I dag var jeg tilbake i området rundt Trappa i skogen. Jeg fant jo lerkekongler sist jeg var der. Lillian, kvinnen bak bloggen Sognafaret fortalte i kommentarfeltet på innlegget om trappa og lerketreet at det var flere forvillede hageplanter å finne hvis jeg tok turen på ny litt senere i sesongen.
Så i dag dro jeg tilbake på plantejakt.
Jeg fant en mengde busker/ trær med mengder av små gule blomster som så til å trives bra og formere seg raskt rundt i området. De minte litt om erteblomster, eller erteplanter da.
Jeg tok med meg en kvist hjem for å undersøke den nærmere, pluss at jeg selvsagt tok noen bilder.
Med litt søking har jeg funnet t at det er Sibirertebusk. Den formerer seg ved hjelp av frø (erter).
Jeg plantet pinnen i jord for å se om den slo rot slik man kan gjøre med Forsythia, men det er nok et dødfødt prosjekt. Jeg får heller ta meg en tur tilbake når blomstringen er over og plantene står der med ertebelger fulle av frø. Ja, for jeg har planer om å få til en slik plante i hagen til Drømmehuset.
Planter med en historie bak. Slik liker jeg.
I innlegget Hagen vår skrev jeg at prydepletreet ville blomstre om få dager. Det gjør det nå! Jeg formelig stortrives når jeg sitter på terrassen i skyggen av et tre med tusenvis av rosa blomster. Sesongen er kort, men drn nyyyytes!
Allan er ute og deler reisetips igjen. I forrige uke var det Nord-Norge han ville lokke oss til, i dag er det Rhodos. Si meg tror fyren folk ikke har noe annet å bruke ferien sin på enn å farte omkring? Tre uker med reising fra sør til nord i Europa, pakke kofferter og bobiler, pakke opp, vaske klær for å stappe i nye kofferter og bager for så å stresse videre. Skynde seg så de rekker mest mulig før ferien er over, få med seg alle flotte steder, alle severdigheter og glem nå ikke midnattssola eller ruinene på Rhodos. Klemme alt inn i noen hektiske ferieuker – og komme tilbake på jobb mer utslitt enn en var da ferien begynte.
Da jeg var i jobb fikk jeg mer og mer sans for hjemmeferie. Stå opp første feriedag å vite at det lå tre helt blanke uker foran meg. Ikke en avtale. Ikke et klokkeslett å forholde seg til. Bare 23 lange dager jeg kunne fylle med hva jeg ville. Så hvis du vil komme tilbake fra ferie med minnebrikka full og fullada og uthvilt, gjør som kjerringa som opp til to ganger har vært nummer tre på bloggtoppen – bli hjemme.
For øyeblikket er det godt over 20 grader ute her på Hønefoss. Klokka har så vidt passert 07.00. Det er mer enn varmt nok for meg. På Rhodos, skal det bli nærmere 40 grader i løpet av dagen. Jeg reiser ikke 4.000 km for å tilbringe tiden på et middelmådig hotellrom for å overleve uten å få heteslag.
Bading og smøring med solkrem kan jeg gjøre her hjemme, eller badingen må jeg jo dra til vann for å oppleve. Men jeg har både skogstjern, elva og fjorden i nærheten. Å få til et avkjølende bad er helt klart innen rekkevidde uten å fly 4.000 km.
Selvsagt er det godt med en hotellovernatting i ny og ne. Men finnes det egentlig noe bedre enn å synke ned i egen seng etter en lang og innholdsrik dag? Ja for hjemmeferie betyr ikke at du skal ha en kjedelig ferie. Du skal fylle den med akkurat det du vil, men slippe flyplass-stress, endeløse bilkøer og fulle turister i naboleilihgeten som ødelegger kveldskosen med å synge svenske slagere.
Hjemmeferie betyr ikke tørt kneippbrød med kaviar og Grandiosa til middag. Det er lov å gå på restaurant i egen by, og du kan unne deg mye godt for det du sparer inn på ikke å kjøpe dyre flybilletter og en uke eller to for familien på et syden-hotell.
