kjerringtanker

I fire uker har jeg gått og ventet på katastrofen.  Gått og ventet på beskjeden som ville legge min verden i grus.  Redselen har ligget som en stor klump i magen.  Jeg har prøvd å fortrenge de vonde og vanskelige tankene, men de har ligget der og gnaget i underbevisstheten hele tiden, dag og natt  Mange netter har jeg liggeturørlig i senga mens tankene kverner rundt i hodet mitt, og jeg klarer ikke å stoppe dem. De vonde tankene på hva som kan skje, hva som ikke må skje, Lett etter løsninger, men ikke funnet noen.  Ligget der å kjent på frykten. Frykten for at det som ikke må skje ble virkelighet.

Jeg er kjerringa som fikser alt, men nå føltes bare alt håpløst.
Med hver nerve spent har jeg gått og ventet på dommedag. Hver gang telefonen har ringt, har jeg skremt sjekket displayet.  Er det nå, nå jeg skal få beskjeden?  Jeg har til og med lyttet etter fottrinn i snøen på gårdsplassen når jeg har ligget våken om nettene:  Kommer det noen nå for å overbringe et dårlig budskap? Var det en bil på gårdsplassen? selv om fornuften tilsier at dårlige nyheter nok ikke kommer på døra – og ikke nattestid.  Men fornuft og frykt har ikke mye med hverandre å gjøre.

I kveld kom beskjeden.
Det fantes en løsning. Det tentes et håp. Katastrofen kommer ikke til å inntreffe. Min verden kommer ikke til å legges i grus.   Tøffe tider venter, men det er greit.  Tøffe tider har jeg opplevd mange ganger.
I kveld føler jeg bare lettelse, en ubeskrivelig lettelse.  Det er som om hver muskel i kroppen endelig slapper av og klumpen i magen løser seg opp,

Gjett hvem som kommer til å sove godt til natta

På nyhetene hører jeg at kvinnen som ble angrepet på en gravlund i går er død.  Meldingen gjør meg trist, usigelig trist.  For en tragedie.

En kvinne er på en gravlund. Dit går man vanligvis for å stelle gravene til sine kjære, tenne lys, legge fra seg blomster og minnes. Som regel er en gravlund en fredfull plass.

Her, på denne fredfulle plassen blir hun angrepet av en ukjent mann med øks. Han skader henne såpass at hun dør av skadene på sykehuset. Det er ingen ting som tyder på at offer og gjerningsmann kjenner hverandre.

Gjerningsmannen er mest sannsynlig i psykisk ubalanse. Forsvareren hans har snakket med han, men ikke om saken.  Antakelig var han for utafor, for syk til at det var mulig.

Gjerningsmannen var kjent av politiet, også for vold.  Jeg vil anta at han og var kjent for personer innen hjelpeapparatet som NAV, og eller folk innen psykisk helse- og rus området.  Et menneske i total balanse går ikke løs på andre mennesker med øks sånn helt uten videre.

Vi har hatt knivdrap på busser og trikker, i barnevernet og andre steder hvor det i ettertid blir kjent at gjerningspersonen har vært under behandling, men likevell skjer tragedier.

Jeg vet og at det er en trend på at flere og flere pasienter, også innen psykiatrien, skal behandles poliklinisk i stedet for å få døgnbehandling At til tross for stadig fagre løfter om satsing på psykiatri, så øker presset på å få ned køene, kutte behandlingstiden.  Få behandlet flere for samme, eller helst en litt mindre sum penger.

Det er viktig at sykehus og kommunehelsetjenesten driftes så kostnadseffektivt som mulig. Også innen psykiatrien.

Jeg ber til høyere makter om at denne gjerningsmannen ikke var kjent for behandlingsapparatet. At ingen hadde ropt varsko.

Det er et fullstendig meningsløst dødsfall! Hvis det viser seg i etterkant at noen kunne tatt grep og hindret tragedien, blir det enda mer meningsløst.  Jeg krysser fingrene og håper.

