Jeg hadde akkurat slengt meg på sofaen for en liten strekk i går kveld. Klokka var vel rundt 20.00. Da gikk døra opp med et smell og inn kom en fyr med en diger høyttaler på nakken. Den fylte Drømmehuset som hadde vært så stille og fredelig et døgn med dunkende musikk på høyt lydnivå. Sammen med han kom en hoppende og bjeffende hund samt en fyr med øreklokker som var oppslukt av en fotballkamp på telefonen. Litt bak der kom en gammel og grå gubbe med sneipen i kjeften og småbannende for ett eller annet.
Jeg leser at andre mødre finner et slags indre energilager i slike situasjoner og vips så er hele boligen rydda og presentabel, pluss at de like plutselig er nydusja med sminken på.
Vel ikke her i huset. Jeg ble rolig liggende. Den eneste forskjellen var at jeg åpna øynene. Den lille luren jag hadde sett for meg kunne jeg bare glemme nå.
Mamma, hvorfor lukter det fisk i hele huset? Det var han med høyttaleren som stakk nesa ned i gryta på komfyren for å sjekke hva det hadde vært til middag. Fisk fristet visst ikke så veldig. Han med fotballkampen på telefonen ville hjem. Det var bare Gamle Gubben Grå som varmet litt av fiskegryta i mikrobølgeovnen. Jeg ble rolig liggende.
Jeg er utrolig glad i ungene mine, og i Gubben. Men noen ganger, noen ganger blir liksom overgangen fra fredelig alenetid til familielykke litt brå og brutal.
Nav er blitt et fluepapir der mange folk sitter fast og ikke kommer videre. Uttalelsen slang Sylvi Listhaug ut av seg her om dagen. Mange som står utenfor arbeidslivet følte seg tråkket på nok en gang. Fluer! Er det slik myndighetene, politikerne, de som bestemmer ser på syke mennesker?
Jeg skjønner at mange syke reagerer på å bli sammenlignet med skadedyr. Men hvem har ansvaret for at fluene blir sittende fast i limet på fluepapiret? Fluene som bare lever livet sitt slik Vår Herre har skapt dem, eller den som er ansvarlig for at fluepapiret henger der og dingler?
Jeg synes det blir litt feil når Listhaug retter pekefingeren mot fluene, mot de som har søkt mot fluepapiret blitt lokket mot det. Ville det ikke være mer naturlig å rette fingeren mot fluepapiret? Eller kanskje ikke selve fluepapiret. Det henger der noen har hengt det og gjør etter beste evne det det er konstruert for. Sørge for at fluer lokkes til de slik at man kan bli kvitt flueproblemet, skadedyrene, de uvirksomme, unyttige, ubrukelige, de syke og uføre.
Det er vel ingen som tror at hensikten med fluepapiret å hjelpe fluene?
De som konstruerte fluepapiret, altså iverksatte NAV-reformen som var en sammenslåing av den tidligere Trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten, må jo ta sitt ansvar for at folk blir hengende fast i et NAV-system som ikke virker etter hensikten. Det er politikerne som vedtok reformen og satte i gang mot råd fra sitt eget nedsatte ekspertutvalg.
Blir det ikke litt feil å gi fluene skylda for at noe politikerne har konstruert ikke virker etter hensikten?
Til neste år er det ti år siden eksperter konkluderte med at NAV reformen aldri skulle vært gjennomført. Det var i 2015 og Frp satt med Arbeids- og sosialministeren. Og selv om det nå har gått både vinter og vår opp til flere ganger, og både ministre og regjeringer har blitt skiftet ja så kommer ikke Listhaug opp med noe bedre enn å skylde på fluene.
Kan det kalles noe annet enn ansvarsfraskrivelse?
Vi liker å ha hage. Men vi er ikke den typen mennesker son står krumbøyd over et blomsterbed time etter time hver ettermiddag sommeren i gjennom. Etter hvert har jeg og kommet til at vi har hage for å glede oss selv, ikke for å imponere nabolaget. Når jeg kom til det fikk jeg og et langt hyggeligere forhold til hagen. Nå koser jeg meg når jeg går rundt i hagen og ser på det som vokser og gror. Fornøyd med det som er verdt å dvele ved, det son er pent. Før var fokuset mest på det jeg ikke hadde rukket, det som burde vært gjort.
