kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Da er klokka straks 20 og jeg har landa I kurvstolen på trammen. Her blir jeg sittende til sola har gått ned og nattekulda kommer. Jeg tror det er best både for meg og resten av husstanden at jeg får mest mulig ro. Får sitte i min egen boble. Jeg er sliten uten at jeg helt vet hvorfor. Tårene og de krasse kommentarene sitter omtrent like løst. Det er helt klart best å la meg være i fred.

Jeg har hatt en rolig formiddag. Har tusla turer med hundene og pusla litt i Drømmehuset. Ingen grunn til å føle meg så sliten, det har vel bare vært litt mye i det siste. Jeg som alltid hadde full avtalebok lærer aldri hvor lite som skal til før det føles som for mye.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Der startet naboen en  motorisert maskin av noe slag. Gressklipper eller jordfreser. Jeg håper på det siste, for ellers er det en gressklippekniv som får hard medfart. Lydene gjør meg ikke noe mindre sliten, men absolutt ikke noe å klage på. Folk får lov å drive med hagearbeid klokka 20 en torsdag. Plager det meg får jeg trekke inn.

VOFF, VOFF, VOFF,…..  Kidd stormer gneldrende ned fra trammen. Han er i bånd så han kommer ikke langt. Jeg forsøker å få hunden rolig og samtidig finne ut hva han bjeffer på.  Det var en hund som gikk på fortauet forbi hagen vår. Kidd blir stille når den andre hunden er forbi.

En av naboene våre forsøker å snakke til den andre. Da må gressklipper/jordfreser overdøves. Hva samtalen dreier seg om aner jeg ikke. Jeg kan ikke estisk.

Sola går snart ned i vest. Temperaturen ute begynner å bli behagelig. Jeg får selskap på tramnen av Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Vennskapelig mobbing og kverulering er det siste jeg trenger nå.

De går inn igjen, og jeg håper på litt fred og ro. Da ser jeg Charlie Chihuahua pile ut av hagen. Han har ikke bånd. Hvorfor vet jeg ikke. Det var Gamle Gubben Grå som satte hundene I bånd da vi kom hjem fra tur på kirkegården i sted. Hvorfor ham bare satt bånd på en hund orker jeg ikke spørre om. Jeg henter det båndet vi bruket på tur i entreen og går etter hunden.

På de sekundene det tok meg å gå fra tram til entre og tilbake har Charlie rukket å bli ute av syne. Så er det å traske rundt i nabolaget til jeg finner rømlingen og kan hale han med hjem.

Klokka har passert 21. Jeg har sittet her på  trammen en time. Slappet av og ladet batteriene. Akkurat nå sloss to hunder om en tom matskål begge har slikket ren….  Jeg er sliten men jeg aner ikke hvorfor.

Her sitter jeg for andre dag på rad og skal reflektere over den samme sjokoladekaka. Jeg hadde problemer med å komme med så mye fornuftig i går. Det er ikke noe lettere i dag.

I gårsdagens innlegg kunne det virke som om jeg hadde planer om å starte kakestrøssel-produksjon. Hvem er det jeg forsøker å lure? I går var jeg knapt hjemme. I dag kjenner jeg på hele meg at jeg trenger en rolig dag. Tusle rundt å gjøre ting i Drømmehuset som ikke medfører stress. Da tror ikke jeg det å sprøyte melisglassur ut av et syltynt hull i en plastpose er det jeg skal bedrive tiden med. Ser for meg at det fort kan medføre høye skuldre, blodtrykksheving og enkelte banneord. Niks. Det skal jeg ikke sette i gang med i dag.

Ny morgen og nye muligheter, og jeg skal sitte her og reflektere over et innlegg om en sjokoladekake. En lavkarbo sjokoladekake. Nei det er ikke den på bilde. Det er et arkivbilde av en sjokoladekake jeg har bakt en gang. Den inneholdt sikkert mer enn nok av karbohydrater.

Hva slags refleksjoner kan en sjokoladekake gi spør du kanskje. Akkurat det spørsmålet stilte jeg meg og. Samtidig som det unnslapp meg et aldri så lite sukk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Kaka ser god ut. Både på bildet og når jeg leser oppskrifta. Tipper jeg kunne spist både ett og to stykker av denne uten å tenke så mye på at den er en lavkarbo-kake.