Shopping-muligheter har de fleste av oss når vi ønsker det. Mulig handler vi ikke festlige stråhatter og glorete hawai-skjorter i like stor grad hjemme som det vi fort gjør i syden, men muligheten for å gjøre kjøp du senere angrer er også klart til stede også på hjemlige trakter.
OK jeg skal gå med på at det ikke er de helt store surfemulighetene i nærheten. Jeg sier ikke at det er umulig. Jeg har sett folk surfe på Steinsfjorden så vel som på Damtjern. Jeg tror og det ligger et surfebrett bortgjemt under verandaen til hytta til Svigermor. Men folkens, er det noen som for alvor tror at denne kjerringa har planer om å entre et surfebrett i løpet av ferien?
Det er nok heller ingen “kule beach-barer” i mils omkrets. Usikker på om jeg savner det. Jeg har en flaske cava i kjøleskapet jeg kan nyte på egen terrasse i ro og fred uten halvfulle turister med skingrende latter og ustø gange.
Ikke det at jeg med hjemmeferie mener at du kun skal oppholde deg hjemme i eget hus og hage. Noen utflukter synes jeg hører med. Utforske steder du ikke har vært før. Man behøver ikke alltid reise så langt for å oppleve noe nytt. Norge byr på mange ukjente perler.
Ønsker du å gå på fottur er det langt mer behagelig i lavere temperaturer enn 30 grader pluss. Og er det et land som er skapt for fotturer så må det være Norge. Ikke bare de spektakulære fotturene som Besseggen og Prekestolen. Men alle de fotturene vi alle kan ta i vårt eget nærområde. Du finner sikkert en kjerrevei eller sti du ikke har utforsket før. Turforslag i hundretall finner du og på ut.no.
Jeg virkelig anbefaler hjemmeferie. Fyll dagene med gode opplevelser, god mat og det du føler for å drikke. Se på hjemmeferie som et hav av muligheter, ikke som en kjip ferieform.
Jeg er overbevist om at du kan få en vel så bra ferie hjemme som å stresse av sted for å oppleve mest mulg på noen få ferieuker. Jeg tror og du vil føle at ferien varer lenger og at du kommer mer uthvilt tilbake.
GOD FERIE!:
Siste blad er bladd om og siste bokstav er lest. Jeg er ferdig med den siste boka (så langt) til Ole Johan Andersen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk og jeg sitter igjen med mange tanker og noen spørsmål.
Romanen kan ses på som en krim-bok med mye handling. Her er både drap, kidnapping, flukt gjennom Europa, forgiftninger, nedgravde lik og mer til. Den kan og ses på som en samfunnskritisk bok. Hvorfor er samfunnstopper i en liten by nærmest hevet over mistanke når det kommer til kriminalitet? Er vi så blendet av deres makt og posisjon at det er utenkelig at de driver med ting som ikke tåler dagens lys?
På baksiden av boka skriver Andersen at det var slik for 40 år siden her i byen, og stiller spørsmål om det samme kunne ha skjedd i dag.
Jeg tror ikke det er et tilbakelagt stadium. Forskjellen har økt merkbart de siste tiårene. Det er mange med litt vel høye tanker om seg selv ut fra hvilken plass de mener de har i samfunnshierarkiet.
Det er kanskje den samfunnsbiten som ga meg flest tanker og refleksjoner under lesing av boka. Hvordan tiggere er mistenkt for kriminalitet bare de viser seg på torget, mens politiet gjerne deler opplysninger om etterforskningen med presten.
Noen andre refleksjoner som meldte seg er hvor sammenvevd mennesker er i en liten by. At avstanden fra det kriminelle miljøet til politistasjonen kan bli litt for kort. Objektiviteten til en politisjef eller polititjenestemann kan fort bli svekket hvis du skåler med en person en kveld og neste dag må ta stilling til om den kan være innblandet i alvorlig kriminalitet.
Det er og rart hvordan det mennesker fra byens overklasse forteller politiet automatisk blir loggført som sannhet, mens det en dypt fortvilet ungdomskriminell forteller knapt blir lyttet til. Det er mulig satt litt på spissen, men det er lettere for politiet i boka å tro på de som er noe i samfunnet enn de som ikke har den samme automatiske troverdigheten.
Krim historien er både underholdende og spennende, og de siste kapitlene var jeg virkelig spent på hvordan historien utviklet seg og endte. Da gikk lesingen lett og boka var lett å prioritere.
