Å rusle i skogen gir sjelefred. Det ble 4 km i dag. Fornøyd med det. Gikk meg ikke svett og varm som på treningsleiren. Det viktigste for meg er å bevege meg og å bære ute. Har aldri sett det som noe mål å komme fortest fra A til B ute i skauen. Det er turen i skogen i seg selv som gir sjelefred. Ikke hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med turen.
Har og vært en tur ute hos Høvdingen. Hører jo med i helgeritualene, selv om jeg ikke er der hver helg nå. Helga blir så kort noen ganger.
På Meny traff jeg på ei fra Rødt. Hun lurte på hvordan jeg hadde det på treningsleiren. Alle jeg treffer på lurer på det. I går fastlegen og en kollega. I dag dama fra Rødt.
Hva tror dere?
Jeg snekrer fuglehus og trener flere ganger om dagen. Jeg får synlige daglige bevis på hvor dårlig form jeg er i. Jeg er fjernet fra flokken min, fra politikken og fra familien. Jeg drikker ikke cola, ikke kaffe-latte og jeg ser ikke snurten av hverken rødvinsglass eller baconpølser.
I tillegg avvikler jeg radiografjobben, engasjementet mitt i radiografforbundet og livet som tillitsvalgt. Roller som har vært en viktig del av livet mitt og som har definert meg som person i flere tiår.
Jeg går gjennom radikale livsstilsendringer på svært mange plan. Så hvordan tror dere jeg egentlig har det?
Treningsleiren I seg selv er ikke så ille. Og ja. Jeg vet at jeg har godt av det. Det som er mer slitsomt enn all treningen er alle tankene, usikkerheten og sorgen over tapet av roller som har vært utrolig viktige for meg og som jeg har brukt veldig mye av mitt voksne liv på.
Det er tøft å skulle begynne på nytt i en alder av 55. Ha litt tålmodighet med meg om jeg er litt irritabel og tankefull for tiden.
I kveld har jeg kost meg hjemme sammen med Gamle Gubben Grå. God mat, vin i glasset og jammen disket han opp med marsipankake etter middag (selv om jeg skjellte han ut i velkjent tordensky-stil tidligere i ettermiddag)
Det har nært godt å være hjemme noen dager. Halsen er mindre sår og feberen forsvant etter litt bruk av paracet ett par dager. I morgen går turen tilbake til treningsleiren. Og ja til alle dom lurer på det, selvsagt kommer jeg til å fullføre.
Blar meg som vanlig gjennom toppbloggernes siste innlegg her jeg sitter og ser at natten langsomt blir til dag. Siden Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua sover fremdeles får jeg lov til å gjøre det i fred.
Det er ikke så mye interessant de har å skrive om.
Stine Skoli reklamerer fremdeles for de samme klærne.
Mat fra bunnen har den samme ukemenyen som hun har hatt hele uka.
Doc og Dask og Ida Wulff ligger henslengt å ser på serier.
Kokkejævel har ikke sprukket i slankekuren sin. (Hadde han gjort det, hadde det jo hatt en bitteliten nyhetsverdi.)
Vibbedille har trukket hvem som skal få en “giveaway”. Det har jo mest interesse for de 43 som har deltatt i den. Det har ikke jeg.
Litt mer interessant er det at Mamma på hjul har blitt mediestjerne i Bergen, og at avisene vil trykke blogginnleggene hennes. Snart blir hun fast spaltist, sann mine ord.
Monica Vederhus sitt innlegg om savnet etter en venn som ikke er her lenger, rører meg. Jeg har og noen jeg savner. Noen jeg fremdeles skulle ønske levde og var en del av livet mitt.
Det er ikke alltid jeg føler for å skrive sårt om savn.
Det koster litt å åpne den døra og kjenne på følelsene. Jeg er ikke der i dag.
Den som derimot får det til å krible i tastaturfingrene er Bunnytrash.
Moskeen på Fjell i Drammen hadde (har) planer om å starte med bønnerop fra minareten på moskeen sin på fredager. Kalle inn til religiøs handling slik kirkeklokkene kaller oss kristne til gudstjeneste eller andre kirkelige handlinger.
Det falt ikke i god jord i Drammen, og moskeen la ideen på is. Enn så lenge.
Ideer må modnes. Moskeen tok et lurt valg, for til og med jeg har fått med meg at debatten har gått høy der borte i nabobyen.
Noen må alltid provosere.
I Drammen var det en fyr fra SV, Nasir Gondal, som sitter i styret til moskeen, som utnevnte seg selv til den rollen.
Han måtte selvsagt da si at drømmen til moskeen var i grunnen ikke et to minutters bønnerop hver fredag, men bønnerop hver dag – og da fem ganger om dagen.
