Det føles ikke riktig at jeg skal sitte her tidlig en søndag morgen å skrive et innlegg hvor jeg helt vederlagsfritt og gratis reklamerer for Allan og hans vindusvaskere. Nei, det gjør overhode ikke det. Hvordan mange ganger har jeg omtalt disse vindusvaskerne nå? Jeg aner ikke, men det er snart like mange ganger som jeg har skrevet om blomkålsuppe.
Ved å legge seg strategisk på plassen over meg på topplista får han jo denne kjerringa til å skrive et innlegg om nettopp robotvindusvaskere. Derved får han denne kjerringa til indirekte å delta på en gratis reklamekampanje for bloggen og produktene hans lenge før kirketid en hellig søndag. Er det rart denne kjerringa føler seg utnytta?
Hvis disse vindusvaskerne er så fantastiske som Allan vil ha det til forstår jeg ikke hvorfor han frakter den med seg frem og tilbake til Månetoppen. Burde han ikke følge sin egen oppfordring å kjøpe en slik at han kan ha en på hvert sted? Altså kjøpe seg en vibdusvasker å ha på hytta i tillegg til den han har hjemme. Er det bare vi som skal bruke tusenvis av kroner på å få vinduene rene mens blogg-kongen lar vindusvaskeren han garantert har mottatt gratis gjøre jobben for seg?
Gratis vindusvasker og gratis reklame. Allan er vel den eneste bloggeren her inne som har knekt koden og klarer å skaffe seg vesentlig med reklameinntekter for tiden. Det er faktisk ganske imponerende.
Nei jeg er ikke misunnelig. Hva skal jeg med vindusvasker på hytta? Vinduene er så smårutetw at jeg nok ikke får en vindusvasker inn i rutene. I tillegg tipper jeg den ikke kan jobbe uten en viss tilgang på strøm. Sånn luksus har ikke jeg på hytta. (Hjemme i Drømmehuset derimot hadde en vindusvasker vært mer velkommen.)
Jeg hadde vært flink i hagen. Det har jeg alt skrytt av i innlegget Klippe, klippe sa kjerringa. Så sto vaskebøtta for tur. Lista over ting som skulle gjøres var fremdeles lang. Men det ble raskt stopp for denne kjerringa. Etter et lite gulv måtte hun kaste inn håndkle. Ryggen hadde nok en gang fått nok. Litt sur på meg selv for at jeg ikke klarte å “stå dagen ut” måtte heg innse at det var dette jeg klarte i dag.
Etter å ha tenkt meg litt om kom jeg til at jeg fikk være fornøyd med at jeg har fått gjort to oppgaver jeg har utsatt lenge. Ha fokus på det jeg får gjort, ikke det jeg ikke får gjort. Det er en grunn til at jeg er uføretrygdet. Det er at jeg ikke har en kropp som klarer å “stå dagen ut” når oppgavene blir litt for belastende. Den sjauinga med greiner og tornekratt i dag kommer jeg til å kjenne i kroppen noen dager. Likevel angrer jeg ikke.
Ryggen min har ikke vondt av å bli brukt. Det er ikke slik at den blir mer skadet av slike aktiviteter. Den blir vond og smertefull en stund, men det går over. Noen vil sikkert tenke at jeg bare er stiv og støl fordi jeg har brukt muskler jeg ikke har brukt på en stund, men det er ikke hovedutfordringen. Det er mer at ryggen opp gjennom årene har blitt brukt og slitt. Spondylose med forkalkninger heter det i medisinsk terminologi.
Jeg gleder meg over at tornekrattet er borte, og at det ser ryddig ut over gjerdet. Det at ryggen skriker bare jeg reiser meg er på mange måter verdt det.
Hekken vokste kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy synger man i sangen om Tornerose. Og det er nettopp det klatrerosene i bedet på nordsiden av huset også har gjort. Folk som kom på besøk kunne villedes til å tro at det var en sovende prinsesse som holdt til her, og ikke ei våken kjerring.
