I dag er det på nytt et møte i Hovedutvalget for Helse omsorg og velferd. Jeg er den eneste representanten fra vår liste og med untak av ei jente fra Unge Høyre så er jeg den eneste som ikke har mange års erfaring i rådhusets korridorer. Sakspapirene er lest og jeg mener at jeg har satt meg rimelig godt inn i sakene vi skal diskutere. Helsepolitikk har jeg god greie på. Jeg har arbeidet i helsesektoren de siste 21 åra. Jeg er frikjøpt tillitsvalgt for medlemmer ved 4 sykehus. Jeg har sittet i styret ved det lokale sykehuset. Jeg er vant til å snakke i forsamlinger. Jeg er flink til å få frem hva jeg menr. Jeg er vant til å bli lyttet til når jeg sier noe.
Men i dette utvalget er mine meninger av liten interesse. Gamle gubber ser overbeværende på meg og tiltaler meg som om jeg skulle v’re ung og totalt uten erfaring. Hersketeknikk utøves på intrikate måter. Damene er med to untak, sure og misstenksomme. I min korte karriere som politiker har jeg følelsen at det er viktigere å hølde på plassene, possisjonene sine enn å få til gode løsninger.Jeg har ligget lavt og prøvd å lære så langt, men jeg tåler ikke å bli utsatt for hersketeknikk. Det får frem det værste i meg.
I dag vil jeg ha svar på hvorfor kommunen har valgt å leie inn et konsulentbyrå til å utrede en sak som egentlig var ferdig utredet.Hvorfor et ferietilbud som i utgangspunktet var tiltenkt barn fra vanskeligstilte familier nå skal gjøres om til et tilbud til de familiene som har best råd. Hvorfor rapportene deres etterlater flere spørsmål enn svar og hvorfor man ikke ser sammenhenger som er tydelige for alle som kan tenke lengre enn nesa rekker.
Tenk at en tjukkas som meg har vært ute og trent i dag! Ja, jeg vet at det bryter med imaget mitt, men det var utrolig godt.
Det møtte ikke opp flere tjukkaser så hunden og jeg tok turen alene. Kanskje kommer det flere neste gang. Antallet medlemmr på Facebooksiden øker sakte men sikkert.
Vi, fortsatt jeg og hunden, startet fra Tippen, det mest kjente gatekjøkkenet i Hønefoss og gikk langs elva på den nye gangveien bak krematoriet og over til Petersøya
. I går var det “Kom deg ut dagen” i regi av turistforeningen, og de holdt til på Petersøya så stien rundt øya var godt opptråkka. Ved benken ved elvebredden var det fullt av stokkender. som kom svømmende mot land da de så meg. Neste gang må jeg huske å ta med noe brød til dem. Vi rundet neset på øya, sa hade til stokkendene som hadde fulgt oss og gikk innover vika mot kirkestua. Krysset vika der det bare er myr og gikk stien oppover mot Søndre park.
Forlot Søndre Park via “Slottet”, speidernes eneste hus i Hønefoss nå etter at de solgte speiderhuset, og siden jeg trente tok jeg meg ikke tur til å mimre for mye over en svunnen speidertid. Tok bakgatene over løkka ned til idrettsplassen.
Gikk inn i skogen igjenn ved det gamle ungdomsherberget. Hva er det der nå mon tro?
Hører skrikene fra AKA arena. Hunden blir redd, Hvorfor skriker de sånn? Godt spørsmål. Vi fortsetter langs elva gjennom Sjongslunden.. Det begynner å bli skumt og litt trolsk stemning.
Kommer ut av sjongslunden på andre sida av stadioen og tar den nye gangveien oppover til byen. Passerer flomsteinen og er snart i sentrum..
En rask spasertur gjennom sentrumsgatene og vi er snart tilbake ved bilen.
En time og 20 minutter gjorde godt og jeg fikk energi noe som trengtes etter tre nattevakter. Hundenløigger nå sliten, fornøyd og litt forvirra forran peisen. Foruten den daglige morgenturen har far hatt han med på ett par timers tur. Han var så vidt kommet inn døra før mor dro han med ut i et par nye timer – og som ikke det var nok tok største gutten han med på en løpetur forran sparken en time etter mors tur.
