Da jeg kom fra treningsleiren i slutten av november gledet jeg meg til å ha noen dager, uker hvor jeg bare kunne stulle og stelle i Drømmehuset. Ha fri og disponere dagene akkurat som jeg ville.
Slik gikk det ikke. Etter noen få dager ble jeg tilbudt ny stilling, og etter en drøy uke var jeg ute i ny jobb.
Jeg klager ikke over det. Jeg trives i jobben og synes jeg er kjempeheldig som fikk denne muligheten.
Men denne uka har jeg (så langt) ingen vakter. Det føles også godt. Noen helt blanke dager ligger foran meg, og jeg kan fylle dem med akkurat hva jeg vil! Som om ikke det er bra i seg selv, jeg har og Drømmehuset helt for meg selv. Snakk om luksus! Det skal virkelig nytes.
Skulle sjefen slå på tråden og spørre om ei vakt eller tre stiller jeg gjerne opp. Men tar hun ikke kontakt lever jeg bra med det og skal virkelig nyte fridagene.
Som jeg skrev i innlegget Blank og ubrukt…hadde Barndomsvenninna og mannen hennes varslet at de ville komme innom for en kaffekopp. Alltid koselig med besøk av hyggelige mennesker og som dere ser på bildet ble det rå med litt å bite i og. Mulig jeg sjelden har hjemmebakt på lur, men en Weilnacht Strudel med litt historiefortelling om tysk julekaketradisjon duger helt greit. Gamle Gubben Grå er jo halvt tysk, og denne kaka er en klassiker her I heimen.
Skravla gikk lett som sen alltid gjør når vi treffes. Her ble alt fra boligprisene i Sulitjelma til sladrekjerringene i min barndomsdal debattert. Ja og så corona og strømprisene da. Der to eller flere mennesker samles diskuteres raskt corona og strømpriser.
Barndomsvenninna kom ikke tomhendt. Tenk hun hadde med forsinket julegave til meg! Og vet dere hva? Jeg må være verdens mest heldige venninne for jeg fikk det jeg ønsker meg aller mest.
Et par hjemmestrikkete raggsokker i glade farger! Er jeg ikke heldig?
Venninna mi strikker masse sokker. Hun er sånn ordentlig flink husmor. Baker masse, strikker sokker og reparerer tøy. Dugelig kjerring, sier vi der vi kommer fra. Jeg kjøpte to par sokker av henne i sommer, og i vinter har de to sokkeparene omtrent vekslet på åvarme føttene mine. Jeg har lenge tenkt på at jeg hadde trengt et par til. Og da dukket hun bare opp her med et sokkepar og sier det er forsinket julegave! I tillegg til å være verdens beste venninne må hun og bære tankeleser!
Tusen tusen takk! Gaven varmer langt mer enn bare føttene. En finere gave kunne jeg ikke fått.
Hvem sier at en søndagstur behøver å være ut i skogen eller opp i fjellet? At søndagsturer i januar innbefatter ski på beina eller i det minste villmark, treningstøy og en drøss med kilometer? Vel ikke jeg. Ikke i dag.
Man kan godt gå søndagsturen i vinterøde parker. Ta rasten og kvikklunsjen på en benk i en solvegg sammen med et pappkrus med take-away kaffe. Det ble ikke noe kaffe på meg i dag, men det hadde vært helt ok.
Det er helt ok å bytte bort skiløypene over Blankvann eller Lauvliflaka med en tur opp Storgata og forbi Fengselet. Det behøver ikke lukte skismøring og solbærtoddy for å telle som søndagstur.
Fengselet som vi sier om huset til Kulturstiftelsen der det i dag er restaurant og noen ganger konserter, kulturarrangement og utstillinger, har du tenkt nøyere over at det faktisk en gang var et fengsel?
Det ble oppført i 1862 og ble åpnet i 1864. Ved åpningen hadde fengselet plass til 17 innsatte fordelt på 12 celler. Altså var det ikke alle som fikk ha cella for seg selv.
I tillegg hadde politiet to arrestceller som ble brukt til fylle-arrest, ventecelle og sinnsykearrest, da byen ennå ikke hadde fått noen politistasjon.
Sinnsykearrest?!? Hva forteller det om datidens syn på psykisk sykdom?