Det var ikke like lett i begynnelsen av boka. Det tok lang tid før historien fenget meg, og lang tid å bli kjent med karakterene. Få de til å tre tydelig frem. Jeg tror det er etterforskeren i Andersen og hans behov for å ha med alle detaljer som gjør at jeg fant det litt trått å komme skikkelig i gang med boka.
Jeg tror historien med hell kunne vært komprimert noe, og da i første delen.
De to siste kapitlene kunne forfatteren kanskje med hell ha brukt litt mer tid og ord på. Det ble litt preget av en sluttspurt. Endelig ferdig med å skrive, mens leseren ble sittende igjen med en del spørsmål som kunne vært besvart bedre.
Ser du etter en lettlest krim å ha med på stranda er det andre bøker og andre forfattere jeg ville ha anbefalt.
Det samme hvis du øsker å lese krim av virkelig god kvalitet. Ole J. Andersen får nok ikke Riverton-prisen riktig ennå.
Det er og noen irriterende smårusk som jeg henger meg opp i. Som at en lærer det står at arbeider ved en barneskole har tatt med seg elever fra kokkelinja på skolen hvor han arbeider. Det finnes ikke kokkelinjer på barneskolene, heller ikke i Hønefoss.
Jeg synes og at et år går rimelig fort. Ja så fort at jeg ikke har fått med meg at det både har vært vår, sommer, høst og jul før det plutselig er februar igjen. Jeg hadde og følelsen av at handlingen som var beskrevet strakk seg over noen uker, vi har jo fulgt skikkelsene nærmest dag for dag. Plutselig var det blitt et helt år ut av det.
Misforstå meg rett. Selv om det ikke er litteratur i verdensklassen så er det vel verdt å lese boka.
Den ga meg mange tanker og mye å fordøye og reflektere litt over. Det er en god egenskap for en bok. Det sier jeg ikke bare fordi det er en Hønefoss krim og fordi jeg kjenner forfatteren.
Handlingen kunne vært lagt til Halden, Harstad, Horten eller Haugesund. Det er mer et samfunn hvor alle vet hvor på samfunnsstigen folk er plassert som er viktig, ikke nødvendigvis Hønefoss
Flott at det røskes litt i mytene om at narkotikabruk og annen kriminalitet det er det de lavest på samfunnsstigen som driver med mens man blir mer og mer prektig og hevet over loven jo lenger opp man kommer.
Boka gjorde inntrykk og jeg anbefaler den gjerne videre til mine lesere.
Jeg hadde akkurat slengt meg på sofaen for en liten strekk i går kveld. Klokka var vel rundt 20.00. Da gikk døra opp med et smell og inn kom en fyr med en diger høyttaler på nakken. Den fylte Drømmehuset som hadde vært så stille og fredelig et døgn med dunkende musikk på høyt lydnivå. Sammen med han kom en hoppende og bjeffende hund samt en fyr med øreklokker som var oppslukt av en fotballkamp på telefonen. Litt bak der kom en gammel og grå gubbe med sneipen i kjeften og småbannende for ett eller annet.
Jeg leser at andre mødre finner et slags indre energilager i slike situasjoner og vips så er hele boligen rydda og presentabel, pluss at de like plutselig er nydusja med sminken på.
Vel ikke her i huset. Jeg ble rolig liggende. Den eneste forskjellen var at jeg åpna øynene. Den lille luren jag hadde sett for meg kunne jeg bare glemme nå.
Mamma, hvorfor lukter det fisk i hele huset? Det var han med høyttaleren som stakk nesa ned i gryta på komfyren for å sjekke hva det hadde vært til middag. Fisk fristet visst ikke så veldig. Han med fotballkampen på telefonen ville hjem. Det var bare Gamle Gubben Grå som varmet litt av fiskegryta i mikrobølgeovnen. Jeg ble rolig liggende.
Jeg er utrolig glad i ungene mine, og i Gubben. Men noen ganger, noen ganger blir liksom overgangen fra fredelig alenetid til familielykke litt brå og brutal.
