kjerringtanker

For de som lurte, bloggkrig og storm i kommentarfeltet ga resultater. I dag er jeg oppe på en 41. plass med 1399 klikk. Ville bare nevne det.  Orker ikke være så kynisk i dag. Klokka er ikke 6 ennå, og det snør ute. Jeg skal snart ut å kjøre. Uka er i gang.

Kokkejævel er også tidlig oppe, heldigvis. Han er som vanlig på bloggtoppen, og jeg satt og lurte på hva jeg skulle kommentere over hans siste innlegg i går. Farsdag var liksom utdebattert i går. Gir ikke klikk å kommentere farsdag en dag for sent. Heldigvis kom det nytt innlegg nå.  Jeg liker folk som står opp om morgenen.

Det snør på Ringerike for tiden.  Den første snøen her jeg ferdes kom på fredag.  Merket det godt. Sto på skadelaben på jobben. Der var det nok å gjøre etter lunsj. Alt var sikkert ikke snøens skyld. Godt å kjenne det pulserende sykehuslivet igjen.  Jeg var skikkelig sliten da jeg gikk ut av sykehuset over parkeringa mot bilen.  Hørte ambulansesirener i det fjerne og var usigelig glad for at jeg ikke skulle ha arbeidshelg.

I natt har det snødd igjen. Lille Bille er dekket av snø ute på gårdsplassen. Jeg må straks ut å grave den frem.  Må bare forsikre meg om at Yngste Sønn har stått opp. Så skal vi ut på kjøretur.
Fire måneder med snø og glatte veier.  Jeg kjenner musklene mine strammer seg bare ved tanken.  Jeg liker vinteren mindre og mindre for hvert år.  Hjelper ikke å tenke på at de hadde det verre i steinalderen. De slapp i det minste å kjøre bil på glatte veier…  På radioen melder de om at det kommer til å være kaos i trafikken.  Det er slik det er her på sentrale Østlandet. Så fort det kommer noen snøfiller melder alle medier om snø-kaos, og jeg strammer skuldrene og forventer det verste lenge før jeg kikker ut av vinduet.  Snakk om at media skrur opp forventningene.

I Alta har kjøpesenteret der Kokkejævel har forretningen sin 10 års jubileum denne uka. Handelsstanden finner alltid en unnskyldning for å lokke oss til seg med mer eller mindre gode tilbud.  Nå melder radioen om den første utforkjøringa. Jeg gleder meg ikke noe mer til å ut å kjøre av den grunn.
Hvor var jeg? Jo kjøpesenter.  Kokkejævel liker ikke overraskende konseptet kjøpesenter. Gå tørt og varmt under tak og la seg friste til å kjøpe både det ene og det andre man egentlig ikke behøver. Jeg liker  shopping jeg og, og å ha det tørt og varmt og ikke minst ikke glatt.  Men samtidig er tilveksten av kjøpesenter ofte  kroken på døra for mange av de små butikkene som ikke er tilknyttet noen kjede.  Husleia blir for dyr.  Og jeg liker mangfoldet, og de små selvstendige butikkene. Vil jeg beholde de må jeg bruke de, da må jeg ofte ut av det komfortable kjøpesenteret.

Jeg er glad i baconpølse, men også gleden av ei kjapp baconpølse på Narvesen, en bensinstasjon eller kiosken på sykehuset skal denne Kokkesnobben oppe i Alta ta fra  meg.

Pølse er godt av og til. Kjøper to hvis jeg er sulten, men er egentlig litt ekkelt med pølser. Vet ikke hav de inneholder. Det vil si, jeg vet hva de inneholder. Det er det som gjør det ekkelt. Prøver å ikke tenke på det. I alle fall ikke mens jeg spiser.

Etter det sitatet er jeg sikker på at jeg ikke kommer til å skeie ut med noen baconpølse i dag.  Nei, må nok reise til Alta og kjøpe håndlagede reinsdyr-pølser i butikken til Kokkesnobben på kjøpesenteret heretter.  For de inneholder sikkert bare kjøtt og sunne saker.

Radioen melder om nok en utforkjøring. Fortsetter å mase om vanskelige kjøreforhold og fare for køer og annen faenskap. Kan ikke den guttungen snart komme seg ut av loppekassa? Jeg vil starte dagen, få den overstått.

Yngste Sønn kom seg ut av dynehaugen. Vi kom oss ut og til Tyristrand.  Sønn kom seg på jobb, og jeg tok dagens handletur på Coop Extra på Tyristrand før jeg snudde. Trengte en pause, og trengte en cola.
Det hadde lysna litt da jeg startet hjemturen. Møtte fire utrykningsbiler under utrykning på de første 500 meterne, du vet i den dumpa mellom Skjærdalen og Fegritoppen. Der det fort stopper opp hvis noen bremser før svingen pave ned, eller har for liten fart eller for dårlige dekk på veien opp. Det gikk bra.   Utrykningskjøretøyene kom frem uten at noen sklei i grøfta. etter få meter meldte radioen at det var trafikkulykke på Tyristrand.  2 biler hadde kjørt i hverandre ved Cirkle K  Det er vel 50 meter fra der jeg snudde….