Isabell Raad er troner på bloggtoppen i dag. Slo Sophie Elise med 4.155 klikk og meg med 44.980 klikk.  Det er en stund til jeg troner på toppen.  Er ikke så langt unna bunnen på lista da, men regner med at det er tettere på bunnen enn på toppen så det er sikkert mange på mitt nivå.

Isabell Raad har så mye å gjøre at hun har ansatt personlig assistent.  Assistenten hennes  kommer til å være med meg på alt som innebærer jobb. Innspillinger, shoots, intervjuer, møter, reiser.. Hun kommer også til å hjelpe henne med å planlegge dagene hennes bedre, fylle inn i kalenderen, klippe vlogger og generelt holde styr på alt av avtaler, telefoner og mail.

Jeg kunne og tenkt meg en personlig assistent.
En personlig assistent på jobb som hentet pasienter til meg, gikk i kantina og kjøpte lunsj, dro over pasienter for meg når ryggen ikke orket etc…
Sånn når jeg arbeider som radiograf har vi jo assistenter eller helsefagarbeider med oss blant annet på vakter. I mange år hadde jeg verdens beste assistent som min yndlingsassistent. Hun visste akkurat hvordan hun skulle hjelpe meg så arbeidet gled best mulig. Og hvis kveldsvakt var då travel at jeg ikke rakk kiosken før den stengte, smurte hun brødskiver til meg av sin mat, satte det foran meg og kommanderte meg til å spise. Skulle jeg ansette en personlig assistent til å hjelpe meg på jobb ville jeg ansatt henne på flekken. Er det lov å tvangsansette folk som har gått av med pensjon? Jeg tror nemlig ikke hun ønsker seg tilbake i jobb.

Siden jeg ikke er på så mange innspillinger og shoots, så vet jeg ikke om jeg har det samme behovet som Isabell der. Jeg hater å bli tatt bilder av, så en stand-in hadde vært mye bedre. Kan en bruke en assistent som stand-in?

Intervjuer og møter syns jeg at jeg takler greit. Vet ikke helt hva jeg skulle bruke en assistent til da. Bære veska og hente kaffe? Vel er det dårlig med meg, men såpass skralt er det ikke.

Men en assistent til å holde styr på kallenderen min og planlegge dagene mine. Det hadde vært kjekt.  Da slapp jeg å oppdage dobbelbokkinger i siste liten og så stresse veldig med å fikse og gi beskjeder, bytte vakter etc. Du veit når du en mandag ettermiddag tar en titt på kallenderen og ser at i morgen tirsdag da skal du være på jobb på Ringerike fra 8 til 15.30, delta på et møte i Kongsberg fra 15.30 til 20 og så demrer det at du har sagt ja til et møte i Rødt fra 19 til 21 på Rådhuset i Hønefoss. Blir fort litt stress av slikt.. Så en assistent til å holde styr på kallenderen min og planlegge dagene mine hadde vært utrolig kjekt.  For ikke å snakke om holde styr på mailen min. Gruppere, legge i mapper og kalender, og slette. Sånn at jeg slipper å oppdage i januar at jeg var etterlyst til et møte i desember og at innkallingen til det møtet av en eller annen grunn lå kulest blant de mailene som var slettet.

Tror også jeg kunne trenge en assistent på hjemmebane. En til å vaske klær, rydde hus og holde alt i orden.

Isabell Raad ber leserne gjette hvem hun har ansatt spm assistent. De fleste som har svart har svart at det enten er moren hennes eller bestevenninna.

