I innlegget Leve som man prediker skrev jeg om at jeg kanskje må prøve ut mine egne teorier. Det er noe om å ha en ærlig blogg. Derfor kommer det nå et innlegg om piller.
Det er ingen hemmelighet at jeg må ha i det minste en pille for å komme meg gjennom dagen. Det er pilla jeg tar fordi jeg har Diabetes.
Du tulle ikke med blodsukkeret når du har Diabetes, jeg vet hvordan jeg blir når jeg ikke klarer å holde det på et ok nivå. Og vet dere. Dit vil jeg ikke tilbake!
Så i tillegg til en daglig tablett blir det ei sprøyte en gang i uka.
Har jeg beveget meg litt vel mye, eller det bare er en våt og fuktig dag som i dag, er det maltrakterte beinet vondt. Da hender det at jeg tar en Paracet når jeg tar kvelden eller skal ha meg en hvil. Ikke hver dag, ikke hver uke. Men en gang i blant.
Snart skal jeg og begynne på en tablett en gang i uka for, eller snarere mot, osteoporose.
Et tegn på at en tar steget over mot det å bli gammel. Boksen med medikamenter i kjøkkenskapet fylles gradvis opp.
I dag har jeg derimot tenkt å ta grep.
I dag skal jeg skrive ett innlegg om piller, ett om alkohol, ett om selvmordstanker, ett om hjerteoperasjon og ett om 21 måter å dø på Det burde gi avansement. Så får heller innlegget om Kaupanger stavkirke vente. Det er vel mer for spesielt interesserte.
Men dette innlegget vil det si at jeg skal produsere 6 innlegg i dag (minst) .
Jeg tror det med flere blogginnlegg kan være lurt. Han der i boden har igjen krabbet seg forbi meg på bloggtopplista og han hadde 4 innlegg i går. Spis og spar hadde ingen, og hun passerte meg og – på veien nedover.
Teorien halter litt. Jeg ser det. For hele 4 av de bloggene som ligger over meg produserte ikke et eneste innlegg i går, og hun som hadde flest innlegg ligger “bare” på en 8. plass.
Da jeg på mandag skrev innlegget Gamle Gubben Grå og kjerringa på tur…… fikk jeg en kommentar fra Grete Asprem om at når vi var på kantene rundt Skjolden så måtte vi ta tuen til Solvorn. En utrolig vakker plass i Luster, skrev Grete.
Gamle Gubben Grå og jeg liker vakre plasser, og vi liker å utforsk plasser vi ikke har hørt om, så vi dro av sted. Og Grete, vi angrer ikke!!!
Her er Gamle Gubben Grå på vei bortover “hovedgata”. Han står og leser på et skilt som forteller historien til huset. Slike skilt var det mange av og slike skilt elsker vi.
Lenger borte i denne gata lå cafeen Nesten Heime som drev med krakker og kajakk. Her kunne du i tillegg til å kose deg med kaffe og mat leie kajakk eller sup, eller bestille tur med rib.
Vi nøyde oss med kaffe, men hadde vi hatt med “ungene” Hadde nok noen av de latt seg friste til å være mer aktive.
Det var skikkelig fint å gå rundt å fotografere. Mange flotte bilder og ikke minst inntrykk. Og plutselig fikk jeg øye på noe som jeg så for megdom det perfekte spisested!!!
Kvitabui matnaust og galleri! Har dere sett noe så rått?!? Og sjekk den uteserveringa! Ytterst på brygga der.
Desverre var stedet bare åpent i helgene, så vi fikk ikke prøvd stedet. Neste gang, neste gang skal jeg spise på den brygga der. Ja for det må jo bli en neste gang.
Neste gang skal jeg og ligge på Walaker Hotell, et utrolig koselig gammelt hotell som er det eldste hotellet i Norge som fremdeles er i drift. Og det er den samme familien dom har drevet det siden 1500-tallet.
Man kanon ta ferje over til Urnes og Urnes stavkirke fra Solvorn. Hadde jo vært noe for oss som er så glad i kirker men vi hadde andre planer og dro videre etter å ha vandret rundt ett par timer.