En ting merker jeg meg og blir litt imponert. Eller kanskje ikke imponert. Mer sånn jaha…. Hvorfor det, egentlig?
Hun har laget kakestrøselen selv. Jeg mener kakestrøssel. Det finnes da mer enn nok av det i butikken, og i og med at kakestrøsselen på bildet ser ganske så vanlig ut så ser jeg liksom ikke helt behovet.

Jeg klikker meg videre til der hun har funnet inspirasjonen til kakestrøsselen. Litt sånn kritisk kjerring klikking. Er dette en greie og nå! Lage sitt eget kakestrøssel. Ikke en gang de dyktige husmødrene tilbake på 60- og70- tallet drev da med slikt.

Vet dere hva? Etter å ha klikket meg inn på krem.no sin oppskrift på kakestrøssel så fikk jeg lyst til å lage mitt eget kakestrøssel. Det må ha klikka for kjerringa.
Dette så litt gøy ut. Jeg kunne fått kakestrøssel i helt rette 17. mai-farger. For ei kjerring som meg som en gang forsøkte å imponere familien med ei flaggkake på nasjonaldagen og endte opp med ei kake i brunt, grønt og hvitt hadde dette blitt å reise kjerringa.

I dag ble det tur i Hønefoss. Må jo ta noen skrytebilder av byen nå som den viser seg fra sin beste side.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Langs elva er det mange fine motiv.  Og ja, jeg vet jeg har delt bilder herfra mange ganger før.

Søndre Torg. Litt rolig på bildet, men hadde jeg snudd meg og tatt bilde mot lekeapparatene og uteserveringen til Kirkens Bymisjon hadde det vært langt mer folk.

Den gamle jernbanebrua får jeg aldri nok bilder av. Ringeriksbanen kommer muligens ikke i min levetid, men jernbane har vi

I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.

Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26  minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas?  Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner  men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.

Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.

Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.

Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.

7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!

For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.

Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.

Våpenindustrien er en viktig  aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.

I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.

Niks, nei. Jeg har ikke begynt på et nytt strikkeprosjekt. Dette er et arkivbilde av ei lue jeg strikket i 2021.  Strikking og annet håndarbeid, det er Vibbedille og Strikkekjerring det. Inne på de bloggene kan du hente inspirasjon så det holder. Utrolig mye flott håndarbeid de promoterer.
Her hos denne kjerringa går det så tregt med strikkinga at det tar et halvt års tid å få ferdig et par baby-sokker. Nei her finner du lite med strikkeoppskrifter men derimot ganske mye annet.

Hver morgen, for eksempel, tar jeg utgangspunktet i det siste innlegget til den bloggen som til enhver tid ligger over min blogg på bloggtopplista og prøver etter beste evne å reflektere over det innlegget. En mental trening for mitt eget hode. Vekke hjernen til live om du vil. I dag var det dette innlegget, og derfor skriver jeg om strikking i dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er en ny flott dag. Blir garantert over 20 varmegrader og sola skinner fra klar blå himmel. Jeg har alt vært ute og gått en tur med hundene alt, og flere skal det bli.  Men først tekopp og tastatur. Lese blogger og nettaviser mens jeg spiser frokost. Starte dage litt langsomt. Eller starte og starte. Jeg har alt vært oppe ett par timer og er ferdig med dagens første tur med hundene.

Det er sommer, det er sol og det er mandag!  Jeg nynner på en lett omskrevet versjon av en gammel slager. Lett nok for meg å synge på en mandag, tenker kanskje du der du sitter på toget på vei til jobb. Jeg som står utenfor arbeidslivet og kan nyte dagene enten de kalles søndag eller mandag.

Tenk etter en gang til. Vil du egentlig bytte? Jeg startet dagen rundt seks, ikke fordi vekkerklokka ringte men fordi kroppen var så stiv og vond at jeg ikke fant en behagelig stilling. Så jeg startet dagen slik jeg alltid gjør. Tusla via badet inn på kjøkkenet og startet dagen med en håndfull piller.
Pillene gjør ikke noe med stivheten eller alle vondtene. De senker blodtrykk og blodsukker. Jeg starter dagen med de fordi det er rutine.

