I dag er det vær. “Amy” er her. Det blåser friskt, og regner tett. Oransj farevarsel for vind er ikke vanlig kost på mine kanter. Det blir garantert på med softshell jakke og støvler når jeg om litt skal ut med hundene.
Klager overhode ikke på været. Det får jeg ikke gjort noe med. Sannheten er vel at jeg lar meg fasinere av naturkreftene, og synes det kan være friskt med en tur i skikkelig vær, så lenge en kommer inn i hus etterpå.
Forresten er det folk som har det verre enn meg. Søster har sendt snapp fra hytta i fjellheimen der er det både sludd og snø. Yngste Sønn er et sted langs kysten hvor det både er oransj farevarsel for vind, flom, ras og nedbør. Tror og at strømmen er, eller har vært borte hos Høvdingen skal en tro kartet i lokalavisa. Han klarer seg nok. Har vært med på værre uvær enn dette, og har ved inne. Jeg var der i går kveld.
Vibbedille skriver om grønnkål Det dyrket vi et år. Det var gøy og ga stor avling. Hadde fryseren full i flere år etterpå.
Tror det blir suppe til middag i dag. Uvær er suppe-vær. God varm suppe etter at en har vært ute og blitt våt og kald. Hjemmelaget potetsuppe med purre og bacon. Ja, og varme baguetter eller rundstykker ved siden av.
Men nå kan jeg ikke sitte her og knotte mer. Hundene må ut, og da må jeg det samme. Så nå frokost og ut i regnet. Og Vibbedille; jakka mi er godt impregnert.
Monica har et innlegg om å høste konepoeng. Jeg høster kanskje ikke konepoeng lenger, men kjerring-poeng kan jeg fremdeles samle. Selv om jeg ikke er kjerringa til noen er jeg fremdeles ei durabelig kjerring.
Ja, jeg kaller det kjerringpoeng i dag og ikke husmorpoeng. Kjerring-begrepet favner langt videre enn bare husmor-sysler.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har gjort stort i dag. Det er fremdeles morgen. Det får være nok at jeg har kommet meg opp, kledd på meg og fått meg dagens første tekopp. Ikke mange poeng samlet så langt, altså.
Da er det bedre å skryte litt av tidligere bragder. Det er lov å være fornøyd med egen innsats uten å mene at en på noen som helst måte er bedre enn andre. Det å samle kjerringpoeng handler i grunn om å gjøre ting en selv mener at ei durabelig kjerring bør bedrive tiden med.
For meg er en typisk kjerring-syssel og drive med matauk. Og selv om jeg nok kunne være enda flinkere på det området er jeg godt fornøyd med at jeg har kantareller og sukkererter i fryseren, flere glass med både tomat-syltetøy, og soppsalt i kjelleren, ogen liten skvett soppsoya og egendyrkede poteter i kjøleskapet.
En annen ting som gir kjerringpoeng er å stå på ute. Så klipping av Tornerosekratt, buskene ved gjerdet og tømming av potter med tomatplanter gir gode poeng (og vondt i ryggen).
Det gir og kjerringpoeng å være en tydelig stemme, enten det er fra talerstolen i kommunestyresalen eller her på blogg.
Jo, jeg tror ikke grunn jeg lever opp til mine egne forventninger til hva som kreves av ei kjerring, selv om jeg helt klart har forbedringspotensiale
Allan har fått seg iskremmaskin. Nei det ble feil. Allan har kjøpt seg iskremmaskin.. Han måtte kjøpe den slik alle vi andre må her inne på blogg.no. Fikk den ikke i betaling for å reklamere for den på blogg slik enkelte bloggere jo gjør av og til. Selv har jeg mottatt en robot-støvsuger, to kaffekrus, en kvartkilo kaffe og det samme mengde te. Ikke stort å bli fet av.
Selv om Allan har måtte kjøpe denne iskremmaskinen i dyre dommer reklamerer han friskt og freidig for den på bloggen sin. Ikke fordi han er så himla fornøyd med den. Så vidt jeg forstår har han ikke testet den ennå. Ikke fordi han driver veldedighet. Allan er forretningsmann. Han hadde ikke brukt tid på alle disse blogginnleggene hvis han ikke tjente litt penger på det. Nei han skriver om denne iskremmaskinen fordi han har inngått en affiliate-avtal med forhandleren.
Affiliate er et litt komplisert ord som er noe vanskelig å forklare og forstå, skriver Allan. Men kort sagt betyr det at han legger inn en lenke til forhandlerens nettbutikk, og så får han prosenter av eventuelle salg forretningen får på grunn av at Allan sine lesere velger å klikke seg inn og bestille produktet via Allans lenke.
Selv om jeg blogger fordi jeg synes det er en hyggelig hobby, så har jeg jo næringvett. Bloggingen var ikke noe mindre hyggelige da jeg tjente noen kroner på det, snarere tvert i mot. En affiliate-avtale eller tre hadde ikke vært dumt.
Jeg tror jeg må søke litt rundt å forsøke å finne ut hvordan jeg kan skaffe meg det.
Har man hunder så må man ut på tur flere ganger hver dag. Det er noe av hensikten med å ha hund for min del. At de drar meg ut selv når dørstokken er litt vel høy.
Nå som jeg er alene med ansvaret for hundene betyr det at når jeg har avtaler tidlig på dagen må jeg ta morgenturen enda tidligere. Kan ikke drøye med lufteturen med hundene til jeg er ferdig med avtalen min. Noen ganger blir det bare en kort tur de morgenene jeg må tidlig av gårde, men ut på tur må jeg.
Flaks at jeg ikke har den trangen at jeg må ha på meg spesielle klær for å labbe avgårde på tur. Jeg er så stiv om morgenen at det å skifte opp til flere ganger før en kommer seg av gårde hadde gjort at jeg måtte ta hundelufteturen enda tidligere. Det hår fint an å labbe tur med hundene, også i skogen eller på stranda uten å ha spesialdesignet tights for formålet.
Noen dager føler jeg for å bure meg inne. Kroppen spiller ikke helt på lag. Jeg føler for å holde meg inne og drive på med mitt enten det er å lage soppsoya, fordype meg i kommunale sakspapirer eller rydde kjellerboden. Eller, når kroppen er på sitt verste, bare være helt i ro på sofaen under pelspleddet. Samme hvor mye jeg ønsker det, og samme hvor mye jeg har på programmet så må det å gå tur prioriteres flrst. Ikke bare en tur, men flere turer hver dag.
Regn er heller ingen godkjent unnskyldning for å slippe å gå ut. Ikke for meg, og ikke for hundene. Akkurat nå, klokka er rundt 7 på morgenen, sitter jeg spent og venter på at det skal lysne av dag. Kroppen min forteller meg at det er rått ute. Jeg bare lurer på hvor vått det er. Joda. Jeg har både vanntett jakke og vanntette sko. Regnbukse har jeg og hvis det virkelig plasker ned. Men jo mindre jeg trenger å styre med påkledning desto bedre. Kroppen er stiv og bevegelsene går sakte i dag.
Noen mener at man ikke går skikkelig tur før man bestiger høye topper eller vandrer over vide vidder. At jeg som gjerne labber rundt i urbane strøk ikke går skikkelige turer. Når det gjelder det å gå og sunnheten i det så er det så enkelt at hvert skritt teller. Enten det skrittet gås på asfalt, grusvei eller fjellvidder. Om du ikke har helse eller kondis til å gå Beseggen eller bestige Glitertind er det en dårlig unnskyldning for å la være å ta steget over dørstokken.
Nå går nok jeg mer i skog og mark enn det mange kanskje tror. Det er ikke direkte urbant her på Vågård hvor Drømmehuset ligger. Skogsbunn har jeg nok under skosåla hver dag, selv om det noen dager kun er stiene i Hundremeterskogen jeg trasker rundt på.
Det begynner å lysne. Det er grått, men jeg tror regnet har gitt seg. Bra, for jeg skal snart ut på dagens første tur, klokka nærmer seg 7.30.
Det føles ikke riktig at jeg skal sitte her tidlig en søndag morgen å skrive et innlegg hvor jeg helt vederlagsfritt og gratis reklamerer for Allan og hans vindusvaskere. Nei, det gjør overhode ikke det. Hvordan mange ganger har jeg omtalt disse vindusvaskerne nå? Jeg aner ikke, men det er snart like mange ganger som jeg har skrevet om blomkålsuppe.
Ved å legge seg strategisk på plassen over meg på topplista får han jo denne kjerringa til å skrive et innlegg om nettopp robotvindusvaskere. Derved får han denne kjerringa til indirekte å delta på en gratis reklamekampanje for bloggen og produktene hans lenge før kirketid en hellig søndag. Er det rart denne kjerringa føler seg utnytta?
Hvis disse vindusvaskerne er så fantastiske som Allan vil ha det til forstår jeg ikke hvorfor han frakter den med seg frem og tilbake til Månetoppen. Burde han ikke følge sin egen oppfordring å kjøpe en slik at han kan ha en på hvert sted? Altså kjøpe seg en vibdusvasker å ha på hytta i tillegg til den han har hjemme. Er det bare vi som skal bruke tusenvis av kroner på å få vinduene rene mens blogg-kongen lar vindusvaskeren han garantert har mottatt gratis gjøre jobben for seg?
Gratis vindusvasker og gratis reklame. Allan er vel den eneste bloggeren her inne som har knekt koden og klarer å skaffe seg vesentlig med reklameinntekter for tiden. Det er faktisk ganske imponerende.
Nei jeg er ikke misunnelig. Hva skal jeg med vindusvasker på hytta? Vinduene er så smårutetw at jeg nok ikke får en vindusvasker inn i rutene. I tillegg tipper jeg den ikke kan jobbe uten en viss tilgang på strøm. Sånn luksus har ikke jeg på hytta. (Hjemme i Drømmehuset derimot hadde en vindusvasker vært mer velkommen.)
Restaurantbesøk og pannekaker flybåren fra Dubai kan du lese om hos Allan i dag. Og slikt forventes det at denne kjerringa skal sitte å kommentere. Et aldri så lite sukk unner jeg meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og lurer på om det skal bli oppvarmet fårikålrester fra fryseren eller potetstappe til middag.
Et ekstra sukk fordi jeg hadde planer om restaurant og elegante omgivelser i dag men slik blir det ikke. I stedet blir det hagearbeid, vaskefille og i beste fall en kopp svart kaffe ute på terrassen.
Svart kaffe på terrassen. Jeg som hadde planlagt å nyte et glass rødvin i Kranen bar på toppen av Munch-museet mens jeg så solnedgangen farge Oslo rød i kveld.
Det var egentlig dagen for den månedlige aktiviteten med Svoger, og i dag sto Munch på programmet. Men Svoger ringte tidligere i uka. Det har kommet vann inn i kjelleren på hytta til Svigermor, og Svoger må ta seg av det sammen med Yngste Sønn. Han har verken tid til å studere kunst eller utsikten over Oslo sammen med meg, forståelig nok. Vi tar det igjen neste måned.
Jeg kunne selvsagt tatt turen alene. Kanskje fått med meg Datteren. Men akkurat da Svoger ringte og avlyste avtalen følte jeg lettelse. Jeg var så sliten at det føltes godt å slippe en Oslotur, enda så koselig det er. Nå har jeg hatt en rolig uke. Ladet batteriene. Jeg har mer energi nå enn jeg hadde i starten av uka. Likevel føles det godt å ta en rolig helg hjemme. Er liksom i sånn huslige modus for tiden.
I går var det, som hver dag, ut på tur med hundene. Tåka lå tett mellom furuleggene. Et kaldt drag i lufta. Snart må nok vantene på på disse morgenturene. Jeg liker mystikken tåka gir. Turen i går gikk på Kilemoen, og var på et par, tre kilometer. Mange fine steder å gå tur her på Ringerike, of jeg liker å variere.
I motsetning til Vibbedille som forteller at hun sto over suppa ble det suppe på denne kjerringa i går. Ikke rett etter turen da, men en tallerken tomatsuppe til middag sånn i 17-tida. Tomatsuppe og hjemmebakt foccacia. Flink kjerring som sanker husmorpoeng.
Lettere å sanke husmorpoeng når man ikke bruker dagen til å fly rundt i butikker å lete etter Goretexbukser som sitter som støpt, eller Goretexbukser i det hele tatt. Jeg vet det blir tyn når jeg skriver dette, men det er faktisk mulig å gå tur uten Goretexbukse og andre turklær.
Mulig Vibbedille og jeg henvender oss til forskjellige grupper. De jeg prøver å motivere til å komme seg ut på tur er de som vanligvis har problemer med å krabbe seg over dørstokken. Jeg tenker at da er den unnskyldningen at de ikke har tur-klær utrolig lett å ty til. Den unnskyldningen holder ikke for meg. Du kan gå tur i de klærne du står og går i til vanlig. Dropp kanskje selskapskjolen og de høyhælte skoa, men kosebukse går greit.
Sko eller fottøy er jeg mer nøye på enn bukser. Har jeg lokket noen over dørstokken som ikke så ofte er på tur, tar jeg gjerne en rask kikk på føttene deres og velger tur ut fra det.
Har de joggesko med litt god såle kan man godt ta turen både til skogs og til fjells. Kanskje ikke velge de turene med de våteste stiene eller de mest ulendte stiene med løse steiner eller mange røtter hvis man ikke har fjellstøvler. Slike hensyn, men det er fult mulig å få fine turopplevelser og føle mestring uten å ha svidd av tusenlapper på turklær.
Til slutt, og nå håper jeg Vibbedille fremdeles har humoristisk sans, fortsett med å spise burger i stedet for blomkål-suppe, og Goretexbuksa passer nok snart….
Dermed har jeg postet mitt 17. innlegg som omhandler blomkål-suppe . Nå drar jeg straks ut på tur.
Historien Vibbedille forteller på sin blogg er både tankevekkende og vond. En fireåring har måtte blitt evakuert ut fra en krigssone. Han har sett og opplevd ting en fireåring ikke burde sett, ikke burde opplevd. Trygt tilbake i Norge kommer minnene frem gjennom tegninger, og han forteller om hva han har vært vitne til av grusomheter. En ganske så naturlig reaksjon for et barn vil jeg anta, uten at jeg er noen ekspert. Hadde jeg vært mor til det barnet hadde jeg vært glad for at barnet klarte å gi uttrykk for det det hadde opplevd. Få det ut, på en måte. Ikke sette lokk på det, stenge det inne. Sånn reagerte ikke barnehagen der den lille 4 åringen tegnet og fortalte. Moren, altså Vibbedille, fikk beskjed om å ta en prat med sønnen, barnehagen ville ikke at han skulle tegne og fortelle slike grusomme ting,. De andre ungene ble redde.
Reaksjonen til barnehagen forundrer meg. Dette skjedde ikke på 70-tallet. Hendelsen er fra 2006. Er det slik fremdeles at barn som kommer fra krigsområder og til norske barnehager må legge lokk på det de har opplevd? At de ikke kan gi uttrykk for det verbalt eller gjennom tegninger? Det kommer jo en del flyktningbarn med en del i bagasjen?
Men det gjorde det og i 2006, og hadde gjort det i en del år. Så hvorfor denne redselen for å la den lille fireåringen bearbeide traumene sine sammen med trygge voksne? Kan det komme av at fireåringen ikke var “flyktning”, men hadde norsk mor som virket ressurssterk? Han falt ikke inn i den gruppa som de hadde egne prosedyrer og ressurser for?
Jeg kan forstå at de andre barna kunne bli redde av fireåringen sine tegninger og beretninger. Men jeg ville og mene at det da er det voksne i barnehagen og ta å trygge barna. Forklare at dette skjedde i et land langt borte. Legge vekt på hvor bra det er at fireåringen har kommet trygt hjem. Kanskje bruke det til holdningsskapende pedagogikk. Snakke om krig og fred, krangling mellom barn i barnehagen og hvor mye bedre det er når folk eller land er venner. Jeg vet ikke. Jeg er ikke pedagog, men slik ville jeg ha prøvd å møte etcslikt barn. Pluss, hvis barnet hadde mye grusomt som måtte ut kanskje la barnet få litt alenetid med en trygg voksen til å tømme seg litt. Samt trygge barnet på at det alltid kunne komme til den voksne hvis tankene ig minnene ble litt overveldende.
Mens jeg sitter her og skriver og egentlig tenker at vi nok har kommet lenger i dag slår en annen tanke ned I meg. Tenk om det tvert i mot har gått i motsatt retning.
For det sentrale i Vibbedille sin forklaring er de andre barna ble redde. Tipper jeg riktig så er det noen andre foreldre som har klaget på barnehagen. De vil ikke ha noe av ar barna deres blir redde eller engstelige av noe de ser, hører eller opplever. I ekte curling-foreldre ånd må alt som ikke gjør barndommen rosa og sorgfri vekk.
Vi ønsker selvsagt alle å gi barna våre en god og trygg barndom. Men å fjerne alle hindringer, alle sorger, all motgang tror jeg heller ikke er sunt. Hvis barnet lever i en verden så sukkettøy-søt at det ikke er plass for et barn som har opplevd at livet ikke alltid er innhyllet i rosa sukkerspinn, ja da tror jeg det barnet firt får en krasjlanding i møte med voksenlivet.
Og er det ikke nettopp det vi ser for tiden? De barna som gikk i barnehagen sammen med sønnen til Vibbedille i 2006 er de som er i begynnelsen av 20 åra i dag. Vi opplever jo at en del unge arbeidstakere i dag ikke er rustet for voksenlivet. De har problemer med å forholde seg til arbeidstid, skyhøye forventninger til rask karriere og høy lønn, samt liten forståelse for at de må ta sin del av de mindre spennende oppgavene.
Jeg snakker overhode ikke om alle unge voksne, men vi vet alle at det finnes slike unge som jeg beskriver. Det er ikke lenge siden jeg hørte om en mor som hadde ringt og skjelt ut en arbeidsgiver. Det var grusomt at arbeidsgiver hadde satt et barn (hennes 22 år gamle datter) til å rydde på et lager når hun heller ville stå i kassa i butikken.
Det er helt greit å ville skåne barn for livets brutalitet. Jeg mener at man skal gjøre det man kan for å trygge barn. Men når noe som er skremmende eller vondt dukker opp i barnas hverdag, som for eksempel et barn i barnehagen som har opplevd krigshandlinger eller annet vondt tror jeg vi gjør klokt i å bruke det til lærdom for barna. Det å få en bevissthet om at livet ikke alltid er sukkerspinn gjør de bedre rustet til å møte voksenlivet.
Nå har han gjort det igjen, den godeste Allan. Kåret månedens blogger sånn litt over halvveis i måneden. Jeg nekter nemlig å gå med på at vi nærmer oss oktober,. Nattefrost og snø i fjellet er en ting, men oktober! Hvor ble det egentlig av september?
I grunn er innlegget til Allan ett av de bedre. Og det sier jeg ikke fordi han har lenket til bloggen min i innlegget sitt, selv om det selvsagt varmer et kjerring-hjerte.
Nei, det er ikke jeg som ble månedens blogger halvveis i måneden. Hvem det ble må du nesten klikke deg inn hos Allan for å finne ut. Jeg er litt usikker på om jeg er enig med utnevnelsen. Det er ikke en av mine favoritter.
Samtidig så liker jeg mangfoldet som er her på blogg.no. Jeg tror de fleste kan finne en blogg de liker. Vi må få folk tilbake til blogg, og da er mangfoldet viktig. Så flott at Allan løfter frem denne bloggen. Ok, Bien, jeg vet du sikkert er uenig. Det er ikke alle typer mangfold du heier på.
Grunnen til at jeg mener at innlegget til Allan er et av de bedre er at det er glitrende hvordan Allan klarer å flette inn reklame for produktene sine også i dette innlegget. Når han forteller at månedens blogger har et innlegg om at hen mener at nesten alle jobber vil være borte i 2030, klarer han å flette inn reklame for vindusvasker. Når bloggeren skriver at vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter, benytter Allan muligheten til å reklamere for ansiktsmaske. Mesterlig.
De meldte på radioen i dag at det har kommet snø på fjellovergangene. Både over Dovre og på Strynefjellet var det kommet snø. Buskerudsendinga melder at det også gjelder for Hol-Aurland.
Jeg kjenner jeg stivner litt til der jeg sitter med tekoppen. Nå kommer det. Snart vil snøen bre seg nedover fra høyfjellet og nærme seg meg sakte men sikkert. Snø, kulde, is og glatte veier. Jeg kan ikke si jeg gleder meg. Snømåking, glatte veier og fare for lårhalsbrudd bare jeg skal ut med hundene.
Det et bare å stålsette seg for det jeg vet kommer. Jeg krysser fingre og tær for at det drøyer en stund ennå her hos meg – og trøster meg med at om et halvt år mærmer vi oss påske. Da pleier det verste å være over….
