Skulle ønsk det var meg……

Ida Wulff og Stine Skoli har ikke kommet med noe nytt.  Jobben med å lese meg gjennom toppbloggerne går fort, og når jeg er ferdig sitter jeg igjen med en tanke.  “Jeg skulle ønske jeg var Mamma på hjul…”  

Det tar noen sekunder før hjernen våkner til og sender en ny tanke gjennom hjernevinningene.  Satt jeg akkurat her og ønsket at jeg var Mamma på hjul? Ønsket at jeg var en kvinne med en svært alvorlig sykdom?  Ønsket jeg å bytte plass med Vivian, lenket til rullestolen, vite at jeg lever på overtid vite at døden antakelig venter langt fortere enn den gjør for denne kjerringa?  Har det rabla helt for denne kjerringa nå?   For Vivian sin skjebne, er det da ikke noe misunnelsesverdig med.

Les de to innleggene våre. Vivian sitt og mitt

Forstår du hva jeg mener?

Vivian sitt innlegg skildrer en kvinne full av energi.  Så full av energi at når legen spør om hun er mer trøtt for tiden svar mannen hennes spontant:

“TRØTT??? Kjerringa er jo klin umulig og få i seng!!”
“Ho e jo som en nattugle på ecstasy , sjøl ungdommene i huset er i seng før ho”

Når du så leser innlegget mitt er det ikke mye som minner om ei ugle på ecstasy.  Jeg ligger urørlig under pelspleddet fra klokka er 19, og skjelte ut Charlie Chihuahua når han snudde på seg.  Jeg var totalt utslitt

Selvsagt er jeg ikke misunnelig på Vivian og hennes skjebne.  Selvsagt vet jeg at jeg er utrolig heldig sammenliknet med Vivian. Men når jeg leste innleggene etter hverandre og samtidig følte på hvor sliten jeg er var min første tanke, Hadde jeg bare hatt energinivået til Vivian…..

Vivian skiver   Jeg merker på kroppen at mørketiden er over , for energien min er begynt å komme tilbake. Jeg kan nesten føle hvordan det bobler innvendig , og alt jeg vil er å oppleve mest mulig på kortest tid. Men dessverre går det utover nattesøvnen , jeg er ikke sliten nok når jeg kommer under dynen.

Jeg skriver Til slutt var jeg rolig nok til å synke sammen under pelspleddet på sofaen – og der ble jeg liggende. Kroppen verker og jeg er for sliten til å sovne. 

Jeg tror dere alle ser forskjellen

Vivian, Mamma på hjul sitt innlegg der det bobler av livsglede og  lyst til å oppleve mest mulig på kortest mulig tid burde være en tankevekker for flere enn meg. Ikke minst for mange politikere og mennesker som arbeider innen administrasjon av helsetjenester i landets kommuner.  For burde ikke deres fremste oppgave være å legge til rette for at hun kan bruke energien sin på å oppleve mest mulig på kortest mulig tid og ikke på å sloss mot systemet?

Leve hele livet og Hva er viktig for deg er noen av de fine ordene på glanset papir som irriterer meg mest. Ikke fordi ikke formuleringene er fine, men fordi det oppleves så langt fra de fine ordene til det brukerne opplever der ute.

Vivian sitt innlegg om en dame som bobler av liv og livslyst er et bevis på at selv om situasjonen er alvorlig, om skjebnen er trist så er ikke det ensbetydende med at livet kun består av alvor og triste tanker.

Det hadde vært flott om Mamma på hjul og andre i hennes situasjon kunne bruke tiden og den boblende energien til å skape seg gode opplevelser. Gode opplevelser som igjen ville skape mer energi, mer livsglede og mer overskudd.

I stedet bruker Mamma på hjul og mange i hennes situasjon veldig mye energi på å kjempe mot et system som er mer opptatt av å kun sikre forsvarlig helsetjenester enn å tilrettelegge for at brukerne får best mulige liv til tross for sine helseutfordringer.

Vi må bort fra en tenkning av at alt måles i kroner og ører, i effektivitet og i økonomisk bæreevne. Vi må bort fra at syke blir sett på som en økonomisk utgift men i stedet får et fokus på at tjenestene er der for brukerne. Fokus på at ideen med en velferdsstat er at det skal være et nettverk som tar deg i mot og er der når du trenger noen til å holde deg oppe.

Jeg skulle ønske det var jeg som bobler av liv og energi slik som Vivian. Jeg skulle ønske Vivian kunne bruke energien til å skape gode opplevelser, skape minner, skape overskudd og ikke trengte bekymre seg for om systemet virkelig ønsker å ivareta henne.

 

Var det alt som skulle til?

I går var en flott dag. Helt full av gjøremål, slik jeg liker det. Men jeg var sliten. Når middagen var spist og jeg sank ned i godstolen litt over klokka 22 snakket jeg på utpust og innpust til Gamle Gubben Grå. Et typisk tegn på at jeg er litt vel sliten.

I dag var det ny dag og nye muligheter. Dag to med kurs. Timene gikk fort. Jeg var med og engasjert. Lærte mye. Det var bra å se alle de kjente tillitsvalgte fra hele landet igjen, selv om det bare var på skjerm.

Jeg kom hjem til tomt hus. Flata ut på sofaen. En drøy halvtime til det skulle være møte i leserbrevgruppa til valgkamputvalget. Jeg trengte desperat den hvilen jeg kunne få.

Så ble møtet avlyst, utsatt  to minutter etter at det skulle ha begynt. En av de som skulle delta fant ut at han allerede var på ett møte.

Jeg kom som en tordensky ut i stua til Gamle Gubben Grå som var kommet hjem få minutter tidligere. Fresende over at noen hadde misbrukt min tid på den måten! Jeg var så opprørt at jeg ikke en gang orket å synke sammen på sofaen. Jeg gikk rundt i stua og skjelte ut et menneske som befant seg langt utenfor hørevidde flere mil borte.

