I mange år hadde jeg bare et ønske. Et ønske om å gli inni mengden og kunne gå for eksempel gjennom skolegården på ungdomsskolen uten at noen la merke til meg.  Uten spydige kommentarer og ekle tilrop. Uten at noen spente bein, dyttet tistel i håret mitt eller spyttet meg i ansiktet.

I studietiden i Oslo fant jeg anonymiteten jeg trengte.  Jeg kunne være meg uten at noen brød seg. Uten at jeg skilte meg ut.  Det var godt, og det gjorde meg godt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

De siste årene har jeg levd med at noen kjenner meg igjen på gata “Der er hun som skriver om eldreomsorg”  Folk har kommet bort til meg og sagt at de liker det jeg skriver. Slikt er positivt.  De som ikke liker det jeg skriver, kommer ikke bort og gir beskjed. Tilbakemeldingene jeg får er stort sett positive.

Denne uka har jeg stukket hodet frem som blogger i lokalavisa. og jeg har fått masse hyggelige tilbakemeldinger fra folk jeg møter på.  Som hun unge jenta på kaffeen som på litt dårlig Norsk forteller at hun har lest om meg i avisen.  eller hun dama som ville ha meg til å skrive opp bloggadressen til bloggen min.

Det er sikkert de som ler av meg bak ryggen min. De som mener at nå har hu derre Brit blitt litt vel høy på seg selv. Blogger! Hva blir det neste?

Jeg tror ikke jeg er så veldig høy på meg selv.
Men jeg er fornøyd med at de som forsøkte å knekke meg i ungdomsårene ikke klarte det.
Jeg er glad for at jeg i voksen alder har det motet og den tøffheten som skal til for å være meg selv.
Så får de som ønsker åle bare le.