Mest imponert – og litt flau.

Jeg skulle ut til Høvdingen i dag. Ringte på forhånd for å forsikre meg om at han var hjemme og avtalte at jeg skulle komme om en drøy times tid. Han bor et stykke fra hovedveien, og kom med sine vanlige instrukser om hvor det var glatt.  Jeg svarte at jeg muligens parkerte litt nede i veien og gikk det siste stykket. Jeg har plundra en del i den siste kneika opp gjennom åra. Like greit å ta bena fatt.  Det er ikke snakk om lange biten. Ett par, tre hundre meter.  Rustet for det meste selv på korte turer valgte jeg å ta med piggsko. Her er kjerring som vet å sikre seg.

Da jeg kom dit jeg hadde tenkt å sette fra meg bilen, sto Høvdingens bil på plassen, og bak rattet satt Høvdingen selv.  Han ba meg sette fra meg bilen min, slik jeg muligens hadde tenkt. (Ville bare sjekke føreforholdene først.) og så sitte på med han opp til huset. “Du hadde sikkert kommet opp, men så slipper du å plundre.”  som han sa. Med Høvdingen bak rattet på pick-upen gikk turen opp bakken lekende lett.

Det ligger en del kjærlighet i å kjøre ned å hente sin godt voksne datter så hun slipper plunder og heft i bakken på glatt føre.

Samtidig… Høvdingen er nittien år.  Vel har han en bil med bedre fremkommelighet enn bilen min, men jeg burde være like mye i stand om ikke bedre til å kjøre på vinterføre enn en mann i nittiåra!

Vel  jeg skulle noen ærend for han, og han kjørte meg selvsagt ned igjen til bilen min. Noe annet kom ikke på tale. Han slapp meg av nederst i veien der jeg hadde parkert. Jeg trodde han hadde tenkt å kjøre motsatt vei av meg bort til en snuplass for å snu og kjøre opp igjen. Men nei. Mannen på nittien år valgte å rygge opp den bakken jeg var så redd for å plundre i, og fordi det ikke er noen snumuigheter før gårdsplassen hjemme, rygge helt inn på gårdsplassen. Veien går bare opp til huset til Høvdingen, så han risikerte ikke å møte noen.  Ikke plundra han heller. Han rygget opp bakken like lekende lett som han en stund før hadde kjørt opp bakken med panseret først.

Høvdingen har alltid vært flink til å kjøre bil, og han har lang erfaring. Likevel blir jeg imponert.  Skrøt litt av  han da jeg kom tilbake etter å ha handlet for han.  Vi ble enige om at det var ikke så mange nittien år gamle menn som hadde gjort det samme.

Og bare så det er sagt, da jeg kom tilbake etter å ha handlet kjørte jeg og helt opp til gårdsplassen. Det gikk helt greit, uten det minste plunder og heft. Ned igjen kom jeg og, like trygt og sikkert. Jeg er ikke så mye dårligere til å kjøre enn en nittiåring.

Visdomsord – eller kanskje bare noen sannhetens ord….

Klokka har passert 8. Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå har forlatt Drømmehuset. Og jeg, jeg har fri og kan starte dagen med litt blogging.  Tekoppen fylles for ande gang, og jeg skal virkelig kose meg med en rolig start på dagen.
Skroller meg raskt gjennom bloggtoppen. Det er tydelig at det er kjerringer av begge kjønn som har overtatt blogg, for her er det matoppskrifter, sykdom, restegarn, været og vasking av ulltøy det skrives om. Bare Martine Halvs, Stineskoli og Annais har innlegg som minner om blogginnleggene fra den gang dette var de unge, fremadstormende rosabloggernes marked.  De to første reklamerer for hudpleieprodukter og mote, den siste skildrer party, party, party.

I og med at det er kjerringbloggere som rår er det i grunn rart at denne kjerringa er helt nede på en femtende plass.  Det har jeg tenkt å gjøre noe med i dag. I dag har jeg tid til å leke husmor – og tid til å blogge.

