Det var en deilig, deilig dag….

En lang dag er nå over, og for en dag! Klokka har akkurat passert 22, og jeg har akkurat kunne flate ut på sofaen. Jeg ligger sliten men fornøyd etter en skikkelig god gammeldags 17  mai feiring.

Vi dro ut føra klokka 9.30. Må jo ha med oss barnetoget i Hønefoss. Storfamilien pleier å møtes på fast plass – så og i år.  Datteren stoppet og opp og hilste på vei til jobb.

Vi har et stort og inkluderende familiebegrep, så vi kan si at til slutt var vi 18 stykker som sto sammen og ventet på barnetoget.  En del av gjengen gikk også i toget. Alt fra førsteklassing, via russ til en rektor. Og det var så kos å se barnetoget igjen! Tårer i øynene og klump i halsen.

Etter barnetoget gikk Gamle Gubben Grå og jeg og tok oss litt drikke og en pust i bakken. Vi var heldige og fikk plass på en av byens uteserveringer. Det ble en drøy halvtimes hvil i sola.

På vei tilbake til bilen traff vi på Ungdomsvenninna mi og datteren hennes. Koselig med en prat. Vi ses alt for sjeldent.

Så gikk turen ut til min barndoms dal.

Det er rimelig mange år siden jeg har vært på skolen i bygda jeg kommet fra på nasjonaldagen, men  i år følte vi at vi måtte ta turen.

Skolen jeg gikk på som barn ble lagt ned for en del år siden. Året etter gjenoppsto den som Montessoriskole. I den Montessoriskolen er flere fra slekta engasjert på flere måter. Da man ikke fikk noe korps til å ta turen ut til bygda for å spille i bygdas 17.mai-tog, ja da tok driftige folk og laget sitt eget lille korps for anledningen. De klarte å samle 10-12 musikanter.  Siden slekta var godt representert blant de som dro i gang dette korpset var Yngste Sønn blitt spurt om å være med – noe han selvsagt svarte ja til. Så for en staket stund i dag var jeg atter korps-mamma. Og en korps-mamma møter opp og ser når sønnen spiller!

Når man nå først var i min Barndoms dal måtte vi jo innom Høvdingen.  Så vi kjøpte med is og tok en times pause i sola på terrassen der sa.men med han.

Og du hvor flott det var i sola i dag! Skikkelig sommer! Flere har påpekt st jeg kanskje har fått litt mye sol i dag, og virkelig er blitt Røde Brit.

Så gikk kursen mot Drømmehuset.  Men jeg hadde ikke tatt med meg husnøkkel. Jeg hadde ei sånn liten veske hvor det kun var plass til mobil og bankkort. Nyinnkjøpt i anledning dagen. Gamle Gubben Grå hadde heller ikke tatt med husnøkkel. De lå visst i den vanlige jakka, og nå var jo Gubben kledd i dress. Yngste Sønn som var den som forlot heimen sist var fremdeles ute i min barndoms dal. Vel vi ringte Eldste Sønn, hentet han og nøkkel til barndomshjemmet og kunne låse oss inn i Drømmehuset. Kjekt at voksne barn fremdeles har nøkkel til barndomshjemmet. Det er ikke første gangen det har reddet litt distre foreldre.

En drøy halvtime hjemme ble brukt til å lage salat og fylle opp bilen med alt fra campingstoler til gelé. (Ja den ble stiv!) Og så dro vi tilbake til min barndoms dal og Eldste Søster. Dagen ble avsluttet i god gammel tradisjon. Hele, eller i det minste store deler av storfamilien var samlet. Vi var vel  21 stykker tror jeg fra snart 1 til 91 år.

Det var så godt å være samlet hele gjengen igjen  slik som før.  Ikke minst fordi Mamma hadde bursdag 17.mai. Hun ville likt å se oss alle kose oss sammen. Jeg trenger slike dager som i dag, masse kos sammen med familien. Sånne dager lever jeg på lenge.

 

Endelig ordentlig 17.mai!!!!