Det var bare to såkalte sluttere, eller fangevoktere, som vekslet på å være på vakt hvert annet døgn.
Et døgn på et døgn av, enda litt hardere turnus enn den Nordsjøturnusen mange helseledelse sverger til for å gå opp.
Slik går jeg og reflekterer. Er ikke refleksjon ute i friluft en fin aktivitet på en søndsgstur? Må man bestandig telle kilometer og pulsslag.
Fengselshaven, som vel den gang det var fengsel var luftegården? Var sikkert ikke like idyllisk deres som nå. Kanskje yter ikke januar haven rettferdighet. Det er penere her om sommeren når rosene og de andre blomstene blomstrer. En liten perle i byen.
På andre siden av plankegjerdet ligger byens kjøpesenter. Kuben. I grunn en merkelig arkitektur. Pent er det ikke, men har det sjarm?
Lengre ned i Storgata ligger en av de få jugendbyggene Hønefoss fremdeles har igjen. Jeg liker jugendstilen, og det gjør meg alltid litt trist når jeg reflekterer over en av disse byggene. En gang var Hønefoss Norges nest største jugendby. Bare slått av Ålesund. Nå er det knapt en håndfull hus igjen.
Ved litt googling finner jeg ut at dette bygget ikke har adresse Storgata men Blomsfate 9. Når det er bygd finner jeg ikke ut med litt rask googling.
Dette var min søndagstur. De tankene og refleksjonene den ga.
Det er søndag og dagen ligger blank og ubrukt foran meg. Jeg kan bruke dagen til akkurat hva jeg vil. Det føles godt. Egentlig burde jeg løpe rundt og rydde og vaske. Drømmehuset er ikke feilfritt eller sterilt rent. Barndomsvenninna og mannen hennes kommer på en kopp kaffe om noen timer. Kake burde jeg ha bakt og. Barndomsvenninna er veldig flink på kakebaking. Hun har sikkert alltid hjemmebakte kaker i huset, og garantert når det kommer gjester.
Jeg stresser ikke. Jeg skal nok finne på noe å servere. Hjemmebakt eller kjøpt, det betyr ikke så mye for meg. Ikke tror jeg Barndomsvenninna kommer for å leke “husmor-politi”. De kommer ikke til å lete etter hybelkaniner under sofaen eller om blomstene har et par gule blader. Jeg har ikke innbudt til selskap, de spurte om vi var hjemme og om de kunne svinge innom for en kopp kaffe.
Jeg liker mennesker som ber seg selv.
Jeg liker uformelle spontane besøk. Det er alt for få slike.
Det var mer sånn før. I bygda der jeg og Barndomsvenninna vokste opp. Folk stakk innom hverandre.
Barndomsvenninna er flink på baking, og glad i å bake. Det er ikke jeg. Eller, jeg er glad i å bake når jeg finner lyst til det. Flink er jeg ikke.
Men er det ikke greit at Barndomsvenninna er den av oss som er flinkest på det? Jeg behøver ikke stresse med at jeg skal komme opp med ei kake som er minst like bra som de hun baker. Jeg har ikke noe behov for å briljere. Det ville bare føre til stress, og garantert ei mislykka kake. Jeg er god på mislykka kaker.
Jeg vet mange områder hvor jeg er flinkere enn Barndomsvenninna. Ting jeg er bedre til. Som å snakke i store forsamlinger. Lese meg opp på lover og regler. Kjempe for en sak jeg brenner for. Er det ikke greit at hun er flinkest på kakebaking og sokkestrikking? Behøver vi alle være best på alt?
Ute skinner sola fra klar, blekblå himmel. Gradestokken viser tre pluss, og selv om det blåser friskt i kasta er det en fin dag. Jeg tar på meg piggskoene, tar med meg Charlie Chihuahua og går ut på tur. Det er det jeg har lyst til å bruke fridagen min til – og da gjør jeg det. Bedre enn å tørke støv og vaske innerst under sofaen bare fordi noen kommer for å drikke en kaffekopp eller to og skravle litt.
Når Barndomsvenninna og mannen hennes dukker opp, to flotte folk jeg er utrolig glad i, er det de og samtalen vår som kommer til å være i fokus. Det og å få de til å føle seg velkomne og sett. At vi er glade for at akkurat de kommer innom oss i dag. De skal få kaffe og noe å bite i. Men jeg kommer ikke til å være mer opptatt av om jeg imponerer med serveringa enn av hva samtalene våre kommer dreier seg om.