Det er ikke noe gøy å stå utenfor arbeidslivet, snarere tvert imot! Det er trist, veldig trist!!
Men det blir ikke noe mindre trist om jeg sitter her og sukker og stønner over alt som er trist og vanskelig i livet mitt (og det er en del akkurat nå).
Derfor velger jeg å fokusere på det som er positivt. Det er sommer, det er sol og det er mandag. Så er det opp til meg å benytte den på best mulig måte.

Ny arbeidsuke står for tur, enda en, det virker som det aldri tar slutt, og det gjør det kanskje heller ikke, skriver Allan i sitt sedvanlige blåmandag-innlegg. Vel, Allan arbeidsukene tar slutt en eller annen gang. Noen ganger, som for meg, langt fortere enn du egentlig ønsker. For noen brått og brutalt vad at de rett og slett segner om etter å ha arbeidet seg i hjel og for noen en gang langt der fremme når de når pensjonsalderen. Det siste alternativet er kanskje mest å foretrekke.

Ok, så kom Norge på siste plass i ESC, det er trist. Men se litt positivt på det. Israel vant ikke. Ikke fordi Israel ikke hadde en bra sang men fordi da hadde vel store deler av Malmø vært ramponert nå.
ESC 2024 er nå historie. Akkurat som snøen som falt i fjor, eller i vinter.
Jeg sitter ikke her og sutrer over snø som falt i forrige måned eller månedene før den. Jeg synger heller om at det er sol og sommer i dag. (Men bare vent til de første snøbygene kommer i oktober. Da kan det hende jeg sutrer ganske så bra.)

Det er mandag. Det er opp til deg hvordan du vil ta styring på dagen. Hva du vil gjøre den til, selv om du må arbeide deler av den. Sett på litt lystig musikk. Jeg kan foreslå Det er lov å være blid med Jens Book Jenssen, Leva livet og Min dag med Åge Aleksandersen. (Egentlig all musikk med Åge.) Svantes lykkelige dag med Povl Dissing. Eller hva med Loco in Acapulco? Virkelig fengende melodi.

Er du heler som meg som liker å komme i din egen boble med å lese ei bok foreslår jeg Hundreåringen som krabbet ut av vinduet og forsvant. En fornøyelig bok. Jeg hadde og stor glede av å lese Skallebank. for ikke å snakke om Nina Lykke sine bøker.

Drikk kaffen din av et fint krus, og vannet ditt av et stettglass. Sett farge på hverdagen med enkle grep.
La den tørre kneipbrødskiva som har ligget i brødboksen siden før helga få det beste pålegget som er igjen fra søndagsfrokosten. Eller smør et tynt lag pesto under den tørre gulosten. Det skal ikke så mye til for å løfte måltidet. Hva med en liten dusk persille? Ingrid Espelig Hovig brukte jo det hele tiden.

Hvis arbeidshverdagen din er så tung og trist at du bruker tiden til å regne ut hvor mange blåmandager det er i et helt arbeidsliv er det kanskje på tide å se om du er på rett sted. Om det virkelig er denne arbeidsplassen du vil bruke tiden din på.
Jeg hadde en god og fin arbeidsplass. Jeg påstår ikke at jeg gledet meg til hver eneste arbeidsdag, men jeg satt ikke og regnet på hvor grusomt det var. Da jeg måtte forlate arbeidsplassen min for siste gang var det overhode ikke med glede. Fremdeles blir jeg trist og kjenner savnet etter å være en del av den fantastiske arbeidsplassen hvis jeg av en eller annen grunn er innom sykehuset.

Lag deg en fin mandag. Husk det er opp til deg om dagen skal bli en skikkelig blå-mandag eller om du vil farge den i en annen farge.

Dette er livet dere. 20 grader og sola skinner fra blå himmel. Jeg har tilbragt kvelden ute på trammen. Det gjelder å nyte de sommerdagene som er. Virkelig lagre opp med sol og etterlengtet varme.

Boka til Ole J. Andersen er med. Jeg vet jeg sa jeg skulle lese den i påsken. Ble ikke ferdig og har ikke vært noen aktiv leser de siste ukene, men i helgen har jeg kost neg og fått lest mye.

Innimellom lesinga har en tanke surret i hodet. Sånn litt i bakgrunnen. Tom skrev ttidligere i dag at dette blir hans siste år på blogg.no.  Han ønsker å få en egen nettside hvor han selv styrer reklamen og vekk fra reklame for sko, sexleketøy etc. som jo blir plassert på bloggsidene våre uten at vi har noen påvirkning på hva det reklameres for og hvor i teksten reklamen plasseres. Jeg kan forstå han.