Jeg har alltid vært glad i 17.mai.  Barnetog, hornmusikk og masse folk i gatene.
I år….. jeg sitter og smiler for meg selv. Jeg tror ikke jeg har gledet meg så til 17. mai siden jeg gikk på barneskolen! Skikkelig barnslig glede bobler i hele meg.
Straks skal finkjolen på. Mobilen er fullada så jeg kan gå amok med fotografering.
Gratulerer med dagen – og du husk og dra de som ser ut som om de står alene inn i flokken i dag.

HIPP HIPP HURRA!!!!!!

 

Imponere litt..

I min familie er det flere flinke kakebakere som tryller frem de lekreste kaker hver gang slekta møtes. Jeg er ikke en av de.  Jeg pleier å få enkle ting å bidra med til familie-koldtbordet som ketchup og sennep eller drikkevarer.  Mulig det er smartest slik.
For noen år siden prøvde jeg å lage sånn kake som blir som et norsk flagg når du skjærer stykker av den. Det ble ikke vellykket. Har dere hørt om  Norge i brunt, hvitt og grønt? Det var det flagget som dukket opp når man skar i min kake. Ja da, Yngste Niese har forklart meg at jeg hadde brukt feil konditorfarge. Måtte visst sterkere lut til enn det jeg hadde i skuffen for å få til de rette fargene.

Til 17. mai i år fikk jeg i oppdrag å ta med salat og gele.
Salat er greit. Den lager jeg i morgen.
Gele burde og være greit.  Det hadde holdt med et par tre pakker ferdig gele og en liter eller to med vaniljesaus. Siden jeg fikk beskjed i ettermiddag hadde ingen forventet noe mer, i det minste ikke fra meg.

Men så hadde jeg lest innlegget til Doc og Dask i dag morges. Og hennes 17.mai dessert var bare så imponerende, og så enkel at jeg tenkte at den kan selv denne kjerringa klare. Og det va jo gele jeg fikk beskjed om, ikke sant?

Vel, etter å ha tenkt litt kom jeg til at å lage denne imponerende desserten i løpet av kvelden/ natta var å påføre meg selv stress. Den skal jo  stivne 5 ganger. Og hvis et lag ikke er tilstrekkelig stivt før du heller på neste lag, ja da er du ute å kjøre og kan ødelegge hele “suppa”. Bokstavelig talt. For i stedet for å få et stette-glass med flagget fint i rødt, hvitt og blått kunne du fort ende opp med ei blåbær-jordbær-pannacotta-suppe, eller i bestefall en slags pudding i ubestemmelig farge. Jeg måtte finne på noe som gikk raskere. Men jeg var i det minste sikker på at her skulle det lages gele fra bunnen av! (Eller sånn pulver-pakke fra Freia, da.)

En tur innom Nille, alle 17. mai ting har vært på salg lenge når vi har kommet til 16. mai. Der falt jeg for noen porsjonsformer i papp med striper I rødt, hvitt og blått og en pakke med flagg på “tannpirker”. På matbutikken ble gelepulver kjøpt inn, og litt bær til å pynte med. Det var da jeg sto med nesa inn i bærdisken jeg fikk ideen. Hva med å bruke frosne skogsbær i geleen? Det er stilig, geleen stivner fortere og sammen med vaniljesausen blir det (nesten) rødt, hvitt og blått.

Som dere vet er det ofte ikke langt fra tanke til handling hos denne kjerringa, og jeg var ikke før kommet hjem før jeg satte i gang med å lage gelé.  Innen Gamle Gubben Grå kom hjem var to liter gele fordelt i 20 begre,  hver med en god porsjon bær.  Jeg tror han ble litt imponert. Alt sto sirlig  oppmarsjert på et brett på kjøkkenbenken.

Vi satte oss litt ute på trammen før jeg satte i gang med å lage middag.
Geleen var i boks, og salaten skal jeg ikke lage før i morgen. Snakk om kjerring som har kontroll og slipper å stresse rundt som ei hodeløs høne 16. mai.

Jeg viste Gamle Gubben Grå desserten til Doc og Dask, og fortalte at egentlig hadde jeg lyst til å lage slike, men at jeg var redd det ville ta for lang tid. Jeg hadde funnet et tidsskjema på denne desserten som anbefalte å begynne 14. mai.  Vi ble enige om at til neste år må vi prøve oss på den.

