kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg fortsetter litt der jeg var i går i innlegget Er Palestina Orienten? Kan jo ikke bare skrive innlegg inspirert av ukemenyer, må ha litt politikk og historie og.

I gårsdagens innlegg skrev jeg om Sykes-Picot-avtalen. Det var en opprinnelig hemmelig avtale inngått mellom Frankrike og Storbritannia om en framtidig oppdeling av Det osmanske riket etter at de hadde vunnet første verdens krig og altså beseiret Det osmanske rike.
Avtalen ble aldri satt ut i livet, men la la likevel et politisk grunnlag for flere av de grensene og statene  som ble  etablert etter første verdenskrig. Disse endringene gjelder fortsatt, og er en av årsakene til vedvarende politiske utfordringer og nye konflikter i Midtøsten og framveksten av Den islamske stat (IS).
Jeg synes det er en god grunn til å se mer på denne avtalen når man skal forsøke å forstå konfliktene i Midtøsten i dag.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

De europeiske stormaktenes politiske og økonomiske interesser i området som senere er kjent som Midtøsten var betydelige allerede før første verdenskrig.
Frankrikes interesser var særlig å sikre seg kontroll over kysten i det østlige Middelhavet. Landet ønsket derfor kontroll over Syria (som senere ble de morderne statene Syria og Libanon) ned til Mosul (i det senere Irak).
Storbritannias interesser lå dels lenger vest, i Egypt, for å sikre kontrollen over Suezkanalen, og dels i sør, i Mesopotamia, blant annet for å sikre sjøveien til India. Storbritannia ønsket kontroll over et sammenhengende område fra Middelhavet til Persiabukta, inklusive den oljerike Mosul-provinsen.
Begge land ønsket kontroll over Mosul så vel som over Palestina.

Under første verdenskrig var Det osmanske riket alliert med Tyskland mens Storbritannia og Frankrike  allierte seg med Russland i den såkalte trippelententen.
Grunnlaget for samarbeidet var en russisk-fransk allianse (1891–1893), en britisk-fransk avtale (1904) samt en britisk-russisk avtale (1907) om imperialistiske interesser. Avtalene mellom de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike utgjorde ikke noen formalisert allianse, slik trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia gjorde, men var et løst samarbeid (på fransk kalt en entente, av entendre ‘forstå’).

De tre stormaktene i trippelententen førte hemmelige samtaler om hvordan et framtidig beseiret osmansk rike skulle fordeles. En foranledning for de britisk-franske forhandlingene var at Russland i 1915 informerte sine allierte om at landet ønsket å ta kontroll over Konstantinopel (Istanbul), og inviterte de andre til å gjøre krav på andre deler av Det osmanske riket til gjengjeld.

Her jeg sitter med tekopp og tastatur rister jeg litt på hodet at tre stormakter kunne sitte å dele et annet geografisk område mellom seg på den måten. Men hvorfor lar jeg meg overraske eller forarge? Slik driver vel stormaktene på fremdeles. Putin forsøker å bygge seg et nytt imperium med å okkupere Ukraina Israel får fortsette sitt blodbad i Gaza og Libanon fordi de har en allianse med USA.

Forhandlingene ble først og fremst ført mellom Frankrike og Storbritannia med aksept fra Russland. De ble ledet av den britiske politikeren Mark Sykes  og den franske diplomaten François Georges-Picot.
Avtalen de to framforhandlet bærer forhandlernes navn, og ble inngått mellom den britiske og franske regjering 16. mai 1916. Russland sluttet seg så til avtalen. De hadde jo fått løfte om Konstantinopel.

Frankrike fikk størstedelen av Syria, med det senere Libanon, og områder i dagens Irak, derunder Mosul.
Storbritannia fikk kontroll over det sørlige Mesopotamia, inklusive Bagdad, samt deler av Palestina, inklusive dagens Jordan, og havnebyene Haifa og Akko i dagens Israel.
Russland skulle tilgodeses med kontroll over deler av dagens Tyrkia, derunder Konstantinopel og armenske områder.
Kjerneområdet av Palestina, med Jerusalem og dets hellige steder, skulle underlegges internasjonalt styre.
Alexandretta skulle gjøres til en frihavn.
Alexandretta er et område som i dag utgjør den tyrkiske provinsen Hatay med hovedstaden Iskenderun på østkysten av Middelhavet. Området lå opprinnelig Nord-Syria, men ble i 1939 avstått fra Frankrike til Tyrkia. Det senere selvstendige Syria har ikke akseptert avgivelsen, og saken har vært ett av de politiske stridsspørsmål som i perioder har vanskeliggjort forholdet mellom de to landene.
Kunne sikkert skrevet masse om Syria og konflikter, men nok en gang, jeg skriver blogg ikke bok.
Vi vender tilbake til Sykes-Picot-avtalen.

