Når jeg sitter med tekoppen og reflekterer over det siste innlegget til bloggeren på plassen over meg på topplista er alltid radioen på i bakgrunn. Så også i dag.
Mens jeg satt og koste meg med å reflektere over organisering av helsevesenet mens jeg skrev innlegget Rom for forbedringer… hørte jeg på Opptur på P1 med et halvt øre. Radioen står alltid på P1. Hjernen min konsentrerte seg om reinnleggelser og liggedøgn mens jeg prøvde å forklare Samhandlingsreformen på en enkel måte hørte jeg at programlederne på radioen begynte å snakke om et tema jeg og har en del kunnskap om. De begynte å snakke om røntgen. Jeg arbeidet jo som radiograf i 30 år. Det er klart jeg spisset ørene når faget mitt blir tatt opp på radioen.
Raskt fant jeg ut at faget ble ivaretatt på beste måte. Programlederne samtalte med forbundslederen i Radiografforbundet om temaet. Jeg lot blogginnlegg være blogginnlegg en stund, og konsentrerte meg om radioen. Hørte den kjente stemmen til forbundslederen som jeg har kjent i mange år. Han klarte seg bra, men det var ikke overraskende. Han er dyktig og erfaren.
Denne søndagsmorgenen bragte meg tilbake til fortiden. En fortid hvor problemstillinger som liggedøgn og reinnleggelser var temaer som jevnlig ble diskutert med ledelsen i helseforetaket. En fortid hvor radiogradforbundet var en viktig del av hverdagen, og forbundslederen en god rådgiver. Vi har hatt en del telefonsamtaler og andre samtaler opp gjennom årene. Kort sagt, søndagsmorgenen bragte meg plutselig tilbake til det pulserende, engasjerende livet jeg elsket men som jeg måtte forlate da helsa sa stopp for over 4 år siden.
Før har jeg alltid blitt litt vemodig og trist når fortiden plutselig dukker opp slik. Savnet etter det livet jeg levde har vært sterkt. Noen ganger har jeg følt på sinne og urettferdighet. I dag føltes minnene som ble vekket mest gode. Litt vemod, selvsagt. Men mer sånn, Det var tider det!
Ja, det var tider det. Men livet nå er og engasjerende og interressant. Kunnskapene jeg fikk den gang har jeg fremdeles. Både kunnskap og engasjement har jeg bruk for i mitt politiske arbeid. På mange måter er livet jeg lever nå bare en fortsettelse av livet jeg levde da. Et liv tilpasset helsa mi.
Det var godt å erkjenne i dag at livet har gått videre. At savnet etter det hektiske, engasjerende livet har bleknet. At jeg nå kan minnes de årene med stolthet og glede uten at jeg føler at jeg er parkert på sidelinja. Jeg har bare funnet meg en annen arena.
I sitt site innlegg tar Vivian opp at hun syns det er skremmende og se hvor fort sykehuset skriver ut pasienter, og hun er sikker på at faren ble skrevet ut altfor tidlig.
Jeg kan selvsagt ikke uttale meg om hvor vidt faren til Vivian ble skrevet ut for tidlig. Men jeg kan likevel reflektere litt over temaet. Det er og et tema jeg har litt kunnskap om.
Etter 2011 har det vært en nedgang i gjennomsnittlig liggetid totalt for alle pasienter i somatiske sykehus. Dette er en bevisst og ønsket utvikling. Sykehusene ble en stund målt på antall liggedøgn for forskjellige pasientgrupper med mål om å få et så strømlinjeformet pasientforløp som mulig, og liggedøgnene så få som mulig. Dette kommer både pasientene og samfunnet til gode. Pasientene får raskere behandling, blir raskere friske og raskere utskrevet. Sykehusene sparer penger. Et liggedøgn på norske sykehus koster ganske mye penger. Vinn, vinn altså. I det minste i teorien.
Mye bra arbeid ble gjort rundt på sykehusene for å få ned liggedøgnene. Før kunne man bli innlagt en dag, ta røntgen og blodprøver dag to, snakke med legen dag tre og operasjon dag 4. Nå tok man røntgen, blodprøver og snakket med legen samme dag som man ble innlagt, og opperert dag to. Dermed sparte man to liggedøgn pr. pasient allerede før operasjon. Lignende eksempler kan tas etter operasjon eller annen behandling.
