Så ble det litt liv i kommentarfeltene igjen.  Det er ikke alltid det er så mye som skal til for å få fart på tastaturene her mellom bakkar og berg.  

Varaordføreren i Oslo, Kamzy Gunaratnam, poster stolt på Fb at hun har fått den æren å lede17.mai komiteen i Oslo i 2019.   Så langt, så bra.  Det er flott at den som tar på seg oppgaven som leder av 17. mai komiteen i hovedstaden ser på det som en oppgave hun er stolt av å påta seg.  

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men borte i Bergen sitter det ei sur gammal kjerring som aldri har fått lede en eneste 17. mai komite selv om hun både har vært stortingsrepresentant og medlem av Nobel komiteen.  I tillegg hadde hun kanskje en dårlig dag? Hun kommenterer syrlig; 

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17-mai komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn, ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Inger-Marie Ytterhorn er medlem av Frp, og ser altså på Guntaratnam som en lite passende kandidat til å lede en 17. mai komite. 
Ankepunktene er at Guntaratnam er innvandrer, og ikke etnisk norsk.  I følge Ytterhorn har Guntaratnam heller ikke kronisk norsk bakgrunn.  

Det er der i den siste delen av setningen at det hele blir litt komisk for meg.   Kronisk norsk…    Fremskrittspartiet som alltid er så kritiske til innvandrere, som mener de skal integreres fortest mulig og beherske språket vårt nesten fra dag 1, kunne vi ikke da forvente at de og behersket det norske språket?  Idet minste i innvandringsdebatter, og i kommentarer hvor de kritiserer folk for ikke å være norske nok?

For kronisk altså langvarig, brukes stort sett i medisinen. Da om sykdommer med et langtrukkent forløp, det motsatte er akutt.  
I praksis trekker man ofte skillelinjen mellom en akutt og kronisk sykdom ved et halvt år. 
Kronisk er ikke ensbetydende med uhelbredelig. Riktignok er mange kroniske sykdommer livsvarige, men andre er fullt helbredelige på lang sikt.

Kamzy Guntaratnam er født i 1988 og kom til Norge som 3 åring.  Det vil si i 1991.  Hun har da vært norsk i over et halvt år, og har så pr. definisjon blitt kronisk norsk.   Hvor vidt det er uhelbredelig eller ikke, skal jeg ikke stille noen diagnose på.  

 I et flerkulturelt Norge kommer denne debatten om etnisk norsk opp med jevne mellomrom. Like underholdende hver gang.  
I Ringerike kommune skulle vi velge representanter fra kommunestyret til et innvandrerråd for en del år siden.  Og minst en av representantene fra kommunestyret måtte være etnisk norsk i følge forsaget til vedtak.   Jeg fulgte debatten en stund, gøy å se de mest rasistiske eller innvandrerkritiske, stå på talerstolen og forsøke å ikle fremmedfrykten formuleringer som ikke skapte overskrifter i lokalavisen.  
Men for at jeg kunne velge inn en etnisk norsk, måtte jeg vite hva som lå i begrepet. Hvordan definerte salen etnisk norsk? Jeg tok en tur på talerstolen og stilte spørsmålet.  Venstres representant ga meg svaret. For å være etnisk norsk, må alle fire besteforeldre være født i Norge.   (Det er visst den offisielle definisjonen) Den opplysningen var som å helle bensin på bålet.  Mang en god borger med ei dansk eller frans bestemor måtte opp på talerstolen for å diskutere den definisjonen.  Det var tydelig mange som ikke følte seg vell ved å ikke være etnisk norske… 

Vel i følge den definisjonen, er ikke en gang vår kjære Kong Harald etnisk norsk, så de er i det minste i godt selskap.  

Jeg dro hjem og henvendte fornøyd ved middagsbordet at jeg var den eneste etnisk norske i vår familie.  Svigermor er tysk, og derfor er verken Kai eller ungene per definisjon etnisk norske.  Så ikke ut som om de tok det så tungt.