Så snakket vi om desserten “min”.
Jeg var såre fornøyd med egen innsats.
Nå kunne jeg imponere slekta litt i morgen, om ikke annet ved at jeg ikke hadde valgt letteste løsning, ei pakke ferdig gele rett fra butikkhylla.
“Nå kan vel ingenting gå galt?” spurte jeg min kjære mann som jo er restaurantkokk med over 40 års erfaring.
“Nei” forsikret Gamle Gubben Grå og la til “Når du reduserte væskemengden så blir nok dette bra.”
Redusere væskemengden? Hva var det han snakket om? Jeg hadde fulgt oppskriften til punkt og prikke.
Gamle Gubben Grå fikk det uttrykket han pleier å få mår han tviler på at idéene mine er så gode.
Så forklarte han  “Det er mulig det går bra, men bærene vil jo gi fra seg litt væske når du helte varm gele på de. Du kan risikere at geleen blir litt tynn.”

Jeg hørte det logiske i det han sa.
Og på ny følte jeg meg som verdens dårligste husmor.
Jeg mener når du til og med mislykkes i å lage gelé av pulver og vann…

Gamle Gubben Grå trøstet meg med at det kunne gå bra, men det orker ikke jeg gamble på.
Jeg vet hvor stresset jeg blir i morgen hvis geleen ikke er stiv. Har heller ikke tenkt å bruke natta på å sjekke, trygle og be geleen om å stivne. Det er liksom ikke bare bare å trylle frem flere liter gelé på en 17. mai.
Så jeg var halvveis til Kiwi før Gubben ble ferdig med å snakke.

Nå ser det ut som om mine små 17. mai geleer blir stive. Jeg har alt prøvesatt flagg i en av de. Men skulle de ikke bli stive har jeg tre pakker med ferdig jordbær gelé klar.  På ny kan jeg senke skuldrene, null stress her dagen før dagen.

 

 

Dagen før dagen….

16. mai og jeg er ganske så avslappet. Det føles godt. Jeg har ingen bunadskjorter som skal strykes. Jeg kommer ikke inn i bunaden min, og Gamle Gubben Grå har ikke bunad. Vil han ha strøket dress-skkjorta si får han gjøre det selv.  Strengt tatt var det vel han som som  regel strøk bunadsskjorter og bunadsforkler de årene jeg eller ungene skulle inn i noe slikt.

Ungene ja. Det er slutt med de tider hvor jeg måtte passe på at alle ungene hadde klær og sko som passer til den store dagen. Ingen korpsuniform eller speiderskjorte som skal være nystrøket og i orden heller.

Å du hvor jeg har vært stresset mang en 16. mai. Har jeg husket alt? Sko, bunadstrømper  strømpebukser, østerdalsluer, hvor er alle søljene? Korpsuniform, hvite hansker, speiderskjorte, speidertørkle, regnponcho, paraplyer, Ikke var økonomien slik at det alltid bare var å løpe ut å supplere det som manglet. Pusse søljer, sko og trompet. Hvor er flaggene? De må strykes!

Eller det året hvor jeg litt før påske begynte å strikke fwstdrakt til Datteren litt før påske.  Den ble ferdig rundt klokka 04.30 natt til 17. mai.

Ikke styrer og pynter jeg så veldig hjemme heller. Vi forlater Drømmehuset før 10 i morgen tidlig, og er knapt hjemme før ved 21 tiden på kvelden. Jeg har noen 17.mai lys i de store stakene på skjenken i stua. Det holder.

Det føles nesten litt feil og ikke stresse, men det er utrolig godt. Det gjør at jeg kan være litt kreativ med det jeg faktisk skal fikse. Det liker jeg, tid til å bære kreativ uten at stresset tar meg.

 

 

Intoleranse…..

26. januar 2010 brant Hønefoss kirke ned til grunnen. Det var bygget hvor jeg var på speidergudstjenester i hele oppveksten.  Tenkedagen, St. Georgsdag, og lysmesse første søndag i advent. Hvert år fra jeg var 7 til jeg var 19.
I Hønefoss kirke gikk vi til skolegudstjeneste da vi gikk på videregående skole siste skoledag før juleferien – etterpå gikk vi venninnene på Narum konditori og drakk kakao med krem og byttet julegaver.
I Hønefoss kirke er to av barna våre døpt, på kirkegården utenfor ligger to andre av barna våre begravet.
Det 148 år gamle trebygget som brant var bare et bygg, men samtidig var det så utrolig mye mer.
For meg var det bygget hellig.