Hvor er pulsvantene mine? Jeg vet at jeg fikk et par turkise pulsvanter i juleganve av ei niese for et par år siden. Gubben har fyr på peisen, og jeg har Capucino Machiato koppen i umiddelbarnærhet men alikevell fryser jeg her jeg sitter. Er det ikke snart vår?
Jeg erså langt fra noen treningsidiot som det går ann å bli. Imaget mitt er stor, feit og med en Cola i umiddelbar nærhet. Vekta viser ett tresiffret tall, og noe treningsstudio har jeg aldri vært innenfor veggene på langt mindre vurdert passivt medlemskap.
Trening var det siste jeg tenkte på da jeg satt og klikket litt rundt på dataen i kveld. Har oppdaget bloggverden den siste måneden og finner mye interesant. Så der ute i bloggverden fant jeg linken til denne siden
Dette var midt i blinken for meg. Litt mer knotting på dataen viste at det fantes en underavdeling på mitt hjemsted med få støttemedlem og liten aktivitet. Det syns jeg var litt trist – den manglende aktiviteten altså. Så jeg meldte meg inn, og satte av tid og sted for førstetreningsøkt og dristet meg til å innby andre Tjukkaser jeg kjenner til å bli med.
Så nå er jeg – i tillegg til alt det andre jeg fyller tiden min med også treningsarrangør. Det hadde jeg aldri trodd.
Hverdagsluksus er å ha en mann som tryller frem de utroligste middager ut fra rester vi har i huset en uke før lønningsdag.’Jeg er heldig som er gift med en kokk.
Da en litt brisen Plumbosolist kallte Madcom gutta for Moccamann ble det full storm på sosiale medier. Det ble krisemøter i NRK: og uttalelsen var i alle medier, aviser, TV, nyheter.radio. Kultureliten fikk rødvinen i halsen og Plumboflasker ble satt ut i kulda.
Madcom kaller deltagere i etTV 2program i beste sendetid for Grisefeite, og ingen hever et øyelokk. Er det slik at feite folk kan hetses, stigmatiseres og trakkaseres uten at noen reagerer?
Jeg har et godt spekklag, veier mer enn jeg sikkert bør, men liker ikke å bli sammenlignet med en gris av den grunn. (Jeg har ikke noe prinsippielt i mot griser, men….. ja, du skjønner sikkert hva jeg mener.) Jeg syns at trakkasering av mennesker på grunn av deres kroppsform er like sårende, stigmatiserende og krenkende som å trakkasere folk på grunn av deres hudfarge. Form og farge. Ganske likt ikke sant?
Utsagnet til Madcom sangeren var sårende. Men jeg er minst like krenket av at dette utsagnet ikke skapte en liten mediestorm, ikke et eneste krisemøte og knapt har blitt kommentert i sosiale medier
Jeg er midt i førtiåra. Gubben snart 50. Eldstejenta har flyttet hjemmefra og har fått seg samboer. Nr to går på videregående og yngstemann skal konfirmeres til våren.. Jeg kan like det eller la vær, men sannheten er nok at jeg er blitt middelaldrende.
Tar det ikke så tungt. Livet som førtiåring er feiende flott. Jeg er voksen. Trygg på meg selv. Kveldsvakter og helgejobbing til to foreldre går sin gang, tiden med barnevaktkabalen er for lengst over. Kan dra å handle uten å måtte ha med tre trøtte barn som maser surver og krangler etter en lang dag på barnehage og skole. Trenger ikke 70 liters ryggsekk fyllt med tørre sokker, ekstra bukser og 6 par votter til hver av barnafor å dra på dagstur på skauen. Småbarnslivet har sin sjarm, men jeg trives bra som tennåringsmamma.
Interesante samtaler med flotte tenkende ungdommer og unge voksne gir meg perspektiv i livet. Gleder meg overkoselige samtaler med den voksne datteren og mor-datter dager helt uten krangling og tennåringsopprør. Litt tennåringshormoner på gutta, men de er flotte kloke gutter og stemningen i heimen er stort sett rolig og harmonisk. (Når ikke gubben og jeg tar en liten diskusjon da, men vi orker ikke det så ofte lengre heller. Er gått lei av å krangle om de samme tinga de siste 20 åra.