For jeg hadde stressa hjem for å rekke dette møtet.  Jeg hadde latt være å sitte igjen på kontoret. Gå inn i min egen boble, fortsette tankegangen fra kurset og starte forberedelsene til lønnsforhandlingene. Jeg var i siget, jeg hadde fått gjort så mye hvis jeg hadde fortsatt i den bobla.

Men jeg skrudde av PCen, tømte hodet for lønnsforhandlinger og begynte å tenke på leserbrev som skal skrives. Hva kan jeg tenke meg å skrive om? Hvilke punkter må med? Hvilke lokale aviser bør de forskjellige innleggene sendes til? Når bør vi strategisk forsøke å få de på trykk?

Hadde jeg visst i går at det likevel ikke ble noe møte i dag hadde jeg utsatt å ta den turen ut til Høvdingen i går kveld, og heller tatt den i dag.

Når mennesker misbruker min tid på en slik måte blir jeg virkelig provosert. For slik jeg forsto var det ikke noe uforutsett som hadde oppstått. Bare noen som ikke brydde seg om å ta hensyn til andres behov for å disponere tiden sin best mulig.

Til slutt var jeg rolig nok til å synke sammen under pelspleddet på sofaen – og der ble jeg liggende. Kroppen verker og jeg er for sliten til å sovne.

To dager med full aktivitet var det alt som skulle til? To dager, og så er kjerringa utslått! Skuffet, trist, lei erfarer jeg at jeg ikke er tilbake i den formen jeg ønsker. Jeg er langt fra der jeg en gang var.

Kvelden går mot natt. Det er på tide å forflytte seg fra sofa til seng. Jeg gjesper. Kjenner jeg er trøtt, søvnen vil nok komme få minutter etter at hodet treffer puta på et mørkt soverom.

I morgen venter nok en dag.

Blir alt bra?

På mandag blåste værgudene i om det sto midten av april på kalenderen. De fylte verden min med flere lag nysnø.  Småskoene som jeg tok frem rett over påske ble satt inn i skapet igjen. Plenen er hvit og jeg starter dagene med å skrape is fra bilvinduene.  Våren lar vente på seg.

I enda større grad enn jeg lengter etter våren lengter jeg etter at verden skal bli normal igjen. At vi skal kunne ta livene våre tilbake og fortsette der vi slapp i mars 2020.
Hver gang jeg ser en lysning, tror at nå, nå er det snart over kommer et nytt tilbakeslag. Og i like stor grad som snøen tar fra meg håpet om en snarlig vår, virker en normal verden og det normale livet som fjernere og fjernere.  Nå va visst ikke Johnsen Johnsen helt å stole på heller hørte jeg på Dagsrevyen da jeg var innom Høvdingen i går.

13 måneder, skriver Stine Skoli, 13 måneder er over 1/8 av livet til tvillingene hennes på 8.  I en åttende del av livet sitt har disse døtrene levd under alle restriksjonene som pandemien har ført med seg.

I vår familie har vi en liten gutt som er 15 måneder.  Jeg får nesten daglig snap med bilder og videoer av en blid gutt som løper rundt med et stort smil.  I 13 av hans 15 måneder lange liv har pandemirestriksjonene vært en del an hverdagen.  Det er 87% av livet hans så langt. Han kjenner ingen annen verden enn antibac og mennesker med munnbind i butikkene. Det ser ikke ut til å plage han.
Men jeg synes det er rart å tenke på at denne lille gutten kjenner jeg kun fra bilder. Bare tre ganger har jeg sett han.  Jeg er grandtante.  Det har ikke vært året for de store familiesamlingene.
Jeg kjenner på hvordan jeg savner at storfamilien samles, og at det sliter på meg at jeg ikke vet når vi neste gang kan treffe hverandre alle sammen.

Stine Skoli skriver om at engang vil pandemien være noe våre barnebarn leser om i historiebøkene og at minnene om tiden da covid-19 herjet mellom kontinenter og landegrenser, og tok med seg millioner av liv. Allikevel kommer til å hviskes ut, og tankene vi bærer på nå vil forsvinne.
Vel jeg er litt sikker på det..

Jeg tror jo våren vil komme.  Jeg tro jo pandemien vil slippe taket og at vi gradvis vil kunne ta livene våre tilbake.  Flekker av bar mark dukker opp og snøen må gradvis trekke seg tilbake.
Men jeg tror Covid-19 bare vil bli den første av en rekke pandemier, og at når historiebøkene skal leses har vi lært oss hvordan det er å leve med gjentatte pandemier.

Kanskje kommer ikke mine barnebarn til å undre seg over hvorfor polet ikke ble stengt, men heller stille spørsmål ved hvorfor skoler, barnehager, alt av idrettsaktiviteter, treningssentre, serveringssteder, frisører og alle butikker ble stengt ned mer eller mindre i over ett år.

Eller kanskje vil hjemmeskole og sosial distansering være hverdagen til mine barnebarn. Kanskje vil de få sjokk hvis de ser mennesker klemme hverandre på TV eller møter mennesker på butikken uten munnbind. Kanskje vil de bli fylt av frykt og angst hvis de hører noen hoste.

Jeg har sluttet å drømme, sluttet å glede meg til ting, sluttet å planlegge aktiviteter, for i det samfunnet begynner å lette på restriksjonene sprer smitten seg som er farsott og nye innstramninger følger med det samme.
Til helgen skulle vi nok en gang gjøre noe sammen med Svoger.  Det kommer garantert til å bli avlyst slik det ar blitt hver gang i 2021.  Svoger skyr andre mennesker som pesten, møter bare Svigermor og jeg blir mer og mer engstelig for han.

Oftere og oftere spør jeg meg selv om vi er sikre på at vi takler pandemien på riktig måte. Om nedstenging og sosial isolasjon virkelig er den eneste riktige strategien.  Om ikke langtidsskadene av denne nedstengningen også har store og alvorlige konsekvenser for samfunnet så vel som for enkeltmennesker. Oftere og oftere tenker jeg at det må da finnes en plan B.

