Jeg hopper glatt bukk over blomster, gluten og våte hunder og stopper først ved innlegget til Vibbedille- 
Alle vi som følger bloggen hennes vet hvordan hodet hennes har kokt av gode ideer de siste ukene og månedene. Hun har perlet 12 badeender, 60 blomsterpinner, en haug med binderser, noen blomsterpotter, tror det er tre? Perlet en mengde armbånd, malt en barnejakke, laget en haug med pikekyss…… Jeg husker sikkert bare halvparten.
I tillegg regner jeg med at det er en del ideer som har blitt forkastet på veien.
Hun er slitn nå.  Det skjønner jeg godt – og verre kommer det til å bli. For det er jo først i morgen at salget av varene begynner.

I innlegget røper Vibbedille noe som overrasker meg.
Hun syns det er utrolig vanskelig å legge tingene sine “på utstilling” og så skal fremmede mennesker stå å se og ta på det hun har laget, hun føler at det er som å få en dom!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skjønner det ubehagelige ved at folk skulle vurdere noe jeg har laget. For jeg er ikke så flink til å lage ting, og så har jeg litt sånn rar smak. Det er ikke sikket folk liker det samme som meg.
Men at Vibbedille skulle ha det på samme måte!  Hun som er så kreativ og flink.  Hun har solgt haugevis av armbånd her på blogg, bare jeg har kjøpt fire. Perleriene hennes vekker smil og glede, og hadde jeg kommet til bordet hennes på Tanangerdagene hadde vel utfordringen min vært å begrense meg så jeg ikke ble ruinert, og å velge hva som skulle få bli med hjem. At hun føler ubehag ved at folk skal stå og vurdere hennes arbeid.  Hun kan jo bare stå der rakrygget med et stort smil og motta lovord, heder og ære. Hun er både flink og kreativ.

Kanskje er det ikke så rart.
Vi liker vel ikke å bli vurdert, samme hvor fornøyde vi er selv med eget arbeid. Det å se reaksjonen hos de som ser på varene. Kanskje få med seg en kommentar som egentlig ikke var ment for dine ører. Noen vil jo være mindre fornøyd enn andre. Slik er det.

Det er vel noe av den samme usikkerheten som hindrer meg i å gå all inn i det jeg virkelig har lyst til. For tenk om noen ikke liker det jeg gjør? Tenk om det ikke holder mål. For jeg er jo bare meg,
Derfor promoterer jeg ikke meg selv bedre. Flinkere til å snakke meg selv ned enn opp.
Derfor sitter jeg på gjerde og håper at sponsorene skal kontakte meg i stedet or å sende en forespørsel.
Derfor går det tregt med bokprosjektet.
Derfor….

Vi må begynne å legge beskjedenheten bak oss.  Rette ryggen og ha tro på oss selv. Tro på at vi kan, og at vi vil nå de mål vi setter oss.