De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er ganske glad i historie, og at jeg fra tid til annen deler litt av den interessen med leserne mine.  I dag blir det et slikt innlegg.

Her på Ringerike gis det hver høst ut et hefte med forskjellige historiske artikler med utgangspunkt i nærområdet. Heftet heter Ringerike og er blitt gitt ut årlig siden lenge før jeg ble født.
I min familie har det vært obligatorisk lesing i generasjoner.

I går morges satt jeg og leste litt i årets utgave, og det var da jeg kom over denne historien.  Eller, den artikkelen jeg leste var interessant nok men det var noe som var nevnt i den artikkelen som vekket min nysgjerrighet.
I artikkelen som handlet om en reise Jørgen Moe tok oppover Hallingdal, og i den artikkelen dukket det opp en historie om en prest som tok selvmord. Så nok en gang handler en av mine historier om en prest.

Presten Carl Fredrich Gottwaldt er en av de mest omtalte sokneprestene i Nes fordi han var i mer eller mindre konstant i konflikt med andre under hele sitt virke i bygda. Men la oss ta det hele fra begynnelsen.

Carl Fredrich Gottwald var født i København i 1776. Han var legesønn og tok teologisk embetseksamen i 1801. Kort tid etter det kom han til Norge hvor han var lærer ved Bergseminaret på Kongsberg.

Han fikk så sitt første kirkelige embete i 1812, da han ble residerende kapellan i Toten prestegjeld.
Som jeg nevnte var han i konstant konflikt med folk i Hallingdal, og det var ikke noe bedre da han var på Toten. Soknepresten på Toten skrev flere ganger klager til biskop Fredrik Julius Bech om at Gottwaldt gikk ut over sin myndighet og at han forsynte seg for grovt av prestegjeldets inntekter.  Ja så ille var det at soknepresten i 1818 skrev, kanskje mer ment som en bønn til høyere makter enn til biskopen:

“Gud, når skal Toten engang befries for denne fredsforstyrrer. Hvad jeg lider er Gud bekjent med, mitt sind nedtrykkes, min karakter forstummer, min helbred nedbrydes.”

Det å ha Gottwald som kapellan i prestegjeldet gikk tydeligvis ut over sokneprestens helse.  Soknepresten var jo høyere i rang enn kapellanen, likevel rådde han tydeligvis ikke over kapellanen.

I  1820 ble soknepresten endelig bønnhørt, Toten ble kvitt Gottwaldt.
Som det ofte er med maktsyke personer ble han ikke sparket men i stedet “sparket oppover”.  Han ble utnevnt til sokneprest i Nes.
Biskop Bech la vekt på Gottwaldts Eksamenspapirene var veldig gode, han var en ordensmann med orden i sine papirer og han hadde en sterk interesse for skolevesenet.

Gottwaldt fikk til noe bra i Nes.  Han organiserte fattigvesenet på en bedre måte, og sørget for at Nes fikk fast skole (altså en fast bygning – ikke omgangsskole) lenge før skoleloven påla dette.
Men så ble det konflikter også her.

Det var først og fremst hans egenmektige stil og hans omgang med penger som skapte problemer.  Innkreving av tiende og avgifter til fattig- og skolevesenet ble gjort av Gottwaldt personlig, med hard hånd.

Tiende er en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen.  Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Jeg kan tenke meg at Gottwaldt krevde tiende av langt flere produkter enn det hallingene var vant med.

Gottwaldt  tok også høye honorarer for kirkelige tjenester, som ble langt mer kostbare i Nes enn i andre prestegjeld. Hadde dette gått til å berike prestegjeldet og bygda kunne det nok blitt tilgitt, men det er et faktum at det var Gottwaldt selv og ikke prestegjeldet som ble rik.

Det var også problemer knyttet til hvordan han forvaltet kirkens lære. Han var kjent for å banne mye. Om både Pontoppidan og Luther brukte han skjellsord, blant annet ved et tilfelle da han kasta Luthers katekisme i gulvet. Lærerne ble omtalt som “de helvedes skoleholdere” og motstandere fikk beskjed om at de kunne “reise lukt inn i røde Helvete”

Hele bygda vendte seg etter hvert mot ham. I 1825 skrev 70 menn i prestegjeldet under på et brev til prosten der de prøvde å få en ny prest.

De trakk frem at kirkebesøket hadde gått kraftig ned fordi Gottwaldt snakket fremdeles dansk, til tross for at han hadde bodd i Norge i over 20 år. Bygdefolket forsto rett og slett ikke hva presten sa.  Kanskje litt uheldig når oppgaven hans vel var å forkynne Guds ord.
Barna forsto han heller ikke når han virket som lærer.
Det var ikke holdt konfirmasjon i Nes de tre siste årene, angivelig fordi presten mente kunnskapene var for dårlige og skjøv ansvaret for dette over på foreldrene.
Bygdefolket dro og frem at Gottwaldt skal ha kastet Luthers katekisme i gulvet.

Skoleholder Guldbrand Johannessen Meehlen sendte et tilleggs-skriv der han bekrefta språkproblemene, og oppfordra også prosten til å snakke med lensmann Olsen og kaptein Soelberg. Disse tre ville av hensyn til sine stillinger ikke undertegne brevet fra bygdesamfunnet.