Om en hybelkanin skulle sprette frem fra et sted under sofaen, eller de skulle få øye på tre barnåler etter juletreet som ikke forlot Drømmehuset før alt for langt ut i januar (vi snakker om 36. juledag) betyr mindre. Det viktigste er jo samværet.
Da jeg for halvannet år siden ble nominert til å stå som nummer to på stortingslista til Rødt ble jeg stolt og rørt. Tenk at noen mente at jeg var verdig en slik plass! At noen mente at jeg var skikket til å være med å styre landet. Sitte i nasjonalforsamlingen.
Selv om sannsynligheten for at Rødt skulle få inn to representanter fra Buskerud var omtrent ikke-eksisterende (vi fikk ikke inn noen, som forventet) følte jeg meg beæret. Jeg mener at de som velges til Stortinget bør være noen av våre fremste og beste politikere. Uavhengig av parti.
Etterhvert har jeg begynt å lure på om det virkelig er slik. For hvordan kan du mene at du er i stand til å være med å styre et land når du ikke er i stand til å styre og ha oversikt over ditt eget liv?
Vi husker jo alle fra i sommer og høst alle stortingspolitikerne som ikke visste helt hvor de bodde. Eller som ikke helt forsto hvor langt 40 km var. I går var det på ny en sak om reiseregninger som preget nyhetene. Vel, dom i en tidligere kjent sak. Rett skal være rett.
Det er når jeg leser om denne rettsaken jeg blir oppgitt og litt forbanna. For her har vi en stortingspolitiker som har levert 56 fiktive reiseregninger. Altså levert 56 reiseregninger for reiser som ikke har funnet sted, og følgelig har blitt dømt for grovt bedrageri. Og hvordan reagere hun? Legger hin seg flat? Beklager hun og forteller at hun angrer på det hun har gjort? Noe jeg forventer som et minimum av et anstendig menneske. Ja, i den grad et anstendig menneske blir dømt for grovt bedrageri.
Nei. Akkurat som flere av de stortingspolitikerne som ble tatt for å ha sniki til seg stortingshybler så skylder hun på stortingets administrasjon. Ja Aftenposten kan fortelle at hun som er dømt for grovt bedrageri retter fengende kritikk mot Stortingets administrasjon for at de ikke oppdaget “feilene”. Selv har hun handlet i god tro og ser på seg selv som uskyldig.
Jeg blir kvalm av en slik ansvarsfraskrivelse!
I retten var en reiseregning fra slutten av juli 2018 en av de 56 reiseregninger som ble gjennomgått. Da oppga stortingspolitikeren at hun hadde vært på en tjenestereise til Odda og Tyssedal i Hordaland. Formålet hun oppga, var «kraftindustrien». For dette fikk hun utbetalt over 3100 kroner. Samtidig viste bilder i sosiale medier at hun var i Haugesund disse dagene.
I retten påpekte aktoratet at stortingspolitikeren flere ganger hadde endret forklaring overfor både Aftenposten, Stortinget og politiet om den aktuelle reiseregningen. Først oppga hun at hun hadde vært i Tyssedal. Senere forklarte hun at reisen var avlyst, og at reiseregningen var ført etter kalender
Politiet hadde tilgang til stortingspolitikeren sin kalender. I retten påpekte aktor at det ikke lå noen slik reise der. Ap-politikeren forklarte da at hun har problemer med å huske detaljer tilbake i tid.
Jeg har problemer med tall og datoer, sa Liadal og viste til at hun husket hvilket år barna ble født, men ikke når de lærte seg å sykle.
Her er det nok stortingspolitikeren og ikke ungene hennes som er ute og sykler. For selv om jeg nok og må ha litt betenkningstid og regne litt på fingrene for å finne ut hvilke år ungene mine lærte å sykle husker jeg stort sett hvor jeg har befunnet meg i løpet av dagen.
I retten viste aktoratet frem utdrag fra Stortingets reisedatasystem. Disse viste at den aktuelle reiseregningen var levert 31. juli 2018. Dette var samme dag som den angivelig var avsluttet.
Aktoratet lurte på hvordan det var mulig å levere reiseregning for en avlyst reise samme dag som reisen ikke har funnet sted.