Dette gjorde merkelig nok ikke motstanden mindre.
Gondal har sikkert rett i at moskeen sånn innerst inne øsker seg bønnerop fem ganger om dagen alle dager.
Når jeg googler litt bønnerop får jeg dette fra Store norske leksikon:
Bønnerop, adhan, i islam markering av tidspunkt for den rituelle bønnen salah. Bønneropet ropes ut fra moskeens minaret fem ganger om dagen.Bønneroperen, muezzinen, har ansvar for adhan; den første muezzin, den frigitte slaven Bilal, ble utpekt av profeten selv. Ifølge tradisjonen var det profeten som innførte bønneropet to år etter hijra, det vil si i 624. Bønneropet består av flere ledd, og hvert enkelt ledd ropes ut to ganger.
Jeg reagerer på navnet. Nasir Gondal. Det navnet har jeg vært borti ved en annen anledning. Jeg er ikke så veldig bevandret i politikken i Drammen. Men jeg vet jeg har vært borte i det navnet før. Så jeg googler også det.
Jeg har hørt at Islam skal være fredens religion. Og for mange av de jeg kjenner som bekjenner seg til denne troen er islam nettopp det. Nasir Gondal derimot fremstår ikke for meg som en direkte fredelig mann.
Han skulle tidlig på 2000 tallet saksøke en annen lokalpolitiker, Yousuf Gilani, for ærekrenkelse. Og ønsket et par millioner i erstatning. Han lagde og støy da det muslimske miljøet i Drammen ved den samme Gilani innbød SIAN til dialog. Dialog var ikke noe for han så lenge SIAN ikke straks sluttet å forfekte sitt syn.
Nå skaper han støy og motstand med å gå til media og snakke om bønnerop fem ganger i døgnet 7 dager i uka. Han må jo skjønne at det blir bråk, selv om han sikkert og høster ære og respekt i deler av det islamske miljøet.
Rett før Gondal kom med sitt utspill om de 35 ukentlige bønneropene hadde Yousuf Gilani,som han jo har vært I strid med flere ganger før, vært ute i pressen. Gilani som har engasjert seg i å skape dialog mellom ulike religioner og nasjonaliteter har en helt annen tilnærming til problematikken. Han uttaler:
Når du leser kommentarfeltene og alt raseriet som dukker opp, så er jeg redd for at å innføre bønnerop vil være å helle bensin på bålet. Det skremmer meg når jeg ser debatten. Hvis muslimer og menigheter skal vise det gode ansiktet til religionen, så bør man fokusere på andre ting enn dette.
Jeg synes Gilani har en smartere tankegang, og det er den tankegangen moskeen har fulgt til nå.
I likhet med at noen må provosere er det selvsagt også noen som må la seg provosere.
I denne saken er det (i tillegg til Bunnytrash) Jon Helgheim.
I motsetning til Nasir Gondal trenger jeg ikke google Jon Helgheim for å huske hvor jeg har det navnet fra. Jon Helgheim representerte Fremskrittspartiet og Buskerud på stortinget i forrige periode. Buskerud er jo valgkretsen min så jeg har rimelig kontroll på stortingspolitikerne herfra. Helgheim var og innvandrerpolitisk talsmann for Frp, og har mange ganger de 4 siste årene kommet med uttalelser som virkelig har provosert meg.
Helgheim fikk ikke fornyet tillit i Buskerud Frp, kom seg på en plass på lista til Oslo Frp, men kom ikke inn som fast representant.
Helgheim starter en underskriftskampanje mot bønnerop i Norge.
Da Bunnytrash sjekka var det 10.450 mennesker som hadde signert. Bunnytrash synes det er alt for få. Jeg regner med at han er en av de 10.450 som har signert. Han oppfordrer derfor sine blogglesere om å signere dette oppropet.
Jeg er en av Bunnytrash sine blogglesere. Jeg kommer ikke til å signere. Tror ikke Bunnytrash blir overrasket over å lese det.
Jeg kan se at det å bo i nærheten av en moské hvor man roper ut bønnerop 35 ganger i uka kan oppleves som støyforurensing. Da vi var på studietur i Tyskland på 80 tallet bodde vi i et pensjonat som lå vegg i vegg med en kirke. Den kirken kimte med klokkene hvert kvarter. Ja, og selvsagt timeslagene hver hele time. 10 slag klokka 10, 11 slag klokka 11…. Studenter med lange, slitsomme kvelder på forskjellige Bierstuber og store mengder Asti Martini på dagtid satte ikke akkurat pris på de kirkeklokkene.
Jeg regner med at det kun er muslimske bønnerop underskriftskampanjen til Helgheim handler om. Men hva med høylytte gråtekoner? Hva med kirkeklokkene?