Jeg gidder ikke sutre over egen sykdom. Ryggen er fremdeles vond, og det stikker til ved en del bevegelser. Men når jeg sammenlikner meg med Vivian, Mamma på hjul, har jeg ingenting å klage over. Å lese hennes innlegg setter ting i perspektiv.

Jeg skal og være forsiktig med å kommentere Kokkejævel. Det pleier å bli så mye bråk og leven (og noen ekstra klikk på oss begge av det). Av de fjorten innleggene over meg på lista er det det som ga meg mest tankevirksomhet. I dag velger jeg å holde tankene mine for meg selv, men jeg er spent på hva som kommer derfra i løpet av dagen. Han er fremdeles god på dramaturgi, den kokken.

Siden vi er inne på de lett fornærmelige må jeg forte meg nok en gang å forklare Bunny at selv om jeg står fast ved min uttalelse om at jeg nok ikke kommer til å være med å spleise på krans hvis han skulle vandre, ønsker jeg han ikke død.

De  som ønsker alle antivakser, eller andre som tar valg for egen helse man er uenig i sykdom og død, eller mener at de skal stille bakerst i helsekøa er feil tankegang i mine øyne.
Tenk litt på det.
Hvem mener du skal prioriteres? Hvem “fortjener” behandling?
Den sporty atleten som får hjerteinfarkt etter å ha presset seg for hardt i Birkebeineren?
Ungdommen som trynte noe forferdelig i alpinbakken?
Den fremadstormende forretningskvinnen som har pådratt seg høyt blodtrykk og andre stresslidelser, hjerteinfarkt eller hjerneslag neste?
Den overvektige, inaktive kjerringa med diabetes og dårlig rygg?
Eller kommentarfeltets kjederøykende dronning som knatrer på pcen mens hun røyker sine 40 om dagen og har pådratt seg selv både kols og kreft?
Er ikke alle disse og mange, mange flere eksempler også skyld i egen sykdom ut av de valg de har tatt?

Jeg tror ikke jeg komme til å skrive stort om mat i dag. Hvis jeg ikke skulle få ånden over meg å bake litt.  Gamle Gubben Grå har fått beskjed om å bestemme og fikse middag. Tipper det blir noe svært lettvint. Erfaringsmessig er ikke det å styre for mye på kjøkkenet det som frister kokken min mest etter endt arbeidsdag, forståelig nok.

Jeg skal nok strikke rilla mi på temperaturteppet, men jeg deler ikke bilder av det hver dag. Regner med at det ikke er så spennende, selv for Vibbedille, å fylle prosjektet maske for maske.

Det blir lite med party, party på en onsdag. Skal en tur ut til Høvdingen. Jeg vil ikke kalle det party.  Er i grunn mer opptatt av vær- og kjøreforhold. Det kan være glatt den siste biten.
Klokka har passert 9, på tide å komme i gang med dagen. Vi blogges mer senere i dag.

Et nytt menneske

Arbeidsdagen er over. Charlie Chihuahua og jeg har vært ute og gått kveldstur.  Ble over fire kilometer i dag og. Godt å gå slik i januarkvelden å lufte hodet, kjenne kroppen bli varm, og gå så man får litt puls.

Jeg leser det jeg nettopp skrev og tenker er det meg som har skrevet det der? Det om å få puls, mener jeg?  For ja, jeg .rner bare det åfå litt pulsstigning, ikke å peke som en blåhval på land. Jeghar blitt sprekere. Treningsleiren gjorde meg godt.

 

Hvor ble denne dagen av?

Aaah, ryggen strukket ut på sofaen og bena høyt. Klokka nærmer seg 22, og jeg lurer i grunnen på hvor denne dagen egentlig tok veien.

Jeg startet tidlig. Var oppe før klokka seks. Halv sju dro Yngste Sønn og jeg av sted. Han skulle kjøres på jobb før jeg selv dro på jobb.

Arbeidsdagen gikk raskt. Utrolig mye å gjøre, og jeg rakk knapt å se på klokka før arbeidsdagen var over. Jeg liker travle dager, jeg liker at det går litt i ett. I dag hadde jeg corona-telefonen.  Det var kø på linja absolutt hele dagen. Så fort jeg fikk lagt på etter en samtale ringte systemet opp neste mann som sto i kø. Over 100 telefonsamtaler hadde jeg hatt viste opptelling på slutten av dagen.