Kom meg hjem. Stekte speilegg til frokost.  Gamle Gubben Grå kom tuslende.  Sitter i pysjen og glipper med øynene over dagens første kaffekopp. Noen har det godt.  Snart må noen ut med hundene. Det blir ikke meg!

Hvor langt var jeg kommet i å dissekere Kokkejævels innlegg? Jo Kjærest.  Kjærest skal ha eksamen denne uka. Eksamen på Barnehagelærer-studie.  Hun er beintøff, den dama.  Jeg ønsker henne virkelig lykke til.

I Alta er det julegrantenning og åpning av julegata på fredag. Usikker på når den er i Hønefoss, men jeg vet det er i god tid før første søndag i advent.  På Hadeland Glassverk ble lysene tent allerede forrige helg. . Det er sikkert nydelig der nå som snøen har kommet.  Alt for at handelsstanden skal få et godt julesalg,
Vel, jeg tror jeg ikke handler mer fordi om jeg ser nisser og juletrær, men kanskje jeg kommer raskere i gang med julehandelen? Og så finner jeg flere unnskyldninger til å kose meg.  Trengs det, i denne kalde, våte tida.  Det er fremdeles 4 måneder til snøen forsvinner. Greit da å ha en god kopp kaffe eller gløgg og pepperkaker å se frem til. Liker lys også. Både tente stearinlys og lenker med lys ute.

Radioen melder om at det skal slutte å snø i løpet av dagen. Så skal det bli mildere.  Underkjølt regn i natt, og ny nedbør i morgen. Regn i Drammen, og snø her.  Mest sannsynlig sludd, slaps og faenskap i midten. Jeg behøver vel ikke å si at jeg skal til Drammen i morgen? Og på torsdag også for den saks skyld.  Da skal det bli kaldt igjen. Man regner med at blå-holken er perfekt innen helga. Fire måneder til vår, Fire måneder kan føles som en evighet.

Datter kommer i løpet av dagen.  Hun jobbet i går, og kunne da ikke dukke opp for å feire farsdag.  Det blir kos.  Datter bringer alltid liv og røre.  Eldste Sønn var her i går. Kom syklende i snøværet.  Flinke gutten.  Så da blir det farsdagsfeiring to dager på rad på Gamle Gubben Grå.   Det blir bra.  Alltid hyggelig når ungene kommer.

 

 

 

 

 

Vet du hvor Hallingby er? Det er ikke store stedet. En Kiwi og en bensinstasjon på E16 mellom Hønefoss og Fagernes.  Vel, hvis du svinger av hovedveien finner du både skole, barnehage, kirke, omsorgssenter og legekontoret til Fastlegen. Men hvem svinger av E16 midt i Ådalen og frivillig begynner å undersøke nærområdet?

Men på høyre side av E16 når du kjører nordover ligger noe som er vel verdt et stopp. I en nedlagt bensinstasjon få meter nord for Hallingby kro ligger Back Café. Og som skiltet sier er det et tysk bakeri og cafe. Hvor sært er ikke det? Midt i Ådalen, som ikke akkurat er verdens navle, ligger det altså et serveringssted fult av tyskt bakerverk og andre fristelser. Jeg har skrevet om stedet før.  Men jeg vil bare minne alle dere som suser til og fra Valdres om dette lille bakeriet.

Vi var oppe i Ådalen og luftet hundene i dag, og stoppet ved bakeriet på vei hjem. Lysten på no godt i bilen. Ja, for de er selvsagt åpne også på søndager. Sendte Gamle Gubben Grå inn og nå han ta med noe godt ut som vi kunne kose oss med i bilen.

Han kom ut med en lekker kanelsnurr til hver av oss. De var fremdeles lunkne, og smakte himmelsk. Skikkelig søndagskos.

Jeg kjenner ikke de som driver Back Café. Jeg har ingen fordeler av å skrive hyggelig om den på blogg. Den eneste grunnen til at jeg for andre gå g gjør folk oppmerksomme på at de finnes, og at de et vel verdt et besøk, er at jeg mener det er viktig å ta vare på slike steder.

Det finnes færre og færre forretninger som ikke er en del av en kjede. Den dagen vi bare har kjedeforetningene igjen, får vi et kjedelig samfunn. Back Cafe er et slikt sted uten kjedetilkytning. Folk som tar sjanse  og tør å satse bør heies på. Og sist men ikke minst; Back Café er en oase fullt av tyske fristelser. Hvem kan stå i mot noe slikt?

