Jeg fikk Nina Lykkes bok “Vi er ikke her for å ha det morsomt” til jul. Der er det et avsnitt eller en liten historie jeg vil dele med dere. Bruke som innledning til noen refleksjoner.
Hovedpersonen i boka, en forfatter, er på en videregående skole for å fortelle om en bok han har skrevet. Elevene er lite interessert. De fleste sitter opptatt av mobil eller PC, mens noen benytter anledningen til å ta seg en lur med hodet på pulten og hetta godt trukket over hodet.
Etter foredraget kommer to elever opp til læreren og forfatteren. Læreren forteller at disse to 18-19 åringene skal skrive oppgave om boka og har noen spørsmål til forfatteren. Den første eleven starter med å innrømme at hun ikke har lest boken hun skal skrive oppgave om, men hun vil gjerne at forfatteren skal fortelle Hva er temaet i boka, etter din mening? Hva er budskapet? Hun og venninna står spent og klar med penn og papir til å notere forfatterens svar.
Forfatteren stiller seg undrende til at de ikke har lest boken de skal skrive oppgave om, men læreren forklarer at de er så presset, ungdomstiden er så tøff at det har de dessverre ikke hatt tid til det. Det er så mye annet de må ha fokus på. Disse to elevene har tanker om å ville noe. Den ene ønsker å studere medisin, den andre vil bli veterinær. Så begynner læreren å fortelle hva hun mener temaet og budskapet i boka er mens jentene noterer flittig.
Når forfatteren hisser seg mer og mer opp over at man ikke trenger å lese boken man skal skrive oppgave om skildres det på en slik måte at det kan virke som om det er forfatterens reaksjon det er noe galt med, men er det egentlig det?
Nå snart 40 år etter at jeg gikk ut av gymnaset kan jeg innrømme at jeg ikke leste hele Juvikfolket som jeg skrev særoppgave om i norsk, men jeg leste mesteparten. Jeg husker og at jeg fikk en litt spiss kommentar fra læreren om at hun trodde jeg ikke helt hadde fått med meg slutten. og karakteren ble sikkert redusert på grunn av den observasjonen. Det var ingen lærer som ville hjelpe meg til gode karakterer på en lettvint måte, selv om jeg og hadde store drømmer om studier og karriere.
Historien i boka håper og tror jeg er satt på spissen. Samtidig vet jeg at lærere kan føle et press for å gi enkelte elever bedre karakterer enn de fortjener. Foreldre møter opp på konferansetimer og nærmest forlanger at ungdommen skal få toppkarakterer. Ja, jeg har sågar hørt om foreldre som har møtt opp med advokat for å forhandle om karakterene til eleven.
Det er et enormt press på våre ungdommer. Ofte er det vi foreldre og andre voksenpersoner som legger det presset på de unges skuldre. De skal ha toppkarakterer, de skal studere, de skal få høye akademiske utdanninger som lege, veterinær eller jurist.
Her i huset dro Yngste Sønn på rammeverksted og fikk rammet inn fagbrevet sitt før jul. Det ble hengt opp på veggen i gangen. Yngste Sønn er stolt av det fagbrevet, og vi er stolte av han. Vi vet hvor mye og hardt han arbeider. Vi vet hvor nøyaktig og flink han er, og vi vet han har skaffet seg en utdanning han kan leve godt av. Blikkenslagere er en ettertraktet yrkesgruppe.
Likevel ble et av temaene i en samtale med en eldre slektning om kanskje han burde studere……. ikke noe konkret studium, bare han studerte ett eller annet. Blikkenslager var liksom ikke bra nok.
Det er greit å ønske alt det beste for sine unge, men hjelper vi de ved at de får bedre karakterer enn evner og innsats tilsier? Er det greit å dele ut seksere fordi foreldre krever det? Er det greit å være “snill” lærer å hjelpe elever inn på studier de egentlig ikke er kvalifiserte for? Vil ikke de få hverdagen midt i fleisen når de starter på studiene? Eller vil foreldre og forelesere også der berede veien så toppkarakterene fortsetter gjennom studiene? Det kan bli en tøff overgang til arbeidslivet for mange. Står du midt på natta som usikker turnuskandidat på et sykehus mens pasientene raser inn er det ikke bare å ringe pappa for å få hjelp.
Ved universitet og høgskoler er det en stadig økning av studenter som blir tatt for eksamensjuks. Fra 2020 til 2021 ble antallet mer enn doblet. NRK har en artikkel om eksamensjuks. Der snakker de med noen studenter om temaet.