Kanskje må vi lære oss å leve i et samfunn med smitte.  Jeg lever godt med å sprite hendene hoste i armhulen og det er helt greit for meg med glassplater som skiller meg fra betjeningen i  kassa på Kiwi.
Men jeg vil ha familiens påskeskirenn på hytta på Damtjern, og ikke på zoom.  Jeg vil kunne møte gode kollegaer rundt et langbord til sommerfest og julebord uten at vi må tenke på om vi er 10, 12 eller 23.
Jeg vil traske gjennom folkemengden på 17 mai, og gi et menneske jeg ikke har sett på lenge en spontan klem. Jeg vil lokke Svoger ut av leiligheten, tilbake i livet.
Digitale møter har vist seg å være et bra supplement, og jeg tror vi vil få mange av de også i fremtiden. Men jeg vil og ha fysiske møter, den gode praten rundt kaffemaskinen.
Jeg vil ikke at enhver nyhetsmelding skal begynne med oppramsing av smittetall og smittetallstatistikk.
Jeg vil at familier og slekter skal kunne møtes i bryllup, barnedåper og konfirmasjoner og ikke bare i bisettelser og begravelser.

Og hvis jeg noen gang blir bestemor eller oldemor ønsker jeg å ha barnebarn og oldebarn som en del av livet mitt. Holde de i hånden, ha de på fanget, gi de en klem – ikke bare se bilder av de på en skjerm.

Jeg vil kort sagt at vi skal finne en måte å leve på, selv om det vil komme nye pandemier.
Kanskje er det å ruste opp helsevesenet et av grepene som bør tas, selv om beredskap koster. For nedstenging, permitteringer, konkurser og sosialisolasjon koster og- kanskje mer.

Stine Skoli var den av toppbloggerne som fikk i gang tankevirksomheten hos kjerringa i dag.
Ellers har jeg merket meg at Ida Wulff ikke kom med noe nytt i går, (men uka er fremdeles ung).  Mamma på hjul har hatt n god dag, omgitt av bier fra Vibbedille. Da får det ikke hjelpe om Gubben hennes har vasket en håndklevasken med bensin.
Siste mann på bloggtoppen i dag er denne bloggen her.  Dere vet alle Hva denne kjerringa skal fylledagen med. Om en drøy halvtime venter dag to med kurs – og ja da.  Det e et møte i kveld og.

Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg tror jeg også må perle meg noen bier og andre fargerike figurer og bringe et snev av vår, farger og håp inn i livet mitt. Mon tro om jeg klarer å finne tid til det….

 

 

 

 

Hva driver egentlig denne kjerringa med?

Jeg tenkte det var på tide at dere lesere, og spesielt dere som ikke har fulgt bloggen min så lenge skulle få litt mer greie på hvem denne kjerringa er og hva hun fyller dagene sine med.

I dag har jeg vært på kurs.  Vi som skal føre lønnsforhandlingene for radiografene har vært på ett digitalt kurs for å stå bedre rustet til disse forhandlingene. Fra 9 til 15 har jeg vært opptatt med dette kurset. Det har vært forelesninger  rollespill og gruppearbeid.  I forkant av kurset har hver enkelt av oss vært gjennom en kartlegging for å bli klar over båre styrker og svakheter, og få tips om hvordan vi kan yte best mulig under årets forhandlinger ut fra våre egne forutsetninger.

Det har vært en dag full av mange inntrykk. Og selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg har ledet slike forhandlinger de siste 20 årene har jeg fått mange nye synsvinkler og tanker som jeg må bruke litt tid på å fordøye. Jeg har og fått tips om en del teknikker jeg bør trene på. Og selv om jeg i utgangspunktet hater ordet trening, ser jeg lett at når det gjelder trening i lønnsforhandlinger kan jeg fort bli treningsnarkoman.

Vel full av inntrykk logget jeg meg ut litt over klokka 15. Jeg kjente at jeg trenger litt fred og ro rundt meg for liksom å fullføre noen av de tanketrådene dagens kurs har startet hos meg.  Samtidig har jeg virkelig lyst til å sette meg ned, systematisere og virkelig starte planleggingen foran årets lønnsforhandlinger.  Det ideelle for meg hadde vært å bli sittende ut over ettermiddag, kveld og liksom bearbeide alle tankene som kverner rundt i hodet mitt. Det hadde vært godt å få bearbeidet litt før dag to av kurset venter i morgen.

Jeg gjør ikke det. Jeg forter meg ut til bilen og spinner av gårde.

Turen går til nabokommunen og den bygdas apotek. Det finnes apotek nærmere, men jeg skal hente medisiner for Høvdingen. Han har ringt til apoteket og sagt hva han skal ha – og da er det her de må hentes.

Jeg kjører utover mens jeg holder et godt øye med klokka. Det skal ikke mye til av trafikale utfordringer eller annet heft for at skjemaet mitt skal ryke.

Selvsagt er det kø på apoteket! Jeg prøver å smøre meg med tålmodighet mens minuttene tikker. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt stressa på tid. Heldigvis åpner de en kasse til, og køen minker litt raskere. Jeg er tilbake i bilen to minutter “bak skjemaet”. Jeg klarer fremdeles å puste med magen når jeg setter kursen hjemover.

Jeg ankommer Drømmehuset hele 9 minutter før det digitale møte i Hovedutvalget for Helse  omsorg og velferd begynner. Jeg rekker en kjapp tur på do før jeg kobler meg opp.

Men så finner jeg ikke linken til møtet! Finner ikke møteinnkallingen. Minuttene går fort mens jeg blir mer og mer stressa. Hvor i hel… er den innkallingen?

Litt for seint kommer jeg på at disse innkallingene pleier å havne i søppelposten.  Jeg finner innkallingen, klikker som en desperat og kommer meg inn  på møtet rundt 10 minutter forsinket.

