kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Rare meg er helgeutfordringen fra Ut i ftiluft. Jeg tror hun tenkte seg at vi skal dele litt uheldige selfier. Vel, jeg er så rar at jeg sjelden tar selfier. Synes sjelden jeg er heldig på bilder, og enda sjeldnere når jeg står og myser inn i min egen mobil.

Om jeg ikke har noen selfie å dele antar jeg at jeg får delta i utfordringen for det. Ut i friluft pleier å være raus sånn. For rar det er jeg, det har jeg alltid følt meg. Eksentrisk kalles det, muligens.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I det legger jeg at jeg ikke er som alle andre. Ikke prøver jeg å være det heller. Det sluttet jeg med en eller annen gang på videregående. Bare jeg er meg. Se opp for etterligninger. hadde jeg som motto på rusdekortet, og overrasket kanskje både meg selv og andre med det. Den beskjedne jenta som ikke helt passet inn samme hvor mye hun prøvde advarte plutselig mot at folk skulle prøve å etterligne henne, være som henne.

I ettertid har jeg tenkt en del på det valget av motto. Hva var det som traff meg da jeg så det på en lang liste med forslag på russemotto? Og hvordan turte jeg å velge det? Medelever hadde hermet etter meg og mobbet meg i årevis, og så valgte jeg et russemotto som advarte folk mot at noen kunne finne på å prøve å bli som meg, etterligne meg. Jeg husker at da jeg sendte det inn for å få det trykket på russekortene tenkte jeg at dette kom jeg til å få ropt etter meg. Dette og. Men så tenkte jeg at det hadde jeg vel samme hva jeg valgte som motto. Det rare var, at det fikk jeg aldri. Kan ikke huske at noen påpekte valget av motto på en negativ måte.

Det var på den tiden, på slutten av videregående, at jeg begynte å blåse i hva andre måtte mene om meg. Jeg sluttet og å prøve å utslette meg selv for å bli noen jeg ikke var. Jeg kom til at de som kritiserte eller mobbet meg mest var mennesker jeg egentlig ikke brød meg om hva mente om meg, og som jeg regnet med at jeg ikke kom til å ha kontakt med etter videregående.

Tenk så mye morro jeg har hatt etter at jeg kom til at det riktige for meg var å være meg selv, selv om jeg muligens skilte meg litt ut fra den gråe massen. Det er sikkert fremdeles mange som synes at jeg er rar, men hva så? Jeg har ikke som mål å gå i ett med tapeten. Jeg går min egen vei, lever livet mitt slik jeg vil. Så får andre leve slik de vil.

Den “Åsa” (jeg het det i studietida) som gikk på radiografhøgskolen var langt mer trygg på seg selv enn den Brit som gikk på gymnaset. Kanskje mindre rar og, fordi jeg ikke prøvde å passe inn, være noe annet enn den jeg var. Slik jeg husker det var vi rimelig mange ulike, sterke personligheter på radiografhøgskolen. Det miljøet gjorde meg godt.

Og ja, jeg har kanskje gjort litt rare ting opp gjennom. Ikke sånn veldig rare ting, men tenkt litt utenfor boksen. Jeg skrev til alle sykehusene i Nord-Norge og spurte etter sommerjobb i studietida. Ikke i Oslo eller i hjembyen min som mange andre i kullet. Og jobbet hele sommeren i Harstad hvor jeg ikke kjente noen. Det var helt topp!

Jeg fant en mann som mente jeg var det merkeligste vesen han noen gang hadde støtt på. (Hans ord.) Vi var nok litt rare begge to, men på forskjellig vis. Vi holdt sammen livet ut, i over 35 år. Livet ut. Det er litt rart i våre dager.

Jeg har vært med på et spørreprogram på TV-Norge en gang på 90-tallet. Det het 15-1. Alle deltakerne startet med tre liv og måtte svare riktig på spørsmål innen tre sekunder. Svarte deltakeren riktig så kunne vedkommende velge hvilken annen av sine konkurrenter som skulle få neste spørsmål. De som mistet alle sine tre liv var ute av konkurransen. Jeg svarte feil på alle mine tre spørsmål, og forsvant som første mann ut av konkurransen.