Takk for anbefalingen. Stedet var vell verdt et besøk ikke minst for fotogale mennesker som meg.
Under middagen i går ble vi sittende å undres over hva Wittgenstein var for noe. Det sto sånn severdighet skilt og Wittgenstein og pekte inn på parkeringsplassen til Vassbakken kro og Camping. Først trodde vi det var den store kampesteinen under Åsafossen på andre siden av veien, men skiltet viste videre bortover en kjerrevei i motsatt retning. På ny måtte litt googling til.
Mulig jeg burde kjenne til at Wittgenstein var en østerriksk filosof. Men jeg gjorde altså ikke det. Og her kommer altså nok en histotoeforelesing.
“Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk-britisk filosof, hovedsakelig kjent for sitt arbeid i logikk, matematisk filosofi, sinnsfilosofi og språkfilosofi. Han hadde først og fremst sitt virke i Cambridge.” leste jeg.
Men hvorfor er det et skilt med hans navn som peker bortover ei krøttersti mellom Fortun og Skjolden langt inn i en av Sognefjordens innerste fjordarmer?
Ludwig Wittgenstein var sønn av den rike stålprodusenten Karl Wittgenstein, og kom fra en av de rikeste og mest prominente familiene i Østerrike-Ungarn. Ludwig var yngst av åtte søsken. Han hadde tre søstre og fire brødre. Tre av disse brødrene begikk selvmord, den fjerde, Paul, ble, til tross for at han hadde mistet en arm i første verdenskrig, konsertpianist.
Opphavsrett: ÖNB / Nähr
Ludvig Josef Johann Wittgenstein gikk på realskole i Linz, ja det var sågar samtidig med at Adolf Hitler var elev der. Jeg har vært i Linz. Silhouette har (eller hadde) sin fabrikk for briller der. Var der på studietur da jeg gikk grunnkurs optikk. Men det var lenge etter Hitler og Wittgenstein.
Eller realskolen reiste Wittgenstein til den daværende Technische Hochschule i Charlottenburg i Berlin, der han studerte maskinteknikk i to år.
I 1908 reiste han til Manchester, der han studerte først ved College of Technology in Manchester, og deretter ved University of Manchesters fakultet for maskinteknikk.
Etter hvert ble han stadig mer interessert i matematiske grunnlagsproblemer og logikk. Jeg er litt usikker på hva sånne matematiske grunnlagsproblemer er, men jeg er veldig glad i logikk.
Wittgenstein var overbevist om at England kom til å vinne første verdenskrig. «Den beste rasen i verden kan ikke tape. Vi derimot kan tape, og vil tape.» skal Wittgenstein ha uttalt. Likevel meldte han seg frivillig til å slåss på østerriksk side, og avlyste den planlagte sommerferien med David Pinsent, den engelske gutten han elsket.
Han mente selv han var en feig natur, og for å bekjempe feigheten tok han på seg flere meget farlige oppdrag.
Pinsent ble vraket ved sesjon, men fikk jobb som testpilot og omkom i en flyulykke.
Wittgenstein ble tildelt en medalje etter å ha slåss mot britene på Asiago-platået i Italia, men var så ute av seg ved meldingen om Pinsents død at han i flere uker overveide selvmord. Å miste den en elske gjør vondt.
Wittgenstein var løytnant i fjellartilleriet på den italienske fronten da han overgav seg til den italienske hæren som hadde gjenerobret Trento.
Østerrikerne trodde de ville få reise hjem om de la ned sine våpen. I stedet ble den italienske hæren sittende med flere hundre tusen fanger de knapt kunne fø og skaffe tak over hodet.
Mens Wittgenstein etter krigen var krigsfange i Italia, sendte han en tekst til Univeritetet i Mannchester som ble publisert under tittelen Tractatus logico-philosophicusi 1921.
Dette manuskriptet dannet grunnlag for hans senere berømmelse. Manuskriptet var et resultat av hans grubling gjennom fire krigsår, og dedisert til David Pinsent. En av konklusjonene i boken var at filosofi representerte en meningsløs aktivitet.
