I dag tok Gamle Gubben Grå og jeg en liten tur på et loppemarked i nærheten.  Vi elsker jo loppemarked!

Min fangst ble tre bøker. Raskolnikov, eller Forbrytelse og straff som den også blir kalt. Et to binds verk av Fjodor Dostojevskij. En utgave fra 1929 med skinnygg og patina. Dem siste boken er en novelle-samling med sovjetiske noveller fra 1940 tallet. Noveller skrevet for å hjelpe staten å oppdra ungdommen, oppfylle ungdommens krav, oppdra den nye generasjon så den blir livsglad, at den tror på sin sak, at den ikke er redd for hindringer og at den står klar til å overvinne dem. som det står i forordet. Novellesamlingen heter Fra Østfronten, og er en novellesamling brukt som sovjetisk propaganda eller hjernevask av ungdommen under andre verdenskrig. Den ble utgitt i Norge i 1946.

At Dostojevskij ble med hjem hadde nok litt sin bakgrunn i at vi snakket om Dostojevskij og hans litteratur i går. Datteren hadde med romanen Brødrene Karamasov i forsinket bursdagsgave til Gamle Gubben Grå. Jeg antar at valg av roman hadde noe med tykkelsen på romanen å gjøre. Boka er på 996 sider, og vil forhåpentligvis gi Gamle Gubben Grå mye leseglede.

Jeg er og svak for Gamle bøker, og denne 95 år gamle utgaven trodde jeg desuten ville passe i gave til noen jeg tipper har sans for å lese slike. At å sitte og lese en gammel klassiker med skinnrygg passer inn i stilen til vedkommende.

Novellesamlingen var litt mer tilfeldig, men også der regner jeg med at praten i går rundt temaet russisk litteratur  lå og spøkte i underbevisstheten. Det var jo og en bok med litt alder, slike jeg gjerne ser etter på loppemarked.

Vi tittet litt rundt på loppemarkedet. Jeg fant mye av interesse, men ikke noe jeg så behov for å ta med hjem. Et nydelig rosa mokka-servise for eksempel. Men mokka-serviser er mer søte enn praktiske. Her drikkes som regel kaffe av krus og ikke av fingerbøl.

Etter en kopp kaffe skulle vi ta en  siste runde sammen. Det er jo mange minner og på et slikt loppemarked. Jeg hadde blant annet sett et eksemplar av leseboka jeg lærte meg selv å lese av som fem-åring. Det var Høvdingens gamle ABC som Bestemor hadde overlatt til meg etter ar jeg hadde vist interesse for den. Hyggelig å se boka igjen. Minnene kom sigende, men eksemplaret var veldig slitt og klippet i, så jeg ville ikke ta med eksemplaret hjem. Men vise den til Gamle Gubben Grå kunne jeg jo.

En ung mann hilste på meg. Jeg hilste tilbake. Vi vet hvem hverandre er. Han er aktiv i Arbeiderpartiet i nabokommunen. Kan jeg få to ord med deg? spurte han høflig. Jeg svarte selvsagt ja, men lurte litt på hva han ville snakke med meg om.

Vel, det forsto jeg fort da han raskt fisket frem penn og notatblokk. Han hadde et vikariat som journalist i lokalavisa. Rutinemessig skrev han navnet mitt øverst på blokka. Han husker tydeligvis hva jeg het. Og så ble jeg intervjuet om turen min på loppemarked.  Jeg spurte om han ikke kunne snakke med noen andre. Jeg var vel i grunn nok i avisen. Men nei, han syntes absolutt ikke jeg var ofte i avisen. Er litt usikker der. Jeg var i papiravisen senest på tirsdag.

Et av spørsmålene var hva jeg hadde kjøpt. Jeg bar jo på posen med bøkene. Jeg svarte bøker. Den unge journalisten var av det gravende slaget ig fulgte opp med spørsmålet Hva slags bøker? Jeg tenkte meg litt om. Mest for å formulere et svar. Hva slags bøker hadde jeg kjøpt? Hvordan beskrive det på en kort og grei måmåte? Så lo jeg og svarte: Røde Brit har kjøpt Gamle russiske klassikere. Den unge journalisten så ut til å være fornøyd med svaret. Etter at han fikk tatt det obligatoriske bildet med loppe-posen godt synlig slapp jeg fri. Nå venter jeg bare på hva slags vinkling dette får i lokalavisa.