Se for eksempel på dette bildet av tulipanen. Før ville jeg virkelig ha skammet meg over et slikt bilde. Vel er tulipanen flott. Eller snart avblomstret. Men jeg ville vært mer opptatt av at man på dette bildet helt tydelig ser at jeg i tillegg til tulipaner har både brennesle og kveke i bedet, og burde ikke den rosegreina væry bundet opp?
Når jeg nå har planer om å vise deg bildet fra hagen er det ikke for å skryte av hvor flink jeg er, men mer for å dele noe som gir meg glede. Du vil sikkert se både ugress og gjerder som trenger maling.
Du kan selvsagt få kose deg med å påpeke hagens feil og mangler hvis du ønsker det, men jeg kommer aldri til å få en feilfri hage. Det er I grunnen hellet ikke målet.
I kjøkkenhagen forresten er det akkurat nå bare rabarbraen det er noen vits i å fotografere.
Syrinene begynte å sprette ut i går. De kunne jeg fyllt innlegget med bilder av. Gjerne med lukt. Finnes det egentlig noe bedre enn duften av syrin en forsommerkveld?
Mange busker med mye knopper som står i kø for å blomstre ut over forsommeren. Dette er vel en nispel tror jeg.
For ikke å snakke om prydepletreet vårt! Det er flere meter høyt og blir gjort om til en rosa drøm om få dager. Jeg ser de første blomstene har sprunget ut på noen grener langt over hodet mitt her jeg sitter på terrassen.
Denne planten var med huset, eller hagen da, da vi kjøpte det i 2007. Vet ikke helt hva den heter, men drn gror villig og blomstrer med litt stell glere ganger i løpet av sommeren.
Det er flust av knopper på pinnene. Gleder meg til de blomstrer. Det er flotte blomster dom virkelig ruver i bedet.
Klokkebusken har en mer bortgjemt plass i hagen. Men flott et drn og når du først får øye på den.
Og så til slutt i denne hagevandringen er det rognen som står bak søppelskuret. Jeg fant planten for to år siden Klemt mellom prydepletreet og der den gamle leveggen hadde stått. Jeg har alltid ønsket meg et rognebærtre i hagen. Nå hadde et forvillet seg dit helt av seg selv. Det ble hentet frem i lyset og plantet på en mer solrik plass hvor det forhåpentligvis kan vokse seg stort og flott. Det ser ut som det trives, og det liver bra
Allan har bakt kake. Han tar oss trinnvis gjennom oppskriften. Steg for steg med bilder for de som har sluttet å lese tekst. Hele 36 bilder har han brukt for at leserne skal forstå hvordan de skal bake en skarve formkake! Snakk om pedagogisk fremstilling. Den som klarer å mislykkes med den kaka skal jammen være god. Ja hvis hen følger oppskriften da.
Hvis du nå tror at denne kjerringa skal finne frem sleiv, kjevle og bakebolle for å bake den samme kaka tar du helt feil. Nei, man trenger ikke kjevle for å bake formkake. Ikke formkaka til Allan heller. Men kjevler er kjekt til så mangt. Aldri dumt å ha for hånden for ei velvoksen kjerring som måtte ut på hundeluftetur før hun var skikkelig våken en hellig pinsedag. Alene hjemme med verdens lateste chihuahua og så bestemmer kjøteren seg for å bli morgenfugl. Dårlig timing, spør du meg.
Hvor var jeg? Det er utrolig hvordan en morgen som ikke starter helt etter planen liksom aldri kommer i rute. Men nå skal jeg ha fokus på te-krus og blogg. Trenger virkelig den tekoppen nå kjenner jeg,
Tekopp og tørt kneippbrød mens jeg sitter og studerer bilder av kake og kakebaking.
Droppet og kjøpe halvstekte rundstykker. Det er jo bare jeg som er hjemme.
