Strikkekjerring hadde en utfordring på bloggen sin i går. Hvor du er fra og hva du bruker dagene dine til? undrer Strikkekjerring.  Hun syntes det var på sin plass med en presentasjonsrunde nå som vi har fått så mange nye her på blogg.no.  Det er jeg enig med henne i.

Jeg er fra Åsa. Ei lita bygd ca. ei mil øst for Hønefoss.
Der vokste jeg opp som nummer to i en søskenflokk på tre søstre.
Jeg flyttet på hybel til Kongsberg som 20 åring for å utdanne meg til optiker. Hybellivet gjorde meg godt, også det å komme vekk fra Ringerike. Men optiker-yrket var ikke helt som forventet, så året etter flyttet jeg til Oslo for å gå på Radiografhøgskolen.
Radiograf var yrket for meg! Og etter endt utdanning arbeidet jeg over 30 år som radiograf ved Ringerike sykehus.

Altså gikk turen tilbake til Ringerike da jeg var ferdig utdannet.
I hovedstaden hadde jeg funnet  Gamle Gubben Grå, en vestkantgutt fra Oslo beste vest.  Han er født og oppvokst i selveste Ullevål Hageby. Bondejenta fra Åsa var plutselig en del av en vestkantfamilie i fra Hovedstaden. Kulturkollisjon.
Så til tross for tilbud om å få flytte inn i en eller annen ledig leilighet i flermannsboligene til familien i Havebyen, tok jeg med meg Gubben og  vi etablerte oss på Hønefoss. Ikke i Havebyen og ikke i Åsa. Det var vi to enige om.

Først bodde vi i en blokkleilighet som sykehuset eide. Der bodde vi da Datteren ble født.
Etter noen år kjøpte vi rekkehusleilighet, Datter To ble født – og døde i krybbedød en snau måned gammel.

Å miste et barn setter forholdet på prøve, sies det.
Vi ble om mulig enda nærmere knyttet sammen.  Så vi giftet oss 8 måneder etter at vi hadde mistet Tiril.
Vi byttet til stasjonsvogn, fikk oss hund og etter hvert to sønner.

Med tre barn ble rekkehuset i minste laget. Og i tillegg passet ikke det å bo så tett helt meg.  Så vi begynte å se oss om etter en større bolig.  Letingen førte oss ti Krøderen i Krødsherad kommune, hvor vi bosatte oss i Huset i skogen. Et rødmalt hus i et lite boligfelt nær ved Holleia og store skogområder.

Mens vi bodde på Krøderen ble jeg tillitsvalgt for radiografene på sykehuset.  Engasjerte meg litt politisk.  Hadde tre barn og full jobb. Det hektiske, engasjerende livet jeg elsker var i gang.
Vi fikk og et nytt barn. Sønn nummer tre. Han var dødfødt.
I en alder av 36 hadde jeg fulgt to barn til graven.

Eldste Sønn har Asperger. De trenger å få alenetid når de føler for det. Mulighet for å trekke seg unna og få ro. Etter som guttene vokste til forsto vi at de to guttene burde ha vert sitt rom, og  vi begynte på nytt å lete etter ny bolig.
Etter 9 år i Huset i skogen flyttet vi tilbake til Ringerike og bosatte oss i Drømmehuset noen kilometer nord for Hønefoss.
Drømmehuset er et helt vanlig Husbankhus fra 80-tallet, men for oss er det Drømmehuset! Og vi arbeider stadig med å oppfylle alle drømmene vi har for det. Vinkjeller er en av drømmene Vi har alt bibliotek.

Dette var noen ord om hvor jeg er fra, eller hvor jeg har bodd i mitt til nå 56 år lange liv.
Neste spørsmål Strikkekjerring hadde var hva jeg bruker dagene til.