Etter krigen fikk Wittgenstein en del av arven etter sin far, noe som gjorde at han ble en av de rikeste i Europa, men ga alt bort etter en måned. Han livnærte seg deretter i en periode som gartner eller lærer.
Første gang Wittgenstein var i Norge var et ferieopphold i Hardanger sensommeren 1913 sammen med vennen David Pinset. De reiste først med skip til Kristiania, derfra med jernbanen til Bergen og videre med skip til Øystese. Her bodde de på hotell på Wittgensteins regning i en måneds tid.
En måneds kjærlighetsferie. Høres fint ut.
Etter oppholdet i Øystese begynte tanken om å bo i eksil i Norge for å få arbeidsro, å modne hos Wittgenstein. og allerede i oktober 1913 var han på vei til Skjolden i innerst i Lustrafjorden i Sogn. Dette er få kilometer fra Fortun hvor jeg og Gamle Gubben Grå satt og filosoferte over skiltet hvor det sto Wittgenstein.
Grunnen til at han valgte dette stedet var at han hadde rettet en forespørsel til den østerrikske konsul i Bergen – Jakob Valentin Kroepelien jr. – om å finne en stille og rolig plass der han kunne få arbeidsro.
Kroepelien sendte forespørselen til Halvard Drægni som drev saftfabrikk i Skjolden.
Her fikk Wittgenstein bo i huset til Drægnis søster som var gift med poståpner Hans Klingenberg.
Allerede våren 1914 satte Wittgenstein gang arbeid med å få bygget seg et eget hus i Skjolden. Han hadde skaffet seg en tomt på en berghylle ved nordenden av Eidsvatnet som bare er noen hundre meter fra fjordbunnen. Altså mellom Fortun og Skjolden.
Mens Wittgnstein var opptatt med første verdenskrig og sitt fangenskap som italiensk krigsfange sørget Halvard Drægni, saftprodusenten for at byggearbeidet ble fullført for midler Wittgenstein sendte ham. Til slutt sto et hus på 7×8 meter oppført i tømmer på tomta.
Sitt neste norgesopphold hadde Wittgenstein i 1921 sammen med Arvid Sjögren som var hans nærmeste venn på den tiden, men det var bare et ferieopphold. Under dette besøket bodde han for første gang i huset som han kalte «Østerrike». Sine lengste opphold i Skjolden hadde han i årene 1936-37 – til ammen 15 måneder. Han bodde da i huset ved Eidsvatnet mens han arbeidet med filosofiske spørsmål. I alt var Wittgenstein i Norge seks ganger mellom 1913 og 1950.
i 1957 ble det flyttet til Bolstad i Skjolden. Men har senere blitt flyttet tilbake til tomta det opprinnelig sto på. Dette arbeidet startet i 2019, og nå kan du ved å betale 100 kroner låne nøkkel til huset på butikken i Fortun, og ta dagsbesøk for å filosofere i huset. Hundre kroner gir deg rett il å filosofere i huset i en time.
Gamle Gubben Grå og jeg tok ikke turen. Det er ikke så langt, men det sto at det var litt bratt og steinete en siste biten. Så jeg må ha en stødigere ankel og skikkeligfjellstøvler hvis jeg skal ta turen,. Men det er en slik turjeg gjerne skulle tatt. Kanskje neste sommer?
Herved er det bevist. Sosialpornografi selger. For i dag er jeg helt oppe på en 12. plass!! En plass opp, og godt over 500 flere sidevisninger. Og det er ikke innlegget om Åsafossen som gjorde susen for å si det sånn…..
Stine Skoli, for eksempel. Ikke noe nytt innlegg, og det siste var et reklameinnlegg fra Ellos. Klart det bærer nedover på lista.
Enda tristere gjør det meg å se at en jeg virkelig hadde trua på også raser nedover på lista. Jeggikkbareibodenentur er en av mine favorittblogger, og jeg håpet på at han skule nå helt på topp da han begynte klatringa her om dagen. Et godt råd fra meg, slutt å skrive om bøker du ikke får lest. Sånn selger ikke. Jeg skrev innlegget Bokstabelen på hjørnebordet og viste alle mine uleste bøker 25. april. Var overhode ikke det innlegget som ble mest lest i april, og etter april har ingen lest det.