Mamma var i mange år min viktigste medhjelper, mitt sikkerhetsnett min støttespiller. Hun hentet ungene i barnehagen og passet de når Gamle Gubben Grå og jeg begge arbeidet kveld, natt eller helg.
Hun kunne komme til meg sent på kvelden når jeg skulle dra på nattevakt og sitte å passe på sovende barn til Gamle Gubben Grå kom fra jobb. Og hun bodde ikke i nabohuset. Jeg har alltid som voksen bodd over en mil fra Mamma. På det meste 6 mil. Hun stillte opp for det.
En gang tok jeg med meg tre sovende barn de 5 milene til jobb på nattevakt, så møtte Mamma meg på sykehuset klokka 22.30 og satt i bilen med de sovende barna til Gamle Gubben Grå kom fra jobb rundt midnatt og kjørte bilen og ungene de 5 milene hjem igjen – og Mamma kunne kjøre en mil hjem å legge seg.
Hun bakte sjokoladekaker til ungenes bursdager i mange år, og kom på jobb til meg med nybakt kake når jeg hadde glemt at det var min tur til å ha med kake til fredagskosen.
Hun vasket alltid gulv og ryddet hvis hun passet unger hjemme hos meg, og tilbød seg en den novemberkveld da jeg skulle dra på nattevakt å pusse vinduene mine mens hun ventet på at Gubben min skulle komme fra jobb. Hun slapp det. Vi bodde i en sykehusleilighet da, og jeg tror naboene hadde fått noe å snakke om hvis moren min hadde stått og pusset vinduene mine midt på natta.
En påske møtte hun opp med påskeegg til ungene når vi onsdag før Skjærtorsdag skulle dra til hytta på påskeferie og klarte å få overtalt meg til å gi henne husnøkklene mine så hun kunne “kose seg” med å vaske litt hos meg i påsken. Det var litt flaut, men utrolig godt for en dobbeltarbeidende trebarnsmor å komme uthvilt hjem fra påskeferie til et hus som var ryddet, vasket og hadde nypussete vinduer. Så, ja Mamma har på mange måter vært min personlige assistent, og jeg savner henne så.

Venninna mi og jeg har alltid vitsa om at hvis jeg noen gang skulle fåen slik stilling at jeg trengte en personlig assistent, sekretær etc, skal jeg ansette henne.  Hun er ei jente jeg stoler på i ett og alt og som ikke bare ville jatte med meg. Så ja, kanskje jeg skulle ansette henne til å holde styr på avtalebok og mail?
Må bare vente litt, for hun er tøff til å forhandle lønn og for tiden har jeg nok ikke råd til å lønne henne det hun er verdt – da ville det ikke bli stort igjen til meg-

En lang dag går nå mot natt, og om jeg ikke har gjort så mye annet fornuftig i dag har jeg i det minste vært en aktiv kunde på den lokale Kiwi-butikken.  Hele 4 ganger har jeg vært der i dag..  Jeg vet Kristin i Sparekollektivet vil riste oppgitt på hodet hvis hun leser dette, men sånn er livet for ei som ikke er så strukturert og ryddig som deg.

Første gangen var litt over klokka 7 i morges.  Jeg hadde kjørt Yngste Sønn på jobb, og da pleier jeg og ta dagens handletur samtidig når jeg ikke skal på jobb.  Så og i dag.  Men jeg hadde glemt igjen handlelista hjemme.
Jeg er helt fortapt uten handlelista.  I vårt hjem ligger den på kjøkkenbenken, og så skriver vi opp ting på lista når vi kommer på dem. Det systemet har fungert greit for oss i snart 30 år, Vi har jo i perioder arbeidet masse, og møtt hverandre i dør, den ene på vei ut og den andre på vei inn. Kjekt da å ha en liste liggende hvor ting ble skrevet opp etter hvert som en av oss oppdaget at vi snart gikk tom. Bleier, dopapir, hvetemel, brød….
Da ungene var små og jeg ofte skulle ha med meg to trøtte barnehageunger gjennom matbutikken etter endt arbeidsdag var lista gull verdt. Jeg bare plukket de tingene som sto på lista, slapp å tenke og kunne raskt komme meg gjennom butikken og hjem.
Selv i dag plukker jeg bare slavisk det som står på lista, og det er sjelden jeg kommer hjem med et impulskjøp som ikke står oppskrevet.
Jeg plukket med meg litt pålegg, hundemat og noe til middagen og tenkte jeg hadde fått med meg det viktigste.