Jeg klager ikke. Jeg liker at det er full fart. Man får jo bare tatt en samtale av gangen, og alle fortjener at jeg svarer ut akkurat deres problemstilling og tar meg tid til å forsikre meg om at de har fått svar på det de lurer på.

Når jeg ruslet langs elva mot bilen kjente jeg hvor sliten jeg var. Sliten i hodet.  Jeg var sikker på at det første jeg skulle gjøre når jeg kom hjem var å gå en ordentlig tur og lufte både hodet og Charlie Chihuahua. Var jeg heldig fikk jeg kanskje også lurt med meg Gamle Gubben Grå på tur.

Og sånn ble det!  Piggskoene kom på, og både Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå ble med på tur.  Vi tok turen ned til sentrum. Gikk litt elvelangs og litt gjennom stille bygater.

Vi kjøpte take-away kaffe på torget, og tok oss tid til å studere vindusutstillinger mens vi ruslet videre.

Jeg falt helt for disse to søte elefantene i vinduet til garnbutikken. Se, de koser seg ved bålet, har flotte strikkegensere og pledd! Skikkelig koselig utstilling som gjorde meg glad!

Måtte og ha bilde av Ringerikspiken, statuen ved det gamle kraftverket. Gsmle Gubben Grå mente hun var litt vel tynnkledd. Vel, russen pleier å kle henne opp hver vår…. Men det er vel en stund til russen løpet våryre omkring.

Det ble en fire kilometers tur før vi dro hjem og jeg kunne starte med middagslaging. Svinefilet, stekte poteter, grønnsaker og en champinjongsaus med mye fløte og litt ekstra champinjong.  Bilder av maten? Glem det! Da den endelig sto på bordet var ikke fotografering noe jeg tenkte på. Den tanken dukket ikke opp før jeg skrapet siste rest av saus av tallerken.

 

 

En fin dag

Søndagen har blitt kveld, snart er det natt. Det har vært en fin dag. Storfamilien har vært samlet til akebursdag. Ikke alt for mye snø, men nok snø på jordet til at snowresere  akebrett og sklimadrasser fikk nok fart for de som satte utfor. Eldste mann som satte utfor bakken var Gamle Gubben Grå på 57 år, yngstemann som akte har akkurat fylt to.

Jeg lot aking være aking og koste meg med å se på de andre. Egentlig litt imponert over Gamle Gubben Grå. Han er ikke så sporty, og vi maste nesten ikke for å få han til å sette seg på snowreseren. Det ble med den ene turen, likevel er jeg imponert   Det var flere voksne enn meg som ikke akte.

Kos rundt bålpanna. Bålkaffe varmet en frossen sjel. Da sola gikk ned og mørket kom på ble det poppet popp-corn over bålet. Ja, det ble servert både pølser og kaker og, slik seg hør og bør på en fødselsdag.

Det er så kos å se alle sammen. Hele gjengen. Slike dager en kan leve på lenge.

 

Selger du hytte-dasser?

Oppe i Valdres ligger som kjent hytta vår.  Vårt lille fristed på rundt 50 kvadrat.  Hytta er bygd en gang på 60-tallet og er en skikkelig hytte-hytte uten vann eller strøm.

Vi overtok den etter mine svigerforeldre for en tid tilbake, og har så smått begynt å pusse den litt opp.  Ikke store greiene. Vi liker den enkle sjarmen. Noen møbler er skiftet ut, samme med sofaputer og gardiner. Vi har malt vegger, gulv og kjøkkeninnredning og fått satt inn ny ovn. Jøtul nummer tre som sto der før er den styggeste ovnen jeg vet om.

Etter at Gamle Gubben Grå fiksa så den ivrig bloggende kjerringa får ladet mobilen via solcellepanelet savner jeg ikke strøm. Solcelleanlegget gir og muligheter for å lese på senga, gassbluss og bålpanne er mer enn bra nok til matlaging.