Jeg forstår utrolig godt hvorfor det vekker sterke følelser å se at noe som er hellig for deg brenner, om det er en hellig bygning eller en hellig bok.

Hønefoss kirke brant ned på grunn av en elektrisk feil. Det var et uhell. Sånt som skjer. Ingen som kan belastes.
Det var ingen som med vitende og vilje hadde tent på kirken, heldigvis.
Hvis noen hadde annonsert at de skulle tenne på kirken lørdag klokka 15 hadde folk møtt opp i hopetall for å forsøke å stoppe de. Forhåpentligvis hadde også både politi og helsevesen vært der for å ta seg av vedkommende. Han eller hun kunne jo umulig være helt frisk.

Når Sian eller Rasmus Paludan annonserer at de skal tenne på Koranen får de politibeskyttelse.

Ja, jeg forstår at det regnes som en “ytring” og derfor er vernet av ytringsfriheten.
Det jeg ikke forstår er hvorfor folk skal tenne på den boka. Hva er hensikten? Det kan da ikke være noen som helst annen grunn enn at man ønsker å provosere?

Hvorfor vil ikke folk at vi skal ha det fredelig, trygt og godt? Det er for meg en gåte.

Sitatet er fra Bunny sitt innlegg.  Mens Bunny bruker ordene for å advare mot det en del mennesker kaller “svenske tilstander”, bruker jeg ordene for å forsøke å plassere noe av ansvaret for de tilstandene der jeg mener det hører hjemme. Nemlig hos de som bevisst ønsker å provosere frem de reaksjonene, de tilstandene de “advarer” mot.

Ta Rasmus Palidan som eksempel. Partilederen for det danske partiet Stram Kurs. Dette partiet ønsker blant annet å forby islam i Danmark. Å ha det som et ønske og en del av partiprogrammet er de selvsagt i sin fulle rett til.  Så må man arbeide for å få et politisk flertall for sitt syn, slik alle partier arbeider for å få flertall for sine hjertesaker.

Foto: Christine Olsson

Nå har han flydd rundt i Sverige og brent koraner. Det har det blitt opptøyer, bråk og hærverk av . Pøbler har satt biler i brann, knust butikkvinduer og gått til angrep på politiet… Kort sagt. Det har blitt “tilstander” vi alle kan være enige om at vi ikke ønsker.

De som tenner på biler, flyr på politiet og utøver hærverk er selvsagt ansvarlig for sine handlinger, og skal og bør straffes for de. Men er han som løper rundt og tenner på koranen helt uten skyld?
Jeg mener hva hvis han ikke hadde tent på den boka?

På lørdag var jeg i Drammen.  Det var det flere som var. Hele Strømsø torg var stengt av med store sperringer.  Butikker og restauranter måtte hold stengt.  Politiet kroppsvisiterte alle som ville inn på torget har jeg hørt. Alt for at Sian skulle få lov til å stå og spre sitt budskap.
Samfunnet brukte utrolig mange ressurser for å beholde ro og orden.
Næringslivet tapte flere timers omsetning.

Jeg var som sagt i Drammen på lørdag.
Jeg var ikke på Strømsø torg og hørte på Sian, og jeg var heller ikke med på motdemonstrasjonen.
Jeg ønsker ikke å bidra til det sirkuset Sian ønsker å skape. Jeg har ikke noe behov for å være en brikke i deres spill. La de stå i en mørk krok på et folketomt torg helt alene, eller med de få sympatisørene de har.
Kanskje går de lei. Kanskje kan vi ha det fredelig trygt og godt uten noen som kun ønsker å provosere.

Heldigvis gikk det bra i Drammen på lørdag. Det ble ikke opptøyer.
Men hvis det hadde blitt opptøyer, hadde Sian da vært helt uten skyld?

Bunny advarer mot å fylle opp med flere som flyr på folk når de ser noe de ikke liker. Det virker som om han setter likhetstrekk mellom økt innvandring og økt vold i samfunnet. Er ikke det litt for enkelt?
Finnes det ikke folk som utøver vold, tenner på biler, knuser vinduer som ikke bekjenner seg til den islamske tro?

