Jeg elsker å starte dagen litt rolig. Står gjerne opp litt tidlig for å få litt rolig tid med blogging, radio og en tekopp. I dag morges kom det en melding på radioen som fikk det til å gå kaldt ned over ryggen min, og som gjorde meg utrolig trist.

60 prosent av 3.693 pleieansatte på 100 norske sykehjem sier at de minst én gang har begått vold, overgrep eller forsømmelser mot sykehjemsbeboere, ifølge en studie.

Det er ikke en hvilken som helst kilde radioreporteren refererer til, men en pressemelding fra Helse- og Omsorgsdepartementet.

60 prosent innrømmer at de selv har begått vold, overgrep eller forsømmelser mot sykehjemsbeboere som er noen av de svakeste og mest rettsløse vi har i samfunnet vårt.
60 prosent innrømmer at de selv har….
Hvor mange er det som innerst inne vet at de selv har begått slike handlinger, men som ikke angir seg selv – selv ikke i en anonym spørreundersøkelse?  Jeg vil anta at det finnes noen som ikke innrømmer egen brøde.

76 prosent av pleieansatte har observert en kollega begå slike handlinger.

Hvor mange slike handlinger blir begått når det ikke finnes noen vitner?
Ingen andre vitner enn en gammel sykehjemsbeboer, hjelpetrengende og som regel dement.  Du må være ganske hjelpetrengende for å få plass på sykehjem i våre dager.
Hvem vil vel tro på en gammel dement beboer hvis hun prøvde å rapportere om vold, overgrep eller forsømmelse?
Ville det lønne seg for den gamle å “sladre”?
Hva ville skje neste gang pleier og beboer var alene?

 

Kun 9,6 prosent innrømmer å ha utført fysisk vold mot beboere, men 23,2 prosent har observert kollegaer utøve fysisk vold mot beboere en eller flere ganger. 

Fysisk vold er i rapporten definert som Bruk av fysisk makt som kan resultere i akutt eller kronisk lidelse, fysisk skade, smerte, funksjonshemning, nød eller død. Dette er forklart i forskernes kalde språk  Kan omfatte, men er ikke begrenset til handlinger som å slå (med eller uten gjenstand eller våpen), bite, lugge, sparke, kvele, riste, brenne, upassende bruk av medisiner og misbruk av tvang/makt.

Pleiepersonell som slår gamle pleietrengende mennesker med gjenstand eller våpen. (Her regner jeg med at både stokk og krykker defineres som våpen, og håper at man ikke mener det vi til vanlig ser på som våpen. For det finnes vel ikke våpen inne på norske sykehjem?). Et hvert slag er et slag for mye.

Jeg håper bitt-skader er mest vanlig mellom beboere.  At det ikke er så veldig mange pleiere som biter pasientene sine, men jeg ville ikke bli overrasket om det forekommer. Et bittmerke ville være enkelt å gi en annen beboer skylda for. Er jeg kald og kynisk? Kall meg heller realist.

Lugging og brenning, og ja det forekommer nok. Både med og uten forsett.

Jeg håper det er de færreste pleiere som sparker eller kveler pasientene de er satt til å ivareta. Men jeg er ikke så blåøyd at jeg ikke tror at det forekommer.

Risting, upassende bruk av medisiner og misbruk av tvang/ makt er jeg overbevist at forekommer oftere enn de fleste av oss tror.

 

40,5 prosent innrømmer at de selv har utøvd psykisk vold. 62,4 prosent rapporterer at de har sett kollegaer utøve psykisk vold mot beboere.

Nesten halvparten innrømmer at de selv har utøvd psykisk vold. Godt over halvparten rapporterer at de har sett kollegaer utøve psykisk vold.

Psykisk vold er i rapporten definert som Verbal eller ikke-verbal atferd som kan resultere i en følelse av psykisk smerte, frykt eller nød.  Forklart som kan omfatte, men er ikke begrenset til ydmykelse, latterliggjøring, umyndiggjøring, trusler, trakassering og isolering/bli fratatt frihet. 

Det er hjerteskjærende å tenke på at våre eldre kan bli slått, sparket og lugget.  Men det er ikke noe bedre å tenke på at de kan bli ydmyket, trakassert og blir fratatt frihet.