Om jeg har gjort det, så er det sterkt klanderverdig, sa Liadal
Men understreket samtidig at det likevel kunne hende at hun faktisk hadde reist til Odda og Tyssedal, men at hun ikke kunne huske dette.
Hvis vi skal tro henne på hennes ord, at hun gjennomfører en god del reiser hun ikke husker noe av, blir mitt neste spørsmål: Er vi tjent med å ha stortingspolitikere som ikke husker noen ting fra reisene de tar for fellesskapets midler?
Jeg har møtt noen stortingspolitikere opp gjennom årene. Som tillitsvalgt og som lokalpolitiker. Som regel har min hensikt med å delta på disse møtene ikke å sole meg i glansen av å ha håndhilst på en stortingspolitiker, men at politikerne skal få med seg et inntrykk fra møte som kan være med å påvirke en sak i den retningen jeg ønsker. Det er ikke så viktig om de husker meg, men jeg håper de husker budskapet mitt. Jeg ville ikke føle meg tjent med å ha en stortingspolitiker til å representere meg som ikke husker lenger enn nesa rekker.
Hun leverte reiseregninger for å ha kjørt Oslo Haugesund tur/retur for å delta på et kultur arrangement samtidig som hun postet bilder på sosiale medier av at hun og familien var på Øyafestivalen i Oslo. Jeg aner ikke om hun husker noe av festivalen. Men hun hevder hardnakket at det er mulig at hun kjørte 90 mil tur retur til Haugesund og deltok på det arrangementet i Haugesund samme dag, før hun dro på Øya uten at hun husker det.
Jeg vet ikke om det virker så betryggende å tenke på at hun muligens har kjørt 90 mil i mer eller mindre bevisstløs tilstand. Og hvis hukommelsen er så dårlig som det hun hevder, hvordan kan hun da mene at hun er skikket til å være med å styre landet?
Jeg forventer at våre fremste folkevalgte tar ansvar for sine egne handlinger. At de har såpass med hukommelse at de husker hvor de har vært i løpet av dagen, og at de ikke skylder på andre og kommer med knallhard kritikk av systemet for at de ikke ble avslørt fortere enn de ble. Er det jeg som er kravstor og forlanger for mye?
Jeg ser på deg der du sitter og myser over brillene og ned på mobilen. Du begynner å bli gammel, sier ungene. Og ja jeg kan gi de rett i det. Neste vår fyller du 60 år. Ingen høy alder, men man er definitivt ferdig med ungdomstiden. Ja både den første og andre ungdom.
Hva skjedde egentlig, og når skjedde det? Det er da ikke så lenge siden vi var unge og løp hånd i hånd ned trappene ved Solli plass?
Husker du første gangen vi møtte hverandre på Bakkehaugen kirke?
Det ble ikke oss da. Jeg var sammen med en annen. Men et halvt års tid etter det ble det deg og meg.
Vi var ikke sammen på grøtfesten, men helt klart på årsfesten en måneds tid senere.
Det er litt over trettito år siden.
Husker du det først kysset? Ved muren der i Sognsveien?
Jeg vet du husker. Vi snakket om det i høst da vi kjørte forbi akkurat den muren.
Eventyrene slutter alltid når de gifter seg. Så levde de lykkelige alle sine dager. I virkeligheten er det mer Snipp, snapp, snute og så er eventyret ute i det man går fra den brusende, eventyrlige forelskelsen og over til et mer forpliktende forhold.
Jeg klager ikke, kjære du. Men livet var lettere i den tiden hvor forelskelsen var altoppslukende og det eneste som betød noe var oss to – og at vi var sammen. Noen ganger drømmer jeg meg tilbake til den sorgløse tiden hvor jeg svevde rundt på forelskelsens rosa skyer. Jeg har aldri vært så forelsket i noen som jeg var i deg.
Et halvt år varte den brusende, sorgløse forelskelsen.
Så var studietiden min over. Ny jobb ventet i en annen by. Du hadde din jobb og ditt liv i Oslo.
Vi skulle få forholdt til å fungere med litt avstand. Se om det holdt når hverdagen kom med arbeidshelger og kveldsvakter på oss begge. Med hvert vårt liv i hver vår by.
Etter en uke i hver vår by fant vi ut at vi to kom til å bli tre.