Jeg tok med meg mann og barn og flyttet til Krødsherrad. Mange mente jeg var direkte rsr da vi valgte det. Relativt forståelig. Langt færre syntes vi var rare da vi flyttet derfra 9 år senere. (Og de som syntes det har aldri bodd noe annet sted enn i Krødsherrad.)

Jeg har tatt med ungene på togferie til Pag. (Kroatia) fordi bildet av en robåt på turkis hav var så fint. Vi fant robåten.

Vi har gått Rallarvegen fra Myrdal til Flom. Familien kaller det bare Den store nedturen. Likeså tok GGG og jeg en dagstur over til vestlandet for å gå Sverrestigen og Kongevegen, bare som et innfall.

Vi har feriert i Pitigilano og Bud. Begge steder like idylisk og eksotisk.

Jeg er Rødtpolitiker. Mange mener de er rare og litt farlige. Revolusjon neste, liksom. Jeg har stått langt oppe på ei stortingsliste, og nesten blitt vara til stortinget.

Jeg, ei godt voksen kjerring, er blogger, og av og til (i det minste et par ganger) på toppen av bloggtopplista.

Jeg har gjort så mye gøy og rart fordi jeg sluttet å bry meg om hvorvidt andre synes jeg er rar og i stedet gjør det jeg føler for. Det jeg har lyst til.

Dette var litt om rare meg. Håper jeg svarte på utfordringen, selv om det ikke var noen selfie.

Da ble det høststemning på sallongbordet. Kobberfatet kjøpte jeg på loppemarked for en tid tilbake. Det strikkede gresskaret på Tyristrand-dagene i 2024, lysglasset med høstløv har jeg og hatt noen år. Husker ikke hvor det er kjøpt. Nille, Rusta eller Europris tror jeg. De to nøtte-duftlysene kjøpte jeg på Rusta i dag. 19 kr stk.  Så ligger det noen frøstander fra en hageplante og en hestekastanje fra i fjor. Skal og tenne dufylysene. Men da må toppen være av, og da ser man ikke så godt at det er eikenøtter.  Håper å finne flere kastajer eller andre nøtter utover i stedet for de frøkapslene. Vi får se hva jeg snubler over.

Til middag hadde vi soppsuppe. Sopp “plukket” på Coop extra, da. Men sopp er sopp. Det begynner å bli tydelig at det er høst rundt Drømmehuset.

Greit jeg nøt finværet i går, for i dag er det grått. Ikke så mye regn, men ikke langt unna. I dag har ikke terrassedøra stått oppe, slik drn gjør hele sommeren.

Jeg burde sikkert brukt dagen på noe fornuftig. Ryddet biblioteket eller noe slikt, men her går det tregt i dag. Hodet surrer med politikk – litt nyere enn den i den gamle boka på bildet, selv om d3n er underholdende nok. Politikk kan jeg som kjent ikke skrive om på grunn av borgfreden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke lett. I dag ble de ulike tomteforslagene til nytt sykehjem blitt offentliggjort. Jeg har vært så spent på de som det andre er på pakkene under treet på julaften. Det er klart jeg har noen tanker rundt de forskjellige forslagene. Prosessen før endelig tomt skal velges skal pågå det neste halvåret, så her får jeg god tid til å tenke, lytte og kommentere. Vel, det surrer en god del tanker i kjerringhode allerede selv om jeg ikke har bestemt meg for hvilket som er min favoritt.

En annen politisk sak som ruller i systemet for tiden er videre drift på et sykehjem i kommunen. Den har vært i eldrerådet og i rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne denne uka. Skal i Hovetutvalget til uka, og til administrasjonsutvalget og formannskap uka deretter før den vedtas i kommunestyret den 24.9.