Da jeg lå på hjerteavdelingen på Rikshospitalet på 80-tallet ble utskrivninger besluttet på legenes torsdagsmøte fikk vi høre. Jeg lå på en seksmannsstue. Etter torsdagsmøte kom en sykepleier inn på rommet og sa at 3 av oss kunne dra. En av romkammeratene mine var ikke sen om å pakke og dra. Hun hadde ventet på den beskheden siden mandag da hun hadde hatt siste undersøkelse.
Samhandlingsreformen har og bidratt til å få ned liggetiden ved norske sykehus. Reformen trådte i kraft 1. januar 2012. Samhandlingsreformen ble særlig begrunnet i behovet for åvbedre samarbeidet mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også i et ønske om å overføre oppgaver og ressurser fra sykehusene til kommunene. Kort fortalt, sykehusene (spesialisthelsetjenesten) skulle ta seg av de sykeste. De som trengte spesialistkonpetanse. Kommunen skulle ta seg av de pasientene som mer trengte pleie og omsorg. Fra at pasienter før var på sykehus til de var friske nok til å bli sendt hjem, ble det nå mer vanlig at de måtte ha noen dager på en korttidsplass i kommunen før de kom hjem. (Eller blir sendt hjem med tilsyn av hjemmetjenesten, men la oss droppe den debatten akkurat nå.)
Som sagt, samhandlingsreformen og mye av arbeidet som ble gjort for å strømlinjeforme behandlingsforløp var av det gode. Men i en god del tilfeller har streben etter å få ned antall liggedøgn gått litt langt.
Andel reinnleggelser økte etter innføringen av Samhandlingsreformen. I rapporten Samhandlingsstatistikk 2014-158 ble det gjennomført analyser som indikerer at kortere liggetid øker risikoen for reinnleggelse for utskrivningsklare pasienter. (Utskrivningsklare pasienter er de som trenger bistand fra kommunen, enten som korttidsplasscæ, eller i eget hjem.) Kortere liggetid fører til at kommunene tar imot sykere pasienter enn før, og økt antall reinnleggelser kan komme av at kommunene ikke har nok ressurser eller kompetanse til å følge opp pasientene. Dette har nok i de fleste kommuner blitr bedre siden 2014, men fremdeles er det nok en utfordrinf i mange kommuner.
Eller kanskje ikke. For alle utskrivningsklare pasienter var andelen reinnleggelser for øyeblikkelig hjelp mellom 1 til 30 dager etter forrige utskrivning 21,7 prosent for landet samlet i 2022. Det er omtrent likt som i 2021, og svakt høyere enn i 2018. Det er og bevist sammenfall mellom gjennomsnittlig oppholdstid i sykehus og andel reinnleggelser. Utskrivningsklare pasienter i Midt-Norge og Nord lå i gjennomsnitt lenger på sykehus enn i de to andre regionene, og hadde samtidig lavere andel reinnleggelser. Dette i følge en rapport fra Helsedirektoratet. Så da ha man på en måtw bevis på at pasienter skrives ut for tidlig, hvis ikke hadde ikke behovet fo reinnleggelser vært så stort. Mange pasienter blir rene svingdør-pasienter i jevn rotasjon mellom sykehjem og sykehus.
Vivian skriver i sitt innlegg at hun har lyst til å hive meg i bilen, kjøre opp til sykehuset for å si noen alvorsord til legene der oppe. Tro meg Vivian. Leger og annet helsepersonell er ofte like fortvilet over utskrivningsregime som pasienter og pårørende. Det er høyere opp i systemet du bør dra med dine alvorsord. I det minste når det gjelder for rask utskrivning med dertil hørende reinnleggelse.
Når Vivian kritiserer at faren etter reinnleggelsen har blitt kastet rundt fra den ene avdelingen til den andre så skyldes nok det mer legene og organisering av det sykehuset faren er pasient ved.
Jeg vet ikke om det fungerer slik nå, men på sykehuset der jeg arbeidet hadde man en praksis på at man heller skulle flytte på leger enn pasienter. Det hender at pasienter får endret diagnose etter at de blir innlagt på sykehus. At det man ved mottak tror at er nyresteinsanfall og legger pasienten inn på urologisk avdeling viser seg å være noe annet som hører hjemme innen medisinsk avdeling sitt felt. Da kan den medisinske legen ta turen til urologisk avdeling i stedet for at pasienten flyttes når diagnosen endres. (Litt forenklet forklart.) Ikke alle leger er like villige til å innføre en slik praksis. De vil ha alle pasientene “sine” på ett sted, på sin avdeling
For Vivian sin far har det vært mange diagnoser de siste ukene. Sikkert en medvirkende årsak til at han har brukt tiden som kasteball mellom avdelingene. Hun skriver: Legene bør holde seg for gode til å stille diagnoser før de har tatt nødvendige undersøkelser, for det skaper bare unødvendige bekymringer for de pårørende. Sikkert for pasienten selv og. Det er jeg helt enig med Vivian i.