Hvis problemet er støyforurensing, så må innkalling til religiøse seremonier ved hjelp av lyd over et visst nivå være det man ønsker å forby. Og da ligger vel også kirkeklokkene tynt an?
Hvis man ønsker å forby Islam derimot, slik jeg tror det innerst inne ligger i Helgheims forslag. Det var vel han som tilbød en ung muslimsk jente penger for å ta av hijaben? Ja, da er det en underskriftskampanje mot religionsfrihet. Det strider mot et samfunn hvor alle har like rettigheter, rettigheter jeg synes hører hjemme i et åpent og inkluderende samfunn.
Nei, Bunnytrash. Jeg vil ikke skrive under på en underskriftskampanje mot bønnerop, eller mot religionsfrihet.
Derimot tror jeg på dialog. På respekt. På forståelse. Moskeen har lagt sine planer på is. Gilani sier at å innføre bønnerop vil være som å helle bensin på bålet.
Gondal valgte da å komme løpende med bensinkanna. Den fyren liker konflikt. Og Helgheim som heller ikke er konfliktsky har lighteren klar og tenner på branner så godt han kan.
Plutselig gjelder ikke saken ett to minutters bønnerop en gang i uka på Fjell. Men 35 ukentlige bønnerop fra Norges 220 moskeer. Tallet 220 har jeg fra siden til Human Right Services, så jeg regner med at det ikke er en underdrivelse. Å si at 220 er nærmere 300, slik Bunnytrash skriver er en aldri så liten overdrivelse.
Ett bønnerop på 2 minutter har altså blitt til 770 bønnerop. Er det flere enn meg som ser at dette er fjæra som ble til en hel hønsegård?
Helgheim vil aldri klare å få et flertall i Stortinget mot bønnerop eller Islam i denne stortingsperioden. Han er ikke en gang i posisjon til å fremme et slikt forslag.
Slik jeg leser saken er det for tiden ikke fare for bønnerop I Drammen den nærmeste fremtiden. Bunnytrash kan puste lettet ut. Og kommer det et bønnerop et par minutter en fredag, så vil det være langt mindre støy enn det som høres fra Marienlyst stadion når Godset spiller hjemmekamp.
Endelig frokost! Spise lite og ofte et ikke helt meg. Her har jeg et forbedringspotensiale. Seranoskinke og brie er vel ikke den feteste frokosten. Kaffe-latte kunne jeg sikkert ha droppa, men det blir jo omtrent som en kopp kaffe og et glass melk. (Hvis vi ser bort fra hasselnøtt-siruppen…).
Det var sånne elleville dager på senteret, så jeg gikk selvsagt ikke tomhendt der fra. En stor genser i fuskepels med hette og kengurulomme ble med hjem.
Jeg tror jeg fryser litt for tiden. Synes jeg kjøper det ene varme klesplagget etter det andre.
Det smarteste jeg har gjort for helsa mi så langt er å bytte fastlege. Det er nå halvannet år siden og jeg blir bare mer og mer fornøyd med det valget.
Jeg orker ikke dvele ved tanken på hvordan jeg hadde hatt det i dag hvis jeg ikke hadde tatt det grepet. Jeg orker heller ikke tenke så mye på hvordan jeg kunne hatt det i dag hvis jeg hadde hatt en annen fastlege helt fra starten av. Fortiden får man ikke gjort så mye med.
Da jeg møtte opp i dag fikk jeg tilbud om influensavaksine allerede da jeg var inne og tok blodprøve før selve legetimen. Raskt og effektivt ble det ordnet, og jeg var ferdig vaksinert og hadde tatt blodprøver fem minutter etter at jeg hadde ankommet venterommet.
Når jeg kommer inn til legen starter hsn med å si at jeg ser bra ut. Ja, han kom og med noen begrunnelser for utsagnet. Gjør selvsagt noe med selvtilliten og selvfølelsen til ei kjerring på 50+ som har sett sine bedre dager.
Det at jeg nå har fått ny og riktig medisinering for diabetes gjør at blodsukkeret bare har fortsatt å synke. Etter å ha hatt et langtidsblodsukker langt oppe på 12 tallet da jeg gikk hos den gamle legen har jeg nå et langtidsblodsukkergodt nede på 6 tallet. Det er klart det får meg til å føle meg mye bedre.
Slik fortsatte legetimen. Alle prøver var bra. Resepter ble fornyet før jeg rakk å nevne det. Tydelig at legen har kontroll. Det er så godt. Jeg føler at jeg er i trygge hender. At jeg slipper å passe på at legen gjør jobben sin.
