Vi som har levd en stund har det med å idyllisere tidligere tider. Ja, ikke slike eldgamle tider da. Mer sånn da jeg var ung..  Du vet da Einar Gerhardsen var statsminister, politikere var rettskafne menn (og noen få kvinner) og politiske skandaler var noe som kun skjedde i andre land. Som Nixon og Watergate.
Slikt drev vi ikke med her hjemme. (Eller hvis det var noen politiske skandaler ble de dysset ned og holdt hemmelig i Det Norske Arbeiderpartiets indre krets.)

Da Einar Gerhardsen var statsminister..
Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg var ikke født da Einar Gerhardsen var statsminister. Da jeg ble født i 1966 var det Per Borten som var statsminister og Arbeiderpartiet satt ikke en gang i regjering. Ikke var jeg så veldig interessert i politikk heller de første åra. Den interessen ble først vakt da jeg kom på ungdomsskolen og Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch entret senen, unnskyld jeg mener TV-duellene.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Politikk var som sagt kanskje ikke det jeg var mest opptatt av på 60-tallet. Jeg var 3 år og 4 måneder da det ble 1970. Like fult så skal dette innlegget handle om Per Borten sin regjering.  Det var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av SP, H, V og KrF.

I innlegget Pengegaloppen var jeg innom temaet Frontfagsmodellen.  Den var det Per Borten som hadde æren for å få ha fått i stand. Da jeg arbeidet med det innlegget måtte jeg sjekke om SP hadde hatt noen statsminister etter Per Borten, (det hadde de ikke), og da kom jeg over en historie jeg fikk lyst til å dykke litt mer ned i.
Jeg vet at en del av leserne mine er interessert i historie, andre i politikk og andre igjen i skandaler. Her får dere alle tre ingrediensene på en gang. Rene Kinder-egget!

Per Borten var altså Statsminister da jeg ble født en augustdag i 1966. Det hadde han blitt etter valget høsten før, og det forble han også etter valget i 69 og helt frem til mars 1971.  Den oppvakte leser begynner antakelig  nå å fatte litt interesse  Mars 71. Vi skifter ikke regjering eller statsminister i mars med mindre det er noe spesielt. Og ja, i og med at vi skiftet både statsminister og regjering i mars 1971 var det selvsagt en grunn til det .

Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (nåværende EU) var i 1972, men likevel så var EF-striden årsaken til at regjeringen Borten måtte gå i mars 1971.  Borten regjeringen måtte gå som følge av lekkasjesaken og «interne motsetninger i synet på Norges forhold til De europeiske fellesskap (EF).

At det var indre motsetninger når det gjaldt EF i en regjering bestående av SP, H, Krf og Venstre er ikke overraskende. Det var mer det med lekkasjesaken som vakte min interesse.

Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i EF-saken, og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som Jon Leirfall og Hans Borgen hadde lenge kjempet internt i Senterpartiet for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg.
Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere.
Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken.

EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens.
På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.

Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikt, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen.

Ting ble ikke lettere av at utenriksminister John Lyng fra Høyre drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen.
Det er ikke bare Støre som har hatt problemer med å holde styr på statsrådene sine.

Nå tror jeg ikke Johan (John) Daniel Fürstenberg Lyng var den enkleste å styre. Han var nok både egenrådig og hadde stor anseelse innad i Høyre så vel som i samfunnet for øvrig. Under andre verdenskrig arbeidet han først ved det såkalte Rettskontoret, en norsk etterretningsorganisasjon, ved den norske legasjonen i Stockholm før han i 1944 var han ved Justisdepartementet til den norske eksilregjeringen i London.
Fra 1945 til 1947 var John Lyng statsadvokat i landssviksaker, og han gjorde seg spesielt bemerket som aktor i den store Rinnan-saken.
Da Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av på grunn av Kings Bay-saken i 1963, var Lyng den naturlige statsministeren i den borgerlige koalisjonsregjering, John Lyngs regjering, som satt fra 28. august til 25. september 1963.

Samtidig klarte Kåre Willoch og Helge Seip ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten. Er det noe Willoch alltid har vært god på så er det de gode bemerkningene som slår igjennom i offentligheten.

Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også Bjarne Lyngstad og Elisabeth Schweigaard Selmer valgte å trekke seg, og Otto Grieg Tidemand forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.

Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.

Akkurat der ble de bønnhørte. Da det var Trygve Bratteli som overtok etter Borten, men vi er ikke der riktig ennå.

Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av de andre regjeringpartienes partiledelser etter hvilket parti som hadde statsrådsposten.  Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og rykter.

Senterparti-pressen begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert i oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst tilskuerrollen.

Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av Per Vassbotn i Dagbladet, der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør Jahn Halvorsen hadde hatt med Jean-François Deniau i Europakommisjonen.
Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. (Nåværende Nei til EU.)