Det er greit at pasienten skal være informert. Men jeg tror de færreste pasienter er tjent med å ta del i alle hypotesene legene vurderer mens de utreder hva som feiler pasienten. De fleste ønsker å høre konklusjonen, den endelige diagnosen.
Innlegget til Vivian vekket mange tanker og refleksjoner hos denne kjerringa. Kunne sikkert kommet med langt flere, men velger å stoppe her før innlegget blir for langt.
For tredje gang forventes det at denne kjerringa kommer med noen refleksjoner over innlegget Lavkarbo frønsjmeny 03/2026.
Jeg har i grunn ikke så mye mer å si om fasting, chiapudding, brødlapper og fettkaffe enn jeg alt har lirt av meg i innleggene Frønsj…. Og Frønsj 2. Jeg mener det er begrenset hvor mange refleksjoner en slik tekst vekker.
Det er fremdeles full vinter her rundt Drømmehuset. Bildet over er fra da Kidd og jeg var ute på tur i blå-timen i morges. Tung, våt snø lavet ned, og det var så vidt jeg så fotavtrykkene etter Yngste Sønn på trammen enda det ikke var så lenge siden han dro på jobb.
Vi labbet gjennom våt snø til godt over ankelen. Gangveien var ikke måkt ennå. Gir litt ekstra treningseffekt går jeg ut fra. Ikke det at jeg er så opptatt av det.
Jeg er bare lei snø. Lei snø som vil faller over snø som har falt, som Levi Henriksen kallte en bok han ga ut i 2004.
Jeg har ikke lest boka., men jeg tror Henriksen vet noe om snø. Han er født og oppvokst på Kongsvinger. Der er det også snørike vintre, akkurat som rundt Drømmehuset. Eller vintrene er vel mer snørike på Hedemarken enn på Ringerike. Rett skal være rett.
Jeg leste på en blogg i går at man kunne unngå is og snø på stier og veier med å gå i marka ved siden av stien. Vel, det er ikke løsningen på mine kanter av landet. Da må du trampe rundt i snø til over knea. Sånt skjønner folk fra Hedmarken.
Jeg burde kledd på meg og satt i gang med måkingen. Det blir ikke mindre snø om jeg venter. Ikke blir den lettere heller. Eller jo. Den blir jo det. Hvis jeg bare venter lenge nok. Venter til våren kommer om et par, tre måneder. Det er ingen løsning, selv om det er fristende.
Jeg starter ikke med måkejobben slik jeg burde. Jeg er sliten og kroppen er vond av måkinga de siste dagene. Jeg går inn og gjør husarbeid.
Da jeg står i kjellerstua og henger opp klesvask hører jeg vei-skrapa. Jeg sukker stille. Vet hva det betyr. Innkjørselen vår er nå stengt av en hard kant sammenpresset snø.
Ut på dagen går det ikke lenger. Jeg kan ikke bare ignorere snøen og måkejobben. Jeg kler meg for å jobbe ute og kommer meg ut. Det pissregner. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Jeg er helt klart kledd for å måke snø i regnvær, likevel er jeg ikke særlig begeistret for været.
Jeg måker trammen og ikke minst trappa ned fra trammen først. Kommer det regn på denne snøen og fryser til blir det fort is. Jeg har rusja ned den trappa mange nok ganger.
Etter en god stund med måking må jeg og ikke minst ryggen ha en pause. Jeg tar en halvtimes pause med en kaffekopp og ei bok.
Fin historisk roman fra middelalderen bygget på faktiske historier. Mer fakta en fiksjon.
Det regner fortsatt. Ser at regnet tærer litt på snøen. Jeg skriver litt. Det gir meg overhode ikke noen vårfølelse. Jeg hører snøfresere i aktivitet rundt på boligfeltet.
Det har ikke så mye med været å gjøre, mer med ryggen. Jeg bestemmer meg for å fortsette måkejobben i morgen. Er jeg heldig tar Yngste Sønn et sjau når han kommer hjem, eventuelt i morgen formiddag. Han er en sterk ung mann på 28 år.