Da kan jeg senke skuldrene og gjøre det som et min jobb. Ta de riktige grepene, de riktige veivalgene som skal til for at denne positive utviklingen skal fortsette. Være i fysisk aktivitet, også etter at jeg blir ferdig på treningsleiren. Tenke på hva jeg putter i munnen. Spise ofte og lite…
Dette legebesøket ga meg inspirasjon til å virkelig gå på, Sette meg nye mål. En god start på helga!
Jeg klikker meg gjennom blogginnleggene til de 10 bloggene som ligger over meg på bloggtopplista og tenker at i dag blir det litt av en utfordring å finne de helt store kommentarene……….. “FAAAAEN!!!!!” stemmen til Gamle Gubben Grå ljomer i veggene inne på kjøkkenet. Vi har åpen kjøkkenløsning og der han står ved kjøkkenbenken er munnen hans maks halvannen meter unna øret mitt her jeg sitter ved spisebordet bøyd over tastaturet.
Jeg bruker tre sekunder på å vekke hjernen fra dvalen slik at jeg kan analysere hva som skjer bak ryggen min.
Gamle Gubben Grå har vært ute og hentet avisen. Jeg hørte akkurat lokket på brødboksen. Det var mer enn nok brød i går. Det var litt tørt. Jeg har ikke kjøpt brød denne uka. Kan det være brødet fra helga eller muligens før det det er noe galt med?
Gamle Gubben Grå går med raske skritt mot skapet under vasken og formelig kyler brødet med stor kraft i matavfallsdunken.
Jeg hadde analysert meg frem til riktig svar. Muggent brød!
Hjernen akselererer i sin hjernevirksomhet. Hva blir Gamle Gubben Grå sitt neste trekk?
Rase ut døra for å kjøre ned til butikken for å handle brød? I så fall må Yngste Sønn komme seg opp litt brennkvikt, for arbeidsbilen hans står i innkjørselen og stenger de andre bilene inne.
Men vil han rekke en tur til byen, kjøpe brød og spise før jobb om en time? Neppe.
“Du kan spise knekkebrød….” sier jeg rolig.
Akkurat som om mine fiber-knekkebrød er noe Gamle Gubben Grå kunne vurdere å putte i munnen. Han forbigår mitt forslag i absolutt taushet. Ikke en gang et fnys eller en kommentar om kaninfor og MDG kommer.
Urovekkende.
Jeg snur fremdeles ikke på hodet, men jeg har funnet ut at dette innlegget ikke kommer til å handle om toppbloggerne…
Lokket på fryseren går opp..
Et steinhardt frossent brød blir slengt i kjøkkenbenken med voldsom kraft.
Vel, da står bilen til Yngste Sønn trygt litt til.
Likevel tar jeg meg en tur og roper på han og ber han flytte bilen innen klokka 7.45.
Han er ikke fornøyd med å bli snakket til klokka 7.15. Han skal ikke noe sted før 8.00 får jeg høre. Vel han går med på å fjerne bilen innen 7.45.
(Jeg vet i mitt stille sinn at den ikke vil bli fjernet et sekund tidligere.)
Gamle Gubben Grå tygger i seg frossent brød med rekesalat og leser papiravisen i stillhet.
Jeg holder klokelig kjeft. Dette er ikke dagen for småprat.
Klokka er nå 7.42.
Fremdeles ikke et livstegn fra Yngste Sønn.
Gamle Gubben Grå er på badet.
Jeg våger meg til å trekke meg en kopp te. Jeg skal til fastlegen klokka 9 og har bestemt meg for at det blir frokost på kafe’ på meg i dag etter legetimen.
Finner det ikke nødvendig å nevne det akkurat nå.
En beroligende kopp te er godt.
Klokka er 7.48.
Yngste Sønn er på badet.
Gamle Gubben Grå vandrer hvileløst rundt i stua.
Yngste Sønn forsvant ut døra 7.50.
Gamle Gubben Grå noen minutter senere.
Jeg nyter tekoppen og senker skuldrene.
Roen senker seg atter i Drømmehuset.
Jeg sitter og leser et eldre eksemplar av lokalavisa. Det har vært litt bråk i lokalpolitiken i en av nabokommunene. Jeg har ikke helt klart å få med meg hva saken dreier seg om, og leser et par leserinnlegg for om mulig å få en kort innføring.
Det handler mest om dokumenter kontrollutvalget etterspør og ikke får. Det snakkes om holdninger som skribenten tilegner andre i miljøet. Blant annet får ordføreren kritikk for å ha brukt uttrykket “Hvit mann”om en annen politiker som begrunnelse for at denne ikke kan ha opptrådt klanderverdig.