Før første verdenskrig tok slutt og avtalen kunne iverksettes, fant Den russiske revolusjonen sted, i 1917. Bolsjevikene trakk Russland fra samarbeidet, ga avkall på sine territorielle krav – og offentliggjorde avtalen. . Avsløringen av innholdet ble publisert først i Izvestija og Pravda den 23. november 1917. Noen dager senere ble avtaleteksten gjengitt i The Manchester Guardian. For de involverte partene var avsløringen pinlig og skapte økende misstemning mellom partene og araberne.
Også USA uttalte seg kritisk til europeiske staters underleggelse av arabisk territorium.

Sykes–Picot-avtalen ble aldri iverksatt. Men da de seirende stormaktene delte opp det osmanske riket under San Remo-konferansen i 1920 ble den i stor utstrekning lagt til grunn,
Frankrike og Storbritannia ble imidlertid ikke gitt direkte kontroll over de okkuperte osmanske områdene, men mandat til å styre dem. Dette ble tatt inn i fredsavtalen i 1920, og så formalisert av Folkeforbundet i 1922.

Politikken bak avtalen har hatt stor betydning for den senere utvikling i Midtøsten. De moderne statsdannelsen Irak, Libanon og Syria ble til som følge av tenkingen bak Sykes–Picot-avtalen. Opprettelsen av Israel – og deretter Jordan – ble til etter andre verdenskrig, men har også utspring i mandatområdene etter første verdenskrig. Dette er stater uten direkte referanse til regional historie, og grensene er flere ganger blitt politisk og militært utfordret. Det gjelder særlig mandatområdet Palestina, der etableringen av en jødisk stat i et arabisk område i 1948 førte til den stadig pågående Midtøsten-konflikten.

Den imperialistiske inndelingen av Midtøsten har også vært utfordret politisk av panarabismen, som på ideologisk grunnlag har søkt å forene de arabiske statene.
Panarabismen er forestillingen om at arabisktalende folk tilhører samme nasjon og har felles kultur. I sin største utstrekning innebærer dette at området fra Marokko i vest til Irak i øst er én nasjon. Panarabismen er nasjonalt betont og en form for arabisk nasjonalisme.
Panarabismen står i motsetning til panislamismen som bygger på at det er islam som forener, mer enn at det er språket som gjør de til en enhet.

Terrorgruppen Den islamske stat (IS) gikk på religiøst grunnlag til kamp for å etablere et nytt kalifat i  området  uavhengig av de grenser som ble skapt som følge av Sykes–Picot-avtalen. Et kalifat bygget mer på panislamismen.

Så en hemmelig avtale inngått mellom to stater for over 100 år siden er en medvirkende årsak til konfliktene i Midtøsten i dag. En avtale om hvordan seierherrene skulle dele området mellom seg etter første verdenskrig kan være en medvirkende faktor til at vi snart kastes inn i en tredje verdenskrig.

Som du sikkert har erfart kan denne bloggen handle om det meste. I går kveld publiserte jeg et innlegg om Palestinas historie,  i dag er løksuppe tema.

Hvis du ikke har smakt løksuppe, og helst fransk løksuppe, synes jeg du skal prøve det i løpet av høsten. Det er virkelig en god suppe, passer godt nå om høsten og det er virkelig en billig rett. Løk, smør eller olje til bruning, buljong, litt tørt brød og kanskje litt revet ost er alt vi bruker her i huset når vi lager løksuppe.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Samtidig høres det litt flott ut med Fransk løksuppe, ikke sant? Vil du være enda “finere” kan du bruke det franske navnet Soupe á l’oignon, og da snakker vi mat du kan servere selv i de fineste selskaper. Samtidig som du serverer fransk fattigmannskost som nok opprinnelig var hverdagskost.

Suppen er som sagt opprinnelig fra Frankrike. Ifølge en kulinarisk legende er suppens opphav en restaurant nær markedet «Belly av Paris» og var fremst til for de fattige idet løken var en grønnsak som samtidig som den gav energi og tok knekken på bakterier  var billig.

En annen historie er at suppen skal ha blitt oppfunnet av kong Ludvig XIV av Frankrike etter at han hadde tilbragt en natt i en jaktstue der produktene løk, olje og champagne var de eneste tilgjengelige; av det gjorde han løksuppe.

Her får du lenke til en oppskrift på suppa som jeg finner enkel og god, Flott bruk av rester av brød og ost.

Fransk løksuppe.

Jeg fortsetter der jeg slapp i innlegget Orientalsk (?) gryte.. Liker når det kan minne om en rød tråd innimellom på denne bloggen. Her kan det jo hoppe fra pølser til politikk fra det ene innlegget til det andre.

Det er det det skal handle om i dette innlegget. Politikk altså. Ikke pølser. Eller kanskje handler det ikke bare om politikk, men vel så mye om historie. I hvert fall handler det om Palestina. Palestina er et tema man ikke kan skrive om uten at man kommer inn på temaene politikk og historie.