Jeg var til stede i eldrerådet og med på behandling av saken. Jeg var ikke enig med eldrerådets vedtak, ville heller gått for kommunedirektørens innstilling. Spent på hvordan saken blir behandlet i de andre råd og utvalg. Håper det endelige vedtaket i kommunestyret ikke er i tråd med eldrerådet sitt. Her skulle jeg gjerne debattert, men må nøye meg med å kladde på et leserinnlegg jeg kan sende til lokalavisa når borgerfreden er over. Hmf! Jeg har i det minste god tid til å finpusse på det leserinnlegget.

Ellers har jeg vært og handlet. Det var salg på yndlingspotetgullet mitt på Europris. Så har jeg kjøpt sopp. Jeg har funnet lite av det så langt i år, så jeg måtte kjøpe litt. Nå skal jeg snart sette i gang med å lage soppsuppe til middag.

Slike dager som i dag kan man ikke være inne. Planen var egentlig å rydde biblioteket, men det får vente til en regnværsdag. I dag følte jeg for å komme meg ut – og slik ble det. Tilbragte litt tid ved et stille skogstjern. Slikt er balsam for sjelen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man får energi av å være ute i skogen. Så jeg har også ryddet litt på biblioteket. Det er en stor boksamling jeg skal gå gjennom. Hva skal jeg beholde, hva er det mulig å få solgt, og hva kan jeg få gitt bort?

Men jeg har nok vært litt lat i dag. Det er ikke bokhaugene nede i kjelleren som trekker mest. Det tok ikke så lang tid før jeg fant meg selv i kurvgyngestolen på terrassen. Ut! Det var 19 grader ute ved 15 tida, mer i sola. Det var ikke en dag å være inne i.

Middagen ble spist ute på terrassen. Kyllingsalat, hvis noen lurte. Så deilig å kunne spise ute i september.

Ja, så deilig var det at jeg også tok med boka ut etter maten. Leset fremdeles om Norderhov Herreds historie. En nydelig septemberdag har det vært. Jeg har ikke hatt hjerte til å være inne.

Det ble en bytur i går. Jeg hadde et par ærend. Siden det var en nydelig høstdag ble det kaffe-latte på torget. Vet jo ikke hvor mange flere ganger det frister i høst. Det gjelder å nyte torg-livet mens man kan. For det er høst. Det sier både det litt kjølige vind-draget og kalenderen.

Med høst i lufta er det på tide å finne frem pleddene igjen. Eller her i Drømmehuset er pledd lett tilgjengelige hele året, men de blir tatt litt oftere i bruk nå som det blir kjøligere. Godt å ha et lunt pledd ovrer skuldrene på litt kjølige morgener, når man nyter ettermiddagskaffen på terrassen eller tar seg en liten strekk på sofaen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I fjor høst og vinter var jeg ikke så opptatt av interiør. Min interesse for å stelle og pusle i Drømmehuset strakk seg til å gjøre det man må, som å tørke over gulvene og ta oppvasken. Ikke mye dill og pynt som jeg vanligvis liker å drive med. Det ble knapt pynter til jul. I det minste langt mindre enn tidligere år. Nå i sommer, og utover sensommeren har jeg kjent den interessen vende mer og mer tilbake.  Jeg har fremdeles planer om å flytte, men til jeg gjør det skal Drømmehuset være lunt og koselig.

Nå som det er september og høst er det på tide at det gjenspeiles i interiøret. Lette fleese pledd i pastell er vasket og ryddet vekk. Et par som har hatt sine beste dager skal gå til gjennvinning. Det samme med et lyst, ullpledd som har fått en del flekker som ikke går av.

Da jeg var innom bruktbutikken til Blå-kors i går fant jeg to myke pledd i høstfarger som fikk bli med hjem. Det var posesalg, så siden begge fikk plass i en pose betalte jeg 100 kr for de. Synes høstfargene gikk så fint sammen, og de er mykere og lunere enn hekleteppet i bomull.

I går kveld tente jeg stearinlys. Det hører liksom med om høsten. Ja, selv om terrassedøra sto oppe til langt på kveld. Nydelig temperatur ute.