Men når ungene mine nå er blitt store, og jeg har deffinert meg som middelaldrende betyr det at foreldregenerasjonen min har blitt gamle. “Hvordan er det med foreldrene dine?” er ofte spørsmålet når man har kaffebesøk av barndomsvenninner. Det er ikke mange år siden foreldre bare var et tema når vi sammenlignet hvem som hadde de mest håpløse foreldrene. Nå er det omsorg og bekymring over de forskjellige foreldrenes helsetilstand som er temaet.
Nå er jeg heldig. Både foreldre og svigerforeldre er spreke og ved god helse alle fire. Men man ser jo at de eldes. Tempoet er litt lavere. Tankene går saktere. Fokuset flyttes. De følger ikke så godt med i livene våre lengre. Hva er naturlig aldring og hva er alderssløvhet eller begynnende demens?
Fra å hatt foreldre som passet på oss da vi var små, var vårt støttemanskap med barnepass og praktisk hjelp er vi nå kommet dit at vi må gi praktisk hjelp til dem. Være deres støttemanskap.
Det er skremmende. Alderdom er nesten som et tabu i en verden hvor alle skal være unge, vakre og vellykkete. Gamle damer som skal betale i og har pengepungen nede i portnomeen,nedi i håndvesken, nede i handlenettet er morsomt på TV, men ikke når det er din mor på handletur med deg. Det er vondt når du ser de lete etter noe de har forlagt, se de bli mer og mer engstelige mens de leter på mer og mer usansynlige steder. Vondt når du hører angsten i stemmen deres når de forteller deg på telefon at de føler at de surrer. Forstår hva de er redde for, og ikke helt vite hva du skal svare.
Hva skal man som pårørende gjøre, og hva kan man ikke gjøre noe med uten å være der å støtte, oppmuntre og tilrettelegge.
I dag har jeg vært hjemme og ryddet litt i huset. Etter to arbeidsdager på 15 og 11 timer var det deilig å være husmor. En times tur med hunden hvor den fikk løpe uten bånd rundt i nysnøen var en frisk start på dagen. Så lang frokost med avisen. En kopp Mocca fra kaffemaskinen og rask gjennomlesing av helgeavisene og post fra hele uka tok jeg meg og tid til.
Har testa mannens nyinkjøpte vaskemaskin slik at skapene kan fylles opp med rene klær etter snart en uke uten vaskemaskin. og et vaskerom som i grunn var fullt allerede før den gamle vaskemaskinen sa takk for seg .Ble svært glad for å se at mannen hadde plassert den nye flotte vaskemaskinen et stykke opp fra gulvet. De centimetrene gjør underverker for min vonde rygg. TAKK!!!
Fyr på peisen og en mamma som var hjemme ble satt pris på av tennåringsguttene når de kom hjem fra skolen og datteren og jeg fikk oss en lang telefonsamtale midt på dagen. Koselig.
Mannen lagde deilig middag da han kom hjem fra jobb. Det er alltid luksus å ha en kokk i huset. Jeg kjenner stresset slippe taket, skuldrene senke seg og overskuddet komme tilbake.
Tror det er foretatt noen feilrekruteringer enkelte steder slik att forstanden ikke fulgte med når embedet ble utdelt.
I dag hørte jeg at vår alles kjære Bente mente at hvis det var et problem at private aktører var mer atraktive enn det offentlige helsevesenet så måtte vi bare gjøre oss mer atraktive. Vanskelig å gjøre seg atraktiv når de økonomiske rammene ikke gir rom for hverken nyinvestering i utstyr eller høye lønninger.
Den samme Bente mente at kanskje skulle ikke det offentlige drive med radiologi men kun kjøpe tjenestene fra det private.
Tenk å være 20 år å ha voksenlivet forran seg. Alle mulighetene. Alle valgene. Hvem er jeg? Hva vill jeg?
Vanskelige valg. Viktige valg. Ikke alltid like lett å være mamma og skal råde ei selvstendig jente med bein i nesa. Fant vel ut at her som i så mange andre steder er det best bare å være der, lytte og la henne selv sortere tanker og trekke konklusjoner. Håper hun er fornuftig nok til å se at hun bør bite tenna sammen og fullføre skoleåret. Hun kan hvis hun vill, og hun er tøff nok til å klare å takle håpløse lærere.