I forrige innlegg, det om orientalsk gryte, undret jeg på hvor Orienten var. I dette innlegget fortsetter jeg min undring og lurer på hvor Palestina er?

Det er faktisk et vanskelig spørsmål å svare på, og bør besvares ut fra hvilken kontekst man stiller spørsmålet i.

I oldtiden var Palestina en betegnelse på et område i det sørøstlige middelhavsområdet som også er kjent under det gamle navnet Kanaan. Grensene har vært flytende, spesielt mot øst, og området har omfattet mange forskjellige folkegrupper, bystater og selvstendige stater med egne navn. I lange perioder var hele eller deler av Palestina også underlagt fremmede herskere. Uten presisering er det derfor ikke alltid klart hvilket område og kultur det dreier seg om.

I politisk sammenheng brukes betegnelsen Palestina nå oftest om de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, eller hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, som omfattet både Israel, Vestbredden og Gaza.

Det britiske mandatområdet er sikkert et begrep som bør forklares.
Fra muslimenes erobring i 636 til delingen i 1948 har området som dekkes av dagens Palestina vært underlagt en lang rekke styrer. Fra 630-tallet var området underlagt en serie med arabiske og islamske styresett, med korsfarertiden (1099–1291) som et unntak. Etter dette var området underlagt mamelukkene og deretter Det osmanske riket før det ble et britisk mandat etter første verdenskrig.
Da Det osmanske riket sluttet seg til Østerrike-Ungarn under første verdenskrig i 1914, ble store tyrkiske styrker sendt til Palestina. Deres nærvær krevde store ressurser, som førte til utarming av landet og undertrykking av folket. De tyrkiske troppene ble fordrevet da britiske styrker inntok Palestina i 1917–1918, og landet ble okkupert av Storbritannia.

Forut for erobringen hadde de europeiske stormaktene, med sine rivaliserende interesser i Palestina, allerede lagt planer for regionens fremtid, helt uten palestinsk deltakelse i drøftingene. Den hemmelige Sykes-Picot-avtalen fra 1916 delte regionen i én britisk og én fransk interessesfære, med Palestina under britisk kontroll.
Sykes-Picot-avtalen, en opprinnelig hemmelig avtale inngått mellom Frankrike og Storbritannia, undertegnet 16. mai 1916, om en framtidig oppdeling av Det osmanske rikets besittelser i det daværende Syria og Mesopotamia samt deler av dagens Tyrkia, i respektive interessesfærer.
Avtalen ble aldri satt ut i livet, men la la likevel et politisk grunnlag for flere av de grensedragninger som ble foretatt og statsdannelser som ble etablert etter første verdenskrig.

Palestina spilte en viktig rolle i de alliertes krigføring under krigen. Henry McMahon, britisk høykommissær i Egypt, gjennom korrespondanse med sharif Hussein, leder av hashemitt-klanen og emir av Mekka, i 1915–1916, indirekte lovet arabisk selvstyre i Palestina – som motytelse mot arabisk støtte i krigen mot tyrkerne. Som følge av denne forståelsen sto hashemittene, blant annet sammen med Thomas Edward Lawrence – den legendariske «Lawrence of Arabia» – bak et arabisk opprør mot tyrkerne i 1916, og arabiske styrker deltok i den britiske kampanjen for å erobre Palestina.

Etter fredsslutningen i 1920 ble imidlertid bare Hijaz gitt selvstyre. Hijaz er en region i Saudi-Arabia, som strekker seg langs Rødehavet fra grensen mot Jordan i nord til regionen Asir i sør. I regionen ligger de viktige byene Jeddah, Mekka og Medina. Abdulaziz Ibn Saud erobret senere regionen, og ble kronet til konge over Hijaz og Nejd i Mekka i 1926. Da han 1932 tok tittelen konge av Saudi-Arabia, opphørte Hijaz helt som selvstendig stat og ble innlemmet i dagens Saudi-Arabia. De øvrige arabiske territoriene ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Palestina ble et britisk mandatområde.

Stormaktene den gang, Frankrike og Storbritannia deler altså landområder mellom seg uten å ta hensyn verken til befolkningen i disse områdene eller avgitte løfter og forventninger.

Hovedårsaken til at Palestina ikke ble selvstendig stat i 1920 var at Storbritannia, gjennom Balfour-erklæringen av 1917 hadde lovet sionistene å støtte deres arbeid for å skape et såkalt «nasjonalhjem» for det jødiske folket i Palestina,

Balfour-erklæringen er en erklæring som ble avgitt av Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour 2. november 1917 i et brev til den engelske sionistlederen lord Walter Rothschild.
Balfour ga her uttrykk for den britiske regjeringens støtte til tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina.
Balfour-deklarasjonen er ansett som en avgjørende politisk forpliktelse for å støtte opprettelsen av en jødisk stat i det senere britiske mandatområdet Palestina, noe som ble en realitet da Israel ble opprettet i 1948.
Mens Storbritannias og Israels regjeringer feiret 100-årsdagen for erklæringen i november 2017, ble den av palestinske myndigheter markert som en hovedårsak til  situasjonen slik den var da, altså i 2017; med okkupasjon av palestinsk territorium og den fortsatte flyktningsituasjonen.