Vann har vi med på kanner, og sommerstid er det en brønn lang, langt nede i lia.
Ja, den brønnen er der selvsagt om vinteren og, men da er den i tillegg til å ligge langt nede i lia, begravet under en haug med snø. Tipper vannet i brønnen da er frosset, men jeg har aldri tatt skituren ned og gravd frem brønnen for å sjekke. Da er det lettere å smelte snø til vaskevann. Innlagt vann har jeg faktisk aldri savnet. Jeg er en primitiv sjel.

Det eneste jeg savner er do inne på hytta.

Å besøke utedassen langt nede i lia mens morgengryet så vidt har begynt å farge himmelen rød har så klart sin sjarm. Men la meg komme med noen bakgrunnsopplysninger om denne kjerringa.
Jeg veier et tresifret antall kilo, og nedprioriterte knipeøvelsene etter samtlige av fem barnfødsler. I tillegg er jeg en frossenpinn. Jeg har og kommet i den alderen da nattlige toalettbesøk nesten har blitt en vane. Litt rødvin eller en øl til hyttekosen øker sannsynligheten for nattlige ekspedisjoner nedover lia.

Vel, det faktum at jeg er en frossenpinn gjør at jeg utsetter i det lengste å krabbe meg ut av dyna og pleddet jeg ligger godt tulla inn i. Når jeg og mine noen og hundre kilo endelig får rota meg ut av senga og kommer meg opp i stående stilling, ja da haster det med det toalettbesøket Det økte trykket på blæra som stående stilling medfører minker ikke behovet, og det er bare å gi full speed i retning utedassen.

Det er bare det at denne kjerringa er ikke bygd for fart.
I tillegg til litt for mange kilo har jeg nok av andre skavanker. Jeg skal ikke gå i detalj, men enkelte kroppsdeler har mer titan enn knokkelvev. Flere ganger har fall fra egen høyde, altså at jeg sklir på ett eller annet og ramler ført til brudd med etterfølgende sykehusinnleggelse og lange perioder med rullestol eller rullator. Beinskjør, sier legene.

Nattestid hender det ofte at stien, eller tråkket ned mot utedassen, får en fin hinne av ny-frosset glatt is. Jeg klarer fint å se for meg kjerringa i purkegalopp nedover mot utedassen, miste forfeste og bli liggende i snøen   med et eller annet komplisert brudd.
Å tro at jeg ville klare å oppnå kontakt med Gamle Gubben Grå inne i hytta er urealistisk. Han hører dårlig i våken tilstand og sover godt der oppe i den friske fjellufta. Om jeg vikke husket å ta med meg mobilen min før jeg ga meg ut på dass-ekspedisjon nattestid, ville heller ikke en telefon inn til gubben vekke han.

En ting kan jeg fortelle med sikkerhet. Når jeg endelig klarer å løsrive meg fra den varme senga og begir meg ut i vinterkulda er fjellvettreglene som blåst ut av hodet, enda de henger pent innrammet på veggen ute i gangen.

Jeg melder ikke fra hvor jeg går. Unødig heft å bruke tid på å prøve og vekke gubben for å fortelle at jeg går for å tisse.
Jeg tar null hensyn til hvordan vær det er ute. Må man, så må man. Respekt for snø, vind og kulde er som blåst bort når trangen blir for stor.
Og nei, jeg er ikke rustet mot uvær og kulde.  Jeg har knapt klær på kroppen. Og tar definitivt ikke med meg ryggsekk og det utstyret fjellet krever.
Og ja, jeg går alene.

Bildet over er tatt på vei hjem fra en måneskinnstur til utedoen. Selv om vi har hyttenaboer er hyttetomtene store og hyttene spredd. Å håpe at en hyttenabo hører meg bedre enn halvdøve Gamle Gubben Grå er vel heller ikke noe å gamble på.

Vel jeg har for lengst kommet til at vi må ha do inne på hytta.
Vi har et “bad/ vaskerom” mellom gangen og vedskjulet hvor denne tronestolen kan få stå. Det rommet har betonggulv, og sluk i gulvet. Egner seg godt til formålet.
Nå gjenstår det bare å finne den beste og rimeligste løsningen. Og det er her du kommer inn.  Har du en god ide eller et godt tilbud, nøl ikke med å ta kontakt!