Jeg kjenner klumpen litt i halsen ved det spørsmålet. Et spørsmål jeg er relativt vant til å få for tiden.
Ser dere bildet øverst i innlegget? Det er tatt for litt over ett år siden. Jeg er hun med hengepupper uten BH.  Det bildet skapte en storm her på blogg. Han som står i midten på bildet er Jan Davidsen, tidligere leder av Fagforbundet. Nå leder av Pensjonistforbundet.
For ett år siden var jeg radiograf og foretakstillitsvalgt for radiografene ved 4 sykehus.  Jeg var første vara til forbundsstyre til Norsk Radiografforbund.
Jeg var nummer to på stortingslista til Rødt i Buskerud, og ble nesten vararepresentant til stortinget sist høst.
Jeg sitter i kommunestyret og i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd. Og i AMU i kommunen, politisk oppnevnt.
Jeg er andre vara til samferdselskomiteen i Viken, og 7 vara til Fylkestinget.
Sitter i styret til Rødt Buskerud og har møterett i styremøtene til Rødt Ringerike-
En travel kjerring med andre ord. Og jeg elsket det livet!!!!

Eller, i fjor høst hadde nedturen allerede startet. Jeg var ikke på høyden lenger.
Nedturen startet allerede i 2018.  Etter en periode hvor jeg kanskje hadde kjørt meg selv litt hardt litt lenge traff jeg den berømte veggen hardt og brutalt i januar 2018. Jeg måtte sterkt motvillig kaste inn håndkle og sykemelde meg.  Jeg hadde ikke mer å gi.
Jeg kom meg langsomt tilbake. Kanskje litt for fort. For i 2019 møtte jeg veggen for andre gang.

Jeg har alltid hatt noen helseutfordringer. Født med hjertefeil, plattfot og skjeløyd.
Øya ble operert rett før jeg fylte 3, hjertet da jeg var 18.
Jeg begynte å slite med ryggplager under svangerskapene.
Jeg brakk en albue mens jeg var gravid med Yngste Sønn. Jeg overså et trappetrinn da jeg stormet ut fra fysioterapeuten etter at den hadde fått vekk ryggsmertene for en stund, og falt så lang jeg var. Albuen knakk da jeg brukte armen for å verne den gravide magen. Den burde vært operert, men siden jeg var gravid lot legene det være. Unngå unødvendig narkose på gravid. Albuen ble rimelig bra. Er bare litt stiv og vond i rått vær. Har blitt verre med årene.

Noen år senere brakk jeg albue nummer to. Jeg hadde tatt med ungene på ferie til Sørlandet. Jeg snublet i mine egne bein på en asfaltert rullestolsti på en campingplass nær Risør.  Albuen gikk ut av ledd, og dro av en liten bit i farten. Albuen ble dratt på plass i narkose, de gjorde ikke noe med den lille løse biten. Den ville sannsynlig gro sånn noenlunde på plass igjen.
Og det gjorde den. Albuen er bare litt stiv og vond i rått vær. Ellers fungerer den greit. Har blitt litt verre med årene.

I 2007 fikk jeg et skikkelig prolaps i ryggen. Jeg ble søkt inn til operasjon, men langsomt ble jeg bedre og droppet operasjonen. Jeg har hatt mye vondt i ryggen etter det, men det er “bare muskulært”. Ikke noe å bry seg om.  Så jeg har stort sett bitt tennene sammen og gått på.
Å ha vondt i ryggen har jeg liksom blitt vant med.

I 2009 tråkket jeg feil ned fra en fortauskant på vei inn i et møte i Drammen. Jeg fikk et nytt lite brudd i den albuen jeg hadde ødelagt i 97. Man fant og ut at det gamle bruddet ikke hadde grodd, men nå var det lite å gjøre med.  Albuen ble ikke så mye verre, men den ble ikke bedre heller.

I 2013 gikk jeg tur med hunden i Søndre park. Da klarte jeg å skli i en leire-flekk, Resultatet ble 11 brudd i kneet, eller øverst på leggen for å være nøyaktig. Denne gangen ble det operasjon, 3 plater og en haug med skruer og pinner ble satt inn.
Ortopedene sa at de var fornøyde, men at jeg burde belage meg på at jeg trengte kneprotese (kunstig kne) om 1, 3 eller 5 år.
Senere røntgenbilder har vist at det ikke har grodd like godt som man forutså, og at det kan bli utfordrende å sette inn kneprotese. Det går sikkert, men jeg har blitt rådet til å vente så lenge kneet fungerer sånn noenlunde og jeg ikke har for mye vondt. Så kneet fungerer greit. Jeg går turer, får litt vondt i ny og ne. mest om natta eller hvis jeg har gått mye.

Det ble og i sykemeldingsperioden i 2019 etter at jeg hadde møtt veggen for andre gang funnet ut at jeg hadde fått diabetes, og med medisiner ble jeg mindre sliten. Så jeg begynte å arbeide igjen. Hadde som mål og komme tilbake for fullt.
Men høsten 2020 måtte jeg på ny kaste inn håndkle. Jeg hadde for mye vondt i albuer, kneet, ryggen, kroppen. Jeg klarte ikke arbeide så fort og effektivt som man må som radiograf. Tillitsvalgtsarbeidet gikk greit, men ikke radiograf-delen.
Det ble klart for meg at jeg måtte se meg om etter en annen type stilling.

Så i fjor, mars 2021 sklei jeg på ny i leire. Denne gangen på en skogstur, heldigvis sammen med Gamle Gubben Grå..
Ankelen på det samme beinet hvor kneet og den øverste delen av leggen var ødelagt fikk seg en real skade med flere brudd.
Det ble operasjon og opptrening.  Yrkesretta rehabilitering og diagnosen benskjørhet, eller osteoporose som det heter på fagspråket.

Yrkesretta rehabilitering, her på bloggen kalt treningsleiren, slo fast at det nok sto dårligere til med denne kjerringa enn det jeg selv liker å innse. De anbefaler at jeg ikke arbeider fullt, at jeg har en stilling hvor jeg ikke står eller går for mye. Og at jeg lærer meg å ta meg tid til rekreasjon, hente meg inn igjen mellom slagene.

Mens jeg var på treningsleiren var jeg og kommet til maksdato for sykemelding, så da var det by by til arbeidsplassen jeg hadde vært en del av i over tretti år. Noe tilrettelegging eller overflytting til annen stilling kom ikke på tale. Jeg var ansatt som turnusradiograf, og kunne jeg ikke fylle den rollen så hadde ikke de noen stilling til meg.

Jeg fikk meg raskt jobb i Tiks-teamet i kommunen. De som drev med testing, informasjon, karantenesetting og smittesporing i forbindelse med pandemien, og arbeidet deltid der frem til Jonas gjenåpnet landet og arbeidsoppgavene våre forsvant.

Så nå fyller jeg dagene med å være hjemmeværende husmor og blogger.
Litt av en overgang fra det hektiske livet jeg levde og elsket. Heldigvis har jeg fremdeles politikken.

I svarte stunder synes jeg utrolig synd på meg selv, og jeg klarer ikke helt å se at jeg er heldig som kan styre dagen min som jeg vil.
Samtidig kjenner jeg at et roligere tempo gjør meg godt. jeg har mer overskudd.  Jeg har mye vondt i albuer, ankel, kne, rygg… men nå kan jeg i stor grad styre dagen etter smertene. Går jeg en lang tur så beinet er som en tømmerstokk og verker som besatt, kan jeg ta en strekk på sofaen og ta det litt rolig. Jeg dytter ikke innpå med smertestillende og går på slik jeg gjorde før.

Jeg håper og tror at jeg skal finne en ny jobb som passer til de helseutfordringene jeg har. Jeg har langt i ra gitt opp. Kommer nok ikke til å arbeide fullt og i det minste ikke så mye som jeg i perioder gjorde, og jeg kommer nok til å ta mer hensyn til kroppen og helseutfordringene mine videre.
Jeg er i ferd med å skape meg en ny hverdag. Jeg ser lyst på fremtiden, trenger ingen medfølelse – men kanskje noen heiarop på veien når det røyner på.

Håper Strikkekjerring har fått svar på spørsmålene sine, og at du har blitt litt klokere på hvem denne kjerringa egentlig er.