Jeg går for å sjekke postkassa. Veiskrapa har virkelig gjort jobben sin. Med regn oppe på nyskrspet vei speiler gatelysene seg i den glatte veibanen. Med et par kuldegrader til natta nå vil veien utenfor Drømmehuset bli en perfekt skøytebane.
Jeg bestemmer meg for å ta helga nå. Har fått nok av regn, snø, is og måking.
Dette er også vinter er helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen.
Jeg pleier jo å syte og klage på bloggen min om at det er vinter fra november til mars. Derfor er dette bildet av en glad snømann jeg traff på et jorde på Veme en påminnelse at ikke alle ser slik på det. Det finnes jo mange som liker snøen.
Før jul var re-gifting et tema i diverse media. Er det innafor å gi en gave man selv har fått videre? Altså å gi de blomstervasen du fikk i jul av tante Gustava videre til svigerinna di denne jula. Jeg mener at re-gifting må være innafor.
Likevel synes jeg María Corina Machado drar det der med re-gifting litt vel langt. Eller alt for langt når jeg skal være ærlig. Det er forskjell på en julegave og Nobels fredspris.
Machado fikk fredsprisen for sitt arbeid for demokrati i Venezuela. Den kan hun ikke bare forære videre som en vandrepokal. Det er for det første respektløst, for det andre utvanner det på mange måter den betydning og ære som ligger i selve prisen. Tenk om alle de 138 som har fått fredsprisen eller deres arvinger skulle begynne med å gi prisen videre hver måned.
Jeg forstår at Machado forsøker å smiske med Trump for at han skal gi henne en eller annen posisjon i Venezuela. Og ja, Trump kan være så enkel i hode at det fungerer. Likevel. Man ubdergraver ikke en pris sin betydning på den måten. Man blidgjør kanskje Trump, men man hisser på seg ganske mange andre.
Først en liten vær- og føremelding her fra Drømmehuset. Snøen har lavet ned de siste dagene. Vi har fått godt over 35 cm nysnø som er måkt vekk etter beste evne. Hadde det nå holdt sep på temperaturer mellom minus fem og minus ti, og gitt oss sol i stedet for påfyll av mer snø kunne selv denne kjerringa begynne å snakke om vakkert vibtervær. Men slik er det ikke. Det er fremdeles nedbør, og temperaturen har steget til minus 1. Om nedbøren som kommer er snø, sludd eller regn har jeg ikke undersøkt. Den kommer sikkert til å veksle mellom disse formene ut over dagen mens temperaturen langsomt stiger til pluss 2. Ideelle forhold for å skape godt gammeldags holkeføre.
Så klikker jeg meg inn på bloggen på plassen over mwg på topplista, og den bloggens siste innlegg. Det er Kreta Halvorsen og innlegget handler om en kjøretur på Kreta. Verden er ond.
De skriver om kjøring gjennom olivenlunder, og deler bilder uten så mye som et eneste snøfnugg. Ok, litt regn og ei haglebyge, men ellers sol. Det er så en stakkar kunne ønske seg langt vekk. Bare hoppe på er fly og reise til sol og varme.
Så hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfoe pakker jeg ikke bare kofferten og gir meg en pause fra snø, is og holke? Tja. Kontoen sånn rett over jul gir ikke rom for de helt store utskeielsene. Må nok planlegge og spare litt før jeg eventuelt reiser av sted. Og innen jeg får spart opp litt er det sikkert vår – og da trives jeg godt hjemme.
Kanskje kunne det bli et mål for neste vinter? Det er mer realistisk. Unne meg sol og varme i månedskiftet januar/februar 2027. Det er i det minste lov å leke litt med tanken..
Den fine hvite tida er det ikke det man sier? Jeg skriver man, for jeg tror aldri jeg har sagt eller skrevet noe slikt uten at det har vært ironisk ment.
Vel, i sted da jeg sto på gårdsplassen her utenfor Drømmehuset så jeg mot himmelen, (den var hvit den og) og forbannet snø, bil og livet på landet. Jeg som alltid har vært ei landsens kjærring ønsket meg plutselig et urbant liv – gjerne i Italia eller Syd-Frankrike.
Yngste Sønn måkte innkjørselen i går kveld. Han sa at det sto at en del på gårdsplassen. Han ga seg da snøskyffelen røyk. Jeg forstår han godt. Klokka hadde passert 21.
