Jeg har satt meg et mål for denne uka. Når jeg det så blir det bobler i glasset.  I går så jeg svart på det. Boblene viket utrolig langt borte. I dag er det torsdag.  Det er fortsatt to dager igjen til det blir helg. Alt er fremdeles mulig.
Vivian skriver om hvor sliten hun er av å sloss mot systemet. Jeg skjønner henne godt. Å sloss mot systemet er slitsomt. Jeg sitter og vurderer om jeg er bedre tjent med å sloss med systemet enn å sloss mot det.
Har ikke konkludert ennå, så jeg lar den ballen ligge død.

Bobler i glasset er ikke så viktig.  Jeg lever bra uten det.  Det viktigste er jo å ha mat på bordet. Med litt fantasi kan en få til mye godt uten å bli ruinert. Et par hvitløksfedd, litt krydder og smør og du kan trylle den tørreste kneippbrødskiva om til lekker hvitløkstoast.  Å si at en hadde hvitløkstoast som en enkle kveldsrett høres mye finere ut enn at man spiste tørt kneippbrød til kvelds. Ikke i det minste er det viktig for en selv. Snakke livet sitt opp i stedet for å snakke det ned. Om så den snakkinga kun skjer i eget hode.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I går så jeg bare problemer, og jeg begynte på en mengde blogginnlegg hvor jeg sytet og klaget over hvor utfordrende og slitsomt livet mitt var.  Jeg ble ikke i noe bedre humør av det. Ikke føltes livet mitt noe bedre av det heller.

I dag våknet jeg og oppdaget at noen hadde kjøpt yndlingsosten min. Det fikk frem smilet mitt. Det skal ikke alltid så mye til. I stedet for tørt kneippbrød med salami ble det (nesten) ferske rundstykker med yndlingsosten til frokost. Rundstykket var ett av de hjemmebakte pølsebrødene jeg bakte til middagen i går. Te i fra det fine kruset med gullhank som jeg kjøpte på Fretex i fjor en gang og luksusfrokosten er på plass. Hadde jeg husket å fotografere frokosten hadde den til og med gjort seg på Instagram.

Det er fremdeles to dager igjen før det blir helg.  Målet kan fremdeles nå.  Og når jeg det ikke kommer det en ny uke med nye muligheter.  Det gjelder å ikke gi opp.