I dag hørte jeg om en mor som følte seg som en uansvarlig mor. Hun hadde sendt sønnen på 14 år alene til Engeland. Han skulle ikke på heisatur med guttegjengen. Han skulle fly fra Gardemoen til en flyplass i Engeland hvor han ville bli møtt av familie.
Jeg himlet litt med øynene. Guttungen er 14. Sikkert vært ute og flydd før. Hva galt kan skje i lufta mellom Norge og Engeland? Liten rissiko for at han skal gå av på feil sted. Han var og utstyrt med mobiltelefon, selvsagt. Mamma, pappa, og samtlige norske og engelske slektninger var kun et tastetrykk unna til enhver tid.
Jeg tenker tilbake til historien jeg har hørt mange ganger.
Ich heiße Kai Bøhler. Ich bin 4 Jahre alt und bin alleine geflogen.
Denne setningen ble GGG lært og innprenta da han som 4 åring skulle fly fra Fornebu til Tyskland. Han kunne den feilfritt til sin dødsdag. Historien ble alltid fortalt med stolthet og glede av Svigermor så vel som GGG. Jeg ristet i det stille på hodet. Hvem sendte en 4 åring alene med fly fra Norge til Tyskland i 1967?
I 1967 var det ikke mobiltelefon og alle slags tekniske løsninger. Omi og Opa, besteforeldrene i tyskland måtte stå pent og vente på at flyvertinnen kom med barnebarnet, og foreldrene i Norge måtte stole på at alt gikk bra.
Jeg ville nok aldri sendt en fireåring alene med fly fra Norge til Tyskland. Ikke i 1967, og ikke i dag. Selv ikke med dagens teknologi. Men en reisevant 14 åring i 2026… det hadde jeg ikke hatt betenkligheter med. Så sanr 14 åringen følte at det var ok.
Smak av sommer… Ut i friluft sin helgeutfordring denne helgen. Jeg tenker meg om. Hva er smaken av sommer for meg?
Jeg tror egentlig at det ikke er så farlig hva jeg spiser. Smaken av sommer for meg er det å kunne nyte maten ute. Altså ute på terrassen, trammen eller i skogen, på fjellet eller på stranda. Det er like godt enten det er en kopp svart kaffe, iskrem eller middag med vin, så lenge jeg kan spise ute i det fri.
Tankene mine går til Drammen i dag. Dette er den største registrerte brannen av en slik karakter vi i DSB har registrert i moderne tid, sier direktør Lars Jacob Hiim i Direktoratet for sikkerhet og beredskap i en pressemelding lørdag formiddag. Jeg er usikker på hva man mener med i moderne tid. Andre har sagt at det er den største brannen siden Ålesund brant i 1904.
Siden Ålesund brant… Det har jo blitt et uttrykk som har festet seg. Uttrykket refererer til den katastrofale bybrannen natt til 23. januar 1904. Da ble om lag 850 hus lagt i ruiner og 10 000 mennesker ble hjemløse, noe som har gjort hendelsen til selve målestokken for historiske, enorme ødeleggelser i Norge.
I Krokkstadelva i går ble over 100 boliger lagt i ruiner, og over 400 mennesker har blitt hjemløse. Det er helt uvirkelig at en brann i et rekkehus en ettermiddag skal få så store konsekvenser i 2026.
Jeg kjenner mange i Drammen. Da jeg var i arbeid var jeg i Drammen på møter flere dager i uka. Jeg kjenner mange radiografer og andre som arbeider i Vestre Viken som bor der, kjenner og en del andre som er bosatt der. I dag går mange tanker i deres retning. Hvor mange av de som eventuelt er direkte berørt vet jeg ikke, men jeg ser av sosiale medier at noen er det.
Jeg tenker og på alle prannfolk og andte som har stått på og fortsatt står på for å slukke brannen. For en innsats! Tragedien kunne nok blitt langt større uten deres innsats.
Å bli sett betyr mye for oss mennesker. Et lite smil, en hyggelig liten kommentar. Det skal så lite til. Det er tanken som slår meg når jeg leser Ham Christian sitt siste innlegg.
Da Ham Christian skulle ta bussen til Norheimsund så sjåføren en rullestol og ikke et menneske. Hvordan ville du likt å bli møtt med Hva veier du? i stedet for Hei. når du skal entre en buss.
De fleste vanlige rutebusser og ekspressbusser har en vektgrense på 300 kg på sine rullestolheiser, mens enkelte spesialbusser, turbusser og taxier kan ha heiser som tåler 350 kg opp til 450 kg. Så la oss ta som utgangspunkt at denne bussens rullestolheis kan løfte 300 kg. Ham Christian er ikke en spesielt stor mann, skal vi tro bildene på bloggen. Rullestolen er heller ikke blant de tyngste jeg har sett. Det burde være lett for sjåføren å anslå at Ham Christian og stolen tilsammen ikke overstiger 300 kg. Hvis ikke, kan man spørre på en hyggelig måte.