Hvis jeg skulle bli alene må jeg skjerpe meg. I går droppet middagen, tok bare et par brødskiver. Det var jo bare meg hjemme. I dag har jeg ikke vanlig søndagsfrokost med varme rundstykker, er jo bare meg….
Helt greit for en dag eller to, men det må ikke bli en vane.
Har jeg blitt gammel? Her sitter jeg å planlegger pensjonisttilværelsen som mulig eneboer og reflekterer over hvor viktig det er å spise faste måltider og ikke slurve med ernæringen selv om en er alene. Skulle ikke dette handle om kakebaking?
Dette blogginnlegget føyer seg godt inn i denne morgenen. Ingenting blir liksom helt som tenkt. Noen morgener er slik. Greit at jeg er alene hjemme. Mindre eksplosjonsfare på ei lettantennelig kjerring da.
Gamle Gubben Grå tok med seg begge sønnene samt Kidd og dro på hytta. De kommer ikke hjem før tidligst i morgen. Det betyr at Charlie Chihuahua og jeg har Drømmehuset for oss selv i det minste i ett døgn.
Akkurat føles det utrolig godt. Ingen forstyrrende elementer. Alene hjemme med verdens lateste chihuahua.
Terrassedøra står oppe. Charlie kan vandre ut og inn som han vill. Ingen bånd som surrer seg inn i stolbein eller lager snublefeller for meg. Ingen pistrete hund som har surret seg fast eller ikke når dit han vil. Charlie er for kort i beina til å komme seg ned fra terrassen.
Jeg kan være i min egen boble i ett døgn, kanskje to. Noen ganger trenger man det. Litt alenetid.
I innlegget jeg skrev i går, Barnetog og folkeliv, skrev jeg at Gamle Gubben Grå og jeg havnet på Kunst-kafe når vi skulle ta en kopp kaffe etter barnetoget. Det angrer vi ikke på, for snakk om hyggelig opplevelse. Ja, jeg vil faktisk kalle det for en opplevelse.
Det var kunstneren Britt Marie Berg Indregard som hadde åpnet atelieret sitt på nasjonaldagen og solgte kaffe og kaker til folk. Vi var heldige, og var hennes eneste gjester den tiden vi var der. Maken til hyggelig og gjestfri dame!
Vi bestilte hver vår kaffekopp og kunne velge mellom brownie med jordbær, makroner eller kransekake. Siden det var nasjonaldagen gikk vi for kransekake. To kaffe og to biter kransekake ville hun ha femti kroner for. Jeg protesterte. Da vi så på barnetoget hadde noen nede i Storgata tatt 60,- kroner for et pappkrus halvfullt med kaffe. Her fikk vi store krus i glass, bord å sitte ved og kransekake i tillegg. Klart hun skulle ha mer enn 50 kroner for 2 kopper kaffe og 2 biter kransekake! Siden betalingen var med vipps betalte jeg litt mer.
Vi kom i snakk mens vi drakk kaffen vår. Kransekake var nydelig, forresten. Hjemmebakt, seig og god. Akkurat slik den skal være.
Hun snakket om hvordan det hadde gått til at hun hadde fått seg atelier og blitt kunstner etter at hun ble pensjonist og litt om hva hun hadde drevet med før det.
Hun snakket om kunsten sin, og om at hun noen ganger malte bilder hvor kunden nærmest bestemte størrelse og farger og var med på hele prosessen. At de kom og så på arbeidet underveis og kunne si litt lysere der, litt mer av den fargen osv.
Det syntes jeg var interessant. Jeg trodde kunstnere ofte var litt “sære” sånn. At kunsten var uttrykk for noe de følte, eller jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. At malerier liksom er deres uttrykk, og at ingen kan forklare de hvordan de skal male bildene.
Samtalen fortsatte om kunst. Hun fortalte om hvordan hun kunne gå hjem etter å ha arbeidet med et maleri til langt på natt og være såre fornøyd men når hun kom tilbake neste dag så syntes hun det hun hadde melt kvelden før var et makkverk og overhode ikke holdt mål. Hun fortalte og om hvordan hun noen ganger kunne male lekende lett mens andre ganger var det nesten umulig å få noe fornuftig ned på lerretet.