Nav er blitt et fluepapir der mange folk sitter fast og ikke kommer videre. Uttalelsen slang Sylvi Listhaug ut av seg her om dagen. Mange som står utenfor arbeidslivet følte seg tråkket på nok en gang. Fluer! Er det slik myndighetene, politikerne, de som bestemmer ser på syke mennesker?
Jeg skjønner at mange syke reagerer på å bli sammenlignet med skadedyr. Men hvem har ansvaret for at fluene blir sittende fast i limet på fluepapiret? Fluene som bare lever livet sitt slik Vår Herre har skapt dem, eller den som er ansvarlig for at fluepapiret henger der og dingler?
Jeg synes det blir litt feil når Listhaug retter pekefingeren mot fluene, mot de som har søkt mot fluepapiret blitt lokket mot det. Ville det ikke være mer naturlig å rette fingeren mot fluepapiret? Eller kanskje ikke selve fluepapiret. Det henger der noen har hengt det og gjør etter beste evne det det er konstruert for. Sørge for at fluer lokkes til de slik at man kan bli kvitt flueproblemet, skadedyrene, de uvirksomme, unyttige, ubrukelige, de syke og uføre.
Det er vel ingen som tror at hensikten med fluepapiret å hjelpe fluene?
De som konstruerte fluepapiret, altså iverksatte NAV-reformen som var en sammenslåing av den tidligere Trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten, må jo ta sitt ansvar for at folk blir hengende fast i et NAV-system som ikke virker etter hensikten. Det er politikerne som vedtok reformen og satte i gang mot råd fra sitt eget nedsatte ekspertutvalg.
Blir det ikke litt feil å gi fluene skylda for at noe politikerne har konstruert ikke virker etter hensikten?
Til neste år er det ti år siden eksperter konkluderte med at NAV reformen aldri skulle vært gjennomført. Det var i 2015 og Frp satt med Arbeids- og sosialministeren. Og selv om det nå har gått både vinter og vår opp til flere ganger, og både ministre og regjeringer har blitt skiftet ja så kommer ikke Listhaug opp med noe bedre enn å skylde på fluene.
Kan det kalles noe annet enn ansvarsfraskrivelse?
Vi liker å ha hage. Men vi er ikke den typen mennesker son står krumbøyd over et blomsterbed time etter time hver ettermiddag sommeren i gjennom. Etter hvert har jeg og kommet til at vi har hage for å glede oss selv, ikke for å imponere nabolaget. Når jeg kom til det fikk jeg og et langt hyggeligere forhold til hagen. Nå koser jeg meg når jeg går rundt i hagen og ser på det som vokser og gror. Fornøyd med det som er verdt å dvele ved, det son er pent. Før var fokuset mest på det jeg ikke hadde rukket, det som burde vært gjort.
Se for eksempel på dette bildet av tulipanen. Før ville jeg virkelig ha skammet meg over et slikt bilde. Vel er tulipanen flott. Eller snart avblomstret. Men jeg ville vært mer opptatt av at man på dette bildet helt tydelig ser at jeg i tillegg til tulipaner har både brennesle og kveke i bedet, og burde ikke den rosegreina væry bundet opp?
Når jeg nå har planer om å vise deg bildet fra hagen er det ikke for å skryte av hvor flink jeg er, men mer for å dele noe som gir meg glede. Du vil sikkert se både ugress og gjerder som trenger maling.
Du kan selvsagt få kose deg med å påpeke hagens feil og mangler hvis du ønsker det, men jeg kommer aldri til å få en feilfri hage. Det er I grunnen hellet ikke målet.
I kjøkkenhagen forresten er det akkurat nå bare rabarbraen det er noen vits i å fotografere.
Syrinene begynte å sprette ut i går. De kunne jeg fyllt innlegget med bilder av. Gjerne med lukt. Finnes det egentlig noe bedre enn duften av syrin en forsommerkveld?
Mange busker med mye knopper som står i kø for å blomstre ut over forsommeren. Dette er vel en nispel tror jeg.
For ikke å snakke om prydepletreet vårt! Det er flere meter høyt og blir gjort om til en rosa drøm om få dager. Jeg ser de første blomstene har sprunget ut på noen grener langt over hodet mitt her jeg sitter på terrassen.