Ham Christian sin opplevelse med bussjåføren ødela noe av turen til Norheimsund. Det er trist. Samtidig er det bra at busselskapet tar klagen hans seriøst, og svarer den ut på en god måte.
Alle mennesker fortjener å bli sett, sett som de unike menneskene de er.
Det er fint å lese at Ham Christian aldri kommer til å slutte å si ifra når mennesker ikke blir behandlet med den respekten de fortjener.
Jeg er og enig i at respekt gjelder for alle. Alle uavhengig av kjønn, etnisitet, legning, funksjonsnedsettelse eller status.
Samtidig er jeg litt uenig med Ham Christian. Han skriver respekt er ikke noe man skal måtte gjøre seg fortjent til. Respekt betyr ærbødighet eller aktelse i følge Store norske leksikon. Jeg mener at ikke alle mennesker må møtes med ærbødighet. Det er noe man bør gjøre seg fortjent til. Merk, gjøre seg fortjent til. Altså ikke noe man kan arve, få på grunn av en tittel, et navn eller en stilling.
Jeg har alltid hatt stor redpekt for folk som tør å stå opp for seg selv og andre. Folk som Ham Christian.
Det har vært stille fra denne kjerringa noen timer, og jeg regner med at dere nærmest dør av spenning etter å høre hva jeg har brukt denne dagen til.
Jeg har vært på kirkegården og vannet og skiftet blomsterbukett. Vet ikke hvor mye vanninga monner. Det var 32 grader da jeg kjørte gjennom Hønefoss litt senere i dag. Nå synes jeg jeg hører torden i det fjerne. Muligens det bare er ønsketenkning. Nei, nå melder radioen om tordenvær rundt Tyrifjorden. Litt torden hadde gjort godt nå! Det pleier å gjøre lufta litt lettere
Jeg sa det til Høvdingen når jeg besøkte han i sted, at litt torden hadde gjort godt og lufta mindre tung og lummer. Det er ikke bare bare med hetebølge når en har passert 95 med god margin.
Så har jeg handlet inn til helga, eller i det minste til fredagskvelden. Da kirkegård, besøk og butikk var gjennomført begynte denne kjerringa å føle på at nå var det nok aktivitet i varmen. Mer enn nok! Så da droppa jeg poltur, og dro hjem for litt mat og siesta. Fredagsvinen fpr vente til lørdag – eller neste fredag.
Våknet av dvalen etterhvert. Tordnen forble i det fjerne. Jeg har startet med middagen. Safransyltet løk står og godgjør seg. Snart skal jeg starte med å lage blinis. De skal serveres med creme fraiche, løyrom og den syltede løken.
Det tok en time, en time, så var denne kjerringa gjennomsvett, varm og sliten. Trengte ikke noen treningsøkt. Jeg skiftet på senga og bar skittentøy ned på vaskerommet. Jeg vet jeg ikke er topptrent, men jeg tror det er varmen mer enn formen som gjorde at jeg måtte ut på terrassen å kjøle meg ned etter det.
Terrassen ligger i skygge en stund til og det blåser litt. Eller lufter litt er vel riktigere å si. Så selv om temperaturen har steget til 26 grader er det fremdeles behagelig her ute.
Dagen er i gang. Vi har hatt tropenatt her rundt Dtømmehuset. Nå er det 21 grader ute, litt skyer og relativt behagelig ute. Temperaturen skal krype over 30 grader i dag og. Regnet som var lovet i kveldinga er avlyst, men det skal komme betydelig regn og værskifte i morgen. Det skal bli godt. Ikke minst trengs det nedbør. Skogene er knusktørre, og det har vært mange mindre skog og gressbaner i området.
Tror det hadde vært greit å kjøle ned Donald Trump og. I natt gjorde han alvor av truslene om å bombe bruer, kraftverk og annen infrastruktur i Iran. Man må være veldig dum eller naiv hvis man ikke tror Iran kommer til å ta igjen. Hvilken nasjon hadde latt være? Tror ikke massiv ødeleggelse av infrastruktur vil bli markert med rosetog. Noe jeg på mange måter har en forståelse for.
Noen ganger leset man en tekst som virkelig treffer en. Innlegget Soles står opp. Gjør vi? til bloggen Lasses verden er en tekst som virkelig traff meg.
Lasse skriver om atomvåpen trusselen. Om hvordan bilder av prøvesprengninger han så for mange tiår siden skapte en uro han aldri helt har klart å riste av seg.
Jeg husker jeg skulle skrive stil om atomvåpen og atomtrusselen da jeg gikk på ungdomsskolen. Det må ha vært i 1982. Jeg gikk på biblioteket og fant litteratur om emnet. Jeg gikk virkelig inn i den stiloppgaven for å få kunnskap. Jeg ble skremt. Det sto en utregning og et kart som viste hva som ville skje hvis man slapp en atombombe over et gitt sted i Nordmarka, nord for Oslo. Jeg husker ikke nå hvor lang tid det ville ta før sjokkbølger, brann og total ødeleggelse ville nå bygda jeg bodde i. Det var snakk om så kort tid at varsling ville ha liten eller ingen nytte.