 

Tidligere i dag skrev jeg det vanlige innlegget mitt hvor jeg lot bloggeren på toppen av lista få unngjelde.  Denne gangen var det, som så mange ganger før, Kokkejævel.  Jeg insinuerte vel muligens at han var både spekulativ og beregnende, eller flink. som det heter på bloggspråket, og plutselig glødet kommentarfeltet mitt.  Det innlegget kan du lese her .
Da jeg oppdaget at selveste Kokkejævel hadde lagt inn hele to kommentarer, som muligens kunne tyde på at jeg hadde tråkket på noen ømme tær,  ble jeg litt betenkt.  Jeg er gift med en kokk.  Jeg vet at de kan ha svære kniver, kjøttøkser og mere til Ofte behendig samlet i store kofferter.   Glad det er et visst stykke mellom Alta og Hønefoss…..

Så fordi jeg er både beregnende og spekulativ, fikk jeg raskt ideen om å fremstille dette som en bloggkrig.  Ikke noe gir mer klikk enn en krig på blogg.  Og en krig mellom Kjerringtanker og Kokkejævel, han hun kan takke for at hun nå er rundt midten av bloggtoppen og ikke helt i bunn,  ja det gir klikk. Spesielt på en litt grå november søndag.

Jeg forsøkte uten hell og overtale Gamle Gubben Grå til å ta på seg Kokkeuniformen. Du vet svart og hvit rutete bukse, sånn dobbelknept kokkejakke med svarte knapper, et lite forkle, unnskyld, jeg mener forstykke og kokkehatt. I kledd dette antrekket skulle han så ta å løpe rundt i snøen på plena mens han veiva med den store kjøttøksa vår.  Det ville gitt meg den mest fantastiske, og ikke minst spekulative illustrasjon til dette innlegget.
Han nektet.  Og siden det tross alt er farsdag og vi har naboer, insisterte jeg ikke for mye….
Men det bildet ville sammen med denne tittelen garantert ført meg til toppen av bloggtoppen.

Og ja, selvsagt er jeg spekulativ. Kommer ikke opp på toppen av lista uten å være det…

 

Kokkejævel topper på ny lista.  Det var ikke overraskende.  Jeg skjønte at Isabell Raad virkelig måtte anstrenge seg hvis hun skulle beholde topplasseringa da jeg så innlegget til Kokkejævel i går ettermiddag.  Og som vi alle vet; det å anstrenge seg er liksom ikke Isabel Raad sin sterke side.
Mamma Raad har for n-te gang  forsøkt å få datteren til å bidra litt i heimen, ta oppvasken, vaske sine egne klær og kort sagt bidra til alle de små og store arbeidsoppgaver som må gjøres i et hjem.  Men Isabell vandrer rundt i morens leilighet som en evigboende gjest.  En diva som forlanger oppvarting, og selvsagt ikke kan flytte inn i sin egen leilighet når det ikke er et walk-in closset der. Og så har moren skreket, som flere mødre (meg selv innbefattet) før henne; “Dette er ikke noe jævla hotell!!!”
Så da har Isabell på dramatisk vis forlatt morens hjem, og nok en gang flyttet inn på hotell i egen by.  At hun selv eier en leilighet antakelig i gang avstand fra the Hub skjenker hun ikke en tanke.  Nei, hun benker seg til i hotellsenga, bestiller pizza og ser på serier frem til klokka blir så mye at hun kan dra og forstyrre venninna som faktisk forsøker å arbeide for å tjene til livets opphold.  Nei, Isabell klarer nok ikke å anstrenge seg nok til å beholde tronen.

For Kokkejævel er genial.
Dagen før farsdagen poster han et innlegg han har kalt “Pappa <3”.  Det er  illustrert med et bilde av et rødt hjerte på svart bunn, og er et sårt dikt om en pappa  Kokkejævel mistet den jula han fylte 11.  Selvsagt fører slikt til klikk.   Ei bortskjemt jente med bilde av en eske med halvspist pizza har ingen ting å stille opp med.

Til alle dere som nå fikk søndagskaffen i halsen, og rasende kaster dere over tastaturet for å æreskjelle meg. Hvordan kan jeg skrive slik om stakkars Kokkejævel? Tenk på alt han har gått i gjennom..
Ja, Kokkejævel har hatt en tøff tid, og jeg føler ærlig og helt sant med han og Kjærest.  Jeg har blitt glad i to mennesker jeg aldri har møtt.
Men da jeg begynte å analysere toppbloggerne, kommentere den  som til en hver tid ligger på toppen.  Så var det jo for å lære meg selv noe om hva som “selger”, hva som gir klikk.
Jeg regner med at Kokkejævel, som har tatt reisen fra bunn til topp på en måned, og klart å etablere seg der har gjort seg noen tanker om hva som gir lesere.
Jeg tror “hemmeligheten” bak Kokkejævels suksess er at han skriver godt, han er ærlig – jeg tror overhode ikke han er kynisk – og han byr på seg selv og sine følelser. Sine opp og nedturer. Han fremstår som et helt menneske.