Nei, skriv heller noe med litt opplysende historisk vri. Sånn som innlegget mitt Er det noen som vet hvordan man blir kvitt et Huskors? Det er det innlegget mitt i april med desidert flest sidevisninger. Ja, det har blitt klikket seg inn på det innlegget nesten 2.000 ganger.
Til alle dere lesere som liker mine historiske innlegg. Gled dere! Jeg arbeider med et innlegg om Wittgenstein i Fortun. Jeg fant ut noe utrolig interessant da Gamle Gubben Grå og jeg var på tur i Fortunsdalen…… Jeg håper å få innlegget ferdig i løpet av dagen, men siden vi også har en bursdagsfeiring og litt småtteri annet å drive med i dag over jeg ingenting.
I går var Gamle Gubben Grå og jeg i Kaupanger Stavkirke. Dere kjenner jo meg og kirker. Det blir det innlegg av, og her er en virkelig interessant historie om en skattefut som nok så på seg selv som hevet over selveste Gud.
Følg med, følg med!
Siden mine analyser av hva som selger ser ut til å gjøre susen, fortsetter jeg med det. Og har derfor sett på overskriftene til de 11 bloggene som ligger over bloggen min på topplista. Det er jo overskriftene vi klikker oss inn på. Det blir klikk selv om man ikke leser innlegget elle bare leser deler av det. Det gjelder altså og ha en overskrift – eller i og for seg et bilde, som gir klikk.
Vi har et reklameinnlegg for hårprodukter med før- og etterbilder. 8. plass.
Så har vi to innlegg om mat. 11. og 6. plass.
Disse innleggene går under det jeg kaller folkeopplysning.
Så har vi det jeg kaller “Feel-good” kategorien.
Der har vi innlegg som Andrea Sveinsdottir “Morten frir til meg”. Har dere ikke vært inne og sett den videoen? Gjør det! Jeg satt her med tårer i øynene. (4. plass på lista.)
Under denne kategorien ligger også “En full rulle dag”, (5. plass) “Et helt nytt og spennende liv i vente” (7.plass) “Ny fantastisk plass til en fantastisk pris” (9. plass).
De tre øverste bloggene på bloggtoppen har overskriftene “Piller, alkohol, og selvmordstanker”, “Hjerteoperasjon igjen?” og “21 måter å dø på”
Når piller, alkohol, selvmordstanker, hjerteoperasjoner og 21 måter å dø på er det som selger mest, hva sier det om oss som lesere? Om hva vi klikker oss inn på?
“Galskap & sykdom selger” skriver Vibbedille på en 10. plass. Og her er vi ved sakens kjerne. For vi kan harmdirrende rette fingeren mot toppbloggerne for å skrive sosialpornografisk eller selge sjela si, familien sin eller bestemora si for klikk. Men det er vi som lar oss lokke av sosialpornografien og klikker oss inn 34.354 ganger i døgnet. (Summen av sidevisningene i går til de tre øverste bloggerne på bloggtoppen)
Hvem er det vi egentlig burde rette fingeren mot?
Er ikke det oss selv?
Det var et bilde som lignet på dette jeg hadde tenkt å ta, bare enda finere. Vi satt på Lusterbui og så utover den turkise Lusterfjorden. Og frokosten min, jaden var verdt et bilde! Er du i Luster må du innom Lusterbui. Om ikke for annet så for å kjenne på duften av ferskt bakverk.
Men hva tror du skjer når kjerringa sitter der blid og fornøyd og dansere asjett, kaffe-latte og mat i den riktige vinkelen i forhold til utsikten?
Jepp. Plutselig velvet den litt for ivrige fotograf-kjerringa hele glasset med kaffe-latte.
Bildet ble liksom ikke like delikat. Men maten var i det minste god.
Vi overnattet som jeg skrev i går på Vassbakken kro og camping. Etter middagen gikk vi og tittet oss litt rundt.