Jeg har tenkt på det lenge, og utsatt det gang på gang. Jobben med å klippe ned tornekrattet er like lite lystbetont hvert år. Men samme hvor lenge jeg itsetter jobben så kommer ingen andre til å gjøre den. Så utstyrt med softshell jakke, hagehansker og hagesak sav den litt store typen satte jeg i gang i morges etter at hundene var luftet og frokosten spist. Klokka var ikke 10 en gang, det gjelder å stå på fra morgenen har jeg hørt.
Som så mange år før ble jeg overrasket over hvor rask jobb det egentlig var. Etter en drøy halvtime var jeg ferdig. Ikke akkurat en jobb å utsette i evigheter.
Mens jeg drev på kom jeg til å tenke over at det antakelig er siste gang jeg klipper ned Tornerosekrattet. For det første fordi det ikke er sikkert at jeg bor her neste høst, men mest fordi jeg har planer om å fjerne de rosene. De blomstrer bare en kort uke, ellers er de bare kratt. Hm, lurer på om jeg da burde satse på å få spadd opp de i høst? Er garantert lettest før de begynner å vokse igjen. Den lengste greina gikk langt over taket.
Etter rosene var det ikke lenge før jeg var i gang med hagesaksa igjen. Måtte bare se Yngste Sønn avgårde først. Manuel hagesaks, bare så det er sagt. Ikke noe motoriserte hjelpemidler her, kun rå muskelkraft! Nå var det greinene som hat vokst over gjerdet og ut mot veien som skulle til pers. Også en jobb som har vært utsatt lenge.
Det var litt mer jobb. Brukte et par timer på den jobben. Mye bøy og tøy, og jeg kjenner det godt i ryggen nå. Det ble vel fem lass med greiner og kvist som ligger i en haug ved kjøkkenhagen sammen med tornekrattet og tørker litt før jeg etterhvert skal la det gå gjennom kvistkverna og bli til flis jeg kan ha i bed og kjøkkenhage.
Jeg kjenner det som sagt i ryggen. Men jeg kjenner og på en glede og litt mestringsfølelse over å kunne stryke to ting på lista som jeg har utsatt lenge.
Nå har jeg en velfortjent pause på terrassen før jeg fortsetter på lista mi. Nå skal hagesaks byttes ut med vaskebøtte.
Restaurantbesøk og pannekaker flybåren fra Dubai kan du lese om hos Allan i dag. Og slikt forventes det at denne kjerringa skal sitte å kommentere. Et aldri så lite sukk unner jeg meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og lurer på om det skal bli oppvarmet fårikålrester fra fryseren eller potetstappe til middag.
Et ekstra sukk fordi jeg hadde planer om restaurant og elegante omgivelser i dag men slik blir det ikke. I stedet blir det hagearbeid, vaskefille og i beste fall en kopp svart kaffe ute på terrassen.
Svart kaffe på terrassen. Jeg som hadde planlagt å nyte et glass rødvin i Kranen bar på toppen av Munch-museet mens jeg så solnedgangen farge Oslo rød i kveld.
Det var egentlig dagen for den månedlige aktiviteten med Svoger, og i dag sto Munch på programmet. Men Svoger ringte tidligere i uka. Det har kommet vann inn i kjelleren på hytta til Svigermor, og Svoger må ta seg av det sammen med Yngste Sønn. Han har verken tid til å studere kunst eller utsikten over Oslo sammen med meg, forståelig nok. Vi tar det igjen neste måned.
Jeg kunne selvsagt tatt turen alene. Kanskje fått med meg Datteren. Men akkurat da Svoger ringte og avlyste avtalen følte jeg lettelse. Jeg var så sliten at det føltes godt å slippe en Oslotur, enda så koselig det er. Nå har jeg hatt en rolig uke. Ladet batteriene. Jeg har mer energi nå enn jeg hadde i starten av uka. Likevel føles det godt å ta en rolig helg hjemme. Er liksom i sånn huslige modus for tiden.
Husker dere de grønne tomatene? Jeg plukket inn over 2 kilo her om dagen. Var redd for nattefrost. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke de til. Nå vet jeg det.
I dag har nemlig tomatene blitt omgjort til tomatmarmelade. En slags versjon av portugisisk Doce de tomate verde. Jeg lagde noe lignende i fjor. Det er godt, blant annet til ost. Nå står 6 små glass tomatmarmelade til avkjøling på kjøkkenbenken.