Når jeg nå kan oppleves som kritisk til Kokkejævels innlegg, er det min ærlige mening. Det er de tankene som slo ned i hodet mitt når jeg leste innlegget i går.  Samtidig har jeg nok kunnskap om hvordan blogging virker at det å få et innlegg på forsiden med Kokkejævel i overskriften, en overskrift med en illustrasjon som de skarpeste kanskje opplever som en smule ironisk. Få et slikt innlegg på forsiden en søndag morgen klokka 10…. ja det vil gi meg en del klikk.  i dag er jeg på en 51. plass med 796 klikk.   De tallene håper jeg er høyere imorgen.
Vi har alle et mål om å nå bloggtoppen….
 

Rekkeviddeangst, jeg har hatt rekkeviddeangst siden den dagen jeg fikk førerkort og bil. Og det var en eller annen gang på midten av åttitallet. Sånn for å opplyse ungdommen; nei det fantes ikke el-biler på den tiden.

For den som ikke har erfart det, rekkevidden til en bensin-bil er bare så langt det er bensin på bilen.  Når det er tomt for bensin stopper bilen.  Da skal det mer enn en skjøteledning til for å få bilen i gang igjen.

Jeg har ikke tall på hor mange ganger jeg har kjent rekkeviddeangsten bre seg i kroppen, mens pila på bensinmåleren passerer 0-punktet, og jeg ber til høyere makter at det skal være nok bensin igjen på tanken til å nå frem til neste bensinstasjon, hjem eller hvor jeg aner at redningen er.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått bensin-tom.-selv om det bare er en brøkdel av de gangene jeg har følt rekkeviddeangsten bre seg i kroppen. I tidligere tider, da jeg var ung. Lenge før alle hadde en telefon-boks på baklomma. Da var det ikke bare å ta opp telefonen og ringe en venn som kunne komme med en skvett bensin på ei kanne. Bilene stoppet som regel langt unna både folk og telefonbokser – og bensinstasjoner, for den saks skyld.

Hvorfor jeg utsetter meg for slike angst-påkjenninger?
Jo det har seg slik at det lar seg bare fylle bensin på tanken så lenge man har penger på konto eller i lommeboka (eller et annet dertil egnet sted.)  Så selv om jeg vet at bensin øverst i tanken er like billig som bensin nederst i tanken, så er det ikke alltid man prioritere bensin når det er smått med kronasjer.  Det kan jo hende det holder helt til det kommer lønning på konto.

Nei skal jeg få bukt med rekkeviddeangsten min, må jeg få meg en ledning-bil (el-bil).
Det høres så godt ut og bare koble til ledningen når du parkerer bilen hjemme om kvelden, og så starte hver dag med “full tank” . Når “Lille Bille” skal skiftes ut, blir det garantert ledning-bil på meg..

Isabell sier den siste uka har vært kaos.  Det er kanskje ikke helt dekkende betegnelse for uka til ei litt sliten kjerring i femtiåra, men den har vært hektisk.  Litt mer hektisk enn det denne skrotten har energi til for tida, så i går ettermiddag var det tomt, helt tomt – igjen.

Isabell sin plan var å flytte inn i den leiligheten hun kjøpte for en evighet siden på mandag, men heller ikke denne gangen fikk hun ut fingeren og faktisk fikk gjort det.
Det der skjønner jeg ikke.  Hver gang jeg har overtatt en ny bolig, eid eller leid, har jeg flyttet inn så raskt som mulig.  Vi brukte en måned etter overtakelse på å pusse opp det viktigste da vi kjøpte Drømmehuset.  Men alle de andre gangene har jeg da startet flytteprosessen få timer etter at jeg har overtatt nøkkelen. Og i hvertfall da jeg var på Isabell sin alder og bodde hjemme hos Mamma og Pappa.  Det var ikke mange møblene jeg hadde i sykehusleiligheten før jeg kalte det hjemmet mitt.

Ja, det å pusse opp tar mer tid enn man tror.  Spesielt når man overhode ikke befinner seg i den leiligheten som skal pusses opp. Du skjønner, Isabell. Oppussingen gjør seg ikke selv.  Malingen flyr ikke opp på veggen mens du fester vilt på byens utesteder eller danser over TV skjermen.  Og selv om du har håndverkere til den praktiske jobben, trenger jo de også at du er hands-on.  Håndverkere prioriterer ikke kunder de aldri får tak i, og som ikke er helt sikre på hvordan de ønsker det, på detaljnivå.
Så hvis du Isabell er så lei, og bare ønsker å flytte inn og gjøre leiligheten til ditt hjem, sett fra deg stette-glasset og paljettkjolen og ta tak i malingspenselen og skrutrekkeren. Sett i gang!