Gamle Gubben Grå kom for noen år siden hjem med et Porta-potti kjøpt på loppemarked. Det hadde en sittehøyde på rundt 30 cm.  Hvis kjerringa mot formodning skulle la seg  synke så lavt, ville hun ha store problemer med å reise seg igjen.  Så løsningen må ha normal sittehøyde.

Ei enkel dobøtte er også utelukket. Den er så lett og ustødig at den raskt  vil hvelve når kjerringa forsøker å reise seg igjen. Denne påstanden er erfaringsbasert.

En slik løsning som på bildet over dukket opp på Finn.no for noen år siden, og ble vurdert. Har ikke helt slått fra oss den tanken, men kanskje litt annen modell?  Nei, jeg tenker ikke på en dostol ala sykehjem eller sykehus.

Doc og Dask skrev i går om separasjonstoalett.  Det tror jeg ville fungere. Litt usikker på det med urin og ut i terreng eller tank. Å grave ned en tank ser jeg på som komplisert, og terreng…   Hva kreves det av grunnforhold, terreng etc?

Drømmen har lenge vært et Cindrella forbrenningstoalett  som går på gass, men muligens finnes det like bra eller bedre løsninger.  Målet er å få toalettet på plass i løpet av året, helst før påskesola steiker i hytteveggen.

Så kjære leser opplys ei tissetrengt kjerring om hva hun bør velge. Mens andre toppbloggere reklamerer for alt fra ellos til osteholdere ønsker jeg bare et godt tilbud på en hyttedass.

 

 

 

 

Noen sannhetens ord fra kjerringa…

Det er lørdag, frihelg og god tid med tekoppen og bloggskriving. Hva passer vel bedre enn å ta et kritisk blikk på hva toppbloggerne skriver om? Ikke minst fordi jeg har havnet nede på 12. plass med så vidt over 1.000 sidevisninger. Fretexfunn og sengekos dro liksom ikke den store leserskaren.

Jeg skulle ønske at jeg i september en gang hadde skrevet om glutenfrie, lavkarbopannekaker uten nøtter for da kunne jeg holdt meg på bloggtoppen uke etter uke uten å komme med et eneste nytt blogginnlegg slik som Lavkarbo med Hanne. Forstå det den som kan. I stedet skrev jeg om Mette Ask….   (eller det var 30. august , men nesten september)  Det innlegget har blitt lest 5.124 ganger og fikk hele 92 kommentarer (de fleste fra Mette Ask) men selv om det fremdeles blir klikka inn på innlegget nesten daglig er det ikke nok til å holde meg på toppen av bloggtoppen. Jeg hadde nok for lengst forsvunnet i glemselens slør  hvis det ikke hadde kommet noe nytt fra meg.

Det er ikke bare 4 måneder gamle pannekaker som selger. Det gjør det meste av mat. Ukesmenyen fra Mat fra bunnen av er på andre plass. Så jeg burde selvsagt ha skrevet et innlegg om menyen her i Drømmehuset den siste uka.
Vel, forrige lørdag var det en sånn ferdig form med en pastarett. På søndag hadde vi rester fra en middag tidligere i uka. Kalkunfilet med tagliatelle. Mandag hadde vi tortelini med ostesaus og bacon. Hadde en rest av blåmuggost fra ost- og vinkvelden på lørdag jeg ville bli kvitt. Tirsdag var det tomatsuppe.  Onsdag pølser i brød eller lompe. Valgfritt for husets beboere., På torsdag ferdigpizza. I går kveld sto det kald risengrynsgrøt og ventet på meg da jeg kom fra jobb.
Litt usikker på om jeg ville fått 6.335 sidevisninger på den ukesmenyen.