Som man ser så startet ikke striden man ser mellom Israel og Det Palestinske folk 7. oktober i fjor, men har en lang og komplisert historie. En historie hvor Vesten har spilt en sentral og viktig rolle.

Da jeg startet på dette innlegget hadde jeg tekt at det skulle handle om Edward Said. Han som skrev boken Orientalismen i 1978. Jeg syntes det var vanskelig å skrive om hans tanker og hva han sto for uten å ta med hans palestinske bakgrunn, som sikkert har vært med på å forme tankesettet hans.
Samtidig synes jeg hans tanker om Oslo-avtalen og det at han gikk vekk fra tanken om at en to-stats-løsning som interessant.
Samtidig er det vanskelig å reflektere over slike problemstillinger uten å gi leserne et snev av bakgrunnskunnskap. Jeg mener Midtøsten er et høy-aktuelt-tema, men hvem forstår egentlig hva denne eller disse konfliktene bunner i?

Så er det jo slik at jo mer en leser, jo mer kunnskap en får jo mer forstår man at en ikke forstår. Så søker man mer kunnskap og slik fortsetter det. Vanskelig å skrive om at Palestina var et Britisk mandatsområde uten å forklare hvorfor. Vanskelig å forklare hvorfor Palestina ikke fikk sin lovede selvstendighet etter første verdenskrig uten å ta med noen ord om Balfour-erklæringen… og slik fortsetter det.

Jeg skriver et blogginnlegg, ikke en tykk bok. Hvis jeg noen gang gir meg ut på å skrive bok kommer den ikke til å handle om Palestina. Det er så mange som kan det temaet langt, langt bedre enn meg. Jeg er bare ei kjerring som forsøker å forstå en komplisert konflikt.
Jeg avslutter dette innlegget her, og håper noen lesere har hengt med helt til slutt.
Vi har kommet frem til 1920-tallet og starten på opprettelsen av Israel.
Å si at konflikten på en måte startet her er nok mer riktig enn å si at den startet 7. oktober 2023.
Jeg lover å komme tilbake i et senere innlegg både til Palestina, Israel og til Edward Said.

Nok en gang sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal reflektere over en ukemeny. Ikke den med mumiene, i dag er den med karbohydrater og orientalsk gryte  på menyen som danner grunnlaget for mine refleksjoner.

Jeg må si at det første jeg reagerer på når jeg klikker meg inn på oppskriften til den første retten på denne menyen, Hybelgryte med orientalske smaker er størrelsen på porsjonen som lages. Nok til 6-8 personer står det. Nå aner ikke jeg hvor store hybler som var vanlig når bloggeren gikk på skolen, men på mine hybler har jeg aldri hatt 5-6 middagsgjester på en gang. Det har liksom aldri vært plass til det.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Det neste jeg må påpeke er at når de orientalske smakene består av 2 ts spisskummin,1 ts karri og 3 ts ingefær så blir jeg litt skuffet. Var det alt?

Jeg kunne nok og servere orientalsk gryte i studietida hvis jeg fikk middagsgjester.
Den kom i pose fra Toro, bare å tilsette kjøtt eller gjerne kjøttdeig.

Jeg søker opp Toro sin variant av orientalsk gryte, lenge siden den har stått på menyen i Drømmehuset men jeg mener den i det minste inneholdt ananas.
Jeg husker riktig.  I følge Toro sine sider har den smak av paprika, ananas og tomat. Gryten er krydret med karri, ingefær og karve.

Jeg har god tid til å sitte her og reflektere i dag, har liksom tatt litt helga etter et par, tre dager med litt program. Så neste refleksjon er hvor er egentlig Orienten? Det er jo derfra orientalsk gryte burde komme.

Det avhenger av hvilken tidsalder vi forholder oss til. Så om eksotiske frukt og grønnsaker som ananas og paprika hører med i en orientalsk gryte avhenger av når bloggeren nøt hybeltilværelsen. Det aner jeg ikke, da jeg ikke aner hvor gammel vedkommende er.

Orienten er en betegnelse på landene i øst, der sola stiger opp. Motsatsen til Orienten er Oksidenten  «der sola går ned».

Den geografiske definisjonen av Orienten har vært vag og skiftende. I antikken viste begrepet til de østre kystene av Middelhavet.

Under Romerriket refererte Orienten (Dioecesis Orientis) til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst.

På 600-tallet evt. kom islam til regionen med de arabiske erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika. Orienten ble etter hvert ensbetydende med islam, og som en motsats til det kristne «vest», kom begrepet med tiden til å omfatte hele Midtøsten, samt det muslimske Nord-Afrika så langt vest som til Atlanterhavet. Orienten favnet også Det osmanske riket.