Bunny skriver videre at han vet hvordan det er, han har jo blitt flydd på noen ganger.
Jeg har og følt meg truet noen ganger. Det hender at også min uttalelser vekker reaksjoner.
Har blant annet fått noen meldinger som langt fra er hyggelige når jeg har kritisert Sian, enten på blogg eller i leserinnlegg i lokalavisa.
Selv om de fleste av disse meldingene var anonyme, tviler jeg ut fra innholdet på at avsenderen var muslim.

Jeg tror ingen politiske partier har programfestet å fylle opp Norge med flest mulig innvandrere eller flyktninger.
Men noen av oss ser at vi har et ansvar for mennesker også utenfor vår egen landegrense. At vi kan være en trygg havn når krig og forfølgelse truer. Noen er ikke seg selv nok.

 

 

 

 

 

 

Litt mat-prat…

Har fått en god del kommentarer på at flere av dere lesere savner matinnleggene mine. (I det minste har jeg sett det nevnt i en kommentar.)  Så dere i dag skal jeg dele et innlegg om søndagsmiddagen vår.

Blåskjell er utrolig godt. Er enkelt og lage, og er utrolig rimelig mat. Nettet jeg kjøpte i går kostet 59 kroner.  Det er mer enn nok mat for to.

Som regel damper vi blåskjellene i hvitvin, gjerne en rest som er igjen i kjøleskapet. Det er ikke så mye som skal til. Det er dampen mer enn væskemengden som får skjellene til å åpne seg.

I dag prøvde vi en ny vri. Jeg fant en oppskrift på Blåskjell med ingefær, kokos og lime i et av de interiørbladene jeg kjøpte på loppemarked for et par uker siden.

Finhakket ingefær, chili og hvitløk ble frest i litt smør i en kjele. Så tok jeg i en teskje grønn karripasta og en teskje karri. En gulrot, en stilk stangselleri og en sjalottløk ble kuttet i småbiter, og puttet i kjelen når det andre hadde frest litt. Samme med et par desiliter hvitvin. Når det hele hadde kokt opp og redusert litt, altså kokt litt inn, helte jeg i blåskjellene, 5 dl kokosmelk og en oppkuttet vårløk. Satte så på lokket og lot blåskjellene dampe til de åpner seg. Det tar ikke så veldig mange minuttene. Strødde over litt oppklipt koriander, og kunne så be Gamle Gubben Grå sette seg til bords.

Maten ble servert med limebåter som vi brukte til å presse limesaft over skjellene. Ved siden av tok vi rundstykkene som var igjen fra søndagsfrokosten. Vi pleier å varme en pakke med sånne halvstekte rundstykker på søndager.

Enkel og god middag som gjør seg på bblogg.  Kanskje en idé til 17. Mai?

 

 

Så smålig…..

På Oslos beste vestkant lover utestedet Nox Sollihagen tidenes 17. mai-feiring.  Bordene er solgt for helt opp mot 80.000 kroner.
Det vil si at noen har betalt 80.000 kroner for et bordpakke Disse bordpakkene inneholder forskjellige ting, som champagne. Det står ikke noe om mat, så det tror jeg kommer i tillegg. Prisen på pakken er også avhengig av hvor mange det er rundt bordet. Men vi snakker om et bord, ikke om et helt festlokale.

På Kongsberg går Aud Marit og leter etter tomflasker hun kan pante for å spe litt på økonomien.
Det blir nok ikke en 17.mai feiring i 100.000 kroners klassen på henne.
Nettopp Aud Marit og en setning i det siste innlegget på bloggen hennes er det som får meg til å stoppe opp i dag.

Etter litt skravling  så gikk jeg opp i butikken for henne så hun fikk i hus det hun trengte, ta det med ro folkens jeg tar ikke i mot noen kroner av henne som jeg fikk før.

Hvorfor føler Aud Marit for å berolige oss lesere om at hun ikke tar i mot penger for de handlerundene hun gjør for venninna si flere ganger i uka?
Er det noen som har reagert på at hun har fått det?
Og i så fall hvorfor?
Misunnelse?