Ikke en gang langt der fremme, men om et nøyaktig antall uker og måneder.
Du flyttet til meg og min by den høsten. Forlot Ullevål Haveby, familie og miljøet hvor du var trygg og kjent og begynte livet i en by du tidligere bare hadde kjørt gjennom på vei til hytta. Et stort veikryss hvor trafikken stoppet opp på vei hjem fra påskefjellet. Du som var vant til å gå noen få hundre meter til jobb, begynte å pendle flere timer hver vei.
Vi ble foreldre til ei morsom lita jente en blek marsdag året etter.
Å bli foreldre for første gang var stort!!
Men med foreldrerollen følger ansvar. Den sorgløse ungdomstiden var over. Nå begynte livet som ansvarlige voksne. Vi hadde jo et lite menneske vi skulle ta vare på.
Under en måned etter at du ble far mistet du jobben. Nedskjæringer og omorganiseringer.
Voksenlivet kom raskt, og det viste seg å ikke alltid være en dans på roser.
Vel, det finnes flere jobber. Og selv om jobb-byttene dine ble en del klarte vi to år etter at vi var blitt foreldre å bytte ut den leide sykehusleiligheten med vår egen rekkehusleilighet i et borettslag.
Det rekkehuset var langt fra noe slott. Men det hadde tre soverom. Det var på tide at vi tre ble til fire.
Tre dager før julaften samme år ble datter nummer to født. Lykken var fullkommen, nesten.
Den lille pustet ikke helt som hun skulle. Hun trengte litt pustehjelp, en natt i kuvøse.
Vi fortalte de stolte besteforeldre på begge sider at de var blitt besteforeldre til ei ny jente, men var enige om ikke å uroe de med å fortelle om pusteproblemene. Jordmor hadde jo sagt at hun sikkert var bedre neste dag.
Neste dag ble den lille jenta og jeg kjørt i hver vår ambulanse til sentralsykehuset i nabobyen.
Den lille datteren vår feiret sin første jul på nyfødt intensiv.
Jeg var hos henne – med unntak med permisjon på julaften og natt til første juledag.
Du pendlet mellom jobb, informasjon til engstelige besteforeldre i to byer og å ta deg av og å prøve å skape en så normal julefeiring for den store jenta vår på to og et halvt år som mulig. Ja, og samtidig forsøke å være mest mulig på sykehuset sammen med meg og den lille.
Første nyttårsdag ble vi overflytt tilbake til lokalsykehuset. Jeg kunne sprettet champagnen, så glad var jeg.
Tredje januar kom vi hjem og livet som tobarnsforeldre kunne starte for alvor.
Nøyaktig fjorten dager senere fant du den lille datteren kald og livløs i sprinkelsenga.
Krybbedød sa legen. Vår lille datter hadde feiret sin eneste jul der på sykehuset.
Veien fra jublende lykke til bunnløs sorg er noen ganger utrolig kort.
Hadde vi ikke blitt voksne før, ble vi det nå. Jeg var 27 år, du var 30.
Det mørke, flotte håret ditt ble grått i løpet av uka mellom dødsfallet og begravelsen.
Livet går videre, for livet har ingen andre steder å gå.
Vi giftet oss samme høst.
Brudebildet vitner om to mennesker som jubler av glede. Øynene våre skinner på bildet over peisen.
Vi to, sammen for alltid!
Vi hadde nok ikke non forventing om at det skulle bli Så levde de lykkelige alle sine dager og snipp, snapp snute det var det.
Det var vel mer en overbevisning om at vi to, du og jeg sammen, vi kan klare å takle det livet måtte ha å by på.
Vi to hører sammen.
Og slik har livet vårt vært.
Tre flotte barn har vi fulgt gjennom barndom og ungdom. Fylt huset med barnelatter og alt det livet som følger med.
VI har skaffet oss huset i skogen og etter hvert Drømmehuset. Boligen har endret seg i tråd med behovet familien har hatt. Hytte, hunder og stasjonsvogn og alt A4 livet krever.
Bunnløs sorg har vi følt på enda en gang .
Nok et barn fulgte vi til graven, to søsken har sin grav sammen på kirkegården.