På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og Kina. Med dette utvidet Orientens betydning seg østover, og innen begynnelsen av 1900-tallet hadde forestillinger om Øst- og Sørøst-Asia erstattet islam som det orientalske.

I sin epokegjørende bok Orientalismen fra 1978 hevdet den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said at både Orienten og dens motpol Oksidenten er vestlige forestillinger – en «imaginær geografi» basert på maktstrukturer og uten rot i virkeligheten. Blant annet på grunn av dette har betegnelsen Orienten stort sett falt ut av bruk. Den henger vel bare igjen i Orient-ekspressen, orientalske tepper – og orientalsk gryte.

I dag har det vært møte i kommunestyret, så da vet dere hva jeg har brukt dagen på. Oppførte meg stort sett pent, og var bare på talerstolen en gang. Ikke verst til å være meg.

Nå var det kanskje ikke så mange saker det var særlig debatt om heller. Kan være en medvirkende årsak til at jeg oppførte meg så rolig.
Sånn er det jo ofte i politikken. En mengde saker vi er enige om, uavhengig av politisk ståsted.

Den ene gangen jeg var på talerstolen var fordi jeg hadde et såkalt Grunngitt spørsmål.
Jeg spurte om rehabiliteringstilbud til pasienter med moderat og alvorlig ME.
Litt usikker på om jeg ble klokere av svaret “ordfører” ga meg.
Grunnen til at jeg skriver “ordfører” i anførselstegn er at selv om det er ordføreren som  leser opp svaret og sånn formelt er den som svarer ut spørsmålet er svaret skrevet av administrasjonen.

Jeg opplever at grunngitte spørsmål og interpellasjoner ofte besvares med “God dag mann, økseskaft svar”. Så og i dag.

Kvelden går mot natt. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og kjenner at det snart skal bli godt å finne senga.

(Sukk!) Jeg klarte selvsagt ikke å komme meg gjennom en hel uke uten at jeg må sitte her og reflektere over en ukemeny. (sukk). Klok av skade tar jeg for meg den første retten i denne menyen. Det kan jo hende det er dette innlegget jeg kommer til å sitte og reflektere over hele resten av helga.
Så i dag skal jeg altså sitte å reflektere over mumiepølser. Altså pølser surret inn i deig laget uten karbohydrater. (Sukk.) Her gjelder det helt klart å tenke utenfor deig-klumpen.

Hvis dere studerer bildet over så drar dere kanskje kjensel på Gamle Gubben Grå. Det er han med den røde capsen, og han poserer ganske riktig foran Sfinxen på Giza i Egypt. Bildet er tatt på ferien vi hadde der i 2009. Fortsatt er det litt sånn “klyp meg i armen” å tenke på at Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Egypt, sett pyramidene, Sfinxen, kongenes dal og ikke minst alle templene langs Nilen fra Aswan til Luxor. Det var en fantastisk tur!

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Så siden jeg både har vært i Kongenes dal og på det egyptiske museum i Kairo så tenkte jeg dette innlegget skulle handle om mumier. Dessverre kan jeg ikke ledsage innlegget med en mengde flotte bilder fra turen. Jeg klarte å reise til Egypt med nytt digitalkamera kjøpt inn for turen, men lot av en eller annen grunn laderen bli igjen hjemme. Så jeg tok bare bilder til batteriet var flatt, sånn litt halvveis på dag to. (Mobilen min hadde ikke kamera på den tiden.)
Så i stedet for å mimre en fantastisk tur, så tenkte jeg å skrive om mumier.  Da  først og fremst kunstige mumier, slike de har en mengde av i Egypt.

Mumie er betegnelsen på et lik som på grunn av naturlig eller kunstig bevaring har unngått forråtnelse, slik at hud, hår, muskulatur og annet vev er bevart.
Naturlige mumier er lik som tilfeldigvis har havnet i et bevarende miljø kort etter dødsøyeblikket, og dermed unngått forråtnelse. Eksempler på slike miljøer er isbreer eller andre steder med permafrost, samt kjølige og syreholdige innsjøer og myrer. Slike mumier kan være flere tusen år gamle.
Mange av oss husker sikkert Ötzi som ble funnet i Ötztaleralpene mellom Østerrike og Italia i 1991.

Kunstige mumier er lik som har blitt balsamert, det vil si behandlet med kjemikalier i den hensikt å bevare kroppen best mulig. Det er slike mumiene jeg har tenkt å skrive om
Slike mumier er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk ved overgangen fra det tredje til det andre årtusen fvt.

Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til.  Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette innlegget rett etter turen vår til Egypt, for da var jeg virkelig god på temaet. Hadde lest meg litt opp på forhånd, og i tillegg hadde vi en fantastisk kunnskapsrik norsktalende egyptisk guide.