Har gått tur i dag og. For oss som dropper Goretexen og går tur i mer urbane strøk er det mulig å nyte synet av slike fine butikker. Dette er Interflora butikken på Jevnaker. Er den ikke flott? Får du ikke lyst til å ta en tur inn og kjøpe med deg litt høstpynt? Det fikk i det minste jeg.
Ja turen gikk rundt på Jevnaker i dag. Den lille landsbyen rett over skauen og kommunegrensa for Drømmehuset. Flott lite sted. Stedet for de gode opplevelser står det på bannerne i Storgata.
Dette tettstedet ved bredden av Randsfjorden har sine ord i behold. Her kan man få gode opplevelser. Her er både Kistefoss og Hadeland Glassverk. Det har vært flere regjeringskonferanser her, og for tiden spilles Vær gang vi møtes inn her har jeg hørt.
Jeg koser meg når jeg går rundt på Jevnaker, selv en litt sur og grå september-dag.
I går var det, som hver dag, ut på tur med hundene. Tåka lå tett mellom furuleggene. Et kaldt drag i lufta. Snart må nok vantene på på disse morgenturene. Jeg liker mystikken tåka gir. Turen i går gikk på Kilemoen, og var på et par, tre kilometer. Mange fine steder å gå tur her på Ringerike, of jeg liker å variere.
I motsetning til Vibbedille som forteller at hun sto over suppa ble det suppe på denne kjerringa i går. Ikke rett etter turen da, men en tallerken tomatsuppe til middag sånn i 17-tida. Tomatsuppe og hjemmebakt foccacia. Flink kjerring som sanker husmorpoeng.
Lettere å sanke husmorpoeng når man ikke bruker dagen til å fly rundt i butikker å lete etter Goretexbukser som sitter som støpt, eller Goretexbukser i det hele tatt. Jeg vet det blir tyn når jeg skriver dette, men det er faktisk mulig å gå tur uten Goretexbukse og andre turklær.
Mulig Vibbedille og jeg henvender oss til forskjellige grupper. De jeg prøver å motivere til å komme seg ut på tur er de som vanligvis har problemer med å krabbe seg over dørstokken. Jeg tenker at da er den unnskyldningen at de ikke har tur-klær utrolig lett å ty til. Den unnskyldningen holder ikke for meg. Du kan gå tur i de klærne du står og går i til vanlig. Dropp kanskje selskapskjolen og de høyhælte skoa, men kosebukse går greit.
Sko eller fottøy er jeg mer nøye på enn bukser. Har jeg lokket noen over dørstokken som ikke så ofte er på tur, tar jeg gjerne en rask kikk på føttene deres og velger tur ut fra det.
Har de joggesko med litt god såle kan man godt ta turen både til skogs og til fjells. Kanskje ikke velge de turene med de våteste stiene eller de mest ulendte stiene med løse steiner eller mange røtter hvis man ikke har fjellstøvler. Slike hensyn, men det er fult mulig å få fine turopplevelser og føle mestring uten å ha svidd av tusenlapper på turklær.
Til slutt, og nå håper jeg Vibbedille fremdeles har humoristisk sans, fortsett med å spise burger i stedet for blomkål-suppe, og Goretexbuksa passer nok snart….
Dermed har jeg postet mitt 17. innlegg som omhandler blomkål-suppe . Nå drar jeg straks ut på tur.
I går kveld var det kulturvandring elvelangs i Hønefoss. Jeg så det i avisen tidligere på dagen, og tenkte at det måtte jeg få med meg. Men etter middagen var det som om dørstokken begynte å vokse til et uoverkommelig hinder. Det var så fristende å bli liggende på sofaen. Dagen hadde liksom ikke levert slik jeg hadde planlagt. Heldigvis klarte jeg å løsrive meg fra sofaen og krabbe meg over dørstokken, for vandringen elvelangs i mørket var en fin opplevelse.
Vandringen startet på Nordsida. På det jeg fremdeles kaller Hønefoss skole, men som jeg vet skal kalles Frivillighetens hus. Det var musikk og underholdning på Gladtvedt brygge før man ruslet videre langs elven.