OK, så har hu stressa rundt i byen og fiksa masse ting denne uka.  Flink jente, og det er sannelig på tide.
Hun har kjøpt seng.  TV, kjøkkenutstyr og bestilt sofa og sofabord.
Da jeg flyttet inn i sykehusleiligheten, tar det som sammenlikning for da var jeg på alder med Isabell.  Jeg var ferdig med studietida og hadde fast jobb. Vi var omtrent på samme plass i livet.
Seng måtte jeg ha.  Kom fra møblert hybel på studenthybelen. Den fikk jeg av samboeren til Storesøster.  Han hadde brukt den med en tidligere samboer. Før det hadde minst en av søstrene hans eid den.   Gjorde nytta helt til vi flyttet inn i Drømmehuset 17 år senere.
TV.hadde jeg.  En bitteliten reise-TV i svart/hvitt.  Heldigvis flyttet Gamle Gubben Grå relativt raskt inn han og, og han hadde en litt større TV , med farger.
Kjøkkenutstyr hadde både jeg og Gamle Gubben Grå fra studietida, og ble supplert fortløpende etter som vi så behovet.
Sofa fikk jeg i gave av Mamma og Pappa. Helt ny! Og var vel sammen med seksjonen det eneste nye møbelet i leiligheten (Seksjonen kjøpte vi først  4 måneder etter at vi flyttet inn. ) Sofabordet hadde jeg hatt på en tidligere studenthybel. Det kom fra huset til Bestefar, og hadde stått lagret hjemme på gården noen år.

Jeg hadde ikke noe walk-in-closet i sykehusleiligheten.  Tror ikke jeg visste hva det var, Men jeg hadde ikke bare troppet opp på IKEA med et prospekt på en leilighet og trodd det holdt for å designe et skreddersydd walk-in closet. Stakkars Isabell måtte faktisk dra til leiligheten og fysisk selv måle alle veggene i rommet.  Og selv om hun nå har vært tre hele turer på IKEA, så har det ikke kommet et ferdig designet og skreddersydd garderoberom flyvende inn i leiligheten.  Hun gir det et siste forsøk på mandag.  Skal bli spennende å se hvordan det går… Og om målene hun har tatt stemmer.

Det der med å ikke ta så veldig nøyaktige mål har jeg litt erfaring med.
Vi skulle ha en sånn paviljong ute på terrassen her i Drømmehuset. Det er en krok ute på den relativt store terrassen, et hushjørne og en levegg ut mot veien. et lite hjørne ut ved siden av verandadøra..  Litt vanskelig å forklare. Men det er altså en tilmålt plass mellom fire faste vegger (selv om den ene veggen bare er noen planker bred, men dog en yttervegg på huset og derfor ikke noe som kan flyttes på.
Der ønsket jeg meg altså en paviljong, sånn metall reisverk med stofftak. Og det skulle på plass i løpet av ettermiddagen, før vennegjengen kom på grilling.  Jeg målte, og dro ut på handletur.
Kom tilbake en drøy time før gjestene skulle dukke opp. Det begynte å pakke seg til med gråe skyer på himmelen, og men s kjøtt ble lagt til marinering og salat ble kuttet, og alt annet som skal gjøres rett før gjestene kommer, satte vi i gang med å montere paviljong.  Det gikk relativt greit å montere faenskapen ute på terrassen der vi kunne vandre rundt på alle fire sider.  Det var når vi skulle løfte den ferdig monterte paviljongen på plass i den tiltenkte kroken problemet meldte seg.  For det var ikke plass!  Samme hvordan vi snudde og vendte på  paviljongen, lot den seg ikke presse inn i den tiltenkte plassen.  Nå hadde det begynt å regne skikkelig også – og en time går i grunnen veldig fort….
Jeg glemmer aldri synet av “Han Lille Dansken” som plutselig dukket opp i terrassedøra, innenfra stuen.  Han tittet ut på en familie som sto under en delvis montert paviljong mens regnet strømmet ned, og husfruen skjelte ut ektemannen etter alle kunstens regler,  Det var min venninnes nye kjærestes første møte med oss.  Jeg behøver kanskje ikke nevne at denne dansken er en petimeter av en håndverker?.
Til mitt forsvar. Det er ikke SÅ stor forskjell på 2.83 meter og 3 meter…

Isabell roser moren sin for god hjelp.  Regner med at moren er lei av at Isabell ikke får ut fingeren og faktisk flytter inn i denne leiligheten hun svidde av en del millioner på for snart et halvt år siden, og faktisk kommer seg på hue og ræ… ut av barndomshjemmet.
Og moren ble ikke veldig fornøyd da datteren valgte å svi av over 22.000,- kroner på en TV.  Hadde det vært en av mine barn, hadde jeg klikket i vinkel jeg og.
Isabell sin unnskyldning?  Hun har “alltid ønsket seg en svær TV som har utmerket kvalitet, og som ikke minst, er pen å se på” og hun kommer selvsagt til å beholde den i maaaange år….

