Hjelpepleieren kjenner klumpen i magen da hun kjører inn på gårdsplassen. Klokka på dashbordet forteller henne det hun vet så alt for godt. Den er 12.00 på formiddagen.
Den gamle mannen som venter der inne har ventet lenge. Han har antakelig vært våken siden før klokka 7, og ventet på henne. Ventet på at hun skal komme å hjelpe han ut av senga, stelle han og kle på han så han får begynt dagen. Han er vant til å komme seg opp om morgenen, være i aktivitet. I hans liv var det å ligge å dra seg langt ut over formiddagen synonymt med latskap og udugelighet. Nå har han selv blitt tvunget til å bli liggende til klokka 12., tvunget til å se på seg selv som lat og udugelig.
Han skal ikke så mye den gamle. Det er ikke så mye som venter. Avisen og kaffekoppen – og mange timer med nesa i en bok eller sovende foran TV-skjermen. Han klarer ikke så mye lenger. Kanskje er han udugelig til det meste. Men han liker å ha følelsen av at han fremdeles er med i samfunnsmaskineriet. Opp om morgenen, på med skoa, lese avisen, kommentere nyhetene for seg selv eller de som er til stede. Føle at han fremdeles har et liv. Ikke bare ligge i en seng og vente, vente på at klokka skal snirkle seg sakte en time til, vente på hjemmetjenesten, vente på døden….
Det står allerede en bil på gårdsplassen. Den gamle har besøk. Klumpen i magen blir større. Skuldermusklene spennes. Håper det ikke har skjedd noe med den gamle mannen. Et fall fordi hun var så sen, og han bestemte å stå opp alene til tross for armer og ben som ikke fungerer som de skal.
De som har kommet seg inn har hatt nøkkel, så det er nok pårørende. Barn, svigerbarn eller barnebarn. Det er lørdag, og et formiddagsbesøk til den gamle er jo ikke så rart. Men den gamle har nok ikke likt å ta i mot sine besøkende i senga ustelt og med våt bleie. Hun kan forstå hvor nedverdigende det må være for en som alltid har fremstått som høvdingen, Pater Familias.
Bebreidelsene hagler, fra den gamle, fra de pårørende. Nok en gang får hun høre hvor udugelig hun er i jobben sin. Komme for å få opp folk klokka 12 på formiddagen, eier hun ikke skam? Nok en gang får hun høre hvor inkompetent og dårlig kommunens hjemmetjenester og eldreomsorg er. Han tordner fra senga. Bebreidelsene fra pårørende hagler fra hun kommer inn døra, gjennom gangen, inn på soverommet. Hun hører den høylytte samtalen inne i stuen da hun følger den gamle på badet. Da han endelig er ferdig stelt, har fått på seg klærne og kan ta plass i godstolen inne i stua hos gjestene er klokka nærmere 13, og gjestene titter stjålent bort på veggklokka. De må snart videre. De har flere avtaler på programmet denne lørdagsformiddagen.
Helsefagarbeideren kjenner tårene renner nedover kinnene da hun kjører videre.
Det føles så urettferdig og få kjeft for udugelighet og inkompetanse. Det er ikke hun som er udugelig. Det er ikke hun som er inkompetent. Det er ikke hun som har bestemt at de skal være færre pleier på skiftet i helgene enn ellers. Hun vet at de som skal motta tjenester, har akkurat de samme behovene for mat, stell og pleie i helgene som resten av uka. Hun vet at det tar akkurat like lang tid i helga som resten av uka. Hun har liten forståelse for at de som bestemmer, har valgt helgetillegget i hjemmetjenesten som salderingspost. Færre på jobb i helgene, vil si færre kroner utbetalt i helgetillegg og lønn. Det gjør seg muligens bra på Power-.point presentasjonene til ledelsen, men i virkelighetens verden virker det bare dumt.
Samtidig som de ble færre på jobb i helgene fikk de ny turnus. Nå arbeider de annenhver helg mot tredje hver før. Tredje hver helg har i mange år vært standarden i helsesektoren, en rettesnor, fasiten. Men har aldri blitt lov, eller avtalefestet. Nå ser man oftere og oftere bruk av annenhver helg. Det har “oppmykningen” av Arbeidsmiljøloven sørget for.
Noen betaler prisen for effektiviseringen og kostnadsreduksjonen i pleie og omsorgssektoren.
Det er trist, men det offentlige svikter på mange områder når det gjelder omsorg. slik har det vært i alle år, og værre vil det bli. Blant alle nykommerne de senere år er det kommet mange titusner som vil trenge permanernt hjelp, kanskje hele livet, og det er ikke slik at man har utdannet personell, lærere, politi og alt som trengs. Det vil bli enorme utgiftsposter man ikke har regnet på. Og ikke et vundt ord om nykommerne, men vi hadde godt med utfordringer fra før. Antallet er for høyt om alle skal få forsvarlig hjelp, og så var det eldrebølgen.
Det offentlige makter ikke alle oppgavene omsorgsoppgavene på hjemmebane, så jeg tror at man i fremtiden i større grad må ta dette selv, og at skatten må endres slik at vi kan gjøre det. Som du ser går folk til det skritt å leie inn securitas vakter der det ikke er nok politi, frivillige må tre inn i omsorgstjenestene, og man ønsker også at eldre skal trø til, og studenter får bo billig mot hjelp.
Det går ut alt for mye penger til å drive inn alle skattene og avgiftene, så det blir adskillig billigere å gjøre det selv. Et eksempel jeg liker å bruke er at i 2011 tok staten inn 30 milliarder i bompenger, men må ut med halvparten i omkostninger. Altså koster det staten 15 milliarder å hente inn 15 milliarder. Nettavisen har to regnestykker som viserr at vi betaler mellom 41 til 76 prosent skatt når avgiftene som også er skatt regnes inn. Det er komplisert nettverk, og vi kunne spart enormt med EN skatt. Samtidig koster byråkratiet ENORMT og tar fryktelig lang tid.
Jeg tror derfor det er her vi må legge press på politikerne. Staten har fått for mye makt og koster for mye å drive. Jeg tror folk i større grad må få bestemme hva skattepengene skal gå til, og at vi i større grad må ta de viktige oppgavene selv.
Mea: Takk for lang og saklig kommentar. Men jeg er dessverre ikke enig i dine konklusjoner.
Med en god integreringspolitikk kan nykommerne, som du kaller dem, bli de politikonstablene, de lærerne og det helsepersonellet vi så sårt trenger.
Det vi trenger for å få dekket velferdsstatens behov er ikke mindre skatt, slik som du hevder, men derimot mer skatt. Sli kan det offentlige settes i stand til å løse de oppgavene de er satt til å løse på en god, trygg og forsvarlig måte.
Det og overlate alt til den enkelte er ingen god løsning. Det vil bare øke forskjellene og skape et enda mer klassedelt samfunn mellom de som har råd til hjemmehjelp, vakter og privatundervisning og de som ikke har det.
Vår jobb som borgere er å stemme inn de politikerne som har de riktige løsningene og de riktige holdningene og så forsøke å opplyse de som ikke ser sammenhengen til å endre standpunkt.
Det er min mening.
Fortsett gjerne debatten.