Det var stopp med ujevne mellomrom med folkedans, trekkspill, diverse lysinstallasjoner og andre kulturelle innslag. Fin stemning og mye folk.
Jeg så ikke så mange kjente, men en eldre mann knakket meg på skulderen og spurte om Rådmann hadde fått lønnsforhøyelse i dag. Da jeg nok så ut som et spørsmålstegn spurte han: Men sitter ikke du i formannskapet, da? Da forsto jeg spørsmålet. Årets regulering av lønna til Kommunedirektøren (tidligere Rådmann) må ha vært oppe til behandling på dagens formannskapsmøte. Er man “lokal kjendis” kan en ikke en gang tusle i halvmørke elvelangs uten å bli ansvarligjort for politiske vedtak jeg ikke har hatt stort med. Jeg sitter ikke i formannskapet.
Men dette skulle handle om kultur, ikke politikk.
Det var som sagt stemningsfullt elvelangs i kveld. Gangstien var lyst opp med fakler, og kulturinnsslagene kom på rekke og rad.
Et sted sto det noen mennesker med store støvletter og prøvde å lokke folk til å gå opp i Søndre park. Jeg tror det var kulturskolen som var der oppe. Jeg lot neg ikke lokke, så jeg vet ikke. Tross fakler var bakken ganske mørk. Stiene i parken er ikke så gode. Det var der jeg fikk 11 brudd rett under kneet i 2013. Tenkte å unngå en reprise av det. Hun var like blid om jeg ikke tok turen opp i parken, og ristet “tryllestøv” over meg for å gi meg lykke.
Litt lengre fremme så jeg noe som tiltrakk seg mye oppmerksomhet. Ytterst på Petersøya på andre siden av vika gor elvelangs skjedde det ett eller annet.
Det viste seg å være dansere fra Musikalkollektivet som hadde danseoppvisning.
Legg merke til at noen av danserne danser ute i elvevannet. Må være relativt kaldt nå. Det var kjølig i går kveld. Fint show.
Jeg snudde like etter, og gikk ikke helt ned til stadion. Det var begynt å bli vel mørkt. Vanskelig å se hunder, folk og sparkesykler i mørket. Jeg er redd for å ramle, som kjent. Glad jeg snudde i tide. Det var i mørkeste laget å komme seg opp til bilen. Det gikk bra. Jeg snublet ikke. I det minste ikke slik at jeg falt. Jeg hadde et litt ublidt møte med en betong-ring oppe ved parkeringen. Ble litt distrahert av noe eller noen, og plutselig gikk jeg rett på betong-ringen. Heldigvis havnet jeg ikke langflat på magen der på parkeringen.
En fin kveld. En stemningsfull opplevelse. Jeg er glad jeg klarte å krabbe meg over dørstokken.
Hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag? Jo det er torsdag! Og siste torsdag i september er fårikålens dag. Så da vet du hva du bør ha til middag i dag
Vi skal ikke ha fårikål. Vi hadde det tidligere denne uka. Restene ligger i fryseren. Det blir en god middag litt senere i høst.
Fårikål er i grunn godt. I det minste hvis du ikke har det flere dager på rad. Jeg har hørt at fprikålen er best andre dagen. Mulig det, men jeg liker litt variasjon. Bedre da å gi restene et opphold i fryseren før den serveres på nytt.
Historien Vibbedille forteller på sin blogg er både tankevekkende og vond. En fireåring har måtte blitt evakuert ut fra en krigssone. Han har sett og opplevd ting en fireåring ikke burde sett, ikke burde opplevd. Trygt tilbake i Norge kommer minnene frem gjennom tegninger, og han forteller om hva han har vært vitne til av grusomheter. En ganske så naturlig reaksjon for et barn vil jeg anta, uten at jeg er noen ekspert. Hadde jeg vært mor til det barnet hadde jeg vært glad for at barnet klarte å gi uttrykk for det det hadde opplevd. Få det ut, på en måte. Ikke sette lokk på det, stenge det inne. Sånn reagerte ikke barnehagen der den lille 4 åringen tegnet og fortalte. Moren, altså Vibbedille, fikk beskjed om å ta en prat med sønnen, barnehagen ville ikke at han skulle tegne og fortelle slike grusomme ting,. De andre ungene ble redde.