Vel, moren får tenke på at denne dyre TVn kanskje er verdt det hvis Isabell endelig klarer å bli så selvstendig at  hun faktisk flytter inn i den leiligheten hun har betalt huslån på det siste halve året.
Hvor mye Isabell kommer til å se på den TVn er sikkert en hel annen sak, selv om TVn altså er sykt pen å se på, og formelig smiler ti Isabell…

.

Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen, og jeg slipper å skrive om mat.  Vet at noen av mine lesere blir glade nå.  Ja for denne matpraten fører ingen steds hen. I går var jeg nede på en 53. plass igjen.
Nei i dag skal det ikke handle om mat, i dag skal det handle om glam, kjoler og terningkast.

Det er bare november, men Isabell har alt begynt jakten på nyttårskjolen.  Jeg pleier å starte den jakten i desember. Nærmere bestemt 31. desember, sånn ca en time eller to før gjestene ringer på døra.  Da åpner jeg døra til klesskapet mitt, tenker litt sånn panisk at jeg har ingenting å ha på meg. Og ender opp med å bruke en av de kjolene som henger der.  Og ender derfor i likhet med Isabell opp med en look jeg ikke er begeistret for i det hele tatt.  Det er ikke alltid det er kjolen sin feil….
Jeg pleier, eller har så langt, aldri gått naken.  Når jeg ser på kjolen Isabell viser reklamelink til og påstår er sin mulige nyttårskjole, forstår jeg at hun vurderer å gå naken.  For den kjolen overlater ikke mye til fantasien.

Grunnen til at Isabell har såpass panikk for en kjole hun først skal bruke om nesten to måneder er at hun fikk terningkast 1 i Se & Hør av Jan Thomas.
Jeg har aldri fått terningkast 1 av Jan Thomas.

Isabell sin unnskyldning for den 1ern er at hun ikke visste at det skulle være rød løper og presse til stede på en helt enkel premierefest, så hun hadde bare slengt noen klær i bagen som hun dro på seg etter trening.
Jeg arbeider som regel i hvit pysjamas, sykehusverdens unisex-uniform.  Det hender at jeg når jeg drar på meg noen klær tidlig en morgen for å kjøre Yngste Sønn før jeg selv drar på jobb glemmer at jeg skal på et møte for eksempel på rådhuset etter jobb. Til å fra garderobeskapet på jobb går det greit å gå i flekkete joggebukse og en stor genser.  Men det føles ikke like bekvemt på for eksempel kommunestyrets talerstol…. Kjekt å ha et par ekstra plagg i garderobeskapet på jobben.

Isabell fikk seg en lærepenge, og på Kjendisgallaen som var på søndag var hun godt forberedt og fikk mange kompliment for antrekket.

Jeg fikk ingen kompliment for antrekket på søndag, men så dassa jeg bare hjemme i noe behagelig. Husker ikke hva.

Nå er ikke nyttårsaften hjemme hos oss en rød løper greie. Vet ikke om det blir noen andre enn Gamle Gubben Grå og meg.  Lite med presse hjemme hos oss.  Lite med terningkast. Det gjør ikke så mye. Gamle Gubben Grå trekker i dress, jeg i kjole. Vi har sprudlevann og god mat. Kanskje en eller flere av ungene er hjemme. Kan vi ha det bedre?

Og finner jeg dtømmekjolen, den jeg har lett etter i årevis, til en ok pris og i størrelse 50… ja da blir jeg “Lady in red”. Da kommer Gubben til å gi meg terningkast 6. Hvem bryr seg da om Jan Thomas?

 

I dag har det vært møte i kommunestyret.  En hel dag med gruppemøte, work-shop og ordinært kommunestyremøte.  Hele 10 timer ble tilbragt på rådhuset.  Jeg kjenner at jeg er sliten, selv om det er engasjerende.

Jeg var på talerstolen i en sak, saken om nytt by-reglement for Hønefoss.  På vegne av Rødt fremmet jeg forslag om at følgende formulering skulle inn i by-reglementet:

“Hønefoss skal være en rasismefri sone hvor mennesker av ulikt utseende og opphav skal kunne ferdes i frihet for diskriminering og med respekt for alle universelle menneskerettigheter.”

De som har fulgt meg på blogg en stund husker kanskje at jeg i august hadde et leserinnlegg på trykk i lokalavisa. Et leserinnlegg hvor jeg tok til orde for at kommunen skulle trekke tilbake tillatelsen til at Sian (Stopp islamiseringen av Norge) skulle få ha stand på torget.  Jeg ble ikke populær etter det innlegget. Lederen i Sian, Lars Thorsen ga meg følgende karakteristikk i lokalavisa noen dager seinere.:

Antidemokratisk kommunist, menings-fascist, løgner, voldsutøver og lovbryter som bedriver fysisk vold, støy-terrorisme, ordensforstyrrelse og forfekter meningstotalitarisme.