Andre gangen var utpå ettermiddagen.
Jeg hadde tenkt å bake. Hadde funneten spennende Brownie-ostekakeoppskrift jeg hadde lyst til å prøve,  Og da manglet vi noen ingredienser. Dessuten var det tomt for saft.
Baking ja.  Da jeg var ung og bodde hjemme hos mine foreldre var jeg glad i å bake, og det var ikke få kaker jeg bakte oppgjennom årene.  I begynnelsen jeg var sammen med Gamle gubben Grå var jeg også ganske flink til å bake, men etter at jeg ble dobbeltarbeidende trebarnsmor med mange jern i ilden har de fleste av mine bakeprosjekt blitt temmelig mislykket.  Så i familiebursdager og liknende har det gått mye i jordbær og is eller disse toro-variantene. Selv de har blitt mislykket til tider.  Så ille til å bake har jeg blitt at da jeg fylte 50for et par år siden ønsket jeg meg hjemmebakte kaker i 50 års gave.  Og heldigvis hadde jeg venner som ga meg nettopp det. Takk Einar, Nina og Gunn. (Selv om Gunn kastet sin kake i bakken og smadra den før hun fikk gitt den til meg.  Den var sikkert både god og vakker, snille Gunn.)  Men i det siste har jeg bakt litt med ganske greit resultat. Det har gitt mersmak

Tredje tur til Kiwi.
Jeg hadde kommet nesten ut i bilen med handleposen med sjokolade, vaniljestenger, egg og smør da jeg kom på at jeg ikke hadde kjøpt bakepulver – og jeg husket det hadde stått på lista.  Jeg var og helt sikker på at vi ikke hadde bakepulver hjemme. Jeg husket jeg tømte boksen sist jeg bakte.
Det var bare å sette handleposen i bilen og begi seg inn på Kiwi igjen.
Da jeg kom hjem og Gamle Gubben Grå pakket ut av handleposen, dro han frem både brunt sukker som jeg hadde kjøpt og ikke mindre enn to bokser med bakepulver fra skuffen med bakesaker.  Så mye som vi baker så har vi sikkert bakepulver i bortimot 10år….

Fjerde tur til Kiwi.
Denne brownie-ostekaka var litt av ei kake.  Og selvsagt skulle det være 100 gram mer med sukker enn det jeg hadde i huset.  Samtidig sto Gamle Gubben Grå og laget middag og manglet melk til kantarellsausen.
Så da var det å kaste seg i bilen og kjøre ned til Kiwi igjen.
Da jeg gikk ut av bilen og inn mot butikken denne siste gangen, kjente jeg en velkjent smerte i ryggen, og beinet ga litt etter. Alt blir stivt, og jeg klarer ikke å rette meg helt opp.   Det blir sånn når jeg er sliten. Jeg går skakt.  Pleier å bli sånn etter harde arbeidsdager eller når jeg har trått litt forkjært, løftet litt feil eller på andre måter gjort noe dumt.  Vel. melk og sukker ble handlet og kaka ble bakt ferdig.  Gamle gubben Grå ble ferdig med middagen.
I morgen er forhåpentligvis ryggen rett igjen..

Hørte på radioen at Nasa søker etter en person som skal ha rollen som klovn på den planlagte turen til Mars,
Min første tanke var at jeg visste om en utmerket “klovn” som sikkert mange hadde satt pris på at ble skutt ut i verdensrommet et par års tid.  Når jeg tenkte bedre etter kom jeg på minst to.  Du vet han Donald borte i statene og han Kim lysende sol nede i Nord Korea.
Vi har kanskje noen klovner her på berget og.  Per Sandberg, Trine Skei Grande (hun er jo klovneminister også, for det må da være kulturministeren som har ansvaret for klovnene..) og Mulla Krekar.  Jeg vil tro det er nok av gode kandidater å ta av rundt om kring.  Ja, jeg kunne ha kommet med noen eksempler fra den hjemlige lokalpolitikken og, men de er jo så hårsåre at det er best å la være. Kan ikke irritere på meg store deler av Arbederpartiet her i kommunen allerede før valgkampen er i gang. Men folkens, har du tenkt å putte den lista i urna i september anbefaler jeg å bruke kulepennen….