Som dere ser av rapporten er psykisk vold langt mer vanlig enn fysisk vold.

Og mens jeg kan forstå, forstå men ikke unnskylde, at en utslitt pleier i ren utmattelse og fortvilelse kan nesten i refleks ty til fysisk vold i “kampens hete”,  har jeg overhode ingen forståelse for bruk av psykisk vold. Å ydmyke, latterliggjøre, true  eller trakassere pleietrengende mennesker man er satt til  å ivareta finnes det ingen unnskyldninger for. Ingen!!  

For psykisk vold foregår ikke som en ren impulshandling.  Det må en god runde innom hjernen for å klare latterliggjøre, true eller trakassere noen.

 

1,1 prosent innrømmer å ha utøvd økonomisk eller materiell vold.  2,1 prosent melder at de har sett kollegaer utøve slik vold. 

Økonomisk eller materiell vold er definert Ulovlig, uautorisert eller feil bruk av en eldre persons ressurser, eller intensjonell ødeleggelse av materielle ting av betydning.   Det er forklart av forskerne som Kan omfatte, men er ikke begrenset til stjeling av penger/eiendeler, forfalsking av verdipapirer, frata en eldre person rettmessig
tilgang til, informasjon om eller bruk av personlige ressurser som penger, eiendeler og eiendom

1,1 prosent er ikke en høy prosentandel. Men det betyr at 40 personer innrømmer å h begått en straffbar handling. Det finnes ingen formidlende omstendigheter som kan brukes til å forsvare tyveri fra gamle, syke og pleietrengende. Og mens psykisk vold gjør meg sint, ja så gjør tyveri fra hjelpeløse beboere på sykehjem meg beint ut forbanna.

0,4 prosent innrømmer å ha forgrepet seg seksuelt på beboere. 1,6 prosent melder at de har sett kollegaer forgripe seg. 

Å forgripe seg seksuelt er i denne rapporten definert som Tvungen og/eller uønsket seksuell interaksjon
(berøring eller ikke berøring) av noe slag med en eldre person. Her blir selv forskernes vitenskapelige forklaring for sterk kost for meg. Kan omfatte, men er ikke begrenset til tvungen og/eller uønsket berøring, uberettigede
og/eller smertefulle prosedyrer relatert til kjønnsorganer, ikke-kontakthandlinger av seksuell karakter som å tvinge noen til å se pornografisk materiale, verbal eller atferdsmessig trakassering, og handlinger av
penetrerende karakter; oralt, vaginalt eller analt. 

Her orker jeg ikke kommentere. Jeg blir rett og slett kvalm.

 

Det siste rapporten tar opp er forsømming. Hele 46,9 prosent sier at de har sett kollegaer forsømme seg. Forsømmelse er definert som Mangelfull eller unnlatelse av å beskytte en eldre
person mot skade eller å oppfylle grunnleggende pleie og omsorgsbehov, fra formelle eller uformelle
omsorgsgivere.  Forskernes forklaring på hva som ligger bak definisjonen. Kan omfatte, men er ikke begrenset til medisinsk behandling, ernæring, hydrering, hygiene, klær og/eller andre grunnleggende aktiviteter i det daglig. 

Igjen føler jeg på sorg, sinne og fortvilelse.  For jeg vet at dette er hverdagen ved i det minste noen sykehjem. Det har jeg erfart da jeg jevnlig besøkte noen på sykehjem.

Noen av dere som leser bloggen min jevnlig og som arbeider i eldreomsorgen har før nærmest beskyldt meg for løgn når jeg har kritisert forholdene ved enkelte sykehjem tidligere.  Dette er en rapport NTU  har utført, og som presenteres av Helse- og omsorgsdepartementet.  Link til hele rapporten, finner du her. Den er bare på 30 sider, og er relativt lettlest.

Samtidig vet jeg utmerket godt at dette ikke tegner det fulle og hele bildet av norske sykehjem.  De aller fleste som arbeider der er gode og trygge helsearbeidere som utøver god omsorg. Noen av dere er engler i hvitt som gir langt mer enn man kan forvente.

Jeg vet og at det er mange helsearbeidere som går hjem fra vakt og føler på dårlig samvittighet for de forsømmelsene som har blitt gjort på jobb den dagen. For alle de tingene de ikke rakk å gjøre, for alt tiden ikke strakk til og alle gangene de måtte fly videre uten å få gitt den omsorgen de ønsket å gi. Jeg har arbeidet i helsesektoren i 30 år. jeg vet hva en travel vakt er. Noen ganger rekker man ikke alt.

 

– Ingen skal oppleve frykt for å bli utsatt for vold og overgrep, og alle har rett på en trygg og god eldreomsorg. Regjeringen arbeider for et trygt samfunn med gode tjenester og god livskvalitet for alle. En av samfunnets aller viktigste oppgaver er å beskytte sine borgere, og det at mennesker blir utsatt for vold og overgrep angår oss alle. Dessverre viser undersøkelsene til Aftenposten og NTNU at utfordringen er enda større enn vi tidligere hadde trodd. sier Helseminister Bent Høie.

Det holder ikke, kjære Helseminister. Dette skjer på din vakt, og som den høyeste sjefen er det ditt ansvar å komme med noe annet enn fine ord og beklagelser over at du ikke visste hvordan ståa er i det helsevesenet du er satt til å ha ansvaret for. Ansvarsfraskrivelse kler ingen, aller minst en minister.

En avdelingsleder på en sykehjemspost kommer ikke langt ved å si at Dessverre er problemet med at de ansatte utøver vold mot beboerne enda større enn vi hadde trodd. Hvor lenge tror du den sykepleieren vil forbli avdelingsleder?  Hvorfor er ansvarsfraskrivelse en farbar løsning for den øverste ledelsen?

Selvsagt har ministeren og regjeringen løsning på hvordan de skal få redusert volden i norske sykehjem.  Jeg må innrømme at jeg og har noen ideer om hva som kunne bidra.  Merkelig nok, eller kanskje ikke fult så merkelig, har vi ikke de samme verktøyene, de samme løsningene på listene våre.

Her er lista til Høie og regjeringen.

1. systematisk oppmerksomhet på tema,
2. systematisk arbeid med avvik og rutiner,
3. opplæring og kursing,
4. personsentrert omsorg og
5. organisatoriske grep

For meg som har arbeidet mange år i helsevesenet, som er tillitsvalgt og er helsepolitiker blir jeg ikke overrasket over punktene.  De er som forventet, og ligner mye jeg har hørt før. Men jeg tror ikke de kommer til å løse utfordringene.

Tar man seg tid til å lese hele rapporten står det mye der som understøtter mine teorier.
Et forebyggende tiltak kan være å identifisere og forstå risikofaktorer relatert til pleieansatte, inkludert deres generelle holdninger til eldre personer med eller uten demens leser jeg i rapporten.  Dette er noe jeg ville ha prøvd å kartlagt allerede i et jobbintervju hvis jeg var leder.

I norske sykehjem har over 80% av beboere demens, og mange utviser aggressiv adferd relatert til sin diagnose. Aggressiv adferd er ofte et uttrykk for uoppfylte behov, og avgjørende for å håndtere dette er å forstå betydningen bak, derav trenger ansatte økt kunnskap og kompetanse. Jeg tror slik kunnskap er en del av pensum både for helsefagarbeidere og sykepleiere.  Kunne man da ikke si at man ønsker å øke andelen ansatte med fagutdannelse? Det er en alt for stor andel ufaglærte ved våre sykehjem.

Det er nødvendig med et tilstrekkelig antall ansatte på hver vakt står det i rapporten.
Det tror jeg er en nøkkelfaktor.  Mange nok til at man kan drifte på en forsvarlig måte vil nok få ned antall forsømmelser.  At man alltid har mulighet til å være to i stell når det er nødvendig ville nok bidra til mindre fysisk vold og kanskje og redusere andelen av seksuelle overgrep.

 

Fokusgruppeintervju med avdelingsledere i sykehjem indikerer at vold, overgrep og
forsømmelse mot beboere i er et oversett pasientsikkerhetsproblem. Lederne var ikke kjent
med begrepene vold, overgrep og forsømmelser, men etter å ha blitt presentert for stikkord fra
definisjoner, kom de opp med eksempler på hendelser de mente var skadelig for beboerne. Selv om
hendelsene ble beskrevet som skadelig, ble de samtidig også forsøkt rasjonalisert og unnskyldt.
Til tross for at lederne fortalte om episoder der ansatte hadde begått hendelser av vold, overgrep og
forsømmelser, var det vanskelig for dem å innrømme at det kunne skje. Og det ble sett på som utenkelig.
Lederne ønsket heller å snakke om vold fra beboeren mot ansatte, noe de mente var et stort problem.
Når ansvarsfraskrivelsen og fornektelsen begynner så langt nede i ledelseshierarkiet e det ikke rart at Helseministeren ikke er informert eller har vært klar over situasjonen. Det er fortsatt bare en forklaring og ikke ment som en unnskyldning.

Lederne mente at vold, overgrep og forsømmelser er underrapportert, og pekte på det gjeldende avviksmeldingssystemet som et hinder.  Likevel mener Helseministeren at økt fokus på avvik er det som skal til. Skulle nesten tro han ikke hadde lest hele rapporten.  Den er bare på 30 sider. Helt overkommelig.

Jeg tror at kulturen ved det enkelte sykehjem, den enkelte avdeling har mye å si. Det samme sier rapporten.
Kulturelle faktorer kan dreie seg om oppfatninger om hva vold, overgrep og forsømmelser er og/eller om en har en oppgaveorientert kultur der det er viktigst å få oppgavene unna selv om det kan bety at beboerne blir behandlet litt «røft» og at det brukes makt.
I følge lederne kunne en lojalitetskultur ansatte imellom gjøre det vanskelig å skulle rapportere hendelser der kolleger var involvert. Hvis slike episoder ble rapportert, skjedde det gjerne muntlig og ikke ved bruk av avviksmeldinger.

Fysiske, seksuelle og økonomiske overgrep ble sett på som mest alvorlig, likevel ble disse ikke rapportert bare på mistanke, en ville ha klare bevis på at det hadde skjedd.
Psykiske/emosjonelle overgrep ble også sjelden rapportert fordi det var vanskelig å identifisere. Forsømmelser ble imidlertid oftere rapportert, spesielt når disse kunne knyttes til faktorer utenfor ansattes kontroll, som underbemanning.  
Og da spør jeg meg, hva gjør lederne når de får gjentatte avviksmeldinger på forsømmelser på grunn av underbemanning? Sørger de for å øke bemanningen opp til et nivå som sikrer forsvarlig drift slik at man unngår forsømmelser?

Bare få av lederne hadde rapportert videre eksternt til andre myndigheter. Så hva er vitsen for en ansatt å melde avvik hvis avviket stopper hos nærmeste leder uten at noe skjer?

 

Går man enda et hakk opp i lederhierarkiet til de som leder hele sykehjem leser jeg bak mange fine ord.
På organisasjonsnivå var de viktigste løsningene på utfordringene med vold, overgrep og forsømmelser å tilpasse seg tilgjengelige ressurser.  Tydeligere kan det vel ikke sies at det er pengene som rår og at det å holde seg innenfor gjeldende budsjett er viktigere enn beboernes sikkerhet og trygghet.

 

Forskerne har og sett på pårørendes opplevelser og vurderinger knyttet til vold, overgrep og forsømmelse av eldre pasienter i sykehjem. Der er ikke delprosjektene publisert ennå. Rapporten har med seg noen av funnene, men siden dette blogginnlegget er mer enn langt nok, tror jeg jeg sparer det til de to delprosjektene blir publisert.

 

Jeg vil oppsummere med at min konklusjon på hva som kan bidra til å redusere vold, overgrep og forsømming i norske sykehjem ikke er mer rapportering og fokus på avvik som likevel ikke vil bli meldt.
Min løsning er å øke grunnbemanningen. Satse på bruk av fagutdannede ansatte og luke ut de ansatte som aldri burde arbeide innenfor helse- og  omsorg.
Og så burde man arbeide med kulturbygging. Sterke ledere som viser i handling så vel dom i ord at her er vi for å ivareta beboernes behov.
“Pasienten i sentrum” og “I trygge hender” er noen av de målene vi arbeidet mot i helsesektoren en gang. Nå heter det “Godt nok.”  Det er kanskje på tide å pusse støv av de gamle målsetningene?