Utfordringene har vært mange. De gråe hverdagene helt klart i flertall
Vi har møtt livet med det det måtte ha å by på. Sammen løst utfordringene. Sammen gledet oss over de gledene livet gir. Dagene, ukene, årene har kommet og gått og langsomt har det blitt selve livet.
Men vi to er fortsatt sammen.
Vi to er fremdeles innerst inne de to som løp hånd i hånd ned trappene på Solli plass.
Vi to er fremdeles innerst inne de to som kjente følelsene boble da våre lepper møttes for første gang ved den muren i Sognsveien.
Det er ikke så lenge siden. Trettito år er ikke så lang tid.
Vel har håret ditt blitt grått, og luggen helt hvit. Du myser nærsynt over brillene og sprettrumpa har begynt å sige litt. Olabuksa sitter ikke lenger så stramt over rumpeballene. Men det hender fremdeles at øynene dine glitrer når blikket vårt møtes. Ikke hver gang, ikke hver dag. Men det hender.
Jeg er helle ikke like ung som på bildet som står på nattbordet ditt. Bildet der jeg smiler til deg. Toppløs i sola på vår første påsketur. Blå himmel, hvit snø og ei toppløs forelska jente som skinner om kapp med påskesola er blitt erstattet med ei morgengretten kjerring med vond rygg og ødelagte kroppsdeler som forsøker etter beste evne å kreke seg ut av senga.. Men kjære, jeg er den samme innerst inne.
Vi to.
Ungene, de tre, har vokst opp og blitt tre flotte unge voksne vi er utrolig stolte av og glade i. Selvstendige unge voksne som står støtt på egne bein.
Hverdagen har blitt litt roligere.
Mer tid til å være oss to.
Kanskje ikke løpe hånd i hånd ned trapper, men rusle hånd i hånd på søndagstur.
Kanskje ikke stå å kline ved en mur i Sognsveien, men føle på samhørighet og felleskap mens vi sitter i kurvstolene på trammen.
Vi to. Du og jeg. Vi hører sammen.
Jeg var skuffet i går da SV sin representant gikk i mot eget parti og stemte for at Ringerike sitt høringssvar skal være at Viken bør bestå. Jeg visste at journalisten fra lokalavisa hade kastet seg over han straks etter voteringen, og var spent på å lese hans begrunnelse.
I dag er jeg ikke like skuffet. Det har ikke så mye å si hva Ringerike måtte skrive i sitt høringssvar. Det som betyr noe er visst hva representantskapet i Viken AP vedtar en gang i neste uke hvis jeg har forstått saken riktig. Jeg håper og tror fremdeles at Viken blir oppløst.
Likevel var jeg spent på SV representanten sin begrunnelse i avisen. Han sier at han måtte stemme i tråd med sin overbevisning. Greit nok, men burde han ikke ha klargjort sitt standpunkt for egen gruppeleder i forkant av voteringen? Er ikke det mest realt ovenfor eget parti?
Overbevisningen sin begrunner han relativt tynnt. Selvsagt behøver han ikke forklare stemmegivningen for lokalavisa eller for meg for den del, men jeg tror ikke det er det som er problemet. Han virker ikke negativ til å snakke med pressen. Heller tvert I mot.
Ja ja, lokalpolitikk er noen ganger relativt underholdende
Her skriver jeg to innlegg om viktige samfunnsspørsmål som oppløsing av Viken, og hva Ringerike kommune kommer til å skrive i sin høringsuttalelse – og så havner jeg nede på en 15. plass??? Slått ned i støvlene av hele 14 andre bloggere hvor av halvparten, altså hele syv stykker, ikke leverte et eneste innlegg i går!?!! Et 4 måneder gammelt innlegg om glutenfrie pannekaker vekker mer interesse enn et politisk drama rundt oppløsing av Viken. Jeg gremmes!
Og de 7 andre toppbloggerne da. De som faktisk klarte å skrive et eller flere innlegg i løpet av gårsdagen. Hva skrev de om?
Jo to har ligget rett ut på sofaen som noen slakt. Slått ut av forkjølelse eller andre virus. En har det klikka helt for og har begynt å skrive innlegg på engelsk. Ei skryter av at hun har over en million sidevisninger på blogg (totalt). Ei deler hva hun har i sminkepunngen Ei har rydda på kjøkkenbenken. Og ei har vært hos frisøren.