Tenkte da at jeg kanskje må lage et lysfat som er litt mer høst. Tulipan-lysestakene kan få komme frem igjen til våren, eller sen-vinteren. I mars, tenker jeg. Ser og at noen av solsikkene kanskje er litt vel visne. Jeg får se om jeg klarer å lage mer høststemning på sallongbordet i dag. Må jo matche de nye pleddene.

Fredag døde kongen. Landet sørger. De politiske partiene har blitt enige om å la debatter, stand, leserinnlegg, politiske innlegg på sosiale medier og annet utadrettet virksomhet være til etter begravelsen. En forståelig enighet. Jeg har ingen problemer med den.

Eller kanskje litt. For hva er politikk, og hva er ikke politikk? Når jeg som sanfunnsengasjert tenkende kjerring skal blogge er det fort gjort å nevne temaer jeg som alle andre er opptatt av. Som bensinpriser. Men det er i høyeste grad politikk, så kjerringtanker om det temaet får vente til en gang ut i slutten av neste uke.

Så forresten at det var en kronikkforfatter eller debatant som etterlyste politikernes meninger i akkurat den saken. Han forsto hvorfor, men syntes det var beklagelig at politikerne ikke kunne svare og forklare sine vedtak akkurat når pumpeprisen stiger til himmels.

Selv om politikerne sitter rolig og holder munn er det jo ikke slutt på debatter. Det er bare andre aktører som rår grunnen. Samfunnsdebatanter og kommentarfeltets helter. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på de to gruppene, kanskje glir de litt inn i hverandre. Begge gruppene kommer med drøye utspill på fb, og håper på at det skal gå viralt, eller enda bedre bli til en sak i nettavisrn, VG, Aftenposten eller andre medier. Jo mer media, jo større er sansynligheten for at du går fra å være kommentarfeltenes helter, også kalt nettroll, til å bli samfunnsdebatant. Samfunnsdebatanter skriver i tillegg kronikker. Det gjør ikke nettroll. De holder seg til kommentarfeltene, og muligens ett og annet leserinnlegg i lokalavisa.

Kongen døde på fredag. Et folk sørger. Det legges ned blomster og tennes lys. Jeg synes det hele får noe samlende over seg. Vi er ett folk, en nasjon.  Det er fint.

Kongen døde på fredag. Allerede på mandag var samfunnsdebatantene, nettrollene på banen. De skrek opp om personkult og dyrking av sorgen.

Jeg kan gå med på at mediedekkningen har vært massiv. At det kanskje har vært i meste laget hvis en skulle få med seg alle medieoppslag i alle medier. Det behøver en jo ikke. Jeg har fått med meg mye, men langt fra alt.

At man har en sørgeperiode frem til begravelsen når en konge dør synes jeg er som forventet. Det må da være lov å sørge, i det minste frem til begravelsen, før folk begynner å snakke om å dyrke sorgen.  Jeg tror at samfunnet i dag gir sorg, på generelt grunnlag, for lite plass. Døden, og sorgen, skal gjemmes bort. Glemmes. Jeg har hørt mange i sommer som tenker at det å stelle gravstedene til sine kjære er en utdøende skikk. Det er trist.

Når man snakker om faren for personkult trekker jeg på smilebåndet. Det er kongen vår det er snakk om! Personkult henviser til en persondyrkelse og som er resultatet av en målrettet innsats for å skape et idealisert og heroisk bilde av en strålende leder. Er det noen det er helt ok å persondyrke en ukes tid så må det da være en konge som akkurat har gått bort. Det er vel nettopp nå man skal trekke frem alt det positive han gjorde, og de positive egenskapene han hadde.  Akkurat slik man gjør i minnetaler og minneord (i litt mindre skala) når andre mennesker dør.

Eller kanskje jeg skal si gjorde. Vi lar minnetaler og minneord bli sjeldnere og sjeldnere vare. Begravelser foregår med kun de nærmeste til stede. Andre får ikke komme å ta farvell. Seremonier avsluttes ved graven. Det gis ikke rom for at venner, bekjente og familie kan samles og minnes. Det skrives færre og færre nekrologer, og gravstedene står der forlatt og uten blomster.

