle Gubben Grå en overraskelse. Jeg har stukket av med bilen hans og kommer ikke hjem før langt på kveld. Tror ikke dere og han blir kjempeglad? (Håper han har sigaretter nok, for det er 5 km å gå til nærmeste butikk, og ute pisker oktoberregnet.)

En slik dag…..

I dag er en slik dag. En dag hvor alt er dritt.
Jeg har tappet batteriene helt ned. Helt ned!  Og når jeg er helt tom for energi er jeg ikke noe hyggelig å være sammen med.
Merkelig det der, forresten. Samme hvor sliten jeg er så klarer jeg å finne frem de aller siste kreftene for å skjelle ut Gamle Gubben Grå.

Godt vi har hengt sammen noen år. At han kjenner denne kjerringa. For i dager jeg ikke lett å være i nærheten av.  Alt er dritt.

Det sludda i dag tidlig. Klokka var ikke riktig 6 da Yngste Sønn og jeg for ut av døra.  Sludd i lufta, men ikke is på bilen. Ikke frost. Kunne fort være underkjølt regn. Glatt Jeg hater glatte veier. Bilen min har fire splitter nye vinterdekk. De er montert for sesongen. Alt klart for den første snøen.
Bilen min står godt parkert på verkstedet. Kan hentes i slutten av uka, når pengene strømmer inn på konto på lønningsdag.
Jeg kjører bilen til Gamle Gubben Grå – den har ikke vinterdekk på.

Snøen la seg ikke. Gikk over i regn etter hvert. Skylaget lå tungt over åskanten. Du veit sånn rå luft som kryper inn i kroppen  under huden din og får alle leddene og alle vondtene til å bli enda mer vondt.  Vanligvis er det vondt bare når jeg beveger på en ødelagt albue eller et skikkelig ødelagt kne. På slike dager gjør det vondt hele tiden. Selv om jeg ikke rører på meg i det hele tatt.

Jeg lå under pelspleddet på sofaen og kjente hvordan hele kroppen bare gjorde vondt, vondt vondt.  Humøret var på lavmål. Hver minste lyd skar som kniver i kroppen.  Gamle Gubben Grå lager lyder hele tiden.  Smeller med dører, hoster, ruller sigaretter fra tobakk i metallboks, snakker til hundene.  Slike ting.  tar ikke hensyn i det hele tatt.  Etter mitt andre raseriutbrudd tar han tegninga og forlater huset. 

Det hjelper ikke stort . Jeg er så sliten at jeg ikke klarer å slappe av.  Ligger bare stiv under pelspleddet og kjenner på alle vondtene sammen med en iskald og våt Charlie Chihuahua som forsøker å finne varmen sammen med meg etter en liten luftetur i hagen.

Etter en time gir jeg opp.  Jeg klarer ikke en gang å slappe av. Så sliten er jeg.  Jeg tar en lang varm dusj, og rydder og ordner litt ihuset. Setter påoppvaskmaskinen, kaster noen visne blomster, tørker over noen flater som ikke har hatt besøk av støvfilla på lenge.  Alt gjør vondt. Gamle Gubben Grå kommer hjem. Begynner å bake eplekake, og koke eplesyltetøy.  Vi har fått en mengde epler fra Høvdingen.  Det er godt å få gjort noe med de, men jeg blir sur.  Kjøkkenmaskinen bråker, det klirres med kjeler og syltetøyglass. Deterlike før jeg eksploderer på ny, men jeg klarer å bite meg i det.

Ser plutselig at ei venninne har forsøkt å ringe meg.  Hun som ikkebor her lenger.  Jeg ringer opp til henne, og får en person på tråden som har en mye verre dag enn meg.  Ingen klarer å sette ord på negative følelser bedre enn min venninne.  Hun kan kunsten å virkelig fortelle uten filter hvor jævlig verden kan føles, og siden vi to har vært hverandres klagemur i mange mange år legger hun ikke bånd på seg. Hun forklarer meg hvor ille livet er akkurat nå, uten filter og uten å spare på detaljene. Jeg er klagemuren som hun kan øse all sin elendighet ut over.  Det går tre kvarter før hun for høflighets skyld spør hvordan jeg har det.  Og når vi har kommet så langt i samtalen har jeg det i grunn ganske bra.

Misforstå meg rett.
Jeg synes synd på venninna mi. Utrolig synd på henne.  Hun hadde grunn til å klage, grunn til å være fortvilet, grunn til å  ringe klagemuren å fortelle at nå, nå er livet absolutt ikke ok.  Jeg håper og tror at jeg var til hjelp fordi jeg var i andre enden av telefonen og lyttet.  Kom med noen kloke og mindre kloke råd, Men det viktigste at jeg var der for henne og lyttet.

Jeg håper det hjalp å sette ord på fortvilelsen hjalp å få tømt ut frustrasjonen, sinne håpløsheten.   Jeg håper hun inderlig har det litt bedre nå.  For som sagt, jeg synes inderlig synd på henne. Hun er ei venninne jeg virkelig setter pris på, som alltid er der for meg. Og jeg vil at hun skal ha det bra.