Folk tar seg råd til en 17. mai feiring hvor de betaler  80.000 kroner for et bord.
Aud Marit har skrevet i et tidligere innlegg at hennes 17. mai budsjett er på 100 kroner.
Hva slags mennesker er det som ikke unner Aud Marit noen kroner ekstra?
Kanskje er det og lettere for venninna å be om hjelp til handling hvis hun får lov til å betale for seg.

 

Fra blogger til influenser…

Nå har jeg hørt podkasten til Martine som jeg skrev om i dette innlegget her. Nå er jeg klar til å ta skrittet fra en nesten-toppblogger til en influenser. Nå kan jeg nemlig alle knepene!

For det første må jeg skape meg en “brand”.  Altså skape meg en image som er meg, ( det er viktig å være seg selv for å få troverdighet) samtidig må det være en image som tiltrekker seg sponsorer, eller samarbeidspartnere som det vel heter.

Jeg er litt usikker på om imaget frittalende kjerring egentlig er noe som tiltrekker seg sånne partnere, og hva slags firma det i så fall skulle være.

Så må man arbeide langsiktig, ha en  plan. Planen min har jeg hatt lenge, minst siden 2019. Det er ganske lenge.  Og planen er for de som ikke har fått det med seg og bli toppblogger og så tjene en haug med gryn.

I følge Martine og hennes manager burde jeg nok å være på Instagram og snapchat gjerne tik-tok og YouTube og – og selvsagt burde jeg hatt min egen podkast + gi ut et par bøker.  Som dere skjønner er det å være influenser mye hardt arbeid. Det ble understreket i podkasten at man måtte stå opp om morgenen og se på det som en helt vanlig jobb, ja bortsett fra at man ikke har noen regulert arbeidstid slik st man fort kan jobbe fryktelig mye.

Hardt arbeid er jeg ikke redd. Men det å spre seg utover så mange flater…..Min drøm er jo å vise at blogg fremdeles har noe for seg. At det skrevne ord gir mer rom for refleksjon og substans enn bare kjappe bilder og små videosnutter. Det å være blogger er en del av min brand.

Mulig jeg burde søke Riksantikvaren om samarbeid, for det høres litt sånn gammeldags ut og nekte å følge med i den rasende utviklingen i dette yrket.

Et annet triks jeg plukket opp hos Martine var å være tro mot sitt eget konsept. Ikke skriv om mat hvis du ikke er en matblogger. Ikke skriv om mote hvis du ikke er en moteblogger osv.

Jeg tenker at der har jeg virkelig driti på draget. For på denne bloggen har jeg skrevet om alt fra mat til mote og et par tusen ting til. Det er vel og noe av det som gjør Kjerringtanker til Kjerringtanker.  At en aldri vet helt hva som kommer.

Jeg føler at jeg kanskje ikke var så mottakelig for gode råd. At jeg helst vil gjøre ting på min måte selv om det strider mot de rådene jeg får. Vel, jeg får sove litt på det.  I morgen har jeg sikkert alle svarene.

 

På innsiden….

Hvis noen har savnet meg i dag har det sin forklaring. Jeg måtte dra hjemmefra ved 8 tiden i morges, og rakk ikke dagens betraktninger før jeg for ut døra. Har vært en tur I Drammen og stiftet Rødt Buskerud.  Som kjent slo den forrige regjeringen Buskerud sammen med Østfold og Akershus til Viken. Da la vi ned de gamle fylkeslagene og oppretta Rødt Viken.  Denne regjeringen har da løst opp Viken, og vi løser opp Rødt Viken og reetablerer de gamle fylkeslagene. Og stiftelsesmøte for Rødt Buskerud var altså i Drammen i dag.

Men dette innlegget skal ikke handle om innsiden av Rødt, men derimot om innsiden av influenser bransjen. Det burde interessere langt flere av mine lesere enn det indre livet i Rødt (Selv om det er spennende nok.)

Jeg har selvsagt svært lite peiling på influenser bransjen. Jeg er en blogger, ikke en influenser.  Men jeg forstår jo at hvis jeg virkelig skal tjene penger på denne bloggen må jeg bli en influenser, en påvirker. Så hvordan blir man det?

