Historiene fra nyhetene fikk et ansikt….

Et ungt par er på vei hjem fra jobb.  De henter sine to barn i barnehagen,  og fortsetter hjemturen.  På veien stopper de for å handle litt mat, bare et par tre ting.  De bestemmer seg for å la barna vente i bilen.  Det er en varm dag. Sola steiker. Det er 50 grader i sola.  Barna vil ha det bedre i bilen med air-condition anlegget på maks enn ute i den brennhete sola, eller inne i den travle butikken.  Antakelig er disse to barna på 4 og 6 år som barn flest etter en lang barnehagedag, slitne, litt sutrete og ganske masete i butikken. 
De voksne løper raskt over den trafikkerte gata og inn i butikken. Det er en travel handle-gate.  Biler kjører opp og ned, noen parkerer. Noen er ferdige med sine æren og kommer tilbake til bilene sine og kjører videre.  Det er et yrende liv. En bil kommer og parkerer ved siden av bilen med de to ventende barna.  Sjåføren låser bilen, går forbi  bilen med barna og videre for å gjøre sine ærend.
Foreldrene til barna er raskt ferdig med å handle og i det de kommer ut av butikken og skal krysse gata og gå til bilen og de ventende barna, hører de et smell, ser at bilen ved siden av deres eksploderer. Eksplosjonen er så sterk at bilene på begge sider også blir sprengt i småbiter..  Også bilen med de to elskede barna deres. 
Bilen – og barna- blir nærmest pulverisert, Av barna finner de bare enkelte få kroppsdeler. Spredd utover i den travle gata.  De ble 4 og 6 år gamle.

Dette er historien, rå og brutal, som min kollega fortalte meg i går.  Barna var barna til hennes fetter. Handlegata ligger i utkanten a Bagdad, i Irak.  Eksplosjonen skjedde denne uka. 
Historien ble ikke fortalt for å få medynk.  Historien ble ikke fortalt for å fortelle noe sensasjonelt.  Historien ble fortalt med rolig og behersket stemme, som svar på mitt litt uskyldige spørsmål om hun skulle på noe reise, nå som hun har ferie til uka.  Det  var ment som litt småprat mens vi sto og ventet på en pasient fra legevakta. Kollegaen min og familien hennes skulle ikke på noe ferie. De var ikke i humør til det. Og så fortalte hun historien om barna til fetteren sin.

Det skjer liknende hendelser ofte i Bagdad, i Irak og i andre byer og andre land.  Vi hører om det på nyhetene og leser kanskje en liten notis om det i avisene.  Men det berører ikke oss så veldig.  Det er så langt borte.  Det er de – ikke oss. 
I går fikk en slik nyhetsmelding et ansikt for meg.  Det var nære slektninger av den snille, flinke og arbeidsomme kollegaen min. 
 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg