Blogg.no har blitt rene poesi-ringen i det siste.  Når Vibbedille på plassen over meg på bloggtoppen kaster seg på trenden i sitt siste innlegg er det vel på tide at også kjerringa kaster seg på poesi-bølgen.

Jeg finner frem kanonen. Med tunge bevegelser gjør jeg den klar.
Sukker litt og retter ryggen. Er det det rette grepet jeg tar?
Å fyre av kanonen – og kaste meg inn i en krig til?
Jeg stopper opp og spør meg selv;  Er det virkelig dette jeg vil?

Jeg behøver ikke bry meg. Det er ikke min konflikt.
Jeg forstår ikke en gang grunnen til at det nå kriges med dikt.
Mulig jeg har gått glipp av noen formuleringer og ord.
Men handler ikke dette egentlig om snøen som falt i fjor?

Man skyter ikke spurv med kanoner eller kaniner med nålestikk.
Skal jeg la kanonen drønne bare for å oppnå noen klikk?
Jeg setter meg ned ved kanonen, jeg henter ei kuler og krutt.
Jeg aner ikke en gang i hvilken retning jeg skulle ha siktet og skutt.

Jeg er ikke redd for å kjempe hvis saken er viktig og stor
jeg gidder ikke repriser på krigen som raste i fjor.
La de som vil krige få krige. Jeg orker ei drive med slikt.
Jeg setter meg ned ved kanonen og skriver om fred i et dikt.