Jeg hadde sett den imponerende fossen på andre siden av veien da vi sto på verandaen på hytta vår. Et imponerende fossefall! Da vi gikk rundt og kikket etter middag fant vi dette skiltet.
Jeg ble selvsagt i ekstase og måtte sende bilde til slekta! Stedet jeg kommer fra, det jeg pleier å kalle “Min barndoms dal” heter Åsa! Vi har en foss der og, men ikke så imponerende.
Ikke nok med det, men da jeg gikk på radiografhøgskolen ble jeg bare kalt Åsa. Ja selv nå over 30 år etter at vi sluttet på skolen er det flere av kullingene mine som bare kaller meg Åsa. Tenk at det er en foss som er kalt opp etter meg. Det er nok fordi den et så vill og vakker!
Jeg må google litt om denne fossen. Jeg finner ut at NVE ikke vil la noen lage kraftverk der. De mener den er for flott til å bli lagt I rør. Det er jeg helt enig i. Legge Åsa i rør!!! Aldri!
Det er visst og laget en sherpa-trapp opp til fossen. Det står at det bare er 300 meter opp til fossen overkommelig. Men jeg har sett på bilder, jeg tror ikke jeg tør ta turen med ankelen riktig ennå. I sted måtte jeg ha hjelp av Gamle Gubben Grå for å komme meg ned fra en rortauskant.
Jeg er fremdeles på en trettende plass. Til tross for at jeg har 300 flere sideklikk er jeg fremdeles på plass nummer 13. Det forteller meg at kvaliteten på de 12 bloggerne som er foran meg har høynet seg. To har gått forbi meg, hver vei. Gryende og Christine Emilie har havnet bak meg, og Doc og Dask og Spis og Spar har rykket opp og forbi. Tror jeg Lutt usikker. Har virkelig Doc og Dask ligget under meg? Det er jo en kjempefin blogg! Elsker Doc og Dask!
Vel, Vibbedille mente i går at hvis jeg skulle stige i gradene måtte det mer sosialpornografi til. Hun kan ha rett i det. Så i dag folkens, i dag blir det sosialpornografi for alle pengene!
Du vet når en er født på jobb, ja da er det ikke så rart om det å jobbe blir noe av det viktigste i livet. Ja, ikke så og forstå at Mamma fødte meg i ei pause på jobben eller noe slikt. Jeg er født på fødeavdelingen på Ringerike Sykehus, en fødeavdeling og et sykehus som var under et år gammelt. Det var sikkert hvite likner, varme håndklær, dyktig jordmor og alt slik det skal være. Når jeg sier at jeg er født på jobb, så mener jeg min jobb. For når jeg var ferdig med tida som mobbeoffer på barne- og ungdomsskolen,ja gymnaset med og de fantastiske årene på Radiografhøgskolen, så ble jo nettopp Ringerike Sykehus min arbeidsplass og har vært det hele mitt voksne liv. Stryk det med offer, foresten. Det var nok av mobbing men jeg ønsker ikke å se på meg selv som et offer. (Kanskje litt dumt å si hvis dette liksom skulle være sosialpornografi, jeg burde sikkert fremstille meg som et offer.)
Siden jobben har vært en så viktig del av livet mitt er det vondt at jeg ikke lenger klarer å fungere som radiograf, at vondtene er for mange. Det å søke andre jobber i en alder av 54 år (er ikke 55 før om en måned) er ikke lett. Ikke minst fordi jeg har vært på samme sted i over 30 år.
Her ble jeg født. Her lå jeg en ukes tid som pasient etter hjerteoperasjonen som 18 åring. Her har jeg arbeidet i over 30 år. Tilbragt utrolig mange timer, dager, uker, år. Her har jeg født fem barn. Hvorav to er døde nå. Her har de skrudd sammen beinet mitt to ganger. Kort sagt Ringerike Sykehus er og har vært en stor del av livet mitt. Jeg er utrolig glad I og stolt av arbeidsplassen min!