Jeg kjenner ikke saken godt nok til å gå inngående inn i den. Antakelig ville det heller ikke ha stor interesse rent bloggmessig. Men jeg merker meg med ordførerens svar på hvorfor han benyttet uttrykket “Hvit mann”.
For hør bare ordførerens forklaring i et leserinnlegg han selv har skrevet. Jeg regner med at når leserinnlegget er signert av han er faren for feilsittering minimal.
For ordens skyld vil jeg få informere om at uttrykket hvit mann eller hvit kvinne er et gammelt uttrykk som ble benyttet på personer med høy moral, ryddighet, pliktoppfyllende og med høy integritet, og er på ingen måte et uttrykk som er ment å være diskriminerende hverken på kjønn, farge eller legning.
Trenger jeg å si at ordføreren er en hvit mann?
Mulig at uttrykket ikke var ment diskriminerende, og så vidt jeg vet er alle parter i denne saken relativt hvite i huden, men i hvilket hull har ordføreren befunnet seg de siste skal vi si 20 årene?
For det kan da umulig ha gått de fleste oppegående mennesker hus forbi at å sette et automatisk likhetstrekk mellom hvit mann og høy moral, ryddighet, pliktoppfyllende og med høy integritet ikke er direkte politisk korrekt!
Mulig det er et gammelt uttrykk med den betydningen ordføreren hevder. Men det er i så fall et eldgammelt og for lengst utdatert uttrykk. Både uttrykket og ordførerens forklaring på hva han legger I uttrykket eri høyeste grad diskriminerende.
Pappaen til Pippi har måtte abdisere, ungene får ikke lenger synge om Lille Hoa, selv Joikakakene måtte skifte navn. Men en ordfører ser ikke noe problem med å sette likhetstegn mellom hvit mann og høy moral, ryddighet og en person som er pliktoppfyllende og med høy integritet.
Jeg sa det var et eldre eksemplar av lokalavisa. Men det er ikke så gammelt. Det er fra mandag denne uka. Her er tydeligvis en hvit mann som har pusha 50 og ikke lenger følger med i tiden.
Doc og Dask gir leieboerens blære skylda for at hun sto opp tidlig i går. Jeg har bare min egen blære å skylde på for at jeg sitter her og knotter før klokka 6 om morgenen.
Blæra og store deler av resten av kroppen. I det minste føles det slik akkurat nå. Det meste er litt stivt sånn før jeg får startet dagen. Halsen er fremdeles sår og bihulene produserer fremdeles snørr i rikelig monn. Kan damer få manflu? I så fall har jeg fått det.
Feberen kan umulig ha forduftet for sitter ikke denne kjerringa her og fantaserer om menn i den nattsvarte morgenen. Snakk om feberfantasier!
Eller det blir litt feil å si menn i flertall. Jeg fantaserer jo kun om en mann, og det er ikke Gamle Gubben Grå som står i døråpningen ute i entreen og hoster og røyker om hverandre. Nei det er “Jeg gikk bare i boden en tur” som er offer for mine fantasier denne stille morgenen.
Hvordan har “Han i boden” hatt det i boden i natt sammen med edderkoppene?
Vi har sett bilde av boden i deres nye hjem, og selv om hjemmet ellers sikkert er mer enn bra nok ser ikke den boden så veldig koselig ut. I det minste ikke å tilbringe natten i – spesielt ikke når man er redd for edderkopper. Etter å ha lest hans siste innlegg er jeg nemlig ikke i tvil om at han har tilbragt natta i boden.
Se for deg situasjonen;
Kona til han som garantert har tilbragt natta i lag med edderkoppene har hatt en utrolig stressende dag. Hun har en logistikk på kjøring og henting av barn til og fra skole og tannlege som hun nøye har planlagt sammen med alle sine andre gjøremål. Vi kvinner vet at det ofte er hårfine marginer på slike logistikk-skjemaer. Det skal ikke mye til før skjemaet ryker og endrer karakter fra logistikk til stress.
Det var nettopp det som skjedde for kona til han som har sovet sammen med edderkopper i en mørk og rå kjellerbod i natt. Gravemaskiner, anleggsarbeidere og varmepumpemontører som ikke forsto norsk gjorde at hennes nøye planlagte flytskjema ble omgjort til stress som kunne få den mest sindige til å kjenne blodtrykksstigning og hjertebank av stress.
Hun har hatt en av sine verste dager, og ser ikke humoren i historien på samme måte som ektemannen.
Hennes siste inderlig ønske før hun stuper utslitt til sengs er at han ikke skriver om hennes kaos-dag på bloggen. Gjør han det bærer det rett i boden!
Vel han skrev og trykte publiser, og regnt med at kona hadde sovnet og ikke kom til å lese bloggen hans.