De som har sett Makta husker muligens navnet Per Vassbotn. Vassbotn ble senere statssekretær (Ap) ved Statsministerens kontor i Odvar Nordlis regjering fra 1980 til 1981.
Vassbotn er nok stolt av sin medvirkning til at Borten regjeringen måtte gå, for han har gitt ut to bøker om temaet. Lekkasje og forlis : om regjeringen Bortens fall som kom i 1971 og  Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971 som kom ut i 1986.

Haugestad var imidlertid ikke Dagbladets kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd Ole N. Hoemsnes.
Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.

Etter de første dagene med regjeringskrise var Borten ikke innstilt på å gå av. Han hadde full støtte for å fortsette både i SPs stortingsgruppe så veø som sentralstyre.
Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre andre regjeringspartiene under et krisemøte i regjeringen. Her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.

Borten overlot statsministerkontoret til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli den 17. mars 1971. I den forbindelse sa han: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»

Sånn sett på saken i ettertid er det ganske tydelig at det har foregått masse politisk spill, og intriger i bakgrunnen. Noen har trukket i tråder både her og både der. Noen har gjort sitt til at staurene begynner å sprike og ønsket at spriket skal bli større, børa tyngre og til slutt uhåndterlig. Gjengen fra Høyre hadde nok sine interesser, men det som er spennende er vel hvor stor innflytelse Arbeiderpartiet hadde på denne utviklingen? Vassbotn ble senere statssekretær i AP.

Samme hvem som dro i hvilke tråder, sånt politisk spill er noe av det jeg liker minst med politikken. De som drar i tråder i det skjulte og kanskje ofte har mer makt enn det de er tillagt i de rollene de har.
Jeg tror at det der politiske spillet og intrigemakeriet var noe mindre på 60- og 70-tallet. Kanskje heller tvert i mot.

Jeg har nedprioritert bloggen noen dager. Det straffer seg. Jeg får færre klikk og raser nedover på lista. Jeg som skulle opp ikke ned. (sukk).  Sånn går det når man er mer opptatt av kommunestyresaker enn kjerringtanker. (dobbelt-sukk).

Ikke nok med at jeg raser nedover på lista og i antall klikk, jeg må starte dagen med å reflektere over en ukemeny. (trippel-sukk). Og som om ikke det er ille nok så er det en lavkarbo-ukemeny. (dobbel-dobbel-sukk).

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Nå er vel ikke bilde jeg valgte til dette innlegget akkurat et lavkarbo-bilde. Det er vel mer karbohydrater på det bildet enn det er på hele ukemenyen tenker jeg.

To av dagene i denne ukemenyen serveres det et salatblad til middag. Et salatblad med litt fyll oppe i. Ser lekkert ut på tallerkenen, men er vel ikke noe som metter i lengden.

Jeg har ikke så mye positivt å si om pizzabunner hvor melet er byttet ut med cottage-cheese eller at man er så engstelig for å slippe til poteten i potetmosen. Jeg har alltid hørt at poteten har fødd opp flere enn den har slått i hjel.

Grubler litt over at denne lavkarbo-trenden fortsatt lever hos enkelte. Sånne fikse ideer pleier jo å gå av moten og bli erstattet av en annen enda sprøere greie etter et år eller to. Nå har denne trenden vart i over ti år. Slo vel for alvor  gjennom her på berget rundt 2011. Den nye trenden nå er vel å spise bærekraftig. (Trippel-dobbel-sukk)

I går avslutta vi dagen med en romantisk stund i disse omgivelsene her!❤️😍
Jepp, vi nøt solnedgangen i kurvstolene på trammen.

Det er kommunestyremøte i dag og jeg satt mye av gårsdagen og forberedte meg. Leste sakspapirer og skrev innlegg jeg skal holde. Lagde et par forslag til vedtak i saker hvor Rødt ikke er enig med Kommunedirektørens innstilling.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Da jeg tittet ut vinduet slik rundt klokka 21 så jeg at sola farget himmelen rød på sin vei ned i vest.
Jeg spratt opp og ropte ned kjellertrappa til Gamle Gubben Grå som satt å så på en film i kjellerstua:
Vil du være med ut og nyte solnedgangen sammen med meg?  
Gamle Gubben Grå sier aldri nei til en god unnskyldning for å tenne seg en røyk og var ikke vond å be.

Så satt vi der i solnedgangen vi to langt fra feilfrie mennesker. Stirret ut over vedstabler som burde vært kuttet opp, en plass hvor det nok aldri dukker opp et drivhus og ei plen som er litt for lang.
Likevel.
Flott øyeblikk. Eller kanskje mer godt øyeblikk.