Gottwaldt fikk anledning til å komme med tilsvar, og konkluderte med at brevet viste hvorfor det var nødvendig å opptre som han gjorde. Han mente at språket ikke var noe problem; barna hadde godt av å høre “bogspråget” de skulle lære å lese. Han avviste at kirkebesøket var lavt; rett nok hadde det gått ned, men ikke med særlig mye. Han viste også til at det var stor økning i inntektene til fattigkassa. Gottwaldt mente selv at han gjorde en veldig god jobb blant de han kalte “en uvidende fjellalmue”.

Prosten lot seg ikke overtale av Gottwaldts svar. Det ser ut til at han har forstått at problemene stakk dypt, og han forteller i et brev til biskopen at han hadde rådet Gottwaldt til å søke et annet kall. Men biskopen valgte å beholde Gottwaldt i embetet.

I 1832 endret ting seg noe. P.P. Soelvold hadde året før starta bladet Stadsborgeren i Christiania, hvor han angrep embetsmannsstanden. 10. august 1832 hadde bladet en lengre artikkel med eksempler på Gottwaldts embetsførsel, og Kirkedepartementet ble oppfordra til å foreta undersøkelser. Det ble gjort slike undersøkelser, noe som førte til at det i 1833 ble satt prosterett som tok opp forhør i bygda. Prosteretten var Den norske kirkes disiplinærdomstoler, med myndighet til å avsette prester.

Det ble tatt opp mange vitneforklaringer, og først på forsommeren 1835 kunne prosteretten settes på Bruvollen i Nes. Prost Albert Lassen var formann og sokneprest Gøtting til Ål prestegjeld og presten Svendsen fra Hole prestegjeld medsittere. Prokurator Mons Lie var aktor. P.P. Soelvold var et av vitnene, men viktigst var det at hele 197 vitner var innkalt fra prestegjeldet. Gottwaldt var til stede, og fikk gjennom flere dager høre hva bygdefolket mente om ham.  Noen eksempler på det som ble gjennomgått er:

Presten skjelte ut de som gikk til konfirmantundervisning, og delt dem i tre grupper – “Menneskene”, “Dyrene” og “Feet” – etter deres kunnskapsnivå. Gottwaldt bekrefta alt dette, men mente det var nødvendig og at det at de klagde på det “viser tilfulde dumhet og uforstand hos dem”
Det virker ikke som om Gottwaldt hadde høye tanker om soknebarna sine.

Gottwaldt krevde fra fire til ti speciedaler for å utføre en vielse, og nektet om han ikke fikk det han krevde. Hans forklaring var at kollekten ikke var god nok, så han måtte gjøre dette for å få inn nok midler til å leve av. Den rikdom han hadde bygd seg opp motsier dette argumentet.  Skiftet etter Gottwaldt viste at selv om kollekten kanskje var snau, hadde han på ingen måte hatt problemer med inntektene. I en auksjon som gikk over seks dager høsten 1835 ble det solgt løsøre for 2281 speciedaler. Våren 1836 ble det solgt varer for 198 spd. under en ny auksjon, og på en tredje auksjon ble det solgt korn for 228 spd.  Totalt 2.707 specidaler. Dette vil utgjøre 221 827,64 NOK hvis vi regner det om til dagens valuta.og verdier.  

Soknepresten ble også anklaget for tjenesteforsømmelse. Det kunne gå 12-13 uker mellom hver gang det var gudstjeneste i Hemsedal anneks. Under en nattverdsgudstjeneste i Nes skal han ha forlatt kirken midt under nattverdsutdeling, uten forklaring. Han skal også ha nekta å reise ut for å gi nattverd til syke mennesker.

Gottwaldt krevde inn avgifter og bøter som folk mente var urimelige. Blant annet var dette bøter for skoleforsømmelser. For å få inn pengene tok han pant i eller tilegna seg gods. Selv mente han at han holdt seg innafor lovens rammer.
I 1822 hadde han bedt stiftsdireksjonen om anledning til å bruke hardere innkrevingsmetoder, og i svaret han fikk da het det at “af sognepræsten bør man vente at han ikke vil anvende tvangsmidler mot de fattige”. Om han var innafor loven opptrådte han altså uansett i strid med stiftsdireksjonen når han rutinemessig brukte tvangsmidler.

Den 28. mai 1835 skulle det felles dom i saken. Gottwaldt møtte da ikke opp, og folk gikk ut for å lete. Først en tid senere fant de ham død i elva ovafor prestegården.  Historien sier at han har skutt seg. Med hva er det flere versjoner av. Det har jo gått nesten 200 år og det hender det blir lagt til og trukket fra ting hver gang historier blir gjenfortalt.
Det vi vet er at  det ble gitt unntak fra den da gjeldende regel om at selvmordere ikke kunne legges i vigsla jord, men gravferden måtte skje uten klokkeklang.

Jeg synes slik historier er interessante. Det sier mye om tiden den gang, men kan og ha lærdom å gi til oss som lever i dag.