På tirsdag hadde forfatteren Jan Kjærstad en kronikk i Aftenposten. Den var stillet som et åpent brev til statsminister Støre og temaet er strømkrisa. I dag kan den samme avisen publisere statsministerens svar.
Den første tanken som slår ned i meg er ville bloggeren Brit, trikkefører Syversen eller hun enslige moren som lever på AAP fått like raskt svar? Vel nok om det, slike funderinger fører ingen steds hen, og det er jo flott at statsministeren tar seg tid i en travel hverdag til å svare på de spørsmål en forfatter eller hvilken som helst annen innbygger måtte ha. På mange måter føler jeg at Kjærstad i sin kronikk stiller spørsmålene på vegne av mange av oss. Han spør :
Hvorfor har vi fått rekordhøye strømpriser i kraftlandet Norge?
Kan vi reforhandle strømavtalene med europeiske land?
Har vi kraftoverskudd eller kraftunderskudd?
Og har de som styrer, «mistet kontakten med folket», «evnen til å styre», og «mistet språket»?
Gode spørsmål, så jeg klikker meg spent inn for å lese statsministerens svar.
Først kommer frasen Støre nå har gjentatt til det kjedsommelige. Strømpriskrisa er ikke hans feil. Det er Putin og Russlands invasjon av Ukraina som er grunnen til de skyhøye strømprisene.
Så noe jeg og har hørt nesten like mange ganger, at jo selv om vi stort sett er selvforsynte med strøm her i landet så hender det enkelte år at vi i perioder må importere kraft, derfor er det nødvendig med kraftutvekslingsavtaler med andre land.
De første slike avtaler ble inngått av salige Einar Gerhardsen og Tage Erlander på 1960-tallet.
Også det er gammelt nytt. Men den avtalen førte ikke til at Norge måtte følge europeiske kraftpriser. Det er jo det som har ført til dagens strømpriskrise, ikke at vi hadde en avtale med svenskene om å hjelpe hverandre med kraft når nabolandet hadde behov for det.
På 1990-tallet ble samarbeidet utvidet til å gjelde hele Norden, og de siste årene også med Storbritannia og Tyskland.
skriver Støre i sitt svar til Kjærstad. Og slik jeg opplever det er det vel nettopp denne utvidelsen av hva vi regner som nabolag og gjensidig hjelp granner i mellom mange i Norge reagerer på i dag. Ikke at vi utveksler eventuelt kraftoverskudd, men at det er kraftprisene i dette “markedet” som skal bestemme kraftprisene her hjemme.
Hva skjedde så med Norge da energikrisen rammet Europa? Jo, prisene økte, særlig fordi vi har utveksling med landene rundt oss. Det merket vi som forbrukere da strømregningen økte utover høsten 2021.
Slik fortsetter Støre. Men her er det noe som skurrer litt. Det er vel ikke først og fremst utvekslingen av strøm – eller at vi solgte strøm på det Europeiske markedet da, som gjorde at prisene steg for forbrukerne her i landet? Det er vel det at vi er forpliktet via disse avtalene som er inngått til å ha de samme kraftprisene her i landet som i resten av Europa? Det er ikke det at vi hjelper Europa med deres kraftkrise som får prisene til å stige, det er avtalene som er inngått og som gjør at vi ikke kan ha lavere pris på strømmen vi trenger selv enn den vi selger til utlandet.
Jeg fortsetter å sitere Støre:
Nær alle kraftselskapene i Norge er offentlig eid, og staten og kommunale eiere fikk dermed også økte inntekter.
For meg er det et ord som faller ned i hodet når jeg hører om noen som får vesentlig økte inntekter på grunn av krig og elendighet. Ordet er krigsprofitør, og det er ikke et ord som jeg liker å bli assosiert med. Heller ikke at landet mitt blir oppfattet som det.
Så forklarer Støre hvor mye hans regjering har gitt i strømstøtte til oss forbrukere. Jeg tenker i mitt stille sinn to ting. For det første; de får mesteparten av det jeg betaler i strømregning og så gir en del av det tilbake og forventer at jeg skal være takknemlig. Det er nesten som om noen skulle ha svindlet meg og tømt bankkontoen min for penger, og jeg så burde føle takknemlighet til svindlerne hvis de ga deler av beløpet tilbake til meg.