Er det flere enn meg som er overbevist om at han har tilbragt natta i boden? Man tirrer ikke en utslitt illsint kjerring ustraffet.
Litt temperatur og frustrasjon kan det tenkes at det blir her i Drømmehuset i ettermiddag og.
Det er Gamle Gubben Grå sin tur til å lage middag, og på mitt skjema står det at han skal lage Selleri “shawarma” med tahinidressing. Jeg regner med at en slik beskjed ikke vil føre til jubel i stua. Gamle Gubben Grå er som kjent ikke spesielt glad i vegetarretter.
Vel, bare han disker opp med mat blir jeg fornøyd. Spis og spar foreslår Amerikansk gryte, Mat fra bunnen vårruller. Godt det og.
Litt mer harmonisk er det i heimen til Monica Vederhus.
Hos Vibbedille er det jul og julegavelaging som gjelder. Harmoni og glede antakeligvis. Heimen lukter godt av julekrydder og nylaget eple- og plommegele. Regner med at julemusikken står på i bakgrunnen og at Vibbedille små-nynner der hun står og koser seg med å lage godsaker til familie og venner.
Jeg å innrømme at jeg kjøpt med meg et sånn juleblad stappfull av ideer da jeg var innom Kiwi i går. Jeg er veldig glad i slike blader.
Jula er og med i planene hjemme hos Mamma på hjul. Men der er det nok et stykke til julepynten og juleduftene er det som gjelder. Først skal de bygge om stua.
Et år da vi bodde i rekkehuset måtte vi rive ut hele kjøkkeninnredningen og legge nytt gulv på kjøkken i desember. Oppdaget en vannlekkasje tidlig i desember, og plutselig hadde jeg ikke et kjøkken å benytte i julebaksten. Det følte til relativt mye stress….
Vel, hos Mamma på hjul skal de “bare” rive ned en vegg. Men det ene drar fort litt mer med seg.
Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske Vivian, Mamma på hjul, kunne ta slegga i egne hender og slå ned den veggen. Jeg tror det hadde gjort henne godt.
Stine Skoli og Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt.
Da er det bare Kokkejævel igjen.
Det innlegget skal jeg ikke kommentere. Det er best slik.
Jeg sto opp 05.30 i dag. Planen var å dra rundt 6 og ha god tid på veien til treningsleiren. Jeg følte meg ikke i form. Skyldte på tiden på døgnet. Hvem er liksom frisk og rask før klokka 6 om morgenen? Tok å lagde meg en stor kopp med te. Halsen føltes som sandpapir og stemmen var enda mer hes enn i går. Snørrete var jeg og blitt.
De er litt strenge på forkjølelse-symptomer der oppe på treningsleiren. Jeg målte temperaturen. At jeg er frossen og tuller meg inn i pledd behøver ikke ha noe med feber å gjøre. Ikke at jeg føler meg litt heit heller kjerringer på 50+ gjør fort det.
39,3. Vel, da blir jeg hjemme i dag. Ringte treningsleiren og fikk beskjed om at det sikkert var greiest at jeg ble hjemme ut uka. Skulle visst ikke dra dit på “stigende forkjølelse” , men vente til symptomene avtok.
Har vært en tur med Charlie Chihuahua. Kan jo ikke la kroppen forfalle så det ble 3 kilometer i dag og. Riktignok i langt roligere tempo enn på treningsleiren.
Nå kjenner jeg at det skal bli godt med litt kvalitetstid med pelspledd og sofa.
Jeg studerer bildet av Stine Skoli der hun sitter liksom tilfeldig henslengt i vinduskarmen på det harmoniske soverommet sitt. Soverommet fremstår like stilig som det flotteste hotellrom, og Stine sitter i vinduskarmen med en lekker blondetopp og en tettsittende bukse i skinnimitasjon.
Kontrastene er store både til soverommet i Drømmehuset og kjerringa hvis hun skulle ha fått ideen om å krabbe opp i vinduet, og sitt der å dingle. Ikke har vi sånn bred vinduskarm heller.
Blondetopp har jeg, den brukes aldri uten at jeg har blazer utenpå. Men jeg har ei bukse i skinnimitasjon. En lilla en. Den er stilig, behagelig å ha på og jeg brukte den senest i forrige uke.
Parkasen Ida Wulff reklamerer for i sitt innlegg ser behagelig ut. Deilig og varm for meg som ikke er noe glad i vinter, snø og kulde.
Jeg dropper å svi av 4.000 kroner på den. Er redd jeg ville se ut som en stappa pølse. Selv i størrelse XXL virker målene litt små.
