Dette bildet dukket opp som minne på fb i dag. Det var visst 7 år siden i dag – eller i natt da.

Bildet er tatt fra vaktrommet på røntgen og skiltet med flagg og det hele var synet som møtte meg da jeg kom på jobb klokka 22.30 17. august i… det må være 2015.

Skiltet var laget av kollegaen som var på kveldsvakt. Nedtellingen av minutter og sekunder til nattevaktens slutt klokka 8 morgenen etter skyldtes at dette var min siste nattevakt. Det var ingen hemmelighet at jeg virkelig så frem til å slutte med de.

Ikke det at jeg ikke likte å arbeide nattevakter, sånn i utgangspunktet. Jeg hadde ingen problem med å være “Nattens dronning”. Og til tider hadde jeg ganske mange nattevakter i turnusen min. Langt flere enn de andre. Selvvalgt – det passet godt inn i hverdagslogistikken, og ikke minst var det kjekt med et høyt antall timer med natt-tillegg.

Men etter som årene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å sove etter nattevaktene. Jeg brukte lengre og lengre tid på å hente meg inn igjen etter nattevaktene.
jeg husker en gang vi hadde et familieselskap her i Drømmehuset. Hele storfamilien innbudt. Det var vel en av ungene som hadde fødselsdag. Når selskapet liksom nesten var i mål. Kaffe og kaker var servert, og jeg som vertinne kunne liksom lande i sofaen og bare kose meg sammen med gjestene ble jeg så usigelig trøtt. Såpass at det ble synlig for de mest observante av gjestene, som selvsagt påpekte det. Det er slik det er i vår familie. Og ja, det ble sagt med omsorg.
Jeg sa at jeg var trøtt. Jeg hadde hatt nattevaktshelg.
Da så den observante litt undrende på meg og spurte “Har du jobbet i natt?” Dette var en mandag, og vi pleide å arbeide natt til mandag når vi hadde nattevaktshelg.
Der. stuptrøtt i en lenestol reflekterte jeg over spørsmålet. Jeg var stuptrøtt, følte meg som en zombie. Akkurat slik jeg ble av nattevakter. Og ja, nattevaktene kjentes i kroppen. Men jeg hadde jo innbudt til dette familieselskapet, noe som tilsier at vi var bortimot 20 personer i stua.  Jeg kunne da aldri vært så fjern at jeg hadde bedt inn til familieselskap mandag etter nattevaktshelg?
Bursdag er bursdag, men ungene var så store at familieselskapene fort ble flytt en dag eller tre for å finne et tidspunkt som passet flest mulig.
Men jeg hadde hatt nattevaktshelg!
Hjernen jobbet litt før jeg konkluderte. Det var en uke siden jeg hadde hatt nattevaktshelg. Fremdeles hang den godt i kroppen. Og når jeg da satte meg ned etter sikkert å ha stresset litt i forkant av selskapet, ja så kom trøttheten veldig fort sigende.

Det var flere unge radiografer i etableringsfasen som jaktet “pengevakter”, som gjerne ville ha nattevakter slik jeg og hadde ønsket i mange år. Og det var som sagt ikke noen hemmelighet at jeg begynte å se på nattevaktene som belastende – så da hun som lagde turnusen spurte om jeg ville bli kvitt de siste nattevaktene i turnusen min var det ikke nei i min munn.
Jeg husker enda hvor lettet jeg var etter den samtalen på hennes kontor. Helt overraskende kom spørsmålet – men det føltes som om noen hadde løftet en tung bør av ryggen min. Først da begynte jeg fult ut å forstå hvor belastende de nattevaktene var blitt for meg.

Jeg husker og godt de tre siste nattevaktene. Den siste nattevaktshelga.
Fredagskvelden kom jeg på jobb, Vakta gikk greit, og jeg husker at jeg ved 01.30 tiden strenet mellom CT og lab 3 mens jeg tenkte at dette er jo gøy. “Nattens Dronning.” Kanskje var det dumt å slutte med nattevakter. Jeg hadde klart mestret dette flere år.
Natt til søndag, godt inne i andre nattevakt rundt klokka 03.00 sto jeg og forhandlet med en alkoholpåvirket person som ikke ville samarbeide. Ikke noe alvorlig. Bare det å få vedkommende til å legge arm eller bein slik jeg ville, ta av jakke eller sko eller noe annet.
Det raste gjennom hodet mitt at herregud, klokka er tre om natta!  Hvilket oppegående fornuftig menneske står klokka tre om natta og dikker med voksne mennesker som om de skulle være småunger i trassalderen?  Den som bare lå i senga si og sov. Heldigvis er jeg snart ferdig med denne galskapen!

Når jeg så kom på jobb  søndag kveld, og ble møtt med dette skiltet var det utrolig godt å se at det bare var 570 minutter igjen av min 24 år lange karriere som nattevakt. Jeg var så fornøyd med å være ferdig med nattevakter. Det var helt rett beslutning.
Siste vakta tror jeg var rolig. Jeg husker ikke stort av den, bare at jeg holdt god telling på hvor mange minutter jeg hadde igjen.