Denne planten var med huset, eller hagen da, da vi kjøpte det i 2007. Vet ikke helt hva den heter, men drn gror villig og blomstrer med litt stell glere ganger i løpet av sommeren.
Det er flust av knopper på pinnene. Gleder meg til de blomstrer. Det er flotte blomster dom virkelig ruver i bedet.
Klokkebusken har en mer bortgjemt plass i hagen. Men flott et drn og når du først får øye på den.
Og så til slutt i denne hagevandringen er det rognen som står bak søppelskuret. Jeg fant planten for to år siden Klemt mellom prydepletreet og der den gamle leveggen hadde stått. Jeg har alltid ønsket meg et rognebærtre i hagen. Nå hadde et forvillet seg dit helt av seg selv. Det ble hentet frem i lyset og plantet på en mer solrik plass hvor det forhåpentligvis kan vokse seg stort og flott. Det ser ut som det trives, og det liver bra
Allan har bakt kake. Han tar oss trinnvis gjennom oppskriften. Steg for steg med bilder for de som har sluttet å lese tekst. Hele 36 bilder har han brukt for at leserne skal forstå hvordan de skal bake en skarve formkake! Snakk om pedagogisk fremstilling. Den som klarer å mislykkes med den kaka skal jammen være god. Ja hvis hen følger oppskriften da.
Hvis du nå tror at denne kjerringa skal finne frem sleiv, kjevle og bakebolle for å bake den samme kaka tar du helt feil. Nei, man trenger ikke kjevle for å bake formkake. Ikke formkaka til Allan heller. Men kjevler er kjekt til så mangt. Aldri dumt å ha for hånden for ei velvoksen kjerring som måtte ut på hundeluftetur før hun var skikkelig våken en hellig pinsedag. Alene hjemme med verdens lateste chihuahua og så bestemmer kjøteren seg for å bli morgenfugl. Dårlig timing, spør du meg.
Hvor var jeg? Det er utrolig hvordan en morgen som ikke starter helt etter planen liksom aldri kommer i rute. Men nå skal jeg ha fokus på te-krus og blogg. Trenger virkelig den tekoppen nå kjenner jeg,
Tekopp og tørt kneippbrød mens jeg sitter og studerer bilder av kake og kakebaking.
Droppet og kjøpe halvstekte rundstykker. Det er jo bare jeg som er hjemme.
Hvis jeg skulle bli alene må jeg skjerpe meg. I går droppet middagen, tok bare et par brødskiver. Det var jo bare meg hjemme. I dag har jeg ikke vanlig søndagsfrokost med varme rundstykker, er jo bare meg….
Helt greit for en dag eller to, men det må ikke bli en vane.
Har jeg blitt gammel? Her sitter jeg å planlegger pensjonisttilværelsen som mulig eneboer og reflekterer over hvor viktig det er å spise faste måltider og ikke slurve med ernæringen selv om en er alene. Skulle ikke dette handle om kakebaking?
Dette blogginnlegget føyer seg godt inn i denne morgenen. Ingenting blir liksom helt som tenkt. Noen morgener er slik. Greit at jeg er alene hjemme. Mindre eksplosjonsfare på ei lettantennelig kjerring da.
Gamle Gubben Grå tok med seg begge sønnene samt Kidd og dro på hytta. De kommer ikke hjem før tidligst i morgen. Det betyr at Charlie Chihuahua og jeg har Drømmehuset for oss selv i det minste i ett døgn.
Akkurat føles det utrolig godt. Ingen forstyrrende elementer. Alene hjemme med verdens lateste chihuahua.
Terrassedøra står oppe. Charlie kan vandre ut og inn som han vill. Ingen bånd som surrer seg inn i stolbein eller lager snublefeller for meg. Ingen pistrete hund som har surret seg fast eller ikke når dit han vil. Charlie er for kort i beina til å komme seg ned fra terrassen.
I innlegget jeg skrev i går, Barnetog og folkeliv, skrev jeg at Gamle Gubben Grå og jeg havnet på Kunst-kafe når vi skulle ta en kopp kaffe etter barnetoget. Det angrer vi ikke på, for snakk om hyggelig opplevelse. Ja, jeg vil faktisk kalle det for en opplevelse.