Nå er det ikke fremtiden til Tom og matpraten hans som har opptatt tankene mine, men mer fremtiden til blogg.no. Tom skriver også Vil ikke kalle blogg.no for et synkende skip, men har vel egentlig ikke noen bedre ord å bruke. Jeg er ikke uenig i det heller. Spørsmålet er jo hva vi som er på skuta gjør for å på ny få den flytedyktig. Eller mer enn flytedyktig. Hva vi gjør for å reise kjerringa  

Dette er ikke ment som kritikk av Tom. Han har ambisjoner om å skape seg et levebrød. Det står det respekt av. Da må han ta de grep han føler er riktig for han for å nå det målet. Men vi andre? Hva tenker, føler og mener vi om blogg.no sin fremtid?

Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg ønsker at blogg.no skal bestå. Jeg ønsker at ikke bare “vi i bloggblokka” men også langt flere skal klikke seg inn på blogg.no for å finne blogger de finner interessante og ønsker å besøke igjen.

Skal vi oppnå det trenger vi det mangfoldet vi har her i dag. Vi trenger provoserende samfunnskritikk, vi trenger mennesker som skriver dagbok om livet sitt med kroniske lidelser, vi trenger folk som går turer, folk som strikker, folk som …. ja kort sagt vi trenger mangfoldet. Vi trenger alle stemmer vi kan få.

Så trenger vi de gode innleggene. Hva det er kan jo være så mangt. Det varierer fra bloggleser til bloggleser. Vi trenger og at vi bruker blogg-konseptet slik det alltid har vært. Bruker de rette bildene og de rette overskriftene til å trekke folk inn på vår blogg. Enten det er fristende bilder av mat, vakker natur, flotte håndarbeid eller bilder og overskrifter som gjør at du bare må trykke deg inn. Klikk-bite som noen så foraktelig sier er jo et virkemiddel i bloggverden. Vi må bare sørge for at innlegget svarer litt til overskriften. At folk ikke føler seg lurt, men finner noe av interesse.

Hva vi i mine øyne ikke trenger er intern krangling, “bloggkriger” og det at vi går inn for å ødelegge for hverandre.
Slike bloggkriger gir kanskje en kortvarig oppsving på bloggen, men jeg tror vi på sikt mister flere lesere enn vi vinner.
Jeg tror vi og må ha større respekt for andres temavalg og skrivestil enn det mange har i dag. Selvsagt vil det finnes medbloggere vi vil finne dørgende kjedelige, men de jeg finner kjedelige har sine følgere de og. Det er jo det som er så bra. At det er noen for de fleste.

La oss i stedet for å rakke ned på hverandre heller løfte hverandre opp. Tenke på at det er mangfoldet som skal løfte blogg.no opp til nye høyder. Ikke kriger og drittslenging.

Noe annet jeg mener vi ikke trenger er en ny kokk på topp som ligger milevis over oss andre i uke etter uke, måned etter måned. Jeg unner Tom den plassen men nå har det vært to kokker som har vært soleklare topper på rad i flere år. Så kanskje vi på ny trenger litt rullering på den topp-plassen sånn over tid. (Tom kan selvsagt få være konge til han abdiserer.)

Vennskapelig kappestrid om å skrive det beste blogginnlegget tror jeg hadde gjort blogg.no bra. Bunny og Vibbedille annenhver dag og kanskje Allan,  en ukemeny, og andre bloggere sånn med ujevne mellomrom.
Det er ingen hemmelighet at denne Kjerringa drømmer om å erobre bloggtoppen i det minste for et døgn eller to. Men det bør helst ikke skje med 300 sidevisninger og fordi jeg var den siste bloggeren som holdt ut.
Jeg vil mye heller se at  for eksempel Bunny troner på bloggtoppen med 10.000 sidevisninger enn at jeg skal inneha førsteplassen med 500 klikk.

Jeg tror at hvis vi alle bretter opp ermene og gjør vårt til å produsere gode blogginnlegg så klarer vi å få opp lesertallene her inne. Ikke over natta, men på sikt. Da vil det og være mer aktuelt for et bredere lag med reklame, ikke bare for “sex-leketøy og sko.”

