Det vanskelige ordet Unnskyld…

Jeg avsluttettelefonsamtalen med et raskt KLIKK.
Hadde dette vært i gamle dager når telefonene hadde rør, så hadde jeg slengt telefonrøret  ned på telefongaffelen med så mye kraft at vedkommende i den andre enden hadde hatt øresus og hodepine i timer etterpå.   Jeg var så sint at jeg hadde fysisk vondt – og jeg hadde akkurat utsatt noen for en verbal skyllebøtte også kalt “Brit uten filter.”
Et så eksplosivt raserianfall som det jeg hadde hatt koster mye energi- og energi hadde jeg ikke nok av i utgangspunktet.  Jeg var utslittresten av dagen – og jeg hadde dårlig samvittighet.
Det er ikke pent å utsette noen for “Brit uten filter”, men det er ikke pent å ta full fart å trampe på tærne mine gang på gang med spisse, tynne stiletthæler,  Det er sunt å reagere, kanskje ikke med en verbal eksplosjon, men man skal gi tydelige tilbakemeldinger når noen sier eller gjør ting som sårer deg.

Dagene gikk. Jeg tok ikke kontakt for å be om unnskyldning. Hvorfor skulle jeg det?  Noen hadde trampet på tærne mine, og før jeg eksploderte hadde jeg i løpet av samtalen bedt vedkommende minst fire ganger om å slutte.   Men noen hørte som vanlig bare sin egen stemme.   Tilslutt tok jeg frem tordenrøsten, ga henne en omgang “Brit uten filter” og la på Jeg hadde fått nok, mer enn nok – og jeg kom ikke til å be om unnskyldning, ikke denne gangen.

Personen i den andre enden av telefonsamtalen er feilfri i egne øyne.  Har vært det så lenge jeg har kjent vedkommende, og det er noen tiår.  Feilfrie mennesker gjør som kjent aldri feil, det er derfor de er feilfrie. Og feilfrie mennesker viser aldri svakhet ved å nedverdige seg til å be om unnskyldning. Hvorfor skulle de? De er jo feilfrie.  Så nei, det kom ikke noen unnskyldning fra den andre heller.

I dag skulle vi etter planen møttes.  Men vi hadde ikke hatt kontakt siden utblåsningen for over en uke siden.
Så i dag fikk jeg en avlysning av avtalen med henvisning til telefonsamtalen som var blitt avsluttet litt brått.
Jeg sendte melding tilbake om at det var trist at vedkommende ikke ønsket å treffes som avtalt.  At jeg ikke hadde tatt kontakt, kom av at jeg i grunn hadde forventet at vedkommende hadde tatt kontakt etter at hun hadde tråkket meg så solid på tærne, og at jeg i påvente av en unnskyldning ikke hadde tatt kontakt.
Svaret kom raskt.  Hun trengte ikke be noen om unnskyldning. Hun hadde ikke gjort noe galt.  Derimot var det jeg som burde be om unnskyldning.  Jeg hadde jo sagt i mot henne med høy stemme, gitt henne en reprimande, og atpåtil slengt på røret.  Man gir ikke feilfrie mennesker skyllebøtter, og man avslutter ikke telefonsamtaler med feilfrie mennesker med et klikk.  
Jeg svarte ikke på meldingen med en gang.
Jeg hadde ikke lyst til å fortsette krangelen. Det ville ikke føre til noe godt. Men samtidig kunne jeg ikke gi meg og komme med en uforbeholden unnskyldning.  Ikke denne gangen. Vedkommende hadde gått for langt, såret meg og virkelig trampet på meg. Hvis jeg ikke sto opp for meg selv denne gangen, men nok en gang bøyde nakken,  ville det ikke være sunt for meg og selvbildet mitt.
Jeg trengte tid til å tenke før jeg utformet et svar.
Etter et par timer uten svar fra meg, kom en litt spakere beskjed.  Et ønske om at vi begge kunne legge uenigheten bak oss å gå videre.   Ingen unnskyldning.  Ingen anger, eller forståelse for at vedkommende virkelig har såret meg, men et ønske om å legge det bak oss å gå videre.
Jeg kjenner vedkommende.  Jeg tror det er det nærmeste en unnskyldning jeg kan ha håp om at kan komme.  Jeg har ingen behov for å fortsette uoverensstemmelsen.  Jeg kan bli eksplosivt sint, men jeg er sjelden langsint.
Så, jeg sender melding om at jeg ikke har noe behov for å fortsette noen krangel.  Unnskylder at jeg ikke hadde rukket å svare på forrige melding, og ønsker god helg med en hyggelig kommentar og et smilefjes.