Felles for de egyptiske teknikkene var dehydrering, det vil si tørking av kroppen.
De indre organene, hvor forråtnelsesprosessen først gjør seg gjeldende, ble gjerne fjernet fra bukhulen. Deretter ble kroppen lagt i natron, naturlige saltavleiringer som egypterne hadde rikelig tilgang til fra inntørkede innsjøer i ørkenen vest for Nilens delta. Fornemme mumier ble behandlet med oljer og harpikser, før kroppen ble omhyggelig surret inn i flere lag med linbandasjer, og til slutt lagt i en eller flere kister og sarkofager.

Egypterne mumifiserte sine døde av religiøse årsaker, da man trodde bevaring av kroppen var en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv blant guder og forfedre. Forfedre ble gjerne guder etter sin død.

De egyptiske mumiene fikk ofte flotte ansiktsmasker. Jo fornemmere du var, jo finere maske antar jeg. Mange kjenner til masken til Tutankhamon. Den gjorde inntrykk da vi så den på Det egyptiske museum i Kairo.

Vi var og i gravene i Kongenes dal. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var nede i gravkammeret til Tutankhamon, det går på rundgang hvilke gravkammer turistene kommer ned i. Og da vi var der var ikke Tutankhamons grav av de som var åpne for publikum. Vi var nede i et annet gravkammer. Akkurat nå husker jeg ikke hvilken farao det var. Det er tross alt 15 år siden.
Dessuten ble jeg rett og slett dårlig nede i det gravkammeret, eller på vei ned i det for å være nøyaktig. Det var en trapp delt i to med rekkverk. De som skulle ned og se gravkammeret holdt til høyre, og de som var på opp på andre siden. Vi gikk i kø, tett i tett. Det var rundt 30 grader ute, sikkert mer inne i graven på grunn av folkemengden, og dårlig ventilert. Tung, litt rå “kjellerluft” Jeg kjente jeg ble uvel, skikkelig klam og kvalm. Så da det var en åpning i rekkverket så jeg kunne smyge meg inn i køa for oppadgående gjorde jeg det. Hadde liksom ikke vært så gøy å stupe på hodet ned på de foran meg hvis jeg besvimte.
Da jeg kom opp av gravkammeret og ut i frisk luft kom guiden vår løpende mot meg. Jeg så visst helt kokt ut. Jeg fant fort vannflaska og kom meg i skyggen, og ble raskt bedre. Så jeg har aldri sett selve gravkammeret.

Reisen til Egypt var en drømmereise jeg anbefaler for alle som har råd og mulighet. Jeg trodde på forhånd at det var pyramidene som skulle gjøre mest inntrykk, og syntes det var litt dumt at vi skulle besøke de allerede dagen etter at vi kom til Egypt. Det var en 10 dagers tur, og så skulle vi liksom ta høydepunktet først. Pyramidene var flotte, og det var som jeg skrev litt sånn klyp meg i armen, er det faktisk jeg som står her.
Men kvelden etter tok vi nattoget (turist-tog) fra Kairo til Aswan. og det var da eventyret virkelig startet,

Vi var på Philaetempelet i Aswan, og jeg ble helt betatt. Det var så fantastisk spennende og imponerende, (og du hvor jeg savnet kameraet.) Jeg snakket så engasjert med guiden at han uttalte at  Hvis du er så henrykt over dette tempelet, da har du masse å glede deg til på resten av turen. Dette er det minst imponerende av de templene vi skal besøke.  
Det hadde han rett i.

Fra Aswan tok vi cruiseskip nedover Nilen med flere stopp ved templer som bare ble finere og finere før vi etter noen dager endte i Luxor og var i Kongenes dal og Luxortempelet.
Flere i reisefølget vårt fikk metta si på tempel. Jeg husker en av de sa da vi kom inn i bussen etter noen timer ved tempelet i Luxor, at flere templer nå og jeg blir en Gud.
Jeg syntes vi hadde vært alt for kort i tempelet og kunne gjerne ha tatt mange flere templer….

Dette ble muligens et litt rotete innlegg. Blanding av fakta om mumier og mimring over en fantastisk ferie. Men en ting handlet det definitivt ikke om, og det var pølser…..

To miljøvandalister Fridtjof Klareng Dale (34) og Esther Hjerrlid (23) fikk virkelighetens verden rett i trynet i disse dager.  Plutselig oppdaget de at I voksenlivet får handlinger man velger å utføre konsekvenser. På tide å innse slike opplagte ting når man som Fridtjof er halvveis til pensjonsalderen.