Som om ikke det skulle være nok er jeg i tillegg fremdeles i følge dette leserinnlegget ansvarlig for 100 millioner dødsfall, massiv nød, død og elendighet.
Ikke fikk Rødt den helt store støtten når Nanna fremmet en interpellasjon i kommunestyret om å trekke tilbake tillatelsen til Sian sin markering.

Så jeg var ganske spent på hvordan vårt forslag til å gjøre Hønefoss til en rasismefri sone ville bli mottatt.
Jeg sitter på førsterad i kommunestyresalen, og jeg torde knapt snu på hodet under voteringen.  Hvor mange stemmer ville forslaget vårt få?
Det gikk over all forventning!  Formuleringen ble vedtatt med 37 mot 6 stemmer!
Fra 1. januar når retningslinjene trer i kraft kan vi med rette kalle Hønefoss sine offentlige uterom for rasismefri sone. Ingen rasister i våre gater!!

Å skjelle ut nettroll i går førte meg opp på en 46. plass på lista, men i dag skal det på ny handle om mat og matlaging.  Som dere sikkert forstår er Kokkejævel fremdeles på bloggtoppen.  Han skriver om når Kjærest lager middag, så da må jeg fortelle om når Gamle Gubben Grå, min kjærest, lager middag.

Man trenger ikke være faglært kokk med 15 års erfaring fra et stjernekjøkken for å imponere meg kulinarisk, men det hjelper. For Gamle Gubben Grå er nettopp det, faglært kokk.  Han har  over 35 års erfaring i yrket, og selv om han kanskje ikke bare har arbeidet ved stjernekjøkken, har han arbeidet ved  Astoria, Sundøya Fjordrestaurant, Bygdøystuene og Sem Gjestegård for å nevne noen.  Nå lager han stort sett bare mat til meg.  Min egen helt private stjernekokk: Er jeg ikke heldig?

Selvsagt er jeg blitt kresen.  Det er ikke det samme hva han serverer.  Jeg rynker på nesa over spagetti uten saus, sånn frossen ferdig lasagne og risengrynsgrøt. Men stort sett synes jeg det er sykt deilig å komme hjem og se Gamle Gubben Grå i aktivitet på kjøkkenet.  Eller ligge krøllet sammen på sofaen under pelspleddet på en dårlig dag, og plutselig høre lyder fra kjøkkenet. Luktene.  Ferske grønnsaker som kuttes. Biff som stekes i varm panne. Lyden av posen med peppersaus som åpnes.  Har ikke noe i mot Toro sin peppersaus jeg.  Er ikke så snobbete som Kokkesnobben. Gamle Gubben Grå klarer å trylle den deiligste saus ut fra en Toro-pose. (Men tror han mener Knorr sin peppersaus er bedre, bare et tips..) Man tar bare i litt stekekraft, litt rødvin, litt ekstra krydder, en fløteskvett…hva vet jeg…Himmelsk smaker det.

Gamle Gubben Grå er gull verdt for meg som absolutt ikke imponerer på kjøkkenet.  Jeg røykla hele huset når jeg skulle smelte sjokolade i mikroen, jeg har servert rosenkål til kalkunen på nyttårsaften så lite kokt at den spratt rundt i stua når folk forsøkte å stikke gaffelen i de og jeg har  svidd det som svis kan.   Jeg er utrolig heldig som traff han. Livet mitt hadde aldri blitt det samme uten han, ikke livvidden heller.  Før jeg traff han var jeg sylfide. Nå er jeg ei diger dundre på over hundre. Nå ødela jeg i kjent stil hele romantikken.  Og det var selvsagt meningen. Kan ikke bli for mye kliss, vi har jo tross alt hengt sammen i 30 år…..

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Det er Kokkejævel som har et innlegg med denne tittelen i går.  Han hadde lest spørsmålet på et “nettforum for anonyme kvinner”.  Vi skjønner alle at det er ett av nettrollene på Kvinneguiden som har vært ute og slengt med leppa nok en gang.  Ikke vær så forsiktig Kokkejævel, kall en spade en spade.  De hurpene på Kvinneguiden trenger å få sitt pass påskrevet.  (Ja, jeg har belegg for min påstand.  Jeg har selvsagt vært inne og sjekket…)
Et nettroll, ei hurpe, som kan slenge ut av seg en slik kommentar som svar til noen som støtter åpenheten Kokkejævel og Kjærest har valgt å ha om det å miste et barn tidlig i svangerskapet fortjener ikke fintfølenhet. Går du løs på følelsene til folk med boksehansker, kan du ikke forvente at folk kun klapper forsiktig på deg med silkehansker tilbake.