Jeg ser kommunens HR sjefen snakker om heltidskultur. Det foredraget hørte jeg i kommunestyret på torsdag. Jeg har ikke gått glipp av noe. I tillegg er jeg rimelig god på heltid/deltids problematikken. Jeg har vært tillitsvalgt i helsesektoren i over 20 år, selvsagt er dette et kjent tema. Jeg puster lettet ut.

Møtet varer i to og en halv time. Det er ikke de helt store sakene, ikke de helt store debattene. Jeg merker meg at jeg ikke har lært så mye på kurset i dag, i det minste at teknikkene ikke helt sitter i ryggmargen. Det var noe med åpne spørsmål tenker jeg når kommunens HR sjef svarer kort “Ja” på mitt spørsmål om 0% arbeidstakere.

Etter møtet i Hovedutvalget bærer det ur i bilen igjen. Høvdingen må jo få medisinene sine. Det hadde jeg ikke sjans til å få til mellom kurset og møtet.

Så etter en ny kjøretur er jeg fremme hos Høvdingen. Jeg må jo inn og veksle noen ord før jeg stresser hjemover.

Nå har klokka passert 20.30. Jeg skal bare en liten tur innom Mega. Kjøpe pølser og pølsebrød og et par andre ting, og hente en pakke. Jakka jeg bestilte fra Zizzi i forrige uke. Så blir det hjem og middag. Er jeg heldig rekker vi det før 21.30.

Klokka 9 i morgen venter en ny dag med kurs…

 

Fresende frue, fredagspølse og forventninger

Ser dere folkens?  Jeg ha endelig blitt toppblogger på ordentlig!  Er på tredje plass for andre dag på rad!  Nå er det bare et tidsspørsmål før jeg troner helt på toppen dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned osv…

Skal innrømme om at jeg hadde et lite håp om å nå andreplassen allerede i dag.  Hvor vanskelig kan det være å slå en blogger som ikke blogger?  Vel Ida Wulff været faren som luret, sendte far og sønn ut på trilletur og fikk postet sitt første blogginnlegg på 25 dager.  Og vips så har Ida Wulff nesten tre ganger så mange sidevisninger som denne kjerringa her.

Ikke nok med at Ida snapper andreplassen rett foran nesa mi, hun hermer etter innleggene mine og!
Dere husker sikkert at vi har kjøpt ny bil.  Vel, det har Ida Wulff og familien gjort også.  Til og med fargen på bilen er den samme.

Men der slutter i grunn likheten når jeg tenker meg om.
For mens Ida Wulff har ventet lenge på at den fabrikknye bilen skulle bli levert, ble jeg veldig overrasket da det plutselig dukket opp en fyr som skulle levere en 30 år gammel bil som har en kjørelengde som tilsvarer ti ganger rundt ekvator.
Og mens Ida sin nye bil selvsagt er en elbil, er vår “nye” bil noe så politisk ukorrekt som en dieselbil.
Håper i grunnen at Ida Wulff måtte gjøre et litt større innhogg på sparekontoen enn det vi måtte – men når det kommer til Gamle Gubben Grå er jeg i grunn engstelig for hva han kan ha funnet på å betale for å få Dømmebilen.

Ida lover å bli flinkere til å blogge, og lover oss et blogginnlegg til i løpet av uka.
Vel, det tro jeg ikke fø jeg ser det.  Jeg meldte meg inni en bokklubb da jeg fikk mitt første barn. Fikk vel knapt lest ei bok før jeg var tilbake på jobb og fikk noen rolige nattevakter.

Skal jeg ha håp om å avansere ytterligere på bloggtoppen må jeg nok skrive om noe annet enn snøen som falt i fjor. Eller i går da, som jeg skrev om i innlegget Det var ikke helt etter planen… Jeg burde jo selvsagt ha danset i  den snøen og fått Gamle Gubben Grå ta bilder av ei diger dansende kjerring barbeint i sommerkjolen ute i snø-kavet.  Jeg vurderte det, men jeg liker overhode ikke snø i april. I tillegg til at ei dansende barbeint kjerring på en våt og sleip gressplen fort kunne føre til litt ufrivillig kaving og engler i sne hvis jeg plutselig ble liggende på ryggkulen å sprelle etter et lite feilsteg under en cha-cha-cha.

Spis og spar har som vanlig sin ukemeny.  Lavkarbo så klart.  Alle disse andre toppbloggene er jo så politisk korrekte.  Her får du oppskriften på alt fra stekt blomkål til pølse i brød.  Ja, da selvsagt hjemmebakte lavkarbopølsebrød..
Vi hadde Grandis i går. Pizza Grandiosa
I dag gå jeg får pølse i brød. Og da mener jeg deilig, myke pølsebrød direkte fra hyla på Kiwi der de sikkert har ligget lenger enn jeg ønsker å vite.
Må ha noe enkelt, for når jeg er ferdig med dagens tillitsvalgtskurs, ærend for Høvdingen og møte i Hovedutvalget for Helse Omsorg og velferd, og kan begynne å lage middag. Ja da nærmer det seg natt.
Jeg får blåse i å være politisk korrekt så lenge jeg er så politisk aktiv.

Da er det bare en blogger igjen Mamma På Hjul.
Og Vivian, som hun heter var så frustrert over Helse-vest i går at hun forsøkte å svi gummien på rullstolhjula da hun spant av gårde bortover veien mens en engstelig assistent ble stående igjen på kjøkkenet og lure på hva som gikk av dama.

Jeg forstår Mamma på hjul sin frustrasjon.  Jeg ble forbanna selv da jeg leste innlegget hennes i går.
For det har dukket opp en byråkratisk flisespikker som truer med å ta livsviktige hjelpemidler fra Mamma På hjul hvis hun og familien straks og med en gang ikke bygger om kursen i kjelleren  og en hel del andre steder i huset hvor Vivian av helt forståelige grunner (for alle med litt cerebral sirkulasjon) ikke setter sine bein – og heller ikke sine livsviktige hjelpemidler.