– I går fikk vi vite at man kan bli utestengt på grunn av fusk, og det var helt nytt for oss. Og vi har allerede hatt en eksamen. Så vi burde egentlig fått vite det før,
Det virker ut fra artikkelen på meg som om disse studentene NRK har snakket med mener at noen burde fortalt dem at fusk ikke var lov, at man ikke kan forvente at de klarte å tenke ut såpass selv. Medstudenten utdyper dette
– Jeg tror det er flere grunner til at folk blir tatt i juks, blant annet at de ikke er klar over de ulike konsekvensene. Og derfor ikke gidder å sette seg inn i regelverket når det gjelder kilder og riktig kildehenvisning.
De gidder ikke sette seg inn i regelverket fordi ingen har fortalt voksne mennesker, her representert av to 20 år gamle studenter som studerer barnevernspedagogikk, at det er galt å jukse. Jeg mener, det er lærdom de burde ha tilegnet seg allerede i første klasse på barneskolen, og det er foreldrene som burde ha lært dem det.
Bråtejordet ungdomsskole er stengt på andre dagen i dag. Verneombudet har stengt skolen for å ivareta sikkerheten til de ansatte. Med bakgrunn av hendelser med avfyring av fyrverkeri inne på skolen og trusler mot lærere har verneombudet ved skolen bestemt å stenge skolen i henhold til arbeidsmiljøloven.
–Jeg går ikke inn i detaljer på truslene, men det handler om at en gruppe elever har en atferd som man oppleves som aggressiv og truende. Ansatte skal ikke utsettes for trusler og har krav på et godt og trygt arbeidsmiljø.
Dette er verneombudets kommentar til NTB.
Selvsagt har lærere som alle andre arbeidstakere krav på et godt og trygt arbeidsmiljø, og det må være relativt ekstremt når et verneombud velger å stenge 400 elever ute fra undervisningen i 2 dager.
Hva er det som får ungdom i 13 – 15 års alderen til å true lærere, andre ansatte og medelever på en slik måte?
Avfyring av fyrverkeri ser jeg på som “guttestreker”. Det kunne nok hendt i min ungdom også. Fyrverkeri innendørs, litt mindre smart . men fremdeles guttestreker som ville bli løst med en alvorsprat på rektors kontor og et brev med hjem. Men trusler og gjentatte “fyrverkeriangrep”!!!
Bråtejordet er ikke den eneste skolen som sliter med slike utfordringer. I en artikkel i Utdanningsnytt fra 2021 kan man lese om en levekårsundersøkelse utført av Statistisk Sentralbyrå hvor de intervjuer et representativt utvalg av ansatte i forskjellige bransjer. Så har de tatt utgangspunkt i den forskningen og funnet ut hva som er de mest fremtredende utfordringene for ansatte i undervisningssektoren.
To av utfordringene som peker seg ut er:
Lærere på 1-10 trinn har over fire ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler sammenlignet med yrkesaktive ellers i samfunnet. Vold eller trusler om vold omfatter hendelser av ulik alvorlighetsgrad. Det kan dreie seg om slag, spark, dytting, lugging eller andre fysiske angrep.
19 prosent av lektorer og pedagoger oppgir å være involvert i ubehagelige konflikter med elever siste år. Konflikter med elever (og foresatte) er en utfordring som peker seg ut i videregående skole.
Hva er det som går av dagens unge, og ikke minst; Hvem har ansvaret?
Skolen som ikke har lært elevene at slikt ikke er greit, eller foreldrene?
Jeg mener helt klart at ansvaret først og fremst ligger hos foreldrene. Foreldrene har ansvar for å lære sine barn respekt for andre mennesker. Respekt for lærere og andre voksenpersoner så vel som medelever.
Foreldre har ansvaret for å lære barna sine hvordan man oppfører seg ute i samfunnet.
Man truer ikke lærere, man jukser ikke på eksamen.
Enig med deg. Det er foreldrene som har ansvaret for å lære sine barn respekt for andre mennesker. En lærer underviser i fag, har ungene på dagtid. Foreldre ser ungene når det er middag, og ved leggetid. Resten av dagen er det ymse fritidsaktiviteter som regel er foreldrestyrt. I dag er så vidt jeg vet, og heldigvis, krav til voksne som f,eks skal være fotballtrener, lagleder for ungene. De blir kurset i elementære humanistiske verdier.. eller How to behave om du vil.