Reflekterer litt over at jeg er engstelig for å se ut som ei stappa pølse i en parkas, mens ei lilla bukse i skinnimitasjon som strammer tett rundt kjerring-rumpa får meg til å føle meg vell. Kanskje jeg burde realitets orientere meg selv ved å ta en litt mer grundig vurdering av egen kjerringkropp i speilet.
Eller kanskje ikke.
“Jeg gikk bare i boden en tur” sjekka speilet etter at han hadde åpnet døra for ei fremmed dame. Det virker ikke som om det var en boost for selvtilliten.
Suppa jeg postet bilde av for noen uker siden så ekkel og vond ut var det noen som mente det var påkrevd å opplyse meg om i kommentarfeltet. Jeg burde nok heller ha gått for marinert kylling med sting i tempura og panko slik som Mat fra bunne av har som en av rettene i sin ukemeny.
Nå er jeg litt usikker på hva tempura og panko er. Trodde egentlig Tempura var en type madrass. Å tygge i seg madrasser høres verken godt eller sunt ut.
Tempura er i det japanske kjøkken mat som først er blitt panert og deretter frityrstekt i olje. Det dreier seg ofte om sopp, fisk, reker, blekksprut, søtpotet eller lotusrot som dyppes i en deigblanding basert på ris og også består av et fint tempuramel bestående av vann, mel og eggegule.
Ok, hun snakker altså om frityrstekt kylling. Panko finner jeg ut er en type brødkrumme som er mer in en vanlige brødsmuler.
Jeg er litt usikker på om jeg blir et bedre menneske hvis jeg stapper i meg fritert kylling uavhengig av hvor moderne brødsmulene er. Eller om jeg bør ha lavkarbo crispy blomkålvinger som Spis og spar har som forslag til lørdagskosen i tillegg. Og hvis jeg safer med å gå for de blomkålvingene, kan de paneres i panko, mitt eget brødkrumme laget av tørkete hvitløksbagetter eller må jeg følge oppskriften til punkt å prikke og panere de i Monster pork crunch (knust lavkarbo-baconcrisp)?
Kokkejævel har god greie på mat. For tiden er han opptatt av å gå ned i vekt. Han spiser vanlig norsk mat og er ingen tilhenger av lavkarbo-hysteriet. Likevel går han ned i vekt. 6 kilo på to uker.
Kanskje går det helt bra å spise blomkål uten Monster pork crunch.
Jeg håper og tror at Kokkejævels ønske om vektreduksjon har sin bakgrunn i egen helse og ønske om en lettere hverdag. At det ikke er et resultat av lavt selvbilde og en drøm om å passe inn i et bilde eller et ideal andre har skapt. Forventninger om hvordan enkelte mener at menn på 40+ bør se ut.
Jeg har sett mange menn finne på mye rart når de har kommet i 40 års krisa.
Noen av dere trekker kanskje på smilebåndet når jeg skriver Kokkejævel og lavt selvbilde i samme avsnitt. Men lavt selvbilde gir seg uttrykk på så mange måter. Alle som har fulgt Kokkejævels blogg en stund vet at selvfølelsen som det virker som er mer enn bra nok nå ikke alltid har vært det. Skoleårene var tøffe. Han hadde ikke heiagjeng og blodfan den gangen. Å det å ha en heiagjeng i de avgjørende ungdomsårene har mye å si for selvtillit og selvfølelse videre i livet.
Vibbedille er inne på det i sitt innlegg.
Sønnen har skiftet kampsport fra Taekwondo til kickboxing og MMA. Vibbedille har vært i mot dette byttet selv om sønnen har ønsket det lenge. Så lenge han var under 18 kunne hun sette foten ned kunne hun sette foten ned. Sønnen trengte hennes underskrift for å begynne å trene i denne kampsportformen. Og siden hun var redd for skader og synes MMA og kickboksing virker skummelt fikk han ikke den signaturen.
Nå er sønnen myndig og gjør hva han selv ønsker.
Da hadde Vibbedille valget mellom å fremdeles vise sin motstand mot bytte av idrett, eller å velge og bli en støttespiller. En del av sønnens heiagjeng. Hun valgte støttespiller og heiagjeng rollen. Det tror jeg er et fornuftig valg. Ungdom trenger heiagjeng og foreldre som støtter de i deres beslutninger. Det behovet stopper ikke ved myndighetsdatoen.
Monica Vederhus hadde ikke den store heiagjengen i oppveksten slik jeg har forstått det.
Jeg får en klump i magen når jeg leser at hun skriver.
Jeg er glad for at jeg har blitt kalt stygg hele mitt liv og verre ting enn det. Det har gitt meg tykk hud.