Jeg håper virkelig Helse Vest tar til fornuft.  Innlegget som provoserer meg kan dere lese her Del gjerne på blogg og andre sosiale medier.  For jo mer fokus og publisitet vi får på denne saken, jo raskere har jeg håp om at saken kan løses for Vivian og hennes familie.
Ikke noe er som litt negativ medieomtale hvis en ønsker å få fart på en sak.

Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Må kanskje skjerpe meg litt hvis Ida Wulff skulle gjøre alvor av “trusselen” om å begynne å blogge ofte igjen.
Jeg skal ha pølser til middag, selv om det ikke er det Spisogspar anbefaler som dagens middagstips.
Og jeg skal dele innlegget til Vivian på min fb konto og prøve å bidra til at saken få en lykkelig løsning.

 

Det var ikke helt etter planen…

Da jeg dro fra fjellet i går tenkte jeg at nå la jeg vinteren bak meg for siste gang på denne siden av sommeren. Nede i lavlandet ventet småskoene, og jeg hadde tenkt å følge Frodith sin utfordring om å danse våren inn. Og jeg hadde planer om å gjøre det barbeint på plenen i sommerkjole.

Vel, det var til jeg våknet i dag…. 20 cm nysnø og det snør fortsatt.

Jeg kunne selvsagt danset barbeint i snøen, men det fristet ikke.

Er det noen som vet hvordan man blir kvitt et Huskors?

Kloke Margrethe mener bestemt at jeg har fått meg et huskors, og nå lurer jeg på om noen av dere kloke lesere kan fortelle meg hvordan man blir kvitt et slikt utyske.

Vet du ikke hva et huskors er, sier du? Nei det visste ikke jeg heller. Så jeg måtte Google litt. Et huskors er en litt humoristisk betegnelse en person som plager sine omgivelser, veldig  gjerne om en gneldrete, tyrannisk eller slem kvinne. Synonymer til huskors er blant annet furie, hespetre, hurpe, hevngudinne, mare, megge og rivjern.
I likestillingen navn er selvsagt mitt huskors ett mannlig sådant, men jeg tror du forstår tegninga.

Jeg vet at hvitløk og kors skal være virkningsfullt for å holde vampyrer på trygg avstand. Men klarer ikke å finne ut hva man bruker for å bli kvitt huskors. Vet du?

I min googling finner jeg en god del om Brødrene Østermanns og deres huskors. Slik jeg forstår beretningene om denne komedien forsøkte også disse brødrene å bli kvitt huskorset men uten hell. Jeg vet ikke hvilke metoder de forsøkte uten hell, annet enn at lensmannen heller ikke klarte å løse utfordringen. Er det noen som vet? Jeg behøver jo ikke prøve ut metoder som alt er forsøkt uten hell.

Enda mer engstelig for dette huskorset blir jeg når jeg leser eldre historier. For på 1600 tallet var ikke Huskors en spøkefullt betegnelse, i det minste ikke i Køge.

.

I 1612 anklagde den mektige kjøpmannen Hans Bartskær, også kalt Hans Kræmmer Johanne Thomes for å ha sendt djevelen inn i  huset hans. Innen saken var omme, var mellom 15 og 20 kvinner dømt til bålet i en hekseprosess som ble kjent under navnet Køge Huskors.

Jeg har ikke lyst til at Kokkejævel skal husere i kommentarfeltet mitt i 7 år. Ikke virker det så fristende med bålbrenning av 15 – 20 såkalte hekser. Jeg har liksom  en følelse av hvem av oss som blir heksa.

Men tilbake til Huskorset i Køge. Historie er alltid interessant, og denne kan vi altså lære litt av, trekke paralleller til livet her og nå.

Det var altså en mektig kjøpmann, Hans Kræmmer.  Han bodde i1608 i kjøpmannsgården ved torvet i byen Køge sammen med sin kone Anne, deres fire barn og en pleiesønn på 12 år som het Jacob. Der bodde også moren til Hans Kræmmer, Anna, og tre tjenestejenter. Beretningen jeg finner i Wikipedia, dansk side, skal delvis vært nedtegnet av Anne, altså kjøpmannsfruen.

Første gang Hans Kræmmer og Anne merket at den onde hadde kommet inn i huset var en natt i det Herrens år 1608.  Hans og Anne lå i sengen sin da de plutselig hørte en lyd.  Det hørtes ut som en høne som klukket.  De rota rundt i sengehalmen, men fant ikke noen høne.
Her er beretningen med Annes egne ord.

Citat Det første vi fornumme det onde i vort hus, var en nat, som min salig husbonde Hans Barskiær oc jeg laa i vor seng, da kom der under voris hovet, som en høne, der klukker sine kyllinger tilsammen… Somme sagde, det skulle være en hugorm. Saa toge vi lange stenger oc kasted halmen op i sengen, men vi fornumme intet. Citat

Ser dere likheten?  En mektig kremmer som  påstår han blir plaget av ei høne (fra Hønefoss?)

Senere så Anne en skrekkelig “skrubbtudse” (en bestemt type padde) i gården utenfor kjøpmannsgården. Den hadde høye ben “som en høne”.  Det holdt selvsagt ikke med ei høne i sengehalmen og ei padde med hønebein for å komme med heksebeskyldninger.  Det skjedde mer.

Husets yngste datter ble kastet rundt i sengen sin en aften slik at hun ble syk i et halvt år.
Den eldste datteren på åtte år ville ikke sove i sengen sin lengre etter at hun hadde sett en svartkledd mann inne på rommet sitt en natt mens hun sov. Men verst gikk det ut over pleiesønnen Jacob.