Minstemann som bare blir lengre og lengre for hver dag. (Lurer på hvor mye han har vokst i vinter.) kom hjem med karakterene for første semester.. Gutten er flink og leverer et snitt på 3,5 med minimal innsats. Tenk hvilke ressultater han kunne oppnå med litt økt innsats. Hva skal til for å motivere denne smartingen?
Mor i midtlivskrise, Midt i førtiåra og føler seg gammel. Ikke visste jeg at alle dagene som kom og gikk var selve livet. Ungene er store og på vei ut i livet. Har vi gitt dem den rette balasten? Burde vi gjort noe anderledes? Krangla mindre? Kjefta mindre? Flere skiturer? Utenlandsferier? Burde jeg ha jobba mindre? Bakt flere – og bedre- boller?
Jeg er langt fra den perfekte mamma, men kanskje en litt sånn litt på etterskudd mamma. Du vet, hun som strikker ferdig bunaden natta til 17.mai, pakker inn 72 adventsgaver natt til 1.desember. Reiser til bensinstasjon klokka 06.30 for å kjøpe pølser til skogdagen. og kommer løpende inn på foreldremøtet 15 minutter for seint.
Vi burde helt klart ha krangla mindre. Hvem skulle tro at Kai og jeg skulle bli to slike kranglefanter? Vi har begge vokst opp i hjem med mye tempratur, for å si det slik., og snakket tidlig i forholdet om at sånn ville ikke vi ha det. Men så kom hverdagen, vi var slitne, økonomien var skrall. Når krybba er tom bites hestene sier et gammelt ordtak, For oss var krybba tom for energi og tom for penger. Vi orket ikke alt vi burde ha gjort, og vi hadde ikke økonomi til å unne oss stort ekstra. “Det er bare å prioritere” sa folk til meg. Jeg kunne ha slått. Skulle jeg prioritere vekk mat til ungene eller å betale huslån.?
Vi burde helt klart ha kjefta mindre. Mast mindre. Sett at ungene våre er flinke. De tar mye ansvar og hjelper mer til hjemme enn mange av sine jevngamle. Kjefting kommer og av at jeg er sliten
Skiturer, ut i skog og mark. Den erkenorske søndagsturen. Vi kunne helt klart hatt flere. Men noen fine turer har vi hatt. Datteren og jeg på lang skitur på Norefjell. Jeg så sliten at jeg ikke visste om jeg klarte å gå stort lenger, hun skravlende full av energi: “Mamma, se! Jeg skøyter baklengs. Kan du skøyte baklengs?”
Turer uten ski har det vært flere av. . Kongens utsikt. Andersnatten som vi aldri klarte å bestige. Den store nedturen
Utenlandsturer kunne det vært flere av. Men Filipstad er jo et fint sted… Mumidalen og campinghytte i Finland var knallferie. Mamma og tre barn på togferie gjennom Europa til Kroatia var ferie med stor F. Pappa og en sønn på den store togturen til Skottland må ha vært en opplevelse for livet. Eller far og datter som dro helt til California for å være med på tantes brylupp.
Jeg kunne ikke ha jobba mindre. Det hadde vi ikke hatt økonomi til. All overtid og alle ekstravakter har gjort at det har gått rundt. Vihar aldri hatt mye penger, mang en søvnløs natt har jeg ligget våken og engstet meg for regninger som burde vært betalt. Men vi har klart oss og bor nå i “drømmehuset” et hjem jeg virkelig er stolt av. (Selv om det nok for alle andre bare er et helt vanlig hus)
De noen og 20 åra som har gått siden jeg sto som 20 åring med livet forran meg og lurte på hva voksenlivet hadde å by meg. har vært tøffe. Kai og jeg har møtt mer motgang og flere problemer enn de fleste andre par. Men vi har klart å bevare kjærligheten og ekteskapet, Ungene er tre flotte selvstendige unger som vi er utrolig gladei og stolte av. Vi bor i drømmehuset og fremtiden kan vel bare bli bedre? Vi har kanskje gjort mye feil, men vi må ha gjort mye riktig også.