Vi nærmer oss juni og pride-måneden  Feire mangfold og vise hvor tolerante vi er. Eller markere hvor intolerante vi er. Begge leire har gode tider i disse dager. Hat og kjærlighet side om side

Debatten går etter at en kommunalsjef i Ålesund besluttet at ingen av kommunens skoler skulle heise pride-flagget i juni. Vistnok vaier flagget ved flere skoler i disse dager, altså i mai måned. Det er mer et resultat av kommunalsjefens litt unøyaktige  kommunikasjon enn son et utslag for hva hun ønsker.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Det første jeg tenkte når jeg hørte om kommunalsjefen i Ålesund var at kan faktisk en kommunalsjef ta en slik beslutning? Er det opp til en kommunalt ansatt leder å ta en slik beslutning? Burde ikke en beslutning av så prinsippiel karakter besluttes politisk?

Min neste tanke var hvilke pressgrupper, eller enkeltpersoner er det son har fått kommunalsjefen til å gå til en slik beslutning. En beslutning jeg stiller spørsmål ved om hun har fullmakt til å fatte.
I brevet hun sendte rektorene står det:  etter ønske fra flere har hun bestemt at det ikke flagges ved skolene i Ålesund under Pride i år.
Det er hvem disse flere er jeg gjerne skulle ha visst. Jeg har aldri likt den anonyme gjengen På vegne av fler. 

Nå ser det ut som både kommunedirektør og ordfører der borte i Ålesund stiller seg bak kommunalsjefen. Sikkert bra for henne, i og med at det å gå ut over sine fullmakter ikke er så smart når du bare så vidt har kommet gjennom prøvetida i stillingen  Hun begynte etter det jeg erfarer i stillingen rundt nyttår, og har allerede klart å få Ålesund på nyhetskartet. Usikker på om all slags PR bestandig er god PR, men pytt pytt.

Jeg er glad jeg ikke er voksen og bor i Ålesund. I det minste er jeg glad jeg ikke omgås barn fra Ålesund. Glad for at jeg ikke må forklare hvorfor regnbueflagget ikke blir heist ved skolen deres i år slik det har blitt gjort så lenge de kam huske.

Ja hvordan skal man forklare et barn at noen voksne mener at regnbueflagget betyr noe annet og mer enn mangfold og kjærlighet?
Et oppvakt barn ville da komme med spørsmålet Hva da? Jeg ville ærlig talt ha problemer med å forklare kjønnsmangfold for en vitebegjærlig 5 åring. Og hvis jeg klarte det på en relativt forståelig måte enda større problemer med å forklare det vitebegjærlige barnet hvorfor de voksne ikke liker at man tenker og føler som man gjør.
Hva skulle jeg svare når spørsmålet om hvem de “dumme” voksne er som har forbudt flagget?
De har jo ikke stått frem. Jeg vet jo ikke hvem de er. Jeg kan ikke gi en forklaring på hvem de er og hvorfor de tenker slik.

Jeg er enda mer glad jeg ikke er forelder eller viktig voksen-person for en ungdom i starten på puberteten. En som ikke helt har funnet sin plass ennå. Ikke helt funnet ut av kroppslige forandringer, hormoner og følelser. Eller voksenperson for en ungdom som føler boblende følelser for “feil” person. Tror du ikke kommunalsjefen sin beslutning om å fire regnbueflagget kan få noen unge til å trekke seg lenger inn i skapet? Noe er feil med meg. Selv de som bestemmer sier det.

Hvem er disse flere som gir foreldre et forklaringsproblem, og hvor mange er de?
I fjor var det en forelder som  fikk rektoren ved Åse skole i Ålesund til å fire flagget etter en dag. Vedkommende forelder kunne ikke ønsker å stille seg bak hele ideologien til organisasjonen Fri.
En forelder har altså i løpet av året vokst til flere. Men hvor mange er de? To? tre? Og er det riktig at de skal bestemme hvor vidt flagg skal heises eller fires ved Ålesunds skoler?

Jeg kan ikke stille meg bak hele ideologien til de mest konservative kristne, men jeg har alltid latt ungene mine delta på julegudstjeneste med skolen. Vel vitende om at det sjelden er de verste svovelpredikantene som slipper til på skolegudstjenestene.

Jeg kan kanskje heller ikke stille meg bak all ideologien til alle i Fri, men jeg har ingen problemer med å se et Prideflagg på en flaggstang, om det så er på skolen, på rådhuset eller i kirken. Man behøver ikke være enig eller stå inne for alt et menneske mener for å respektere at det menneske tenker og føler annerledes enn meg.