Det jeg har reagert på etter kongens død er denne fotfølgingen av kongefamilien i disse dagene. At kameraene og telelinsene følger de også når de ikke utøver sine offisielle oppgaver og plikter. Som når Håkkon nærmest måtte smugle sin syke kone inn på Rikshospitalet i går ettermiddag, og når Märtha Louise møtte fotografer og telelinser når hun var på samme sted for å besøke sin ektefelle som er passient der.

Gi de en pause. Gi de mulighet til å sørge over faren sin og å ta vare på flokken sin uten at alr de gjør blir publisert.

I likhet med Elise-Linea er jeg i ryddemodus for tiden. Ikke sånn at det blir tatt enorme sjau, men sakte men sikkert ryddes det litt etter litt gjennom Drømmehuset.

I går ryddet jeg litr i kjellerstua. Det som har blitt skikkelig man-cave med bar, platesamlinga og mye av det andre GGG samlet på. Ja ikke bare GGG. Noe av det er også mitt. Som denne karaffelen med spilledåse fra 50- 60- tallet. Du vet en slik som spiller når du løfter karaffelen fra bordet. Ja hvis du har husket å trekke den opp da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Karaffelen er fin. Jeg fikk den i gave av Den Halvgale Perseren for mange år siden, men jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å bruke den. I motsetning til GGG er jeg ikke så glad i å samle for å samle. Så nå er den lagt ut på finn. Det kan jo hende noen andre kan ha glede av den. Den er alt for fin til å kastes.

Samtidig la jeg ut en porselensflaske det har vært whisky i. Typisk sånt GGG kom drassende hjem med fra loppemarked til min store ergelse.

Den fikk jeg utrolig nok rask kjøper til, så den skal jeg pakke godt inn og sende i posten i morgen.

Jeg hadde i grunn trodd spilledåse-karaffelen skulle gå før ei tom brennevinsflaske, men så feil kan man ta.

I morgen skal jeg og få avgårde en tom vaniljesukker-boks jeg solgte før helga. Jepp, du leste faktisk riktig. Det er et marked for tom embalasje.

Det er mulig det ikke går så raskt med ryddinga mi, og at enkelte liker å vitse om det. Men jeg ser mulige verdier i det mange ser på som søppel, og prøver gjerne å selge ting før jeg gir bort eller kaster de. Det siste drøye året har jeg solgt slike ting som fort kunne gått rett i søpla for rundt 3.000 kr. Kanskje ikke noe å bli rik av, men det dekker årsforbruket av kaffe-latte.

Og du, karaffelen mef spilledåsa ble solgt mens jeg skrev ferdig dette innlegget. Pengene ble vippsa rett inn på konto, og blir hentet når kjøperen kommer fra ferie.

Det er kanskje ikke så overraskende at denne kjerringa ikke er noen kapitalist. Ingen feite bank-konto, og ingen aksjeportefølje, eller hva det heter. Det finnes selvsagt en sparekonto eller to i tillegg til brukskontoen, men det står ikke milioner på bok. Når jeg nå skal kommentere Danii Valderrama sitt inlegg om investeringer begir jeg meg ut på et felt jeg har liten kunnskap om. Leter du etter konkrete råd på hvor eller i hva du skal investere er det helt klart ikke dette innlegget du skal lese. Ikke Danii sitt heller. Det er mer et innlegg for å motivere deg til å starte.

