Tenk å være 20 år å ha voksenlivet forran seg. Alle mulighetene. Alle valgene. Hvem er jeg? Hva vill jeg?
Vanskelige valg. Viktige valg. Ikke alltid like lett å være mamma og skal råde ei selvstendig jente med bein i nesa. Fant vel ut at her som i så mange andre steder er det best bare å være der, lytte og la henne selv sortere tanker og trekke konklusjoner. Håper hun er fornuftig nok til å se at hun bør bite tenna sammen og fullføre skoleåret. Hun kan hvis hun vill, og hun er tøff nok til å klare å takle håpløse lærere.
Minstemann som bare blir lengre og lengre for hver dag. (Lurer på hvor mye han har vokst i vinter.) kom hjem med karakterene for første semester.. Gutten er flink og leverer et snitt på 3,5 med minimal innsats. Tenk hvilke ressultater han kunne oppnå med litt økt innsats. Hva skal til for å motivere denne smartingen?
Mor i midtlivskrise, Midt i førtiåra og føler seg gammel. Ikke visste jeg at alle dagene som kom og gikk var selve livet. Ungene er store og på vei ut i livet. Har vi gitt dem den rette balasten? Burde vi gjort noe anderledes? Krangla mindre? Kjefta mindre? Flere skiturer? Utenlandsferier? Burde jeg ha jobba mindre? Bakt flere – og bedre- boller?
Jeg er langt fra den perfekte mamma, men kanskje en litt sånn litt på etterskudd mamma. Du vet, hun som strikker ferdig bunaden natta til 17.mai, pakker inn 72 adventsgaver natt til 1.desember. Reiser til bensinstasjon klokka 06.30 for å kjøpe pølser til skogdagen. og kommer løpende inn på foreldremøtet 15 minutter for seint.
Vi burde helt klart ha krangla mindre. Hvem skulle tro at Kai og jeg skulle bli to slike kranglefanter? Vi har begge vokst opp i hjem med mye tempratur, for å si det slik., og snakket tidlig i forholdet om at sånn ville ikke vi ha det. Men så kom hverdagen, vi var slitne, økonomien var skrall. Når krybba er tom bites hestene sier et gammelt ordtak, For oss var krybba tom for energi og tom for penger. Vi orket ikke alt vi burde ha gjort, og vi hadde ikke økonomi til å unne oss stort ekstra. “Det er bare å prioritere” sa folk til meg. Jeg kunne ha slått. Skulle jeg prioritere vekk mat til ungene eller å betale huslån.?
Vi burde helt klart ha kjefta mindre. Mast mindre. Sett at ungene våre er flinke. De tar mye ansvar og hjelper mer til hjemme enn mange av sine jevngamle. Kjefting kommer og av at jeg er sliten
Skiturer, ut i skog og mark. Den erkenorske søndagsturen. Vi kunne helt klart hatt flere. Men noen fine turer har vi hatt. Datteren og jeg på lang skitur på Norefjell. Jeg så sliten at jeg ikke visste om jeg klarte å gå stort lenger, hun skravlende full av energi: “Mamma, se! Jeg skøyter baklengs. Kan du skøyte baklengs?”
Turer uten ski har det vært flere av. . Kongens utsikt. Andersnatten som vi aldri klarte å bestige. Den store nedturen
Utenlandsturer kunne det vært flere av. Men Filipstad er jo et fint sted… Mumidalen og campinghytte i Finland var knallferie. Mamma og tre barn på togferie gjennom Europa til Kroatia var ferie med stor F. Pappa og en sønn på den store togturen til Skottland må ha vært en opplevelse for livet. Eller far og datter som dro helt til California for å være med på tantes brylupp.
Jeg kunne ikke ha jobba mindre. Det hadde vi ikke hatt økonomi til. All overtid og alle ekstravakter har gjort at det har gått rundt. Vihar aldri hatt mye penger, mang en søvnløs natt har jeg ligget våken og engstet meg for regninger som burde vært betalt. Men vi har klart oss og bor nå i “drømmehuset” et hjem jeg virkelig er stolt av. (Selv om det nok for alle andre bare er et helt vanlig hus)
De noen og 20 åra som har gått siden jeg sto som 20 åring med livet forran meg og lurte på hva voksenlivet hadde å by meg. har vært tøffe. Kai og jeg har møtt mer motgang og flere problemer enn de fleste andre par. Men vi har klart å bevare kjærligheten og ekteskapet, Ungene er tre flotte selvstendige unger som vi er utrolig gladei og stolte av. Vi bor i drømmehuset og fremtiden kan vel bare bli bedre? Vi har kanskje gjort mye feil, men vi må ha gjort mye riktig også.