Jeg har alltid forsøkt å lære barna mine at vi mennesker er forskjellige. At det er lov å tenke og føle forskjellig. At vi ikke alltid behøver å forstå eller å være enig for å respektere den andres tanker, meninger og følelser.
Hadde jeg visst hvem de flere som ikke ønsker Prideflagg ved noen skoler i Ålesund er så hadde jeg spurt dem Hvorfor? Hvorfor vil du ikke at Regnbueflagget skal vaie på skolen? Hva tror du skjer med barnet ditt hvis det må se et regnbueflagg på ei flaggstang? Hva konkret er du redd for?
Og ja, jeg er oppriktig nysgjerrig. Jeg spør for å forsøke å forstå hva du er så redd for.
Men du vil ikke svare. Du vil ikke en gang stå frem med hvem du eller dere er.

Jeg synes det er urovekkende at en eller flere anonyme mennesker kan utgjøre en så sterk pressgruppe at de klarer å få firt regnbueflagget ved alle kommunens skoler. At noen få , engstelige personer, redde for sine egne følelser eller redde for ikke å kunne styre sine barns følelser er de som hevet langt over alle demokratiske organ skal bestemme kommunens flaggpolitikk. Urovekkende og trist.

Det blir litt politikk fra denne kjerringa om dagen, men det kan kanskje være like interessant som matoppskrifter og støvsugere. I det minste når jeg skriver om det, mat altså. Har aldri vært noen god matskribent.
Om jeg er god til å skrive om politikk får andre bedømme, jeg er i det minste opptatt av og interessert i samfunnet rundt meg og derved politikk. Man skriver som regel best om temaer som virkelig opptar en, enten det er turer i skog og mark, mat eller samfunnsspørsmål.

Jørn Eggum som er leder av Fellersforbundet var på Rødt-dagene for blant annet å snakke om Tesla eierens direkte motvilje mot å snakke med sine ansatte. En arbeidsgiver som prøver å innføre de amerikanske modellene for arbeidsliv i Europa og Norden.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

I innlegget Pengegaloppen skrev jeg at arbeidslivet er organisert annerledes i USA enn i Norge og Norden. Mens norske og nordiske arbeidsgivere ser nytten av å ha et godt og tett dialog med sine ansatte og deres organisasjoner er det en helt annen kultur i USA. Arbeidsgivere og bedriftseiere er enerådende og ord som tariffavtaler, drøftinger og forhandlinger er mest å regne som fy-ord. I dette innlegget kommer jeg mer inn på hva man i arbeidslivspolitikk mener om den amerikanske modellen og hvilke utslag den kan gi.

Norge er det landet i Europa som har nest flest Tesla-verksteder. Bare i Tyskland finnes det flere. Policyen til de amerikanske lederne er at det ikke skal inngås tariffavtaler. Dette får de lokale lederne beskjed om. Eller kanskje mer ordre enn beskjed. Det er en del av firma-policyen.

Tesla, som har revolusjonert elbilmarkedet, har klart å unngå tariffavtaler for sine rundt 127.000 ansatte rundt om i verden.  Administrerende direktør Elon Musk har vært tydelig i sin motstand mot fagforeninger.

I Sverige har IF Metall pratet med Tesla siden 2018 for å få til en tariffavtale uten å lykkes. Derfor mente man høsten 2023 at det var på tide å foreta seg noe.

Den 27. oktober gikk derfor IF Metall organiserte ved Teslas verksteder i Sverige til streik  Nå 7 måneder senere er de fremdeles i streik. Streiken er den lengste i Sverige siden 1940-tallet. Rundt 130 arbeidere, eller én tredjedel av de ansatte ved TM Swedens sju verksteder, streiker. Ean Musk er en prinsippfast mann. Har han bestemt seg for at han ikke ønsker å snakke eller samarbeide med sine ansatte, og da forblir det slik

Tesla flyr nå inn mekanikere fra sine verksteder blant annet i Finland, Danmark og Norge for å erstatte de streikende svenske mekanikerne.

Fire svenske havner har fra starten av november vært blokkert for lossing av Tesla-biler, etter en sympatiaksjon fra Svenska Transportarbetarförbundet (Transport). Etter hvert ble aksjonen utvidet til å gjelde samtlige svenske havner.

Fellesforbundet i Norge sympatiserer med de organiserte i Sverige og kom med sitt boikottvarsel i desember. Med mindre Tesla kom til enighet med det svenske fagforbundet IF Metall innen 20. desember i fjor, ville forbundet iverksette sympatiaksjoner. Det ønsket Tesla som kjent ikke.  Så dermed har ingen havnearbeidere i Norge tatt imot en Tesla for videre transport til Sverige siden desember i fjor. Hensikten med boikotten er å ramme transport av biler til det svenske markedet.

