Jeg har aldri vært så veldig glad I varme. Det er en grunn til at jeg foretrekker sommernetter.  Sol og sommer er deilig det, men bikker temperaturen 30 varme blir jeg uvell hvis jeg anstrenger meg.  På slike dager holder jeg meg helst inne og kryper først ut igjen når temperaturen blir litt mer levelig.

Ikke i dag. I dag fant jo denne kjerringa ut at hun ville på tur. Og som alle vet, når denne kjerringa har satt seg noe fore så blir det sånn.

Vi dro avgårde allerede klokka 10. Tanken var å få unna turgåingen før det ble for varmt. Og tanken var god.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Egentlig hadde jeg tenkt meg til Eidsfoss for å gå ei kultursti der.  En drøy times kjøring herfra. Men etter å ha søkt litt på kulturstier bestemte jeg meg for Modum i stedet.  Nærmere bestemt Nymoen rundt, en rundtur i arbeiderboligene på Blaafarveværket.

Jeg rotet litt med stedsnavnene Haugfoss og Nyfossum, og hvor det var smartest å parkere. Derfor havnet vi på Nyfossum.

Vi startet med å gå en runde rundt området.  Fint og flatt å gå for en ankel som liksom  ikke har hatt alt for mye belastning i det siste. Det hadde ikke vært så langt å gå ned til arbeiderboligene på Nymoen herfra, men denne kulturstia gikk altså fra Haugfoss. Foresten viste skrittelleren allerede 1,7 km når vi var ferdig med runden og Gamle Gubben Grå kjente kaffelukta fra Nyfossum.  Vel den kaffen kunne han se langt etter. Skulle vi innenfor gjerdet og kjøpe kaffe måtte vi desverre ut med 70 kroner pr. stk. bare for å komme inn. Hva vi måtte betalt for kaffen i tillegg vet jeg ikke.  Så vi kjørte ned til Haugfoss for å starte turen der den skulle starte.

Vel om kaffetrangen hadde vært stor på Nyfossum ble den ikke mindre på Haugfoss.  For der lukta det nystekte vafler i tillegg. Hundeskål med vann til Charlie Chihuahua hadde de og. Alt var bare velstand.  Og husk, jeg hadde alt gått 1.700 meter. Fortjener vaffel da!

Mens vi satt slik og koste oss i skyggen forsvant lysten til å gå opp til Nymoen. Jeg hadde sett at kulturstia begynte med en oppoverbakke opp en litt trangt grusvei. Var litt usikker på hvor stabilt underlag det var for ankelen. De nye gåstavene mine lå selvsagt hjemme.

“Men over den trebroen der kan jeg gå i stedet” sa jeg og pekte ut trebroa rett over fossen.  Regnet med at det kunne bli noen fine bilder derfra.

Vi fant og ut at det gikk å gå over brua, ned en sti eller vei og så et stykke langs elva før vi kunne trekke oss over elva med en sånn flåte i tau til selve Blaafarveværket og så gå derfra og opp igjen til Haugfoss. Det er ikke lange runden. Litt over 2 km. “Det går fint”, sa jeg. Vi hadde jo alt gått 1,7 km og det hadde jo gått lekende lett.

Så vi forlot Haugfoss og gikk over brua som luktet godt av tjære.

Stia jeg hadde vært litt engstelig for at skulle være ei litt sånn sti det var lett å snuble i viste seg å være en grusvei. Dette kom til å gå lekende lett! Det eneste jeg var litt bekymret for var den flåtesaken. Ville det være enkelt å komme seg av og på flåten? Jeg gikk mine første trappetrinn på tre måneder der oppe på Haugfoss.

Så mens vi gikk nedover grusveien speidet jeg spent utover elva for å se om jeg kunne se noen som brukte denne flåten slik at jeg kunne danne meg et bilde av hvor vanskelig eller enkelt det var. Men niks  folk var nok for late i solsteiken. Ingen flåte var å se.

Samtidig fikk jeg mindre og mindre lyst til å snu jo lengre jeg kom nedover grusveien. For grusveien var bratt. Det fristet ikke å gå opp en så bratt bakke i solsteiken. Ja, temperaturen var på rundt 30 grader. Ankelen er en ting, hjertet er noe helt annet. Det har aldri vært glad i stigninger, og nå er det jo relativt ute av trening.

Å gå ned bratte grusveier er foresten heller ikke gøy når en er livredd for å ramle eller bare tråkke litt feil. Det er så fort gjort å miste fotfeste hvis grusen bestemmer seg for å begynne å trille under skosålene. Ja, noen ganger er jeg ei pyse!

Det var ei ganske så sliten og betenkt kjerring som nådde igjen Gamle Gubben Grå der han satt på en krakk nederst i bakken og ventet. Fortsatt hadde vi ikke sett noe til flåten.

Vi fortsatte den siste biten. Lysten min til å gå opp de bakkene igjen var betydelig mindre enn frykten for at jeg ikke skulle klare å entre den flåten. Og kom jeg meg bare over elva til Blaafarveværket ja så kunne Gamle Gubben Grå gå opp til Haugfoss og hente bilen og jeg bare tusle bort til parkeringsplassen til Blaafarveværket. Eller bite tenna sammen og fullføre runden hvis jeg trodde jeg orket det.

Vi fant flåtestedet. Men jeg skjønte at Gamle Gubben Grå var i tvil. Selv en tom flåte virket tung å dra over elva? Ville han klare å få kjerringa om bord, manøvrere flåte og kjerring over elva og samtidig unngå at kjerringa og gubben lagde show for hele Blaafarveværket? Han hadde observert at kjerringa var relativt rød I toppen, noe han visste av erfaring betød at lunta var ekstra kort.

Han øynet et håp når et nytt følge kom dundrende ned over stia mot flåten. En gjeng løpende unger med foreldre i bedagelig tempo litt lenger bak.

Kjerringa derimot så ikke på denne horden som en gjeng reddende engler. Skulle hun ut på en flåte skulle de ikke ha publikum av en gjeng flirende unger. Det var like greit å snu. Hun skjønte at Gamle Gubben Grå ikke ville ta noen flåtetur uten hjelp.

Jeg kom meg opp alle bakkene. Det ble en del pustepauser, og ankelen var langt fra god. Men jeg kom meg opp!

Da jeg nærmest ramla over ende på en krakk på Haugfoss for litt iskaldt drikke før vi satte oss i bilen var det både gullmedalje og pokal på skrittelleren. Så langt hadde jeg ikke gått på flere måneder kunne den fortelle.  Nærmere 5 km og minst en av de i bratt stigning og 30 varmegrader. Jeg må si meg fornøyd med den treningsøkta.