Det koster fremdele det samme å produsere den strømmen. Differansen mellom hva vi betalte før og hva vi betaler nå etter at strømstøtten er trukket fra forsvinner ett eller annet sted i det europeiske kraftmarkedet, og ja mye av det handler i statskassa men det hjelper ikke meg og min privatøkonomi.
Og en ting til; jeg liker ikke så godt å være mottaker av støtte. Her i landet liker vi liksom å klare oss selv, så lavere priser hadde vært en bedre løsning enn denne noe byråkratiske støtteordningen som vel og må ha en ikke ubetydelig administrativ kostnad.
Etter en del avsnitt med alt regjeringen har tenkt å gjøre for å bedre kraftpris-situasjonen på sikt sånn som utbygging av havvind og solenergi har Støre skrevet seg varm og kommer med noe som nesten blir en omformulering av et gammelt Arbeiderparti-slagord. Alle skal med er nå blitt til alle kan bidra. Alle kan bidra til at vi bruker mindre kraft.
Folk har allerede gjort en innsats: Tall fra NVE viser at husholdningene i Sør-Norge i november reduserte strømforbruket med over 10 prosent sammenlignet med i fjor.
kan statsministeren oppglødd fortelle,
Jeg kan selvsagt ikke svare for hele Sør Norge, men her jeg ferdes var det langt mildere i november i 2022 enn i november i 2021. I tillegg var jeg om mange som har redusert innetemperaturen sin med mer enn 10% og sitter inntullet i pledd for di de ikke har råd til å fyre. Jeg vet om mennesker som står opp midt på natta for å vaske klær når strømprisen er på sitt laveste eller dropper og lage varm middag flere dager i uka, fordi de ikke har råd.
Er det denne innsatsen statsministeren er så fornøyd med?
Hva med å sette en politisk bestemt lav pris på kraften? Da risikerer vi at vi bruker mye mer energi enn vi egentlig har, og at vi kan få mangel på kraft og behov for rasjonering på kalde tider av året hvor vi trenger kraften mest.
Her tror jeg at Støre tar feil. Jeg ville ikke sløse uhemmet med strømmen samme hvor dyr den var. Det tror jeg de færreste av oss ville gjøre. Dette er en formyndertankegang jeg ikke synes er en statsminister verdig. Å ha så lave tanker om landets innbyggere at han tror vi ville sløse uhemmet med strømmen, selv om noen av oss muligens ville hevet innetemperaturen med et par, tre grader.
Dette kunne og løses med et topris-system. Altså en høyere pris for de som har “overforbruk”. Et slikt topris system hadde vi frem til slutten av 70-tallet.
Når Støre nå nærmer oss slutten av svaret sitt kommer det jeg synes er det mest interessante i innlegget. Og endelig tror jeg jeg har funnet svaret på det mange på venstresida i norsk politikk har lurt på lenge. Hvorfor så mange velgere i en usikker tid med økt fattigdom og økte priser tror at Høyre og Erna Solberg er svaret.
Vi har politiske vilje til å gjøre endringer, ikke noe system er der for systemets skyld. Men vi må vite at endringene faktisk gir lavere priser, mer stabilitet, og at de ikke kommer med mange negative virkninger.
Jeg kan forsikre om at vi ser på mange ulike tiltak for både å trygge forsyningssikkerheten, sikre lave og stabile priser og bidra til at bedriftene våre kan inngå trygge fastprisavtaler. Men vi skal være sikre på at de grepene vi velger, faktisk virker og ikke tvert imot setter oss i en enda vanskeligere situasjon.
Når man driver med politikk kan man ikke alltid vite at de grep man tar fører til de resultater man ønsker og forventer. Man kan aldri være sikker på at det ikke vil medføre noen negative konsekvenser man ikke har klart å forutse. Man må likevel våge å handle når det kreves handling.
Erna Solberg kunne ikke vite om det å stenge ned landet 12. mars var riktig avgjørelse å ta. Heller ikke i dag kan vi si med sikkerhet at det var den eneste riktige beslutningen å ta den marsdagen. Hun kunne ikke vite med sikkerhet alle de negative virkningene det hadde – selv om hun nok var klar over en del av de.
Solberg turte å ta politiske grep som fikk stor innvirkning på oss alle uten å være 100% sikker på at det var det eneste riktige å gjøre.
Jeg tror det er det mange av oss savner med dagens regjering og Jonas Gahr Støre som statsminister, evnen og viljen til å handle.