Men samtidig boblet latteren i meg, og jeg hadde til tider problemer med å skjule latteren. For ingen kan klage som min venninne.  Hun er virkelig underholdende, og hennes lange klageutgytelser, sånn rent ufiltrert kunneegne seg som revynummer hvor folk hadde ledd til de nesten datt av stolene fordi så mye er gjenkjennelig for oss alle.

Plutselig var ikke en verkende kropp, dårlig vær og ei utslitt kjerring god nok grunn til å mene at verden var utålelig. Noen har det verre enn meg – og jeg kan snart spise varm eplekake.

Etter samtalen, er jeg roligere. Mer avslappet, og etter middag kryper jeg godt sammen under to varme, myke pelspledd og sovner helt avslappet.  Sover, snorker og sikler på sofaen totalt avslappet i fire timer.
Verden er ikke så ille likevel

Jeg har fått gjennomgå….

Woop woop. Denne kjerringa er på ny på vei nedover på bloggtopplista.  Fra en 10. plass i går til en 19. plass i dag.  Misforstå meg rett, jeg er godt fornøyd med en 19. plass.  Det er helt fantastisk 4.524 klikk er jo et helt sinn-sykt høyt tall klikk.  Jeg blir litt svimmel av den tanken.  Men Ingrid Aguiluz  som troner øverst på bloggtoppen i dg har ti ganger så mange klikk.  Det får meg raskt ned på bakken igjen.

Ingrid Aguiluz har nyoppdaget diabetes og har tilbragt de sistedagene på Stavanger Universitetssykehus, kun avbrutt av et bryllup. Hun ble innlagt på sykehuset på fredag med en blodprosent på 21,4.  Det er høyt!
I løpet av helgen har hun måtte ta inn over seg at hun har fått en sykdom hun skal leve med resten av livet, fordøye den nyheten med alle de spørsmål og tanker det sikkert har medført. Hun har måtte lære seg å administrere Insulin, som jeg tror fremdeles settes med penn (eller sprøyte om du vil).  Hun har måtte lære seg å ta blodsukkerprøver, stikke seg i fingeren, og lære seg hva som er høyt og lavt blodsukkernivå.  Samtidig har hun deltatt på et bryllup.  Det må ha vært litt av en helg!

Jeg har og diabetes. Fikk diagnosen for ett års tid siden.  Har drevet på å økt medisineringa, prøvd oss litt frem.  Men  blodsukkeret er stadig litt forhøyet, konstant liksom.  Ikke så mye. Ikke 21,4 som Ingrid Aguilus.  Mer sånn rundt 12. nede i 9 etter medisinering.  I skrivende øyeblikk er det 12.4.  Det er slitsomt å gå med et høyt blodsukker, en blir så utrolig trøtt og sliten.

Ingrid skriver om at man blir automatisk sykere av å bli innlagt på sykehus. Og det er et kjent fenomen.  Hospitalisering, kalles det på fagspråket.  Folk innordner seg rollen som pasient, og oppfører seg slik de tror det er forventet at en pasient skal oppføre seg.  Eller som Magda sier det,”Rive av pasientene klærne og putte de opp i ei seng for å trille rundt på de så fort de kommer innafor døra.”  Og jeg har sett det gang på gang.
Det kommer en pasient til røntgen. Han kommer fra mottak, og ble lagt inn få timer tidligere. Når jeg så spør pasienten om han klarer å stå på beine. Kjekt å vite hvis jeg ønsker å ta røntgenbilder som bør tas stående, eller hvis jeg ønsker at pasienten skal flytte seg over på undersøkelsesbordet. Så svarer pasienten “Vet ikke…”  Oppfølgingsspørsmålet mitt blir da, “Har du stått på beina før i dag?”  så får jeg ofte svaret “Ja! Jeg kjørte til sykehuset.  Ja, jeg gikk da på mine egne bein inn på sykehuset.”  Da pleier jeg å smile lurt og si, “Da er jeg rimelig sikker på at du klarer å stå nå og. Opp og hopp!”   (Hvis de ikke har lov til å stå opp, får jeg som regel beskjed om det på henvisningen eller av den som kommer med pasienten)

Ingrid velger å være positiv.  Hun vil ikke la sykdommen styre livet sitt,  Hun har diabetes, hun er ikke diabetes.  Det tror jeg er en sunn innstilling. Selvsagt må hun ta noen grep.  Gjøre noen livsstilsendringer.  Men diabetes er en diagnose det går helt greit å leve med.

For meg var det kun en ny diagnose å føre opp på lista. Sjeløyd, hjertefeil, plattfot, dårlig rygg, ødelagt høyre albue, ødelagt venstre albue, skikkelig ødelagt kne, revmatisme og diabetes.  Tror jeg har fått med det meste.
Kanskje ikke så rart kroppen ikke orker å gå for mer enn halv maskin for tiden?

Det har vært noen hektiske dager.  Etter turen til Stalingrad i går var det møte i Rødt og jeg var ikke hjemme før over klokka 21.30.  Ute sludder det.  I dag kjenner jeg at det blir en lang periode under pelspleddet på sofaen.

Vi blogges!