I dag tok Gamle Gubben Grå og jeg en liten tur på et loppemarked i nærheten.  Vi elsker jo loppemarked!

Min fangst ble tre bøker. Raskolnikov, eller Forbrytelse og straff som den også blir kalt. Et to binds verk av Fjodor Dostojevskij. En utgave fra 1929 med skinnygg og patina. Dem siste boken er en novelle-samling med sovjetiske noveller fra 1940 tallet. Noveller skrevet for å hjelpe staten å oppdra ungdommen, oppfylle ungdommens krav, oppdra den nye generasjon så den blir livsglad, at den tror på sin sak, at den ikke er redd for hindringer og at den står klar til å overvinne dem. som det står i forordet. Novellesamlingen heter Fra Østfronten, og er en novellesamling brukt som sovjetisk propaganda eller hjernevask av ungdommen under andre verdenskrig. Den ble utgitt i Norge i 1946.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

At Dostojevskij ble med hjem hadde nok litt sin bakgrunn i at vi snakket om Dostojevskij og hans litteratur i går. Datteren hadde med romanen Brødrene Karamasov i forsinket bursdagsgave til Gamle Gubben Grå. Jeg antar at valg av roman hadde noe med tykkelsen på romanen å gjøre. Boka er på 996 sider, og vil forhåpentligvis gi Gamle Gubben Grå mye leseglede.

Jeg er og svak for Gamle bøker, og denne 95 år gamle utgaven trodde jeg desuten ville passe i gave til noen jeg tipper har sans for å lese slike. At å sitte og lese en gammel klassiker med skinnrygg passer inn i stilen til vedkommende.

Novellesamlingen var litt mer tilfeldig, men også der regner jeg med at praten i går rundt temaet russisk litteratur  lå og spøkte i underbevisstheten. Det var jo og en bok med litt alder, slike jeg gjerne ser etter på loppemarked.

Vi tittet litt rundt på loppemarkedet. Jeg fant mye av interesse, men ikke noe jeg så behov for å ta med hjem. Et nydelig rosa mokka-servise for eksempel. Men mokka-serviser er mer søte enn praktiske. Her drikkes som regel kaffe av krus og ikke av fingerbøl.

Etter en kopp kaffe skulle vi ta en  siste runde sammen. Det er jo mange minner og på et slikt loppemarked. Jeg hadde blant annet sett et eksemplar av leseboka jeg lærte meg selv å lese av som fem-åring. Det var Høvdingens gamle ABC som Bestemor hadde overlatt til meg etter ar jeg hadde vist interesse for den. Hyggelig å se boka igjen. Minnene kom sigende, men eksemplaret var veldig slitt og klippet i, så jeg ville ikke ta med eksemplaret hjem. Men vise den til Gamle Gubben Grå kunne jeg jo.

En ung mann hilste på meg. Jeg hilste tilbake. Vi vet hvem hverandre er. Han er aktiv i Arbeiderpartiet i nabokommunen. Kan jeg få to ord med deg? spurte han høflig. Jeg svarte selvsagt ja, men lurte litt på hva han ville snakke med meg om.

Vel, det forsto jeg fort da han raskt fisket frem penn og notatblokk. Han hadde et vikariat som journalist i lokalavisa. Rutinemessig skrev han navnet mitt øverst på blokka. Han husker tydeligvis hva jeg het. Og så ble jeg intervjuet om turen min på loppemarked.  Jeg spurte om han ikke kunne snakke med noen andre. Jeg var vel i grunn nok i avisen. Men nei, han syntes absolutt ikke jeg var ofte i avisen. Er litt usikker der. Jeg var i papiravisen senest på tirsdag.

Et av spørsmålene var hva jeg hadde kjøpt. Jeg bar jo på posen med bøkene. Jeg svarte bøker. Den unge journalisten var av det gravende slaget ig fulgte opp med spørsmålet Hva slags bøker? Jeg tenkte meg litt om. Mest for å formulere et svar. Hva slags bøker hadde jeg kjøpt? Hvordan beskrive det på en kort og grei måmåte? Så lo jeg og svarte: Røde Brit har kjøpt Gamle russiske klassikere. Den unge journalisten så ut til å være fornøyd med svaret. Etter at han fikk tatt det obligatoriske bildet med loppe-posen godt synlig slapp jeg fri. Nå venter jeg bare på hva slags vinkling dette får i lokalavisa.