Men når jeg googler litt og leser artikkelen ser jeg at alle disse kandidatene faller gjennom.  Eler mulig Skei Grande og de lokale Arbeiderpartipolitikerne fremdeles ville befinne seg i søkerbunken?  For poenget er ikke bare å være en tøysekopp, eller en latterlig fremtoning, men å bidra til samhold i gruppa, roe ned gnisninger som nødvendigvis oppstår når folk bor trangt over tid.   Kort sagt holde motet oppe.  Så der røyk nok Donald, Kim og Mulla Krekar.

Klovnen må også være i stand til å takle et knalltøft treningsprogram.  der røyk vel Skei Grande og et par lokale Ap er . I tillegg må klovnen være en fremragende vitenskapsmann og ingeniør….  ja da var det vel ikke så mange igjen på lista mi.

Men firer de litt på kravene har jeg altså lista klar….

Dette diktet dukket opp blant minnene mine på Fb i dag. Jeg delte det en natt for mange år siden. Bakgrunnen aner jeg ikke, jeg vil anta jeg var sliten. Muligens slet jeg med dårlig samvittighet for å ha vært syk, brukt en egenmeldingsdag, eller for å ha sagt nei til å jobbe en ekstra vakt.

Vel, dette lille diktet snakket til meg i dag.  Det sier jo at jeg har lov til å ta hensyn til meg selv, den vonde ryggen min, og alle de andre vondtene.  Jeg trengte å høre det i dag.

For selvsagt har jeg dårlig samvittighet for å være sykemeldt. Jeg burde jo vært på jobben og bidratt. Tatt mine vakter, fyllt mine oppgaver . Jeg hadde jo klart det, bitt tenna sammen, bøtta innpå med smertestillende og gått på. Jeg har jo drevet sånn så lenge, jeg hadde klart det en stund til. Det er ikke helt tomt ennå. Det er fremdeles en liten rest av overskudd tilbake.

Jeg kunne kuttet ut noe annet.

Slutta å kjøre Yngste Sønn på jobb. Ikke mitt eller min arbeidsgivers problem at han ikke har førerkort. Hvis jeg ikke kjørte tur/retur Tyristrand hver morgen kunne jeg ha sovet en halvtime lengre hver morgen. Fått litt mer hvile. Kanskje jeg da hadde holdt ryggsmertene i sjakk en halvtime lengre.

Jeg kunne sluttet med politikk. Hvor tar jeg overskuddet fra til å påta meg nye oppgaver?Vara til styret i Viken. En 8.plass på Fylkestingslista.  Valgkamp, leserinnlegg og nettdebatter. Burde jeg ikke heller droppe alt det? Burde jeg ikke heller ligge rett ut under pelspleddet og samle energi hvile vondtene så jeg orket å gå på jobb?

Jeg kunne sluttet som tillitsvalgt. Sluttet med lange møtrdager og bilturene tur retur Drammen. Kanskje ryggen min hadde hatt godt av det. Kanskje jeg da hadde klart å være på jobb.

Jeg kunne sluttet å gå tur med hundene. Jeg kunne sluttet å dra til faren min i helgene. Alt for å konsentrere meg om å bruke all min energi på å arbeide. Burde ikke arbeidsgiver kunne forvente såpass av meg?

Jeg kunne slutte å være Mamma, datter, kone, medmenneske, meg selv og konsentrert all restenergien på å være arbeidstaker. Putta inn på med smertestillende. Trosset smertene og grått av utmattelse i bilen hjem. Det hadde gått en stund til før det hadde sagt helt stopp.