Hvorfor føler så mange det som et nederlag å be om unnskyldning? 

10 kommentarer
    1. *flirer* Jeg skjelte ut ei kjerring i nabolaget en gang. Hun tråkket også 🙂 Min tålmodighet varte i noen år, selv om mennesket gjorde meg så anspent at jeg en gang fikk migreneanfall av henne da hun stod og klaget over den ene naboen etter den andre. Flotte mennesker, alle sammen, men hun kritiserer alt og alle. Likevel var jeg påklistret høflig og vennlig. Man har da folkeskikk…..inntil et visst punkt. Det var pokker så deilig å få plassert skapet! Jada, hun er nok feilfri og jeg et fryktelig menneske etter jeg bad henne dra til helvete, men det er helt ok. Orker ikke snobbete smårasister uansett, så det passer meg ypperlig å ikke forholde meg til henne.
      Hun forsøkte faktisk å si unnskyld på sin noe sære måte ( det var hun som startet hele greia som fikk meg forbanna), men det falt nok vanskelig å spa frem en uforbeholden unnskyldning, for plutselig begynte hun å anklage meg siden jeg hadde vært så frekk og kjeftet på henne. Over og ut! Jeg smilte kaldt og sa jeg ikke ønsket å diskutere saken mer..ha en fin dag!

    2. Det er noen mennesker man ikke trenger å ha i livet sitt, og noen man dessverre må forholde seg til… Men det gjør godt å plassereskapet, jeg er enig i det.

    3. Hadde helt sikkert kommet til å gjort det samme som deg. Men jeg tror nok ikke jeg hadde klart å hatt noe med dette mennesket å gjøre, før jeg hadde fått en skikkelig unnskyldning. Du må virkelig ha et godt hjerte du <3 Det er ikke akkurat koselig å bli tråkket på gang på gang heller.

    4. Tror ikke jeg er så veldig godhjerta, kanskje litt….
      Og, JA det er utrolig vondt å bli tråkka på. Men noen har ikke evnen til å se at de tråkker på andre.
      Noen mennesker kan man velge vekk, andre må man ha en viss kontakt med. Hun jeg sikter til er jeg nædt til å ha en viss kontakt med, da er det bedre å legge ting døde og gå videre. Jeg har ikke tilgitt.

    5. Ikke tenk på det, noen ganger så må man ta i et tak og sette noen på plass. Det høres ikek ut som du har tapt en venn, de høres ut som du et et slit mindre.

      1. Hadde det bare vært så vell….
        Hadde en venn oppført seg slik hadde ikke vi vært venner. Jeg kaster ikke bort tiden min på folk som tror de er bedre enn andre. Men noen kan man ikke velge bort uten at veldig mye blir veldig komplisert.

    6. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å tilgi, en person som tilstadig mener at han/hun aldri har feil. Ville nok ha tolerert det en stund, men så er det slutt. Jeg er en temperamentsfull person som garantert hadde fått opp som ei kruttønne, og da hadde nok personen ikke ville snakke med meg mer. Noe som kanskje hadde vært greit for begge parter.

      1. Jeg har ikke tilgitt. Vedkommende gikk over streken og har gjort det for mange ganger.
        Jeg er og temmelig temperementsfull, og “Brit uten filter” pleier å ha virkning på folk. Jeg tror at vedkommende som fikk skyllebøtta nok ikke egentlig hadde så lyst til å ha kontakt med meg på en stund. Men vi må nok fortsette å ha en viss kontakt. <
        jeg håper, men tror ikke, at vedkommende kan gå litt i seg selv og innse at hun ar gått over streken. At hun for en gang skyld er den som ber om godt vær, er en forandring fra tidligere…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg