På søndag ettermiddag fikk jeg melding fra deg. Du lurte på om jeg hadde et par tykke hagehansker å låne deg før 17. mai. Du drev og ryddet oppi din nyinnkjøpte hage.  Jeg var ganske sliten da jeg fikk meldingen, har jo vært utslitt lenge. Og tenkte “Hagehansker kunne du ikke i det minste finnet på noe bedre?”  For et par hagehansker kan du få kjøpt for sånn ca 29.90 over alt. Kanskje rimeligere. Og et par gode, tykke arbeidshansker får du for en 50 lapp. Jeg veit du er gjerrig, men så smålig er du ikke atdu ikke kan ta deg råd til såpass.
For det er jo ikke arbeidshansker du trenger.
Det du trenger er at jeg skal komme og “hjelpe deg” og renske opp i hagen din. Gjerne med Gubbe, kantklipper, hekkesaks, motorsag og alt annet som trengs.  Og du kjenner oss. Vi er Ja-mennesker som gjerne stiller opp og hjelper til.  Vi har gjort det mye opp gjennom årene.  Du vet og at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke hjelper folk som trenger det.
Du vet og at jeg er sykemeldt.
At jeg for andre året på rad har møtt veggen hardt og brutalt og ikke klarer å leve det livet jeg elsker. Rett og slett fordi jeg ikke har energi. Hvorfor tror du jeg skulle ha overskudd til å gjøre det du ikke orker? Du visste at det var en hage da du kjøpte det huset. Du må ha tatt det med i beregningen når du valgte å selge leiligheten og kjøpe hus.  Eller tok du med i beregningen at det var jeg som skulle stelle hagen din? I likhet med at du forventet at jeg skulle male kjøkkeninnredningen din. Du ble jo virkelig snurt når jeg sa klart Nei til det.

Jeg svarte kort at jeg skulle se om jeg fant noen hansker..

To dager senere hadde jeg ennå ikke dukket opp med hansker.
Da sendte du ny melding.  Jeg kunne glemme hanskene du hadde kjørt helt til butikken og kjøpt hansker selv. Så bra, tenkte jeg.   Så slipper jeg. For det var jo det jeg hadde gjort. Kjøpt et par hansker, en plante, litt jord og kanskje noen frø og reist opp og shina hagen. Glad for å kunne bidra og være til hjelp. Det er jo slik jeg alltid har gjort. Men ikke nå. For jeg må vurdere hva jeg bruker energien min på.
Neste melding kom etter noen få minutter. Jeg svarte jo ikke.
Da var det mer sutring. Over at hun kanskje ikke klarte å overføre penger til sparekontoen denne måneden.
Nei vel.  Du valgte å kjøpe en enebolig, en flott enebolig med en fantastisk beliggenhet.  Den kostet flesk. Selvsagt har du dårligere råd enn da du satt gjeldfri i nedbetalt leilighet. Men det var ditt valg.
Min og vår økonomi tillater ikke at jeg sponser deg. Slutt å sutre!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

For jeg vet hva du driver med,
Du prøver å trykke på min dårlige samvittighet.  På min gavmildhet.  Jeg elsker å være til hjelp. Jeg liker å glede andre. Komme på overraskende besøk med planter, eller mat, være snill.  Du vet det. Du kjenner meg godt. Vi har vært venner i snart 40 år.

Snille deg.
Jeg hjelper deg gjerne, når jeg har overskudd.
Jeg kan godt være klagemur for folk med dårlig råd, når jeg har overskudd.
Men nå er jeg syk.  Nå er jeg svak. Nå trenger jeg omsorg, venner som stiller opp og venner som er der for meg.
Hvor er du?