Det er noe som heter “Man blir det man spiser” og at det er ikke bare gryter som har “store ører”, det har også barn. Da er jeg tilbake til middagsbordet og hva det blir snakket om der og store ører I mitt engasjement i diverse fritidsaktiviteter møter jeg alle slags unger fra alle samfunnslag. Det som er litt interessant er at jeg nesten ganske treffsikkert kan fortelle deg hvilke politiske – ideologiske hjem ungene kommer fra. Hva som blir snakket om rundt middagsbordet. Dette manifiserte seg til fulle under flyktningkrisen i 2015. Tusenvis av flyktningbarn skulle integreres. Hva er vel bedre en at de møter norske barn til lek og morro.. tenkte jeg. Som tenkt så gjort. Så litt tilbake til barn og store ører. Skal ikke gjenta her ord , kallenavn og setninger enkelte barn lirte av seg. Det jeg tenkte var at disse innvandringskritiske gloser , har de ikke kommet på selv.
Så ja, du har rett enda en gang. Det er foreldrene som har ansvaret hvordan man oppfører seg i samfunnet.
Det er foreldrene som skal ta oppdrageransvaret. Fotballtrener, speiderledere og korpsdirigenter kan være viktige rollemodeller. Og det er nok mange av de, samt gode lærere som har hatt en avgjørende påvirkning på mange unge. All honnør til de! Men ansvaret er det foreldrene som har.
Mange barn i dag er fullt utlært fra ung alder hvilke rettigheter de har, men det at det følger noen plikter med de rettighetene virker totalt ukjent.
Et tankevekkende innlegg om så mye ,så ikke lett å kommentere…
Barn og unge har mistet noe viktig et sted på veien i dag, spesielt ifht. skolen .
Og det er så ufattelig mange foreldre som ikke greier ta fatt i det med å lære barn grunnregler for når det gjelder respekt og ansvar. Barn på de nederste trinn i barneskolen gjør nøyaktig som de vil, jeg synes det er direkte vondt å se det jeg ser det gjennom øynene til min sønn som er lærer i barneskolen…
Håper din sønn ikke lar seg påvirke av den tankeløse slektningen din… Mine barn har valgt akkurat de de vil med tanke på utdanning og jobb, noen kunne nok ha valgt høyere utdannelser men jeg er like stolt av alle!
Ja, det er mange som mister noe et sted på veien, og det er foreldrene som av ulike grunner ikke evner – eller ønsker å lære barna grunnleggende regler for ansvar og respekt.
Jeg tror ikke sønn min lar seg påvirke av kommentaren. Han sa at det sikkert var mye interessant han kunne studere, men at han trodde ikke det å sitte mange år bøyd over studier helt var han. Han liker mer praktisk arbeid. Så er det en slektning som har sin innstilling, og sin bakgrunn. Resten av slekta er like stolte som oss foreldre.
Det er nok en del “curlingforeldre” som er vel ivrige med kosten for å gjøre veien lett for avkommet. Jeg kjenner nok at det er mange som burde brukt mer av energien til å lære barna sine å ta ansvar og heller latt den der kosten hvile…
Tror du har rett i det.
Det er viktige ting du belyser. Jeg tror også at det er endel foreldre der ute som ikke kan sette grenser for sine barn. De vokste selv opp i en tid da det var tendenser til fri barneoppdragelse,de ble ikke satt grenser for selv. Vi har også curlingforeldrene som koster veien for sine håpefulle. Jeg mener at det selvsagt er foreldrene som har ansvaret for å lære barna folkeskikk,forskjell på rett og galt. Barna må også erfare motgang, det er det alle vokser på.
Jeg tror det med grensesetting er viktig, og at mange av ulike grunner har problemer med det. Nå skal man jo forhandle med barna om det meste. Jeg tror det går an å sette grenser uten å være autoritær – og jeg ser mange flinke, unge foreldre som får til nettopp det.
Jeg har og støtt på mange unge voksne som har surfet på en friksjonsfri vei gjennom livet, når de møter første motbakke, noe som kanskje bare ville være en hump i veien for andre velter alt og de blir helt knust. Det er trist og litt rart å være vitne til.
Jeg kan nevne humper som at de ikke får den stillingen de søker (selv om det er kanskje over 70 søkere) at de ikke får høyeste bud på den leiligheten de bød på eller lignende. Da er det noen som har gjort den livsveien litt vel glatt og smidig.