Det ble litt stille rundt atomtrusselen utover på 80-tallet. Glasnost, perestrojka og Berlinmurens fall. 90-årene begynte med en viss optimisme. Uroen roet seg.
I dag, i år, nå er jeg på nytt urolig. Verdens mektigste mann truer annenhver dag med å bombe Iran tilbake til steinalderen. Foreløbig har det vørt tomne trusler, men jeg er engstelig for ar han skal gjøre alvor av trusselen. Hva har han å tape? Han er en gammel mann, livet er snart over samme hva. Omtanke for andre og de helt store konsekvensanalysene virker ikke helt å være hans greie.
Og det er jo ikke bare Donald Trump som er skremmende. Det er flere statsledere med atomvåpen og lav impulskontroll. En presset Putin, Krigen i Ukraina, Nord-Korea, Midt-Østen… Eksemplene står nærmest i kø.
I dag lever vi i en underlig dobbelthet. På den ene siden haster vi videre med teknologi, sosiale medier og grønne omstillinger. På den andre siden lever vi fortsatt under et våpenarsenal fra 1900-tallet som kan utslette alt på sekunder
Skriver Lasse. Ja, et våpenarsenal som ikke bare kan ødelegge alt på sekunder, vi har våpen nok til å ødelegge verden mange ganger. Hva nå hensikten med det er.
Hva gjør det med oss?
Spør Lasse videre. Svaret på det er om mulig nesten enda mer skremmende. Ingen ting. Selv jeg som er rød og radikal får nesten et nostalgisk smil i ansiktet når jeg ser logoen til Nei til atomvåpen. Som et minne fra en ungdomstid langt tilbake i tid.
Vi har sluttet å bry oss om atomtrusselen som henger over oss. Faren for total utslettelse, og vi bryr oss ikke, snakker ikke om det.
Likegyldighet er fredens største fiende. Når vi slutter å bry oss, har vi i praksis overgitt oss.
Skriver Lasse, og han har rett. Det er kanskje det mest skremmende. At vi lar de som ønsker krig, ønsker død og ødeleggelse vinne. At vi stiltiende aksepterer at verden skal ødelegges. At vi alle skal utslettes.
Å vinne kampen for fred handler ikke om bomber og styrke, men om mot. Mot til å snakke sammen. Mot til å inngå kompromisser. Mot til å si nei til nasjonalisme og ja til samarbeid.
Fremdeles er sitatene hentet fra Lasse. Og han har jo rett. Vi må stå opp mot krig og få til samarbeid. Vi var så godt i gang noen korte år for alt for lenge siden.
Hva gjør du – i din hverdag – for å støtte fred fremfor frykt?
Svaret på det spørsmålet er Svært lite! Joda. Jeg deltar på noen markeringer hvis det arrangeres. Har møtt opp på torget for å støtte Palestina så vel som Ukraina. Men det er liksom ikke nok. Det monner så lite.
Likevel, hvis alle tenker slik skjer det ingenting. Jeg kan ikke redde verden alene, men jeg kan gjøre min lille del. Jeg kan si høyt og tydelig at jeg ønsker fred. Er vi mange nok stemmer som sier i fra vil vi få med flere og flere – og til slutt blir det umulig å overse oss, overhøre stemmene våre.
Nå må folk være fornøyd. Kjerringa dro til byen i ettermiddag ens ærend for å kjøpe solkrem. Noen har fortalt meg at slike ting ikke har evig holdbarhet, og jeg ble usikker på nøyaktig hvor gammel den solkremen jeg hadde i badeskapet var. Når jeg begynte å tenke etter kom jeg til at det kanskje ikke var så nøye. Den var med stor sansynlighet for gammel.
Jeg hadde tenkt å gå på Normal. Regnet med at solkremen var rimeligst der. Men da jeg gikk forbi apoteket så jeg at de hadde 50% på alle solprodukter. Det er vel ikke dobbelt så dyrt på apoteket, tenkte jeg, og fant ei tube med faktor 50. Den kostet godt over 200 kr!. Er prisen på solkrem opp i mot 500 kr tuba? Eller er 50% avslag bare et salgstriks? Apotekene er helt klart ikke hva de en gang var.
Da har temperaturen steget til over 30 grader, og jeg trekker inn. Tåler varmen dårlig, så en siesta midt på dagen er på sin plass når sydentemperaturer inntar distriktet.
Jeg klager ikke. Det er ikke mange slike dager i løpet av ett år, så et par siestaer er innafor. Det er spådd regn og torden i morgen kveld, og regn og betydelig lavere temperaturer fra lørdag.
Sommerkveldene er jo behagelig. Har sittet ute til rundt midnatt de siste kveldene, og der er ikke kulde men mygg som har fått meg til å trekke inn. Tar nok turen ut på terrassen også i kveld. Sommerkvelder ute når skumringen kommer, og myggen uteblir, det er kos enten man nyter kvelden alene eller har selskap.
Jeg passer på å drikke masse, og har kjøpt inn vannmelon og litt bær. Det er godt i sommervarmen.