Den tolvårige Jacob ble plutselig edd for å sove på loftet.  Men straks da han fikk et annet rom vekte han Anne med fryktelige skrik og kramper. Hele sengen begynte å riste, og Jacob måtte holdes fast av flere voksne.
Fra den kvelden fikk ingen mer fred i huset.
Jacob blev kastet rundt i senga si under krampeanfall, og ved flere anledninger skal han ha svevd opp i luften med slik kraft, at fire-fem voksne menn ikke klarte å trekke ham ned igjen. Han skal også ha svevd sovende rundt og våknet på takbjelker og lignende steder som han måtte hjelpes ned fra.

Gården blev hjemsøkt igjen og igjen, og djevelen blev sett i mange skikkelser.

I 1611 blev Johanne Thomes i Byesgård overøst med skjellsord av Anne og Hans Kræmmer..Johanne hadde åpenbart tidligere vært nevnt i forbindelse med trolldom.
Om Kremmeren og hans kone hadde noe uoppgjort med Johanne, noen gamle uoverensstemmelser vet jeg ikke.  Kanskje var hun kun en passende hakkekylling.  Jeg har og litt vanskelig for å se sammenhengen mellom høner i sengehalmen, padder på tunet og unger som ikke får sove men svever omkring med denne Johanne.

Johannes mann saksøkte Hans Kræmmer, men det førte ikke til noe.  Det førte ofte ikke til det hvis mektige kjøpmenn ble anklaget for trivielle ting som utskjelling.
Jeg tror ikke at det hadde ført til noe om Gamle Gubben Grå hadde anmeldt Kokkjævel for alle beskyldningene han har kommet med mot meg i kommentarfeltet mitt de siste dagene.
Ikke om Kokkejævel anmeldte meg for trakassering heller – så er det sagt.

Hjemsøkelsene fortsatte imidlertid, og nå lå den onde seg selv i form av følelsen av en  kornsekk på Hans Kræmmers  rygg hver dag fra klokken 11 til klokken to.
Jeg tror dette lettest kan forklares med at Hans Kræmmer fikk vondt i ryggen sånn et stykke ut i arbeidsdagen.

Jeg kjenner det går kaldt ned over ryggen min.
Kokkejævel har jo lenge skrevet om sine grusomme smerte som hindrer han i å arbeide slik han vil..  Det er nok ikke lenge før jeg blir anmeldt for trolldom….

I 1612 innklagde altså Hans Kræmmer så Johanne Thomes for Rådstueretten for trolldom.

Den 8, juni startet rådstuerettens møter, og byens borgere fortalte én efter én om ulykker som var inntruffet etter ordvekslinger med Johanne.

En av de tingene som ble fremhevet under adskillelige rettsmøter var at Johanne ikke spiste, fra hun blev satt i fangehullet i mai, og til hun blev dømt den 24. august.
Imidlertid var det den gang vanlig, at den anklagedes mat i fengselet ble betalt av anklageren.
Johannes ektemann forklarte det slik

“Da æder hun intet af Hans Kræmmers mad, om hun end sad i et halvt hundrede år. Men dersom jeg eller hendes børn måtte give hende af vores egen mad, da skulle hun vel æde straks”.

Jeg forstår Johanne godt.  Jeg ville heller ikke ha spist Kokkejævels mat i en slik situasjon. Ja selv om jeg vet han er en flink kokk byr oppskriftene hans meg i mot den dag i dag – enda jeg ikke sitter i noe fangehull.

Man får  inntrykk av en steil og stødig kvinne, der vanskelig kunne knekkes av hekseprosessen.
Jeg kjenner at jeg liker Johanne bedre og bedre.

Men på det andre rettsmøte falt hun imidlertid på kne for Hans Kræmmer og ba ham tilgi henne, uten at den bønnen førte frem. Han var ganske steil denne kremmeren også, ikke villig til å ta i mot unnskyldninger.
Først på det siste rettsmøte innrømmet hun å ha begått trolldom.  Hun utpekte også fire andre kvinner som sine medskyldige.  Som så til slutt førte til at et sted mellom 15 og 20 kvinner måtte bøte med livet på heksebål.

Der er ingen opplysninger om, hvordan hun utøvde trolldom eller omgikk med djevelen, selv om dette er emner som ofte beskrives detaljert i forbindelse med hekseprosesser.  Tilståelser etter flere måneder i fengsl med lite mat er ofte bedre enn bevis…

Vitner har beskrevet Johanne som en rappkjeftet og ilter kvinne. Kanskje var det temperamentet hennes som var hovedårsaken til, at hun ble dømt til bålet.

Om Margrethe har rett og jeg har fått meg et huskors eller om jeg er utsatt for en hekseprosess er jeg usikker på.
Det jeg derimot vet er at dette ikke kan fortsette.  Jeg har derfor bestemt meg for å slutte å kommentere Kokkejævels blogg.  Jeg håper han da lar kommentarfeltet på bloggen min være i fred.  Hvis han kommenterer kommer de kommentarene til å bli forbigått i stillhet av meg og jeg hadde satt pris på hvis dere andre og lot være å svare på hans kommentarer inne i mitt kommentarfelt.

Når det gjelder de andre toppbloggerne har Ida Wulff ikke kommet med noe nytt På tredje plass er min blogg, den trenger jeg kanskje ikke kommentere.  Til Mette Ask og Martine Halvs akkurat i dag kommer jeg ikke til å kommentere undertøyet ditt Martine eller sparetipset ditt, Mette (Som for øvrig er et veldig godt tips.)   Kanskje kommer jeg sterkere tilbake i morgen.

 

Vinden har løyet

Vinden har løyet her på fjellet, og vi har kost oss ute i solveggen. I kommentarfeltet blåser det fremdeles friskt, og min skisse til løsning ble ikke akseptert. Det var synd.

Litt mer hell med sin skisse hadde Riksmeklingsmannen, og over 14 timer på overtid ble det en løsning i NHO oppgjøret.  LO aksepterte et oppgjør på 2,7%. Noe som i realiteten tilsier en nedgang i kjøpekraften for den vanlige lønnsmottaker, siden prisveksten er estimert til 2,8%.