Fridtjof og Esther syntes det var gøy å gå bananas med oransje maling på fasaden til Klima- og Miljødepartementet 2 november i fjor! De hadde en fiks ide om at ved å vandalisere fasaden på departementet så skulle Norge slutte med oljeutvinning. Forstå tankegangen bak den ideen den som kan. Nå har de fått regningen på moroa. 2.4 millioner. Det var visst ikke like moro.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Fridtjof klager over at han risikerer å bli gjeldsslave i mange år fremmover. Det kan jeg forstå. Å låne en drøy milion til vasking av fasade må jo være et forbrukslån uten sikkerhet og med dertil hørende høy rente.  Jeg klarer ikke å synes synd på han. For streifet ikke den tanken han da han sto der smilende med pulverapparatet og sprayet porøs granitt oransje? Det er ikke snakk om en ubetenksom 10 åring, men en voksen mann på godt over 30 år.

Esther, litt yngre men fremdeles er voksent menneske, har kanskje ikke helt forstått alvoret. Hun presiserer at dette vil jo bli et livsprosjekt hvis de ikke får donasjoner. Altså sitter hin der og tror at bare de sutrer nok i media så kommer mennesker til å donere 2,4 millioner kroner til  dem slik at de slipper å ta straffen for grovt skadeverk de selv har valgt å utføre. Bli voksen, sier jeg.

Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe I mot aktivisme. Jeg er rød og radikal og deltar gjerne i en demonstrasjon. Men demonstrasjonsformen må liksom stå i forhold til hva man ønsker å oppnå. Lenke seg fast til rn oljerigg for å stoppe oljeboring. Banner og slagord som forklarer hva du et i mot. Fakkeltog, stenge for utkjøring av bensin og diesel….  Noe som gjør at de son ser demonstrasjonen forstår hvorfor, og man får sympati og golf med seg.  Det oppnår man ikke med å spraye oransje maling enten det er på departement eller kunstverk.

Jeg håpet disse to har fått en lærepenge, selv om jeg tviler. Jeg håper de tenker seg godt om neste gang de får lyst til å leke med maling. Jeg ønsker de og velkommen til de voksnes verden der man må ta ansvar for sine egne handlinger og ikke kan forvente at fellesskapet eller snille givere skal ta regninga for de.

Når katten er borte danser musa på bordet er det noe dom heter. Her I Drømmehuset er det lite med dansing på bord uavhengig av om Gamle Gubben Grå er hjemme heller ikke. Sist jeg forsøkte meg på å danse på bordet, 26. august 2006 (40 års dagen min) endte det med ribbeinsbrudd.

Men når Gamle Gubben Grå tar seg en tur til byen og jeg har Drømmehuset for meg selv en times tid er jeg ikke sen om å benytte anledningen. Det blir en strekk på sofaen i total fred og ro.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Eg trur eg e forelska i høsten. har Monica kalt sitt siste innlegg. Jeg er litt usikker på om jeg ville ha brukt uttrykket forelska, men høsten er helt klart min favoritt-årstid. Høsten er jo en fargeprakt hvor selv en hverdagslig kjøretur ned til Kiwi nesten kan ta pusten fra deg, så vakkert er det.

Høstdepresjoner har jeg aldri følt på. Først når kulda og vinteren tar fatt for alvor kommer depresjonstendensen til meg.  Sånn fra når vi kaster ut juletreet i midten av januar og det ikke funnes noe håp om lys og varme på flere uker og måneder. I 2023 hadde vi det siste snøfallet i mai, bare nevner det.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

En iskald januardag med masse snø og blå himmel kan ha sin sjarm, på bilder. Men jeg trenger ikke så mange slike dager før jeg har fått mette mi. De har så mye styr med seg. Snømåking, vedbæring og så må jeg ha på flere lag tøy bare jeg skal ut med søpla.

Og så er det de færreste vinterdagene som er skinnende hvite med klar blå himmel og ferdig-måket snø. Vi har alle de dagene som er fulle av snø som faller, vind og kulde og for ikke å glemme isete veier som gjør at en risikerer både liv og lemmer bare en tar turen ned fra trammen.

Jeg kommer nok aldri til å like vinteren. Likevel vil jeg ikke bytte bort noen årstid. Jeg hadde ikke satt så pris på våren hvis den ikke kom etter at vi hadde hatt vinter.
Hadde blitt helt feil om vi nå kunne begynne å lete etter vårtegn om en måneds tid.

Våren liker jeg. Begynner tidlig å lete etter vårtegn. Alt for å korte ned vinteren, få den til å virke litt kortere. Gi meg selv håpet om at det kommer en vår.

Det er så deilig å vandre rundt å kjenne vårsola begynne å varme. Kunne gå uten å være engstelig for at hvert skritt skal bli ditt siste og du ligger der med lårhalsbrudd og hjerneblødning.

Se naturen våkne til live, trekke ut fra stue og peisvarme til kurvstolene på trammen.
Våren er nummer to når jeg rangerer årstidene. Ikke fult så fin som høsten, men nesten.
Våren er nesten like vakker som høsten, men har noe mer stress og forventninger til seg. Man skal beise terrassen, ordne kjøkkenhagen, plante blomster, rake løvet man ikke rakk på høsten. Få alt på stell.
Om høsten skal man bare høste det man rakk å få gjort på våren. Resten er det ikke så farlig med. Blomsterbed og krukker kan langsomt visne.