Jeg har og blitt kalt stygg, heks og treskeverk i stor deler av oppveksten. Jeg vet at slikt setter spor. Varige spor.
Monica er tøff. Jeg smiler for meg selv når jeg leser videre.
Jeg har fått høre at jeg er oppmerksomhetssyk og da tenker jeg i mitt stille sinn at visst pokker er jeg det! Selvsagt er jeg oppmerksomhetssyk når jeg starter en blogg som dette. Om jeg ikke hadde vært det så hadde jeg tatt alt dette i ett stille rom med psykologen min. Eller som før og holdt alt for meg selv og blitt syk igjen. Nei jeg tenker at alle burde være litt mer oppmerksomhetssyke og ta litt mer plass i Norge i dag.
Vet du hva Monica. Det tror jeg du har helt rett i. Vær ikke redd for å ta din plass. Vær ikke redd for å synes høres eller å bli lagt merke til. Du velger selv hvordan du vil leve ditt liv.
Vivian, Mamma på hjul har et ønske om å leve mens hun ennå kan. Leve livet og skape seg gode dager i stedet for å bruke tiden sin på å sloss en endeløs kamp mot systemet.
Mens sekunder og minutter tikker av gårde og tiden renner bort som sand i et timeglass føler hun at hun hele tiden må bevise at hun et et oppegående menneske med selvinnsikt. Bevise at hun “fortjener” å leve det livet hun selv ønsker.
Vivian har motet, selvtilliten og et brennende ønske om å leve det livet hun ønsker. Om selv å få velge innenfor kroppens begrensninger hvordan hun vil leve livet sitt. Hun må se livet passere minutt for minutt, time for time dag etter dag mens byråkratiets langsomme kvern dytter stadig nye hinder i veien for henne.
Mamma på hjul har ikke store krav. Hun drømmer ikke om ville fester, eksotiske reiser eller spektakulære opplevelser. Hun drømmer bare om å få leve sitt vanlige hverdagsliv i fred.
Og vet du hva Vivian, det synes jeg du skal. Ikke sitt å vent på svaret fra kommunen. Det må komme innen måneden tar slutt. (antakeligvis ikke før sent neste fredag skal vi tro mønsteret fra Bergen kommune)
Bruk dagene til å leve det livet du ønsker mens du venter. La ikke livet bli satt på vent. Byråkratenes dom kommer når den kommer.
Jeg vet at dette er mye lettere for meg å si enn for deg å klare. Men prøv. Tenk som så at svaret først kommer fredag i neste uke klokka 16.00. Da skal du løse det problemet. Frem til da skal du leve livet akkurat slik du ønsker.
Janne Nordvang er på en 11. plass i dag. For dere som ikke kjenner bloggen til Janne, gå inn og les innlegget og kos dere både med tekst og tegninger. Jeg har lenge fulgt bloggen til Janne og hennes oppdateringer om ukas små øyeblikk hver søndag. Når hun kommer med et innlegg midt i uka er det som regel fordi hun har noe viktig å komme med. Alltid verdt å lese.
Til slutt vil jeg bare be Doc og Dask om unnskyldning for at jeg ikke klarte helt å fatte inn henne og hennes innlegg i dag.
Jeg lå krøllet sammen under pelspleddet på sofaen sliten etter en engasjerende dag. Gamle Gubben Grå hadde tatt en tur til byen. Jeg antok han var ute og kjøpte røyk eller spaghettisaus. Samme for meg. Jeg døste under pleddet og hadde det helt greit. Lyttet på værmeldingen og lurte på hvordan det ville bli å kjøre til treningsleiren I morgen tidlig, tidlig. De vinterdekkene er litt slitt. Vi har hatt de på bilen etter at den var en tur til fjells for noen uker siden, og jeg har kjent at de ikke helt har hatt grep på vått føre. Jeg hater vinter, snø og spesielt glatte veier. Dette er uavhengig av om jeg kjører eller går.
Vel jeg gidder ikke ta sorgene på forhånd. Bare jeg starter tidlig nok går det nok greit. Treningsleiren løper sikkert ikke fra meg om jeg skulle komme for seint til første økt. Det er avspenning. Kan komme godt med hvis jeg har kjørt 150 km på slapseføre med dekk jeg føler meg utrygge på tenker jeg.
Jeg har nesten sovna da jeg hører det går i ytterdøra. “Da er det nye vinterdekk på bilen du kjører” sier Gamle Gubben Grå. Jeg kjenner at spent muskulatur allerede har begynt avpenningstimen. Kjøreturen i morgen ble plutselig ikke noe å grue seg til. Jeg må ha verdens snilleste mann som klarer å fikse nye dekk til meg på en dag hvor alle skal ha dekk. Nå får jeg sove godt i natt.