Reaksjonen til barnehagen forundrer meg. Dette skjedde ikke på 70-tallet. Hendelsen er fra 2006. Er det slik fremdeles at barn som kommer fra krigsområder og til norske barnehager må legge lokk på det de har opplevd? At de ikke kan gi uttrykk for det verbalt eller gjennom tegninger? Det kommer jo en del flyktningbarn med en del i bagasjen?
Men det gjorde det og i 2006, og hadde gjort det i en del år. Så hvorfor denne redselen for å la den lille fireåringen bearbeide traumene sine sammen med trygge voksne? Kan det komme av at fireåringen ikke var “flyktning”, men hadde norsk mor som virket ressurssterk? Han falt ikke inn i den gruppa som de hadde egne prosedyrer og ressurser for?
Jeg kan forstå at de andre barna kunne bli redde av fireåringen sine tegninger og beretninger. Men jeg ville og mene at det da er det voksne i barnehagen og ta å trygge barna. Forklare at dette skjedde i et land langt borte. Legge vekt på hvor bra det er at fireåringen har kommet trygt hjem. Kanskje bruke det til holdningsskapende pedagogikk. Snakke om krig og fred, krangling mellom barn i barnehagen og hvor mye bedre det er når folk eller land er venner. Jeg vet ikke. Jeg er ikke pedagog, men slik ville jeg ha prøvd å møte etcslikt barn. Pluss, hvis barnet hadde mye grusomt som måtte ut kanskje la barnet få litt alenetid med en trygg voksen til å tømme seg litt. Samt trygge barnet på at det alltid kunne komme til den voksne hvis tankene ig minnene ble litt overveldende.
Mens jeg sitter her og skriver og egentlig tenker at vi nok har kommet lenger i dag slår en annen tanke ned I meg. Tenk om det tvert i mot har gått i motsatt retning.
For det sentrale i Vibbedille sin forklaring er de andre barna ble redde. Tipper jeg riktig så er det noen andre foreldre som har klaget på barnehagen. De vil ikke ha noe av ar barna deres blir redde eller engstelige av noe de ser, hører eller opplever. I ekte curling-foreldre ånd må alt som ikke gjør barndommen rosa og sorgfri vekk.
Vi ønsker selvsagt alle å gi barna våre en god og trygg barndom. Men å fjerne alle hindringer, alle sorger, all motgang tror jeg heller ikke er sunt. Hvis barnet lever i en verden så sukkettøy-søt at det ikke er plass for et barn som har opplevd at livet ikke alltid er innhyllet i rosa sukkerspinn, ja da tror jeg det barnet firt får en krasjlanding i møte med voksenlivet.
Og er det ikke nettopp det vi ser for tiden? De barna som gikk i barnehagen sammen med sønnen til Vibbedille i 2006 er de som er i begynnelsen av 20 åra i dag. Vi opplever jo at en del unge arbeidstakere i dag ikke er rustet for voksenlivet. De har problemer med å forholde seg til arbeidstid, skyhøye forventninger til rask karriere og høy lønn, samt liten forståelse for at de må ta sin del av de mindre spennende oppgavene.
Jeg snakker overhode ikke om alle unge voksne, men vi vet alle at det finnes slike unge som jeg beskriver. Det er ikke lenge siden jeg hørte om en mor som hadde ringt og skjelt ut en arbeidsgiver. Det var grusomt at arbeidsgiver hadde satt et barn (hennes 22 år gamle datter) til å rydde på et lager når hun heller ville stå i kassa i butikken.
Det er helt greit å ville skåne barn for livets brutalitet. Jeg mener at man skal gjøre det man kan for å trygge barn. Men når noe som er skremmende eller vondt dukker opp i barnas hverdag, som for eksempel et barn i barnehagen som har opplevd krigshandlinger eller annet vondt tror jeg vi gjør klokt i å bruke det til lærdom for barna. Det å få en bevissthet om at livet ikke alltid er sukkerspinn gjør de bedre rustet til å møte voksenlivet.