Sommeren er også flott. Men den har i likhet med våren mer forventninger i seg. Man skal liksom være så aktiv om sommeren. Er man ikke ute og bader så skal man grille. Enten med vennegjengen, familien eller halve nabolaget.

Og så må man jo feriere. Må jo ha en reise å snakke om der vi samles rundt grillen.
Hagen er selvsagt feilfri. Struttende blomsterbed, ampler som henger fra taket og nesten helt ned til bakken og bugnende kjøkkenhage og drivhus. Blir man “tatt” i å ligge rett ut på sofaen inne med en bok har man feilet som menneske. Selv på en regnværsdag.

Sommeren er flott, men den har alltid noe heseblesende over seg. Det er alltid noe man burde ha gjort, spesielt når sola skinner. Folk stresser som om det skulle være den siste soldagen. Ikke bare den siste soldagen denne uka, men hele året – eller kanskje for bestandig.

Nei gi meg en vakker høstdag, eller en dag hvor regnet siler ned og jeg kan være inne med verdens beste samvittighet. Jeg er ikke i tvil. Høsten er min årstid, og jeg nyter høstdagene med hele meg.

Her i dag morges begynte jeg å lure på om det kom til å bli slutt på kaffe-latte for min del. Om kaffen heretter kom til å bli drukket svart, eller vel egentlig om jeg kom til å unne meg kaffe ute på byen i det hele tatt. Nei, jeg har ikke vært hos fastlegen. Det er heller ikke helsemessige forhold som får meg til å vurdere kaffe-askese. Det var bloĝger-kollega Solliv som fikk meg til å tenke i de baner.

Solliv skrev i innlegget sitt om Mandagskaffekoppen at kaffen skulle bli dyrere. Siden dette utsagnet kom samme dag som statsbudsjettet ble lagt frem, trodde jeg det var en sammenheng der, og måtte google litt. Jeg må innrømme jeg hadde problemer med å tenke ut hvorfor Vedum og Støre ville ta fra vanlige folk kaffen.

Forhøyet toll, slik som på poteter for å trygge norsk landbruk så jeg liksom ikke helt behovet for. Jeg tror det er enormt liten produksjon av kaffebønner her til lands. Skulle det finnes en småskalaprodusent eller to med noen få kaffeplanter ville de trolig heller være i velgergruppen til MDG enn de storbøndene i Norges Bondelag som Sp pleier å fri til med sin politikk.

Hvis man så på folkehelse, og tok økte avgifter til staten på kaffe slik som sukkeravgift og avgifter på nikotin og alkohol tror jeg ikke det ville gagne regjeringen. Fra før har de tjent seg rike som krigsprofitører på gass og olje, nå vil de sikre inntektene til Vedums pengebinge ved å sko seg på vanlige folks behov for morgen-kaffen. Blir liksom ikke ny regjeringsperiode av slike tiltak.

Er det et ønske om å presse kaffe-prisene opp for på den måten øke lønningene og bedre arbeidsforholdene til de som jobber på kaffeplantasjene ville det vært symbolpolitikk typisk SV. Fordi økt inntjening til kaffeprodusentene hadde garantert gått til å øke fortjenesten til kaffeplantasje-eierne og ikke til å bedre arbeidsforholdene til arbeiderne på andre siden av kloden.

Når jeg så søkte litt for å bli klokere så var det ikke Støre og Vedum som vil gjøre kaffen dyrere for norske forbrukere. Det skyldes været i de land hvor kaffen dyrkes. Det kan vi vanskelig gi regjeringa i Norge skylda for, selv om noen sikkert prøver.

Mange kaffebønder i Colombia og Brasil har ikke hatt regn på 165 dager.
Tørkeperioder og ekstreme temperatursvingninger setter både kvaliteten på kaffebønnene og størrelsen på avlingene i fare, og truer dermed den totale kaffeproduksjonen i stor skala.

AgriAnalyse som er et forsknings- og rådgivningsselskap som spesialiserer seg på spørsmål rundt landbruk og landbrukspolitikk. De mener det vil ta lang tid å øke kaffeproduksjonen igjen etter tørken.

På råvarebørsen i New York har prisen på kaffe nådd 2,70 dollar per pund, en økning på nesten 70 prosent fra samme tid i fjor. Prisstigningen vil ikke nødvendigvis  føre til like stor økning i prisene i butikkene, men forbrukerne vil merke en forskjell. Ekspertene spår at kaffeprisene kan øke med over ti prosent hvis ekstremværet fortsetter.

Løsningen for min del må bli å drikke mer kaffe-latte og mindre svart kaffe. Det trengs mindre kaffe i latten enn hvis jeg drikker kaffen svart. Men da kommer det jo an på hva Vedum og regjeringen gjør med melkeprisen….