Jeg har som sagt ikke noe greie på temaet. Har aldri eid en aksje, og har aldri investert i fond. Jeg kom fra en familie hvor vi satte sparepengene i banken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

GGG eide noen aksjer da jeg ble kjent med han. Hadde fått de i dåps og konfirmasjonsgaver eller noe etter hva jeg forsto. Aksjer i Kredittkassen. Du vet, sikkert som banken. De skulle stå i ro, og eventuelt selges hvis vi trengte egenkapital til bolig en gang i fremtiden.  I 1991, samme år som vi fikk vårt første barn, gikk Kredittkassen konkurs. Aksjene ble nullet, altså mistet all sin verdi , og GGG tapte alle sparepengene. Det var nok ikke noen stor formue, men det var penger det var tiltenkt at han skulle ha som starten på voksenlivet. Penger man ofte trenger i etableringsfasen. Etter det synes vi i den grad vi har hatt penger til overs at sparekonto virker tryggest.

Jeg er selvsagt klar over at sparekonto ikke er en måte man blir raskt rik på, men jeg tror aldri jeg har hatt et seriøst ønske om å bli rik. Selvsagt kunne jeg godt tenke meg litt bedre råd til tider, hvem kan ikke det? Men å være ufattelig rik og ta med flyttelasset på privatflyet til Sveits har aldri vært en drøm. Jeg ser på penger som et middel, ikke et mål. Det har vært viktigere for meg å sikre sparepengene. At de fremdeles er der hvis jeg skulle trenge de.

Ikke det at det har vært så mye å sylte ned på sparekontoen. Stort sett har månedsregnskapet gått i null.

Eller man kan jo si at vi har investert i eiendom. Boligmarkedet har jo steget mye i verdi i løpet av årene. Vi har alltid solgt boligene våre med fortjeneste når vi har flyttet videre. Også når vi tar høyde for generell prisstigning.  Ikke så mye for huset i skogen som for rekkehuset. Drømmehuset derimot har nesten doblet seg i verdi på de 19 årene vi har eid det.

Så investert i bolig og familie. Vi har aldri hatt det største forbruket eller de dyreste vanene, men det å kunne unne seg en kaffe-latte i blant og la ungene delta på forskjellige aktiviteter har vært viktigere enn å se pengene yngle på bok.

På lørdag kom Yngste Sønn og sa: Nå får du snart besøk. Jeg så spørrende på han. Jeg ventet ingen gjester. Han holdt på sitt. Søsteren min, mannen hennes, nevøen min og forloveden til nevøen ville snart ramle inn døra i Drømmehuset forklarte Yngste Sønn, og satte skoene som lå hulter til bulter på entregulvet pent på plass i skohylla.

Jeg kjente stresset krype oppover ryggraden, retning hårfeste. Gjester! Jeg burde klippe plenen, oppvaskbenken var full, og hvordan sto det egentlig til i stua?

Jeg gikk inn i stua for å ta et overblikk. Jeg så de slitte sofaene jeg burde ha skiftet ut for minst et halvt år siden, solsikkebuketten hvor et par av solsikkene var litt vel visne, støvet på sallongbordet – og en bil som rygget inn innkjørselen vår.

Nå var det bare nevøen min som kom. Han skulle levere et luftgevær og en høyttaler Yngste Sønn ikke hadde tatt med på bussen hjem fra en hyttetur forrige uke. Så hva gjorde jeg? Ba han inn på kaffe, selvsagt. En kaffekopp ved spisebordet i all enkelhet, selv om Drømmehuset ikke var feilfritt.

I går, søndag, satt jeg med en kaffekopp ute på terrassen og så litt missmodig på en bunt bergmynte som nesten hadde tatt fyr inne i steikeovnen. De som har fulgt denne bloggen en stund vet at det er slikt som kan skje når denne kjerringa prøver seg på noe som kan minne om avansert kokekunst. Da ringte det på døra.

Jeg kastet et blikk rundt meg mens jeg gikk mot utgangsdøra. Ikke stort bedre enn på lørdag, bortsett fra at haugen med oppvask var blitt mindre. I stedet lå det en eim av brente planter i kjøkkenet, og noen litt forkulla krydderbuketter på bordet på terrassen. Jeg håpet at det var Jehovas vitner, fiskebilen, eller de to jentene som solgte vaffler på døra sist søndag.

Det var ingen av delene. Det var ei venninne av meg som sto der med ei stor, fin potteplante pakket inn i celofan i hendene. Jeg fyllte jo 60 her om dagen.