Vi tapte Eurovisjon Song Contest. Vi, som i Norge, fikk 16 poeng. Vinneren Sveits fikk 591. Det er relativt stor forskjell.
Nå er det ikke noe nytt at Norge taper Eurovisjonen. Vi har tapt langt flere ganger enn vi har vunnet. Vi er faktisk den nasjonen som har tapt flest ganger. I år tapte vi for 12. gang.

Jeg liker Gåte og Ulveham, men jeg er ikke overrasket over jumboplassen. Det er ikke en typisk MGP-låt. Hva som nå egentlig er det nå for tiden.  Jeg så ikke finalen i går, men jeg fikk med meg noen av bidragene. Vi kan vel enes om at her var det mye rart?

Mange av de konservativt kristne i Norge benket seg i går for å se sangkonkurransen og samtidig stemme som gale på sin favoritt, Israel. Jeg vet at redaktøren i Dagen har slitt ut knottene på samtlige telefoner i husstanden for å få avgitt så mange stemmer som mulig til Israel. ange var og samlet i et arrangement i regi av MIFF (Med Israel For Fred); gallamiddag, MGP-show og felles stemmegivning med 20 stemmer fra hver til Netanyahu, Guds utvalgte folk eller en ung artist med en fin sang. Litt usikker på om det var artisten og sangen som var utslagsgivende for at samtlige i salen var enige om hvor de skulle gi sine 20 stemmer. Er det det som kalles kollektiv hjernevask? Vi er samlet her i dag for å stemme frem den sangen vi som arrangører har bestemt at samtlige i denne sal skal gi 20 poeng?

Jeg tror mange av de kristne som så showet for første gang på mange år fikk kaffen så vel som vievannet i halsen opp til flere ganger i løpet av kvelden.  Ja jeg tror de sågar både gjorde korsets tegn og ba mang en stille bønn for å beskytte seg mot mye av det de så. Jeg ser en venn av meg som tilhører den litt prektig-kristne gjengen spår MGP-sin undergang etter at han av en eller annen merkelig grunn har sett showet.  Andre roper opp om at showet er et tegn på at det er verdens undergang som er nære forestående.

Hvis engasjementet for Eurovision song contest er like stort når det går mot neste finale vil jeg anta at vi får langt flere finalister i tekkelige kjoler som synger såre balader med et lite kors dinglende rundt halsen.
Litt sånn frøken Bibel-stripp.

Jeg så ikke showet, jeg har ikke hørt alle sangene men jeg så stemmegivningen. Skal man tro fagjuryene var det den baste sangen som vant. Sjelden eller aldri har vel en melodi fått så mange tolvere som Nemo og The Code. Jeg likte sangen, og jeg likte den ærlige gleden Nemo viste gjennom stemmegivningen. Det var rørende å se hvor glad han ble og hvor stort dette var for han. Jeg ble rent glad i den unge personen.

Nemo Mettler er en 24 år gammel sveitsisk rapper, sanger og musiker som spiller fiolin, piano og trommer. I går sang han. Sangen inneholdt alt fra rapp til opera.
I 2015 gav Nemo ut debut-EP-en Clownfisch, som nådde en 95.-plass på de sveitsiske hitlistene. I 2017 gav hen ut singelen «Du», som nådde en 4.-plass i Sveits. Og i går vant han altså ESC.
I november 2023 kom Mettler ut som ikke-binær i en artikkel i SonntagsZeitung.

Sangen han vant med i går, «The Code», handler om det å være ikke-binær. Det sies at han er et forbilde for mange som føler seg litt annerledes.

Det gleder meg av mange grunner at det var nettopp Nemo og sangen The Code som vant. Spesielt når man vet at de konservativt kristne hadde mobilisert i forkant av stemmeavgivningen for å stemme frem en kandidat mer av politiske enn av sangtekniske egenskaper. Jeg tenker at Nemo og sangen hans kan ha vært noe av det som fikk de til å korse seg og snakke om verdens undergang.

Det viser og at det var musikken og ikke politikken som vant. Det er jeg glad for.
Så får vi se om ESC, eller verden går under innen neste år eller om kristenfolket kupper hele finalen så vi kun får salmesang.