Jeg sa at jeg kunne kjenne meg igjen i det. Ikke at jeg malte. Overhode ikke. Jeg har ingen evner i den retningen, men at jeg likte å skrive.
Da hun så spurte hva jeg skrev innrømmet jeg etter en liten tenkepause at jeg blogget. Det er liksom ikke noe jeg pleier å fortelle “fremmende folk”, men av en eller annen grunn gjorde jeg det i dag.
Er det ikke det vi snakker om her inne? Å gjøre konseptet blogg mer kjent slik konseptet er i dag etter at Sophie Elise og de folk ofte forbinder med bloggere forsvant til andre medier? Da må vi i det minste tørre å innrømme for omverden at vi blogger. At det ikke er noe vi skammer oss over, eller helst ikke vil dele,
Hun syntes det var interessant å høre om blogg. At det å var de “voksne” som hadde “overtatt” blogg og at temaene var litt annerledes nå.
Så spurte jeg om jeg kunne få ta bilde og skrive om atelieret hennes. Jeg var virkelig modig i dag, og det etter kun en kopp kaffe og en kransekakebit.
Det ville hun svært gjerne. Hun så vel og muligheten for litt PR.
Gamle Gubben Grå og jeg skulle bare ha en kaffekopp på nasjonaldagen. Tilfeldigheter gjorde at den kaffekoppen ble til et atelier-besøk og en hyggelig samtale. Sånt kan skje når man ikke velger første og beste kaffe-kø, men tar seg tid til å lete litt. Og ikke minst tør ta sjansen på å gå litt utenom de vanlige stedene.
Gamle Gubben Grå og jeg angrer ikke på valg av sted for kaffekoppen. Det ble en opplevelse vi ikke glemmer på en stund.
Og du, skulle du være i Hønefoss ta turen innom Atelier Bitte BI i Stabelsgata 6. Det er kun få meter fra Søndre Torg, byens sentrum. Mulig det ikke serveres kaffe hver dag, men du får garantert en trivelig prat med kunstneren mens du studerer kunsten hennes.
Det nærmer seg sommer og sommerferie. Mange sitter i disse dager og legger planer for ferien. I de planene er det mange som ser på bankkontoen og sukker. Det er fremdeles dyrtid. De ferieturene man har drømt om siden lenge før Covid må nok vente noen år til. Det blir nok hjemmeferie, eller noe annet kjedelig tenker man kanskje og sukker en gang til. Men hjemmefere eller ferie på budsjett behøver ikke å være kjedelig. Man kan lage seg mange gode minner og få feriefølelsen uten å ta opp forbrukslån eller tømme sparekontoen. I dette innlegget vil jeg komme med tips på ferieaktiviteter som ikke koster skjorta.
Bildet over er tatt fra en gapahuk til fiskeforeningen her i området. De fleste av oss bor ikke langt unna vann enten det er elver, fjorder, tjern, eller havet. Hvorfor ikke dra på fisketur? Eller bare finn deg en plass nær vann for et bad eller bare litt meditasjon?
Eller hva med å finne seg en topp? Dette bildet er tatt fra Ringerudkollen, en topp på Vikerfjell i mitt nærområde. Utsikten her er fantastisk, men det er ikke noe krevende topp å bestige. Slike topper finnes det mange av i vårt langstrakte land. Sikkert en ikke alt for langt unna deg.
Utforsk et sted du aldri har vært. Du kommer langt på en time eller to enten du bruker egen bil eller offentlig transport. Ta det gjerne som en dagstur. Da er det bare å komme seg ut døra uten alt for mye planlegging og pakking. Langt rimeligere blir det og når man dropper overnatting.
Bildet over er fra Stavern. Vi var der på en dagstur for å lete etter våren tidlig i mars. En dags pause fra vinter og snø gjorde utrolig godt den gangen. Miniferie, det er ikke så mye som skal til bestandig.
Vil du overnatte finnes det mange spennende steder å søke opp. Det er kanskje de små stedene som ikke er en del av de store kjedene som kan gi deg de flotte og overraskende opplevelser.