Søtsaker selger også. Katrine Stenhjem, kvinnen bak bloggen Spis og Spar, deler sin oppskrift på  Lavkarbo Snickers sjokolade.
Jeg skal ærlig innrømme at ernæring og karbohydrater er liksom ikke det jeg er mest opptatt av. Men hvis jeg ikke har forstått helt feil er sukker liksom karbohydrater. Sukker, karamell, sjokolade osv.
Det er lenge siden jeg har kjøpt meg en Snickers sjokolade, men sist jeg spiste en besto den av sjokolade, karamell og peanøtter. Når oppskrifta til Katrine inneholder, sukrin, sukrinsirup og sukkerfri sjokolade mister jeg interessen. Jeg tror ikke man dør av å spise karbohydrater, og selv om jeg vet at jeg som diabetiker kan spise sukrin uten at det påvirker blodsukkeret tror jeg ikke man behøver å ha bokser med snickers sjokolade stående lett tilgjengelig.
Jeg vet, jeg får liksom piggene ute bare jeg hører ordet Lavkarbo.

Kokkejævel er til min store forundring (og glede) nede på en tredje plass. Han er og på sukkerkjøret. Deler bilde på bilde av kakepynt fra nettbutikken sin.  Jeg har et tips til Kokkejævel (selv om jeg ikke tror han er begeistret for tips fra meg.) Begynn med lavkarbo-kakepynt. Om det r sukker eller sukrin i det du pynter kaka med har sikkert ikke stort å si verken for utseende eller pris. Men bare du setter ordet ” Lavkarbo” foran ordet kakepynt kommer den rette kundegruppen til å handle som gale, gjerne til dobbel eller tredobbel pris.

Stine Skoli deler rabattkode og forteller oss hva hun har kjøpt på ellos.
Vel, jeg fikk ikke over 2.000 sidevisninger da jeg fortalte hva jeg hadde kjøpt på Fretex Mulig jeg må høre med Fretex om jeg kan dele ut rabattkoder?

Mamma på hjul hyller prinsessen som ble myndig i går, og troner på toppen av bloggtoppen for andre eller tredje dag på rad. Kongestoff selger, det sier vel noe om hvilken målgruppe som nå leser blogg. Hint, hint, De er sjelden på alder med prinsessa,.
Jeg sjekker datoen i dag og finner ut at  William Kidd ville ha blitt 377 år i dag hvis han ikke hadde endt sine dager i galgen i Execution Dock i1701. Hvem William Kidd var? Det skal jeg fortelle om i et senere innlegg. Så det lønner se å følge med på denne bloggen her.

Ida Wulff har flytt inn i nytt hus. Eller flytt inn og flytt inn. Flesteparten av møblene står igjen i den gamle boligen fremdeles. Hun har badekar og en sofa etter hva jeg kan se av bildene.
Jeg er muligens desperat etter klikk, men jeg tror ikke jeg bytter ut Drømmehuset.

Doc og Dask er på hyttetur.
Jeg får straks og med en gang lyst til å sjekke ut fenomenet separasjonsdass etter å ha lest innlegget til Doc og Dask. Kanskje det er løsningen på toalettproblemet vi har på hytta.
Hvis du ikke har fulgt med på hva som er problemet på hytta vår, kan muligens denne beskrivelsen fra et innlegg fra 2015 gi deg en viss ide.

Til tross for at noe av det siste jeg hadde gjort før jeg krøp til køys var å besøke utedassen langt nede i lia, våknet jeg litt over 03.00og måtte tisse.  Det fristet ikke.  Jeg snudde meg rundt, knep øynene og et par andre muskler hardt igjen, og sa til meg selv at det bare var innbilning.  Det gikk dårlig.  Søvnen ville ikke komme tilbake.  Og klokka 04.30 var det helt klart ikke innbilning lengre.  Enda så lite det fristet, jeg måtte ut NÅ: Behovet ble ikke noe mindre da jeg kom meg opp i stående stilling, Et tresifret antall kilos trykk på blæra sånn i stående stilling, fem barnefødsler og nedprioritering av knipeøvelser gjorde sitt, og med raske skritt forserte jeg stua, kom meg ut i gangen, tok meg ikke tid til å lete etter støvlene i mørket, røska opp døra og stormet ut i bare sokkelesten.   Å komme seg helt ned til utedassen langt nede i lia kunne jeg bare  glemme.
Sjelden har jeg ønsket mer at jeg var mann.
Å sette seg i hockey og late vannet ute i det fri, kan være befriende nok, men ikke når det er 1 meter høye snøplogkanter. Men må man så må man. Jeg lot min blekhvite rumpe skinne om kapp med månen og lot det stå til.  DEILIG:  Med våte sokker, og litt råe benklær tuslet jeg inn igjen, vrengte av meg det våte tøyet og sovnet raskt i varmen fra dyna.