Dette skal altså være viktigere å klikke på enn politikk? Nok en gang, jeg gremmes.
Noen ganger blir ikke ting som forventet. Noen ganger går alt du har trodd på i knas. Dagens kommunestyremøte ble slik. Jeg forventet en thriller. Likevel ble slutten helt annerledes enn jeg hadde sett for meg.
Det var Viken eller ikke Viken som var saken som skulle debatteres. Senterpartiet, SV, Utbryterne fra AP, Rødt og Frp hadde i forkant blitt enige om et felles høringssvar vi regnet med å få flertall for. 22 stemmer for å oppløse Viken. 21 stemmer mot oppløsing. Etter at Senterpartiet hadde presentert vårt felles forslag var det vel I gen i salen som var i tvilsom hva utfallet av voteringen jo til å bli, likevel måtte vi jo debattere litt.
Høyre tok replikk på nesten samtlige av innleggene til de som var for oppløsing. Tydeligvis ikke bare i Senterpartiet dette er en prestisjesak slik Høyre dine representanter hevdet gang på gang. “Å sette systemet høyere enn individet” som de gjentok til det kjedsommelige.
Men at Høyre er for høyrepolitikk er i grunn ikke så provoserende som at Arbeiderpartiet her I kommunen er for Høyre sin regionreform og mot det både deres egen regjering og fylkeslaget mener er mer oppsiktsvekkende. Jeg håper velgerne merker seg at det Arbeiderpartiet sine representanter sto på torget og snakket varmt om i valgkampen, altså for oppløsing av Viken, er det de stemmer i mot i dag. Begrunnelsen var noe tynn, men jeg tror den kan oppsummeres slik: Ringerikes befolkning er best tjent med Høyres regionreform og ikke Arbeiderpartiets politikk. Hvis noen fra Ringerike Arbeiderparti mener jeg har feiltolket argumentasjonen er jeg glad hvis de forklarer hva jeg har misforstått.
Vel når alle taletrengte hadde vært oppe å talerstolen både en og to ganger, ja noen helt opp I seks ganger (hvis ikke fler) var det endelig klart for votering.
Forslaget fra Senterpartiet, SV, Frp, De rødgrønne uavhengige og Rødt, altså for oppløsing av Viken fikk….21 stemmer….. 21? …… Men alle var jo sikker på at det skulle få 22 stemmer…. Det ble lett uro i salen.
Så tok man kontra. Altså hvem som var for Rådmannen sitt forslag til høring. Altså for bevaring av Viken. Det fikk og 21 stemmer…..
Men vi var jo 43 stemmeberettigede i salen. Hadde noen stemt blankt? Uroen ble ikke noe mindre.
Da løftet vararepresentanten fra SV hånden og stemte for Rådmannens forslag For bevaring av Viken og i mot SV sitt eget forslag. Plutselig ble resultatet av voteringen stikk motsatt av det alle hadde trodd. Det ble ikke så mye roligere i salen av den grunn.
Flere representanter skyndte seg mot plassen til vararepresentanter til SV så raskt møtet ble hevet. Men så vidt jeg kunne se kom journalisten fra lokalavisa dem i forkjøpet. Jeg er spent på å lese i lokalavisa hvorfor denne representanten stemte som han gjorde. Han hadde ikke vært på talerstolen og grunngi sitt syn.
Det var klokelig ingen representanter som gikk i debatt med SV sin representant med journalisten til stede. I stedet ble mye av frustrasjonen tatt ut over SV sin unge gruppeleder. SP sin representant som hadde vært relativt tydelig når han for litt siden utfordret partipisken i Ringerike Arbeiderparti , snakket nå foraktelig om SV som ikke “hadde orden i egne rekker”.
Jeg synes utrolig synd på gruppelederen fra SV og tok han i forsvar. Dette var ikke hans feil. Han hadde vist forslaget vårt til vararepresentanten. Vararepresentanten hadde sagt han var enig. Hva mer kunne han gjøre? Gå bort å løfte opp handa for han? Alle representanter er valgt i tråd av hvem de er. Alle burde kunne stemme i tråd med sin overbevisning. Jeg håper bare vararepresentanten fra SV stemte “riktig” ut fra sin overbevisning. At han hadde en god forklaring til lokalavisa – og at det høringssvaret Ringerike kommune sender er i tråd med hva flertallet i salen faktisk mener. Desverre tror jeg ikke det. Det er flere enn eventuelt vararepresentanten fra SV som ikke stemte i tråd med sin overbevisning. Vi vet at partipisken i Arbeiderpartiet også hindret folk fra det partiet å stemme slik de innerst inne mener
Sånn. Yngste Sønn kjørt på jobb. Charlie Chihuahua har fått morgenturen sin. Gamle Gubben Grå har forsvunnet på jobb. Det er tid for litt kvalitetstid for meg selv. Nytrukket te, brødskive med gulost, og blogskriving.