Tesla har måttet ta konsekvenser av boikott-trusselen. For å få Teslaene til Sverige, kjøres nå bilene via Tyskland. Tidligere var skipene til Norge og havnene i Fredrikstad, Moss, Oslo og Drammen den foretrukne ruten.Boikotten tvinger dermed verdens største produsent av elbiler ut på veien og en langt mer kostbar frakt med lastebiler. Det er dyrere  for Tesla å frakte elbilene med vogntog fra Tyskland til Sverige enn fra Norge til Sverige,

Sympatistreiken i Norge er ikke den eneste. En tilsvarende boikott skjer også i Sverige og Danmark. I tillegg har mange andre valgt Tesla-arbeidernes side – fra renholderne som har nektet å vaske Teslas lokaler til elektrikerne som verken har bidratt med service eller vedlikehold på selskapets ladestolper.
Flere steder har også postbud sluttet å levere brev og deler til Tesla i Sverige.

På spørsmål til Jørn Eggum om han trodde streiken og boikotten ville føre frem håpet han jo det, men han var redd Ean Musk og Tesla heller ga f*** i det svenske markedet enn å fire på sitt prinsipp om ikke å inngå tariffavtaler.

For meg som er opptatt av ordnede arbeidsforhold og et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne og deres organisasjoner er det sjokkerende hvordan noen virksomhetseiere i de store internasjonale selskapene bare kan ture frem.

Jeg blar meg gjennom innlegget til Kretahalvorsen. Det er drinker, restaurantbesøk og ølglass. Ikke noe galt med det. Jeg liker å kose meg jeg og, og tar gjerne en kaffe-latte med Barndomsvenninna eller en Tapas-middag med hun som har flyttet men er her av og til. Vi bar ute på en flott tapas-middag senest på15. mai. Det er to uker siden i dag. Etter det har jeg feiret 17. mai og lunsjet med Datteren. Så jeg mener overhode ikke å moralisere eller å høres prippen ut. Jeg reflekterer like mye over eget liv som å kritisere andres.

Da vi var barn stakk vi av gårde på raske ben eller med sykkel for å se om vennen vi hadde lyst til å besøke var hjemme. Vi ringte ikke alltid på forhånd en gang. Jeg hadde venner som ikke hadde telefon. Altså, familien hadde ikke hustelefon, mobilen var ikke oppfunnet da jeg var barn. Vi hadde heller ikke telefon hjemme før jeg var sånn 6-7 år.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Å være sammen med venner betød å leke, sykle, bade, bytte glansbilder… kort sagt ha det kos sammen. Noen ganger kunne en forelder stikke til oss en iskrem eller ei brødskive med svartpølse og majones og et glass saft og vann. Men jeg kan ikke huske at mat og drikke var noen viktig del av besøket. Det viktige var å ha det gøy, være sammen.

I ungdomstida var vi mer i byen. Kanskje et kaffe-besøk eller en “pomfrit” på Møllegrillen eller en salat på Snadder. Men vi var også mye hjemme hos hverandre når vi var sammen med venner. Satt på rommet eller kanskje i ei kjellerstue, spilte musikk og snakket om  gutter og alt annet som var viktig i livet.
Kanskje ble vi spurt om vi skulle ha middag og fikk litt av det familien hadde til middag. Alt fra røkt kolje, via lapskaus til lever. Det ble ikke laget til noe ekstra fordi om det var en ungdom eller to ekstra rundt middagsbordet.  Ikke hos mine venners familier og ikke hvis jeg hadde venner hjemme hos oss på besøk.

Selvsagt ble det ikke servert lever hvis det var bursdagsfeiring eller vi var bedt hjem til vennene til en eller annen anledning. jeg snakker om de mer spontane besøkene eller når vi bare var med hjem etter skolen.

Så ble vi eldre. Flyttet på hybler, fikk oss leiligheter. I min vennegjeng gikk vi fremdeles på spontane besøk til hverandre. Drakk te som vi kjøpte i store forpakninger på billige butikker. 100 teposer av et billig merke og en boks med suketter så var vi alltid rustet for besøk. Å ha kjekspakker eller ei hverdagskake i skapet til venner som stakk innom for en prat slik Mamma og hennes generasjon alltid hadde hadde vi ikke. Det holdt med den tekoppen. Så satt vi der og skravlet og hadde det koselig sammen.
Vi kom ikke for å få te eller kjeks. Vi kom for å være sammen.

Selvsagt møttes vi til fest og moro, gjerne vorspiel før vi skulle på byen men da var det heller ikke veldig til oppdekning. En bolle med potetgull på bordet og drikke fra medbragt bærepose.

