Som mangeårig tillitsvalgt har jeg vært opptatt av at arbeidstakere som ønsker det skal ha faste hele stillinger. En lønn å leve av uten å være nødt til å shoppe vakter for å få økonomien til å gå rundt.
Spesielt innen helse og omsorg er det en høy bruk av deltidsstillinger for å “få turnusen” til å gå opp.

I de siste årene har også arbeidsgiversiden begynt å innse at heltid er tingen. Men da må folk arbeide mer ubekvemt. Flere helger, netter og kvelder – fremdeles “for å få turnusene til å gå opp”. De fleste som har vært i bransjen noen år husker vel Anne Kari Bratten, direktøren i arbeidsgiverforeningen Spekter, og hennes sleivete uttalelser om sykepleiere som heller drakk kaffe-latte enn å jobbe. Svaret mitt til henne kan du lese i innlegget. Åpent brev til Anne- Kari Bratten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På kommunestyret denne uka hadde vi en sak om heltidskultur i kommunen. Vi har satset på det i noen år nå, og saksfremlegget var fult av skryt på hvor flinke kommunen er.
At vi mister en del sykepleiere og andre fagpersoner fordi de for å få hele stillinger ofte må velge mellom 12 timers vakter i helgene eller å arbeide annenhver helg ble kanskje litt underkommunisert. Misnøyen med mye helgejobbing hadde de tenkt å stilne med å betale en drøy tusenlapp mer i måneden.
Jeg var ikke imponert.

Flott at kommunen satser på økt bruk av heltid, men når man for eksempel innen Helse og omsorg har en gjennomsnittlig stillingsstørrelse på rundt 50% er det et stykke igjen til at man kan slå seg på brystet og snakke om heltidskultur.
Det er et stykke igjen før folk også i den sektoren har en lønn å leve av.

Jeg ser og at andel 0% arbeidstakere, såkalte timelønnede er økende. Den skulle i følge planen være på 21% av totalt ansatte og så reduseres år for år ned mot 15%.
I stedet viser tallene at denne andelen, den mest usikre ansettelsesformen, er økende. Den er nå helt oppe i en tredjedel av arbeidsstokken.

Som tillitsvalgt engasjerte jeg meg mye i problematikken rundt 0% arbeidstakere og den usikkerheten de har.
De er i praksis ansatt fra vakt til vakt. De vet kanskje om noen vakter denne uken og den neste, men har usikkerhet om hva de kan regne med å tjene i neste måned, eller måneden der etter. De får ikke lån, og mange av de tør heller ikke leie seg bolig men blir boende hjemme på jenterommet.

Mange av de jobber mye. Svært mye. Det er best å si ja til de vaktene de blir tilbudt slik at de kan ha litt ekstra å leve av hvis det skulle bli smått med vakter neste måned eller måneden deretter.
Har de fri en dag står de opp og gjør seg klar slik at de kan komme seg raskt på jobb hvis en av kollegaene skulle være syk og de blir ringt inn. Det gjør at livet føles relativt uforutsigbart.
Jeg regnet ut en gang hvor mye en slik 0% ansatt hadde arbeidet i gjennomsnitt de siste tre årene. Svaret var 127% stilling.

Løsarbeider med livet på vent har jeg pleid å kalle “nullene mine”.
Nå ser jeg at antallet “null” i kommunen er økende stikk i strid med hva som er planen.

Gjorde det jeg sa noe inntrykk på de andre i kommunestyret? At en tredjedel av arbeidsstokken i kommunen er 0 % arbeidstakere? Ikke nevneverdig.

Tror ikke folk helt forstår hva en slik ansettelsesform medfører. At de ikke har tenkt gjennom det. For det å ha et arbeidsliv som fører til mer utrygghet og at arbeidstakere i enda større grad blir prisgitt arbeidsgivernes velvillighet er ikke riktig utvikling.

Jeg har sansen for et fleksibelt arbeidsliv. Hvis godt voksne mennesker på slutten av karrieren når de kanskje er gjeldfrie ønsker den friheten en slik arbeidsform har er jeg ikke så engstelig. Men de har gjerne faste, trygge stillinger. Det er de unge, nyutdannede som setter livet sitt på vent og inngår slike arbeidsavtaler. Ikke fordi de ønsker fleksibiliteten, men fordi det er det eneste de får tilbud om.
Vi får et A-lag med full sikkerhet og et B-lag som tar alle vakter de kan få bare for å overleve.
Den utviklingen bekymrer meg.