Ta deg en tur i vakkert kulturlandskap. De fleste av oss trenger heller ikke dra langt for å finne grønne enger og tepper av markblomster. Gå deg en tur på bortgjemte grusveier, eller hva med å ta sykkelen fatt? Piknik i det grønne? Finnes da ikke mer sommer enn det!
En god bok, et glass med noe godt i og en sommerkveld på terrassen på hytta eller hjemme. Behøver jeg si mer?
For noen år siden var det et voldsomt engasjement rundt ei hengebru her på Ringerike. Jeg kastet meg inn i saken, er jo som kjent lett å engasjere. Det førte til at jeg ble litt opphengt på hengebruer en stund og oppsøkte flere hengebruer i området her. Det var faktisk langt flere enn jeg hadde trodd.
Slike litt fikse ideer kan gi mange fine opplevelser og turer. Hengebrua under er i nærheten av Sysle i Modum kommune.
På slike turer kan man plutselig komme over de mest idylliske steder. Motiver til å dele på sosiale medier finnes uten å reise til eksotiske steder. Bare det å gå på fotojakt er jo en opplevelse i seg selv.
Om man velger å dele bilder, spare de i egen minnebank eller kun feste de på netthinna uten noe kamera får bli den enkeltes valg. Vi er forskjellige der.
Poenget mitt er at de gode opplevelsene behøver ikke være å reise langt eller koste mange penger. Selv utedoen langt nede i lia kan oppleves som den reneste idyll. Lag deg noen flotte ferieplaner.
Tradisjonen tro har vi vært i byen og sett på barnetoget. Stått på vår faste plass utenfor Fengselet, (som for lengst er nedlagt) og snakket med familie, venner og bekjente. Vinket til de vi kjenner i toget og ropt Hipp, hipp, HURRA!!!
Måtte jo ta bilde av tamburmajor og drillpikene. Det er ikke så mange av de lenger. Ikke så mange korps og korpsmusikkanter heller. Litt trist, men ting går i perioder.
Etter toget pleier Gamle Gubben Grå og gå og ta oss en kopp kaffe og se på folkelivet. Vi er ikke blant de som bestiller bord på forhånd. Vi skal bare ha en kopp kaffe, ikke en hel lunsj. Så vi rusler rundt, hilser på folk og koser oss med folkelivet til vi finner ett passe sted. Noen ganger er vi heldige og finner oss et bra bord, andre ganger blir det overprisa kaffe i et pappkrus på en benk på torget.
I dag trodde jeg det skulle bli en slik dag med pappkrus og en enkel benk på torget. Det var fullt over alt. Men Gamle Gubben Grå er en observant mann. Han la merke til et skilt på torget hvor det sto Kunst-kafe.
Det må være det atelieret/galleriet oppe i Stabelsgata som vi gikk forbi da vi gikk tur med hundene her om dagen. Vi husket stedet begge to fordi Kidd stoppet opp og knurret styggt vef skiltet som ønsket velkommen inn. Nå hadde vi ikke med hund, så nå kunne vi stikke oppom og se om det var plass der.
Det var et valg vi ikke angret på. Det kafé-besøket fortjener et eget innlegg. Det får komme senere i løpet av dagen eller morgendagen. Nå må jeg pakke med meg litt mat og fortsette programmet mitt. Gir dere bare en smakebit fra kunst-kaffen med et bilde, og ja jeg har fått lov til å publisere det..
Gratulerer med dagen, folkens. Bildet over er fra en 17. mai for et par år siden ute i min barndoms dal. Har ikke kommet helt i gang med tog og Hipp-Hipp-Hurra!! ennå. Klokka er ikke 7 ennå, men det kommer ut over dagen.
Jeg elsker 17. mai og den skal feires!!
Egentlig skulle jeg startet dagen med å kommentert den samme gamle sjokoladekaka som jeg har kommentert de to siste dagene. Det dropper jeg. Den kaka er vel kommentert nok. Og nei, det ble ikke hjemmelaget kakestrøssel i Drømmehuset til 17. mai, men kanskje jeg lager det i god tid før neste nasjonaldag.