Så ble det slutt på å feste hver helg. Vi ble eldre. Delte plutselig bopel med ett menneske til og det dukket opp barn.
Vi hadde mennesker å være sammen med i eget hus og behovet for å “henge med venner” ble mindre. Også overskuddet og tiden. Det var jobb og barnehagehenting. Senere følge opp skole og fritidsaktiviteter til barn.
Plutselig ble jeg fylt med panikkfølelse hvis det ringte uventet på døra. Jeg kunne da ikke slippe inn folk i hjemmet mitt. Det fløt med lego og leker på stuegulvet, lå en haug med klær som skulle brettes og fordeles i gangen og det sto oppvask på oppvaskbenken. Kanskje ikke et tårn av oppvask, men nok til at gjester et utelukket.
Ikke ringte jeg uventet på døra deres heller. Tenk om det ikke passet.

Langsomt ble venner noe du traff sjeldnere og sjeldnere. En kopp kaffe ute på en kafe i byen en gang i blant. En middag ute på en restaurant en gang i året eller kanskje to. Å be folk hjem til meg forble i mange år den årlige Nyttårsfeiringen med et par venner. Ja og kanskje en fest hver gang man hadde et jubileum. 30 årsdagen feiret jeg i rekkehusleiligheten vi bodde i da. 40- og 50- årsdagen i leid lokale.

Det kommer ikke folk innom lenger, og jeg stikker heller ikke innom folk slik jeg kunne gjøre før.

Skal man be gjester krever det litt eller ganske mye overskudd, For hele huset fra kjeller til loft – eller i det minste de stedene gjestene kan finne på å bevege seg må være plettfrie. Selv om haugene med leker på gulvet for lengst er ryddet vekk og det stort sett er både passe rent og ryddig her er ikke alle detaljene like “instagram-vennlige”. Og hva skal jeg i såfal servere? Det må jo være noe litt spesielt. Bord må dekkes og vinduer pusses. Og burde jeg egentlig be gjester før vi har fått pusset opp badet? Det kan jo hende de må på do, og badet vårt er ikke pusset opp på snart 20 år.
Så da ber man ikke venner hjem til seg lenger. Det blir en kopp kaffe ute på en kafe en gang i blant.

Foreldrene mine hadde ofte venner og naboer på besøk på lørdagene. Ikke for fyll og fest, men for hyggelig samvær over en kaffekopp og et kakestykke.  Kanskje ble det servert mat som spekemat, rakfisk eller gryterett, men vel så ofte dukket gjestene opp etter middag og kom til kaffe.
De ble ikke invitert mange uker i forveien, men man tok en telefon på formiddagen og hørte om de hadde lyst til å komme en tur eller ba de spontant når man traff hverandre på butikken.
Det viktigste var å være sammen selv om det kanskje ble litt hektisk aktivitet med vaffelpressa før gjestene kom.
Barndomshjemmet mitt var ikke alltid feilfritt, men venner var det plass til.

Det er dyrtid nå. Mange har ikke så god råd som de har hatt og forskning viser at 49% av oss har økonomiske bekymringer. Hva som ligger i det kan være så mangt.
En kopp svart kaffe ute på kafe koster fort 30 kroner. Noen steder mer. Skal man ha litt å bite i ved siden av blir det fort en 100 lapp. Den hundrelappen er det i dag folk som ikke har råd til å unne seg.  Skal man da la være å være sosial? La vennskap være noe man utøver ved å trykke likes på sosiale medier?

De fleste av oss vil kunne spandere den kaffekoppen på en venn. Men hvem innrømmer for et menneske man kanskje treffer en tre, fire ganger i året at man ikke har råd til den kaffekoppen? Nei man sier selvsagt at man ikke har tid. At det hadde vært så hyggelig, men akkurat nå er det så travelt…

Kanskje er det når man går der og ikke har råd til den kaffekoppen ute på byen at man  kunne trenge den vennepraten mest. Ikke for å velte de økonomiske bekymringene over på noen. Ikke for å dele de eller for å tigge om medfølelse og penger. Men bare for å skravle, le og kose seg i gode venners lag.
Vennskap burde jo være gratis.

Jeg skulle ønske at vi kunne komme tilbake til en tid hvor det var mer vanlig å be folk hjem. Ikke for å vise frem skryte-hjemmet sitt men for å vøre sammen. Drikke kaffe eller saft og skravle, le eller være mer alvorlig. Det man trenger der og da. At man ikke forventer tre retters middag og shinet hus for å stikke innom.
At et vennebesøk er nettopp det et besøk av venner. ikke en inspeksjon for å gi deg karakter som husmor eller interiørstylist.

Jeg ønsker meg tilbake til en tid hvor venner kom på spontane besøk. Send gjerne en melding litt i forkant for å sjekke om jeg er hjemme så jeg får tørket over glassbordet og  skiftet fra den utvaska joggebuksa.

Allan har utfaset bloggskrivingen  nå. Blitt så travel og prominent at han ikke tar seg tid til å skrive fjaset sitt selv. Ikke det at han har invitert bikkja til å skrive for seg slik han har gjort før eller har sluppet til andre gjestebloggere. Nei han følger da med tiden og benytter seg av moderne teknologi.  KI, eller kunstig intelligens er det han har tatt i bruk for å få skrevet sitt daglige fjas mens an selv fordriver tiden med andre sysler.

Jeg reflekterer litt over det at man bruker kunstig intelligens eller intelligens i det hele tatt for å skrive om fjas. Men etter å ha lest hyllesten til fjaset  forstår jeg at fjas er langt viktigere enn det jeg kanskje har sett på det som.  Ikke rart Allan fremdeles ligger et hestehode foran meg på vår kappestrid mot toppen.

Da jeg leste overskriften på innlegget til Allan Et blogginnlegg om fjas fra en gjesteblogger  begynte jeg selvsagt umiddelbart å tenke på hvem jeg skulle få til å være gjesteblogger denne gangen. En trøtt Gamle Gubben Grå som myser over dagens første kaffekopp? Charlie Chihuahua som snorker under skjenken eller Kidd som sover i hundesenga? Tror ingen av de hadde meldt seg frivillig.

Når jeg så forsto at det var brukt intelligens i innlegget til Allan, ble det å la Charlie Chihuahua, Kidd eller Gamle Gubben Grå slippe til fort strøket fra tankene mine. Hundene våre har masse sjarm  og er snille og gode, men spesielt intelligente vil jeg ikke si det alltid virker som de er.
Gamle Gubben Grå er intelligent nok, men ikke sånn klokka 06.45 om morgenen før de første to-tre kaffekoppene.  Det er heller ikke rette tid av døgnet til å mase på Gubben om å være gjesteblogger.

Nei, det måtte selvsagt bli KI-teknologi fra Kjerringa og. Ikke minst fordi jeg hører på radioen at Digitalminister Karianne Tung oppfordrer hver enkelt av oss til å sette seg inn i KI-teknologien og hva den kan bidra med i den enkeltes arbeidshverdag.

Nå ser jeg ikke akkurat på bloggen som en jobb. Det er en hobby jeg driver med fordi jeg liker å skrive. Men likevel spurte jeg chatteroboten inne i PCn min (litt usikker på hva hen heter) om den ville gi meg en kort tekst om kjerringtanker. Etter få sekunder kom denne teksten;

Kjerringtanker svinger som vinden i trærne, fra hverdagslige sysler til livets store spørsmål. De speiler en visdom, tålmodig og stille, en innsikt vunnet gjennom årenes løp.

I kjøkkenets hjerte, ved grytene står hun, med tanker som strekker seg langt utover maten. Hun tenker på livet, på kjærlighet, tap, på små gleder som vokser i hjertets dyp.

Hennes tanker er fylt av erfaring og drømmer, av håp for de unge, og minner om fortid. Som bølger de kommer, de ebber, de strømmer, en kjerrings tanker, et hav av visdom og tid.

Jeg ble ikke så lite imponert. Ja nesten litt rørt. Sånn bortsett fra det der med grytene sugde jeg til meg hvert ord. Utrolig godt skrevet. Langt bedre enn om jeg skulle gjort det selv, og veldig mye raskere.
Ja KI-teknologien kan virkelig revolusjonere bloggbransjen. Vi bloggere kan bare lene oss tilbake i gyngestolen og la ny teknologi overta. Nøye oss til nød å komme opp med et stikkord, eller det går sikkert an å bruke teknologien til det og.

Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til ny teknologi. Jeg vet og at KI brukes til mye bra. Tolker røntgenbilder blant annet. Men hvis vi begynner å bruke slik teknologi til å skrive tekster om fjas og kjerringtanker eller hva vi nå vil at teksten vår skal handle om, hva vil da skje med kreativiteten vår? Når man med et par tastetrykk og et stikkord kan få tekster av slik god kvalitet i løpet av sekunder hvorfor skal vi da bruke tid og krefter på å selv tenke ut en tekst? Teknologien gjør det jo både raskere og bedre enn oss.

Rødt-dagene ble arrangert på DOGA-huset. (Design Og Arkitektur Norge) Det er noen gamle industrilokaler med historie tilbake til 1898. Lokalene ligger rett ved Kulturkirken Jacobs.

Når jeg satt inne i salen så jeg kirken gjennom gittervinduet,  Jeg synes det ble et flott bilde som man kan filosofere mye over.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Mørke inne i lokale, som nesten har noe sakralt over seg.  Kirken ute i den lyse sommerdagen, men bak gitter…

Du kan jo fortsette tankerekken i ditt eget hode….