La meg oppsummere å se om jeg har fått med det meste. Egen begredelig helse? Sjekk! Mobbing? Sjekk! Døde barn? Sjekk! Jo dette ser ut til å bli relativt bra sosialpornografi. Bilde av meg ensom i vinterkulda gjør seg og bra. Dette burde holde til å få meg langt oppover på lista. Sikkert minst en 12. plass.
Til tross for alt det begredelige, knekte knokler, sliten kropp, døde barn og mobbing har jo livet vært bra. Ja, noen ganger er jeg faktisk stoltcav hva jeg har fått til. Tre flotte unger som har blitt til tre flotte hardtarbeidende voksne. Et langt ekteskap, noe som heller ikke gjør seg selv. En legendarisk karriere som tillitsvalgt. (Litt pompøs selvskryt må til). Ja, og så er jeg jo politiker. Også der er jeg gyselig god. Hvem skulle tro at hun son knapt turte å snakke høyt på ungdomsskolen skulle entre kommunestyrets talerstol så lekende lett, og til og med risikere å havne på Stortinget?
Til alle dere som nå vil kaste dere over tastaturet og hamre løs i kommentarfeltet om at jeg er en mobber. Jeg har kun skrevet om meg og mitt liv. Om andre har levd liv som ligner på mitt, møtt noen av de samme utfordringene i livet som meg, ja da forteller vel det bare at jeg ikke er så unik som jeg tror?
Som noen av dere kanskje har skjønt er det sjelden så langt fra tanke til handling hos denne kjerringa. I helgen leste jeg en reisebeskrivelse som tok for deg forskjellige daler man kunne reise til. Og straks fikk jeg lyst på tur. Jeg forsøkte å få med meg Gamle Gubben Grå i går, men da nektet han plent. Hadde visst andre planer.
I dag, satt vi i kurvstolene på trammen. Jeg sa jeg hadde tenkt å lufte Charlie Chihuahua, og lurte på om Gamle Gubben Grå ville være med på tur. “Hvor har du tenkt deg?” spurte Gubben. “Til Fortunsdalen.” svarte jeg.
Gamle Gubben Grå så ut som et spørsmålstegn. For han kunne dette være et sted rett opp i skogen her, på Krokskogen eller i Finnmark.
Jeg forklarte at det tok en fire timers tid å kjøre hver vei, og at vi sikkert burde belage oss på å overnatte. “Hadde du tenkt å dra nå?” spurte Gamle Gubben Grå. “Nei, jeg hadde tenkt å ta en dusj og pakke en bag. Så om…20 minutter” svarte jeg, og så var den saken avgjort. Eller, det tok vel rundt 50 minutter før vi kom oss avgårde.
Klokka manglet noen minutter på å bli 12 da vi trillet ut av gårdsplassen for andre gang. Måtte snu borte i veien og hente brillene mine, som merkelig nok ikke satt på nesa. “Nå blir det ikke noe stopp på minst en time!” sa jeg strengt til Gubben. Det er noe med røyking i bilen og ofte stopp. Etter 50 minutter nærmet vi oss Nes i Ådal. Gamle Gubben Grå så bedende på meg. “Ok” sa jeg. “Kaffe, vi er jo på tur “.
Neste stopp ble på Fagernes. Charlie Chihuahua måtte ut. Vi gikk en tur langs fjorden og spiste en is.
Ny pause rett før Tyinkrysset. Og så bar det over fjellet Tyin – Årdal. Det var fint over fjellet, men jeg likte ikke nedstigningen mot Øvre Årdal. Veien gikk i hårnålsvinger nedover fjellsiden, den var smal og for sikkerhetsskyld var de fleste 90 graders svingene inne i de trange, mørke tunnellene.
Det var helt nydelig å komme ned til Øvre Årdal. Fjorden lå helt grønn og blinket. Vi speidet etter et skilt som kunne vise mulighet for overnatting mens vi fulgte kjøreanvisningene til dama på Google Map. Og på en, to, tre hadde vi passert Øvre Årdal og var på vei oppover Tindevegen.
Hvis du ikke har kjørt Tindevegen kan jeg fortelle deg at under oppstigningen fra Øvre Årdal er ikke det noe sted du snur. Veien er om mulig både smalere og med enda krassere hårnålssvinger enn ned fra Tyin, men du slipper tunnelene. Når du kommer opp er det et fantastisk fjellandskap. Topptur med bil!