Jeg har valgt å lytte til kroppen. Ta en pause nå. Få hvilt ryggen og resten av skrotten en periode. Hente meg litt inn igjen. Snart kommer jeg tilbake på jobb med fornyet energi.

Jeg kom ikke på bloggtoppen i dag heller, men jeg var ikke langt unna.  Så takk, Japp for leppestift-knepet.

Sophie Elise troner på toppen, som vanlig.  I går hadde dama to innlegg.  Ett reklameinnlegg hvor hun viser oss helga i bilder. Det gikk i spa, trening (uten at det ble postet noen svette treningsbilder som bevis….) litt interiør osv..

Det andre innlegget var mer interessant.
Det hadde overskriften “De modigste av oss alle.”  og overskriften var så pass interessant at jeg klikket på den i går kveld uten at jeg så at det var Sophie Elise som hadde skrevet det.
I hennes øyne er de modigste av oss alle de som trosser angsten og går på hver dag. Som trosser angsten og deltar i livet, angsten til tross.
Jeg er enig med Sophie Elise i at de er modige, ja kanskje de modigste blant oss., og det er flott at hun setter temaet angst på dagsordenen.
De som har fulgt med litt i mediene vet at livet ikke alltid har vært en dans på roser for Sophie Elise.  Hun har som mange andre unge slitt med lavt selvbilde, selvskading og angst.   Og hun har delt også disse sidene av seg.
I innlegget sier hun at influensere har blitt kritisert for å brette ut angsten sin litt for mye kanskje, og at de på en måte lever de godt på angsten.  Den har blitt en del av merkevaren for å si det slik.  Hun tar selvkritikk på det, og advarer også mot at et slikt tankesett kam være destruktivt og skadelig.  Kanskje ikke i så stor grad for leseren som for den som skriver.  Det tror jeg hun har rett i. For hvorfor bli frisk, hvorfor kvitte seg med angsten hvis det er den som gir deg mat på bordet, antall klikk og antall lesere?

Jeg merket tendensen i fjor vinter da jeg gikk på en smell, og møtte veggen. Jeg var sykemeldt over tid, og skrev flere innlegg om hvordan det var å ha møtt veggen, om hvor tom og sliten jeg var.
Jeg fikk bra respons på disse innleggene, og det ble mange av de.
Men så en dag tenkte jeg at dette er ikke sunt, du graver deg ned i selvmedlidenheten. Dette er ikke deg, og du blir ikke frisk av det – heller tvert i mot. Hvor er hun som tenker ett kne er knust, men ett ben er friskt.  Glasset er halvfullt, ikke halvtomt.
Og det er jo de positive tankene som får de modigste av oss til å trosse angsten og møte livet. Den ørlille troen på at selv om livet er svart, trist og man er redd for å leve eller redd for døden, så tar man på seg den tøffe maska finner frem det friske og holder ut en dag til.

La oss hele på de modigste blant oss. La oss hele på motet som gjør at de trosser angst og redsel og går på.

Hei fininger har dere sett den nye leppestiften min? Den er bare helt fantastisk!

Hva som er då fantastisk med den spør du? Jo den er Rød! Den passer da selvsagt til meg. Lady in red, Røde Brit. Ja du vet, kjært barn har mange navn.

Jeg skal ha på meg leppestiften på torsdag når jeg skal delta på folkemøte om byplan. Folk kommer til å sitte som bergtatt å stirre på leppene mine når jeg snakker om hvorfor vi skal beholde Hønefoss Skole, hvorfor vi ikke skal ha høyhus i Hønefoss og at man like godt kan skrote Frps forslag om bussbru over Pettersøya før ideen har slått for.

Med mine RØDE lepper skal jeg snakke på utpust og innpust om å bevare småbypreget og forsamlingen kommer til å sitte som forhekset.

Hvilken fabrikat som har laget leppestiften? Har ikke peiling. Det er RØDT sin fantastiske politikk som kommer til å trollbinde publikum.