Det var kunstneren Britt Marie Berg Indregard som hadde åpnet atelieret sitt på nasjonaldagen og solgte kaffe og kaker til folk. Vi var heldige, og var hennes eneste gjester den tiden vi var der. Maken til hyggelig og gjestfri dame!
Vi bestilte hver vår kaffekopp og kunne velge mellom brownie med jordbær, makroner eller kransekake. Siden det var nasjonaldagen gikk vi for kransekake. To kaffe og to biter kransekake ville hun ha femti kroner for. Jeg protesterte. Da vi så på barnetoget hadde noen nede i Storgata tatt 60,- kroner for et pappkrus halvfullt med kaffe. Her fikk vi store krus i glass, bord å sitte ved og kransekake i tillegg. Klart hun skulle ha mer enn 50 kroner for 2 kopper kaffe og 2 biter kransekake! Siden betalingen var med vipps betalte jeg litt mer.
Vi kom i snakk mens vi drakk kaffen vår. Kransekake var nydelig, forresten. Hjemmebakt, seig og god. Akkurat slik den skal være.
Hun snakket om hvordan det hadde gått til at hun hadde fått seg atelier og blitt kunstner etter at hun ble pensjonist og litt om hva hun hadde drevet med før det.
Hun snakket om kunsten sin, og om at hun noen ganger malte bilder hvor kunden nærmest bestemte størrelse og farger og var med på hele prosessen. At de kom og så på arbeidet underveis og kunne si litt lysere der, litt mer av den fargen osv.
Det syntes jeg var interessant. Jeg trodde kunstnere ofte var litt “sære” sånn. At kunsten var uttrykk for noe de følte, eller jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. At malerier liksom er deres uttrykk, og at ingen kan forklare de hvordan de skal male bildene.
Samtalen fortsatte om kunst. Hun fortalte om hvordan hun kunne gå hjem etter å ha arbeidet med et maleri til langt på natt og være såre fornøyd men når hun kom tilbake neste dag så syntes hun det hun hadde melt kvelden før var et makkverk og overhode ikke holdt mål. Hun fortalte og om hvordan hun noen ganger kunne male lekende lett mens andre ganger var det nesten umulig å få noe fornuftig ned på lerretet.
Jeg sa at jeg kunne kjenne meg igjen i det. Ikke at jeg malte. Overhode ikke. Jeg har ingen evner i den retningen, men at jeg likte å skrive.
Da hun så spurte hva jeg skrev innrømmet jeg etter en liten tenkepause at jeg blogget. Det er liksom ikke noe jeg pleier å fortelle “fremmende folk”, men av en eller annen grunn gjorde jeg det i dag.
Er det ikke det vi snakker om her inne? Å gjøre konseptet blogg mer kjent slik konseptet er i dag etter at Sophie Elise og de folk ofte forbinder med bloggere forsvant til andre medier? Da må vi i det minste tørre å innrømme for omverden at vi blogger. At det ikke er noe vi skammer oss over, eller helst ikke vil dele,
Hun syntes det var interessant å høre om blogg. At det å var de “voksne” som hadde “overtatt” blogg og at temaene var litt annerledes nå.
Så spurte jeg om jeg kunne få ta bilde og skrive om atelieret hennes. Jeg var virkelig modig i dag, og det etter kun en kopp kaffe og en kransekakebit.
Det ville hun svært gjerne. Hun så vel og muligheten for litt PR.
Gamle Gubben Grå og jeg skulle bare ha en kaffekopp på nasjonaldagen. Tilfeldigheter gjorde at den kaffekoppen ble til et atelier-besøk og en hyggelig samtale. Sånt kan skje når man ikke velger første og beste kaffe-kø, men tar seg tid til å lete litt. Og ikke minst tør ta sjansen på å gå litt utenom de vanlige stedene.
Gamle Gubben Grå og jeg angrer ikke på valg av sted for kaffekoppen. Det ble en opplevelse vi ikke glemmer på en stund.
Og du, skulle du være i Hønefoss ta turen innom Atelier Bitte BI i Stabelsgata 6. Det er kun få meter fra Søndre Torg, byens sentrum. Mulig det ikke serveres kaffe hver dag, men du får garantert en trivelig prat med kunstneren mens du studerer kunsten hennes.