Konstaterer at jeg har krabbet meg opp fra en 15 til en 13 plass, og lar toppbloggerne få fred for mine betraktninger i dag. (Selv om jeg fremdeles synes det er forsmedelig å bli slått av fire måneder gamle pannekaker.)
Den eneste av toppbloggerne som får i gang hjernevirksomheten min i dag er Vibbedille – og en liten parentes om at det muligens går mot rivning av Tananger kirke (eller kapell om du vil..) Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg men før jeg kaster meg over en kirkestrid i bibelbelte vil jeg komme med noen betraktninger over et mer hjemlig tema. Oppløsing av Viken.
I dag skal jeg på ekstra-kommunestyremøte for å vedta Ringerike kommunes høringsuttalelse til saken om oppløsing av Viken eller ikke.
Jeg er i utgangspunktet negativ til omkamper, og på mange måter virker endring av regionreformen som en omkamp. Den forrige regjeringen slo sammen fylker til større enheter, den nye regjeringen vil gjøre om vedtaket. Man kan selvsagt ikke drive å slå sammen fylker og løse de opp igjen hvert fjerde år etter hvilket parti som sitter med regjeringsmakta. Det håper jeg de fleste er enig med meg i.
Samtidig er jeg utrolig opptatt av demokrati. Fylkene Akershus, Østfold og Buskerud ble slått sammen mot befolkningen i samtlige tre fylker sin vilje. Fylkesrådet i Viken har vedtatt å legge frem en sak til fylkestinget om at det skal sendes en anmodning til Stortinget om å oppløse Viken.
Det gikk prestisje i sammenslåing for Solberg-regjeringen, og jeg synes det er positivt at denne regjeringen legger til rette for at man kan gjøre om de sammenslåingene som skjedde mot regionenes ønske.
Viken er ikke et naturlig geografisk område. Ikke er vi en region med de samme utfordringene heller. Det er stor forskjell på fjellkommunene i Hallingdal og Numedal og de befolkningstette områdene i kommunene rundt Oslo, som Bærum, Lillestrøm og Lørenskog.
Egentlig mener jeg at fylkeskommunen har utspilt sin rolle, og at regionsreformen er i det minste for Viken sin del beviset på det. Når Forvaltningsområdet blir så stort og sammensatt og veien fra der man bor og til dit beslutninger fattes blir så lang vil det bare bli endeløst med byråkrati og endeløse utredninger før beslutninger kan fattes.
Samferdsel og videregående utdanning er de to hovedområdene Fylkeskommunene styrer med. Jeg tror at de som bor i Hallingdal har bedre forutsetninger for å bestemme hva slags samferdselsårer man trenger i Hallingdal enn folk i Bærum eller Sarpsborg.
På samme måte tror jeg folk i Sarpsborg og Fredrikstad bedre kjenner behovet for videregående skole i Østfoldsområdet enn folk i Lunner eller Numedal.
Rødt og jeg er for en oppløsing av Viken. Det samme er Fremskrittspartiet og selvsagt Senterpartiet som hadde dette som sin store valgkampsak. Vi vet at også SV er for oppløsing. Dette gir 20 representanter.
Høyre, Venstre og Krf er for at Viken skal bestå. Det er 9 representanter.
Arbeiderpartiet er nok delt. Buskerud AP går for oppløsning, men ordføreren vår har sagt at hun er for å beholde Viken. Om flertallet av partiet velger å stemme som henne gir det 10 stemmer til for å beholde Viken. (Da blir det 19 for Viken.)
Hva MDG mener vet jeg ikke, heller ikke utbryterne fra AP, de såkalt Rødgrønne uavhengige. Disse partiene har to representanter hver.
Det ligger til rette for en thriller i dagens kommunestyre.
