Jeg hadde akkurat slengt meg på sofaen for en liten strekk i går kveld. Klokka var vel rundt 20.00. Da gikk døra opp med et smell og inn kom en fyr med en diger høyttaler på nakken. Den fylte Drømmehuset som hadde vært så stille og fredelig et døgn med dunkende musikk på høyt lydnivå. Sammen med han kom en hoppende og bjeffende hund samt en fyr med øreklokker som var oppslukt av en fotballkamp på telefonen. Litt bak der kom en gammel og grå gubbe med sneipen i kjeften og småbannende for ett eller annet.

Jeg leser at andre mødre  finner et slags indre energilager i slike situasjoner og vips så er hele boligen rydda og presentabel, pluss at de like plutselig er nydusja med sminken på.
Vel ikke her i huset. Jeg ble rolig liggende. Den eneste forskjellen var at jeg åpna øynene. Den lille luren jag hadde sett for meg kunne jeg bare glemme nå.

Mamma, hvorfor lukter det fisk i hele huset? Det var han med høyttaleren som stakk nesa ned i gryta på komfyren for å sjekke hva det hadde vært til middag. Fisk fristet visst ikke så veldig. Han med fotballkampen på telefonen ville hjem. Det var bare Gamle Gubben Grå som varmet litt av fiskegryta i mikrobølgeovnen. Jeg ble rolig liggende.

Jeg er utrolig glad i ungene mine, og i Gubben. Men noen ganger, noen ganger blir liksom overgangen fra fredelig alenetid til familielykke litt brå og brutal.