Videre gikk turen til Turtagrø og videre ned til Fortun. Her leide vi ei campinghytte for natten ved Vassbakken kro og camping. Vet dere, de har campinghytter med dusj, do og dobbeltseng!
Middag ble hjortekarbonader med fløtesaus. Vi unnet oss også en øl etter litt mange hårnålsvinger. Et utrolig godt måltid! Vassbakken kro og Camping kan anbefales på det varmeste.
21.321 sidevisninger var det som skulle til hvis jeg skulle entret bloggtoppen i dag. Mine 1.274 sidevisninger holdt “bare” til en 13. plass. Jeg måtte hatt nesten 17 så mange sidevisninger for å nå toppen. Det når man ikke med Epler og jordbær… og å skrive om Bunnbloggere.
Nei skal man nå toppen må man skrive om noe som virkelig får folk til å klikke seg inn. Så om dette kanskje ikke er mitt siste blogginnlegg, så tror jeg at jeg skal la Bunnbloggerne være i fred. De gir ikke nok klikk, og med hånden på hjertet. Det blir ikke de beste blogginnleggene av det heller.
Det innlegget som har gitt mest likk den siste uka er innlegget Ikke bare skjør, nå også beinskjør Helse, eller snarere sykdom selger. Det har jeg jo visst lenge. Jeg burde begynne og syte mer over alle plagene mine.
Det innlegget som har fått nest flest klikk er det hvor jeg ramset opp alle diagnosene og skadene mine.
Det slettet jeg fordi en leser ba om det.
Går jeg 90 dager tilbake i tid, så er det innlegget som har gitt mest klikk Hvem lurer der ute…. hvor jeg forsøkte å ta et oppgjør med folk som velger å levere løgner i anonyme kommentarer og hvor maktesløs man er mot sånt.
Går jeg et år tilbake i tid er det innlegget Hvorfor fortsetter jeg? som er det innlegget som har fått flest sidevisninger. Går jeg tre år tilbake i tid er dette fremdeles det mest leste innlegget.
Det innlegget handler om hvorfor jeg fortsetter å blogge om toppbloggerne når både Kokkejævel og Mette Ask forlanger at jeg skal slutte med det. Hvordan i det minste Mette Ask hadde planene klare for hvordan hun skulle begrense min ytringsfrihet.
Nå klarte de det. Presset ble så stort at jeg fant det belastende å fortsette og kommentere toppbloggerne.
Ingen av de innleggene jeg har nevnt i dette innlegget har vært innlegg hvor jeg har tatt utgangspunkt i andre bloggeres innlegg. Verken de på topp eller de på bunn.
Men flere av disse innleggene handler om dynamikken på blogg. Om hva som gir klikk, om hva som gir debatt Jeg begynte i sin tid å skrive om toppbloggerne fordi jeg ønsket å forstå hvorfor noen bloggere får så enorm popularitet. Jeg har blitt klokere, men fremdeles fasinerer dette meg. Får frem refleksjoner Ikke minst nå etter at variasjonen på bloggerne både i alder, interessefelt og stil.
I dag er jeg på plass nummer 13.
Det betyr at det er 12 bloggere over meg på lista.
Jeg har nå lest gjennom alle de 12 bloggenes siste innlegg.
Og folkens. Klikk dere inn på denne siden her og se Morten fri til Andrea. Jeg ble sittende med tårer i øyekroken lenge etterpå. For meg er det det beste innleggene av de 12. Desidert.
Jeg kunne selvsagt si noe om at Morten filmer sitt eget frieri, men det er i grunn bare søtt.
Andrea sin reaksjon også. Må ses.
Nei, jeg kommer ikke til å kommentere alle de 12 bloggene som ligger over meg på lista.
Det får holde med Andrea. Men gå inn og sjekk ut videoen dere. Ikke noe er vel bedre enn å oppleve et frieri?
Og en ting til dere, i morgen er jeg på en 12. plass – eller høyere.
Vi blogges