Hvorfor jeg bryr meg om slikt undrer du kanskje, i det minste hvis du er relativt ny inne på bloggen min. Jo fordi om 17 dager skal jeg og de som sitter i forhandlingsutvalget vårt sammen med meg begynne våre lønnsforhandlinger.  Da er resultatet i NHO oppgjøret 2,7% et viktig tall.

Hva LO aksepterer i NHO oppgjøret får være opp til dem. For radiografene ved vårt Helseforetak som jeg skal føre lønnsforhandlingene for tror jeg ikke det føles rettferdig å få redusert kjøpekraft, få dårligere råd i år enn vi hadde i fjor. Mange har lagt ned en betydelig innsats under pandemien. Skal det nok et år bli belønnet kun med klapping på altanen fra de som har hjemmekontor?

Ja, jeg vet det er mange som har det verre. Folk som er permitterte  folk som har mistet jobben, folk som står enda lenger bak i ledighetsklen enn de gjorde for 14 måneder siden. Men det er og mennesker som har fått en vesentlig bedret økonomi under pandemien.

De drøyt 2.000 dollarmilliardærene i verden hadde i perioden april til juli i fjor en vekst i sine formuer på eventyrlige 27,5%. De hadde altså en vekst i sin formue på tre måneder som er ti ganger så stor den lønnsveksten man kan forvente på ett år i årets lønnsoppgjør. Da snakker vi forskjell i prosent.  Hva en slik forskjell vil utgjøre i kronet og ører gjør det hele nesten kvalmende.

Tesla-grunnlegger Elon Musk plusset i perioden fra april til juli i fjor på formuen sin anslagsvis med 710 milliarder kroner. Til sammenligning vil en lønnsvekst på 2 7% på min radiograflønn utgjøre 13.600 kroner. Jeg vet ikke med deg  men for meg virker summen 13.600 litt mindre enn 710.000.000.000. Og da har jeg ikke trukket vekk overhenget på radiograflønna. (Ikke be meg forklare overheng, bare godta at rundt 1.300 av de 13.600 blir spist opp.) Jeg har heller ikke tatt med det Elon Musk har økt formuen sin med de resterende 9 månedene i året.

Også her i Norge er det mange som har tjent godt under pandemien. Mange av dem nærmest med sugerør ned i statskassa, og da snakker jeg ikke om butikkansatte, bussjåfører og helsearbeidere som har stått i førstelinjetjenesten under pandemien. Da snakker jeg om investorer, bedriftseiere og eiendomsbesittere.

Det er flott at regjeringen har kommet med krisepakker til bedrifter som er hardt rammet under pandemien.  Slike bedrifter som for eksempel Hoftepluss og Fyfader som var stengt i flere måneder fortjener hver krone de måtte ha fått i støtte. Men det er jo ikke de små og mellomstore bedriftene som har håvet inn penger i støtte.

Oslo Plaza, Scandic, Hurtigruten, Color Line-gruppen og seismikkselskapet PGS har fått 46 prosent av tildelingene fra den kompensasjonsordningen regjeringen innførte nå i januar. De resterende 54 prosentene deles av 2800 bedrifter. Det blir i gjennomsnitt  9,2% av kaka til hver av de 5 og 0,02% av kaka, altså kun et par smuler til hver av de andre.

Rødt hadde et forslag på Stortinget om at de som mottar korona-støtte fra staten ikke skulle kunne ta ut utbytte. Vi fikk desverre ikke flertall.

Hvis bedriftene skal sitte med pengene når det er gode tider, mens staten skal betale når det er lav etterspørsel, da er vi inne på en veldig farlig sti.

sier Ragnar Torvik, som er økonomiprofessor ved NTNU.  Det er jeg veldig enig med han i.

De fem selskapene som har fått mest i koronakompensasjon, har foreløpig delt 1,4 milliarder kroner.  De betalte til sammen 333 millioner i skatt fra 2015 til 2019, viser NHH-beregninger, ifølge NRK.

Staten gir altså 1,4 milliarder i støtte til disse fem selskapene slik at eiernes behov for utbytte ikke blir påvirket av noe så trivielt som en pandemi.  Føles det i den sammenheng rettferdig hvis kjøpekraften, reallønnsveksten til offentlig ansatte som radiografer, bioingeniører og førskolelærere skal gå ned, bli i minus?

Slike ting er det denne kjerringa har brukt dagen på å fundere over mens hun har kost seg i solveggen. Ja, og så har jeg hengt opp nye kjøkkengardiner på hytta! Måtte ha litt hjelp av Gamle Gubben Grå til å få hengt opp Svigerfar sin gamle skistav som gardinstang. Nå venter turen med veteranbiler ned igjen til Hønefoss. Kanskje blir det burger og søtpotetfries på Bagn.

Øksa frister…..

Jeg sov litt lenge i dag, var ikke oppe før over 8. Eller, jeg er ei voksen kjerring så jeg var en liten tur på utedoen nede i lia rundt 04. Slikt er viktig å dokumentere på blogg hvis en vil opp og fram har jeg forstått.

Jeg har tenkt en del på bloggen min i natt, var oppe rundt 4 som sagt. En ligger litt våken og forsøker å undertrykke trangen for en nattlig vandretur i vintermørket før en begir seg i vei nedover den stien som nattefrosten har smykket med frossen is.

I går var det 52 kommentarer på innlegget mitt om toppbloggerne. Egentlig 54, for jeg slettet 2. 14 av de har jeg skrevet. Jeg forsøker å pleie kommentarfeltet. Synes det er hyggelig å svare tilbake til lesere som tar seg tid til å kommentere. Trekker vi fra de 14 er det 40 igjen som altså har kommet fra dere lesere. Jeg setter utrolig pris på engasjement!