Vibbedille er nok like desperat etter klikk som meg. Nå har hun begynt å tenne på garnet sitt.
Ja, det er helt sant!  Etter i årevis å ha vist oss flotte strikke- og hekleoppskrifter tar hun i gårsdagens innlegg og tenner på garn, noe som gir henne 5.293 sidevisninger.  Mange gjør det mest utrolige for å havne på bloggtoppen.
Jeg har ingen tanker om å tenne på strikketøyet mitt. Derimot har jeg planer om å strikke to riller på temperaturteppet mitt i kveldinga  Orket ikke strikke da jeg kom fra jobb i går.
Tror jeg må innom Spar Kjøp før det. Tror ikke jeg har nok garn til to riller med null til minus fem grader, og det var det både i går og i dag.

Jobb ja, Monica Vederhus er i likhet med meg lykkelig for å ha en jobb å gå til.
I likhet med Monica gleder jeg meg og til mandag og en ny arbeidsdag.  Siden smittetallene stiger mot himmels, har vi i Tisk-teamet mer enn nok å gjøre.

Når vi er inne på pandemien kommer vi ikke utenom Bunny som er den siste toppbloggeren som er over meg på lista. Han er på vei til Oslo for å protestere mot vaksinepass og vaksinepress.
Jeg føler at jeg ikke bør ha for sterke meninger om temaet, jobben min tatt i betraktning.
Min spådom er at bare Omnicom har fått nådd toppen sin, og flatet ut igjen om en måneds tid eller så, så er pandemien snart over og Korona blir en vanlig virusinfeksjon som vi må lære og forholde oss til uten massive nedstengninger.
Når man så i etterkant skal evaluere pandemihåndteringen bør man gi det litt tid slik at man ikke evaluerer allerede til høsten.  En slik evaluering bør man ta en god tid etterpå. For eksempel 2025. Da har man sett mer av langtidsvirkningene på enkeltmennesker og på samfunnet. Både psykiske, fysiske og økonomiske.
Uten å ta evalueringen på forskudd håper jeg man ser at beredskap og intensivkapasitet  er områder man kan bli langt bedre på.

Nei, skal jeg få “lov” til å dra på kaffè å kose meg med en kaffe-latte i dag, så må jeg slutte å sitte her og knotte og kaste meg over vaskefille og husarbeid (samt sparke liv i Gamle Gubben Grå som har sovnet på sofaen).
Følg med på bloggen, det vil etter hvert dukke opp innlegg om William Kidd og separasjonsdasser.

 

 

 

Litt nytt, eller brukt…

.Jeg vet jo at det å vise frem sine nyeste innkjøp er noe skikkelig bloggere driver med. Så her kommer mine innkjøp fra Fretex her om dagen.

Se på disse søte skjebne i porselen til å ha i krydderbokser eller lignende! Det er slike ting jeg virkelig liker. Kostet 19 kroner pr. stykke. De hadde to, og de ble med hjem.

Jeg har en STOOR stabel med uleste bøker liggende i kroken mellom sofaene i stua. Datteren syntes den ble litt vel dominerende oppe på hjørnebordet, så den ble plukket ned på gulvet da julepynten kom opp. Jeg burde absolutt ikke kjøpe flere bøker.  Men når selveste Statsministeren sto og bøy seg frem for kun 15 kroner, ja da ble jeg fristet over evne. Kan jo være kjekt å bli litt bedre kjent med tankegangen hans.