I lokalavisa har en pensjonert fastlege et leserinnlegg hvor han hevder at kommunen aldri tar kritikk, men kommer med en generell omskrivning av opplevde fakta.  Foranledningen for leserbrevet er et leserbrev som sto i avisen forrige uke hvor en pasient med utgangspunkt i egne opplevelser kritiserer kommunen for å ha for få sykehjemsplasser slik at pasienter som er ferdigbehandlet opptar plassene på sykehuset. Den pensjonerte legen kritiserer kommunens svar til pasientens leserinnlegg.

Kommunikasjonssjefen i kommunen er forelagt leserinnlegget, og får svaret sitt trykt i tilknytting til leserbrevet fra legen.  Om man er enig eller uenig i legens påstand, så beiser svaret fra kommunikasjonssjefen i det minste en ting;  kommunen trenger å høyne kommunikasjonssjefens kompetanse på kommunikasjon.  Les og døm selv

Det er viktig for meg å si at vi i våre svar aldri forsøker å overbevise folk om at deres oppfatning av hva de har opplevd er gal. Den oppfatningen og opplevelsen er naturligvis riktig for den enkelte, og det respekterer vi.
Det vi imidlertid forsøker å bidra med er å bringe inn fakta i forhold til det vi svarer på av kritikk.
I enkelte tilfeller må vi svare generelt ut i fra hensynet til personvern og annet. Slik er det, men vi forsøker allikevel å svare på kritikk ved å bidra med så mye fakta vi kan uten å degradere opplevelsen den enkelte sitter med.

Vel, hva synes du? Tar kommunen kritikk, eller kommer den med en generell omskrivning av opplevde fakta slik legen hevder?  Kommunikasjonssjefen starter sitt svar med å si at han ikke kjenner seg igjen i legens  påstand om at kommunen alltid kommer med en generell omskrivning av opplevde fakta.  Nei-vell, ja

Den pensjonerte legen hevder videre i sitt innlegg, at kommunen er satt til selv å bedømme hva som er “forsvarlig omsorg” og at enhver kritikk kan møtes med at “Vi har vurdert det forsvarlig”.  Den påstanden ønsker kommunikasjonssjefen ikke å kommentere fordi han ser på det som et innlegg i den politiske debatten og det er ikke hans rolle å blande seg inn i diskusjonen med kommunepolitikeren.

For at forbanna arrogant svar!
For JA: Legen er politisk engasjert.  Han er medlem av Rødt, og en sentral person innad i vårt parti.  Men han sitter ikke i kommunestyret.  Han stilte ikke til valg ved kommunevalget i 2015, stiller ikke til valg ved kommunevalget nå i 2019.  Han har og signert innlegget sitt med kun navn og ikke partitilhørighet.  Skal det at han har vært lokalpolitiker bli brukt mot han til evig tid?
Og sånn for ordens skyld; Pasienten som skrev leserinnlegget om sine opplevelser. Han er og tidligere lokalpolitiker.  Har til og med en periode bak seg som vara til stortinget – for Fremskrittspartiet. 

En tidligere lege og en pasient skildrer den samme opplevelsen av hvordan det står til i eldreomsorgen. De er begge samfunnsengasjerte mennesker og har vært aktive i politikken, men på hver sin side i det politiske landskapet.  De er samstemte i sin kritikk – tross politiske motsetninger.
Men alt kommunen og kommunikasjonssjefen har å si til sitt svar til disse to hedersmenn  er noe svada om opplevde fakta!

Vel kommunikasjonssjefens svar viser med all tydelighet at legen fra Rødt hadde rett – og at vi snarest trenger en kommunikasjonssjef med høyere kompetanse på kommunikasjon.

Sophie Elise troner fremdeles på bloggtoppen.  Men hun postet ikke et eneste innlegg i går. Mulig hun holdt hviledagen hellig.  For henne er jo det å blogge jobb, så da er det vel greit at dama tar en dag fri.
Jeg postet tre innlegg i går, men kom ikke i nærheten av blogglista  Livet er ikke rettferdig