MEN

7 av kommentarene kommer fra en og samme person, og de handler i svært liten grad om det jeg tar opp i innlegget mitt. Han kommenterer verken helsevesenet eller ansvaret bloggere og andre skribenter har for hva de publiserer. Han kommer stort sett med ufine beskyldninger jeg har hørt fra den kanten så mange ganger at det grenser til trakassering.

Det jeg vurderer er om det er riktig av meg og la en person få en så dominerende plass på min blogg. Er det riktig av meg å la meg bruke som en brikke i hans spill om stadig berømmelse og popularitet. Hvor ville egentlig denne bloggen vært i dag hvis han ikke klarte å liksom piske i gang en bloggkrig med meg sånn ca en gang i måneden?

7. april, da denne bloggeren, altså Kokkejævel, forsøkte å få til en bloggkrig med Vibbedille med dette innlegget her. skriver han og jeg siterer ordrett:

PS! Bloggeren jeg nevner er IKKE samme person som daglig trakasserte meg i over et år. Det har hun ikke gjort på flere uker. Rett skal være rett.

Altså, på onsdag klokken 14.22 hadde jeg ikke trakassert han på flere uker. På fredag klokka 12.30, mindre enn to døgn senere retter han på ny beskyldninger mot meg i kommentarfeltet mitt. Gå inn og les de innleggene jeg har skrevet i disse 46 timene og se om han har belegg for beskyldningene han har gjentatt til det kjedsommelige i kommentarfeltet mitt de siste to døgnene. Og bare for å ha poengtert det, jeg endrer aldri på en tekst jeg har publisert annet enn å rette opp skrivefeil som når en tyrker har blitt til tysker. Jeg er heller ikke inne å kommenterer hos Kokkejævel.  Jeg finner ikke tekstene hans så interessante.

Jeg ønsker ingen bloggkrig. Jeg ønsker ikke å bli brukt i et kynisk spill. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal få slutt på det. Etter å ha lest Mamma på hjul sitt innlegg om noen fremmelige barn, streifet tanken om øks hjernen min ett par sekunder. Men, nei øksemorder er liksom ikke helt meg. Det må finnes andre metoder.

Jeg kan jo gjøre som Ida Wulff. Slutte å blogge. Da ville Kokkejævel få det som han ville. Få stoppet kjeften på denne kjerringa en gang for alle. Bli kvitt den kritiske stemmen som våger å rette søkelys på han og hans virksomhet. Men niks, å legge ned bloggen for å behage han er heller ikke meg. Da er øksemorder-ideen mer fristende.

Jeg leste ferdig “Hevnen er søt AS” i går. En virkelig underholdende. Og hadde ikke gjengen i boka flyttet sin virksomhet til Afrika kunne jeg ha vurdert å hyre inn de.  Men jeg får heller ta lærdom fra noen av deres gode ideer.

Jeg kan jo ta kontakt med Mette Ask, inngå en slik avtale som hun skisserer i sitt innlegg og være med å gjøre hennes nettbutikk til en større og mer lønnsom bedrift enn sjappa til Kokkejævel. For meg virker led-stearinlys og tyrkiske varer som  langt mer fristende varer enn Kokkejævel-såpe og krydderblandinger.  Led-stearinlys med timer er noe av det smarteste som har kommet på markedet på lenge. Sjekk bare lysene i veggstakene på bildet under.

Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag? Jo, jeg skal bestille meg noen led-stearinlys fra Mette Ask, og kanskje sende henne en liten melding. Så skal jeg gå tur og holde meg langt unna øksa og suppekokere.

 

 

 

Det blåser friskt….

Det er helt strålende vær utenfor hytteveggen, så vi lot oppvask være oppvask og bega oss ut på tur etter frokost.

Men selv om sola skinte fra nesten helt klar himmel var det surt. Vinden blåste friskt, og når den kom i de sterkeste kastene virvlet nysnøen som har kommet den siste uka mot oss.

Et stykke på vei måtte vi gå i et tråkk mellom to hytteveier. Det var gått folk før oss, noen oppe på skaren, og noen hull hvor enkelte hadde tråkket godt ned i snøen. Det ble en balansegang! Og er det noe denne kjerringa er litt dårlig på så er det den hårfine balansegangen. Det er så fort gjort å trå feil.

Så gikk det som det ofte går, kjerringa måtte over ende i snøen. Heldigvis er Gamle Gubben Grå ikke alt for snar til å tenke på å fotodokumentere alt det dumme denne kjerringa gjør. Så dette blir ett av de bildene som aldri kommer på bloggen, rett og slett fordi det ikke finnes.

Vel, en tur på trynet i snøen holdt for meg! Så mens Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua fortsatte rundturen mot hytta snudde jeg og tok samme vei tilbake.

Jeg kjenner en uheldig vridning i ryggen etter fallet. Kneet har og fått seg en strekk. Men det går seg nok til. Det er tross vind og utfordrende fremkommelighet godt å komme seg ut.

Vel tilbake benket jeg meg i solveggen selv om vinden ulte.  Jeg drar ikke til fjells for å sitte inne! I det minste ikke når sola skinner.

Gamle Gubben Grå kom ut med sjokolade til meg. Siden jeg nesten er en toppblogger er det like viktig å dokumentere sjokoladen som å spise den. Jeg mener, blå himmel, hvit snø og ei plate Kvikk-lunsj. Blir fort det perfekte instagrambilde av slikt.

Vel ikke i dag. For mens jeg slet for å få det perfekte bilde av sjokolade, Kvikk-lunsj-papir, blå himmel, hvit snø og den rette utsikten. ( Uten å få med kulegrillen som står halvveis nedsnødd midt i synsfeltet) ja da kom et vindkast og tok med seg både Kvikk-lunsj-papir og sjokolade og feide det ned på terrassegulvet. Og dermed forsvant en fornøyd Charlie Chihuahua med deler av sjokoladen.

Det blåser friskt når sjokoladen forsvinner med vinden!