Spørsmålet når blir et barn et barn kan jo på rent teoretisk grunnlag være interessant. Var det den debatten vedkommende Nettroll ønsket å starte hadde hun startet en tråd om det på Kvinneguiden, ikke slengt ut av seg det sure oppgulpet sitt i en tråd hvor man diskuterer Kokkejævel sin blogg.  Og merk deg det, Nettroll;; Det er Kokkejævel sin blogg som debatteres, ikke Kjærest sin!! Men det er like mye Kjærest du rammer med din iskalde kommentar – og alle andre kvinner og menn som har mistet et barn tidlig i svangerskapet.

Et hjerte som slår er et liv.  Et hjerte som har stoppet og slå er at liv som er over. Det er det samme om det hjertet kun har slått i noen uker, eller om det har slått i nesten hundre år.   For meg er det så enkelt.
Og til deg, kjære Nettroll; som nå sikkert ønsker å starte en abortdiskusjon med meg, så kan vi godt ta den debatten.  Men ikke her, ikke nå.  Ikke i et innlegg som handler om Kokkejævel og Kjærest eller andre som akkurat nå sørger over et barn de har mistet i svangerskapet.  Start en tråd på Kvinneguiden du….

For det var ikke bare et foster i “uke 9 eller 10” Kokejævel mistet.  Det var håpet, forventningen drømmen, det brennende ønske om et barn.  Han var i bunnløs sorg etter barnet han mistet i sommer.  Nå øynet han et nytt håp. Et lys i mørke.  Er det så vanskelig å forstå? Lyden av det bitte lille hjertet som slo som de så på den første tidlige ultralyden var beviset hans på at et barn var på vei.  Og nettopp fordi det var et barn på vei, ble de fulgt opp ekstra nøye av helsevesenet.

I det øyeblikket de så de to blå strekene begynte Kokkejævel og legge planer for dette barnet som var på vei.
Han fant på navn, og la planer for barnedåp. Spurte venner om å være faddere….  De to blå strekene, det lille hjertet som slo på ultralyden var vitner om at livet kom til å gå videre.  Drømmen om framtiden.
Når ultralyden viste at hjertet hadde stoppet å slå, ble tapet ekstra tungt.
Alle vi som en gang har mistet et barn forstår denne sorgen. Er det så vanskelig å forstå for andre?

Selvsagt er ikke sorgen over et ufødt barn like bunnløs som sorgen over et nyfødt barn.  Eller er den det? Hvor nær fødsel må du miste et barn før du har lov til å sørge?  Tiril levde i 4 uker. Anders var dødfødt, etter fullgått svangerskap. Kan noen av Nettrollene på Kvinneguiden fortelle meg hvem jeg har lov til å sørge mest over?
Tiril var jenta som så på meg med kloke øyne. Hele familien hilste på henne.  Hun var med på trilletur på Ringkollen og var med storesøster på turning. Hun fikk et dalende snøfnugg på nesa da hun ble båret fra bilen og inn den siste kvelden. Hun levde og opplevde ting i sitt korte liv.
Anders ble jeg aldri kjent med. Han åpnet aldri øynene.  Men han var helt perfekt.  Mormor og Storesøster fikk se han.  Selvsagt Gamle Gubben Grå og storesøskene, de andre barna våre, likeså  De som ville fikk holde han. Vi hadde han på rommet vårt et døgn før vi tok farvel og la han i kista. Tok mange bilder, fotavtrykk og hårlokk ble tatt vare på.

Tiril hadde et liv, selv om det var kort. Jeg er glad for de opplevelsene hun fikk, selv om hun kanskje ikke forsto noe av trilleturen eller møter med slekta.
Anders fikk jeg ikke gitt noen minner.
I svangerskapene bar jeg på mange av de samme drømmene, la mange av de samme planene..
Mange av de drømmene og planene startet automatisk i hode til Kokkejævel ved synet av de to blå strekene og det lille hjertet som slo.
Sorg måles ikke på en skala fra 1til 10.Sorg er sorg. Og den er forskjellig for oss alle.

Jeg har vært med i sorggrupper for foreldre som har mistet barn. .For en far var det veldig viktig å få tatt med sitt dødfødte barn hjem og “vist han hjemmet deres”  Høres sikkert rart ut for alle som ikke har mistet et barn.  Men for oss som var til stede og hørte han fortelle hvordan han bar sitt døde barn gjennom rommene i hjemmet deres for at han skulle ha vært hjemme, hørtes det bare flott ut.

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Et iskaldt spørsmål stilt fra et følelsesløst Nettroll uten empati og evne til innlevelse muligens ondsinnet, stilt for å såre. Kokkejævel er et godt menneske og svarer på en varm og god måte.

Mitt svar til spørsmålsstilleren er “For alle oss med evne til empati og medfølelse er det svaret innlysende.  For mennesker uten de egenskapene vil svaret  på spørsmålet aldri bli forståelig.  Jeg har sluttet å bruke tid og krefter på å forklare idioter ting de ikke har forutsetninger til å forstå.”