Så hva gjorde jeg? Ba henne med inn, eller ut på terrassen så klart, og spurte om hun ønsket noe å drikke. Selv om Drømmehuset heller ikke denne dagen viste seg i perfekt tilstand tok jeg meg råd til å være gjedtfri.

Når jeg besøker folk gjør jeg ikke det for å gå rundt med hvite hansker å lete etter støv eller se etter hvor ryddig eller rotete det er. Kommer jeg uanmeldt forventer jeg at boligen ser mer ut som et hjem hvor noen bor enn et sted det skal være visning. Jeg er og så heldig at de fleste som kan finne på å ringe på døra mi har det på samme viset.

På meg virker det som om alle de som vokser opp i dag har en diagnose. Og hvis de ikke har noen diagnose, ja da er det grunn til bekymring. Da må det være noe galt med vedkommende.

Da jeg vokste opp var vi få med diagnoser. Trine hadde astma, jeg hadde hjertefeil og Barndomsvenninna fikk sukkersyke i tredje klasse. De andre barna var friske og raske uten en eneste diagnose. Og jeg skal love deg at det ikke var de friske og raske barna det var noe galt med. Det var Trine, Barndomsvenninna og jeg som var annerledes, som hadde feil og mangler. Kort sagt, det var oss det var noe galt med. Det tror jeg alle på skolen var enige om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sånn i ettertid tror jeg muligens det fantes en del andre elever på den skolen som ville fått en diagnose i dag. Gjerne en bokstavkombinasjon som ADHD, muligens med noen flere bokstaver plussa på. Noen var muligens litt urolige, ukonsentrerte, umotiverte og umulige, men det ble sett på som normalt. Det var slik barn var.

Nå er det normalt med utredninger og diagnoser lenge før første skoledag. Og det virker som om enkelte foreldre blir litt engstelige, eller skal vi snarere si skuffet, hvis det viser seg at poden er sunn, frisk og helt normal.

Det som kanskje er mer latterlig enn urovekkende er at folk får diagnoser de muligens kunne klart seg godt uten i godt voksen alder. Her har de gått hele livet og trodd at de var helt normale, og så BANG! kommer diagnose og kontra-beskjed når de har fyllt 20, 30 eller 50. Da er det plutselig noe slvorlig galt med deg. Ikke noe dødelig, ikke noe du kan kurreres for, men en merkelapp som i enkelte tilfeller får deg til å rase nedover på den sosiale rangstigen. Du blit en med feil og mangler. Det er ingen som sender blomster når du får en slik diagnose tredd nedover hodet.

Beate på plass nummer 99 på topplista (i hvertfall søndag ettermiddag da jeg skrev dette innlegget) forteller i sitt innlegg at hun i godt voksen alder plutselig har fått diagnosen lett psykisk utviklingshemmet. Jeg er strengt tatt litt usikker på hvilken nytte de som ga henne den diagnosen tenker hun kan ha av å få den nå i godt voksen alder.

Jeg leser at Beate skriver at det på mange måter er godt å ha fått en diagnose. En forklaring på hvorfor hun har følt seg annerledes. Hun skriver at hun har brukt mye energi på å være som alle andre, og prøvd å skjule at hun ikke er det. Nå kan hun være seg selv.

Jeg synes det er vondt å lese. Ikke at hun nå endelig kan slappe av og være seg selv. Det må føles godt. Men at hun hele livet har prøvd å skjule hvem hun er for å passe inn i den snevre rammen som alle andre. At hun føler hun trengte en diagnose, en forklaring, på hvorfor hun er den hun er.

Jeg mener vi ikke skal være så opptatt av å finne diagnoser og forklaringer på hvorfor vi mennesker er forskjellige. Det må da være enklere å bare godta at slik er det, og det er positivt. Hvert menneske er unikt. Det ville være så utrolig mye kjedeligere hvis vi alle var identiske kopier av hverandre både i væremåte, utseende, interesser, holdninger, tanker og følelser.