Svarene på det har jeg tenkt å finne ut ved å lytte op Martine Halvs siste podcast. Der deler hun og manageren hennes alt. Eller nesten alt.

Det er mye som foregår bak lukkede dører i denne bransjen.

Ja hvis vi skal tro Martine. Jeg suger til meg lærdom. Jeg forstår at det første jeg bør gjøre er å skaffe meg en manager. Jeg vet hvem jeg kunne tenke meg og ansette, men før jeg kontakter henne med et jobbtilbud må jeg finne ut hva en sånn manager skal ha i lønn. Jeg ville aldri finne på å underbetale folka mine, i tillegg er hun jeg tenker på rå på lønnsforhandlinger. I april tjente jeg 700 kroner.  Liksom litt i minste laget til å lønne både meg og manageren. Jeg vurderer derfor å vente med å ansette manager til jeg begynner å tjene penger.  Mulig jeg kommer til å angre på den avgjørelsen.

Hva skal til for å bli en influencer? Hvordan får man egentlig noe sponset, og bør man takke ja til alt? 

Dette er andre spørsmål Martine tar opp i podcasten sin. Og det der med sponsorer interesserer meg. Mine forsøk så langt har ikke ført frem. Ja sett bort fra at Gamle Gubben Grå sponset meg med en halv liter cola for en del år siden.

Et annet sentralt spørsmål Martine lover svar på i podcasten er

Hvordan tjener man penger? 

Det er vel noe av det jeg lurer mest på.  Planen min er jo som kjent å tjene en hel haug med gryn. Og skal jeg ta meg råd til manager må jeg jo tjene enda flere gryn.

Så nå kjære leser, har jeg snart alle svarene. Snart har jeg knekt koden. Snart går jeg fra å være en Nesten-toppblogger til å bli en influenser.  Jeg må bare lytte på en podkast først, samt ansette en manager.

Regnbuen

Som en oppfølger til forrige innlegg hvor jeg fortalte at man kan bli homofil av å gå med joggebukse vil jeg nå sette søkelyset på den snik-homofilisering fylkestinget i Troms og Finnmark driver med.

Har du sett noe så vederstyggelig som skolesekken over? Den har fylkestinget i Troms og Finnmark besluttet å gi til alle førsteklassinger. Ja jeg regner med at du er like sjokkert som meg. Hvordan skal det gå med våre uskyldige små hvis de skulle være nødt til å gå til skolen med en trekant med regnbuefarger på ransellokket? Alle skjønner jo at det kommer til å ende med fortapelse. De kommer til å bli homofile alle som en!

Jeg synes fyren med joggebuksa i det forrige innlegget var rimelig på bærtur, men dama fra Alta Krf er nok på en lengre vandring enn en liten bærtur. Snakk om å være langt ute på Finnmarksvidda!

Tenkte jeg kunne opplyse Krf dama om at i følge Første mosebok, satte Gud regnbuen på himmelen som tegn på forsoning og at pakten mellom seg og «alt kjøtt og blod på jorden» var gjenopprettet etter syndfloden.

Et tegn om den pakten blir altså for sterk kost for denne politikeren som selvsagt hevder at hun snakker “på vegne av fler.”  Regnbue har i kristen tradisjon blitt et fredssymbol som står Guds omsorg for alt det skapte. Men forsoning og omsorg er altså ikke verdier denne politikeren fra partiet med et hjerte i partilogoen  identifiserer seg med? Vel, jeg tror ikke symboler har så stor makt. Jeg for eksempel kommer nok ikke å melde meg inn i Krf selv om jeg drikker rødvinen min fra et rødvinsglass med hjerter på.

Regnbueflagget  ble tatt i bruk av homobevegelsen på 1970-tallet og symboliserer mangfold, variasjon, samhold og fellesskap.  Verdier jeg mener burde harmonisere rimelig godt med de kristne verdier, men tydeligvis ikke i Alta Krf. Men selv om man skulle være uenig i disse verdiene så har altså regnbuen en langt lengre tradisjon som et kristent symbol.

At dama er så homofob at hun tror barn i 6 års alderen automatisk tenker på homofili når de ser noen fargerike striper i en trekant, et vel noe psykologvenninna sikkert kunne sagt noe interessant om. Men hvis de skulle gjøre det  hva så?