I innlegget Guacamole, negler og kjerringtanker. på fredag sutrer jeg i kjent stil over at guacamole ikke er det mest spennende å reflektere over. Da får jeg følgende kommentar fra Verdande:

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Ut av matboksen med deg, Brit 😉. Mexico er gode på minst to ting: guacamole og narko. Narkokartellene har overtatt mange plantasjer og eliminert eierne, eller kontrollerer dem i form av beskyttelsespenger. Selvfølgelig fordi det ligger så mye penger i eksporten.

Avocado er i tillegg miljøversting. Trenger enorme mengder vann og kjemikalier, må fraktes over lange avstander, i tillegg til avskoging for å bygge nye plantasjer.

Også kan man jo velge å lage ertemole i stedet 😊

Det var en så god kommentar at den ga meg inspirasjon til et innlegg. Takk, Verdande!

Nordmenn er i Europatoppen når det gjelder konsum av avokado. I Norge ble det i 2010 importert ca. 5.100 tonn avokado. I 2019 var tallet steget til nær 14 000 tonn, 170 prosent økning.

Avokado har gått fra sjelden og luksuriøs, til superfood. Høyt innhold av vitaminer og sunt fett beskytter mot diabetes og hjertesykdom. Den er trendy  og populær blant vegetarianere og veganere.

Norge importerer mest avocado fra Peru og Chile, med Mexico på tredjeplass.

Verdens avokado-hovedstad, Uruapan i Mexico står for 40 % av verdens produksjon av avocado. I 2018 eksporterte de avokado for 2.7 milliarder dollar – bare til USA. Byen ligger på 1.840 meters høyde Den vulkanske jorda og det fuktige klimaet gir unike groforhold. Uruapan betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper».

Avokadotrærne i Uruapan kan høstes flere ganger i året, og et godt tre kan alene gi 600 kilo avling.

Det gikk fint lenge, men så kom det menn med pistoler og tvang bøndene til å betale beskyttelsespenger. Narkokartellene hadde funnet ut at det var gode penger å tjene på avocadoeksport. To store narko-karteller kjemper nå om herredømme over avokado-produksjonen, og de enorme inntektene det gir.  Nå er den fredelige byen Uruapan blitt en av Mexicos farligste byer, med flere hundre drap i året. Narkobandene kontrollerer alt, de som protesterer blir eliminert.

Mexico har vært terrorisert av de brutale kartellene i årevis, og det var i Uruapan narkokrigen i Mexico startet i 2006. Minst 250.000 mennesker er drept og flere titalls tusen er kidnappet eller forsvunnet siden den gang. Nå sloss ikke lenger de  mektige kartellene bare om kontroll over narkohandelen. Nå kriger de med de samme metodene om den svært lukrative avokadoindustrien også.  Vi snakker om halshogging, kidnappinger og henging fra bruer som noen av virkemidlene.

Fortsatt lyst på avocado? Jeg er litt i tvil selv om det egentlig står nettopp avocadosalat på menyen i Drømmehuset I dag. Skal i det minste sjekke hvor avocadoene jeg kjøper kommer fra. Men vet jeg egentlig at det står bedre til i Peru og Chile?

Avokado fra Peru, sto det på skiltet. Med liten skrift på pakningen sto det derimot at frukten var fra Israel.

Dette meldte  VG i november. Jeg har ikke noe mer lyst til å støtte Israels avocadoproduksjon.

Jeg tror avocado som miljøversting og ertemole  må komme i et senere blogginnlegg. Jeg kan ikke overlate til Gamle Gubben Grå å kjøpe avocado til dagens middag og må være med på butikken nå.  Ikke visste jeg at guacamole og avocado kunne være så interessant.

Så var det mandag igjen. Sola har forsvunnet bak skylaget. Det regner, og det skal det fortsette med i hele dag. Slutt på helg og festival. Den grå hverdagen er tilbake. Ja det er nesten så jeg setter meg ned som Allan og klager over blåmandag.

Nesten, for her hos Kjerringa er det verre enn som så. Kjerringa skal sitte her og reflektere over en ukemeny! Er det noe denne kjerringa ikke er, så er det matskribent.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

To av oppskriftene i denne ukemenyen består av blomkål og flesk eller bacon (som er røkt flesk). Den ene dagen skal man spise tynnflesk og fløtegratinert blomkål den andre blomkål med ost& persillesaus og bacon. Blir liksom ikke så variert kosthold.

Eller så synes jeg det var en relativt vanlig og kanskje litt kjedelig ukemeny. Passer i grunn godt til en grå uke med mye regn akkurat som uka som ligger foran meg. I tillegg til rikelig med blomkål og flesk er det fiskekaker, kjøttpudding, breiflabb og spinatsuppe. En ukemeny som var relativt vanlig under min oppvekst på 60- og 70-tallet og ikke noe som får meg til å klikke meg inspirert inn på oppskriftene.