Ikke kanskje de mest spennende kjøp, men det er det som er så spennende med Fretex. Man vet aldri hvilke skatter man finner.

Våknet med et smil om munnen.

Våknet i morges med et smil om munnen.  For en natt!!!  Jeg snudde meg mot Gamle Gubben Grå, lenge jeg har vært så fornøyd når natta blir dag.  Vel, Gubben var alt stått opp. Jeg hørte kaffemaskinen dure ute på kjøkkenet.  Jeg kastet et blikk på klokka, og fant ut at det var på tide å stå opp. Gledet meg allerede til å legge meg i kveld.

I går kveld, var ryggen som vanlig vond.  Jeg lå på sofaen og sloss med Charlie Chihuahua om pelspleddet. Selv om det var fyr på peisen frøys jeg, og når jeg fryser strammer jeg musklene enda mer og får mer vondt.
Jeg kom til å tenke på at jeg hadde fått et elektrisk varmeteppe av Datteren til jul.  Det hadde jeg egentlig ikke undersøkt så nøye. Det går på strøm, og strøm er dyrt. Tenkte at Gamle Gubben Grå kom til å fly i fistel om jeg som vandrer rundt i et digert pledd med armer og hette og tuller meg inn i ullpledd og pelspledd utenpå det når jeg ligger på sofaen også skulle begynne med elektrisk varmeteppe. Ja, og Gamle Gubben Grå fyrer jo godt i peisen i tillegg. Mulig isolasjonen i Drømmehuset ikke er helt maks, men  det er ikke kjøleskaptemperatur inne.

Vel, jeg tok min mest innsmigrende stemme og lurte på om ikke Gamle Gubben Grå kunne hente varmeteppe til meg slik at jeg bare fikk undersøkt det litt nøyere.  Jeg trengte bare vente et kvarter før han kom med pleddet. Merkelig nok uten kommentarer om strømprisene.

Jeg trodde det var et pledd jeg kunne tulle meg inn i, men bruksanvisningen advarte mot det.  Det varmer det vi i gamledager kalte et varmelaken, Men det var stort nok til hele dobbeltsenga – og det beste av alt. Det hadde to temperatursoner med hver sin kontroll! Det betydde at jeg kunne ha på maks varme i min halvdel av senga, og Gamle Gubben Grå kunne skru ned, eller av varmen i sin halvdel.

Pleddet ble lagt i senga og skrudd på maks på begge soner. Det sto at man skulle gjøre det en halv time før en krøp til køys, så vi monterte det rundt klokka 22.

Og du verden for ren luksus en halv time senere når jeg krøp under mine to dyner!!!!  Det var godt og varmt, og jeg trengte ikke krølle meg sammen som en liten ball for å holde på varmen slik jeg har følt at jeg måtte. Jeg strakk meg ut i all min lengde, og følte varmen varme opp ryggen min. Sakte men sikkert følte jeg at jeg klarte å slappe av bedre enn på en god stund. Musklene slapp taket og jeg sovnet med et smil om munnen, det samme smilet som jeg våknet med i dag tidlig.

Jeg har ikke sovet i hele natt. Lenge siden jeg har gjort det. Varmen ble skrudd av en gang rundt 2. Da var det mer enn varmt nok. Men jeg har sovnet igjen så fort jeg har fått snudd på meg. Ikke ligget våken og lett etter en behagelig stilling. Takk, Datteren!  denne gaven satte jeg virkelig pris på!

Jeg skulle ønske at ryggen var fin når jeg våknet, men det var den ikke. Den var like vond som den har vært noen dager.  Jeg måtte ta en halv pille fra den boksen jeg helst ikke åpner for ofte før jeg kjørte Yngst Sønn på jobb i morges.  Det blir nok en pille til før jeg selv starter på jobb klokka 12.
Ryggen pleier å bli bedre når jeg liksom får gått den litt til, så nå er det snart en tur ut med Charlie Chihuahua.  Det gjelder å holde seg i aktivitet, så går nok dagen på et vis.
Og når arbeidsdagen er over venter sofaen, pelspleddet og når dagen blir natt – en god for-oppvarmet seng. Jeg gleder meg!