Noe av det som sto igjen var feltet bak bilen min. Ja, og bilen min. Det kom 30 cm nysnø her i går, og siden jeg hadde tenkt meg en kjapp tur ned på Mega måtte jeg grave frem bilen fra en haug med snø. Det er ikke til å komme forbi livet er langt enklere i en landsby ved Middelhavet.
Jeg jobbet meg varm. Fikk frem bilen og kom meg til Mega. Da jeg kom ut igjen etter å ha handler var det begynt å snø. Store, hvite filler med påfyll av den hvite massen jeg har mer enn nok av allerede. Det var bare å komme seg hjem.
(Jeg har ikke fotografert snø i dag. Bruker arkivbilder)
Nå har jeg fått varene i hus, og skal straks ut og fortsette måkejobben. Vi har en snøskyffel som ikke trenger repperasjon. Få unna noe av snøen som er sånn halvveis nedkjørt på gårdsplassen. Det skal komme jevnt tilsig av snø utover ettermiddag og kveld i dag, samt ytterlugere påfyll gjennom hele dagen i morgen. Samtidig skal temperaturen stige jevnt fra minus 5 nå til pluss 3 i morgen ettermiddag.
Pluss tre grader og regn opp på en gårdsplass med hjulspor på kryss og tvers i store mengder snø vil omgjøre gårdsplassen vår til en glassert kuleløype – perfekt for knall, fall og beinbrudd. Nei det er bare å kaste seg over snøskyffelen og få vekk snøen før den blir glassert.
Niks det var som jeg tenkte. Ikke et eneste bilde av chia-pudding i arkivet til denne kjerringa. Noen ytterst få bilder av brødskiver finnes og litt flere av diverse krus med te, men det er tydelig at denne kjerringa har et forbedringspotensiale når det gjelder å fotografere frokosten sin. Så hva sier dere til en salat fra februar 2022? Ja bilde av salaten altså. Salaten er for lengst spist.
Alt dette frokost-pratet har selvsagt sin bakgrunn i at Spis og spar ligger på plassen over meg på topplista med det samme innlegget som jeg kommenterte i innlegget Frønsj….
I dag våknet jeg til rundt 30 cm nysnø. Til de som tror jeg overdriver, mulig det ikke var 30 cm da jeg våknet men i løpet av natten og formiddagen har det kommet 30 cm. Det var i det minste det han sa han som er ansvarlig for brøytinga her som ble intervjuet på radioen for en halvtines tid siden. Jeg ble ikke akkurat fra meg av glede.
Men har man hund så må man ut. Så jeg vaset meg gjennom snømassene. Det gikk over piggstøvlene allerede på trammen. Sukk. Trinnene ned fra trammen var og fulle av snø. Burde selvsagt måkt de før jeg tok med meg hunden ut, men eldre hunder med full blære er ikke så glad i å vente.
Vi vaset gjennom snømassene i innkjørselen. Det var ikke så ille. Vi kunne gå i bilsporene til Yngste Sønn som var reist på jobb. Like glad var jeg ikke over å se snøhaugen etter brøytebilen som sperret innkjørselen. Ryggen skrek i protest bare ved tanken på å gi seg i kast med den. Sukk.
Ballanserte meg gjennom haugen og kom meg ut i nybrøyta gate. Jeg er godt fornøyd med brøytinga her på feltet, og skjønner godt hvorfor det blir snøhauger i innkjørslene. Det er ikke brøytemannskapene jeg sukker over. Det er værgudene.
Nybrøyta var også gangveien. Som sagt jeg har ingen ting å utsette på brøytemannskapene.
Jeg har vært ute og måkt trammen og trappa. Litt motvillig må jeg innrømme at det er vakkert med snøtunge graner og nysnø. I det minste hvis den kunne komnet ferdig måkt.
Må ha en hvil før jeg starter på innkjørsel og gårdsplass. Eller, det er visst en hund som må ut…
Jeg hadde han med ut i bånd mens jeg måkte trammen, men han satt bare på dørmatta og så dumt på meg. Han er ikke mer glad i snø enn det jeg er. Protesterte da jeg prøvde å få han ned fra trammen og ned på gårdsplassen, og lusket opp igjen til dørmatta så fort han så sitt snitt til det.
Da har vi gått tur. Snøen gjør omgivelsene vakre. Jeg kan se det. Landskapet byr på rene postkort-motiv der vi gikk. Jeg har fått snap av glade barn på full fart med snow-racere som storkoser seg i snøen. Ingen grunn til å være surmaga gammel kjerring selv om det har kommet – og fremdeles kommer snø.