I Hønefoss går barnetoget klokka 10. Da står jeg klar på den samme plassen i Storgata hvor vi står hvert år. Der møtes de i slekta som skal se på toget. Hilser på kjente og vinker og fotograferer de som går i toget. Kommunestyret går i toget. Jeg kunne ha deltatt, men dropper det. Jeg vil heller stå å se på toget i år.
Om vi går i Søndre Park og hører noen taler etterpå vet jeg ikke. Lenge siden vi har gjort det. Vi får se. Ellers pleier Gamle Gubben Grå og jeg og ta en kaffekopp i byen og se på folkelivet. Kaffe og is. Man må spise is på 17, mai.
Må hjemom en tur og hente mat.
Så bærer det en tur ut til Høvdingen. Kose oss sammen og markere dagen. Feire og minnes Mamma som ville ha vært 88 år i dag.
Når alle er ferdig med alle tog møtes storfamilien på ettermiddagen. God mat og hyggelig samvær. Der blir vi vel til sola går ned. Folk slapper av etter en lang dag. Noen med bunader løsner kanskje litt på en knapp eller ei hekte.
Jeg gleder meg til dagen. Skal kose meg i byen, og med familien. Feire 17. mai akkurat slik jeg liker. Utpå kvelden havner jeg sikkert i kurvstolen på trammen. Da har jeg planer om å sprette en cava. Sitte der sammen med folka i Drømmehuset og se kvelden langsomt gå over i natt.
Da er klokka straks 20 og jeg har landa I kurvstolen på trammen. Her blir jeg sittende til sola har gått ned og nattekulda kommer. Jeg tror det er best både for meg og resten av husstanden at jeg får mest mulig ro. Får sitte i min egen boble. Jeg er sliten uten at jeg helt vet hvorfor. Tårene og de krasse kommentarene sitter omtrent like løst. Det er helt klart best å la meg være i fred.
Jeg har hatt en rolig formiddag. Har tusla turer med hundene og pusla litt i Drømmehuset. Ingen grunn til å føle meg så sliten, det har vel bare vært litt mye i det siste. Jeg som alltid hadde full avtalebok lærer aldri hvor lite som skal til før det føles som for mye.
Der startet naboen en motorisert maskin av noe slag. Gressklipper eller jordfreser. Jeg håper på det siste, for ellers er det en gressklippekniv som får hard medfart. Lydene gjør meg ikke noe mindre sliten, men absolutt ikke noe å klage på. Folk får lov å drive med hagearbeid klokka 20 en torsdag. Plager det meg får jeg trekke inn.
VOFF, VOFF, VOFF,….. Kidd stormer gneldrende ned fra trammen. Han er i bånd så han kommer ikke langt. Jeg forsøker å få hunden rolig og samtidig finne ut hva han bjeffer på. Det var en hund som gikk på fortauet forbi hagen vår. Kidd blir stille når den andre hunden er forbi.
En av naboene våre forsøker å snakke til den andre. Da må gressklipper/jordfreser overdøves. Hva samtalen dreier seg om aner jeg ikke. Jeg kan ikke estisk.
Sola går snart ned i vest. Temperaturen ute begynner å bli behagelig. Jeg får selskap på tramnen av Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Vennskapelig mobbing og kverulering er det siste jeg trenger nå.
De går inn igjen, og jeg håper på litt fred og ro. Da ser jeg Charlie Chihuahua pile ut av hagen. Han har ikke bånd. Hvorfor vet jeg ikke. Det var Gamle Gubben Grå som satte hundene I bånd da vi kom hjem fra tur på kirkegården i sted. Hvorfor ham bare satt bånd på en hund orker jeg ikke spørre om. Jeg henter det båndet vi bruket på tur i entreen og går etter hunden.
På de sekundene det tok meg å gå fra tram til entre og tilbake har Charlie rukket å bli ute av syne. Så er det å traske rundt i nabolaget til jeg finner rømlingen og kan hale han med hjem.
Klokka har passert 21. Jeg har sittet her på trammen en time. Slappet av og ladet batteriene. Akkurat nå sloss to hunder om en tom matskål begge har slikket ren…. Jeg er sliten men jeg aner ikke hvorfor.
